RG-1937-421
| Instans: | Bergens overrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1936-05-04 |
| Publisert: | RG-1937-421 (135 1937) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 87/1935. |
| Parter: | Ankende part: Kristiansand Kommune. Motpart: Grimstad kommune. |
| Forfatter: | Overrettsdommerne Nergaard, Jynge samt justitiarius Iversen |
| Lovhenvisninger: | Lov om Foranstaltninger mod Tuberkulose (1900) §13, §6, Lov om Foranstaltninger mod Tuberkulose (1900), LOV-1900-05-19, Domstolloven (1915) §106, §108, Tvistemålsloven (1915) §464, §467 |
Førstvoterende, dommer Nergaard:
Angående sakens gjenstand og sammenheng henvises til dom avsagt 1 juli 1935 av Grimstad byrett ved sorenskriver Krohn som opnevnt settedommer. Ved dommen er
Side:422
Grimstad kommune frifunnet for Kristiansands kommunes tiltale i saken, men sakens omkostninger ophevet,
Dommen er i lovlig tid av Kristiansand kommune innbragt for overretten med følgende i ankeerklæringen nedlagt påstand:
«1. Byrettens dom opheves.
2. Grimstad kommune dømmes til å betale Kristiansand kommune kr. 2.710,67 med lovlige renter fra påklagen.
3. Grimstad kommune dømmes til å betale Kristiansands kommune saksomkostninger for byretten og overretten.»
Grimstad kommune har i tilsvar til ankeerklæringen påstått sig frifunnet og tilkjent saksomkostninger for begge retter.
Som det fremgår av byrettens dom angår saken krav fra Kristiansand kommune på tilbakebetaling av kr. 2.710,67 som kommunens forsorgsvesen den 13. oktober 1934 i henhold til Socialdepartementets voldgiftsavgjørelse av 15. mars s å. hadde anvist Grimstads forsorgsvesen til utbetaling og som utgjør en av sistnevnte i henhold til fattiglovens §15, 1. ledd krevet 2/3 refusjon av understøttelse ydet ingeniør Erland Vik nemlig utgiftene ved dennes ophold på Furukollen Sanatorium i tiden 1/1 1930-31/12 32, tilsammen kr. 4.066.- Ved sin avgjørelse av, at Kristiansands forsorgsvesen skulde yde Grimstad forsorgsvesen denne refusjon, gikk departementet ut fra at Vik uomtvistet hadde hjemstavn i Kristiansand og at de omhandlede utgifter måtte ansees som fattigutgifter, ikke som tuberkuloseutgifter. I motsetning hertil hevder Kristiansands kommune i overensstemmelse med sitt forsorgsvesen, at utgiftene må ansees som tuberkuloseutgifter som efter tuberkuloselovens §13 jfr. §6 må bæres av Grimstad kommune, idet innleggelsen av Vik på sanatorium var nødvendig for å hindre utbredelse av smitte, og i henhold til i den anledning tatt forbehold ved utbetalingen av det pålagte refusjonsbeløp, søker det derfor dette tilbakebetat.
Byretten har ikke avgjort det således reiste spørsmål om de omhandlede utgifters rette karakter, idet den nemlig har funnet å måtte gå ut fra at departementet med bindende virkning for de to kommuners forsorgsvesener har avgjort, at utgiftene er fattigutgifter, hvorav Kristiansands
Side:423
forsorgsvesen skal bære 2/3, og har derfor frifunnet Grimstad idet retten har forkastet de forskjellige av Kristiansands kommune fremførte innsigelser mot at avgjørelsen kan ansees bindende for den, så at den er avskåret fra ved domstolene å få prøvet hvorvidt utgiftene rettelig henhører under tuberkuloseloven. Kommunens anke er bygget på at byretten har tatt feil i disse sine avgjørelser.
Efter førstvoterendes med partenes tiltredelse fattede beslutning er ankebehandlingen delt, således at denne del av saken først behandles og avgjøres. Den ankende har derefter i innlegg med hensyn hertil nedlagt sådan påstand:
«1. Tvisten er ikke med bindende virkning for begge parter avgjort ved Socialdepartementets kjennelse avl5. mars 1934 på annen måte enn således, at Kristiansand. plikter å refundere Grimstad den forlangte refusjon, - i henhold til fattigloven av 19. mai 1900 med tilleggslove.
2. Kristiansands kommune kjennes berettiget til ved Bergens overrett å søke dom for opholdskommunen, Grimstad kommunes forpliktelse til likeoverfor hjemstavnskommunen, Kristiansands kommune, i tidsrumet fra 1/1 1930 til 31/12 1932, å forpleie Erland Vik på Furukollen sanatorium i henhold til lov av 8, mai 1900 §6. jfr. §13.
3. Kristiansands kommune tilkjennes saksomkostninger hos Grimstad kommune.»
Grimstad kommune har herimot nedlagt påstand på at den nevnte kjennelse er endelig og forbindende for begge parter og at kommunen tilkjennes saksomkostninger.
Jeg kommer med hensyn til det foreliggende spørsmål til det samme resultat som byretten.
Kristiansands kommune har i spissen for sin prosedure her for retten anført, at en betingelse for at tvisten med bindende virkning for begge parter - også i relasijon til tuberkuloseloven - er avgjort ved Socialdepartementets kjennelse, må være at der har foreligget en gyldig helserådsbeslutning for Erland Viks innleggelse på Furukollen Sanatorium, hvad det formentlig er meningen å bestride er tilfellet. Jeg anser ikke dette spørsmål av betydning for saken, idet jeg med motparten er enig i at, når de to forsorgsvesener
Side:424
var enige om å forelegge tvisten mellem dem for departementet til avgjørelse, måtte departementets kompetanse dertil være uavhengig av enten Grimstads helseråds beslutning av 25/7 1930 var formelt gyldig eller ikke.
Kommunen gjør dernest først og fremst gjeldende de samme to innsigelser som den gjorde gjeldende for byretten, nemlig at Kristiansands forsorgsvesens samtykke til tvistens løsning av departementet kun gjaldt, hvorvidt der pålå nevnte forsorgsvesen refusjonsplikt i henhold til fattigloven, mens samtykket ikke omfattet at departementet skulde avgjøre» om de omhandlede utgifter kom inn under tuberkuloseloven eller var utgifter som måtte utredes av fattigvesenet, samt at selvom Kristiansands samtykke måtte forståes så vidt, kunde samtykket ikke forbinde Kristiansands kommune, fordi forsorgsvesenet mangler kompeanse. Med byretten finner jeg at disse innsigelser må forkastes, idet jeg i det vesentlige kan tiltre byrettens begrunnelse derfor.
Jag skal bemerke, at den skrivelse fra Grimstad fattigstyre til Kristiansands fattigstyre, hvori førstnevnte eventuelt utba sig det sistnevntes samtykke til at saken forelagdes departementet til avgjørelse, er med påtegninger på den, senest Kristiansands forsorgsvesens av 29. juli 1933 hvori dette samtykke gaves» i original fremlagt for overretten. Det sees at skrivelsen er datert 14. juni ( ikke som i byrettens dom anført 14. juli) 1933 og blandt dens påtegninger finnes også den uttalelse (av 27. juli s.å.) fra Kristiansands helseråd i henhold til hvilken Kristiansands forsorgsvesen ga det nevnte samtykke. Denne helserådets uttalelse, til hvilken jeg henviser, må efter min mening gjøre det helt utvilsomt at Kristiansands forsorgsvesen må ha vært på det rene med og ifølge sin henvisning til den også enig i at hvad departementet skulde avgjøre var, om de omhandlede utgifter, for hvilke der kreves refusjon, var tuberkuloseutgifter og ikke almindelige fattigutgifter. Om annet kunde der fornuftigvis heller ikke være tale, da det, som Kristiansands kommune her for retten uttrykkelig har erkjent, da saken blev innbragt for departementet, forlengst var på det rene, at Viks hjemstavnskommune var
Side:425
Kristiansand. Det kan heller ikke mot denne forståelse være noen avgjørende innvending at departementet alt tidligere, nemlig i skrivelse av 17. desember 1932 som svar på en henvendelse fra Grimstad fattigstyre om å erholde refundert den staten i henhold til tuberkuloseloven formentlig påhvilende andel av utgiftene, hadde svaret at disse ansåes staten uvedkommende. Det kunde i og for sig ikke utelukke at det i striden mellem de to forsorgsvesener om utgiftenes karakter av disse overlotes departementet i henhold til fattiglovens §45 å avgjøre spørsmålet dem imellem, når de derom var enige, og at departementets nevnte tidligere uttalelse var Kristiansands forsorgsvesen bekjent da det samtykket i at tvisten innlotes for departementet, må ansees å være på det rene. Av Kristiansands helseråds foranstående uttalelse av 27, juli 1933 - hvortil som bemerket forsorgsvesenet ved samtykkets meddelelse henholdt sig - fremgår derhos at når helserådet anbefalte at saken påny oversendtes departementet til uttalelse, var det på grunn av påpekte omstendigheter som helserådet synes å ha gått ut fra tidligere ikke kunde ha vært departementet bekjent.
Byretten har bemerket, at dersom det var Kristiansands forsorgsvesens mening, at spørsmålet om utgiftene gikk inn under tuberkuloseloven senere kunde forelegges for domstolene, måtte det ha tatt uttrykkelig forbehold derom. Jeg vil hertil bemerke, at spørsmålet formentlig overhodet ikke kunne forelegges domstolene. Saken gjaldt et refusjonskrav mot forsorgsvesenet fra Grimstad fattigstyre i henhold til fattiglovens §15. En sådan tvist er efter fattiglovens §45, 1 unddratt avgjørelse ved domstolene, og det kan formentlig forså vidt ikke gjøre nogen forskjell om tvisten egentlig opløste sig i en tvist om, hvorvidt utgiftene var fattigutgifter eller kom inn under tuberkuloseloven. Dersom Grimstad fattigstyre ikke uten videre hadde bøiet sig for departementets uttalelse derom i skrivelsen av 17/12 1932, men vilde hatt en rettskraftig avgjørelse derav, kunde det heller ikke gått til retten dermed, men måtte ha fremgått efter §45.
Kristiansands kommune har endelig påstått at departementets kjennelse må være ugyldig i henhold til tvistemålslovens §467 nr. 2 jevnført med domstolslovens §106. Hvad
Side:426
der av den sistnevnte lovbestemmelse påberopes er, at ingen kan være dommer når har selv er part i saken eller når han selv har handlet i saken for en part eller tidligere har hatt med saken å gjøre som voldgiftsmann, og der henvises i så henseende til at departementet på forhånd hadde avgjort at Erland Viks ophold på Furukollen ikke kom inn under tuberkuloseloven, Kommunen henviser i denne forbindelse også til §108 og hevder at her foreligger en absolutt ugyldighetsgrunn. Forsåvidt tl. §467, nr. 2 er påberopt anser jeg diette, hvis det ikke skyldes en feilskrift eller annen inkurie, iethvertfall for uriktig, da bestemmelsen gjelder det tilfelle at nogen voldgiftsmann efter loven var utelukket fra å gjøre tjeneste, hvormed siktes til lovens §453, 2. ledd. Den bestemmelse, som der i nærværende tilfelle alene kan være tale om, er tl. §468, nr. 4, hvorefter en voldgiftsdom efter påstand av en part er ugyldig, når nogen av voldgiftsmennene var ugild efter lov om domstolene §106. I paragrafens annet ledd er det imidlertid bestemt at ugyldighet ikke kan påståes av den som har forsømt å gjøre innsigelse før voldgiftsdommen, og dette er netop tilfellet her, forsåvidt som Kristiansands forsorgsvesen, således som allerede før bemerket, på forhånd var bekjent med departementets uttalelse i skrivelse av 17. desember 1932. Forøvrig bemerkes i anledning av kommunens heromhandlede påstand at departementet som statens representant ikke var part i tvisten, som stod mellem de to forsorgsvesener eller fattigstyrer, og forsåvidt staten kunde sies å være interessert i spørsmålet, hadde Kristiansands forsorgsvesen ingen betenkelighet ved av den grunn å overlate saken til departementets avgjørelse, idet det efter kommunens egen procedure har ment ikke å ville benytte adgangen efter fattiglovens §45, 3 ledd til å få avgjørelse ved opnevnte voldgiftsmenn. Hvad angår domstolslovens §108 er det formentlig tilstrekkelig å bemerke, at denne ikke er nevnt i nogen av tvistemålslovens bestemmelser angående de tilfeller, hvori en voldgiftsdom er ugyldig.
Efter det anførte finner jeg som byretten at Grimstad kommune må frifinnes.
I motsetning til byretten antar jeg at den rette form for
Side:427
avgjørelsen vil være at saken avvises fra byretten, ikke at saksøkte frifinnes. Efter tvistemålslovens §464, 2 har en voldgiftsdom den samme virkning som en rettskraftig dom og efter lovens §473 antas dette også å måtte gjelde en voldgiftskjennlelse avsagt i henhold til fattiglovens §45 jfr. forså vidt også Rt-1934-344. Når så tvisten ansees gyldig avgjort av departementet ved dets kjennelse av 15. mars 1934 som om enn gjeldende en tvist mellem de to fattigstyrer dog er likemeget bindende for de to pågjeldende kommuner, synes resultatet efter tl. §163 å måtte bli avvisning. Forøvrig synes saken å måtte avvises allerede av den grunn at den efter dens vesen og oprindelse angår et spørsmål der efter fattiglovens §45 antas ikke å være gjenstand for domstolenes avgjørelse, kfr. hvad jeg herom foran, har bemerket.
Med hensyn til omkostningene kan jeg ikke finne at saken fremb yr sådan tvil at der er grunn til ophevelse av dem. Jeg voterer derfor tillike for at Kristiansands kommune tilpliktes å erstatte motparten dennes saksomkostninger for begge retter med tilsammen kr. 750.-
Annenvoterende, justitiarius Iversen:
I det vesentlige og resultatet enig.
Tredjevoterende, dommer Jynge: Likeså.
I henhold til voteringen
eraktes:
Saken avvises fra byretten.
I saksomkostninger for byretten og overretten betaler Kristiansands kommune til Grimstad kommune 750 - syv hundrede og femti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.