LH-2000-624

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-03-02
Publisert:	LH-2000-00624
Stikkord:	Omsorgsovertakelse
Sammendrag:
Saksgang:	Salten herredsrett nr 00-142 - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00624. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom stadfestet så langt den var påanket, se HR-2001-00649.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Nærvik). Ankemotpart: 1. X kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokat Mona Negård), 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Cato Helstrøm).
Forfatter:	Førstelagmann Gaute Gregusson. Lagdommer Bård Gaarder. Sorenskriver Bård Olav Røsæg. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-21, §4-4, Tvistemålsloven (1915) §248, §477, §483, Barneloven (1981), §4-1, §4-6

Saken gjelder overprøving av vedtak i fylkesnemnda for sosiale saker i Nordland om omsorgsovertakelse etter barnevernloven.

A, født *.*. 1975, og B, født xx.xx.1977, har datteren C, født **.**.1998, som barneverntjenesten i X krever omsorgen for. A og B ble samboere høsten 1997. Samboerforholdet tok slutt i mai 1999, da B flyttet til - - -. Mens de holdt sammen, bodde de på en rekke forskjellige adresser i X kommune.

Det var kontakt mellom barneverntjenesten og A før C ble født, og kort tid etter fødselen samtykket barnets foreldre i tilsyn fra barnevernet i sitt hjem, både ved anmeldte og uanmeldte besøk. Tilsynet var forutsatt å skulle vare fram til 28. mai 1999, og ble påbegynt 9. oktober 1998. Det opphørte 28. mars 1999. Det foreligger en omfattende tilsynsrapport datert 2. juni 1999.

Barnevernet mente etter hvert at det kunne være aktuelt å overta omsorgen for C, og bad i brev av 9. februar 1999 psykolog Even Myrbakk om en vurdering av Cs omsorgssituasjon og behovet for eventuelle hjelpetiltak nå og i framtiden. Videre ble det bedt om en sakkyndig utredning og vurdering av foreldrenes omsorgsevne. I rapport av 23. mars 1999 la Myrbakk til grunn at det var moren som hadde hatt og fremdeles hadde hovedansvaret for C. Selv om B etter fødselen hadde vært hjemme sammen med A og C, hadde han ikke i tilstrekkelig grad tatt ansvar for omsorgen for datteren. Myrbakk mente at A hadde svært begrensede ressurser som omsorgsgiver, og at B ikke i tilstrekkelig grad hadde maktet å kompensere for dette. Foreldrenes samlede omsorg fungerte etter Myrbakks mening slik at situasjonen på sikt kunne virke negativt inn på Cs utvikling. Dersom C fortsatt skulle bo hos sine foreldre, ville det være nødvendig med omfattende hjelpetiltak. Men Myrbakk så det likevel som tvilsomt om slike tiltak kunne være tilstrekkelige for en tilfredsstillende omsorgssituasjon for C.

X kommune utarbeidet saksframlegg om tvungen omsorgsovertakelse for C som ble sendt fylkesnemnda 11. juni 1999. Det ble også foreslått at C ble plassert i fosterhjem, og at det ble bestemt samværsrett for foreldrene.

Fylkesnemnda traffødt xx.xx.1999 slikt vedtak:

«1. X kommune overtar omsorgen for C født **.**.98, med hjemmel i bvl. §4-12.

2. C plasseres i godkjent fosterhjem.

3. Samvær mellom A og C finner sted ved at A besøker C 6 ganger pr. år, med en varighet av minimum 4 timer pr. gang.

3. Samvær mellom B og C finner sted ved at B besøker C 4 ganger pr. år. På grunn av reiseavstand fra - - - legges besøk til helg med minimum 4 timers samvær lørdag og 4 timers samvær søndag.

4. B betaler oppfostringsvidrag til X kommune så lenge plasseringen varer med kr 700 pr. måned.»

Etter at samboerforholdet mellom A og B tok slutt i mai 1999, møtte A D, som er født *.*. 1973. De giftet seg 18. september 1999. Det synes å være enighet om at D har tatt betydelig del i omsorgen for C etter at han stiftet familie med A.

A krevde i stevning av 12. januar 2000 til Salten herredsrett overprøving av fylkesnemndas vedtak. Samtidig bad hun om at iverksetting av omsorgsovertakelsen ble utsatt. Hun hadde på dette tidspunkt flyttet til Y i Z kommune sammen med C og sin ektefelle. X kommune gjorde utover vinteren 2000 flere forsøk på å få iverksatt vedtaket, forsøk som ikke førte fram. De nærmere omstendigheter omkring dette er en del av stridstemaet i saken, og blir omtalt lenger ute i dommen. Resultatet var at fristen for iverksettingen av omsorgsovertakelsen stadig ble utsatt, siste gang ved fylkesnemndas vedtak av 8. mai 2000, der utsettelse ble gitt til herredsretten hadde avsagt dom i saken. Dette var i samsvar med anmodning fra X kommune i brev av 5. mai 2000.

Salten herredsrett avsa 28. juni 2000 dom med slik domsslutning:

«Vedtak avsagt 20. desember 1999 av fylkesnemnda Nordland stadfestes.»

A erklærte 25. juli 2000 anke til lagmannsretten. Hun bad samtidig om at iverksetting av omsorgsovertakelsen ble utsatt i medhold av tvistemålsloven §477. Ankesaken ble sendt lagmannsretten 23. august 2000. Herredsretten besluttet i forbindelse med oversendelsen ikke å gi anken oppsettende virkning. A gjorde gjeldende at lagmannsretten måtte ta standpunkt til spørsmålet om oppsettende virkning. X kommune motsatte seg at iverksettelsen av omsorgsovertakelsen ble utsatt.

Lagmannsretten avsa 26. september 2000 kjennelse om ikke å gi anken fra A oppsettende virkning. C ble 2. november 2000 plassert i fosterhjem hos E og F, som bor i - - - i Z kommune.

Om tiden før A høsten 1997 ble samboer med B nevnes:

Hun hadde fra før av en sønn G, født i mars 1993. Hun var gift med faren H en kort periode. Etter bruddet og den senere skilsmisse mellom de to har G bodd hos faren, mens moren har hatt samværsrett, senest fastslått ved et rettsforlik i 1996 i sak etter barneloven.

Høsten 1995 ble A samboer med J, født xx.xx.1971. De flyttet en rekke ganger under samboerforholdet, og bosatte seg i april 1996 i XX kommune, der de også stadig skiftet bolig. 18. september 1996 fikk hun tvillingene K og L. A og J hadde felles foreldreansvar. Samlivet mellom foreldrene ble i realiteten brutt i begynnelsen av februar 1997.

Barnevernet i XX mottok i midten av oktober 1996 en bekymringsmelding om K og L fra helsesøster i kommunen, som hadde fått en henvendelse fra tvillingenes farmor. Barnevernet forsøkte deretter forskjellige hjelpetiltak kombinert med tilsyn i hjemmet. Fra februar til mai 1997 tok A og tvillingene opphold ved M Familiesenter i - - - i Nord-Trøndelag. Den første tiden var også J på M. Oppholdet her var frivillig.

Det foreligger i saken en utførlig rapport av 26. mai 1997 fra M om familiens opphold på sentret. Konklusjonen var at man ikke kunne se at A var i stand til å være den omsorgsperson som tvillingene trengte, verken nå eller etter hvert som de ble større.

Barneverntjenesten i XX fremmet i slutten av mai 1997 sak for fylkesnemnda med forslag om å overta omsorgen for tvillingene, kombinert med samværsrett for foreldrene. Fylkesnemnda traffødt xx.xx.1997 vedtak om å overta omsorgen og å plassere barna i et nærmere bestemt fosterhjem. Tvillingene hadde bodd i dette fosterhjemmet straks mor og barn var vendt tilbake fra oppholdet på M, og de har bodd der hele tiden siden. - Fylkesnemnda bestemte videre samværsrett for foreldrene.

Anken fra A over fylkesnemndas vedtak om å overta omsorgen av C var rettet både mot X kommune og B, og begge har tatt til motmæle og påstått herredsrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble holdt i X 15. - 18. januar 2001. A og B avga partsforklaring. Videre mottok retten forklaring fra barnevernleder Torill Müller og 16 andre vitner. En rekke av vitnene var nye for lagmannsretten. På den annen side var det en del av vitnene fra herredsretten som ikke ble ført for lagmannsretten.

For herredsretten var oppnevnt som sakkyndig psykolog Stig Hjalmar Trones. Han hadde 31. mai 2000 avgitt en omfattende skriftlig erklæring, og møtte videre og uttalte seg under hovedforhandlingen. Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble det ikke ansett nødvendig å oppnevne Trones som sakkyndig i ankesaken. Derimot var det forutsatt at han skulle gi forklaring som sakkyndig vitne, jf. tvistemålsloven §248. Etter at prosessfullmektigene under ankeforhandlingens første dag hadde holdt sine innledningsforedrag, tok retten opp spørsmålet om Trones burde oppnevnes som sakkyndig. Det var ingen innvendinger til dette, og Trones ble oppnevnt og fulgte forhandlingene fra første rettsdag kl. 14.15 fram til han hadde avgitt sin muntlige erklæring fjerde rettsdag kl. 11.00. - I tillegg til den muntlige bevisføring ble det dokumentert et omfattende skriftlig materiale.

Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser når det gjelder fakta fram til hovedforhandlingen i herredsretten. Men bevisføringen for lagmannsretten omfattet også fakta fra tiden deretter. - Det nevnes at A og D venter barn om noen måneder. Dette har det i liten grad vært lagt vekt på i partenes argumentasjon for lagmannsretten.

A har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsretten skal legge dagens situasjon til grunn for sin dom. Etter bevisføringen er det ikke til stede faktisk eller rettslig grunnlag for å opprettholde omsorgsovertakelsen av C. Etter barnevernloven §4-1 skal det ved anvendelsen av bestemmelsene i lovens kapittel 4 legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Ved de avgjørelser som skal treffes, skal det bl.a legges til grunn at det har en egenverdi for barnet at det får vokse opp hos sine biologiske foreldre.

A fremstår i dag som en moden, energisk og harmonisk kvinne som kjemper for å få sitt barn tilbake. Hennes personlige situasjon er en helt annen i dag enn da hun fikk sitt første barn i 1993 og tvillingene i 1996. Hun erkjenner at hun den gang var en umoden kvinne, bare 21 år gammel da hun fødte tvillingene.

Etter at hun i begynnelsen av januar 2000 flyttet til Z sammen med sin ektefelle og C, har hennes liv vært preget av stabilitet. At familien i løpet av det året som har gått deretter har skiftet bolig tre ganger, henger først og fremst sammen med at flyttingen fra X skjedde meget raskt, uten at hun og ektefellen på forhånd hadde fått anledning til å skaffe seg en bolig av mer permanent karakter. For vel tre måneder siden fikk familien leie en kommunal bolig på - - -, drøyt 20 km nord for Y, et leieforhold hun regner med kan bli varig.

Forholdene i ekteskapet med D er meget gode. Ektemannen er en vesentlig og meget verdifull ressurs når det gjelder den daglige omsorgen for C. Han og C har en meget god personlig kontakt både på det følelsesmessige plan og på andre måter, noe som skaper den nødvendige trygghet for barnet. D har videre som selvstendig næringsdrivende innenfor byggebransjen en meget fleksibel arbeidssituasjon, slik at han til enhver tid vil kunne være disponibel for innsats når det gjelder de daglige gjøremål i forbindelse med C.

D er av samisk herkomst, oppvokst i Z. Også A, som bodde i Z sitt første leveår, er av delvis samisk opprinnelse. Straks de flyttet til Z for et år siden, har de hatt et omfattende og positivt nettverk omkring seg i det samiske, læstadianske miljøet i kommunen. Dette nettverket vil være en viktig ressurs for familien i framtiden, noe som vil hjelpe A ved hennes videre omsorg for C. Videre er det av betydning at As mor og stefar bor i nærheten.

Psykologene Torgeir Johansen og Even Myrbakk legger i sine erklæringer av 28. november 1996 og 23. mars 1999 til grunn at A er evnemessig tilbakestående i betydelig grad. Disse konklusjoner har påvirket både fylkesnemndas og herredsrettens avgjørelser. Det må nå anses klarlagt at A ikke er mentalt tilbakestående.

A bestrider at det er slike mangler ved hennes personlighet at dette kan gi grunnlag for omsorgsovertakelse. Verken Trones' erklæring av 31. mai 2000 eller Johansens og Myrbakks erklæringer gir grunnlag for en slik konklusjon. Det er ikke riktig å trekke avgjørende slutninger om As omsorgsevne i dag med grunnlag i de opplysninger som forelå da fylkesnemnda 10. september 1997 vedtok å overta omsorgen for tvillingene. X kommunes standpunkt i saken synes imidlertid i vesentlig grad å være tuftet på fakta fra den gang. Kommunen har således ikke sørget for å innhente tilstrekkelig oppdaterte opplysninger om As aktuelle omsorgsevne, og som den mener gir grunnlag for å overta omsorgen. Etter utløpet av mars 1999 og fram til fosterhjemsplasseringen i november 2000 har barnevernet bare i høyst begrenset utstrekning søkt å holde seg løpende orientert om Cs omsorgssituasjon. Hjelpetiltak som nevnt i barnevernloven §4-4 har i realiteten ikke vært forsøkt. «Glemte» barnevernet saken i denne perioden, eller kan grunnen være at man i virkeligheten ikke var bekymret for Cs omsorgssituasjon, helse og utvikling?

Det vekttap C hadde ved årsskiftet 1998/99, og som kommunen har tillagt stor betydning i sin argumentasjon, kan i høy grad ha sammenheng med at barnevernet i denne perioden nærmest rente ned dørene hennes, noe som førte til en stresset situasjon både for mor og barn. Den aktivitet barnevernet utviste i dette tidsrommet er for øvrig påfallende sammenliknet med den passivitet som inntrådte etter utløpet av mars 1999. I perioden 18. desember 1998 til 8. januar 1999 - med jule- og nyttårshelg - var det hele 8 hjemmebesøk, hvorav 7 uanmeldte, herunder et på nyttårsaften kl. 22.10 og et første nyttårsdag kl. 09.45. Dette grenser til sjikane.

Den sakkyndige psykolog Trones har ikke vært inne i saken siden han avga sin rapport 31. mai 2000 og deretter fulgte hovedforhandlingen i herredsretten. Om utviklingen i saken siden da hadde han ikke andre opplysninger enn det som kom fram under ankeforhandlingen. Hans redegjørelse for lagmannsretten var preget av usikkerhet og uklare vurderinger, og kan ikke tillegges nevneverdig selvstendig vekt.

At man mangler vesentlige opplysninger om C fra barnevernets side i perioden fra april 1999 og ut oktober 2000, innebærer at det må legges stor vekt på de vitneutsagn som ble gitt under ankeforhandlingen, og som klart trekker i retning av at det ikke er til stede slike mangler ved As omsorgsevne at det er grunnlag for å opprettholde omsorgsovertakelsen. Det er også av betydning at barnevernet i Z helt siden familien flyttet til Y har vært klar over dette, uten å ha funnet grunn til å foreta nærmere undersøkelser. Dette er en indikasjon på at det ikke har vært grunn til bekymring det siste året.

A vil understreke at dersom hun får sin datter tilbake, er hun innstilt på at C igjen skal begynne i barnehagen på Y. Hun er også åpen for andre hjelpetiltak etter barnevernloven §4-4.

Dersom hun får sin datter tilbake, vil hun medvirke til at B får en samværsordning med C i samsvar med barnelovens bestemmelser.

Den avgjørelse lagmannsretten skal treffe, bør forankres i barnevernloven §4-21 om tilbakeføring av omsorgen. Det er derfor ikke nødvendig for retten å ta standpunkt til om vilkårene for omsorgsovertakelse var til stede da fylkesnemnda gjorde sitt vedtak eller herredsretten avsa sin dom. Men heller ikke på disse tidspunkt var det tilstrekkelig grunnlag for å overta omsorgen.

A har lagt ned slik påstand:

«Vedtak avsagt 20.12.99 av fylkesnemnda i Nordland oppheves.»

X kommune har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Vilkårene for omsorgsovertakelse har hele tiden vært til stede, og er det fortsatt. Det er særlig barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a) som er aktuell. Etter bevisføringen må det legges til grunn at det er til stede alvorlige mangler ved den daglige omsorg C får. Det er også til stede alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som C trenger etter sin alder og utvikling. Videre er vilkårene etter §4-12 første ledd bokstav d) til stede. Det er således overveiende sannsynlig at Cs helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi A er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for datteren. Men lagmannsretten trenger ikke ta standpunkt til om vilkårene etter bokstav d) er til stede, dersom den kommer til at det foreligger alvorlig omsorgssvikt etter bokstav a).

De sakkyndige utredninger/rapporter som foreligger i saken står sentralt ved bevisvurderingen. Det gjelder både Torgeir Johansens av 28. november 1996, som gjaldt As omsorgsevne i forhold til samvær med G, rapporten fra M av 26. mai 1997, som gjaldt tvillingene, Even Myrbakks av 23. mars 1999, som ble avgitt i tilknytning til at barnevernet ønsket å overta omsorgen for C, og endelig Stig Hjalmar Trones' utredning av 31. mai 2000, avgitt i tilknytning til behandlingen av saken i herredsretten.

Barnevernet kan ikke kritiseres for mangelfullt arbeid ved tilretteleggingen av det faktiske grunnlag i saken. Det ble 8. januar 1999 truffet akuttvedtak etter barnevernloven §4-6, et vedtak man ikke klarte å sette i verk fordi familien reiste til As mor og stefar i YY.

Etter at tilsynet med hjemmet - ved anmeldte og uanmeldte besøk - tok slutt ved utgangen av mars 1999, har barnevernet stadig fulgt opp saken. Myrbakks utredning er et ledd i dette. Med bakgrunn i utredningen begynte barnevernet å forberede sak om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda.

Etter at samboerforholdet mellom A og B tok slutt i mai 1999, ble det forsøkt med frivillige hjelpetiltak overfor A og C. Men dette førte ikke fram på grunn av motstand fra A og hennes prosessfullmektig. Etter at hun flyttet sammen med D sommeren 1999, virket det også som om han var imot nærmere samarbeid med barnevernet.

Den aller første tiden etter fylkesnemndas vedtak virket A imøtekommende overfor barnevernet. Men så endret hennes holdning seg brått, og hun flyttet i full hast med mann og barn til Z. Her ble lokalbefolkningen mobilisert til en samlet front mot barnevernet i X, noe som gjorde det umulig å få gjennomført fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse. På grunn av holdningene i lokalsamfunnet, fant barnevernet i X det nytteløst å følge opp med tilsyn eller andre hjelpetiltak etter barnevernloven §4-4. Barnevernet ble imidlertid tilstrekkelig oppdatert gjennom den sakkyndige rapport fra Trones. Behandlingen av saken i herredsretten bekreftet at det var riktig å overta omsorgen for C, og det er ikke grunnlag for å bebreide barnevernet at omsorgsovertakelsen ikke ble iverksatt før 2. november 2000.

De konkrete mangler ved As omsorgsevne er i første rekke:

- Hun mangler evne til å sette seg inn i Cs lisvsituasjon. Hun setter egne ønsker og behov i høysetet; hun har i høy grad dominerende personlighetstrekk. Hun skjønner ikke at hennes måte å opptre på har negative konsekvenser for C under utøvelsen av den daglige omsorg for datteren.

- A innser ikke at hennes egenrådige personlighetstrekk, både overfor C og i andre sammenhenger gir grunnlag for alvorlig kritikk.

- A legger i utpreget grad skylden på andre - først og fremst barnevernet - for de mangler ved hennes omsorg for datteren som måtte være til stede. Konsekvensen blir at hennes evne til å endre sitt samspill med datteren nærmest er fraværende. Trones har korrekt konkludert med at A har en alvorlig personlighetsforstyrrelse som kan karakteriseres som umodent psykisk forsvar. Betegnelser som psykopati og paranoide trekk kan også etter den sakkyndiges mening være beskrivende for hennes personlighetsforstyrrelse. A innser ikke at hun ikke er i stand til å tilfredsstille datterens følelsesmessige behov. Hun ser ikke at C ofte reagerer med sinne, og får derfor ikke gjort noe med denne siden av datterens personlighet. Dette er en meget alvorlig side ved omsorgssvikten.

Det må - som anført av Trones under ankeforhandlingen - legges til grunn at As personlighetsforstyrrelse vil være av nærmest permanent karakter. Om man skulle ha håp om noen forandring til det bedre, vil det være nødvendig med langvarig terapi, anslagsvis 3-5 år. Man må videre gå ut fra at verken D eller det øvrige nettverk rundt A vil kunne lykkes i å kompensere for As manglende omsorgsevne.

En enkeltepisode som på en viktig og karakteristisk måte viser hvordan A mangler evne til å sette seg inn i Cs behov og livssituasjon, er det vekttapet som ble konstatert hos barnet ved juletider 1998. I barnevernets tilsynsrapport fra tiden 29. desember 1998 til 6. januar 1999 er redegjort for at C ikke fikk nok mat (morsmelk), at A ikke erkjente at dette var urovekkende og at hun ikke la vekt på å få gjort noe med dette.

Tiden etter hovedforhandlingen i herredsretten har ikke brakt nye momenter av betydning inn i saken. Kommunens hovedanførsel er således at lagmannsretten i høy grad må basere sin dom på de sakkyndige utredninger og øvrige opplysninger i saken som den gang forelå. Et vesentlig moment er her at tvillingene født høsten 1996 har vært utsatt fra alvorlig omsorgssvikt.

Forklaringene fra vitner med tilknytning til Z, kan i atskillig utstrekning være påvirket av den tilspissede situasjon i forhold til barnevernet i X, som har eksistert i bygdemiljøet.

De opplysninger som kom fram under ankeforhandlingen om C etter at hun ble plassert i fosterhjem, trekker i retning av at det vil være riktig å opprettholde omsorgsovertakelsen. Viktig i denne forbindelse er bl.a at Trones i sin redegjørelse for lagmannsretten la stor vekt på at språkutviklingen hos C syntes å ha vært klart positiv etter at hun kom i fosterhjem.

Det vil ikke - slik A gjør gjeldende - være riktig av lagmannsretten å forankre sin avgjørelse om fortsatt omsorg i barnevernloven §4-21. Avgjørende er her at det bare er gått få måneder siden omsorgsovertakelsen ble iverksatt.

Det må forutsettes at C vil være plassert i fosterhjem i lang tid. Dette må få betydning ved utforming av samværsrett. Kommunen er enig i fylkesnemndas vedtak om samværsrett for A. Det samme gjelder vedtaket om samværsrett for B.

X kommune har lagt ned slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes.»

B har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Han er enig i herredsrettens dom, og slutter seg til det X kommune har anført i ankesaken.

Særskilt bemerker B at A har stilt seg avvisende til at han skulle få være sammen med C etter at samboerforholdet tok slutt. A har hele tiden krevd å ha kontrollen både over ham og datteren.

A har i alle år levd et omflakkende liv, noe som gjør henne uskikket til å ha omsorgen for C. Dette har ikke endret seg etter at hun giftet seg med D. Hun bor nå i sin bolig nr. 4 i Z.

Det er et klart negativt trekk ved A at hun har vært ivrig med å få sin sak omtalt i massemedia.

Dersom A skulle få tilbake omsorgen, er det all grunn til å regne med at hun vil sabotere den samværsrett B har krav på etter barneloven.

Blir herredsrettens dom stadfestet, er det viktig å ha for øye at den samværsrett B er tilstått, er minimumssamvær. Han er sterkt interessert i - gjennom samarbeid med barnevernet - å få til hyppigere samvær.

B har lagt ned slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes.»

Lagmannsretten ser saken slik:

Ved anvendelsen av reglene i kapittel 4 i barnevernloven skal det etter §4-1 legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Men det er ikke tilstrekkelig for at det offentlige skal få overta omsorgen, at dette etter en totalvurdering fremstår som best for barnet. I tillegg kommer inn som et selvstendig moment at barnevernloven bygger på at barn normalt skal vokse opp hos foreldrene. Vilkårene for at det offentlige skal kunne overta omsorgen, er derfor strenge. Dette utgangspunkt er påpekt av Høyesterett i flere avgjørelser, sist i Rt-1999-1883 (s. 1887-88)

Hvilken vekt det biologiske moment skal ha i den samlede vurdering av relevante fakta i saken, vil et stykke på veg avhenge av en skjønnsmessig vurdering.

Ved den konkrete avveining som må foretas i As ankesak, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallets oppfatning er at det biologiske moment ikke kan tillegges så stor vekt som mindretallet mener vil være riktig. Det vises til drøftingen lenger ute i domspremissene.

Også ved vurderingen av de beviser som er ført i saken - skriftlig materiale, herunder vurderinger foretatt av de sakkyndige, og parts- og vitneforklaringer avgitt under ankeforhandlingen - oppstår kompliserte og sammensatte spørsmål, der flertallet og mindretallet til dels er kommet til forskjellige resultat.

I saken i Rt-1994-1105 har førstvoterende på s. 1117-18 gjengitt sitt syn på problemene omkring bevisvurderingen slik:

«Det fremgår av erklæringen og ble bekreftet under ankeforhandlingen at de sakkyndige fant C [barnet] å være normalt legemlig og intellektuelt fungerende; noen fysisk vanskjøtsel er det ikke tale om.

Når disse vurderinger skal prøves mot en rettslig målestokk, støter man på flere vanskeligheter. Den første, selvsagt, at det er tale om kvalitativt vanskelig målbare størrelser. Det kan melde seg flere spørsmål: Hvor langt ligger psykiske avvik av den art de sakkyndige beskriver, innenfor den påregnelige, normale variasjonsbredde i norske barnefamilier, og når foreligger en «skade eller alvorlig fare» i barnevernlovens forstand? Hva kan føres tilbake til omsorgssvikt, og hva kan bero på andre årsaker? Kan det være andre feilkilder - f.eks.: Er det grunnlagsmateriale de sakkyndige har hatt - noen timers hjembesøk og observasjon over en tredagersperiode - solid nok til å trekke sikre slutninger om slike psykiske forhold som beskrives og om deres årsaker? Hvor tidsavhengige er observasjonene? - På den tid da de ble gjort, hadde B [moren], hennes samboer og halvbroren oppholdt seg på sitt nye bosted i bare noen måneder, etter en periode med betydelig turbulens for mor og datter knyttet til myndighetenes anstrengelser for å få iverksatt barnevernsvedtaket. I hvilken utstrekning har det vært mulig for de sakkyndige å forutse hvorvidt forholdene i hjemmet vil falle mer til ro når de foreliggende rettssaker er bragt til endelig avslutning, og familien har kunnet bli bedre sosialt akklimatisert på sitt nye bosted?

Staten har fremholdt at man ikke kan vite hvor stabil Bs endrede livssituasjon vil vise seg å bli. Dette er jeg enig i, men Høyesterett kan etter min mening ikke bygge på at den ikke vil være stabil når det ikke foreligger opplysninger i denne retning.»

Stemmegivningen fra de øvrige fire dommere i Høyesterett må forstås slik at de var enige i disse betraktninger.

Partene i ankesaken har ulikt syn på hvilke bestemmelser i barnevernloven lagmannsretten skal forankre sin dom i. X kommune - med tilslutning fra B - mener §4-12 er det relevante lovsted. Under denne paragrafen er det særlig annet alternativ under første ledd bokstav a) som peker seg ut. Men også første alternativ under bokstav a) kan være aktuelt. Endelig mener ankemot-partene at vilkårene for omsorgsovertakelse etter §4-12 første ledd bokstav d) er til stede. A hevder at lagmannsretten må treffe sin avgjørelse med grunnlag §4-21, som regulerer oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse.

Lagmannsretten mener dommen må forankres i barnevernloven §4-12. Det blir lagt avgjørende vekt på at omsorgsovertakelsen var iverksatt bare 2 1/2 måned før ankeforhandlingen, jf Høyesteretts flertalls standpunkt til det tilsvarende spørsmål etter den gamle barnevernloven i Rt-1994-1105.

Lagmannsrettens flertall - sorenskriver Røsæg og de fire meddommerne - bemerker om den konkrete bevisbedømmelse og rettsanvendelse:

A. Bevisbedømmelsen.

Det er ikke under ankeforhandlingen kommet fram faktiske opplysninger om omsorgssituasjonen fram til fylkesnemndas vedtak og herredsrettens dom som trekker i retning av at disse instanser har bygget på et uriktig eller ufullstendig faktum i saken. Det som har skjedd i tiden etter herredsrettens dom, trekker hel-ler ikke i retning av at den faktiske situasjon nå er en annen enn tidligere.

De momenter som flertallet etter sin bevisvurdering legger til grunn, og som vil være avgjørende for spørsmålet om omsorgsovertakelse av C, er:

A søkte kontakt med barneverntjenesten i X før Cs fødsel. Det går tydelig fram av dokumentasjonen at A selv var opptatt av at hun trengte råd og bistand for å kunne ha omsorgen for C, og barnevernet ønsket å bidra i så henseende. 8 dager etter fødselen ble A spurt om hva hun ønsket hjelp med, og hun svarte da og senere at hun trengte hjelp til å lage riktig grøtblanding til datteren. Dette er en oppgave som i realiteten ligger nærmere tre måneder fram i tid. Her demonstrerer hun sitt problem med å ha innsikt i hva hun trenger bistand med.

I løpet av de tre første ukene i desember 1998 går C 50 g ned i vekt, og foreldrene blir av helsesøster tilrådet mer ro i dagliglivet. A sier seg innforstått med det. Likevel medgir hun tidlig i januar at hun ikke ble særlig rolig, og C hadde heller ikke gått tilstrekkelig opp i vekt. I barnevernets tilsynsrapport av 29. desember 1998 beskrives hvordan dette fraværet av ro direkte går ut over ammingen av C. A feiltolker både denne dagen og 6. januar 1999 Cs sultbehov. Dette på tross av at hun var instruert om betydningen av ro og vektøkning, og hun selv rett før jul hadde sagt seg enig i dette.

I midten av januar har C begynt å få melk på flaske. To måneder senere blir det registrert at barnet får så varm melk at hun selv skyver flasken fra seg. Farens måte å teste temperaturen på (noen dråper i munnen) gir ikke indikasjon på at foreldrene har hatt en betryggende praksis i så måte. Dette kan sammenholdes med opplysninger fra XX barneverntjeneste om As tvillinger som tydelig har demonstrert problemer med varm mat. Dette tyder på at A både da hun hadde omsorgen for dem og i 1999 omsorgen for C ikke var påpasselig med melketemperaturen.

I rapportene fra X barneverntjeneste vinteren 1999 er det gjentatte ganger beskrevet hvordan foreldrene ikke reagerte på adekvate signaler fra C. Det er også beskrevet hvordan de ikke var påpasselige med bruk av klut når de vasket barnet.

Etter mars 1999 er det dessverre lite informasjon om Cs utvikling, og spesielt lite om ivartakelse av barnets behov.

I 2000 gikk C noen måneder i barnehage i Y i Z. Daværende leder i barnehagen beskrev C som et utrygt, uglad og alvorlig barn. På den annen side uttalte han at C fungerte godt i barehagen. Styreren var bekymret for henne da moren valgte å ta henne ut av barnehagen i fjor høst, i forbindelse med at hun begynte som dagmamma for tre søsken. Dette ser flertallet som en ytterligere bekreftelse på at A velger å sette egne ønsker foran Cs behov. Det er all grunn til å gå ut fra at det beste for C ville ha vært å fortsette i barnehagen fra høsten 2000.

Cs fosterforeldre beskrev for retten flere bekymringsfulle og påfallende trekk ved C i tiden etter at hun kom til dem i november 2000. Det kan ikke utelukkes at disse trekkene kan tilskrives skifte av omsorgspersoner. Men det dreier seg om såvidt vedvarende og tydelige tegn på mangelfull utvikling, at det synes overveiende sannsynlig at hun over tid - kanskje all sin levetid - har fått alt for lite støtte i sin utvikling.

Det er klart mangelfulle opplysninger i saken. Spesielt er det beklagelig at så vidt lite vites om den daglige omsorgen fra mars 1999 til gjennomføringen av omsorgsovertakelsen i november 2000.

Men begge de to siste sakkyndige rapportene er fra denne perioden. De beskriver både positive og problematiske sider ved moren og hennes ivartakelse av C. Riktig nok er de sakkyndiges forklaringer av omsorgssvikten sterkt sprikende (mentalt tilbakestående versus personlighetsavvik), men beskrivelsene er i stor grad overensstemmende med tilsynsrapporten fra 1998/99. De er etter flertallets oppfatning også i tråd med hvordan moren selv framstod for retten. Både overfor helsesøster, barnevernet, de sakkyndige og retten gir hun verbalt inntrykk av å forstå hva som er riktig og nødvendig å gjøre overfor barn. I praksis viser hun derimot noe annet når hennes behov og interesser går en annen vei. Da kan hun i etterhånd tillegge andre skylden for det inntrufne. A synes således både å ha vanskelig for å foreta nødvendige prioriteringer når barn trenger det, og å ha vanskelig for å se sitt eget ansvar for disse prioriteringene. Mangel på innsikt i egen svikt gjør det ytterst vanskelig å finne metoder til å endre hennes tenkning og praksis. Disse trekk er klarest beskrevet i rapporten fra M hvor hun oppholdt seg tre måneder våren 1997 sammen med sine tvillinger. Når det samme mønsteret demonstreres i de periodene vi senere har kjennskap til, må en regne med at dette er vedvarende trekk ved hennes person. Flertallet tar ikke standpunkt til hva for øvrig dette henger sammen med i hennes personlighet eller er forårsaket av. Det finner en unødvendig, da morens praksis tydelig demonstrerer trekk som ikke er overensstemmende med å ha omsorgen for C.

A har hele tiden siden hun fødte sitt første barn i 1993 ført et omflakkende liv med hyppige skifter av bosted. Hun levde sammen med stadig nye partnere. Det ustabile livet med stadige flyttinger har fortsatt på samme måte som tidligere også etter at hun fødte C. Symptomatisk er i så henseende at etter at hun i begynnelsen av januar 2000 reiste med ektefelle og barn til Z, flyttet familien allerede høsten 2000 til bolig nr. 4 i kommunen.

Tilsynsrapporten fra perioden 9. oktober 1998 til 28. mars 1999 avdekker at A er emosjonelt labil, at hun handler impulsivt og med manglende kontroll over sine handlinger. I tillegg til dette kommer det faktum at hun snart skal føde sitt femte barn. Hun gav i retten uttrykk for at hun også vil kreve tilbake omsorgen for tvillingene. Flertallet mener dette gir et tydelig uttrykk for manglende realistisk vurderingsevne.

Psykolog Myrbakk har i sin rapport av 23. mars 1999 s. 27 uttalt at A har liten evne til selvstendig vurdering av hva som skal til i samspillet med C, at hun er svært avhengig av veiledning og råd i forhold til hva som er riktig og galt, og at hennes forståelse av hva som skal til for å ivareta omsorgen virker konkret og kan synes lite fleksibel.

Den sakkyndige Trones har med bakgrunn i en personlighetsprøve (MMPI- 2 test) bl.a uttalt at testen forteller at A er en sterk person som evner å kjøre mye kraft og egenvilje inn i hva hun ønsker. Hun er utadvendt, er verken engstelig eller deprimert, og har heller ikke tilbøyelighet til rusatferd. Men testen forteller videre at hun også kan beskytte seg med «tidlige» forsvarsmekanismer som å skylde på andre, benekte, idyllisere, kreve å få rett, ikke gi seg. Trones konkluderer med at hennes «profil» i MMPI-2 er overensstemmende med alvorlig forstyrrelse i egen personlighet.

Bevisføringen for lagmannsretten bekreftet etter flertallets mening disse synspunkter fra Myrbakk og Trones.

Fra tiden etter hovedforhandlingen i herredsretten og fram til ankeforhandlingen er det ikke lagt fram nye dokumenter av vekt. At barnevernet i X ikke har fulgt opp saken ved konkret tilsyn eller tilbud om hjelpetiltak, er imidlertid forståelig på bakgrunn av den tilspissede situasjon som har eksistert mellom A med familie og lokalmiljøet i Z på den ene side og barnevernet i X på den andre. Etter at det kom til en alvorlig konfrontasjon med lokalbefolkningen i forbindelse med at barnevernet i begynnelsen av februar 2000 forsøkte å sette i verk fylkesnemndas vedtak, ville nye forsøk på å få gjennomført omsorgsovertakelsen lett kunne ha resultert i skadefølger for C. En aktiv oppfølgning av saken fra barnevernets side i tiden som fulgte, var det således umulig å få til.

Lagmannsrettens flertall finner det for øvrig ikke sannsynlig at en nærmere oppfølgning av saken fra barnevernets side fram til ankeforhandlingen ville ha resultert i nye opplysninger som trekker i retning av at det ikke er til stede tilstrekkelig grunnlag for fortsatt omsorgsovertakelse. De vitneforklaringer som ble avgitt under ankeforhandlingen om Cs omsorgssituasjon i Z, er ikke bevisfakta som rokker ved det bevisresultat flertallet ovenfor har konkludert med.

B. Rettsanvendelsen.

Etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a) er det et grunnvilkår for å treffe vedtak om omsorgsovertakelse at «det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling».

Uttrykket «alvorlige mangler» er ikke et begrep med en klar og eksakt betydning. Ved vurderingen av om «alvorlige mangler» er til stede, skal det etter lovens §4-1 legges avgjørende vekt på om omsorgsovertakelse vil være til beste for barnet.

Flertallet er, etter sin konklusjon på bevisvurderingen, kommet til at faktum i saken fortsatt viser alvorlige mangler ved den daglige omsorg C får, og ved As evner til å gi C forsvarlig omsorg i forhold til den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling. Flertallet har her forutsatt at det må aksepteres en betydelig variasjonsbredde innenfor barnefamilier med hensyn til foreldrenes evne til å gi sine barn den ønskelige personlige kontakt og trygghet. Flertallet mener videre at de mangler som er konstatert ved As omsorgsevne er så alvorlige at hensynet til barnevernlovens utgangspunkt om at barn normalt skal vokse opp hos sine foreldre, må vike.

I dette tilfelle gjelder den biologiske tilknytning bare til moren. Ved sin avveining legger flertallet bl.a vekt på at det er stor risiko for alvorlig omsorgssvikt i framtiden fra As side. I den usikkerhet som her er til stede, må hensynet til Cs beste gå foran As ønske om å få tilbake omsorgen for henne.

Flertallet finner etter dette at grunnvilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 første ledd, bokstav a) er til stede. Flertallet finner det da ikke nødvendig å ta særskilt standpunkt til om også grunnvilkårene etter andre alternativer i §4-12 er oppfylt.

Selv om grunnvilkårene for omsorgsovertakelse er til stede, kan et slikt inngrep etter lovens §4-12 annet ledd likevel ikke besluttes uten at det er nødvendig etter den situasjon barnet befinner seg i. Her er et sentralt spørsmål hvilken rolle As ektefelle spiller og må påregnes å spille som omsorgsperson for C. De opplysninger som foreligger om ham, ikke minst fra den sakkyndiges side, er i store trekk positive, særlig når det gjelder hans direkte relasjoner til stedatteren. På den annen side er hans syn på A s omsorgsevne, slik det bl.a kom fram under hans forklaring i retten, at han ikke innser at det her er grunnlag for kritikk mot henne. Når dette sammenholdes med det syn flertallet har på A s personlighet, ikke minst hennes generelle egenrådige opptreden, er det stor risiko for at D ikke vil kunne fungere som det nødvendige korrektiv overfor barnemoren. Flertallet mener videre at det er til stede en risiko for at ekteskapet kan ende med brudd. Følgene av et brudd vil være at A får eneansvaret for C, og det vil ikke være tilrådelig. Her er det særlig lagt vekt på at A tidligere rett ofte har skiftet samlivspartner.

A har med styrke anført at det lokale nettverk som er etablert rundt familien i Z vil være en vesentlig positiv ressurs dersom hun får sin datter tilbake. Flertallet er enig i at dette ville kunne være til betydelig hjelp for henne. Men det lokale nettverk - også sammenholdt med innsatsen fra D - vil ikke være nok til å gjøre en omsorgsovertakelse unødvendig.

Flertallet viser igjen til As personlighet, beskrevet foran i dommen. Det er ikke fremkommet tilstrekkelige holdepunkter for at flertallet kan legge til grunn at hennes personlighet er blitt vesentlig endret den korte tid hun har levd sammen med sin nåværende ektefelle og vært med i det læstadianske miljø i Z.

Etter §4-12 annet ledd 2. punktum kan det heller ikke treffes vedtak om omsorgsovertakelse dersom det kan skaffes tilfredsstillende hjelpetiltak for C etter lovens §4-4. Det vil her først og fremst være tale om hjelpetiltak som A må samtykke i. Men opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud eller tilsyn kan det gis pålegg om. A er for øvrig enig i at C igjen skal begynne i barnehage om hun får omsorgen for henne tilbake. Frivillige hjelpetiltak har barnevernet tidligere gjennom tid forsøkt å få til. Men disse har strandet på manglende samarbeidsvilje fra As side. I dag er forholdet mellom A og barnevernet så tilspisset at hjelpetiltak på frivillig basis ganske sikkert vil mislykkes. Barnehageplass og tilsyn vil ikke være tilstrekkelig til at omsorgsovertakelse kan unnlates, også om man ser disse tiltak i sammenheng med Ds og det lokale nettverks rolle.

Flertallets konklusjon blir etter dette at barnevernets omsorg for C må fortsette.

A har - dersom hun ikke får tilbake omsorgen for datteren - ikke kommet med konkrete krav om endringer av den besøksordning som fylkesnemnda har fastsatt, og som er stadfestet av herredsretten. Kommunen og B har også påstått besøksordningen stadfestet, både for A og B.

Lagmannsrettens flertall ser ingen grunn til å foreta endringer i besøksordningen.

Flertallet stemmer etter dette for stadfesting av herredsrettens dom.

Lagmannsrettens mindretall - rettens formann og lagdommer Gaarder - bemerker om den konkrete bevisbedømmelse og rettsanvendelse:

A. Bevisbedømmelsen.

På viktige punkter er mindretallet enig med flertallet ved vurderingen av fakta i saken. Mindretallet er således enig med flertallet i at den daglige omsorg A var i stand til å gi tvillingene i deres første leveår, var så mangelfull at det var tilstrekkelig grunnlag for fylkesnemndas vedtak av september 1997 om å overta omsorgen for disse. Men mindretallet mener det ikke er riktig å tillegge denne omstendighet så stor vekt som flertallet gjør, som et viktig bevis for at det fremdeles er til stede slike vesentlige mangler ved As omsorg for C at det er riktig å la barnevernet overta omsorgen for henne.

En rekke av de opplysninger som kom fram under ankeforhandlingen trekker i retning av at A har vist et betydelig større ansvar for den daglige omsorg for C enn det som var tilfelle med tvillingene. Det er fire og et halvt år siden hun som 21-åring fødte disse. Hun hadde fram til da ført et utpreget omflakkende liv. Riktig nok har hun også senere hatt en lite strukturert livsførsel. Men meget tyder på at etter at hun med mann og barn flyttet til Z, har hun stabilisert sin livsførsel i atskillig grad. Det er grunn til å gå ut fra at etter hvert som hun er blitt eldre, er hun også blitt en mer moden kvinne.

A har nå holdt sammen med D i om lag halvannet år. Det er ikke kommet fram opplysninger som tyder på at det kan ende med brudd mellom ektefellene. Da må det legges til grunn at hun lever i et stabilt familieforhold. Det vil ikke være riktig å legge vesentlig vekt på at hun i tidligere år har levd i en rekke - til dels kortvarige - parforhold.

Et annet moment som taler til fordel for at de ytre rammer rundt As omsorgssituasjon nå er bedre enn tidligere, er det omfattende nettverk omkring familien A/D som lokalbefolkningen i området ved Y har etablert. Dette er mennesker som i stor utstrekning er av samisk opprinnelse, noe som også er tilfelle med D og A. I barnehagen på Y er samisk dagligspråket. Læstadianismen står sterkt i lokalmiljøet på Y. Mindretallet finner ikke grunn til å komme nærmere inn på hva dette konkret vil innebære for dagliglivet til familien A/D. Under enhver omstendighet mener mindretallet at man må regne med at det lokale nettverk rundt familien A/D vil være en fordel.

Flertallet bygger sitt standpunkt på barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a). Mindretallet er enig i at en omsorgsovertakelse i tilfelle må forankres i denne bestemmelsen.

Det faktum som lagmannsretten må legge til grunn for å opprettholde fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse, gjelder størrelser som kvalitativt er vanskelig målbare. Mindretallet viser her til den beskrivelse av bevisvurderingsproblemene som er gitt i dommen i Rt-1994-1105.

De opplysninger av vekt som man har om slike alvorlige mangler som går inn under §4-12 første ledd bokstav a), finnes først og fremst i det skriftlige materiale som ble lagt fram under ankeforhandlingen. Fra barnevernet har man særlig tilsynsrapporten for perioden oktober 1998 til mars 1999. Videre har man rapportene fra psykologene Myrbakk og Trones.

I tilsynsperioden var det barnevernets syn at det burde gå i retning av omsorgsovertakelse. Dette bekreftes ikke minst av at det i medhold av barnevernloven §4-6 annet ledd ble truffet akuttvedtak datert 8. januar 1999 om anonym plassering av C i godkjent plasseringsalternativ, og av at barnevernet i brev av 9. februar 1999 bad psykolog Myrbakk om en sakkyndig utredning og vurdering av As og B' omsorgsevne. De faktiske opplysninger om A som er nedtegnet i tilsynsrapporten, har i hovedtrekk en negativ karakter. Det som representantene fra barnevernet har funnet grunn til å nevne i rapporten, kan henge sammen med at de hadde i bakhodet at det var en sak om omsorgsovertakelse i emning. Barnevernet synes ikke å ha tenkt på at A har følt seg stresset både under de anmeldte og uanmeldte besøk i hjemmet, og at man derfor kanskje ikke har fått et dekkende inntrykk av As følelsesmessige relasjoner til C, og hennes evne til å sette seg inn i barnets tanker og behov. Mindretallet slutter seg i store trekk til den karakteristikk A har gitt av de mange hjemmebesøk som fant sted i perioden 18. desember 1998 - 8. januar 1999.

Myrbakk har i sitt referat fra observasjoner under hjemmebesøk 24. og 27. februar og 9. mars 1999 i atskillig utstrekning beskrevet A s opptreden i forhold til sin datter i positive ordelag. Tilsvarende har Trones i sin rapport av 31. mai 2000 nevnt en rekke positive trekk ved morens samspill med sin datter under hans besøk i hjemmet i Z 28. og 29. april 2000.

Myrbakk har i sin rapport lagt til grunn at A er mentalt tilbakestående, og han må forstås slik at han har lagt betydelig vekt på dette. Etter det som er kommet fram under ankeforhandligen, mener mindretallet at det ikke er grunnlag for å karakterisere henne som mentalt retardert. Myrbakk har i avslutningen av rapporten ikke formulert noen klar konklusjon i spørsmålet om han vil anbefale omsorgsovertakelse. Han har pekt på at den vektreduksjon som ble konstatert ved juletider 1998, og foreldrenes manglende oppfølgning i forhold til dette, viser en alvorlig svikt i den grunnleggende omsorgen for C. Han påpekte at A og B hadde et begrenset sosialt nettverk som kunne støtte dem. Det ville være nødvendig med omfattende hjelpetiltak som måtte omfatte tilsyn. I tillegg ville det være nødvendig med omfattende oppfølgning, for eksempel fra en person som kunne være til stede for i praksis å vise hvordan omsorgen kunne ivaretas. Han mente også at det vil være aktuelt med avlastning/barnehageplass. - Omfattende hjelpetiltak basert på at A alene skulle ha omsorgen for C, ville ifølge Myrbakk ikke være tilstrekkelige.

Myrbakk har senere ikke vært engasjert i utredningsarbeid i saken, men han møtte som vitne både i fylkesnemnda, i herredsretten og i lagmannsretten. Under ankeforhandlingen fastholdt han i store trekk sine synspunkter fra rapporten av 23. mars 1999.

Psykolog Trones har i sin rapport av 31. mai 2000, bl.a på s. 26 flg., gitt en rekke positive karakteristikker av As måtte å opptre på i forhold til datteren og i forhold til Trones. Bl.a har han uttalt at han annen dag under besøket minnes «A som en betydelig «mykere» person, som mer stillfaren og «inntjunende» enn første dag, hvorved hun i kontakten virket både følsom og normal». Videre har han uttalt at dette var en av de situasjoner der han så at A kunne være en annen person enn hva som beskrives i sakspapirene. Det var flere andre situasjoner der han opplevde det samme. Han finner det klart at det er galt å beskrive A ene og alene i termer av umodenhet og primitive måter å beskytte seg på.

På den annen side skriver han i rapporten at det var et grunnleggende trekk ved A at hun mente det var andres - særlig barnevernets - skyld at hun befant seg i en så vanskelig situasjon som tilfellet var. Trones fikk også et klart inntrykk av at hennes personlighetstrekk viste en trang til å dominere, nekte eller idyllisere egne forhold, og til å fremme egne interesser. Men oppi dette viste hun samtidig positive sider, med økning i empati og parallell reduksjon av selvsentrering. I sin forklaring for lagmannsretten har han pekt på at A har svært mange gode egenskaper, at hun har roet seg mye ned i forhold til sin tidligere livsførsel. Den sakkyndige registrerte i observasjonsperioden ingen tegn hos henne til hastverk eller rastløshet.

Trones har (s. 27 og 30) uttalt at As psykiske tilstand kan karakteriseres som en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Men etter midretallets oppfatning gir ikke en slik betegnelse av hennes psykiske tilstand et selvstendig grunnlag for noen konklusjon med hensyn til hennes omsorgsevne. Det avgjørende må være de konkrete avvik innenfor den påregnelige, normale variasjonsbredde i norske barnefamilier som kan anses sannsynliggjort i saken.

Trones har på s. 29 uttalt at i forhold til Cs omsorgsbehov, tror han ektefellen representerer et viktig korrektiv til A, og at han anser det som dokumentert at D langt på veg er i stand til å kompensere for svakheter i As omsorg. Et minus ved D er det imidlertid at han ikke synes i stand til å erkjenne ektefellens svakheter. At det ikke er til stede mangler ved As omsorgsevne er for øvrig noe D også uttalte i sin vitneforklaring for lagmannsretten.

Trones har i sin rapport ikke kommet med noen klar konklusjon på spørsmålet om omsorgsovertakelse. Lagmannsrettens mindretall finner det overraskende at han med det faktum han har lagt til grunn for sin rapport ikke har konkludert med at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke var til stede. - Det går av herredsrettens dom fram at han under sin muntlige redegjørelse for denne domstol konkluderte med at omsorgsovertakelse ville være riktig, et standpunkt han gjentok under ankeforhandlingen.

Mindretallet legger ved sin bevisvurdering vesentlig vekt på de faktiske observasjoner Myrbakk og Trones har gjort under sine hjemmebesøk. Men deres rapporter sier intet om hvordan omsorgssituasjonen har vært etter at de skrev sine utredninger. Heller ikke barnevernet har foretatt selvstendige undersøkelser i dette tidsrommet. Dette siste kan henge sammen med at man i barnevernet ikke har ansett det som sannsynlig at Cs omsorgssituasjon siden våren 1999 har vært alarmerende. Det er også et moment ved bevissituasjonen at i den utstrekning manglende undersøkelser fra barnevernet i den senere tid måtte innebære at saken for lagmannsretten har vært utilstrekkelig opplyst, bør det vises varsomhet med å legge til grunn kommunens oppfatning om at den aktuelle omsorgssituasjon er like mangelfull som tidligere. Et bevismoment til støtte for A er her de vitneforklaringer som ble avgitt under ankeforhandlingen, bl.a av personer fra lokalmiljøet i Z. Riktig nok må man ved vurderingen av disse vitneforklaringer ha i minne den meget spente situasjon som gjennom året 2000 har vært til stede mellom lokalbefolkningen og barnevernet i X. - Særskilt når det gjelder de opplysninger som er kommet fram om Cs språkutvikling, mener mindretallet at det ikke er grunnlag for å legge vekt av betydning på disse. Hun begynte i samiskspråklig barnehage da hun var knapt 1 1/2 år gammel, og gikk der fram til sommeren 2000. At hennes ferdigheter i norsk ifølge fosterforeldrene ikke var særlig gode da hun kom til fosterhjemmet, finner mindretallet på ingen måte påfallende.

Mindretallet finner videre grunn til å nevne:

Når det gjelder de observasjoner som er nedtegnet i tilsynsrapporten fra de 6 første måneder av Cs liv, er det ikke nevnt noe om Cs vektreduksjon omkring romjula 1998. Særlig er det påfallende at det ikke er sagt noe om dette i referatet fra det uanmeldte tilsynsbesøket 8. januar 1999. Det skriftlige akuttvedtak er av denne dato. En viktig del av begrunnelsen synes å være at helsestasjonen i X v/Anne Guri Fritzon 7. januar 1999 hadde ringt barnevernet og redegjort for den registrerte vektnedgang i romjula. Tilsynsrapporten fra 8. januar kan for øvrig tyde på at akuttvedtaket i realiteten ble truffet allerede 7. januar. Det går således fram at barnevernet sammen med politiet denne dagen hadde dradd hjem til A, men at det vel ikke var noen til stede i leiligheten. I tilsynsrapporten er ikke akuttvedtaket nevnt. Men det går fram at barnevernet senere på ettermiddagen 8. januar, sammen med politiet, påny dro til leiligheten. Da hadde familien forlatt boligen.

Det neste tilsynsbeøket fant sted 16. januar 1999. Det er i referatet ikke sagt noe om iverksetting av akuttvedtaket. Etter de opplysninger som kom fram under ankeforhandlingen, legger mindretallet til grunn at A med ektefelle og barn den 8. januar hadde reist til hennes mor og stefar, som den gang bodde i YY. Mindretallet anser det som høyst sannsynlig at det ikke ville ha budt på store problemer for barnevernet å finne ut hvor A med samboer og barn oppholdt seg, dersom det var blitt ansett viktig å få gjennomført akuttvedtaket.

B. Rettsanvendelsen.

Den beskrivelse av den faktiske situasjon som mindretallet i hovedavsnittet ovenfor legger til grunn, innebærer at det må konstateres visse mangler ved As evner til som eneforsørger å gi C den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling. Disse mangler ved As omsorgsevne kompenseres et godt stykke på veg ved den hjelp og støtte hun får fra sin ektefelle. Også det lokale nettverk som eksisterer rundt familien er av positiv betydning.

Barnevernloven bygger på at barn normalt skal vokse opp hos foreldrene. Dette innebærer at man ved tolkningen av begrepet «alvorlige mangler» i lovens §4-12 første ledd, bokstav a) må legge til grunn at det kan foreligge klare avvik fra den gjennomsnittlige omsorgssituasjon i norske barnefamilier, uten at dette gir grunnlag for omsorgsovertakelse, jf. uttalelsene i dommen i Rt-1994-1105, gjengitt ovenfor.

Den faktiske situasjon som mindretallet mener skal legges til grunn, er ikke så bekymringsfull at lovens vilkår om «alvorlige mangler» er oppfylt. Dersom den faktiske situasjon som mindretallet legger til grunn skulle innebære «alvorlige mangler», ville de materielle vilkår for omsorgsovertakelse være til stede i et meget stort antall tilfelle.

Dette innebærer at omsorgsovertakelsen må oppheves.

På den annen side finner mindretallet det klart at i tiden som følger, vil A ha behov for hjelpetiltak etter barnevernloven §4-4. Dette vil først og fremst være hjelpetiltak som hun må samtykke i. Men det kan gis pålegg om at C skal gå i barnehage. A gav for øvrig under ankeforhandlingen uttrykk for at hun var enig i at C burde begynne i barnehagen igjen. - Om omsorgsovertakelsen blir opphevet, vil det være barnevernet i Z som får ansvaret for oppfølgning av Cs omsorgssituasjon.

Mindretallets standpunkt innebærer at for B må samvær med C i framtiden skje etter reglene i barneloven. Det er her tale om en lovfestet samværsrett som A vil ha rettsplikt til, i samarbeid med B, å medvirke til kommer i stand.

Resultatet i saken blir etter stemmegivningen at dom blir avsagt i samsvar med flertallets standpunkt.

Etter hovedregelen i tvistemålsloven §483 bærer staten alle kostnader ved saken. Det har ikke vært reist spørsmål om å fravike hovedregelen.

Det har ikke vært mulig å finne fram til en dato for domsavsigelse som passet for alle rettens medlemmer før i dag.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes.