R-1997-2-B - Rt-1997-15
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-10 |
| Publisert: | R-1997-00002-B - Rt-1997-15 (3-97) |
| Stikkord: | Konkurs, Panterett, Pant i driftsløsøre |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1994-01681 - Høyesterett HR-1997-00002 B, nr 262/1995 |
| Parter: | Sparebanken NOR, avd Romerike (Advokat Arild Harsson - til prøve) mot Ødegård Elektronikk AS, dets konkursbo (Advokat Knut Ro) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Aasland, Coward, Gjølstad, Smith |
| Lovhenvisninger: | Panteloven (1980) §3-4, §3-6, Panteloven (1895) §2, Panteloven (1895), §3-1, §3-2, Konkursloven (1984) §150, §152, §153, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §8-1 |
Saken gjelder spørsmål om rettsvern for pant i driftstilbehør etter panteloven §3-4, jf §3-6.
Ødegård Elektronikk AS, som hovedsakelig drev med utvikling av programvare innen datateknikk, drev sin virksomhet i begge etasjer i en driftsbygning på ektefellene Ødegårds boligeiendom. Selskapet hadde fra først av ingen formell leiekontrakt. Da selskapet fikk behov for mer kapital, ble det i 1988 innledet forhandlinger med Sparebanken NOR om lån mot sikkerhet i driftstilbehør. Som ledd i etablering av panteretten, ble det inngått og tinglyst en skriftlig leieavtale, som imidlertid bare omfattet første etasje i driftsbygningen. Samme dag som leieavtalen ble tinglyst, 31 mars 1989, ble det tinglyst pantobligasjon til Sparebanken NOR på kr 1 000 000 med sikkerhet i leierett og driftstilbehør.
Ødegård Elektronikk AS ble slått konkurs 7 juli 1993, og det oppsto tvist mellom konkursboet og Sparebanken NOR om bankens pant i driftstilbehøret. Fra konkursboets side ble det vist til at virksomheten ble drevet i hele driftsbygningen, mens den tinglyste leierett bare omfattet én etasje. Det ble hevdet at pantsettelsen av driftstilbehøret da ikke var skjedd slik som panteloven §3-4, jf §3-6 foreskriver.
Tvisten ble brakt inn for Eidsvoll skifterett som 1 juni 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Sparebanken NOR kjennes alene berettiget til salgsvederlaget for det omhandlede driftstilbehør stort kr 328000.- samt påløpne renter.
2. Ødegård Elektronikk AS, dets konkursbo, dømmes til innen 14 dager fra forkynnelsen av denne kjennelse å erstatte Sparebanken NOR sakens omkostninger med kr 20930.-
Denne kjennelse er avsagt i samsvar med konkursloven §150, og ankefristen antas i medhold av samme lovs §152 og §153 å være to måneder."
Konkursboet påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 4 mai 1995 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Ødegård Elektronikk A/S, dets konkursbo, kjennes alene berettiget til innestående på konto 7102-05-15273 i Den norske Bank AS.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for skifteretten eller lagmannsretten."
Dommen er avsagt under dissens, idet en dommer kom til samme resultat som skifteretten.
Sparebanken NOR har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til skifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom. Partene er i det vesentlige enige i den faktiske fremstilling som er gitt i lagmannsrettens dom. Det er ikke avholdt bevisopptak til bruk for Høyesterett, men prosessfullmektigene har i et felles prosesskrift redegjort for faktum, herunder for hva Bjarne Ødegård og soussjef Ole Rønnevig har forklart i møte med prosessfullmektigene. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.
Den ankende part, Sparebanken NOR, har i det vesentlige anført:
Etter panteloven §3-4 må driftstilbehøret pantsettes sammen med den eller de faste eiendommer som virksomheten er knyttet til, eller sammen med en tinglyst og overførbar bruksrett til disse eiendommer. Banken har i dette tilfellet fått pant i en tinglyst og overførbar bruksrett på gnr 172 bnr 119 i Eidsvoll, som var den eiendom som virksomheten var knyttet til.
Når det gjelder faktum, vises til at Ødegård Elektronikk AS hadde bruksrett til hele driftsbygningen, og at det ikke var hensikten med den skriftlige leieavtale å begrense bruksretten. Banken ville derfor ha kunnet realisere bruksretten til hele arealet. Det pekes ellers på at det aktuelle driftstilbehør bare hadde en minimal tilknytning til den faste eiendom virksomheten ble drevet fra.
Lagmannsrettens flertall tar feil når det legges til grunn at bruksretten i sin helhet må være tinglyst. Et slikt krav følger ikke av ordlyden i §3-4, jf §3-6.
Hensynet til notoritet og publisitet er varetatt ved at panteretten i driftstilbehøret er tinglyst sammen med en tinglyst leierett på eiendommens grunnboksblad.
Selv om hensynet til notoritet og publisitet vil være varetatt også om den tinglyste leierett bare omfatter en liten del av det areal som benyttes til driften, vil den ankende part ikke bestride at det må være et vilkår at den tinglyste leierett omfatter et areal av en viss betydning for virksomheten. I dette tilfellet vil det således ikke ha vært tilstrekkelig om pantet i driftsløsøret var knyttet for eksempel til en leierett som bare omfattet loftsetasjen. Situasjonen var imidlertid at første etasje, som ble omfattet av pantsettelsen, inneholdt de sentrale deler av bedriften.
Det bestrides ikke at også hensynet til samlet realisasjon kan tillegges en viss vekt, men lagmannsrettens flertall har lagt for stor vekt på dette hensyn. Det pekes på at hensynet totalt sett har hatt lite gjennomslag i lovgivningen. Det er ingen ting i veien for å pantsette en fast eiendom uten driftstilbehør, og selv om driftstilbehøret er pantsatt sammen med eiendommen, kan panthaver velge særskilt realisasjon av tilbehør og eiendom, jf tvangsfullbyrdelsesloven §8-1. Hvor tungtveiende hensynet til samlet realisasjon i det enkelte tilfelle bør være, må avhenge av det aktuelle driftstilbehørs tilknytning til den faste eiendom.
Den ankende part viser videre til Høyesteretts dom i Rt-1995-1181, der det er fastslått at §3-4 ikke kan forstås slik at det er et ufravikelig krav at pantsettelsen må omfatte retten til hele det areal hvor virksomheten drives, og at hensynet til samlet realisasjon ikke uten videre vil være avgjørende.
Den ankende part viser ellers til den begrunnelse som er gitt av lagmannsrettens mindretall.
Den ankende part anser saken som prinsipielt viktig, og det er inngått avtale mellom partene om at Sparebanken NOR skal dekke begge parters omkostninger for Høyesterett.
Den ankende part, Sparebanken NOR, har nedlagt slik påstand:
"1. Sparebanken NOR kjennes alene berettiget til hele salgsvederlaget for driftstilbehøret til Ødegård Elektronikk A/S - stort kr 328000,- - kronertrehundreogtjueåttetusen 00/100 - med tillegg av de renter på beløpet som til enhver tid har påløpt på sperret konto 7102-05-15273 i Den norske Bank A/S.
2. Saksomkostninger tilkjennes ingen av partene verken for skifteretten eller lagmannsretten."
Ankemotparten, Ødegård Elektronikk AS, dets konkursbo, hevder at lagmannsrettens dom er riktig både i sitt resultat og i begrunnelsen, og har ellers i det vesentlige anført:
Det er ikke grunnlag for å anta at den leierett det var vist til på pantobligasjonen, omfattet bruksrett til hele driftsbygningen. Panthaver ville ikke ha kunnet realisere bruksrett til det samlede areal sammen med driftstilbehøret uten at Ødegård som utleier hadde samtykket.
Det er et bærende hensyn bak panteloven §3-4 at lokaler og tilbehør skal kunne selges under ett. Den tinglyste og overførbare bruksrett må omfatte eiendommen så langt den disponeres av bedriften. Dette har klart støtte i lovens forarbeider, jf Innst.O.nr.19 (1979-80) side 13, og også i utredningen i NOU 1993:16.
En tolkning som innebærer at det etter en konkret vurdering kan gjøres unntak fra de krav som følger av panteloven §3-4, vil skape usikkerhet om vilkårene for å oppnå rettsvern. Dette vil være prosessfremmende, og reelle hensyn taler derfor mot en slik forståelse av bestemmelsen.
Ankemotparten bestrider at reelle hensyn taler for den lovtolkning som den ankende part vil legge til grunn. Panthaver bør før lånet ytes, skaffe seg oversikt over hvilke lokaler pantsetter disponerer.
Høyesteretts dom fra 1995 gjelder et saksforhold som klart atskiller seg fra forholdet i den foreliggende sak. Høyesterett viste til at det der åpenbart hadde vært partenes mening at hele arealet skulle omfattes. Det har neppe vært tilfelle i den foreliggende sak, hvor pantsetter ut fra de foreliggende opplysninger kunne ha særlige grunner for å begrense pantsettelsen til bare å gjelde første etasje i driftsbygningen.
Bankens representant hadde dessuten besøkt bedriftens lokaler før lånet ble ytet, og hatt anledning til å konstatere at bedriften også benyttet annen etasje.
I det tilfelle som dommen fra 1995 gjelder, var det videre bare en mindre del av arealet som ikke var omfattet av pantsettelsen. I den foreliggende sak dreier det seg om ca halvdelen.
Etter ankemotpartens syn er det ikke grunnlag for å anse vilkårene for rettsvern oppfylt i den foreliggende sak.
Ankemotparten, Ødegård Elektronikk AS, dets konkursbo, har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1 stadfestes.
2. Sparebanken NOR dømmes til å betale sakens omkostninger for Skifteretten og Lagmannsretten."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Utgangspunktet er at avtalepant i løsøre bare kan få rettsvern etter reglene om håndpant, panteloven §3-1 jf §3-2. Bestemmelsen om pant i driftstilbehør i loven §3-4 flg er et unntak fra hovedregelen om håndpant. Disse bestemmelsene har sitt historiske utgangspunkt i industripanteloven av 1895. Driftstilbehøret kunne etter denne lov bare pantsettes sammen med den faste eiendom hvor bedriften ble drevet. I Rådsegn nr 8 om pant fra 1970 ble denne ordning i hovedtrekk foreslått opprettholdt. I Ot.prp.nr.39 (1977-78) foreslo departementet på basis av en utredning fra en arbeidsgruppe at driftsløsøre skulle kunne pantsettes separat og uavhengig av den faste eiendom, og at rettsvern skulle oppnås ved tinglysing i løsøreregisteret. Lovforslaget innebar her en utvidelse av adgangen til underpantsettelse av løsøre.
Justiskomitéen var ikke enig i denne del av departementets lovforslag og fant at driftsløsøre fortsatt bare burde kunne pantsettes sammen med den faste eiendom hvor virksomheten ble drevet, eller med en leierett til denne. Stortinget sluttet seg til Justiskomitéens forslag. I merknadene til §3-4 bemerker komitéen blant annet (Innst.O.nr.19 (1979-80) side 13):
"Med "eiendom" menes i denne forbindelse den grunn og de bygninger m.m. som driftsmessig utgjør en enhet. En slik eiendom kan bestå av ett eller flere matrikkelnummer. Hvis virksomheten er knyttet til flere slike eiendommer, er utgangspunktet at driftstilbehøret må pantsettes sammen med alle eiendommene. Nærværende paragrafs femte ledd åpner imidlertid en viss adgang til oppdelt pantsettelse. Forutsetningen er at "pantsetterens næringsvirksomhet består av flere avdelinger, som driftsmessig er adskilt og som er knyttet til forskjellige eiendommer". "Eiendom" er her klarligvis brukt i samme betydning som i første ledd.
Som i panteloven av 1895 §2 første ledd er det tilstrekkelig at pantsetteren har en tinglyst bruksrett til grunnen. Forutsetningen må være at bruksretten også kan overdras; det er jo adgangen til salg av lokaler og tilbehør under ett som er den bærende idé. For tydelighets skyld er det imidlertid sagt uttrykkelig i utkastet at bruksretten må være overførbar."
Jeg viser også til det som er sagt i innstillingen på side 12 i det avsnitt som begynner nederst i spalte 1. Det er således på det rene at lovgiver har ment å opprettholde den ordning at driftsløsøre bare skal kunne pantsettes sammen med den faste eiendom, og at lovgrunnen blant annet er en presumsjon om at en samlet realisasjon jevnt over ville være økonomisk fordelaktig. Lovens regel er generell, og åpner ikke for noen konkret vurdering av om samlet realisasjon i det enkelte tilfelle vil være mer eller mindre fordelaktig.
Det kan heller ikke være tvilsomt at meningen har vært at pantsettelse av driftsløsøre må skje sammen med alle de eiendommer som benyttes til driften, jf det jeg har gjengitt fra komitéinnstillingen. Når pantsettelse skjer i tilknytning til bruksrett til grunnen, må utgangspunktet tilsvarende være at pantsettelsen må omfatte bruksretten til all den grunn som brukes til virksomheten.
Av Høyesteretts dom i Rt-1995-1181 fremgår at kravet om at pantsettelsen må omfatte alle eiendommer som inngår i driftsenheten, likevel ikke er absolutt. I den saken var det de krav som må stilles av hensyn til notoritet og publisitet som ble tillagt størst vekt. Selv om panteretten i driftstilbehøret ikke var tinglyst på alle bruksnummer hvor virksomheten var drevet, fant Høyesterett at formålet bak rettsvernsregelen i det tilfelle som forelå, var tilstrekkelig varetatt når panteretten var tinglyst "på det eller de bruksnummer som er av mest sentral betydning for bedriftens virksomhet, og som kan sies å utgjøre kjernen i virksomheten".
I et tilfelle som det foreliggende, hvor driften bare skjer på ett bruksnummer, vil hensynet til publisitet vedrørende pantsettelsen av driftstilbehøret normalt være tilstrekkelig varetatt ved tinglysing i tilknytning til en tinglyst leiekontrakt, uansett om denne omfattet bare en del av det areal bedriften benytter. Det sentrale i vår sak er derfor lovens forutsetning om at den pantsatte eiendom eller den pantsatte leierett skal omfatte hele det areal bedriften benytter i sin virksomhet. Dette spørsmålet var ikke sentralt i Høyesteretts dom i 1995, hvor det fremgikk at partene i pantsettelsesavtalen utvilsomt hadde ment at den skulle omfatte hele eiendommen. For øvrig fremgår det at Høyesterett fant at det forelå særlige grunner som gjorde det urimelig om pantsettelsen ikke skulle stå seg, jf side 1187 i dommen, hvor Høyesterett uttaler at det dreide seg om glipp av en type som det var vanskelig å unngå, når man hadde oversett at mindre arealer hadde andre bruksnummer enn den sentrale del av eiendommen.
Jeg antar at det bør være en tilsvarende adgang til å anse rettsvern etablert ved mindre avvik når det gjelder leieareal, men kan ikke se at det er grunnlag for å gå lenger. Jeg innskyter at jeg her bare tenker på situasjonen ved etablering av rettsvern. Det er ikke i denne sak foranledning til å gå inn på hvorledes spørsmålet skal løses hvis bedriftsarealet uten ny tinglysing blir forøket på et senere tidspunkt.
Fra den ankende parts side er det anført at hensynet til samlet realisasjon ikke kan anses særlig tungtveiende, og at man derfor må kunne gå lenger i unntak i det foreliggende tilfellet hvor det, i motsetning til i 1995-saken bare er dette ene hensyn som kan anføres mot rettsvern. Som jeg allerede har påpekt, har lovgiver klart gitt til kjenne at hensynet må anses vesentlig i denne relasjon, og jeg kan ikke se at det er grunnlag for å tolke loven slik at det gis en klart redusert betydning.
Jeg kan heller ikke se at det synspunkt at reglene kan virke som en felle for långiver, kan gis større vekt enn det som følger av dommen fra 1995. Som påpekt der, vil rettsvernsregler ofte kunne gi urimelig utslag i enkelttilfeller. Hvis man ser bort fra de tilfeller hvor mindre deler av arealet blir holdt utenfor av pantsetter, kan jeg heller ikke se at det bør oppstå større problemer for den aktsomme långiver.
I det foreliggende tilfellet utgjorde det areal som ble omfattet av den tinglyste leierett, klart under 50 % av det samlede driftsareal og omkring 50 % når man ser på arealets betydning. Det er et avvik som er vesentlig større enn det som ble godtatt ved dommen av 1995, og jeg finner ikke at rettsvern kan anses etablert. - Jeg tilføyer at en representant for banken hadde inspisert lokalene og hadde kunnet konstatere at bedriften benyttet to etasjer i sin virksomhet.
Når anken ikke fører frem, bør konkursboet tilkjennes omkostninger for skifteretten og lagmannsretten. Disse omkostninger omfattes ikke av partenes avtale om dekning av omkostninger. Det er fremlagt omkostningsoppgave. Omkostningene settes til kr 56 160.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. I omkostninger for skifteretten og lagmannsretten betaler Sparebanken NOR til Ødegård Elektronikk AS, dets konkursbo, 56 160 - femtisekstusenetthundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.