LH-2000-770
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-28 |
| Publisert: | LH-2000-00770 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Rana herredsrett nr 00-208 - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00770. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Jon Erik Nygaard) mot A (Forsvarer: Advokat Olaf Fjalstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Brynjar Østgård, rettens formann. Ekstraordinær lagdommer Willy Haugli. Byrettsdommer Ingrid Stigum. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §271, Folketrygdloven (1966) |
Statsadvokatene i Nordland satte 17. mars 2000 A under tiltale ved Rana herredsrett til fellelse etter:
«straffeloven §270, første ledd nr 1, jf §271
for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse, rettsstridig å ha forledet noen til en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, idet bedrageriet anses som grovt, særlig fordi handlingen har voldt betydelig økonomisk skade.
Grunnlaget for tiltalen er følgende forhold:
I egenskap som student ved Høgskolen i Nesna i skoleårene 1997/98 og 1998/99 forledet han Statens Lånekasse for utdanning til uberettiget å utbetale seg lån og stipend med til sammen kr 127.800,- ved at han i søknadsdokumentene til Statens Lånekasse for utdanning unnlot å opplyse at han oppebar trygdeytelser fra Vefsn Trygdekontor i det aktuelle tidsrom. Handlingen medførte tap eller fare for tap for Statens Lånekasse for utdanning med tilsvarende beløp.»
Rana herredsrett avsa 31. august 2000 dom med slik domsslutning:
«1. A, født *.*..60, dømmes for overtredelse av straffelovens §270 første ledd nr. 1 jf. §271, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.»
A har påanket dommen til lagmannsretten. Anken er rettet mot bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Lagmannsretten besluttet 23. oktober 2000 å henvise anken til ankeforhandling. Statsadvokaten har 31. oktober 2000 tatt ut ny tiltale for lagmannsretten. Den er identisk med den for herredsretten uttatte tiltale. Ankeforhandling er avholdt i Bodø idag. Tiltalte møtte og gav forklaring. Det ble i tillegg avhørt ett vitne og ellers ført slike skriftlige beviser som fremgår av rettsboken. Aktor påsto tiltalte domfelt i henhold til tiltalen til en straff av fengsel i 60 dager. Forsvareren påsto prinsipalt frifinnelse, subsidiært domfellelse for simpelt bedrageri, og uansett ansett på mildeste måte.
Lagmannsretten bemerker:
A arbeidet tidligere i flere år som mekaniker. Etter en yrkesskade midt på 90-tallet fikk han i 1996 tilkjent attføringsstønad etter folketrygdloven. Han tok nødvendige gymnasfag i 96-97 og begynte på lærerutdannelse på høyskolen på Nesna høsten 1997. Han mottok da ca kr 13.000 pr. mnd. i attføringsstønad med visse tillegg. Etter forskriftene for stønad fra Statens Lånekasse for utdanning hadde han av den grunn ikke krav på ytelser derfra i skoleåret 97-98, - hverken lån eller stipend. Slik forholdt det seg også i skoleåret 98-99, om enn beløpene såvel for attføringsstønad som for lån og stipend var noe endret i takt med den allminnelige prisutvikling. På tross av dette fylte A 14. oktober 1997, 28. januar 1998 og 30. august 1998 ut søknader om lån og stipend for hhv. høsten 1997, våren 1998 og høsten 98/våren 99. Søknadene ble sendt på standardskjema utarbeidet av Lånekassen. A krysset av for «nei» i rubrikken «Får du trygdeytelser eller andre inntekter (ikke arbeidsinntekt) i søknadsperioden ?» Videre er det under rubrikken for underskrift fra søkeren henvist til i den trykte teksten at søkeren erklærer at han er kjent med de forpliktelser som står på skjemaets bakside. Der er det sagt i den trykte tekst at søkeren forsikrer at de opplysninger han har gitt er «så fullstendige som mulig» og at uriktige opplysninger kan føre bl.a til politianmeldelse. Videre er søknadsskjemaene lagt ut sammen med en rettledning. I denne rettledningen - som korresponderer med den skjematiske inndeling i søknadsskjemaet - er det under pkt. 18 om «Egen inntekt» angitt flere forskjellige typer inntekter som skal oppgis. Det gjelder «arbeidsinntekt», «andre inntekter», «pensjon/trygdeytelse» og «stipend/legat». Under «pensjon/trygdeytelse» er det uttrykkelig nevnt «attføringspenger/medisinsk rehabilitering» som en gruppe ytelser som skal oppgis i søknaden.
Basert på sine tre søknader fikk A lån for skoleårene 97/98 og 98/99 med tilsammen kr 90.000 og stipend med tilsammen kr 37.800. Ytelsene var urettmessige etter Lånekassens regler. Lånekassen fikk rede på forholdet da A i 1999 la ved sin ligningsattest da hans samboer søkte om konvertering av lån til stipend i forbindelse med nedkomst i mai 1999. A ble tilskrevet 14. juni 1999 og utbedt en forklaring, som han gav i svarbrev av 7. juli 1999. Han anførte der at han hadde handlet i god tro, men beklaget at han ikke hadde gjort grundigere undersøkelser før han sendte sine søknader.
Lånekassen anmeldte forholdet til politiet i september 1999. Det utbetalte stipend ble omgjort til lån i henhold til Lånekassens forskrifter og det samlede lån ble deretter bragt til forfall og etter mislighold oversendt Lånekassens inkassokontor i Oslo til videre forføyning. Ennå har A ikke betalt tilbake noe av beløpet, selv om det er hans hensikt når han kommer i arbeid. Han er ferdig med sin lærerutdannelse sommeren 2001 og kan komme i arbeid fra høsten 2001.
Lagmannsretten finner at A må bli domfelle i bedrageri, jfr straffeloven §270. Det finnes bevist at han har fremkalt en villfarelse hos Lånekassens vedkommende ved ikke i sine tre søknader å ha oppgitt sine attføringsstønader. Dette har voldt fare for tap for Lånekassen, idet det ikke er klart at A vil kunne betale tilbake beløpet på kr 127.800 med påløpte renter. Derved har det oppstått slik fare for tap som §270 taler om, jf. Straffeloven med kommentarer side 718. De objektive sider av §270 er derved dekket.
Subjektivt kreves for domfellelse at A har handlet med forsett hva angår de objektive sider av straffebudet og i tillegg har handlet i vinnings hensikt.
Det finnes bevist at A i alle fall var klar over at opplysningene om hans attføringsstønader kunne ha interesse for Lånekassen og betydning for retten til lån og stipend. A unnlot imidlertid bevisst å skaffe seg nærmere rede på den betydning attføringsstønaden kunne ha og unnlot å føre stønaden opp i søknaden eller på annen måte gjøre Lånekassen kjent med den. Det finnes bevist at A innså muligheten av at attføringsstønaden gjorde at han etter reglene ikke hadde krav på lån og stipend, og bestemte seg for å fortie opplysninger om stønaden selv om den skulle være avgjørende for hans rett til lån og stipend. Han var videre klar over at uberettiget utbetaling av lån og stipend ville føre til fare for tap for Lånekassen. Dette er tilstrekkelig til å konstatere forsett, som er skyldkravet i §270. Det vises til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1991-741.
Videre har A handlet med vinnings hensikt. Uberettiget stipend er en uberettiget vinning i lovens forstand. Likeså er uberettiget kreditt via lån også en uberettiget vinning. A var klar over at han skaffet seg slik vinning, og det var hans hensikt. Hvorvidt han var klar over lovens nærmere forståelse av begrepet «uberettiget vinning» er uten relevans i forhold til skyldkravet.
A blir etter dette å domfelle for bedrageri. Derimot finner lagmannsretten ikke grunnlag for å karakterisere forholdet som grovt bedrageri, jf. straffeloven §271. Bedømmelsen av §271 beror på en helhetsvurdering hvor det særlig skal legges vekt på de forhold som er nevnt i bestemmelsens annet ledd. Ingen av disse forhold er tilstede i denne saken. Beløpet er forholdsvis stort, men samtidig har A ment at hele lånedelen skulle betales tilbake. Han har utnyttet en velferdsordning som i sin oppbygning beror på tillit til de aktuelle søkere, men det er foreløpig ikke voldt noe tap for Lånekassen, og beløpet vil etter planen vil bli betalt tilbake i sin helhet.
Selv om forholdet ikke bør henføres under §271 er bedrageriet alvorlig nok og klart klanderverdig. A hadde nok behov for endel penger idet han i 1997 hadde tre barn fra tidligere forhold, som han hadde forsørgeransvar for. På den annen side hadde han ikke gjeld høsten 1997, da hans tidligere samboer hadde overtatt det felles hus i Mosjøen og gjeldsansvaret knyttet til det. Det er ingen formildende forhold i saken. Straffen settes etter dette samlet sett til fengsel i 60 dager, slik herredsretten har gjort.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke, hensett til at A er under utdannelse og vil ha forholdsvis store lån å betale tilbake når han kommer i arbeid.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
A, fnr. *.*.60 - - - - -, dømmes for overtredelse av straffeloven §270 til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager.