RG-1936-466
| Instans: | Trondheim overrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-02-10 |
| Publisert: | RG-1936-466 (236 1936) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 130/1934. |
| Parter: | Den ankende part: Bodin kommune. (Advokat Harald Angell, Bodø.) Motpart: Henrik Hunstad. (Overrettssakfører Chr. Selmer, Tromsø.) |
| Forfatter: | Overrettsdommerne Munthe (rettsformann), Wildhagen, Eriksen |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §24b, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Salten herredsrett avsa 15. august 1934 dom med sådan slutning:
«Utpantningsforretning avholdt av namsretten i Bodin den 7. juli 1933 hos saksøkte Henrik Hunstad for skatt
Side:467
til Bodin kommune for årene 1931-32 og 1932-33 opheves. Henrik Hunstad kjennes ikke skattepliktig til Bodin kommune av sine på Svalbard oppebårne inntekter for årene 1931-32 og 1932-33.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Denne dom har Bodin kommune ved ankeerklæring av 1. oktober 1934 innanket for nærværende overrett, hvor kommunen har nedlagt sådan påstand:
«I. Den påankede utpantningsforretning, avholdt under 7. juli 1933, stadfestes.
II. Henrik Hunstad tilpliktes å betale sakens omkostninger for namsrett og overrett.»
Motparten, Henrik Hunstad, har nedlagt sådan påstand:
«1. Salten herredsretts dom av 15. august 1934 stadfestes.
2. Bodin kommune dømmes til å betale sakens omkostninger ved overretten.»
Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til herredsrettens dom.
Den ankende part har for overretten fremlagt erklæring fra K. Stenersen, ligningsnevndens formann, for budgettårene 1931-34, og ligningssekretær M. Johnsen, Skeidal, datert 19. oktober 1934. Erklæringene er av motparten godtatt som bevis. Videre har den ankende part fremlagt utskrift av ligningsnevndens klagebehandling 1932-33 forsåvidt angår klage fra Henrik Hunstad.
Motparten har fremlagt erklæring (skrivelse) fra Henrik Hunstad av 26. oktober 1934 samt erklæring fra motpartens hustru, Alfine Hunstad, av 8. november 1934. Begge erklæringer er av den ankende part godtatt som bevis.
Av motpartens erklæring hitsettes: «Det sees av domsutskriften at kommunen påberoper sig den omstendighet at min hustru har innsendt selvangivelse til Bodin kommune for årene 1930 og 31 i hvilket min Svalbardinntekt var opført. Det forholder sig riktig at jeg bad min hustru inngi sådan selvangivelse. Såvidt erindres rettet jeg denne henstilling til henne engang på høsten henholdsvis i 1930 og 1931, under feriebesøk i Norge. Grunnen til min henstilling var ganske enkelt den at jeg
Side:468
trodde jeg var forpliktet til å opføre alt det jeg tjente i en selvangivelse når sådan først skulde inngis. At jeg herved erkjente noen skatteplikt til kommunen utover den som lovlig påligger mig og som er begrenset til min faste eiendom falt mig aldri inn. Jeg gikk ut fra som sikkert at en slik selvangivelse like meget gjaldt Svalbard skattemyndighet som Bodin kommune, idet jeg mente at de i tvilsomme spørsmål måtte konferere om saken og da ha alle mine inntekter greit angitt i selvangivelsen. Skattelovens regler om disse forhold kjenner jeg ikke til.»
Overretten er kommet til samme resultat som herredsretten og finner i alt vesentlig å kunne tiltre dens begrunnelse.
I begge de omhandlede skatteår gjaldt lov av 15. juli 1925 om skatt til Svalbard på formue og inntekt (denne lov er nu, for §13 §14's vedkommende forandret ved lov av 21/4 1933). I denne lovs §14 inneholdes en bestemmelse om at personer som opholder sig på Svalbard uten å ha fast bopel annensteds ansees for hjemmehørende på Svalbard. Og efter samme lovs §12 skal enhver som oppebærer lønn eller annen godtgjørelse for arbeide på Svalbard i offentlig eller privat stilling, uansett arbeidsforholdets varighet, erlegge som skatt til Svalbard en procentvis ansatt del av arbeidsinntekten. Av lønnsinntekt som skattlegges efter denne paragraf, betales ikke statsskatt i Norge. Om en som opholder sig på Svalbard skal betale kommuneskatt i Norge står det ikke noe om i nevnte lov. Men man synes å ha gått ut fra og å ha praktisert det slik at en person som pr. 1. januar i ligningsåret var fast bosatt på Svalbard ikke kunde ilignes skatt til noen kommune i Norge for den inntekt han hadde det foregående år, undtagen stedbundne inntekter (se Finansdepartementets skrivelse av 4. februar 1926, inntatt i Lovtidende). Med hensyn til spørsmålet om fast eller midlertidig besettelse på Svalbard blev for familieforsørgeres vedkommende anvendt analogien fra landsskattelovens §24b, se Finansdepartementets skrivelse til Salangen formannskap av 1. desember 1933 angående departementets avgjørelser, som støtter sig til loven av 15. juli 1925 (dok. 35 for herredsretten). Og efter prinsippet
Side:469
i landsskattelovens §24b, er man enig med herredsretten i at Hunstads stilling på Svalbard har vært så fast og hans ophold der så varig og sammenhengende som loven forlanger for at en familieforsørger skal bli skattepliktig på sitt virkested.
Den ankende part prosederer på at Hunstad er bunnet av den selvangivelse han for de omhandlede skatteår (og tidligere) har latt inngi til Bodin kommune.
Overretten finner ikke å kunne gi den ankende part medhold heri og skal bemerke: Det er nok så at når en skattyder er lignet overensstemmende med sin selvangivelse, skal det meget til forat han, efterat selvangivelsen har passert ligningsmyndighetene, skal kunne få omstøtt ligningen, selvom han kan bevise at selvangivelsen i virkeligheten ikke var riktig. For at domstolene i et sådant tilfelle skal kunne omstyrte den ligning som allerede er foretatt i lovlige former, må ligningsmyndighetene ha sett eller burde ha sett at selvangivelsen var misvisende, jfr. Høiesterettsdom i Rt-1928-142 og en rekke dommer i skattedomsutvalget, citert av den ankende part. Men er det ganske klart at formue eller inntekt har vært for høit opgitt, antas ligningsnevnden forpliktet til å foreta rettelse, jfr. dom i utvalget II, slide 395, hvor retten fant at ligningsmyndighetene pliktet å sammenholde regnskap og selvangivelse og å beriktige åpenbare feilt enten de var i favør eller disfavør av skattyderen. Se også Høiesterettsdom i Rt-1928-654, hvor det blev påbudt omligning da ligningsrådet til grunn for sin skjønnsmessige ansettelse av inntektene hadde lagt oplysninger som gav grunn til å tro at de berodde på en uriktig uttrykksmåte fra skattyderens side, uten at han blev gjort opmerksom herpå.
Også når skattyderens villfarelse er av resttslig art har det av domstolene vært antatt at betingelsen for å kunne få omstøtt den foretatte ligning er den at ligningsmyndighetene har sett eller burde ha sett at selvangivelsen var misvisende, se således den av den ankende part særlig påberopte dom avsagt av Trondheim overrett 23/4 1928 (utv. III side 280) hvor skattyderen hadde opgitt som inntekt beløp som han hadde mottatt som gave fra sin far i England.
Side:470
Men hvor villfarelsen er av rettslig art, vil diette lettere fremgå av selvangivelsen eller forutsetningen vil være lettere å bli opmerksom på for ligningsmyndighetene, således at disse vanskeligere vil kunne høres med at de har vist den fornødne aktsomhet når de ikke har sett feiltagelsen og tatt skritt til å få den opklart.
Motpartens villfarelse om hans skatteplikt finnes forklart i hans foran refererte erklæring. Ligningsmyndighetene i Bodin hadde fullt kjennskap til de faktiske omstendigheter, hans boligforhold m.v., og hadde dermed det nødvendige materiale for en riktig ligning.
Den ankende part kan ikke høres med at det motparten opgir i selvangivelsen om sin arbeidsinntekt på Svalbard inneholder en erkjennelse av eller en «viljeserklæring» om at han er skattepliktig for denne inntekt til Bodin kommune. Der kan ikke legges noen annen «vilijeserklæring» heri enn den at han har tjent det oppgitte beløp og er villig til å betale skatt herav, såfremt han er pliktig hertil og i tilfelle til den kommune som har krav på skatten.
At Hunstad også tidligere har vært skattelagt i Bodin for sin arbeidsinntekt på Svalbard kan ikke gi kommunen noe krav på at han skal fortsette med å betale skatt til kommunen, for denne inntekt efterat han er blitt opmerksom på at han ikke er pliktig til det.
Sakens omkostninger for overretten finnes å burde utredes av den ankende part overensstemmende med hovedregelen i tvistemålslovenn §180. Beløpet settes til kr. 250,-.
DOMSSLUTNING:
Herredsrettens dom stadfestes.
Sakens omkostninger for overretten betaler den ankende part, Bodin kommune, til motparten, Henrik Hunstad, med kr. 250,- - to hundre og femti - kroner, innen 2 - to - uker efter nærværende doms lovlige forkynnelse.
Side:471