LH-2001-862

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-05-22
Publisert:	LH-2001-00862
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ofoten tingrett nr 00-00578 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00862.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Arne Jenssen v/adv. flm. Anne Kalvik). Ankemotpart: Y kommune (Prosessfullmektig: Advokat Liv Bäckstrøm Iversen),
Forfatter:	Lagdommer Nils Asbjørn Engstad, rettens formann. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist. Sorenskriver Jan E. Lied. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-19, Tvistemålsloven (1915) §483, §6, §4-10, §4-11, §4-14, §4-1, §4-4, §4-8, §9-2, §9-3

Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak etter barnevernloven om omsorgsovertakelse og omfanget av biologisk mors rett til samvær med to av sine barn.

A, født *.*. 1965, vokste opp som enebarn sammen med sin mor i X i Y kommune. Hun oppholdt seg tre år i - - - fra hun var 12 år på en spesialskole for tunghørte. A fikk i 1993 stilt diagnosen Usher Syndrom II, en kombinert syns- og hørselshemming som er arvelig. A ble født tunghørt, og øyesykdommen Retinis Pigmentosa har gitt henne stadig mindre synsfelt. Hun er angivelig funksjonelt blind i mørke, skumring og sterkt lys.

A giftet seg i 1983, og ekteparet bosatte seg i - - -. Sammen fikk ektefellene barna B født *.*. 1984, C født *.*. 1986 og D født *.*. 1992. A flyttet sammen med sine to barn fra sin ektemann i 1989, og ekteparet var separert en periode, men var sammen igjen da ektemannen omkom på havet i 1992, før ektefellenes yngste barn D ble født.

I 1993 flyttet A til - - - for å bo sammen med sin nye kjæreste, E. A og E har sammen sønnen F, født *.*. 1994. Dette samboerforholdet opphørte i 1998, hvoretter A kort tid etter flyttet til sin mor i X. Morens hus brant ned i januar 1999, og A, barna og As mor bodde deretter i et leid hus i X.

På grunn av sterk konsentrasjon av betydelige syns- og hørselsproblemer i As familie, fikk Y kommune tildelt midler for deltakelse i et prosjekt som ga anledning til å sette inn spesiell innsats for A og hennes familie. Ulike tiltak har vært iverksatt.

I 1993 ble det iverksatt ordning med besøkshjem en helg i måneden for barna. Videre ble det iverksatt hjelpetiltak ved at A fra 1. oktober 1994 fikk personlig assistent i 100% stilling, redusert til 29,33% stilling fra 1. januar 1997. Ordningen med personlig assistent opphørte 31. juli 1997 da prosjektet ble avsluttet.

I perioden 4. mars 1998 til 15. januar 1999 var det satt inn hjelpetiltak i form av hjemkonsulent for A. D og F fikk, som støttetiltak, barnehageplass i 1995, noe de hadde fram til de begynte på skolen. For D ble det ordnet med plass på skolefritidsordning fra og med høsten 1998, og det samme for F fra og med høsten 2000. F hadde en egen assistent på skolefritidsordningen. I 1999, fra april til august, var det en ordning med støttekontakt for C. Barneverntjenesten var i tillegg inne med ansvarsgrupper for alle barna.

I januar 1999 overtok Y kommune ved barneverntjenesten omsorgen for B. Han har etter dette bodd i fosterhjem hos G og H i - - -. Plasseringen var hjemlet i barnevernloven §4-4 femte ledd. A samtykket til omsorgsovertakelsen, som ble behandlet av Fylkesnemnda for sosiale saker i Nordland som forenklet sak med vedtak av 30. oktober 2000.

As datter C har siden august 1999 bodd hos As tante J og hennes mann K i Z. Plasseringen var hjemlet i barnevernloven §4-4 femte ledd, og var en frivillig ordning med samtykke fra A, som dog mente at ordningen skulle være midlertidig fram til C var ferdig med ungdomsskolen.

Spesialist i klinisk psykologi Helge W. Vårum fremla 29. mars 1999, etter oppdrag fra Y kommune, rapport fra utført vurderingsarbeid om A og omsorgssituasjonen for hennes fire barn. Helge W. Vårum fremla 2. februar 2000 en oppfølgende rapport etter oppdrag fra Y kommune.

Etter dette ble det fra barneverntjenesten iverksatt prosess for å overta omsorgen for alle fire barna.

Fylkesnemnda for sosiale saker i Nordland traffødt xx.xx.2000 vedtak med slik slutning:

1. Y kommune v/barneverntjenesten skal ha omsorgen for C, født *.*..86, jf. barnevernloven §4-8, annet ledd, jf. §4-12 bokstav a og d.

Y kommune v/barneverntjenesten skal ha omsorgen for D, født *.*..92 og for F, født *.*..94, jf. barnevernloven §4-12a og d.

2. C, D og F plasseres i fosterhjem, jf. barnevernloven §4-14 bokstav a.

Inntil plassering i fosterhjem kan D og F plasseres i institusjon for utredning.

3. C, D og F gis rett til samvær med sin mor A minimum 6 ganger pr. år, jf. barnevernloven §4-19.

F gis rett til samvær med sin far E minimum 6 ganger pr. år.

Barneverntjenesten gis anledning til å sette inn tilsyn under samværene.

4. A tilpliktes å betale Y kommune v/barneverntjenesten delvis refusjon for kommunens utgifter i forbindelse med plassering av barna, begrenset til folketrygdens barnetillegg til enhver tid, jf. barnevernloven §9-2.

Y kommune v/barneverntjenesten tilkjennes egenbetaling fra C og D tilsvarende en andel av folketrygdens barnepensjon til enhver tid, jf. barnevernlovens §9-3.

De to yngste barna, D og F, ble 27. november 2000, plassert på XX barnehjem på - - -. F ble 9. april 2001 plassert i fosterhjem hos L og M i Z. D er fremdeles på XX barnehjem.

A krevde i stevning til Ofoten herredsrett av 28. november 2000 rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak, med påstand om at fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse for D og F oppheves. Det ble videre begjært utsatt iverksettelse av vedtaket, men begjæringen ble senere trukket.

Y kommune tok til motmæle ved tilsvar av 8. januar 2001, med påstand om opprettholdelse av fylkesnemndas vedtak.

Ofoten herredsrett avsa 6. juli 2001 dom med slik domsslutning:

Vedtak av 24. november 2000 i Fylkesnemnda for sosiale saker i Nordland i sak 104/00 opprettholdes.

A anket 13. juli 2001 herredsrettens dom direkte til Høyesterett under henvisning til tvistemålsloven §6 annet ledd, med påstand om at vedtaket om omsorgsovertakelse oppheves. Y kommune tok til motmæle ved tilsvar av 15. august 2001 med påstand om at søknaden om direkte behandling for Høyesterett ikke tas til følge, og i hovedsaken at herredsrettens dom stadfestes.

Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 7. september 2001 ( HR-2001-01110) å nekte anke direkte til Høyesterett. Saken ble deretter oversendt Hålogaland lagmannsrett for videre behandling.

Lagmannsretten oppnevnte 27. februar 2002 psykolog Fred A. Andersen som sakkyndig for lagmannsretten.

E, F sin far, var part i saken både ved behandlingen i fylkesnemnda og i herredsretten. Han ble av A gjort til ankemotpart i forbindelse med behandlingen av saken for lagmannsretten. E har i forbindelse med behandlingen for lagmannsretten tilkjennegitt at han aksepterer omsorgsovertakelsen for så vidt gjelder F, og det samvær som er fastsatt av fylkesnemnda og senere stadfestet av herredsretten mellom ham og hans sønn. E har begjært saken hevet for så vidt den vedrører samværet mellom ham og F, og E er etter dette ikke part i saken for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt 17., 18. og 19. april 2002 i Narvik. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Y kommune møtte med sin prosessfullmektig. Det ble avhørt 8 vitner, deriblandt kommunens saksbehandler Aminda Paasche Bruun, som var til stede for kommunen under hele forhandlingen. Den rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Fred A. Andersen, var til stede under forhandlingen og ga forklaring. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboka.

A gjør i hovedsak gjeldende:

Lovens utgangspunkt er at barna skal bo hos sine biologiske foreldre selv om det er mangler ved oppvekstvilkårene. Barnevernloven §4-12 annet ledd angir en viktig begrensning i muligheten til å beslutte omsorgsovertakelse i det vedtak om å overta omsorgen for et barn ikke kan treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter lovens §4-4 eller ved tiltak etter lovens §4-10 eller §4-11.

Y kommune søkte i 1995 om tilskudd til personlig assistent for A, og kommunen var allerede da kjent med at hun hadde behov for et utvidet hjelpetilbud. Det ble ikke satt inn tiltak i hjemmet før 1. januar 1997 i form av personlig assistent, og tilbudet opphørte 15. januar 1999. Etter dette er det ikke satt inn noen hjelpetiltak.

Psykolog Helge W. Vårum avga rapport til Y kommune 29. mars 1999, og han vurderte da omsorgssituasjonen for As barn som akseptabel. Barneverntjenesten fikk i denne rapporten en klar oppfordring til å sette inn nye hjelpetiltak.

A har vist motvilje mot å sette inn hjelpetiltak, noe som er forståelig fordi en personlig assistent eller hjemkonsulent blir en del av hennes hverdag. A mener likevel at hun kan tenke seg noen hjelpetiltak, som eksempelvis hjelp i forbindelse med barnas aktiviteter, og hjelp i forbindelse med barnas lekser og lesing for øvrig. Hvis A får barna tilbake, vil hun ha behov for mye hjelp, særlig i begynnelsen. Hun ser behovet for å bygge opp rutiner for barna, og hun viser innsikt i sin egen situasjon.

Det er hele tiden stor fare for misforståelser i kommunikasjonen med A. Barneverntjenesten har ikke sett behovet for grundig kommunikasjon med henne, og da særlig med tolk. Det må bygges opp et samarbeid mellom A og barneverntjenesten, noe som er en utfordring barneverntjenesten må ta. Det vises til Rt-1999-1883.

Kommunen hevder at de ved flere anledninger har tilbudt hjelpetiltak. Disse er imidlertid uklart dokumentert, og det er heller ikke dokumentert at det var tolk til stede da A skal ha fått tilbudet. Noe skriftlig tilbud forelå i alle fall ikke før i februar 2000 etter at A hadde kontaktet advokat.

As besteforeldre var strengt religiøse avholdsfolk, og hadde den oppfatningen at det var en stor synd å drikke alkohol. Besteforeldrene hadde stor innflytelse i familien, og besteforeldrenes strenge syn på alkohol kan forklare As oppfatning om at hun til tider har hatt alkoholproblemer. Da hun på et tidspunkt ba om å få antabus, var det for å forhindre at hun skulle begynne å drikke. Hennes nåværende fastlege har ikke hatt mistanke om at hun har et overforbruk av alkohol. Hun har også alltid sørget for barnevakt når hun har drukket.

As nåværende fastlege har forklart at de medikamenter hun bruker er terapeutiske doser, og er ikke misbruk. Hennes psykiske plager er situasjonsbetinget, og medikamentene er utskrevet i forbindelse med traumer. Usher-syndromet krever at hun får muskelavslappende medikamenter, og hun trenger mye medisin. Det går mye bedre med A nå.

F vil trenge mye hjelp uansett hvem som har omsorgen. Han må utredes for mulig ADHD og/eller Tourette syndrom, og A vil at hjelpen skal skje hjemme hos henne.

D trenger omfattende hjelp, og A vil at også han skal få hjelp mens han bor hjemme hos henne. Plasseringen av D på XX barnehjem var ment som en kortsiktig plassering med tanke på utredning, men han er fremdeles på barnehjemmet. Det planlagte to-base systemet for D forutsetter at han får fosterhjemsplass, noe som vil være vanskelig å få til for en gutt som snart er ti år.

Hvis omsorgsovertakelsen blir stadfestet, vil A at samværene mellom henne og barna skal skje uten tilsyn. Så lenge samværene skal skje med tilsyn, blir samværene kunstige, og kontakten med barna blir dårligere.

Det er lagt ned slik påstand:

Prinsipalt:

Fylkesnemnda for sosiale saker i Nordland sitt vedtak av 24.11.2000 om omsorgsovertakelse oppheves.

Subsidiært:

Samvær skal skje uten tilsyn og med omfang etter rettens skjønn.

Y kommune gjør i hovedsak gjeldende:

Det skal legges avgjørende vekt på de behovene barna har. D har alvorlige psykiske, sosiale og følelsesmessige vansker. Han er lukket, har en utagerende adferd, og viser tilbaketrekking fra sosial samhandling. I følge den rettsoppnevnte sakkyndige kan D selv i gode situasjoner forsvinne inn i seg selv. Han viser tegn på alvorlige utviklingsforstyrrelser, noe den rettsoppnevnte sakkyndige har karakterisert som dramatisk. D er en skadet gutt som har et betydelig behandlingsbehov.

F er også en gutt med problemer. Ved omsorgsovertakelsen hadde han avvikende adferd med psykisk og fysisk utagering. Han har problemer med grenser, er en svært aktiv gutt som krever mye oppmerksomhet, og som krever mye hjelp med lekser og annen oppfølging. Han har vansker i forhold til konsentrasjon, og må utredes for mulig ADHD og/eller Tourette syndrom.

Både D og F har behov for emosjonell trygghet, struktur og forutsigbarhet med tydelige rammer og grenser over lang tid. Barna må ha stabile, trygge og forutsigbare voksne som ikke har så mye å streve med selv. Omsorgspersonene må ha nødvendig kompetanse, må kunne stå i problemer over tid, og ikke gi opp. Begge barna må ha spesielt tilrettelagt skoletilbud. Begge har behov for spesiell omsorg, og begge har store særbehov.

A har ikke evner, overskudd eller ressurser til å dekke barnas særlige behov. Hun sliter med alvorlige psykiske, sosiale og personlige problemer. Hun har siden 20-års alderen fått utskrevet store mengder medikamenter, og legen som hun gikk til fram til juli 2000 beskrev dette som medikamentmisbruk. I tillegg fikk hun utskrevet medikamenter fra andre leger. Hun har også fått utskrevet medikamenter hver måned i inneværende år. Hun er påvirket av medikamenter, noe som gjør henne lite tilgjengelig for sine barn. Medikamentbruken gir grunn til bekymring i forhold til hennes muligheter for å dra god nok omsorg for barna. Hun klarer ikke å håndtere sitt eget liv. Hennes alkoholforbruk gir også grunn til bekymring, og barnas hjemmesituasjon hos henne har vært preget av psykiske problemer, krangling, vold, medikament- og alkoholbruk og flytting en rekke ganger.

A har alvorlige og sammensatte problemer som hun ikke vil bli kvitt i overskuelig framtid. Hvis barna skal tilbake til A, vil de bli ytterligere skjevutviklet. Vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstavene a og d er tilstede.

Vedtak om omsorgsovertakelse kan ikke treffes hvis det kan skapes tilfredsstillende forhold for barna ved hjelpetiltak, jf. barnevernloven §4-12 annet ledd. Omsorgsovertakelse kan skje uten at hjelpetiltak er prøvd dersom det er nokså åpenbart at hjelpetiltak ikke vil være tilstrekkelige. De hjelpetiltakene A har antydet, kan ikke gi god nok omsorg for barna. Hjelpetiltak har vært iverksatt uten at omsorgen for barna ble god nok over tid. Det eksisterer ikke hjelpetiltak som kan gi barna trygghet og stabilitet over tid, og omsorgsovertakelse er nødvendig.

Retten til samvær er gitt utfra hensynet til barna, og skal være til barnas beste. Omsorgsovertakelsen vil bli varig, og samværet skal opprettholde kontakten mellom mor og barna, og opprettholde barnas kunnskap om sine biologiske røtter. Det er tilstrekkelig med samvær fire ganger om året for å opprettholde denne kontakten, og samværene bør skje under tilsyn.

Det er lagt ned slik påstand:

Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at F og D gis rett til samvær med sin mor A minimum 4 ganger pr. år.

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken er for lagmannsretten som for herredsretten begrenset til å prøve den del av av fylkesnemndas vedtak som gjelder omsorgsovertakelsen for D og F etter barnevernloven §4-12. Videre gjelder saken samværsrett etter barnevernloven §4-19 mellom A og barna. Avgjørelsen skal skje på grunnlag av situasjonen i dag.

Både fylkesnemnda og herredsretten har bygd sine avgjørelser på barnevernloven §4-12 første ledd bokstavene a og d. Etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a kan vedtak om å overta omsorgen for et barn treffes dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling. Det er i lovforarbeidene forutsatt at situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar. Ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om ansvarsovertakelse. Det vises til Ot.prp.nr.44 (1991-1992), side 110.

Etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d kan vedtak om å overta omsorgen for et barn treffes dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Etter lovforarbeidene er det tilstrekkelig at det foreligger en slik skaderisiko på sikt. Det er ikke nødvendig å dokumentere at de forhold som skaper en slik risiko allerede er til stede. Det vises til Ot.prp.nr.44 (1991-1992), side 111.

Etter barnevernloven §4-12 annet ledd kan vedtak om omsorgsovertakelse bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjonen barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak.

Ved anvendelse av de nevnte bestemmelsene skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet, jf. barnevernloven §4-1. Det følger av denne bestemmelsen at en avgjørelse om at det offentlige skal overta omsorgen for et barn, må være begrunnet med at dette er til barnas beste. Men det er ikke tilstrekkelig for at det offentlige skal overta omsorgen i slike tilfeller som barnevernloven regulerer, at dette etter en totalvurdering fremstår som best for barnet. Barnevernloven bygger på at barn normalt skal vokse opp hos foreldrene, og vilkårene for at det offentlige skal kunne overta omsorgen er derfor strenge. Det vises bl.a. til Rt-1999-1883.

A fikk i 1993 stilt diagnosen Usher Syndrom II. Dette er en kombinert syns- og hørselshemming som er arvelig. Hun ble født tunghørt, og øyesykdommen Retinis Pigmentosa har gitt henne stadig mindre synsfelt. Hun er angivelig funksjonelt blind i mørke, skumring og sterkt lys. Den rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, heretter kun omtalt som den sakkyndige, uttalte i sin skriftlige rapport av 7. april 2002:

«As funksjonshemminger som følge av Ushers syndrom skulle etter undertegnedes vurdering ikke være av en slik art, og av et slikt omfang, at det i seg selv nødvendigvis skulle være til hinder for utøvelse av god nok omsorg, selv om det naturlig nok vil føre til begrensninger på noen områder (aktivitetene på fritida sammen med guttene, hjelp til lekser og lignende, praktisk husarbeid). Disse begrensningene kan eventuelt avhjelpes ved ulike tiltak i familien.»

Lagmannsretten er enig med den sakkyndige i at As funksjonshemminger som følge av Usher Syndrom i seg selv ikke nødvendigvis vil være til hinder for at hun kan dra god nok omsorg for barna. Imidlertid er As vanskeligheter med å dra god nok omsorg for barna påvirket av andre og sammensatte faktorer. Om dette uttaler den sakkyndige i sin skriftlige rapport:

«Bakgrunnen for at mor har hatt/og med stor sannsynlighet vil få vansker i forhold til omsorgen for F og D kan være sammensatte og knyttet til flere faktorer i Juliannas eget liv; hun har opplevd tap av egne funksjoner og friskhet (Ushers syndrom), hun har hatt tap av ektefelle som omkom, hun har opplevd betydelige vansker i et seinere ekteskap, hun har hatt angst og sorg, og hun har i perioder ifølge henne selv brukt relativt store mengder medikamenter og alkohol. Hun har hatt problemer med å finne et bosted og et miljø hun trives i de siste årene. Hennes utilstrekkelige forutsetninger for å yte tilstrekkelig omsorg vurderes ikke å være primært knyttet til situasjonsbestemte forhold, men primært å være knyttet til svikt i hennes personlige forutsetninger for å yte slik omsorg.

..........

Konklusjon: A vurderes å ikke ha tilstrekkelige omsorgsevner til å dekke omsorgsbehovet for F og D.»

Den sakkyndige har basert sin uttalelse på intervjuer med de berørte personer, observasjoner av barna, saksdokumenter og den sakkyndiges faglige innsikt og erfaring. Den sakkyndige var til stede under ankeforhandlingen, hvor han også ga forklaring. Han fastholdt sine konklusjoner og utdypet disse ut fra hva som var fremkommet under bevisførselen i retten. Lagmannsretten finner hans vurderinger og konklusjoner godt underbygd, og slutter seg til hans vurderinger og konklusjon om at A ikke har tilstrekkelige omsorgsevner til å dekke omsorgsbehovet for F og D.

Som en del av denne vurderingen tilkommer at lagmannsretten finner det klart at begge barna har særlige omsorgsbehov. Den sakkyndige har i sin skriftlige rapport konkludert med at D vurderes å ha vansker som gir særlig store omsorgsbehov, og at dette vil stille særlige krav til omsorgspersonene til D. Den sakkyndige utdypet dette i sin muntlige forklaring for lagmannsretten, hvor han bl.a. beskrev at D har store problemer følelsesmessig og psykisk med uvanlige og kraftige tilbaketrekkingsreaksjoner. Den sakkyndige beskrev dette som alvorlige forstyrrelser. D har uvanlig store behov i forhold til sin emosjonelle utvikling. Han må ha veldig gode rammer fra omsorgspersoner og har behov på de fleste utviklingsområder. Av den skriftlige rapporten framgår det at D har vært utredet ved BUP, hvor det konkluderes med at D fungerer i nedre del av normalområdet kognitivt, at han har vansker i forhold til abstraksjon, og at han har store språkvansker.

Fylkesnemnda forutsatte i sitt vedtak at plassering av D på institusjon skulle være en midlertidig ordning med tanke på utredning. D er fremdelses på XX barnehjem. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at det arbeides med å få D i et fosterhjem hvor det skal være samarbeid mellom fosterhjemmet og en institusjon, og at en slik ordning er forholdsvis nær forestående. Det vises til vitneforklaringer om dette fra ansatte på XX barnehjem.

Lagmannsretten finner bevist at også F har særlige omsorgsbehov. Dette er i tråd med konklusjonen fra den sakkyndige, som også konkluderer med at dette vil stille særlige krav til omsorgspersonene til F. Lagmannsretten finner det klart at F har behov for stor grad av emosjonell trygghet, struktur og forutsigbarhet. Han har store omsorgsbehov, og det foreligger indikasjoner på at han har Tourette syndrom og/eller ADHD, noe som må utredes nærmere. Dersom F har Tourette syndrom, noe den sakkyndige fant stor sannsynlighet for, vil F sitt omsorgsbehov bli større i tida som kommer.

F har vært plassert i fosterhjem i Z siden april 2001. Lagmannsretten har etter bevisførselen det inntrykk at F trives godt i fosterfamilien.

Lagmannsretten finner det således klart at både D og F har spesielle omsorgsbehov, og at A ikke kan gi barna den omsorg som barnas spesielle omsorgsbehov krever. Lagmannsretten finner i likhet med den sakkyndige at A ikke er realistisk i forhold til de relativt store vanskene D og F har, og hvilke store krav det vil stille til omsorgssituasjonen dersom hun skulle få omsorgen tilbake.

Lagmannsretten finner etter dette at vilkåret i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a - at det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg eller i forhold til den personlige kontakt og trygghet som barna trenger - er oppfylt.

Lagmannsretten finner videre at vilkåret i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d - at det er overveiende sannsynlig at barnas helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi mor er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barna - er oppfylt.

Lagmannsretten ser videre omsorgsovertakelsen som et nødvendig tiltak, jf. barnevernloven §4-12 annet ledd, og at hjelpetiltak ikke kan avhjelpe situasjonen tilstrekkelig. De klare begrensninger som foreligger i forhold til As omsorgsevne vil ikke kunne avhjelpes med hjelpetiltak, sett hen til barnas særlige omsorgsbehov og omfanget av mors personlige problemer.

Saken skal avgjøres ut fra forholdene i dag, og lagmannsretten legger derfor ikke vesentlig vekt på det forhold at psykolog Helge W. Vårum i sin rapport til Y kommune av 29. mars 1999, med de da iverksatte hjelpetiltak, vurderte det slik at omsorgssituasjon som helhet kunne betraktes som «akseptabel». Dertil kommer at det etter lagmannsrettens syn kan reises berettiget tvil ved om A evner å ta i mot adekvate hjelpetiltak.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at fylkesnemndas vedtak blir å stadfeste hva gjelder omsorgsovertakelsen for D og F.

Etter barnevernloven §4-19 første ledd har barn og foreldre, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre. Fylkesnemnda skal ta standpunkt til omfanget av samværsretten, jf. §4-19 annet ledd første punktum. De nærmere bestemmelser om samværsrettens innhold kan overlates til barneverntjenesten i kommunen. Ved fastsettelsen av samværsrettens omfang, må det i første rekke legges vekt på den verdi det kan ha for barnet at kontakten med de biologiske foreldrene opprettholdes. Det vises til Ot.prp.nr.44 (1991-1992) side 112. I de tilfelle omsorgsovertakelse antas å være midlertidig og tilbakeføring ventes å finne sted innen rimelig tid, bør det sørges for at kontakten mellom de biologiske foreldrene og barnet holdes best mulig vedlike. Hvis tilbakeføring ikke kan påregnes, eller en tilbakeføring ligger langt fram i tid, tar samvær sikte på at barnet skal få kjennskap til sitt biologiske opphav med henblikk på en eventuell senere tilknytning når barnet vokser til. Det vises til Rt-1998-787.

Fylkesnemnda fastsatte samværet til minimum seks ganger pr. år, samt at barneverntjenesten ble gitt anledning til å sette inn tilsyn under samværene. Dette ble stadfestet av herredsretten. Den sakkyndige anbefalte i sin skriftlige rapport at antall samvær mellom A og D settes til seks samvær i året, og at hvert samvær settes til tre timer. Han anbefalte videre at antall samvær mellom A og F settes til seks samvær i året, men at hvert samvær settes til fem timer. Etter å ha fulgt bevisførselen for lagmannsretten fant den sakkyndige samværsspørsmålet mer komplisert, men han mente at samværene i alle fall burde ha en hyppighet på fire ganger hvert år, og at samværene bør være under tilsyn.

Lagmannsretten finner at en tilbakeføring av barna synes lite sannsynlig, eller at en eventuell tilbakeføring i alle fall ligger langt fram i tid. Lagmannsretten finner videre at A under samværene ikke makter å skjerme barna fra hennes traumer, og at barna på en uheldig måte blir involvert i hennes problemer. På denne bakgrunn fastsettes samværet til fire ganger pr. år. Det er også nødvendig at barneverntjenesten gis anledning til å sette inn tilsyn under samværene for om nødvendig å kunne gripe inn og skjerme barna fra uheldig adferd fra sin mor. Det forutsettes at barneverntjenesten fortløpende vurderer nødvendigheten av tilsyn under samværene. Lagmannsretten finner det imidlertid riktig, når antall samvær reduseres, å fastsette en minimumstid på samværene av tre timer hver gang. Lagmannsretten tilføyer også at bestemmelsene om samvær skal forstås som minimumssamvær, og at dommen ikke er til hinder for at et mer omfattende samvær kan praktiseres i samarbeid og forståelse med barneverntjenesten.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at fylkesnemndas vedtak må opprettholdes med den endring at D og F gis rett til samvær med sin mor A minimum 4 ganger pr. år, minimum tre timer hver gang.

Fylkesnemndas vedtak om fosterhjemsplassering, samt vedtaket om refusjoner fra A til Y kommune, har ikke vært særskilt angrepet verken for herredsretten eller for lagmannsretten. Det utformes domsslutning som stadfester herredsrettens dom for så vidt gjelder omsorgsovertakelsen, og det utformes et nytt punkt om samværsrett.

Anken har vært forgjeves. Saksomkostninger er ikke påstått, jf. tvistemålsloven §483, og lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger særlige grunner for å ilegge den ankende part omkostningsansvar.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder omsorgsovertakelsen så langt dommen er påanket.

2. D, født *.*. 1992, og F, født *.*. 1994, gis rett til samvær med sin mor A minimum 4 - fire - ganger pr. år. Hvert samvær skal være på minimum 3 - tre - timer. Barneverntjenesten gis anledning til å sette inn tilsyn under samværene.