LH-2001-597

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2001-07-18
Publisert:	LH-2001-00597
Stikkord:	Saksomkstninger
Sammendrag:
Saksgang:	Tana/Varanger herredsrett nr 00-00830 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00597.
Parter:	Kjærende part: Herolf Emil Antonsen (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Zahl Arntzen). Kjæremotpart: Bjarne Back og Hilde Helander (Prosessfullmektig: Advokat Oddvar Fosaas v/adv fullmektig Per-Ole Hegdahl).
Forfatter:	Lagdommer Synnøve Nordnes. Lagdommer Aage Thor Falkanger. Lagdommer Kjell Martin Haug
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §179, §181, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse.

Ved stevning av 30 november 2000 til Tana og Varanger herredsrett reiste Bjarne Back og Hilde Helander søksmål mot Herolf Emil Antonsen med krav om prisavslag og erstatning grunnet arealsvikt i forbindelse med kjøp av landbrukseiendom. Saksøkerne nedla i stevningen følgende påstand:

1. Herolf Emil Antonsen dømmes til å betale kr 60.000,- til Bjarne Back og Hilde Helander med tillegg av 12% rente p.a. fra den 15.05.00 til betaling skjer.

2. Herolf Emil Antonsen dømmes til å betale erstatning med kr 470.383,- til Bjarne Back og Hilde Helander med tillegg av 12% rente regnet fra forfall til betaling skjer.

3. Herolf Emil Antonsen dømmes til å betale sakens omkostninger til Bjarne Back og Hilde Helander med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra forfall til betaling skjer.

I saksøkernes prosesskriv av 22 mars 2001 ble det lagt ned slik endret påstand:

1. Herolf Emil Antonsen dømmes til å betale et prisavslagsbeløp oppad begrenset til kr 60.000,- til Bjarne Back og Hilde Helander med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente fra forfall 15.05.00 til betaling skjer.

2. Herolf Emil Antonsen dømmes til å betale erstatning oppad begrenset til kr 470.000,- til Bjarne Back og Hilde Helander med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente regnet fra forfall til betaling skjer.

3. Herolf Emil Antonsen dømmes til å betale sakens omkostninger til Bjarne Back og Hilde Helander med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente regnet fra forfall til betaling skjer.

Saksøkerne fastholdt påstanden ved avslutningen av innledningsforedraget under hovedforhandlingen, men endret den under prosedyren til å kreve erstatning oppad begrenset til kr 972.000,-. Herredsretten avsa den 8 mai 2001 dom med slik domsslutning:

1. Herolf Emil Antonsen tilpliktes å betale til Bjarne Back og Hilde Helander 60.000 kroner - med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra 15 mai 2000.

2. Herolf Emil Antonsen tilpliktes å betale til Bjarne Back og Hilde Helander 100.000 -hundretusen - kroner med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra 15 mai 2000.

3. I saksomkostninger betaler Herolf Emil Antonsen 95.471 - nittifemtusenfirehundreogsyttien - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom, med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra oppfyllelse til betaling skjer.

Herredsretten la til grunn at omkostningsspørsmålet måtte løses etter tvistemålsloven §172, selv om de tilkjente beløp var vesentlig lavere enn maksimalt påstandsbeløp.

Herolf Emil Antonsen har i rett tid påkjært omkostningsavgjørelsen. Kjæremålet retter seg mot herredsrettens lovanvendelse. Det hevdes at omkostningsspørsmålet skulle vært avgjort etter tvistemålsloven §174 første ledd og ikke §172. Saksøkerne la ned påstand om erstatning oppad begrenset til kr 972.000, men fikk tilkjent kr 100.000.

Påstanden inneholdt intet krav om at retten skulle foreta en skjønnsmessig utmåling ved erstatningsfastsettelsen. Det ble bare angitt en maksimumsgrense. Heller ikke saksøkernes anførsler inneholder noe om at det skal foretas skjønnsmessig fastsettelse ved utmålingen. Det ble krevd at erstatningen skulle fastsettes til et konkret beregnet varig tap ut fra et årlig tap på kr 68.100. Saksøkerne ba ikke om skjønnsmessig fastsettelse av erstatningen for det tilfelle at fremlagte driftsplaner ikke ble lagt til grunn av retten. Når retten valgte å se bort fra de fremlagte beregninger, og i stedet fastsatte erstatningen etter skjønnsmessige betraktninger, har ikke saksøkeren fått fullt medhold i sitt krav. Se Schei: Tvistemålsloven, 1998, side 560, og Skoghøy: Tvistemål side 986.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Herredsrettens saksomkostningsoppgave, jfr domsslutningens pkt 3, oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. Herolf Emil Antonsen tilkjennes sakens omkostninger ved kjæremålet med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesloven.

Bjarne Back og Hilde Helander har i tilsvaret til kjæremålet i hovedtrekk gjort gjeldende:

Saksøkte bestred at det i det hele tatt var grunnlag for å kreve erstatning og krevde frifinnelse. Den maksimale erstatningssum begrenset oppad, er basert på en sakkyndig vurdering av årlige tap.

Sett hen til saksøktes frifinnelsespåstand kan det spørres om ikke gjennomslag for erstatningskravet innebærer at saksøkte har tapt saken fullstendig etter tvistemålsloven §172, uavhengig av utmålingen. Erstatningsspørsmålet ble avgjort på et prinsipielt grunnlag. Ettersom saksøkte hele tiden har krevd full frifinnelse, vil saken kunne anses som tapt fordi retten kom til at arealsvikten var erstatningsberettiget.

En påstand med krav om prisavslag oppad begrenset, og erstatning oppad begrenset til et nærmere angitt beløp, gir klart uttrykk for at retten må fastsette erstatningssummen skjønnsmessig. Dersom påstanden hadde vært krav om prisavslag/erstatning uten nærmere maksimalbegrensning, ville påstanden også gitt uttrykk for krav om fastsettelse etter rettens skjønn. Maksimalbegrensningen er tatt inn fordi den sakkyndige vurderte beløpet som et maksimalt tap, men retten står likevel fritt ved den skjønnsmessige fastsettingen. Begge alternativer må vurderes likt i forhold til om saken tapes eller ikke.

Selv om retten skulle komme til at det ikke er krevd at erstatningen skal fastsettes skjønnsmessig, kan saken likevel anses tapt for saksøkte når saksøkeren har fått medhold i en prosentvis del av hva påstandsbeløpet er begrenset oppad til. Jf Rt-1985-505. Prisavslag og erstatning utgjør i dette tilfellet hele 3/10-deler av beløpene i påstanden. Det samme må bli resultatet om beløpene vurderes i forhold til påstanden i stevningen.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Herredsrettens domsslutning, pkt 3 stadfestes.

2. Bjarne Back og Hilde Helander tilkjennes sakens omkostninger ved kjæremålet med tillegg av lovens høyeste forsinkelsesrente.

Lagmannsretten bemerker:

Ved kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen i en dom er kjæremålsretten etter tvistemålsloven §181 annet ledd 2. punktum som hovedregel bundet av underinstansens bevisbedømmelse og kan bare prøve om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven.

Herredsretten har gitt slik begrunnelse for sin omkostningsavgjørelse:

Det fremgår av tvistemålsloven §172 at dersom den ene parten taper saken fullstendig, skal det pålegges ham å erstatte motparten hans saksomkostninger. Ved vurderingen av om saken er tapt fullstendig må en ta utgangspunkt i den påstand som saksøker la ned i stevningen med senere endringer under saksforberedelsen, jf avgjørelse inntatt i Rt-1993-1107.

Deretter har retten sitert saksøkernes påstand i prosesskrift av 22 mars 2001. Det heter videre i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse:

Saksøker har som det fremgår av prosesskriftet krevd prisavslag og erstatning med et samlet beløp oppad begrenset til 530.000 kroner. I nærværende dom blir saksøker tilkjent prisavslag og erstatning med tilsammen 160.000 kroner. Dette utgjør ca 30% av beløpene i påstanden som fremkom under saksforberedelsen. Retten finner at saksøkte har tapt saken fullstendig. Det vises i denne sammenheng til avgjørelse inntatt i Rt-1985-505.

.........

Dersom retten etter påstand fra en part skal foreta en skjønnsmessig utmåling, og det er nedlagt påstand om utmåling etter rettens skjønn med angivelse av en øvre grense, kan saken anses vunnet fullt ut, selv om ikke kravet tas til følge med den maksimalbegrensning som er angitt. Det samme gjelder dersom det er nedlagt påstand om et bestemt beløp, men det fremgår av sammenhengen at meningen har vært å kreve erstatning etter rettens skjønn. Forutsetningen for at en sak skal anses helt vunnet i nevnte tilfelle, er imidlertid at det virkelig er en skjønnsmessig ansettelse som kreves. Dersom det i realiteten kreves et beløp som er angitt som et maksimum, og ikke en skjønnsmessig utmåling, er saken ikke vunnet fullstendig for den som tilkjennes et mindre beløp enn den angitte beløpsgrense. Omkostningsavgjørelsen skal i et slikt tilfelle treffes på grunnlag av tvistemålsloven §174. Spørsmålet om hvorvidt det er krevd et bestemt beløp, eventuelt med en øvre grense, eller fastsettelse etter rettens skjønn, vil bero på en tolking av påstanden. Det er påstanden som er nedlagt i stevningen som er avgjørende, jf Rt-1993-1107. For øvrig vises til Schei: Tvistemålsloven bd I (1998), side 560 og Skoghøy: Tvistemål, side 986, med videre henvisninger til rettspraksis.

Saksøkerne, Bjarne Back og Hilde Helander, har ikke på noe tidspunkt lagt ned uttrykkelig påstand om utmåling etter rettens skjønn. Spørsmålet blir derfor om det for øvrig fremgår at det har vært meningen å kreve at retten skal utmåle prisavslag/erstatning etter en skjønnsmessig vurdering.

Det manglende areal saksøkerne krever prisavslag og erstatning for, utgjør 60 dekar. I stevningen fremgår det at prisavslagskravet på kr 60.000 bygger på en takst for dyrket jord på kr 1000 pr dekar. Videre bygger erstatningskravet på en driftsplan som i følge saksøkerne gir grunnlag for å kreve et konkret årlig driftstap for det manglende arealet, kapitalisert til kr 470.383 i en 10-årsperiode. I stevningen er det nedlagt påstand om betaling av akkurat disse beløpene. Det fremkommer ikke at kravene er ment å være en øvre grense. I prosesskrivet av 22 mars 2001 er begge kravene derimot angitt som maksimumsbeløp «oppad begrenset», samtidig som erstatningskravet er endret til kr 470.000, uten at det fremgår hva som er bakgrunn for endringene.

I saksøkernes anførsler gjengitt i herredsrettens dom, er grunnlaget for prisavslagskravet det samme som anført i stevningen. Erstatningskravet er beregnet til et årlig nettotap på kr 68 100, som kapitalisert etter en faktor på 14,28% utgjør et varig tap på kr 972.000. Beløpsangivelsen i påstandens punkt 2 ble endret i samsvar med dette under prosedyren.

Bjarne Back og Hilde Helander har etter lagmannsrettens oppfatning krevd dekket de beløp som er angitt som maksimum i påstanden ut fra et konkret beregningsgrunnlag. Det kan ikke ses at retten er bedt om å foreta en skjønnsmessig utmåling, verken i stevningen eller senere. Når saksøkerne i et slikt tilfelle ikke har fått fullt medhold i sitt krav, må saken anses delvis vunnet og delvis tapt. Saksomkostningsspørsmålet skal derfor avgjøres på grunnlag av tvistemålsloven §174.

Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse blir etter dette å oppheve og hjemvise til ny behandling ved herredsretten. Det ikke er nedlagt påstand om at lagmannsretten skal treffe ny avgjørelse i medhold av tvistemålsloven §181 annet ledd 3. punktum.

Lagmannsretten finner at avgjørelsen av omkostningene i kjæremålssaken bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom, slutningens punkt 3, oppheves og hjemvises til fortsatt behandling ved herredsretten.

2. Saksomkostningsavgjørelsen i kjæremålssaken utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179.