LH-2001-325
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-04-23 |
| Publisert: | LH-2001-00325 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Alstahaug herredsrett nr. 00-684 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00325. |
| Parter: | Kjærende part: A, (Prosessfullmektig: Advokat Viggo Rønning). Kjæremotpart: B, (Prosessfullmektig: Advokat Hilde G. Guldbakke). |
| Forfatter: | Lagdommer Peter M. Sellæg. Lagdommer Bård Gaarder. Lagdommer Brynjar Østgård |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §172, §174, §180, §181 |
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse.
A og B var samboere i flere år. De har fellesbarna C, født **.**.1988, og D, født **.**.1989. Det kom til brudd i samboerforholdet i 2000, og det oppstod tvist mellom partene vedrørende felles foreldreansvar, fast bosted og samvær med fellesbarna.
Den 23. november 2000 reiste A søksmål mot B ved Alstahaug herredsrett med påstand om at partene skulle ha felles foreldreansvar for fellesbarna, at barna skulle bo fast sammen med A, at B skulle ha samvær fastsatt etter rettens skjønn og at hun skulle betale sakens omkostninger. B innga tilsvar, hvor hun prinsipalt påstod at barna skulle bo sammen med henne og at A skulle ha samværsrett inntil 50% av tiden. Subsidiært påstod hun at datteren skulle bo hos henne og sønnen hos faren, at barna skulle være sammen hver helg, vekselvis annen hver helg hos hver av foreldrene og at høytider ferier skulle deles likt mellom foreldrene. Videre påstod hun at A skulle betale sakens omkostninger.
I tilsvaret krevde B midlertidig avgjørelse om at barna skulle bo fast hos henne og at A skulle ha samvær. A tok til motmæle og krevde midlertidig avgjørelse om at barna skulle bo hos han og at B skulle ha samvær.
Etter at dommeren hadde hatt samtaler med barna og redegjort for innholdet av samtalene godtok B at barna skulle bo hos A inntil endelig avgjørelse forelå. Hun endret påstanden i saken om midlertidig avgjørelse idet hun kun krevde samvær.
Ved Alstahaug herredsretts kjennelse 21. desember 2000 ble det truffet midlertidig avgjørelse om at barna skulle bo hos A frem til rettskraftig avgjørelse forelå og at de skulle ha et nærmere bestemt samvær med B. Spørsmålet om saksomkostninger ble utsatt inntil endelig avgjørelse i saken.
Herredsretten innkalte partene og prosessfullmektigene til saksforberedende møte med mulig overgang til hovedforhandling. I møtet som ble avholdt 6. februar 2001, ble det inngått slikt rettsforlik:
1. Partene skal ha delt foreldreansvar.
2. A skal ha omsorgsansvaret.
B skal ha samværsrett.
3. Samværsrettens omfang:
a) Inntil 3 uker sommerferie.
Ferieavvikling avklares innen 15. mai.
b) Annen hver jul og nyttår vekselvis.
Julen starter opp 22.12 og varer frem til den 27.12.
Nyttårshelgen varer fra 27.12. frem til 2. nyttårsdag.
Julen 2001 tilbringes hos mor.
c) Annen hver hele påske. Far har påsken 2001.
d) Annen hver helg fra torsdag ettermiddag til mandag morgen.
Foreldrene er enige om at det i en overgangsperiode, eksempelvis i 3 måneder, skal være kortere overnattingssamvær. Partene er enige om å starte opp med en natt for dermest å utvide suksessivt.
4. Partene er enige om å presentere avtalen i lag overfor ungene og si at foreldrene er enige i innholdet.
Partene forplikter seg hver på sin kant å bestrebe seg på å følge avtalen.
Partene er enige om å utvise fleksibilitet av hensyn til barna. Dette gjelder f.eks. bytte av samværstider og ikke minst åpne for at barna etter egne ønsker kan gå fra og til sine foreldre.
Partene begjærte saken hevet som forlikt, men de ba om at herredsretten etter skjønn traff avgjørelse om sakskostnadene, jf. tvistemålsloven §175 fjerde ledd.
Etter at partene hadde begrunnet sine omkostningskrav avsa herredretten 26. februar 2001 kjennelse med slik slutning:
Sak nr 00-00684 A for Alstahaug herredsrett heves som forlikt.
Hver av partene bærer sine omkostninger.
A har i rett tid påkjært kjennelsen og i hovedsak anført:
Hensikten med søksmålet var at han skulle bli tilkjent felles foreldreansvar for barna og at barna skulle bo hos ham. Dette ble akseptert av motparten. Det var bare på mindre vesentlige punkt at han fant grunn til å imøtekomme motparten med hensyn til samvær. I dommersamtalen kom det klart frem at barna ønsket å bo hos ham. Dette burde motparten akseptert og således unngått at saken kom for retten.
Kjæremålet er basert på et ønske om at det skal foretas en vilkårlighetskontroll med det resultat som herredsretten har kommet til.
Det er lagt ned slik påstand:
1. A tilkjennes saksomkostninger for Alstahaug herredsrett i hht innsendt arbeidsoppgave.
2. A tilkjennes saksomkostninger med kr 500,- for nærværende kjæremål.
B har tatt til motmæle og i hovedsak anført:
Herredsrettens avgjørelse er riktig og i samsvar med rettspraksis.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Alstahaug kjennelse av 06.02.01 opprettholdes.
2. B tilkjennes saksomkostninger med kr 500,- for kjæremålet.
Lagmannsretten ser slik på saken:
En omkostningsavgjørelse kan angripes selvstendig ved kjæremål, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Kjæremålsrettens kompetanse er imidlertid begrenset slik at omkostningsavgjørelsen bare kan oppheves hvis den er i strid med loven, herunder om den er i strid med lovens system, jf. Rt-1984-956. I tillegg kan kjæremålsretten prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil ved omkostningsavgjørelsen.
Tvistemålsloven §175 tredje ledd lyder:
Heves saken ved forlik, bærer hver av partene sine kostnader, når ikke annet er bestemt i forliket eller partene har avtalt at retten etter skjønn skal treffe avgjørelse om kostnadene.
Det følger av bestemmelsen at avgjørelsen skal treffes etter skjønn på grunnlag av det kjennskap retten har til saken. Loven angir ikke hvilke momenter som kan komme inn ved avgjørelsen. Den angir heller ikke hvilken vekt de forskjellige momenter bør tillegges. I lovens forarbeider er det imidlertid gitt uttrykk for at det vil være «naturlig å legge betydelig vekt på hvilket resultat som ville ha fulgt av bestemmmelsene i §172 til §174 dersom retten har grunnlag for å gjøre seg opp en forholdsvis sikker mening om hvilket domsresultat denne ville kommet fram til om saken var tatt opp til doms». Videre heter det at dersom retten ikke har grunnlag for å gjøre seg opp noen sikker mening på dette punkt, vil den «i større grad være henvist til å måtte bygge på rene rimelighetsbetraktninger».
Herredsretten har begrunnet saksomkostningsavgjørelsen slik:
Retten vil anta at uansett utfall i s. k. barnefordelingssaker bærer partene i all hovedsak egne omkostninger. Tvistetemaet gjelder «ideelle størrelser» hvor begge parter kan ha god og ubestridt omsorgsevne og hvor sluttresultatet beror på en totalvurdering av en rekke faktorer. Det er ofte også slik at partene har vanskelig for å kommunisere etter et brudd og greier heller ikke å komme i dialog før de møtes sammen med prosessfullmektigene.
Med bakgrunn i den usikkerhet som alltid rår vedr. sakens utfall og de konkrete forhandlinger som skjer mellom partene i saker om daglig omsorg og samvær, og det spesielle engasjement hver av foreldrene har, finner retten etter en rimelighetsvurdering å la hver av dem bære egne omkostninger.
Begrunnelsen viser at herredsretten har vært vektlagt relevante moment i forhold til bestemmelsen i tvistemålsloven §175 tredje ledd. Herredsretten har funnet saksutfallet usikkert og etter en konkret rimelighetsvurdering latt hver av partene bære egne omkostninger. Lagmannsretten finner ikke at herredsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven. Avgjørelsen skal treffes etter skjønn og det kan ikke ses at herredsretten har utøvet et vilkårlig skjønn.
Etter dette må kjæremålet forkastes.
A må i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd erstatte B hennes sakomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten har ikke funnet grunnlag for å fravike hovedregelen i nevnte bestemmelse. Saksomkostningene fastsettes til kr 500 som oppgitt i tilsvaret.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. A betaler B saksomkostninger for lagmannsretten med 500 - femhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.