LH-2000-404 RG-2001-1531
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-07-02 |
| Publisert: | LH-2000-00404 RG-2001-1531 (205-2001) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lofoten herredsrett nr 99-00415 - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00404. |
| Parter: | Ankende part: 1) Arne Leo Olavsen, Leknes 2) Harry Martinsen, Bøstad 3) Werner Martinsen, Bøstad (Prosessfullmektig: Advokat Olav Farstad). Ankemotpart: Vestvågøy kommune, Leknes (Prosessfullmektig: Advokat Tore Benson) |
| Forfatter: | Lagdommer Synnøve Nordnes, rettens formann. Lagdommer Inger Lyng. Byrettsdommer Astrid R Langaas |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §180, Bygningsloven (1965) §68, Foreldelsesloven (1979) §9, Plan- og bygningsloven (1985) §68, Jordlova (1995) |
Saken gjelder spørsmål om erstatningsansvar for Vestvågøy kommune for økonomisk tap ved at det er tillatt oppført boliger i rasfarlig område.
De ankende parter søkte og fikk innvilget tillatelse til å føre opp eneboliger på Saupstad i Vestvågøy kommune omkring 1980. Boligene, som ble oppført og innflyttet i løpet av 1980/81, ligger på begge sider av veien i et forholdsvis bratt terreng ved foten av Saupstadtiden. I området ligger det en mengde steinblokker som er spredt utover hele terrenget, og det kan ses en karakteristisk rasvifte i fjellsiden. Steinene ligger for det meste ovenfor bebyggelsen, men også inn mellom husene. Området er ikke regulert, men i følge generalplan fra 1975 er det lagt ut til landbruksformål.
I 1993 utarbeidet Statens Naturskadefond et faresonekart for rasfare i Vestvågøy. Kartet viser at det aktuelle området sannsynligvis faller inn under et potensielt fareområde for stein- og snøskred.
Den 16 januar 1996 fikk Arne Leo Olavsen tillatelse til å sette opp garasje på eiendommen, og Harry Martinsen fikk 25 mars 1996 tillatelse til å føre opp et tilbygg på huset.
I april 1996 gikk det et steinras fra Saupstadtiden, som førte til at steinblokker falt ned mot bebyggelsen. Raset stanset imidlertid før det ble gjort noen skade. I desember 1998 løsnet en større blokk fra fjellet, som stanset halvegs ned mot bebyggelsen. Det er ikke kjent at det før dette har gått stein- eller snøras på Saupstad i løpet av de siste 100-150 år, men oppsitterne har gjennom årene ofte hørt steinsprang fra fjellet om våren.
De ankende parter har familietilknytning til stedet. Werner Martinsens familie flyttet til Saupstad i 1960, da hans far kjøpte gården av en tante. Han har fått fradelt boligtomten fra foreldrenes eiendom. Arne Leo Olavsen er oppvokst ca 4 mil fra Saupstad og kom dit på 1970-tallet. Boligtomt ble anskaffet gjennom hans kone som er oppvokst der. Hun er søster til Werner Martinsen. Harry Martinsen er oppvokst på Unstad, ca 4 km fra Saupstad, og kjøpte tomten av sin tante som eide eiendommen. Han og Werner Martinsen er søskenbarn. Området har vært bebodd av de ankende parters familie langt tilbake. Harry Martinsen og Arne Leo Olavsen har senere flyttet fra Saupstad, mens Werner Martinsen bor der fremdeles.
Etter at det hadde gått ras, tok de ankende parter kontakt med kommunen som engasjerte Norges Geotekniske Institutt (NGI). I rapport av 10 november 1998 ble det foretatt en vurdering av rasfaren på Saupstad, hvor det i sammendraget bl.a. er uttalt:
«Ut fra en faglig vurdering av skredfaren på Saupstad, har NGI kommet til at husene lengst vest på oversiden av fylkesvegen til Unstad ligger utsatt for stein-, snø- og flomskred. Den nominelle årlige sannsynlighet for stein- og snøskred er vurdert å være høyere enn minstekravet som stilles i Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven av 22 januar 1997...»
Tilsvarende vurdering ble gjort av NGI i rapport av 27 mai 1999, som spesielt omhandler snøskredfaren. Fra rapporten hitsettes:
«NGI har vurdert faren for snøskred og sett på muligheten for sikring på Saupstad. Flere bolighus ligger innenfor rekkevidden av snøskred med gjennomsnittlig gjentagelsesintervall på 1000 år. Dette tilsvarer minstekravet til sikkerhet for ny bebyggelse i henhold til teknisk forskrift til plan- og bygningsloven. De to mest skredutsatte husene på oversida av fylkesvegen antas å kunne blir utsatt for snøskred rundt hvert 50-100 år i gjennomsnitt.
De ankende parter tok ut stevning for Lofoten herredsrett den 10 november 1999 med påstand om at Vestvågøy kommune kjennes erstatningsansvarlig for det økonomiske tap de er påført ved at boligene er tillatt oppført i rasfarlig område. Vestvågøy kommune påsto seg frifunnet.
Lofoten herredsrett avsa 22 mars 2000 dom med slik domsslutning:
1. Vestvågøy kommune frifinnes.
2. Arne-Leo Olavsen, Harry Martinsen og Werner Martinsen betaler en for alle og alle for en saksomkostninger innen to uker fra dommens forkynnelse til Vestvågøy kommune med kr 41.152.
Når det gjelder saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.
De ankende parter har i rett tid påanket herredsrettens dom. Vestvågøy kommune har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Svolvær 28 og 29 mai 2001. Kommunen, representert ved leder for utviklingsenheten i kommunen, Nils Peter Kaltenborn, og de ankende parter møtte og ga forklaring. Det ble ført 3 vitner, herunder sakkyndig vitne forsker Jan Otto Larsen fra NGI, samt foretatt åstedsbefaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboka.
Arne Leo Olavsen, Harry Martinsen og Werner Martinsen har i hovedsak anført:
Alle tre boliger omfattes av en kvalifisert rasfare som har vært den samme hele tiden. Rapportene fra 1998 og 1999 legger til grunn en rasfare som ikke tilfredsstiller lovens krav etter plan- og bygningsloven (PBL) §68. Bestemmelsen i bygningsloven av 1965 er i all hovedsak identisk med någjeldende §68.
Det er kommunen som har størst kompetanse og ressurser til å vurdere skredfaren. De ansatte har plikt til å sette seg inn i aktuelle lovbestemmelser og regelverk. Kommunaldepartementets rundskriv av 28 august 1969 må ses som en generell henstilling til kommunene om å vurdere skredfare også i enkelttilfelle. Faresonekartet som man har fått senere, er en konsekvens av denne henstillingen fra departementet. Dette viser at kommunen tidlig har fått varsel om å konsentrere seg om rasproblematikk. Dessuten hadde man på 1990-tallet tilgang til NGI's særtrykk som omhandler dette temaet. PBL §68 gjelder uavhengig av om området er regulert til bebyggelse, jf Karnovs kommentar til bestemmelsen. Kommunens plikt til å vurdere rasfaren er ikke noe mindre om enkelte oppsittere får søknadene sine vurdert, enn om det gjelder et byggefelt som er regulert av kommunen. Det vises til Oddvar Os: Byggetillatelse, side 47.
Da Petvikaraset kom i 1979, hadde kommunen generalplankartet fra 1975 som ikke viste mulig rasfare. Denne hendelsen burde da ha skjerpet aktsomheten i forhold til byggetillatelsene som ble gitt i 1980. Hvis man sammenholder områdene finnes det mange fellestrekk som kommunen burde tatt hensyn til. Avdelingsingeniør Emilsen ga ikke uttrykk for at man har endret holdning i forhold til rasproblematikken. Det er kjent at 1979 var et år med mange store ras, noe som burde utløst videre undersøkelsesplikt for kommunen ved behandlingen av saken i 1980. NGI hadde tilbud om eksperthjelp også på dette tidspunkt. Området var like rasfarlig i 1980 som idag, og Jan Otto Larsen ga uttrykk for at han ikke ville ha tilrådet byggetillatelse i 1980.
Den lemfeldige måten kommunen har forholdt seg på i byggesaker, kom til uttrykk gjennom vitneforklaringene til Kaltenborn og Emilsen. Folk har fått byggetillatelse til nytt hus der det har stått et hus fra før, uten at det har skjedd noen reell vurdering av mulig rasfare. Videre undersøkelser i 1996 var utslag av at Larsen krevde dette, mens kommunens folk var opptatt av å berolige oppsitterne. Dersom kommunen har mulighet til å innhente spesialkompetanse har den plikt til å gjøre det, jf RG-1986-1039, RG-1987-640 og RG-1990-1248.
Vestvågøy kommune har i henhold til teori og rettspraksis handlet erstatningsbetingende uaktsomt når det ikke ble innhentet eksperthjelp verken i 1980 eller i 1996.
Det er påvist at de ankende parter har lidt et økonomisk tap. Olavsen har solgt huset under markedspris og Harry Martinsen vurderer å flytte boligen. Begge har hatt kostnader med å leie bolig annet sted. At det foreligger et økonomisk tap fremgår også av kommunens søknad til Naturskadefondet. De ankende parter var i tjue-årene da de søkte om byggetillatelse på eiendommene, og hadde i motsetning til kommunen ikke forutsetninger for å vurdere rasfaren den gang. Det kan derfor ikke statueres noe medvirkningsansvar fra deres side. Det vises bl.a. til RG-1988-499.
Foreldelsesfristen begynner ikke å løpe før det foreligger opplysninger om at det objektivt sett er mulig å konstatere tap. Rapportene fra NGI forelå ikke før 1998 og 1999. Først fra dette tidspunkt kunne det konstateres at det forelå et økonomisk tap. Oppsitterne fikk kunnskap om skaden når de mottok NGI's rapport. Dette må være utgangspunkt for foreldelsesfristen. Dessuten har ordfører Frank Rists uttalelser i lokalnytt i allfall skapt forventninger om at kommunen ville ta ansvar.
Det ble lagt ned slik påstand:
1. Vestvågøy kommune er erstatningsansvarlig overfor Harry Martinsen for det økonomiske tap han er påført som følge av at kommunen har tillatt oppført bolig og påbygg i skredfarlig område på gnr 82 bnr 29 i Vestvågøy.
2. Vestvågøy kommune er erstatningsansvarlig overfor Arne Leo Olavsen for det økonomiske tap han er påført som følge av at kommunen har tillatt oppført bolig samt garasje i skredfarlig område på gnr 82 bnr 28 i Vestvågøy.
3. Vestvågøy kommune er erstatningsansvarlig overfor Werner Martinsen for økonomisk tap han er påført som følge av at kommunen har tillatt oppført bolig på gnr 82 bnr 25 i Vestvågøy.
4. Vestvågøy kommune dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
Vestvågøy kommune har i hovedtrekk anført:
Spørsmålet er hvilke krav som kan stilles til kommunens saksbehandling ved vurdering av byggetillatelsen i 1980. Befaringen viser at det er rasfare i store deler av Vestvågøy og Vågan kommuner. En rekke hus ligger på steder der det er betydelig rasfare, jf faresonekartet. I 1980 fulgte kommunen den praksis at hvis det var bygd hus på stedet tidligere, ga man byggetillatelse dersom det ikke var andre momenter som tilsa at det var rasfare. I dette tilfellet forelå det ikke slike momenter, og det må også tillegges vekt at området i følge generalplanen er regulert til jordbruksformål med spredt bebyggelse. Det er ikke lagt til rette for boligbebyggelse av kommunen.
Kommunen hadde ikke noen spesialkompetanse på dette området i 1980. Det hadde heller ingen andre kommuner. Forskning på rasfare hadde såvidt begynt den gang, og det fantes ingen normer for hva som var farlig eller ufarlig. 1000 og 300 års-reglene hadde man ikke på dette tidspunkt. Det er ikke bevist at Emilsen eller andre i kommunen har opptrådt slik at det var uaktsomt å gi byggetillatelse på stedet. Dessuten har byggherren hovedansvaret for at det blir bygget sikkert nok.
Det må også tas hensyn til at eiendommene har vært i familiens eie i generasjoner. Den som setter opp et hus må vurdere forholdene selv. Det er forbundet med mange slags farer å bygge hus her i landet. Området viser at man har tatt en bevisst risiko, siden man fikk gratis tomt på familiens eiendom. De ankende parter ønsket å bo på Saupstad uavhengig av om det var en viss fare for ras der. Byggherrene hadde kjennskap til risikoen og var nærmest til å vurdere spørsmålet. Det kreves for øvrig en markert risiko for rasfare, se Ot.prp.nr.57 (1985-1986) side 66/67, samt Tryen mfl, kommentarer til PBL §68, side 158.
Kommunene har i følge rettspraksis bare blitt gjort ansvarlig hvor man var kjent med rasfaren og ellers har spilt en aktiv rolle. Se f eks RG-1967-239 og Rt-1967-1248. Etter rettspraksis gjelder det en mildere aktsomhetsnorm for offentlig myndighetsutøvelse av denne type. Dette er også kommet til uttrykk i skadeserstatningsloven §2-1. Uansett er det tvilsomt om de ankende parter har lidt et økonomisk tap.
Kravet er i alle tilfelle foreldet etter 3-årsregelen, men også etter 10-årsregelen i foreldelsesloven §9 slik den lød før lovendringen i 1996. Det avgjørende etter 10-årsregelen, er at den sakkyndige ga uttrykk for at han allerede på 1980-tallet kunne ha konstatert at området var rasfarlig. Spørsmålet er ikke hva byggherrene forsto, men hva den sakkyndige kunne konstatere hvis han hadde blitt rådført. Skaden inntraff i tilfelle da byggetillatelsene ble gitt.
Det ble lagt ned slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Arne Leo Olavsen, Harry Martinsen, Werner Martinsen tilpliktes en for alle og alle for en å betale saksomkostninger til Vestvågøy kommune for lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Det er enighet mellom partene om å legge rapportene fra NGI til grunn når det gjelder spørsmålet om boligene er rastruet. Rapportene konkluderer med at boligene er oppført i et område der den nominelle årlige sannsynlighet for ras er høyere enn minstekravet etter forskrift til plan- og bygningsloven av 22 januar 1997, det vil si en årlig sannsynlighet som overstiger 1/1000. Tilsvarende krav til sikkerhet mot ras gjaldt også etter den tidligere byggeforskriften av 1987.
Det legges videre til grunn at NGI ville ha konkludert med rasfare og frarådet bygging også i 1980 på grunnlag av dagjeldende bygningslovs §68, dersom tilsvarende vurdering hadde vært foretatt den gang.
Som herredsretten finner også lagmannsretten at aktsomhetsvurderingen må ta utgangspunkt i det grunnlag kommunen hadde for sin avgjørelse ved behandlingen i 1980. På dette tidspunkt gjaldt det ingen byggeforskrift som satte spesifikke krav til sikkerhet mot ras. Det rettslige grunnlag kommunen hadde å forholde seg til ved behandlingen av byggesøknaden, var i hovedsak alene bygningsloven av 1965 §68 første og annet ledd, som hadde følgende ordlyd:
Grunn kan bare bebygges dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot synking, vannsig, flom, ras el.
Bygningsrådet kan nedlegge forbud mot bebyggelse av grunn eller område som etter første ledd anses uskikket til å bebygges, selv om ikke søknad om byggetillatelse foreligger.
Bestemmelsen har samme innhold som någjeldende PBL §68.
Dessuten fantes det et rundskriv av 28 august 1969 fra Kommunaldepartementet til fylkesmennene, hvor det ble rettet henstilling om at disse måtte innskjerpe overfor kommunene nødvendigheten av å få utført geotekniske undersøkelser før utbygging i potensielle fareområder. I rundskrivet gis det anvisning på fremgangsmåte ved kartlegging av aktuelle utbyggingsområder i forbindelse med generalplanlegging. Det er uklart om kommunen faktisk var i besittelse av rundskrivet da byggesøknadene ble behandlet.
Kommunens saksbehandlere hadde også tilgjengelig generalplanen fra 1975, hvor det er avmerket områder kommunen selv vurderte som rasfarlige. Saupstad er ikke vurdert som rasfarlig i generalplanen.
Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at kommunen ikke har handlet erstatningsbetingende uaktsomt ved behandlingen av de aktuelle byggesakene.
Saupstad har som nevnt vært bebodd i generasjoner, blant annet av de ankende parters familie, uten at det er kommet frem opplysninger om at det har gått stein- eller snøras der tidligere. Steinblokkene som lå spredt over hele området skriver seg i stor grad fra ras som har gått i eldre tider, og husene var tildels satt opp nær inntil disse. Som nevnt av herredsretten finnes det mange andre lignende steder i Lofoten som også er bebygd. Det synes på det rene at ingen av partene den gang tenkte på at det kunne være rasfare på stedet.
Videre er det gitt byggetillatelse etter særskilt søknad i et ikke-regulert område, fordi søkerne på grunn av sin tilknytning til stedet har ønsket å bygge på tomter som er utskilt fra familiens eiendom. Byggetillatelsene ble gitt etter at andre nødvendige tillatelser var innhentet, herunder dispensasjon fra jordloven. Kommunen har ellers ikke hatt noen aktiv rolle i forbindelse med realiseringen av byggeplanene.
Ut fra de faktiske omstendigheter i denne saken, legger også lagmannsretten ved aktsomhetsvurderingen en viss vekt på at de ankende parter måtte anses som lokalkjente på stedet da boligene ble oppført. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at de ankende parter etter forholdene er like nær som kommunen til å bære risikoen for at det ikke ble foretatt nærmere undersøkelser. Man tillot i alminnelighet oppføring av nye hus der det var bebyggelse fra før, hvis det ikke hadde skjedd noe over årtider som tilsa at det ikke burde gis byggetillatelse. En slik praksis kunne nok kritiseres idag, men ut fra forholdene den gang stiller dette seg annerledes.
Rashistorikken i området ga ikke noen indikasjoner på at det forelå en markert risiko for at fare kunne oppstå, og kommunens saksbehandlere var ikke i besittelse av faresonekartet som senere ble utarbeidet av naturskadefondet. I følge Kaltenborn fikk kommunen kartet fra NGI i 1997 eller 1998. Det kan etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke legges avgjørende vekt på at det i 1979 gikk et snøras i Petvika, som ligger i et annet område av kommunen, ca 1,5 mil fra Saupstad.
Et eventuelt ansvar for Vestvågøy kommune måtte i tilfelle bygge på at det er utvist uaktsomhet fra kommunens side ved behandlingen av byggesøknaden. I forarbeidene til skadeserstatningsloven og rettspraksis, er det lagt til grunn at det for visse former for offentlig kontroll- og bistandsvirksomhet gjelder en mildere aktsomhetsnorm enn den som følger av de alminnelige regler om arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven §2-1. Dette er det gitt uttrykk for i lovteksten, hvor det som et tillegg til at det må foreligge uaktsomhet, er uttalt at det skal tas hensyn «til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt», se f eks Rt-1991-954.
Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å ta eksplisitt standpunkt til om det på det aktuelle området gjelder en mildere aktsomhetsnorm, ettersom kommunen ut fra det grunnlag den hadde å bygge på i 1980, heller ikke har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet etter det alminnelige arbeidsgiveransvar i skadeserstatningsloven §2-1.
Som herredsretten mener også lagmannsretten at byggesaksbehandlingen i 1995/1996, i forbindelse med søknad om oppføring av garasje og tilbygg på et par av boligene, ikke kan endre denne vurderingen. For øvrig bemerkes at i forbindelse med NGI's vurdering av rasfaren ved omleggingen av vegen fra Saupstad til Unstad i 1993, ble vegen ikke lagt om ved bebyggelsen på grunn av rasfare etter det som kunne konstateres under befaringen.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til foreldelsesspørsmålet.
Anken har vært forgjeves og de ankende parter skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens saksomkostninger. Unntaket har vært vurdert, men ikke funnet anvendelig. Lagmannsretten er enig herredsrettens omkostningsavgjørelse som blir å stadfeste. Advokat Benson har krevet saksomkostninger med kr 32.113,50. Av dette er kr 27.000 salær og resten utgifter. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Arne-Leo Olavsen, Harry Martinsen og Werner Martinsen betaler en for alle og alle for en saksomkostninger til Vestvågøy kommune med 32.113,50 - trettitotusenetthundreogtretten 50/100 - kroner, innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.