LH-2001-452
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-08-16 |
| Publisert: | LH-2001-00452 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Avvisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tana og Varanger herredsrett nr. 00-847K - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00452 K. |
| Parter: | Kjærende part: Ivar Balto (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Aug. Krane). Kjæremotpart: Nesseby kommune (Prosessfullmektig: Advokat Per S. Johannessen). |
| Forfatter: | Lagmann Dag Nafstad. Lagdommer Bjørnar Stokkan. Kst. lagdommer Richard Saue |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Fylkeskommuneloven (1961)5, Motorferdselsloven (1977) §5, §163, §172, §174, §179, §180, §385, §386, §403, Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Motorferdselsloven (1977) |
Saken gjelder kjæremål over avvisningskjennelse og saksomkostningsavgjørelse.
Ivar Balto tok ved stevning datert den 8. desember 2000 ut søksmål mot Nesseby kommune som følge av plager han som hyttenabo har i tilknytning til snøscooterløype anlagt etter forskrift til §5 tredje ledd i lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Søksmålet var dels grunnet på at kommunen hadde stukket ut løypen i strid med fylkesmannens forskrift, og dels at den naborettslige tålegrense var overskredet, hvor kommunen ble anført å være ansvarlig som tiltakshaver etter naboloven. Løypen ligger på statens grunn. For herredsretten nedla Balto påstand om at eksisterende løypetrasè var ulovlig, at trasèen ikke skulle legges nærmere hytta enn 1000 meter, og at kommunen skulle dekke hans saksomkostninger. Kommunen nedla påstand om frifinnelse samt saksomkostninger, sendere endret til også å omfatte avvisning av saken.
Tana- og Varanger herredsrett avsa den 23. april 2001 dom og kjennelse med slik slutning:
«1. Saken avvises hva angår krav etter naboloven.
2. Unjargga - Nesseby kommune frifinnes.
3. Ivar Balto dømmes til å betale saksomkostninger med kr 33.466,20 til Unjargga - Nesseby kommune.»
Avvisningen var begrunnet med at kommunen ikke var rett saksøkt for krav etter naboloven idet den verken eide den grunn hvor snøscooterløypen gikk, eller var den som hadde fattet vedtak om anleggelse av løypa. Søksmål etter naboloven måtte derfor etter herredsrettens vurdering rettes mot Staten.
Ivar Balto har i rett tid påkjært herredsrettens avvisningskjennelse og omkostningsavgjørelse.
Det er kommunen som er ansvarssubjekt etter naboloven, og kommunen har innenfor løypeforskriften en viss frihet med løypestikkingen - forutsetningsvis at kommunen innenfor forskriften har anledning til å stikke løypen slik at ulempene for Balto derigjennom blir redusert. Hele ordningen med kommunal forslagsrett, statlig godkjenning og kommunens ansvar for løypestikkingen, gjør det vanskelig å plassere ansvar etter naboloven. Herredsrettens synspunkt om at staten er ansvarlig i egenskap av grunneier hevdes å være problematisk og reelle hensyn tilsier at det er kommunen som skal ta nabomessige hensyn ved løypestikkingen.
Omkostningskravet er avgjort i strid med loven. Det var først under hovedforhandlingen at ble fremlagt kart i den målestokk som lå ved forskriften ved vedtakelsen; målestokk 1:50 000, og ikke den målestokken kommunen hadde distribuert til publikum; 1:150 000. Herredsretten har ved sin vurdering etter tvistemålsloven §172 annet ledd annet alternativ lagt til grunn at rettens resultat ikke berodde på kartets målestokk. I denne saken er det ikke et spørsmål om å legge det ene eller det andre kartet til grunn for avgjørelsen, men om det kart det gjelder er en del av forskriften eller ikke. Kartet kommunen hadde distribuert var ikke annet enn kommunens tolkning av løypeforskriften, mens fylkesmannens kart - som ble fremlagt i retten av vitnet fra fylkesmannen og som heller ikke ble påberopt fra kommunens side - har en langt mer presis inntegnelse av løypetraseen. Balto kan endelig ikke lastes for ikke selv å ha innhentet forskriftens løypekart. Ved henvendelse til kommunen før saken var det kommunens eget kart han fikk overlevert fra denne.
Ivar Balto har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt
1. Herredsrettens avvisningskjennelse oppheves. Ivar Baltos krav etter naboloven fremmes til behandling for Tana- og Varanger herredsrett.
2. Ivar Balto tilkjennes kr 12.000,- - tolv tusen - i saksomkostninger for herredsrettens behandling av kravet etter naboloven.
3. For øvrig bærer hver av partene sin egne omkostninger for herredsrettens behandling.
4. Ivar Balto tilkjennes kr 5.000,- - fem tusen - i saksomkostninger for lagmannsrettens behandling av kjæremålet.
Subsidiært
1. Ingen av partene tilkjennes saksomkostninger for herredsretten.»
Nesseby kommune har tatt til motmæle og gjort gjeldende at kjæremålet ikke kan føre frem.
Kommunens plikter etter lov om motorferdsel i utmark er helt ut av forvaltningsrettslig art. Kommunen er ikke nabo med Balto, og det er staten som fastsetter forskrifter og som da plikter å ivareta alle de lovlige hensyn. Nesseby kommune tiltrer ellers herredsrettens premisser.
Balto nådde ikke frem med sitt krav etter naboloven, og kan ikke gis medhold i kravet om saksomkostninger. Baltos prosessfullmektig må selv være forpliktet til å foreta de undersøkelser som er nødvendig for å bringe forskriftens innhold på det rene.
Nesseby kommune har lagt ned slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Nesseby kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 2.000,-.»
Lagmannsretten vil bemerke:
Kjæremålet reiser to separate spørsmål lagmannsretten må ta stilling til: For det første om det var uriktig av herredsretten å avsi avvisningskjennelse fremfor en realitetsavgjørelse, og for det andre om det hefter mangler ved herredsrettens omkostningsavgjørelse. Løsningen av dette siste spørsmålet vil kunne bero på hvilket standpunkt lagmannsretten inntar til avvisningsspørsmålet.
Lagmannsretten finner at det var uriktig av herredsretten å avvise Baltos anførsler i relasjon til naboloven fremfor å avsi dom for dette tvistepunktet.
Spørsmålet om avvisning må her ta sitt utgangspunkt i tvistemålsloven §54, hvor det springende punkt er om Balto har «rettslig interesse» i å få prøvet saken i forhold til kommunen. Lagmannsretten legger til grunn at hvis en pretensjon eller foregivende om ansvar bygger på saksøkers forståelse av de underliggende materielle rettsregler, må søksmålet som altoverveiende hovedregel fremmes for realitietsavgjørelse, jf. bl.a. Rt-1993-1147. Balto har med utgangspunkt i naboloven §2 og §10 anført at kommunen er ansvarlig for de ulemper han anfører å være utsatt for som følge av den løypen kommunen har foreslått overfor fylkesmannen, og deretter - etter fylkesmannens vedtakelse av løypeforskriften - har stukket ut på statens grunn. Løsningen av Baltos krav overfor kommunen vil derfor bero på en tolkning og anvendelse av nabolovens regler på det konkrete saksforholdet i saken. Rettens vurdering av dette spørsmålet skal normalt munne ut i en realitetsavgjørelse.
Nesseby kommune har for sin del fremhevet at kommunens bidrag i saken fullt ut er av «forvaltningsrettslig art». Lagmannsretten ser ikke at denne innsigelsen har betydning for det spørsmål en her står overfor. Det kan nok forekomme at søksmål mot kommuner blir avvist idet de skulle vært anlagt mot staten, selv om saksøker pretenderer at kommunen er ansvarssubjektet. Dette vil i første rekke gjelde søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak, eller der loven selv utpeker et annet organ som søksmål skal rettes mot. Det vises i denne sammenheng til Tore Scheis artikkel i LoR 1981 side 339 på side 352. Baltos krav bygger imidlertid på naboloven, som for de spørsmål som er aktuelle i denne saken gjelder uavhengig av om den påstått ansvarlige er offentlig myndighet eller en private borger, og uavhengig om den påstått ansvarlige utøver sin aktivitet på offentligrettslig eller privatrettslig grunnlag. Da er man tilbake ved den hovedreglen som er skissert ovenfor.
Herredsrettens avvisningsskjennelse må etter dette bli å oppheve og tvistepunktet fremmes for realitetsbehandling i herredsretten, jf. tvistemålsloven §385 første ledd og §386 annet ledd jf. §403 annet ledd. Lagmannsretten finner at spørsmålet om kommunens ansvar etter forskriften, som herredsretten i slutningen punkt 2 har frifunnet kommunen for, og kravet etter naboloven, er to forskjellige rettsforhold i relasjon til tvistemålsloven §163 første ledd. Herredsretten kan derfor uavhengig av rettskraftsvirkninger som følger slutningen punkt 2 i dommen ta det naborettslige tvistetema opp til realitetsbehandling.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å oppheve herredsrettens hovedforhandling, jf. tvistemålsloven §385 2. punktum jf. §403 annet ledd, idet spørsmålet om avvisning først kom opp etter at saken var tatt opp til doms.
Som følge av at den kjærende part har nådd frem med begjæringen om opphevelse og hjemvisning av spørsmålet om kommunens eventuelle plikter etter nabolovgivningen, vil angrepet på herredsrettens omkostningsavgjørelse måtte sees i lys av dette. Herredsrettens saksbehandling er ikke avsluttet og lovens forutsetning er at herredsretten skal gi en samlet omkostningsavgjørelse for alle de krav og tvistepunkter som saken angår, jf. Rt-1983-127 på side 136. Hvorvidt de kostnader som Balto hevder er påløpt til behandlingen av det naborettslige spørsmål i herredsretten skal dekkes av kommunen, vil her blant annet bero på hvilket resultat herredsretten kommer frem til ved den fornyede behandling av dette tvistepunktet. Balto kan derfor klart ikke høres med at han som følge av at den naborettslige tvisten fremmes for realitetsavgjørelse, skal ha lagmannsrettens kjennelse for at han med hensyn til saksomkostninger påløpt til dette tvistepunktet skal stilles som om kravet overfor kommunen fører frem. Lagmannsretten er etter dette kommet til at herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til fornyet behandling ved den sak som avslutter saksbehandlingen, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §179 første ledd. Det er etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på de andre anførslene Balto har gjort gjeldende mot herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Balto har for lagmannsretten vunnet frem med sitt kjæremål overfor herredsrettens avvisningskjennelse. Selv om herredsretten omkostningsavgjørelse som følge av dette er opphevet og hjemvist til fornyet behandling for denne, kan en ut fra påstanden i kjæremålet overfor omkostningsavgjørelsen ikke legge til grunn at han fullt ut har vunnet frem i sitt angrep på denne. Omkostningskravet i anledning kjæremålet må etter dette løses med grunnlag i tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174.
Lagmannsretten finner grunn til å anvende §174 annet ledd og gi Ivar Balto delvis dekning for saksomkostninger for lagmannsretten. Avvisningsspørsmålet har fremstått som det mest sentrale i kjæremålet, og Balto har gjennom dette oppnådd at herredsretten må vurdere omkostningene på nytt. Omkostninger for lagmannsretten settes passende til kr 1.500,-, hensett sakens beskjedne omfang og vanskelighetsgrad.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens avvisningskjennelse oppheves, og Ivar Baltos krav etter naboloven hjemvises til ny behandling for Tana og Varanger herredsrett.
2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling for Tana og Varanger herredsrett.
3. Nesseby kommune erstatter Ivar Baltos saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1.500,- innen to uker fra kjennelsens forkynnelse.