LH-2001-485
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-22 |
| Publisert: | LH-2001-00485 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Salten herredsrett nr 00-00930 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00485. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Annfinn Johansen). Ankemotpart: X kommune (Prosessfullmektig: Advokat Cato Helstrøm). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjell Martin Haug. Lagdommer Bård Gaarder. Tingrettsdommer Carl Christian Collin-Hansen. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-12, Tvistemålsloven (1915) §482, Barneloven (1981), Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §4-10, §4-11, §4-12a, §4-1, §4-21, §4-4, §4-6, §7-1 |
Saken gjelder overprøving av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven.
A, født *.*. 1972, har døtrene B født *.*. 1991 og C født *.*. 1999. Barneverntjenesten i X kommune traffødt xx.xx.2000 vedtak om midlertidig plassering av C i fosterhjem, jf barnevernloven §4-6. Barneverntjenesten fremmet deretter sak for fylkesnemnda for sosiale saker i Nordland om tvungen omsorgsovertakelse for C.
A påklaget akuttvedtaket til fylkesnemnda for sosiale saker i Nordland. Fylkesnemnda behandlet i møte 27 og 28 juni 2000 klagen over akuttvedtaket og spørsmålet om omsorgsovertakelse, og traffødt xx.xx.2000 slikt vedtak:
Sak 63/00:
Klagen over X kommunes akuttvedtak dat. 31.03.00 tas ikke til følge.
Sak 64/00:
1. Barneverntjenesten i X overtar omsorgen for As datter født *.*..99.
2. Barnet plasseres i godkjent fosterhjem hos D og E, hvor det har opphold i dag.
3. Det tilrettelegges for samvær mellom barnet og mor A en gang pr. måned i 4 timer med tilsyn. Fostermor skal være tilstede under samværet så lenge barnet har behov for det utfra alder og utvikling. Tilsynet utøves av egen oppnevnt tilsynsfører.
4. Det tilrettelegges for samvær mellom barnet og barnets søster B født *.*..91. Hyppigheten av samværet m.m. fastsettes av barneverntjenesten.
5. Det vurderes samvær mellom barnet og morforeldrene. Hyppigheten av samværet m.m. fastsettes av barneverntjenesten.
A ved advokat Annfinn Johansen brakte fylkesnemndas vedtak inn for Salten tingrett (herredsrett) til overprøving. Tingretten avsa 9 april 2001 dom med slik domsslutning:
«1. Vedtak om omsorgsovertakelse for As datter C, født *.*. 99 stadfestes.
2. A har samvær med sin datter 1 gang hver 3. uke inntil 4 timer hver gang, om nødvendig under tilsyn.»
Dommen ble avsagt under dissens. Dissensen synes i det vesentlige begrunnet i ulik oppfatning av stabiliteten i As helsemessige situasjon på domstidspunktet. Når det gjelder saksforholdet forøvrig vises til tingrettens dom.
A har i rett tid påanket dommen. X kommune har tatt til motmæle for lagmannsretten. Hovedforhandling ble avholdt i Bodø 21 og 22 januar 2002. A møtte og ga forklaring. For X kommune møtte sosialleder Torunn Bikset. Det ble ført 8 vitner, herunder ett sakkyndig vitne, psykolog Odd Johan Kalvik. Samtlige vitner forklarte seg også for tingretten. Lagmannsretten kan i sin avgjørelse bygge også på de opplysninger som foreligger om utviklingen i As helse etter tingrettens dom. Forøvrig står saken i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten.
A har i hovedsak anført:
Forholdet mellom A og hennes familie på den ene siden og barneverntjenesten på den andre siden preges av at saken ikke ble skikkelig behandlet av barneverntjenesten side fra man mottok bekymringsmelding i desember 1999 til vedtak om omsorgsovertakelse ble truffet. Det burde vært samtalt, og tatt initiativ til møter mellom partene før situasjonen låste seg.
Barneverntjenestens handlinger og dens vurdering av As omsorgsevner synes å være preget av at hun har vært syk. At barneverntjenesten ikke har tillatt henne å være alene sammen med barnet, har fratatt henne muligheten for å opptre utvunget i sin omgang med barnet. Barneverntjenestens holdning vitner om en fastlåst oppfatning av As omsorgsevne.
Det er et prinsipp i slike saker at mildere tiltak skal vurderes før alvorligere inngrep iverksettes. Vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 kan bare treffes som en siste utvei, dersom det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter §4-4 eller ved tiltak etter §4-10 eller §4-11. Barnevernloven §4-4 gir barneverntjenesten anledning til å iverksette ulike hjelpetiltak. Barneverntjenesten burde vurdert muligheten for bistand fra As familie, herunder burde man vurdert om familiemedlemmer kunne fungere som beredskapshjem for barnet. En slik vurdering ble ikke foretatt. Når forholdet mellom familien A og barnevernet har skåret seg, må det ses på den bakgrunn.
Slik As situasjon er i dag, ville det ikke blitt truffet vedtak om omsorgsovertakelse, kanskje heller ikke vedtak om hjelpetiltak. Vilkårene for omsorgsovertakelse etter §4-12a og d er ikke lenger tilstede. As helsemessige situasjon gir ikke grunn til å opprettholde vedtaket. Hun er frisk. Som enhver annen, risikerer hun selvsagt å bli syk. Samarbeidet med psykiatrisk sykepleier May Edel Roos gir likevel trygghet for hennes helsemessige utvikling fremover. Med de medisiner man i dag har, er det dessuten mulig raskt å iverksette behandlingstiltak. As sosiale situasjon er god. Hun lever et normalt liv, hun er i arbeid, hun er godt likt, og har venner og venninner.
På tross av A nå er frisk, har barneverntjenesten holdt fast ved at A ikke får være alene med datteren. Det har ført til at samværene finner sted i en kunstig atmosfære, en atmosfære som bidrar til fremmedgjøring mellom mor og barn. I lys av barneverntjenestens holdning til A, er det merkelig at det ikke er iverksatt tiltak rettet mot hennes eldste datter, B.
Det man vet om fosterforeldrene er at fosterfar er fraværende i lange perioder på grunn av sitt arbeid som fisker. Forøvrig vet man intet om fosterforeldrene og deres sosiale system.
Dersom A får tilbake omsorgen for barnet, vil det nettverk hun har, herunder sykepleier Roos, venner, arbeidskolleger og familien, straks registrere det, dersom noe går galt. Det vil ved behov kunne iverksettes tilsyn. Et eventuelt tilsyn må imidlertid ikke iverksettes over hodet på den det gjelder. Skulle det oppstå en akutt situasjon, kan barnevernet treffe midlertidig vedtak med hjemmel i barnevernloven §4-6.
Vedrørende vurderingen etter §4-12 vises til Tjomsland «Barnevern og omsorgsovertakelse» (1996) s 29-32. Vedrørende bevisvurdering og bevisbyrde er vist til Lindboe «Barnevernrett» s 50. Ytterligere er vist til Ofstad/Skar «Barnevernloven» (1994) s 61.
Subsidiært kreves det samvær i det omfang som barneloven gir anvisning på. Det er ingen grunn til å motsette seg at A er alene med barnet under samværene, eller at barnet overnatter hos henne i forbindelse med samvær.
Det er nedlagt slik påstand:
«Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse oppheves og C, født *.*. 99 tilbakeføres til mor, A.»
X kommune har i hovedsak anført:
Vurderingen av om vilkårene for omsorgsovertakelse er tilstede etter barnevernloven §4-12 skal foretas på grunnlag av situasjonen nå. I §4-12 annet ledd gis anvisning på det mildeste inngreps prinsipp. Det følger av barnevernloven §4-1 at hensynet til barnets beste står sentralt ved vurderingen, slik det gjorde ved barneverntjenestens behandling av saken. Bevisbyrden for at vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt påhviler barneverntjenesten. Bevisbyrden er streng, jf Lindboe «Barnevernrett» s 50 flg. Vedrørende forholdet til barnevernloven §4-21 er vist til Tjomsland «Barnevern og omsorgsovertakelse» s 30 og 45.
Det er vanlig i saker som denne at det skjer en utvikling etter som tiden går. Det har det gjort også i denne saken. Både mor og barn har utviklet seg etter at fylkesnemnda traff sitt vedtak. Barneverntjenesten skal på ethvert tidspunkt vurdere hvorvidt det er nødvendig å opprettholde vedtaket om omsorgsovertakelse. Det har skapt problemer for barneverntjenestens vurdering at forholdet til A og hennes familie har vært vanskelig etter at omsorgsovertakelse skjedde ved månedskiftet mars/april 2000. A svarer ikke på telefoniske henvendelser. Familien har en tilbøyelighet til å lukke seg mot barneverntjenesten, og synes å ha en redsel for å samarbeide med denne. Dette førte bl a til at familien avslo tilbudet fra barneverntjenesten om at B kunne komme og være sammen med søsteren.
Omsorgsovertakelse skjedde ikke på grunn av at A var syk. Først når en sykdom går ut over omsorgsevnen, gir det grunnlag for omsorgsovertakelse.
Psykolog Kalvik var inne på tre forhold som etter hans vurdering gir grunnlag for bekymring:
- As evne til å se barnet
- hennes evne til å forholde seg til barnet
- hennes evne til å samarbeide med andre, herunder institusjoner
Barnevernet deler denne bekymring. Det forhold at barnet lider av astma, kommer inn som et fjerde moment. Lidelsen innebærer at barnet har særlige behov, hvilket krever ekstra oppmerksomhet fra den som har omsorgen. A vil i tilfelle fylkesnemndas vedtak oppheves, måtte dele sin oppmerksomhet mellom to barn. Barnevernet er bekymret for hvordan As familie vil reagere dersom de etter en eventuell tilbakeføring oppdager at dette ikke fungerer. De reagerte ikke forrige gang; da var de mer opptatt av A enn av omsorgen for barnet. Det er dessuten et problem at C, i tilfelle tilbakeføring av omsorgen, i praksis vil få to omsorgsbaser, hos A og hos mormor F, som i tilfelle tilbakeføring bli en sentral omsorgsperson.
C manglet de tre første månedene av sitt liv tilknytning til nære omsorgspersoner. Hun har nå knyttet seg til fosterhjemmet. Hennes utvikling er aldersadekvat. Hun får tilfredsstilt sine fysiske og psykiske behov. Hun har krav på stabilitet, og bør ikke gjøres til gjenstand for eksperimenter. Ved vurderingen etter §4-21 gjelder vanlige beviskrav.
Det er nedlagt slik påstand:
«Salten herredsretts dom i sak nr 00-930 A stadfestes.»
Lagmannsretten bemerker:
Det følger av tvistemålsloven §482, jf barnevernloven §7-1, jf sosialtjenesteloven §9-10 siste ledd, at retten innenfor rammen av barnevernloven skal prøve alle sider av saken, også de rent skjønnsmessige. Selv om det er vedtaket om omsorgsovertakelse som angripes, må saken vurderes ut fra forholdene i dag. Avgjørende er derfor hvorvidt vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt nå. Etter barnevernloven §4-1 skal barnevernmyndighetene ved anvendelse av bestemmelsene i lovens kapittel 4 legge avgjørende vekt på hensynet til barnets beste. Det er likevel ikke slik at omsorgsovertakelse kan gjennomføres i alle tilfeller der dette fremstår som best for barnet. Barnevernloven bygger på at barn normalt skal vokse opp hos sine foreldre. Vilkårene for å gjennomføre omsorgsovertakelse er derfor strenge, jf Rt-1999-1883. Barnevernet har iverksatt omsorgsovertakelsen. En opphevelse av vedtaket vil innebære en tilbakeføring av omsorgen for barnet til A. Ved avgjørelsen må det derfor tas hensyn også til tilknytningen mellom barnet og fosterfamlien, jf barnevernloven §4-21.
Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse er truffet med hjemmel i barnevernloven §4-12a og d, hvoretter vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes
a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,
d) dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.
A lider av en tilbakevendende depressiv lidelse. Det er på det rene at hun var syk, og av den grunn ute av stand til å ivareta omsorgen for C da barneverntjenesten i X kommune 31 mars 2000 i medhold av barnevernloven §4-6 traff vedtak om midlertidig å plassere C i fosterhjem. Det var også situasjonen da fylkesnemnda i Nordland 6 juli 2000 traff vedtak om omsorgsovertakelse. Også psykolog Odd J. Kalviks vurdering av A s omsorgsevne i rapport av 25 mars 2000 bygger på observasjoner gjort mens hun var syk.
Tingrettens dom ble avsagt under dissens. Slik lagmannsretten forstår dommen, mente den samlede rett at A, når hun er frisk, evner å ivareta omsorgen for C. Den samlede rett ga videre uttrykk for at det burde ligge til rette for en tilbakeføring av omsorgen innen relativt kort tid « dersom mor kan vise til en stabil livssituasjon inkludert et stabilt sykdomsbilde». Lagmannsretten mener i likhet med tingretten at A, når hun er frisk, har tilstrekkelig omsorgsevne. Barneverntjenesten har riktignok gjort gjeldende at samspillet mellom mor og barn er mangelfullt. Barneverntjenestens observasjoner, gjort under samvær som fastsatt i fylkesnemndas vedtak og tingrettens dom, er usikre. Observasjonene synes forøvrig i noen grad preget av barneverntjenestens opplevelse av As omsorgsevne mens hun var syk. Samspillet mellom mor og barn under samværene må uansett ses på bakgrunn av at samværene finner sted under forhold og i en atmosfære som må føles lite naturlig. As forhold til barneverntjenesten er ikke godt. Når representanter for barneverntjenesten er tilstede under samværene, er det i egenskap av tilsynspersoner. Hvert samvær er på fire timer. Omstendighetene rundt samværene sett i sammenheng med varigheten innebærer at de må oppleves som en belastning for A, formodentlig også for de øvrige voksenpersoner som deltar. Barneverntjenestens innvendinger til samspillet mellom mor og barn er, slik de er beskrevet for lagmannsretten, forøvrig lite konkrete og kan ikke alene begrunne at vedtaket om omsorgsovertakelse opprettholdes.
Usikkerheten vedrørende As omsorgsevne knytter seg etter lagmannsrettens oppfatning alene til hennes helsemessige situasjon. Hun har, som nevnt over, en tilbakevendende depressiv lidelse. I bekymringsmelding til barneverntjenesten i X kommune 22 desember 1999 opplyste hennes allmennlege at hun var blitt i økende grad depressiv under svangerskapet. Han opplyste videre at den forebyggende behandling med antidepressiva, som hun hadde stått på etter et opphold ved NPS i 1998, ble avbrutt under svangerskapet. A ble frivillig innlagt ved NPS 4 april 2000, altså få dager etter effektuering av akuttvedtaket. Ifølge erklæring fra overlege Terje Øiesvold ved NPS av 13 mars 2001 var den «episode» som foranlediget innleggelsen i april 2000 «alvorlig med psykotiske symptomer». Ved utskrivning 22 juli 2000 var hun symptomfri. Lidelsen er ifølge overlege Øiesvold episodisk i sin natur. Det er følgelig en viss risiko for at hun på ny blir syk. Risikoen for tilbakefall reduseres imidlertid etterhvert som tiden går uten tilbakefall. A har vært frisk siden hun ble utskrevet fra NPS i juli 2000. Den tid som er gått siden tingretten avsa dom i saken, tilsier at risikoen for tilbakefall er mindre nå enn da saken sto for tingretten. For å forebygge tilbakefall tar A medisin. Hun har dessuten jevnlig kontakt med psykiatrisk sykepleier i X kommune. På bakgrunn av overlege Øiesvolds forklaring legges til grunn at et eventuelt tilbakefall neppe vil skje brått, uten forutgående symptomer av depressiv karakter. Det fremstår derfor som lite trolig at hun på ny skulle bli syk uten at det nettverk hun har rundt seg, herunder psykiatrisk sykepleier Ros og As familie, registrerer symptomer på forhånd, slik at det kan iverksettes behandling og forberedes hjelpetiltak i forhold til omsorgen for barnet, eventuelt også hjelpetiltak i medhold av barnevernloven §4-4. Det kan i denne forbindelse ikke anføres som en avgjørende innvending at A og familien rundt henne har fått så stor mistillit til barneverntjenesten at et tilbakefall vil bli holdt skjult for den. I så fall må det kunne påregnes at psykiatrisk sykepleier vil oppfange signalene og underrette barneverntjenesten. Et eventuelt tilbakefall antas forøvrig å bli av begrenset varighet og følgelig av tidsmessig begrenset betydning for As evne til å ivareta omsorgen for barnet.
Psykolog Odd J. Kalvik, som har vært engasjert av X kommune, ga i sin forklaring uttrykk for tvil om A har det nødvendige overskudd til å ivareta de oppgaver som tilbakeføring av omsorgen for C vil innebære. Lagmannsretten ser at det vil være krevende. Det må imidlertid legges til grunn at barneverntjenesten ved behov iverksetter nødvendige hjelpetiltak, jf barnevernloven §4-12 annet ledd sammenholdt med §4-4. C er et normalt, velfungerende barn. Hun har riktignok astma. Det er imidlertid intet i det bevismateriale som er presentert for lagmannsretten som tyder på at det hefter mangler ved As fysiske stell av barnet, eller at hun ikke vil makte å ivareta hensynet til Cs astmalidelse på forsvarlig måte.
Det legges til grunn at C i den tiden som har gått siden omsorgen ble overtatt fra månedskiftet mars/april 2000 har opparbeidet sterke følelsesmessige bånd til fosterfamilien. Det er likevel ikke grunn til å anta at båndene er stå sterke at det vil føre til alvorlige problemer for henne dersom hun nå flyttes tilbake til sin mor, jf barnevernloven §4-21 2. punktum. Psykolog Kalvik mener heller ikke det.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at Fylkesnemndas vedtak om å overta omsorgen for barnet må oppheves.
Samværene mellom mor og barn i tiden etter omsorgsovertakele har ikke hatt en karakter og et omfang som gir grunnlag for å anta at C i dag føler noen nær tilknytning til sin biologiske familie. Dette forhold, sammenholdt med barnets følelsesmessige tilknytning til fosterfamilien, tilsier at tilbakeføring av omsorgen ikke bør skje straks. Etter en skjønnsmessig vurdering av den tid som er nødvendig for å forberede tilbakeføringen, finner lagmannsretten at A bør overta omsorgen fra 15 juni 2002. Det forutsettes at samværene i tiden frem til A overtar omsorgen planlegges og gjennomføres med sikte på at tilbakeføringen skal skje kunne uten alvorlige følelsesmessige reaksjoner fra barnets side.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Fylkesnemnda i Nordland sitt vedtak om omsorgsovertakelse av 6 juli 2000 oppheves med virkning fra 15 juni 2002.