LH-2001-1001

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-05-22
Publisert:	LH-2001-01001
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Salten tingrett nr 01-00410 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-01001.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Hans Stenberg-Nilsen, v/advokatfullmektig Pål M. Andreassen). Ankemotpart: X kommune v/Barneverntjenesten (Prosessfullmektig: Advokat Mona Negård).
Forfatter:	Lagdommer Bjørnar E. Stokkan. Lagdommer Nils Asbjørn Engstad. Tingrettsdommer Trond Christoffersen. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-4, Tvistemålsloven (1915) §482, §1-1, EMK (1999)

Saken gjelder omsorgsorgsovertakelse.

A ble i 1995 gift med B, og paret fikk den *.*. 1997 sønnen C. I desember 1997 ble foreldrenes samliv brutt, og C ble boende sammen med sin mor A, som da hadde den daglige omsorg alene.

A hadde et opphold på Sør-Trøndelag psykiatriske sykhus avdeling - - - over fire dager i april 1998. C, som da var litt over ett år, ble midlertidig plassert i krisehjem av barnevernsvakta i Y kommune. Barnets far ble kontaktet, og overtok omsorgen for C inntil mor ble skrevet ut.

Mor og barn flyttet fra Y, via - - - - hvor den øvrig familien til A bor - og til X. A tok den 23. august 1998 selv kontakt med barnevernsvakta i X og ga uttrykk for at hun var ensom, sliten og deprimert. Hun var beruset, og trengte noen å prate med. Barnevernsvakta fulgte opp henvendelsen med å samtale med A. Henvendelsen resulterte i at barneverntjenesten etablerte sak for oppfølgning. Det var flere møter mellom mor og barneverntjenesten, herunder hjemmebesøk. A avviste konkrete hjelpetiltak fra barneverntjenestens side.

Den 10. november 2000 fikk barneverntjenesten anonym melding om at A forlot C alene i leiligheten over flere timer. Den 18. november 2000 fikk barneverntjenesten på ny melding om at A da hadde forlatt C, og med bistand fra politiet rykket de ut og fant C alene, sovende i leiligheten. Det ble lagt igjen skriftlig beskjed til A i form av en lapp, hvorpå barneverntjenesten tok med seg C og plasserte ham midlertidig i beredskapshjem. A ble gjort kjent med hvor C var plassert, og hun hadde flere samvær med sin sønn under tilsyn.

Den 13. mars 2001 fattet Fylkesnemnda for sosiale saker i Nordland vedtak om omsorgsovertakelse av C. Nemnda fant at vilkårene i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a) var oppfylt, og det ble samtidig fattet vedtak om plassering av C i fosterhjem. A og C skulle ha samvær én gang hvert kvartal over fire timer pr. gang. Samværene skulle utøves under tilsyn.

C ble plassert i fosterhjem på - - - 13. juni 2001. Fosterforeldrene er D og E, og de har siden hatt den daglige omsorg for C. Det har siden plasseringen av C i fosterhjemmet vært tre samvær mellom ham og A, ett hjemme hos fosterforeldrene, og to hjemme hos A i X. Det har vært tilsyn under samtlige samvær.

Barneverntjenesten engasjerte i desember 2000 psykolog Stig Trones for å gi en utredning av mors omsorgskompetanse, derunder gi en personlighetsvurdering av mor, vurdere hennes psykiske helse og hennes forhold til rusmidler, samt å vurdere hennes endringspotensiale. Videre omfattet mandatet utredning av Cs utvikling, derunder om det var spesielle forhold som måtte hensyntas ved vurdering av fremtidige omsorgstilbud. Forholdet mellom C og A, samt hvilke endringer som skulle til for at mor og C kunne bo sammen igjen skulle vurderes i tillegg til Cs behov for samvær ved eventuell omsorgsovertakelse.

Psykolog Trones leverte den 11. januar 2001 sin skriftlige rapport. Den inneholder ingen klar konklusjon i forhold til mandatet, men den sakkyndiges vurderinger og konklusjoner må leses ut av av vurderingskapittelet som går over nesten fem sider. Trones vurderte As omsorgskompetanse sammenfatningsvis som for begrenset i forhold til hva C trenger etter sin alder og utvikling.

A tok den 11. april 2001 ut stevning mot X kommune til overprøving av fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse, og nedla påstand om opphevelse av nemndas vedtak, subsidiært samvær med C fastsatt etter rettens skjønn. X kommune nedla i tilsvar påstand om stadfestelse av nemndsvedtaket, samt at samværet skulle fastsettes etter rettens skjønn.

Salten herredsrett, nå tingrett, avsa den 17. september 2001 dom med slik slutning:

«Vedtaket i Fylkesnemnda for sosiale saker i Nordland av 13. mars 2001 i sak 00-151 stadfestes for så vidt angår vedtakets punkt 1, 2 og 3.»

For det nærmere saksforhold og anførslene for herredsretten, vises til dommen.

A har i rett tid påanket herredsrettens dom, og nedlagt påstand om opphevelse av fylkesnemndas vedtak, subsidiært ett samvær med C à fire timer hver måned. X kommune har i tilsvar nedlagt påstand om stadfestelse av herredsrettens dom.

Ankeforhandling ble avholdt i Bodø den 9. - 11. april 2002. Det ble gitt partsforklaring og avhørt i alt 12 vitner. Den rettsoppnevnte sakkyndige psykolog Torgeir Johansen avga forklaring i tillegg til skriftlig rapport. Saken fremstod bevismessig som noe bedre opplyst for lagmannsretten enn for herredsretten.

A har i det vesentlige anført:

Utgangspunktet for de vurderinger som skal tas må være det biologiske prinsipp, og det er barnets beste som er det avgjørende hensyn. Akuttsituasjonen som oppstod da omsorgen ble overtatt den 18. november 2000 var klart uholdbar, og hensynet til Cs beste tilsa inngripen fra barneverntjenesten. Det var imidlertid ikke behov for noen vedvarende overtakelse. Omsorgssituasjonen var preget av konkrete og akutte forhold, og ingen generell, vedvarende omsorgssvikt hos A. Beskrivelsen av C som er gjengitt i ulike dokumenter og rapporter viser ingen alarmerende funn forenlig med massiv omsorgssvikt. Cs utvikling og funksjon ligger innenfor normalvariasjonen for en gutt på hans alder. Det er er ingen spesielle behov hos C som tilsier noen særskilte tiltak på omsorgssiden.

A ble vurdert av psykolog Trones i en for henne svært kaotisk og vanskelig situasjon. Trones' funn og vurderinger må vurderes i lys av dette. Videre var Trones' mandat uheldig utformet, idet det ikke fokuserte på As omsorgsfunksjon, men alene på hennes psykiske helse.

Omsorgssituasjonen var ikke innenfor de grenser som barnevernloven §4-12 trekker opp for når omsorgsovertakelse skal finne sted. Det var ikke prøvd hjelpetiltak, og det forelå klare handlingsalternativer for barneverntjenesten. Det ble imidlertid valgt det mest inngripende tiltak. Det var i utgangspunktet ikke hjemmel for fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse på det tidspunkt den akutte situasjon var opphørt.

Omsorgsovertakelsen skal vurderes på grunnlag av forholdene på domstidspunktet. A kan gi C den omsorg han har krav på og behov for etter hans alder og utvikling. C er ikke skadet på noen måte. As mentale helsetilstand er ikke uforenelig med omsorgsrollen. Hun er ikke formelt diagnostisert, og hun har vist klar fremgang i forhold til den akutte situasjonen som utløste barneverntjenestens inngripen. Uansett er det hennes fungering som omsorgsperson som er det sentrale. Tross de vansker hun har vært igjennom, evner A å innse sine begrensninger, og hun klarer nå å involvere andre til hjelp og støtte. A har selv tatt initiativ til flere konkrete hjelpetiltak og utviklingstiltak. Hennes behov for hjelp og støtte ligger innenfor de plikter barneverntjenesten har etter loven, og de vil i seg selv hindre omsorgsovertakelse.

C fremstår i dag som en ressurssterk gutt som vil tåle flytting tilbake til sin biologiske mor. Noen overgangsproblemer vil det nok være, men uten at slike skal tillegges vekt. Det må ikke legges vekt på den tilknytning C har opparbeidet til sine fosterforeldre.

En opphevelse av omsorgsovertakelsen og tilbakeføring til mor, vil være i samsvar med de forpliktelser staten har overfor det enkelte individ i kraft av Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK), artikkel 8.

Dersom overtakelsen ikke blir opphevet, må A uansett få større samvær med C. Omsorgsovertakelsen er uansett ikke varig, og samvær skal være med på ikke bare å skape kunnskap om Cs biologiske familie, men også tilrettelegge forholdene for en kommende tilbakeføring. Det er ikke noen forhold som skulle tilsi at samværene mellom A og hennes sønn C skal utøves under tilsyn.

A nedla slik påstand:

«1. Prinsipalt:

Fylkesnemndas vedtak av 13. mars 2001 oppheves for så vidt gjelder punkt 1, 2 og 3.

2. Subsidiært:

A skal ha samvær med C fastsatt etter rettens skjønn.»

X kommune har i det vesentlige anført:

Det sentrale vurderingstema for spørsmålet om omsorgsovertakelse er hensynet til barnets beste. Lagmannsretten må forholde seg til det vedtak som er truffet, og kan enten oppheve eller stadfeste dette. Det kan ikke settes særskilte vilkår fra rettens side på en slik måte at vedtaket endrer innhold i realiteten.

Barneverntjenesten vil utarbeide en mer langsiktig plan for omsorgsovertakelsen av C. Det var nødvendig å overta omsorgen i den akutte situasjon som oppstod, og det har siden vist seg nødvendig å opprettholde overtakelsen. Kommunen arbeider ut fra det perspektiv at omsorgsovertakelsen kan bli langvarig, herunder at den kan vare til C passerer myndighetsalder.

Spørsmålet om psykiske helseproblemer som begrensing for omsorgsevnen krever stor grad av sakkyndighet. Målet må være å sikre en normal utvikling hos C, og sikre den nødvendige stimulans slik at skjevutvikling unngås.

Vedtaket om omsorgsovertakelsen er begrunnet i hensynet til Cs beste, og vil således ikke være i strid med EMK art. 8. Det skal foretas en konkret vurdering, og denne leder til at omsorgssvikten har direkte og nær sammenheng med As psykiske helse. Begge de sakkyndige har vist til at A har personlighetstrekk som viser personlighetsforstyrrelse i en slik grad at det vil være uforenelig med omsorgsansvar for en liten gutt. A har ikke blitt så mye bedre siden omsorgsovertakelsen at hun nå er i stand til å overta omsorgen for C.

A er svært sårbar, og det hefter stor usikkerhet til om hun evner å tåle presset med å inneha den daglige omsorgen for C. Vi kan ikke tillate å ta en risiko med Cs omsorgssituasjon, og det kreves at man må være helt sikker på As fungering før omsorgsovertakelsen kan oppheves. Det kan heller ikke ses bort fra at As bedring nettopp henger sammen med at hun i en periode har vært fritatt for den daglige omsorg. De sakkyndige bekrefter at det har gått for kort tid til at man kan si med sikkerhet om A kan fungere som omsorgsperson. Dette er dessuten bekrefet av A s behandlende psykolog, som fremholdt at hun ville ha behov for hjelp og støtte dersom hun skulle overta omsorgen for C igjen. A har vist at hun ikke fungerer i samarbeide med barneverntjenesten.

Samværene mellom A og C bør ikke økes ut over de fire samvær à fire timer hvert år som er fastsatt av herredsretten. Det er intet i denne saken som tilsier hyppigere samvær. På den annen side både kan, og vil barneverntjenesten utvide samværene hvis utviklingen viser at dette er forsvarlig, og at C har behov for det. Det er uansett behov for tilsyn under samvær, og dette må opprettholdes.

X kommune nedla slik påstand:

«Salten herredsretts dom i sak 01-00410 A stadfestes.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Barnevernlovens formål er å sikre at barn og ungdom som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, samt å trygge deres oppvekstvilkår, jf. §1-1. Dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet barnet trenger etter sin alder og utvikling, kan det offentlige vedta å overta omsorgen for barnet, jf. barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a.

Fylkesnemnda for sosiale saker i Nordland kom i sitt vedtak av 13. mars 2001 til at det var godtgjort alvorlige mangler ved den omsorg A kunne gi C pr. det tidspunkt, jf. barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a. Nemnda fant ikke grunn til å drøfte andre vilkår for omsorgsovertakelse i §4-12.

Omsorgsovertakelse er et inngripende vedtak og skal bare brukes dersom det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i på vedtaktstidspunktet. Slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet gjennom bruk av hjelpetiltak, bl.a etter barnevernloven §4-4, jf. lovens §4-12 annet ledd.

Fylkesnemnda la for sitt vedtak til grunn at A var sterkt avvisende til enhver form for hjelpetiltak eller samarbeide med barneverntjenesten. Fylkesnemda fremholder videre under drøftelsen av ulike hjelpetiltak, at mors omsorgsevne pr. den tid var sterkt preget av de psykiske problemer hun slet med. Det er disse problemene lagmannsretten finner som bærende argument for barneverntjenestens fortsatt uttalte behov for omsorgsovertakelse.

Lagmannsretten kan etter bevisførselen ikke finne andre forhold som skulle tilsi at A ikke har omsorgsevne enn nettopp de psykiske problemer som hjelpeapparatet, de sakkyndige og fylkesnemnda har pekt på. Tvert i mot har nemnda, noe lagmannsretten etter bevisførselen slutter seg til, funnet at A har søkt å stimulere C både intellektuelt og på annen måte ved å engasjere seg i lek og lesing samt andre aktiviteter. Det springende punkt blir etter dette om A fortsatt i dag er så preget av psykiske problemer at det er uforenelig med en omsorgsrolle, og at det derved vil være alvorlige mangler ved den daglige omsorg som C kan få.

Før lagmannsretten drøfter dette nærmere, vil det kort bemerkes noe om Cs fungering. Til tross for en del rapporter om delvis lavt fungeringsnivå på enkelte områder, herunder språk, finner lagmannsretten at C pr. i dag fremstår som en velfungerende og ressursterk gutt etter sin alder og forventede utvikling. Det finnes støtte i den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering for at C i dag ikke er spesielt hjelpetrengende, eller for så vidt har spesielle omsorgsbehov. Den rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Johansen, ser ingen betenkeligheter med å føre C tilbake til sin mor dersom omsorgssituasjonen hos henne finnes betryggende.

A har ikke noen formell diagnose. Psykolog Stig Trones, sakkyndig vitne for barneverntjenesten for fylkesnemnda, har i sin rapport av 11. januar 2001 beskrevet at han testet A etter testmetoden MMPI-2. A var svært skeptisk til denne testen, og hun besvarte derfor testskjemaet alene, hjemme hos seg selv, i strid med forutsetningene for testen. Sentralt i tolkningen av resultatet av denne testen var at A «beskyttet» seg selv på et umodent vis, at hun hadde paranoide trekk eller at hun hadde mye mistillit i seg. Trones fant profilen overensstemmende med at A virket som en «nøye» person som lett vektlegger ytre forhold, men ikke så lett ser feil ved seg selv. Profilen ble ikke lagt ved utredningen.

Trones fant profilen å være overensstemmende med alvorlig forstyrrelse i As personlighet. Dette er imidlertid ikke utdypet nærmere, ei heller er det tatt stilling til hvorledes dette skaper vesentlig omsorgssvikt i forhold til vilkårene i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a. Psykolog Trones har i sin rapport såvel som i sin forklaring for retten, fokusert mye på mors utrygghet og behov for å beskytte seg mot innblanding utenfra. Trones fant imidlertid at A hadde et endringspotensiale på sikt, betinget av kvalifisert terapi - uten at dette konkretiseres nærmere. Hennes MMPI-profil var etter hans vurdering ikke så alvorlig at bedring ikke var mulig, og han peker på jobb og egen bopel som faktorer egnet til å «stable» hennes liv på bena igjen.

Den rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Johansen, har ikke selv foretatt noen test eller annen personlighetsvurdering av A. Han viser til andres beskrivelser av A tidligere i saken, og da i forbindelse med, eller like etter selve omsorgsovertakelsen, herunder Trones' rapport. Også As støttebehandler, psykologspesialist Elin Solvang, har overfor han trukket frem hennes paranoide trekk som bekymringsfulle. I den rettsoppvente sakkyndiges kontakt med A fremkom ikke direkte paranoide responser, men han merket en tydelig «på vakt» holdning. Psykolog Johansen fant at beskrivelsene av As personlige funksjoner og reaksjonsmønstre ga grunn til generell bekymring omkring hennes mentale helse, hennes vurderingsevne og stabilitet. Psykolog Johansen har ikke observert A og C sammen.

I sin muntlige forklaring for lagmannsretten fremholdt psykolog Johansen at A hadde «konturene» av en personlighetsforstyrrelse. Dette er normalt varige trekk som vanskelig lar seg endre. As posisjon i dag, slik hun fremstod for retten, vitnet imidlertid om personlige ressurser. A fremstod som intelligent og sterk.

Psykolog Johansen fremholdt videre at dersom det var riktig at A har slike personlighetstrekk, har det gått for kort tid siden testingen og omsorgsovertakelsen til at man med sikkerhet kan si at det vil være en god omsorgssituasjon for C om hun igjen får omsorgen. Man vet for lite om hvordan den daglige omsorgssituasjonen var før overtakelsen. Hvis det derimot er sikkerhet for at hjelpetiltak vil være effektive, vil usikkerheten være langt mindre.

Når det gjelder As psykiske helse og fungering i omsorgsrollen, herunder hennes utvikling siden episoden den 18. november 2000 og betydningen dette skal få for spørsmålet om omsorgsovertakelsen, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, bestående av rettens formann, lagdommer Bjørnar E. Stokkan, lagdommer Nils Asbjørn Engstad, tingrettsdommer Trond Christoffersen og 2 meddommere, finner ikke at vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede.

Ved overprøving av fylkesnemndas vedtak har domstolene kompetanse til å prøve alle sider av vedtaket, både de rettslige og de faktiske, og også selve forvaltningsskjønnet, jf. tvistemålsloven §482, jf. Rt-1999-1883 på side 1888.

Det kan ikke være tvil om at A, den 18. november 2000, skapte en situasjon av alvorlig omsorgssvikt da hun forlot C alene hjemme. Det er imidlertid slik at lagmannsrettens overprøving av fylkesnemndas vedtak ikke skal skje på grunnlag av forholdene da nemda traff sitt vedtak, men ut fra forholdene på domstidspunktet.

A har vist at hun evner å mobilisere store ressurser til kampen for sin omsorgsrolle overfor C, og flertallet finner bevist at hun trolig ble rammet svært hardt av selve omsorgsovertakelsen og måten denne skjedde på. Flertallet finner at barneverntjenestens fremgangsmåte fremstod som unødvendig og lite smidig over for såvel C som A. Selv om den akutte situasjon om natten den 18. november 2000 absolutt påkalte inngripen fra det offentlige hjelpeapparat, finnes det lite hensynsfullt overfor en mor som allerede hadde signalisert sitt behov for hjelp og bistand i omsorgsrollen, å fjerne gutten fra leiligheten og kun levne en lapp med melding om hva som hadde skjedd. C ble deretter plassert i beredskapshjem hos fremmede, uten at barneverntjenesten først søkte å avklare om As familie kunne stille opp som avlastning i den akutte situasjonen som oppstod. Flertallet finnerat det ikke bør tale mot A at hun i etterkant av denne situasjonen, og for så vidt også etter at hun ble sittende igjen med eneansvaret for C etter samlivsbruddet, fremstod som skeptisk til sine omgivelser, kritisk til innblandig og overbeskyttende i forhold til C.

A er ikke vurdert av noen sakkyndig siden disse hendelsene. Såvel MMPI-2 testen som øvrige opplysninger om A som danner grunnlag for de uttalelser de sakkyndige har kommet med, bygger på erfaringer og hendelser i nær tilknytning til selve omsorgsovertakelsen. Testen er, slik psykolog Trones selv redegjør for i sin sakkyndigerklæring, ikke tatt på forskriftsmessig måte. A er ikke testet med sikte på å avdekke om hun lider av personlighetsforstyrrelse etter Trones' sakkyndighetserklæring for fylkesnemnda.

A går i støttesamtaler hos psykologspesialist Elin Solvang. Solvang har fokusert på at As sammenbrudd har kommet i forbindelse med, for henne store tap i livet, så som bruddet med ektemannen og omsorgsovertakelsen. Solvang fremholder A som en person sårbar for kritikk. Hun er ikke syk i medisinsk forstand, ei heller har hun psykotiske lidelser, og hun er ikke labil. Hun har behov for hjelp og støtte i omsorgsrollen, og hun vil ta imot slik hjelp. Solvang har hatt kontakt med A over to år, og hun oppfatter henne i dag som målrettet og fungerende.

Flertallet finner at A fremstod for retten som adekvat og innsiktsfull i forhold til sin egen rolle som omsorgsperson. Hun har på eget initiativ engasjert seg i flere kurs og opplæringstilbud med sikte på kommunikasjon og omsorg. Hun har hospiteringsplass ved sykehuset som sykepleier, og hennes overordnede gir henne gode skussmål hva angår såvel fungering generelt som omsorg spesielt.

Flertallet finner at A, i tråd med antakelsene til psykolog Trones, faktisk har vist utvikling i positiv retning i forhold til situasjonen da omsorgen ble tatt fra henne. Hun har ikke hatt mulighet til å vise sin omsorgskompetanse, men flertallet finner ikke det avgjørende. Det avgjørende etter loven er om det er grunn til å frykte alvorlig omsorgssvikt. A trenger ikke å prestere noen idealytelse når hun skal vurderes mot lovens krav. Hun må - som enhver annen omsorgsperson - gis individuelt slingringsmonn, så lenge dette er innenfor de krav til omsorg som loven stiller.

Barneverntjenesten og de sakkyndiges uttalelser om alvorlig omsorgssvikt bygger ikke på annet grunnlag enn ett tilfelle hvor A forlot C alene hjemme en natt. I tillegg kommer at A selv har erkjent at hun nok har forlatt C alene noen flere ganger, men uten at hun kunne konkretisere dette.

Omsorgssvikten må være alvorlig, og det må stilles klare krav til konkret fare for gjentakelse av de forhold som dannet grunnlag for omsorgsovertakelsen for at det i det hele tatt skal kunne vurderes som alvorlig svikt etter loven. A hadde i november 2000 ikke noe nettverk omkring seg. Situasjonen har således endret seg vesentlig til i dag. Det legges særlig vekt på at hun har avklaret forholdet med sin egen familie, og at familien har sagt seg villig til å stille opp med avlastning etter behov. Hun har kjæreste, og hun har utviklet et sosialt nettverk innenfor det kristne miljøet hvor det ytes hjelp og bistand i form av barnepass og avlastning. I tillegg kommer de hjelpetiltak barneverntjenesten er pålagt etter barnevernloven §4-4.

Flertallet finner at den faktiske situasjon i dag er vesentlig forskjellig fra situasjonen på det tidspunkt fylkesnemnda fattet sitt vedtak. Disse endrede forhold vil i betydelig grad svekke usikkerheten og faren for nye akutte svikt i omsorgen av den type som dannet grunnlag for aksjonen den 18. november 2000.

Det hefter imidlertid en rest av usikkerhet ved As mentale helse. Ingen av de sakkyndige har knyttet hennes mentale helsesituasjon opp mot lovens krav om alvorlig omsorgssvikt, annet enn å peke på at det pr. i dag hersker en form for usikkerhet i forhold til om hun faktisk klarer å mestre en omsorgsrolle. Denne usikkerhet eller tvil skal, når den ikke er sterkere eller klarere enn i dette tilfellet, som utgangspunkt ikke gå på bekostning av den biologiske tilknytning mellom mor og barn, men fremstår etter bevisførselen som bekymringsfull.

Flertallet finner imidlertid at den opprinnelige omsorgssvikten er av slik karakter at hjelpetiltak etter barnevernloven i dag kan skape tilfredsstillende forhold for C, jf barnevernloven §4-12 annet ledd, jf. §4-4. Det er det offentlige ved barneverntjenesten som bærer risikoen og byrden med å igangsette slike tiltak. A har sagt seg villig til å motta hjelp og støtte, og flertallet har på bakgrunn av bevisførselen for lagmannsretten ingen grunn til å tro at hun ikke vil motta slik hjelp. Til det risikerer hun for meget i forhold til en ny situasjon med inngripen fra hjelpeapparatet dersom hun svikter påny. Det vises til Rt-1999-1883, hvor Høyesterett nettopp uttaler at det er barneverntjenesten som må ta utfordringen med å få en hjelpeordning til å fungere, og at den erfaring som er høstet gjennom en omsorgsovertakelsessak nettopp kan være sporen til endring i samarbeidsklimaet. Dette er også i tråd med de anbefalinger som As behandlende psykolog Elin Solvang ga i sin forklaring for retten, og flertallet finner at risikoen A eventuelt måtte løpe med å ikke innrette seg i forhold til hjelpetiltak fremstår som åpenbar.

De tiltak som etter flertallets oppfatning vil være aktuell, vil måtte søke å avhjelpe det behov A har for avlastning i omsorgsrollen, så som barnehageplass og skolefritidsordning når den tid kommer, samt avlastning og barnevaktordning. Det forutsettes at A faktisk tar i mot slik hjelp og støtte, hva enten dette organiseres gjennom et samarbeide med barneverntjenesten eller på annen måte. Barneverntjenesten har uansett etter barnevernloven plikt til å føre tilsyn med ordningene og omsorgssituasjonen, slik at denne sikres tilfredsstillende innenfor lovens rammer.

På denne bakgrunn finner flertallet at det ikke er nødvendig ut fra den situasjon C befinner seg i å opprettholde omsorgsovertakelsen. Fosterhjemsplasseringen har kun vart i ca 11 måneder. Sammen med plasseringen i beredskapshjem har C vært adskilt fra sin mors daglige omsorg i 18 måneder. Det bemerkes at en tilbakeføring til biologisk mor blir stadig vanskeligere ettersom tiden går, og når C begynner i småskolen vil en grense for de belastninger han påføres være nådd. Så lenge de sakkyndige for fylkesnemnda og for lagmannsretten begge har gitt klart uttrykk for at omsorgsovertakelsen ikke skulle være varig, finner flertallet at det beste for C må være å få etablert seg sammen med sin biologiske mor før han skal starte i skolen.

Flertallet er etter dette kommet til at fylkesnemdas vedtak om overtakelse av omsorgen for C skal oppheves.

Mindretallet, bestående av de to fagkyndige meddomerne sjefpsykolog Trond Bruun-Hanssen og klinisk pedagog Toril Ida Aandahl er kommet til at vedtaket om omsorgsovertakelse ikke skal oppheves.

Mindretallet viser til psykolog Johansens utredning på side 28 hvor han refererer fra samtale med psykologspesialist Elin Solvang, som ble ført som sakkyndig vitne under ankeforhandlingen. Her heter det:

«Solvang sier at hun i sin jobb ikke skal diagnostisere, og derfor ikke har diagnostisert mor. Men hun ser konturene av en slags paranoid personlighetsforstyrrelse som går i retning av mistenksomhet, mistillit, kranglevorenhet og problemer med å tolke verden som et vennlig sted. Hun understreker at hun ikke har foretatt nærmere kriterievurdering, og at det derfor ikke må oppfattes som en diagnose. Hvis kriteriene oppfylles, er det å oppfatte som alvorlig.»

Videre heter det (utredningen s. 29) under avsnittet om vurdering:

«Det fremkommer gjennom bakgrunnsmaterialet en lang rekke beskrivelser av mor, og hennes adferd i ulike omsorgssituasjoner. Det gjennomgående trekk ved henne er en generelt grunnleggende mistenksomhet og mistillit overfor andre mennesker, og en angst for å slippe andre for nært innpå C.»

Psykolog Stig Hjalmar Trones, som var oppnevnt som sakkyndig av X kommune i forbindelse med fylkesnemndas behandling, uttaler på s. 16 i sin utredning bl.a.:

«På bakgrunn av informasjon, observasjoner og direkte kontakt, oppfatter jeg mors omsorgskompetanse som for begrenset i forhold til hva C trenger etter sin alder og utvikling. - - -

Jeg tror ikke mor ser eller er innforstått med sine vansker. Det har vært vanskelig eller umulig å få noen dialog med henne rundt det. Innsikt i den psykologiske fungering vurderes følgelig som lav, hva angår evne til å se sitt eget bidrag til de konflikter som er.»

Selv om A siden omsorgsovertakelsen fant sted har bedret sin yttre situasjon, ved bl.a arbeidstrening og kurs om kommunikasjon, kan en neppe regne med at dette har resultert i varige, positive personlighetsforandringer hos henne. Hennes paranoide trekk, mistenksomhet og tendens til isolasjon synes å ha vart siden ungdomstiden og er således et vedvarende karaktertrekk hos henne. Hun har ikke gjennomgått en omfattende psykoterapi som etter de sakkyndiges oppfatning burde være av minst tre til fem års varighet.

A har vært meget sårbar ved tidligere brudd. Hennes nåværende forhold har så langt vært av kort varighet. Det er sannsynlig at et eventuelt nytt brudd eller andre belastninger vil virke negativt inn på hennes omsorgsevne.

A har i dag personlighetstrekk som ikke er forenlig med å gi et barn forsvarlig omsorg, slik dette tidligere har kommet til uttrykk. Hennes mistenksomhet, tendenser til isolasjon, projeksjon og manglende evne til å samarbeide med andre vil ikke gi et barn de oppvekstbetingelser det har behov for uten å ta varig psykisk skade. Det er ikke grunn til å tro at hjelpetiltak vil være til nytte i denne sammenheng.

Mindretallet finner at det under ankeforhandlingen ikke er fremkommet informasjon som viser tat A har vist slik bedring i sin mentale helse at det er tilrådelig å la henne få omsorgen for C tilbake.

Dom blir etter dette å avsi i samsvar med flertallets standpunkt.

Dommen er avsagt med den dissens som fremgår av drøftelsen ovenfor.

Slutning:

Fylkesnemnda for sosiale saker i Nordlands vedtak om overtakelse av omsorgen for C, født *.*. 1997, oppheves, og omsorgen tilbakeføres A.