RG-1939-574

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1938-09-30
Publisert:	RG-1939-574 (143 1939)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ankesak nr. 20/1938.
Parter:	Ankende parter: Oluf Grind m, fl, (Overrettssakfører Mjøsund): Motpart: Børsa kommune, (Advokat Olaf Klingenberg)
Forfatter:	Lagdommer Wildhagen, byfogd R.S. Bie, sorenskriver Berg med domsmenn
Lovhenvisninger:	Granneloven (1887) §12, §17, Granneloven (1887), Tvistemålsloven (1915) §180

Ved Strinda og Selbu herredsretts dom av 17. november 1937 blev Børsa kommune frifunnet. Av dommen hitsettes:

Strinda og Selbu herredsrett. (Sorenskriver Svendsen m. domsm.

Børselven - - løper ut i Trondheimsfjorden ved Børsøra. Her i «Øra» har bl.a. de foran nevnte 7 saksøkere sine bosteder, - små hus på festet grunn under gården «Eli», dels leiet ved festesedler, dels bare ved muntlig overenskomst. Elven er fløtningselv og drev i sin tid et kvernbruk. Siden begynnelsen av 1920-årene driver den det kommunale elektrisitetsverk. Under sitt løp gjennem en forholdsvis tettbefolket bygd har elven gjennem tidene avgitt bruksvann til befolkningen, således til beboerne av det tettbebyggede «Øra», hvorigjennem elven går i forskjellige buktninger før den løper ut i fjorden.

Saksøkerne gjør gjeldende at de ifølge sitt feste også har eierens rett i elven, altså til djupålen, og således rett til å disponere over vannet i elven, bl.a. til drikkevann og husbruk for øvrig. Hvis denne rett beskjæres eller helt hindres av noen, begrunner dette et krav mot gjerningsmannen på erstatning. Selv om den tilstøtende del av elven ikke uttrykkelig er innbefattet i leien, må det dog være en forutsetning ved denne, at festeren har rett til å ta vann i elven. Og under enhver omstendighet må det ansees på det rene, at sådan rett til elven er erhvervet ved alders tids bruk, for noens vedkommende også ved hevd innen loven av 1874.

Hvis altså grunneieren var gjerningsmannen, måtte han efter

Side:575

saksøkernes mening være pliktig til å yde festerne behørig erstatning. Det samme må gjelde når det er kommunen som har ødelagt deres vannrett i elven. Børsa kommune innkjøpte ca. 1915 et av husene i Børsøra til kommunalt gamlehjem og tok det i bruk som sådant, lot et par år efter føre hjemmets kloakk ut i elven og ødela derved elven som drikkevannskilde og vanskeliggjorde i høi grad saksøkernes adgang til å få brukbart drikkevann, som de efter den tid dels måtte ta i et par brønner på Børsøra, dels hente med båt fra noen bekker i bukten 1-2 km. borte. Såvidt saksøkerne forstår, må således kommunen være ansvarlig for følgene av det nevnte forhold. Ihvertfall er kommunen nabo i nabolovens forstand, og denne lovs §12 og §17 må derfor komme til anvendelse. At saksøkerne har måttet avhjelpe mangelen på drikkevann fra elven ved å hente sådant i et par brønner, den ene liggende i vestkanten av «Øra» (den såkalte Juuls brønn) og den annen i østkanten av Øra (det såkalte Mælahølet) kan såvidt saksøkerne forstår ikke frata dem retten til erstatning, og det så meget mindre som den sistnevnte brønn holder lite vann og ligger på østsiden av elven med adkomst over en falleferdig gangbro, og den førstnevnte brønn av kommunen er ødelagt ved et såkalt utbedringsarbeide, som har gjort brønnen ubrukelig som drikkevannskilde.

Saksøkerne påstod sig tilkjent erstatning inntil kr. 25.000.- og saksomkostninger.

Saksøkte Børsas kommune har på sin side påstått sig frifunnet og tilkjent saksomkostninger. Saksøkte har innrømmet at Børsøringene fra gammel tid har tatt vann i elven ved siden av vann fra 2-3 brønner. Men forholdene i elven var - sier saksøkte - anderledes i tidligere år. Før den i årene omkring 1920 foretatte regulering av Børselven i anledning anlegget av elektrisitetsverk, blev vannet sluppet fra det daværende kvernbruk til bestemte tider, og derved blev elveleiet så å si «skuret rent». Ved reguleringen blev årsvannføringen i elven derimot utjevnet, der blev økonomisert med vannet, og der blev ikke mere tale om så sterk vannføring lenger. Denne endring av vannforholdene i elven var en følge av utviklingen, som også har medført at elven har fått mindre og mindre betydning som kilde for drikke- og matvann og større betydning som sanitær avløpskanal, eftersom de sanitære krav er vokset, og folkemengden er steget. Hermed er efter saksøktes mening saken avgjort.

Subsidiært gjør saksøkte gjeldende, at saksøkernes rett til vann i elven ikke er av den beskaffenhet, at de overfor andre eiere av

Side:576

og rettighetshavere til grunn ved elven kan motsette sig dennes bruk som avløp for kloakk o. l. Saksøkerne har kun en «uskyldig nyttesrett» til elvevannet, ingen større rett. Det hevder også 9. vidne, Arnt Løvseth, eieren av Eli og altså eieren av den grunn, hvorpå saksøkernes hus ligger. Men har saksøkerne ved festet ikke fått en grunneiers rett til elven utenfor sine tomter, men bare en sådan nyttesrett, så har de rettslig sett ikke adgang til å innta sitt nuværende standpunkt. Og når de i årenes løp kun har utøvet en nyttesrett, kan de ikke ved alders tids bruk (i tilfelle ved hevd innen 1/1 1875) få nyttesretten forandret til en rett på like linje med eierretten.

Selv om det imidlertid antas, at saksøkerne har en sådan sterkere rett, kan de ikke påberope nabolovens §12 og §17 som grunnlag for et erstatningskrav. De ulemper som i tilfelle er voldt ved gamlehjemskloakkens utføring i elven er ikke upåregnelige ulemper. Den førnevnte utvikling i samfundet med benyttelse av elven som kraftkilde for elektrisitetsverk og som bygdens hovedkloakk må nødvendigvis settes elven ut av spillet som drikkevannskilde. -

Rettens flertall, formannen og domsmann Bøckmann, er kommet til det resultat at saksøkte Børsa kommunes påstand om frifinnelse må bli å ta tilfølge og kan i alt vesentlig slutte sig til saksøktes foran antydede begrunnelse. Det kan derhos nevnes at flere Høiesterettsdommer, senest dom av 12/6 1937 i Rt-1937-505 flg., efterhånden har utdypet spørsmålet om adgang til å lede kloakkvann fra tettbebyggelse ut i en gjennem strøket løpende elv eller bekk. I den nevnte Høiesterettsdom fastslår førstvoterende - under tilslutning av samtlige øvrige dommere - som et almindelig resultat av den foreliggende rettspraksis, «at grunneierne ved et vasdrag i adskillig utstrekning må finne sig i en sådan forurensning av vassdraget fra en høiere liggende bebyggelse, som forholdenes utvikling medfører, og at grensen for hvad en grunneier forsåvidt må finne sig i naturlig bestemmes ved det synspunkt som er kommet til uttrykk i bestemmelsen i nabolovens §12 om «usedvanlige og upåregnelige ulemper». Når dette prinsipp anvendes på det foreliggende tilfelle, kan flertallet ikke innse annet er at gamlehjemkloakkens utføring i elven må ligge innenfor den grense, som de foreliggende Høiesterettsdommer trekker for tillatt forurensning av vassdrag. Det kan ikke ansees som usedvanlig og påregnelig, at en kloakkgrøft som tidligere førte avfallsvann fra gamlehjemmet og munnet ut i bakken ikke mange meter fra elvebredden, legges i rør og føres direkte ut i elven. Det bør

Side:577

i denne forbindelse oplyses at gamlehjemmet som en flerhet av de øvrige ca. 20 hus i Øra, bl.a. en trevare- og karosserifabrikk, ligger temmelig nær elven, der går i buktninger gjennem bebyggelsen og at det derfor er sannsynlig at der fra denne bebyggelse i årenes løp er sivet adskillig urenslighet ut i elven, således også fra gamlehjemmets åpne avløpsgrøft før kloakkens anlegg. - - -

Mindretallet mente at kloakkanlegget var et inngrep i Børsøringenes gamle rett og stemte for en erstatning på kr. 2.000.-.

• * *

Ankegrunnene er at den voldte skade som omhandles i saken, er usedvanlig og upåregnelig, at saksøkerne har rettslig krav på å ta vann i Børselven og at Børsa kommune er deres nabo i nabolovens forstand i relasjon til dette rettslige krav. Begge parter hadde fri sakførsel.

Lagmannsretten kom til samme resultat som herredsretten og tiltrådte i det vesentlige dennes flertalls begrunnelse og bemerket:

Man finner - som herredsretten - at Gamlehjemmets kloakanlegg ut i Børselven ikke har medført usedvanlig eller upåregnelig ulempe for Børsøras beboere.

Herunder legger man vekt på for det første, at elvevannet nede ved øren - nær utløpet - allerede fra før var mindre velskikket til drikkevann. Distriktslægen forklarte, at med floen føres her adskillig slam opover forbi bebyggelsen på øren og blir delvis liggende igjen i elven, hvilket han anser uheldig i denne henseende. Og fra meieriets spannvaskeri førtes stinkende avfall i ganske stor mengde ut i en sump like ved elven som derved blev forurenset. Man antar at disse forhold i og for sig på grunn av de stigende krav til hygiene og renslighet kunde ført til misnøie med elvevannet ved Børsa som drikkevann.

Videre tar man i betraktning, at utviklingen til tidsmessige forhold måtte ført til benyttelse av Børselven som avløpskanal i sådan grad, at Børsøringene vilde avstått fra sin gamle bruk av elvevannet også uansett Gamlehjemmets kloakk. Det er nemlig oplyst, at kort efter denne anlas der kloakk fra Samvirkelagets i nærheten liggende eiendom ut i elven, og at der senere er kommet andre sådanne anlegg. Disse er for en del anbragt av andre enn kommunen. Denne utvikling tjener også hygiene og renslignet

Side:578

- visstnok i en annen henseende enn drikkevannsforsyningen, men i en henseende som også er påkrevet og tillegges stadig stigende betydning. Det må ansees sikkert, at helserådet - iallfall dets formann - har kjent til denne utvikling, og det er intet oplyst om, at han eller selve rådet har skredet inn mot noe av anleggene. Man må imidlertid anta, at disse autoriteter vilde benytte den formelle adgang efter helseforskriftenes §11 til sådan innskriden hvis de hadde funnet dette beføiet på grunn av hensynet til drikkevannsforsyningen på Børsøra. Man kan ikke anta at det er anlegget av Gamlehjemmets kloakk, som har foranlediget denne utvikling. Men man må anse den kommet i tidens medført parallelt med utviklingen i andre dalfører. Og det kan da ikke finnes begrunnet å anse dette første anlegg som et sådant brudd i forholdene, at det betinger erstatningsplikt.

Ennvidere er det ved bedømmelsen av ansvaret overfor det første kloakkanlegg av betydning, at Børsøras beboere ikke derved blir berøvet adgangen til tjenlig drikkevann. De har hele tiden tatt sådant fra et par brønner, som nevnes i herredsrettens dom. Den vestre av disse - Juulbrønnen - gav i flere år drikkevann til Gamlehjemmet og Samvirkelaget. Nu er den efter distriktslægens forklaring utjenlig, hvilket imidlertid skyldes mangler som antas å kunne utbedres. I tider da disse brønner ikke benyttes, har det alltid vært anledning til å hente brukbart vann fra Meiabekken, som ligger ca. et kvarters roning fra Børsøra. Dette har voldt noe arbeide og for en enkelt, Ingv. Fredriksen, endel utgift. Men også før kloakkanlegget var det undertiden nødvendig å hente vann fra Meia, nemlig i tørre somrer.

Endelig nevnes, at også et annet ledd i den tidsmessige utvikling har ført til, at elven er blitt mindre tjenlig i den her omhandlede henseende. Som utredet av herredsretten har elvens regulering i anledning av elektrisk anlegg bragt en jevnere vannføring, så man ikke mere har den sterke strøm ved slipningen av kvernvann, noe som nettop gav den beste anledning til å få forholdsvis friskt vann.

Idet således herredsrettens dom stadfestes, antar flertallet - dommer Wildhagen og domsmennene - dog, at saksomkostningene kan opheves også for lagmannsretten.

Side:579

De antar at der her foreligger «særlige omstendigheter» som i rettergangslovens §180 nevnt. Saken angår en betydelig interesse for de ankende parter, som har ment å ha en rett, og det finnes da ikke nødvendig å statuere omkostningsansvar til fordel for det offentlige, som ved å meddele begge parter endog bevilling til fri sakførsel har bidratt i vesentlig grad til, at ankesaken er anlagt og gjennemført.

Byfogd Bie og sorenskriver Berg stemmer for, at de ankende parter overensstemmende med hovedregelen tilpliktes å erstatte saksomkostningene for lagmannsretten, idet herredsrettens avgjørelse forsåvidt kan oprettholdes. Da de er i minoritet, finner de det unødvendig å inngå på, hvorvidt og i hvilken utstrekning Hjørdis Juul bør delta i ansvaret.

DOMSSLUTNING:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.