RG-1937-443

Instans:	Bergens overrett - Dom
Dato:	1936-03-02
Publisert:	RG-1937-443 (141 1937)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ankesak nr. 35/1935.
Parter:	Ankende part: Oslo kommune. (Advokat Arthur Skjelderup, Oslo.) Motpart: Bergens Kommune. (Advokat Leif M. Michelsen, Bergen.)
Forfatter:	Overrettsdommerne Nergaard, Erdal samt Hjelpedommer Nissen
Lovhenvisninger:	Lov om Foranstaltninger mod Tuberkulose (1900) §6, Sunnhetsloven (1860) §15

Førstvoterende, dommer Nergaard:

Angående sakens gjenstand og sammenheng henvises til Bergens Byretts dom av 17. desember 1934, hvis domsslutning lyder: «Saksøkte, Bergens kommune, frifinnes for saksøkeren, Oslo kommunes krav i denne sak. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Oslo kommune har i medhold av erhvervet anketillatelse i lovlig tid påanket denne dom til overretten hvor den har nedlagt påstand om at Bergens kommune dømmes til å betale Oslo kommune kr. 275.- samt saksomkostninger for begge retter.

Bergens kommune har påstått stadfestelse av byrettens dom og at Oslo kommune tilpliktes å betale den saksomkostninger for overretten.

Til bruk for overretten er holdt en bevisoptagelse den 3. juni 1935 ved Oslo byrett, hvorunder er avgitt forklaringer av stadsfysikus i Oslo A. Diesen og sundhetsinspektør samme sted O. F. Sundt. Som nye bevis er derhos fremlagt av den ankende part avskrifter av Socialdepartementets kjennelse av 10. desember 1934 i en tvistesak mellem Trondheim og Narvik kommuner og av skrivelse fra Justisdepartementet til amtmannen i Søndre Bergenhus amt av 18. november 1904, mens motparten har fremlagt avskrift av avtale av 15. desember 1934 mellem Staten ved Socialdepartementet

Side:444

og Bergens kommune om behandling av smittsomme kjønnssykle, deriblandt sjømenn i henhold til «Brüsseloverenskomsten» av 1. desember 1924. Forøvrig er bevislighetene de samme som for byretten. Av de der ved hjelp av hurtigskrift opfatte vidneforklaringer foreligger en gjengivelse som partene har vedtatt som gjeldende også for overretten. Bevislighetene vil bli omhandlet nedenfor i den utstrekning jeg for resultatet anser nødvendig.

Jeg kommer til et annet resultat enn byretten.

Anken er bygget på vesentlig de samme betraktninger som Oslo kommune forfektet for byretten.

Motparten har fremholdt at det er et erstatningskrav Oslo kommune gjør gjeldende og at det ikke innsees at de almindelige betingelser for erstatningsansvar foreligger, likesålidt som at Oslo kommune har lidt noget tap. I sistnevnte henseende hevder motparten at G.s hjemistavnskommune, Glemmen, plikter å refundere sykehusutgiftene og først hvis den nekter dette eller er ute av stand til å yde refusjon kan der bli tale om noget tap for Oslo kommune. Sålenge tapet ikke er legitimert må Bergens kommune under enhver omstendighet frifinnes. Heri er jeg ikke enig. Efter forklaringene ved bevisoptagelsen i Oslo anser jeg nemlig G.s innleggelse på Ullevål sykehus å være foretatt i henhold til sundhetslovens §15, jfr. §21 og utgiftene dermed er da ikke gjenstand for refusjon, jfr. fattiglovens §15, 1 og 11, d.

Hvorvidt Bergens helseråd har handlet pliktstridig eller uforsvarlig ved ikke å la G. innlegge på sykehus, men alene henvise ham til behandling ved poliklinikken, eller om domstolene overhodet er kompetente til å avgjøre dette, finner jeg det efter omstendighetene unødvendig å uttale mig om. Vel er der unektelig en årsaksforbindelse mellem helserådets undlatelse av å anordne sykehusbehandling og de Oslo kommune ved G.s stans i Oslo forvoldte utgifter, forsåvidt som det må antas at der ikke vilde blitt anledning for ham å reise fra Bergen som skjedd, om han der var blitt innlagt på sykehus av helserådet. Men som ytterligere og den umiddelbare årsak er her inntrådt fattigvesenets forhold ved å la ham få reise, og da jeg antar at dette fattigvesenets forhold må være tilstrekkelig til å

Side:445

begrunne erstatningsansvar for Bergens kommune, vil det være overflødig å avgjøre hvorvidt kommunen også må være ansvarlig for helserådets nevnte anordning. Herved er også å merke, at når helserådet er bebreidet at det ikke foretok innleggelse på sykehus, er det under hensyn til den særlige smittefare som G. formenes å ha frembudt som en fremmed, i byen ikke hjemmehørende og der ukjent person, hvis pålitelighet man ingen berettiget grunn hadde til å stole på - han kunde jo således bl.a. forsvinne fra byen. Men her foreligger ikke - mener jeg - et slikt forhold fra G.s side, mot hvilket sykehusinnleggelse av nevnte grunner vilde sikre. Det er ved fattigvesenets hjelp han er blitt satt istand til å forlate byen, og en sådan inngripen fra dets side kunde dog helserådets vedkommende ikke regne med da bestemmelsen om behandlingsmåten blev truffet. Hvorvidt der ellers på annen måte er vist nogen mangel på aktsomhet fra sundhetsmyndihetens side, er et spørsmål som jeg skal komme tilbake til nedenfor. Til spørsmålet om den burde ha innlagt G. på sykehus og om domstolene kan bedømme dette, finner jeg det som sagt ikke nødvendig å ta standpunkt.

Med hensyn til fattigvesenet skal jeg ikke innlate mig på spørsmålet om, hvorvidt dets beslutning om, hjemsendelse av G. til hans hjemstavnskommune Glemmen var i forhold til denne tilstedelig efter fattiglovens §14. Det er noget som såvidt jeg kan forstå kun kan vedkomme Glemmen. Det som efter min mening her ved siden av spørsmålet om betingelsene for hjemsendelse efter nevnte lovsted forelå, måtte eller burde ha påtrengt sig fattigvesenet, var, at G. led av en smitsom sykdom, gonorrhoe, hvorved han frembød en fare for andre. (Han led også efter hvad der er oplyst av skab, men det ligger utenfor saken). Efter oplysningene finner jeg det ikke å være klart, om hjemsendelsen skjedde på fattigvesenets initiativ, men med G.s samtykke, eller om det var G. som ytret ønske om å bli hjemsendt og fattigvesenet som samtykket deri. Jeg finner dog at det ikke kan gjøre nogen forskjell enten det ene eller det annet har vært tilfellet. Da G. s nevnte sykdom var konstatert i Bergen, var det efter sundhetelovens §15 Bergens helseråds plikt å ta sig av ham eller som loven sier

Side:446

«anordne og foranstalte, hvad sygdommens Beskaffenhed påkræver», og fattigvesenet burde derfor forinnen det lot G. reise fra byen ha innhentet helserådets eller dets ordførers bestemmelse, hvad der må ansees å være på det rene ikke blev gjort. Det er forklart, at der blev gjort henvendelse til bylæge Aubert om, hvorvidt G. kunde reise, og at Aubert har svaret bekreftende. Jeg anser ikke dette for sikkert bevist, men iallfall var han ikke rette myndighet til å avgjøre det. Hvorledes Helserådet vilde ha stillet sig til spørsmålet om det var blitt spurgt, vet man ikke. Det forekommer mig imidlertid usannsynlig at det vilde ha samtykket i å la ham reise således på det løse som, skjedd, uten nogen forhånds konferanse med eller, varsel til hjemstavnskommunen og særlig til dennes sundhetsmyndighet og dertil uten nogen sikkerhet for at han reiste dit, og jeg antar iallfall at helserådet ikke vilde ha vært berettiget dertil eller at det kunde skje uten følger for Bergens kommune. Jeg går herved ut fra, at G. s sykdom var frisk og akutt - kfr. herom doktor Auberts og sunnhetsinspektør Sundts forklaringer og at han var smittefarlig, kfr. derom Sundts forklaring og stadsfysikus Geirsvolds uttalelse, at gonorrhoe er mest smittefarlig når den er Frisk og akutt. Da det; er på det rene at sykdommen i almindelighet kun smitter gjennem samlere, må jeg av disse forklaringer utlede at sykdommens stadium ikke utelukket sådant. At stadiet vanskeliggjorde samleie, som byretten - efter ankepartens mening feilaktig - har uttalt å være på det rene, finner jeg ikke bevist. Den eneste antydning i den retning som jeg har funnet, er en uttalelse fra doktor Aubert om, at «det var ikke større fare for smitte på det tidspunkt da G.s sykdom var frisk og akutt». Videre tar jeg hensyn til at G. var en for såvel helserådet som fattigvesenet ukjent person, for hvis pålitelighet ikke kunde haves nogen sikkerhet. Som retslig forutsetning går jeg ennvidere ut fra at, når sundhetsloven har pålagt helserådet i opholdskommunen d.v.s. der hvor sykdommen konstateres å skride inn mot en smittefarlig sykdom, må loven derved antas vel nok i første rekke, men dog ikke utelukkende å ha hatt denne kommunes tarv for øie, men også å sikre mot smittens utbredelse til andre steder (kommuner).

Side:447

Og sett fra dette synspunkt mener jeg at, om helserådet i opholdskommunen lar patienten reise mens han ennu frembyr fare for smitte, kan i almindelighet de utgifter, som av den grunn behandlingen av hans sykdom måtte forvolde den kommune hvor han tar hen, ikke belastes denne, men må påhvile opholdskommunen. Jeg ser da bort fra mulige tenkelige undtagelsestilfeller. Jeg antar herved å være i overensstemmelse med den opfatning som er kommet frem i medicinaldirektørens uttalelse om det foreliggende tilfelle. Jeg henviser også til en flerhet av departemens-avgjørelser som der er redegjort for i bil. 1 side 29-30 til det forslag til lov om foranstaltninger mot kjønnssykdommer som i 1923 blev avgitt av en av Sosialdepartementet opnevnt komite - specielt vil jeg nevne skrivelsen av 25, april 1911 - om jeg enn er opmerksom på at det i disse tilfeller gjaldt sykehusbehandling. Videre henviser jeg til Høiesterettsdom i Rt-1926-532 flg. som angår et tilfelle efter tuberkuloselovens §6, idet jeg navnlig fester mig ved følgende uttalelse i den «Denne plikt kan efter nevnte lovparagraf ikke ansees således begrenset, at den uten videre falder bort derved at den syke efter eget ønske tar ophold i en annen norsk kommune. Hvis der indtræder en sådan forandring av opholdssted, må helserådet antages å være pliktig til ialfald at paase, at den syke ved egen eller andres hjælp kommer under forhold som kan paaregnes i en efter omstændighetene rimelig tid fremover at give tistrækkelig tryghet for opnaaelse av en til motarbeidelse av sygdommens utbredelse nødvendig pleie». Jeg innser ikke annet enn at denne betraktning med samme vekt må kunne gjøres gjeldende hvor der handles om et helseråds plikt efter sundhedslovens §15.

I nærværende sak er det som alt nevnt ikke helserådet, men fattigvesenet som har latt den syke skifte opholdssted. Men jeg antar at dette ikke kan stille Bergens kommunes ansvar for følgene derav anderledes, idet jeg mener at fattigvesenet eller dets vedkommende, den assistent som behandlet tilfellet, derved har vist mangel på tilbørlig aktsomhet. Jeg går hermed ut fra, at han ikke blott hadde doktor Auberts skriftlige erklæring om at G. led av venerisk syke, men at det også var ham bekjent at G. av helserådets

Side:448

kontor var henvist til behandling ved byens poliklinikk. Det siste er der vistnok ingen direkte oplysning om, men det er ialfall ikke fremholdt; at så ikke var tilfellet og oplysningene ellers synes mig med all ønskelig sannsynlighet å peke på at assistenten må ha vært bekjent dermed. Men under disse omstendigheter var det hans plikt å henvende sig til sundhetsmyndighetene. Det ser ut for, at der fra disses side ikke var skjedd nogen underretning til fattigvesenet om B.s sykdom og hvilken hjelp den påkrevet at han fikk av fattigvesenet. Dette forekommer mig å burde ha vært gjort, men efter det anførte om assistentens kunnskap antar jeg undlatelsen derav å være uten betydning.

At Oslo helseråd anordnet sykehusbehandling må jeg efter oplysningene gå ut fra var overensstemmende med dets almindelige praksis i lignende tilfeller og med medicinaldirektøren finner jeg det ikke kan komme i betraktning om helserådet i Bergen har praktisert anderledes.

Bergens kommune har innvendt at den ikke kan være ansvarlig for helserådets og fattigvesenets handlinger da disse «er selvstendige institusjoner som fremmer offentligretslige og ikke specielle kommunale forhold (formål?). Heri er jeg ikke esnig. Det almindelige sundhetsvesens anliggender er ved loven av 16. mai 1860 gjort til en kommunal sak og på samme måte forholder det sig efter fattigloven med det offentlige forsorgsvesen. Begge de nevnte institusjoner er derfor kommunale organer og dette forhold forandres ikke ved den overordnede kontroll og ledelse som staten utøver med hensyn til fattigvesen og sundhetsvesen gjennem Socialdepartementet og for det sistes vedkommende medicinaldirektøren. At kommunen må være ansvarlig for fattigvesenets handlemåte når denne som her antatt er begrunnet i uaktsomt forhold, er formentlig litet tvilsomt, jfr. Rt-1906-657.

Jeg voterer for at Bergens kommune dømmes til å betale til Oslo kommune det påsøkte beløp, men antar at saken er såvidt tvilsom at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Annenvoterende, dommer Erdal:

Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Side:449

Tredjevoterende, hjelpedommer Nissen:

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, idet jeg ikke finner at der kan overføres Bergens kommune feil, som har bevirket de utgifter Oslo kommune har hatt vedkommende patienten G. Efter den foreliggende dokumentasjon angående administrativ praksis, se også skrivelse. fra Socialdepartementet av 18/2 1931 har sundhetsloven i nyere tid vært fortolket derhen at når det gjelder farlig smittsom sykdom hos ubemidlet - som det har vært nødvendig å treffe forholdsregler mot efter sundhetsloven - har en ikke sondret mellem profylaktiske og kurative foranstaltninger. Men hvilke sådanne foranstaltninger skal treffes i det enkelte tilfelle vil vel til en viss grad bero på vedkommende helseråds skjønn, hvorunder rådet selvsagt vil ta hensyn til den sykehusplass som kommunen disponerer over og i det hele tatt til kommunens resurser. Efter hvad der er oplyst i saken må jeg gå ut fra at der i Bergen bare i rene undtagelsestilfeller anvises sykehusinnleggelse for gonorrhoe og at tilfellet G, såfremt patienten ikke var reist hjem, var blitt gjenstand for ambulatorisk behandling (ved den kommunale poliklinikk). Jeg finner ikke å kunne anta at denne praksis, selv om den muligens ikke i alle tilfelle er tilfredsstillende, kan ansees uforenlig med sundhetaloven. Efter det som foreligger oplyst om denne praksis bl.a. av Bergens stadsfysikus må jeg videre gå ut fra at Bergens helseråd, såfremt spørsmålet herom var blitt reist for det, ikke vilde ha hatt nogen innvending å gjøre mot at G. reiste hjem til sin hjemstavnskommune, men at helserådet vel hadde sørget for at helserådet i hjemstavnskommunen var blitt underrettet om avreisen. Da jeg ikke kan se at der i nærværende tilfelle forelå tilstrekkelig grunnlag for tivangsinnleggelse på sykehus i henhold til sundhetslovens §21 innser jeg heller ikke at en sådan fremgangsmåte kan ansees uforenlig med loven og det er efter min mening ikke grunn til å karakterisere den som uforsvarlig, idet det ikke er oplyst noget om at forholdene på G. s hjemsted ikke gav ham anledning til den fornødne behandling av sykdommen.

Efter hvad jeg overfor har anført finner jeg ikke at Bergens kommune kan overføres ansvar ved at

Side:450

fattigvesenet efter G.s eget ønske lot denne reise hjem til Glemmen. Det som kan bebreides fattigvesenet er at det ikke først lot innhente uttalelse av helserådet, men da jeg efter helserådets praksis må anta at dette ikke vilde hatt nogen innvending å gjøre mot hjemreisen, kan jeg ikke tillegge denne forsømmelse nogen betydning. Heller ikke kan jeg tillegge det nogen betydning at ikke Glemmen helseråd blev underrettet om patientens hjemreise, da heller ikke denne forsømmelse kan antas å stå i nogen årsaksforbindelse med de utgifter Oslo har hatt. Selv om sådan underretning var gitt vilde jo ikke dette hindret patienten i å stanse i Oslo og henvende sig til myndigheterne der, hvilket var en tilfeldig begivenhet som jeg ikke anser bevirket ved nogen feil fra Bergens kommunes side.

Jeg skal tilføie at jeg ikke finner den av førstvoterende påberopte dom i Rt-1926-532 avgjørende for denne sak. I det tilfelle som denne dom omhandler dreiet det sig om en tuberkuløs i smittefarlig stadium som, var innlagt på sykehus og hvor hjemsendelsen alene kunde betraktes som en forsøksvis foranstaltning.

Jeg stemmer for at byrettens dom stadfestes og saksomkostninger ikke tilkjennes for overretten.

I henhold til voteringen

kjennes for rett:

Bergens kommune bør til den ankende part, Oslo kommune, betale kr. 275.00 - to hundrede og fem og sytti kroner - innen 2 - to uker fra forkynnelsen av dommen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for nogen av rettene.