LH-2001-815 (1)
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-09 |
| Publisert: | LH-2001-00815 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tana og Varanger herredsrett nr 01- 00224 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00815. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sjur Skjævesland). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Hilde C Stærk). |
| Forfatter: | Lagdommer Helge Nilsen. Lagdommer Peter M Sellæg. Lagdommer Aage Thor Falkanger |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, §39, Tvistemålsloven (1915) §146, §148a, §172, §176, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §46 |
Saken gjelder midlertidig avgjørelse i barnefordelingssak av spørsmålet om hvor partenes to felles barn - C født **.**.1994, og D født **.**.1997 - skal bo (daglig omsorg). Samvær i samme tidsrom for den part som barna ikke skal bo hos, er man enig om.
Partene var samboere i om lag 10 år frem til våren 2001. Samlivsbrudd oppstod 7 april 2001, da hun flyttet ut fra og han ble boende i deres hittil felles bolig. Barna ble boende i fellesboligen. Moren har hatt samvær med dem.
B og A reiste ved begjæringer av henholdsvis 9 og 25 april 2001 til Tana og Varanger herredsrett krav om å skulle ha daglig omsorg for barna midlertidig.
A reiste ved stevning av 25 april 2001 krav om at partene skal ha felles foreldreansvar for D. B reiste ved stevning av 4 mai 2001 krav om at hun skal ha daglig omsorg for barna, at han skal ha samvær med dem, og at de skal ha felles foreldreansvar for D. A reiste i tilsvar av 23 mai 2001 krav om at han skal ha daglig omsorg for barna og at hun skal ha samvær med dem.
Partene har felles foreldreansvar for C, formentlig etter avtale om dette.
Partene inngikk 7 mai 2001 under muntlig forhandling i forbindelse med midlertidig avgjørelse, rettsforlik. Forliket innebærer at partene skal ha felles foreldreansvar for D, og at den part som ikke får daglig omsorg for barna, frem til rettskraftig avgjørelse i saken foreligger, skal ha samvær med dem annenhver helg og mellomliggende ettermiddag annenhver uke.
Herredsretten avsa 8 mai 2001 kjennelse om midlertidig avgjørelse, gående ut på at A skal ha daglig omsorg for barna inntil rettskraftig avgjørelse foreligger. B påkjærte kjennelsen, men ved lagmannsrettens kjennelse av 19 juni 2001 ble kjæremålssaken hevet, etter at B hadde trukket kjæremålet tilbake, «idet hovedforhandling i saken ble avholdt 12. og 13. juni 2001 og dom forventes i disse dager», se prosesskrift av 18 juni 2001.
Partene inngikk 12 juni 2001 under hovedforhandling, rettsforlik med hensyn til spørsmålet om samvær mellom den forelder som ikke skal ha daglig omsorg, og barna. Samvær ble fastsatt til annenhver helg fra torsdag ettermiddag til mandag morgen, en ettermiddag i uken uten helgesamvær, hver sommer tre uker i sammenheng, annenhver jul, annethvert nyttår, samt annenhver påske.
Tana og Varanger herredsrett avsa 18 juni 2001 dom om at B skal ha daglig omsorg for begge barna og at saksomkostninger ikke tilkjennes. Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten, vises til herredsrettens dom.
A har 6 juli 2001 erklært anke mot herredsrettens dom med krav om at han skal ha daglig omsorg for barna. B har 5 september 2001 tatt til motmæle i ankesaken og samtidig begjært midlertidig avgjørelse om at hun skal ha daglig omsorg for barna inntil rettskraftig avgjørelse foreligger.
A har 25 oktober 2001 tatt til motmæle i saken om midlertidig avgjørelse. Partene har deretter innlevert ytterligere prosesskriv om midlertidig avgjørelse. Ankeforhandling er berammet til avholdelse 14 og 15 mars 2002 i Vadsø.
B gjør - vedrørende midlertidig avgjørelse - i hovedsak gjeldende:
Samarbeidet mellom partene har vært umulig siden samlivsbruddet på grunn av hans opptreden overfor henne. Samlivsbruddet som skjedde ved at hun ble tvunget av ham til å forlate boligen, var opprivende for barna. Samvær mellom moren og barna ble først gjennomført etter et par dager, men under tilsyn på hans betingelse. Han motsatte seg lenge at barna skulle ha omgang med henne, slik det faller naturlig når partene bor nær hverandre. Sønnen som har oppsøkt moren i skjul, har fått beskjed av faren om at dersom han oppsøker henne, vil han ikke få komme hjem igjen.
Partene er uenige om det økonomiske oppgjøret etter samboerskapet. Han har ikke villet akseptere hennes forslag om likedeling. Heller ikke har han villet gi henne tilgang til samtlige personlige eiendeler. Det kjøretøy som hun har brukt etter bruddet, ble av ham uten forvarsel hentet om natten og senere avskiltet. Hun har måttet kjøpe annen bil i påvente av oppgjøret.
Han unnlater konsekvent å besvare hennes telefonhenvendelser når hun vil avtale henting av barna og andre praktiske forhold. C har fortalt moren at faren ikke pleier å ta telefonen med den begrunnelse at det er så mange som ringer og maser på ham. Dersom hun lykkes i å oppnå kontakt med ham gjennom tekstmelding, får hun beskjed om ikke å plage ham i fritiden. Hun må kontakte ham for å avtale hvert enkelt midtukesamvær med barna. Det har vært umulig å planlegge slikt samvær til fast dag. Hver gang skal han tenke over hennes forslag til samvær før han bestemmer dette.
Han trekker nå barna aktivt inn i foreldrenes konflikt, ved å fremstille henne som vanskelig og tilskrive henne vanskelighetene som oppstår, og ved å bruke barna som pressmiddel i tvisten om samboeroppgjør og barnefordeling. Barna opplevde etter bruddet stadige konfrontasjoner mellom foreldrene, herunder fysisk håndgemeng, og må nå spares for ytterligere press. Barna merker at foreldrenes samarbeid ikke fungerer. Situasjonen for barna er blitt uholdbar.
Det nedlegges slik påstand:
«1. B skal inntil rettskraftig avgjørelse foreligger ha den daglige omsorg for D f. **.**.97 og C f. **.**.94.
2. B og/eller det offentlige tilkjennes sakens omkostninger i forbindelse med midlertidig avgjørelse.»
A gjør - vedrørende midlertidig avgjørelse - i hovedsak gjeldende:
Bruk av fysisk makt mot henne ved samlivsbruddet bestrides. Han ba henne pakke sakene sine og flytte ut. Hun tok med seg en del personlige eiendeler og fikk resten overlevert neste dag. Innboet ble fordelt senere. Dersom hun fortsatt savner eiendeler, bes dette meddelt, slik at hun kan få disse overlevert.
Beskrivelsen av manglende evne og vilje til samarbeid bestrides. Han har strukket seg langt for å imøtekomme hennes ønsker om samvær. Han har i de tilfeller hun har ønsket det, straks latt henne bytte om på samværsdager og få barna når hun har ønsket. Videre har han stilt opp og hjulpet til i forbindelse med andre ønsker hun har fremført. Han har ikke vært negativ til at barna skal få være hos moren ut over de fastlagte samvær. C, som er størst, har også fått lov til å besøke mor på egen hånd. At barna ved noen anledninger ikke har ønsket å forlate sin mor etter samvær, må anses naturlig i en overgangsperiode. At han ikke besvarer telefonen når barna har samvær med moren, er uriktig.
Han sørger for å pakke rikelig med klær og annet utstyr til barna i forbindelse med samvær. Forut for samvær har han spurt henne om hun trenger noe ekstra av klær eller utstyr. Under samvær har han bragt henne klær og utstyr som hun har anmodet om.
Han bestrider å trekke barna inn i konflikten mellom partene. Siden C har vært opptatt av at foreldrene skal bli kjærester igjen, har han måttet bruke mye tid til å snakke med ham om dette, herunder fortalt at foreldrene ikke skal bo sammen, men at de vil prøve å være venner. Ved en anledning oppdaget C at moren har en annen kjæreste, noe han tok sterkt inn over seg, fordi han skjønte at det da likevel ikke ville gå slik som han håpet. Kjæresten hennes skal være den samme som hun hadde et forhold til før samlivsbruddet. Tvist om eierforholdet til boligen foreligger fortsatt. Barna kan ikke ses å være trukket inn i dette.
Beskrivelsen om at han har tatt seg til rette, bestrides. Han hentet bilen til bruk under ferietur med barna, slik partene hadde vært enige om. Den ble avskiltet etter at hun ikke ville betale forsikringspremie for den. Han bruker ikke lenger rusmidler av noe slag.
Det nedlegges slik påstand:
«1. A frifinnes.
2. B tilpliktes å betale sakens omkostninger, med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Midlertidig avgjørelse kan etter krav fra en part, treffes under rettssak om barnefordeling av den domstol som har saken til behandling, og vil gjelde inntil rettskraftig avgjørelse i tvisten foreligger eller med annen tidsbegrensning, jf barneloven §38 og §46. Avgjørelsen av midlertidig ordning skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, se avgjørelsen i Rt-2000-1895.
Midlertidig avgjørelse som allerede foreligger i saken, og som ikke overprøves gjennom rettsmiddel, kan bare endres når særlige grunner taler for dette, jf barneloven §39 annet ledd og avgjørelsene i Rt-1987-232 og Rt-2000-1907. Dette innebærer at konkrete eller påviselige grunner må foreligge, se avgjørelsen i Rt-1997-442. Vurderingen av om den midlertidige ordning bør endres, må rette seg etter det som er best for barnet, se avgjørelsen i Rt-1997-449.
Lagmannsretten finner - etter en samlet bevisbedømmelse - at begge barna fortsatt bør bo hos faren, inntil saken er rettskraftig avgjort. Hovedbegrunnelsen for at dette finnes å være best for barna, angis nærmere.
Partene antas begge å ha alminnelige omsorgsevner og å kunne ivareta omsorgen for barna, som nå er 7 og 4 år gamle. Tilknytningsforholdet mellom partene og barna antas å være omtrent likt. Om disse forhold vises særlig til herredsrettens dom side 5.
A skal, slik partene forstås, fortsatt bo i partenes tidligere felles bolig i Bjørkeveien i Vadsø, inntil deres eierforhold til boligen og fremtidige bruk av denne avklares. B skal, slik hun forstås, inntil videre bo i den bolig i Skiferveien i Vadsø, som hun har leid siden samlivsbruddet oppsto.
Partene forstås å bo i nærheten av hverandre.
Barna kan fortsatt bli boende i sin vante bolig i tilvante omgivelser ved midlertidig å bo hos sin far. Dette antas best å ivareta barnas behov for stabil og trygg tilværelse inntil saken er endelig avgjort.
Herredsrettens begrunnelse for domsresultatet, om at mor skal ha daglig omsorg for barna, angis slik: «... I den vanskelige vurderingen av hvem som skal ha den daglige omsorgen for C og D, har retten valgt å legge vekt på usikkerheten rundt fars bruk av rusmidler», se dommen side 7.
Begrunnelsen for domsresultatet kan på bakgrunn av sakens samlede opplysninger, ikke ses å ha avgjørende betydning for hvem barna bør bo hos inntil saken er rettskraftig avgjort. Herredsretten har i dommen side 7 uttalt: «Retten er ikke i tvil om at han klarer å forskåne barna fra direkte rusbruk, og det kan således ikke sies å ligge en umiddelbar fare for at barna kan bli skadelidende. Imidlertid kan det ikke utelukkes at far igjen, i en presset livssituasjon, vil ha et behov for å benytte seg av rusmidler, på den måten han tidligere har gjort».
Lagmannsretten antar således at ingen aktuell bruk av rusmidler har begrunnet herredsrettens avgjørelse.
Forhold inntrådt etter herredsrettens hovedforhandling 12 og 13 juni dette år, som kan ha avgjørende betydning for hvem barna bør bos hos, kan ikke ses å foreligge. Partenes økonomiske oppgjør etter samboerskapet har i seg selv ingen betydning for hva som er barnas beste med hensyn til daglig omsorg.
Den midlertidige samværsordning som partene har fastsatt ved rettsforliket, antas å innebære at den gode kontakt mellom moren og barna både kan opprettholdes og utvikles videre frem til ankeforhandlingen. Samværsordningen som gjelder og den korte avstand mellom partenes boliger tilsier at samvær mellom moren og barna bør kunne utøves uten noen hindringer eller vanskeligheter.
Lagmannsretten finner etter dette at det ikke foreligger særlige grunner som tilsier at den midlertidige avgjørelse om daglig omsorg for barna, bør endres.
Begjæringen fra B om midlertidig avgjørelse av spørsmålet om hvor barna skal bo (daglig omsorg), blir således å forkaste.
B har tapt saken om midlertidig avgjørelse fullstendig, og skal etter hovedregelen dekke motpartens saksomkostninger, jf tvistemålsloven §172 første ledd. Unntak fra dette finnes ikke å kunne eller burde gjøres, jf §172 annet ledd. A tilkjennes saksomkostninger med 2 000 kroner for salær til prosessfullmektig. Beløpet omfatter merverdiavgift. Dette finnes å ha vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra kjennelsens forkynnelse, jf tvistemålsloven §146. Rente, som kreves, vil deretter påløpe etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, jf tvistemålsloven §148a.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen fra B om midlertidig avgjørelse av spørsmålet om hvor barna skal bo (daglig omsorg), forkastes.
2. B skal betale A saksomkostninger med 2.000 - totusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse. Rente betales deretter som fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum.