RG-1951-412
| Instans: | Gulating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1950-11-02 |
| Publisert: | RG-1951-412 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 2. november 1950 i ankesak nr. 97/1949 |
| Parter: | Åsane kommune (høyesterettsadvokat Johan Utne) mot Olav Hordvik (overrettssakfører O. H. James Olsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Henrik Svensen, rettsskriver Otto Maalstad, byskriver Leif Plahter med domsmenn |
| Lovhenvisninger: | Midl lov om rettshandler (1946) §12, Restitusjonsloven (1946) §12, §6, Restitusjonsloven (1946) |
Nordhordland herredsrett - dommerfullmektigen med sakkyndige domsmenn - avsa 16. mars 1949 dom med denne slutning:
«Åsane Kommune dømmes til å betale godtgjørelse til Olav Hordvik for verdiøkning på g.nr. 109, br.nr. 29 i Åsane med kr. 5000,00 med 4 % årlig rente fra dommen til betaling skjer.
For øvrig frifinnes Åsane kommune.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Dommen ble avsagt under dissens idet rettens formann stemte for en godtgjørelse på kr. 1500,00 og for at Åsane kommune skulle tilkjennes saksomkostninger.
Åsane kommune har ved sin prosessfullmektig høyesterettsadvokat Johan Utne, Bergen, rettidig påanket dommen og har nedlagt denne påstand:
«Den ankende part erstatter motparten den berigelse som den ankende part qua Kommune har oppnådd ved motpartens grøfting av g.nr. 109, br.nr. 29, etter rettens skjønn.
Den ankende part tilkjennes omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»
Olav Hordvik har ved sin prosessfullmektig overrettssakfører James Olsen, Bergen, erklært motanke, og har nedlagt denne påstand:
«Aasane Kommune dømmes til å betale Olav Hordvik hans overdragelsesomkostninger for g.nr. 109, br.nr. 29 i Aasane med kr. 550,- samt påkostninger på eiendommen etter rettens
Side:413
skjønn oppad begrenset til kr. 9000,- med 4 prosent renter fra eiendommens tilbakeføring den 27. januar 1948 til betaling skjer samt saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten.»
Også i lagmannsretten er saken blitt behandlet med 2 domsmenn med særlig kyndighet i jordbruk oppnevnt etter dstl. §88.
Ordføreren i Åsane og den motankende Olav Hordvik har avgitt partsforklaring. Lagmannsretten har foretatt åstedsbefaring, hvorunder det er avhørt 4 vitner.
Sakens sammenheng fremgår av herredsrettens dom.
Åsane kommune har også for lagmannsretten erklært seg villig til å betale vederlag for påkostningene på eiendommen i den utstrekning de etter rettens skjønn har ført til verdiøkning for kommunen. Men den har gjort gjeldende at eiendommen var lærerjord da det ugyldige salg til Olav Hordvik fant sted og som sådan må den også bedømmes når verdiøkningen skal vurderes. Det er ikke riktig å betrakte den som vanlig jordbruk slik som herredsrettens flertall har gjort. Kommunen vil ikke drive eiendommen som jordbruk og har ingen plikt overfor læreren til å foreta grøfting.
Kommunen har videre gjort gjeldende - som for herredsretten - at Olav Hordvik var i ond tro da han kjøpte eiendommen. Han måtte vite at salget var ugyldig som foretatt av ulovlig myndighet.
Olav Hordvik har i det vesentlige gjort gjeldende at hans faktiske utgifter til grøfting var kr. 9000,00 og at han har krav på å få dette beløp godtgjort uten hensyn til verdistigningen. Dertil har han krav på å få godtgjort sine overdragelsesomkostninger kr. 550,00. Subsidiært gjør han gjeldende at påkostningene har øket eiendommens verdi med kr. 9000,00.
Lagmannsretten skal bemerke at etter §7 i kgl. res. av 21. desember 1945 om ugyldigheten av avhendelser og beheftelser foretatt under okkupasjonen med hensyn til eiendom tilhørende Staten, norske kommuner og offentlige innretninger skal bl.a. spørsmålet om godtgjørelse for mulige påkostninger avgjøres av domstolene - i mangel av minnelig overenskomst - etter alminnelige rettsgrunnsetninger. Salget av eiendommen var ugyldig fra begynnelsen av, jfr. §4 i kgl. res. av 18. desember 1942. Det overførte ikke eiendomsretten til Olav Hordvik. Han må i denne forbindelse betraktes som en som har foretatt påkostninger på annen manns eiendom, det vil etter de rettsregler som må antas å gjelde for slike tilfelle si at han har krav på vederlag for den verdiforøkelse han har tilført eiendommen forutsatt at han har vært i unnskyldelig god tro med hensyn til sin berettigelse til å foreta påkostningene. Under denne forutsetning er det ikke rimelig og ikke i samsvar med alminnelige rettsregler at kommunen skal slippe å betale for den verdiforøkelse som påkostningene
Side:414
faktisk har medført selv om kommunen selv ikke ville ha gått til de samme forbedringer.
Det finnes ikke tilstrekkelig grunn til å bebreide Olav Hordvik at han kjøpte eiendommen i 1943. Rett nok hadde han fått avslag av herredsstyret på søknad om kjøp i 1938, så han kjente kommunens innstilling den gang. Men det var ikke han som gjorde opptaket til kjøpet i 1943. «Ordføreren» hadde bestemt seg for å selge og lot Olav Hordvik tilflyte underretning om det. Deretter satte Hordvik seg i forbindelse med «ordføreren» og meddelte at han fremdeles var villig til å kjøpe. Skolestyret, hvorav ingen var medlem av N.S., tilrådet enstemmig salg og fylkesskolestyret hvis medlemmer heller ikke var medlemmer av N.S., samtykket i salget. 3 av de ikke-nasistiske medlemmer av herredstinget frarådet salg, men samtlige nasistiske medlemmer og 2 ikke nasistiske tilrådet. Det forelå intet som kunne gi Hordvik grunn til å tvile på at det var rent saklige hensyn som lå til grunn for salget. Det er heller ikke grunn til å tvile på at han var ubekjent med bestemmelsene av 19. desember 1942 om ugyldigheten av disposisjonen foretatt av kommuner under okkupasjonen. Bestemmelsene var neppe alminnelig kjent.
Kommunen har ikke benektet at Hordviks faktiske utgifter til grøfting var kr. 9000,-. Dette beløp vil derfor for så vidt bli lagt til grunn. Men det er ikke dermed gitt at verdiøkningen for eieren - kommunen - svarer til dette beløp. Om arbeidet enn i og for seg er forsvarlig og fornuftig, bringer det ikke kommunen en økonomisk vinning som helt ut svarer til utgiftene. Det er på det rene at kommunen skal beholde eiendommen. Den kan ikke drive eiendommen på samme økonomiske basis som en privatmann. Etter lagmannsrettens oppfatning må verdi økningen for kommunen fastsettes skjønnsmessig. Det beløp som de sakkyndige domsmenn i herredsretten kom til, nemlig kr. 5000,00 synes etter forholdene å være rimelig og passende.
Olav Hordvik har ikke krav på å få godtgjort sine overdragelsesomkostninger. Herom finnes det tilstrekkelig å vise til det som er sagt foran om at salget var ugyldig fra begynnelsen av. De utgifter Hordvik har påtatt seg ved et ugyldig kjøp kan han ikke kreve dekket av kommunen. Den har ikke fått noe av disse hans utgifter.
Kommunen har ikke fått medhold i sin anke og Hordvik ikke i motanken. Saksomkostninger for lagmannsretten vil derfor ikke bli tilkjent. I herredsrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen forandring.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke, hverken i hovedsøksmålet eller i motsøksmålet.
Side:415
Av herredsrettens dom (dommerfullmektigen med sakkyndige domsmenn):
Saken gjelder krav om godtgjørelse for påkostninger m.v. vedrørende den faste eiendom, g.nr. 109, br.nr. 29 i Åsane. Eiendommen ble i 1943 overdratt fra saksøkte Åsane kommune til saksøkeren Olav Hordvik, etterat vedtak om salg var truffet av «ordfører» Hestenes i herredsstyremøte den 7. juni 1943. I møte den 3. mai 1946 vedtok Åsane herredsstyre å kjenne salget ugyldig og dette vedtak er den 21. desember 1946 godkjent av Justisdepartementet i medhold av lov nr. 1 av 21. juni 1946 §12, jfr. kgl. res. av 21. desember 1945.
Eiendommen er nå skjøtet tilbake til Åsane kommune, og saksøkeren har fått tilbakebetalt den kjøpesum han i 1943 betalte for eiendommen kr. 10 000,00. Han mener imidlertid at han også har krav på godtgjørelse for de omkostninger han har hatt på eiendommen, samt overdragelsesomkostninger, med tilsammen kr. 11 550,00. Åsane kommune har tilbudt å betale kr. 3000,00 for verdiøkningen på eiendommen, men saksøkeren har ikke villet godta dette, og har stevnet kommunen og nedlagt slik påstand: «Saksøkte dømmes til å betale saksøkeren overdragelsesomkostninger for g.nr. 109, br.nr. 29 i Åsane med kr. 550,00 samt påkostningsomkostninger etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 11 000,00 med 4 % rente p. a. til betaling skjer, samt saksomkostninger.»
Åsane kommune har nedlagt denne påstand:
«Saksøkte erstatter saksøkeren den berikelse som saksøkte qua kommune har oppnådd ved saksøkerens grøftning av g.nr. 109, br.nr. 29, etter rettens skjønn.
Saksøkte tilkjennes saksomkostninger.» - - -
Retten bemerker:
Den eiendom tvisten gjelder, er på ca. 12 mål, hvorav ca. 10 mål er myrjord. Inntil saksøkeren kjøpte eiendommen, tillå den skolen i Eidsvåg, og ble drevet av læreren der. Denne ordning ble ikke gjeninnført da kommunen tok eiendommen tilbake, og den er nå helt ut overtatt av kommunen som skal bruke den til andre kommunale formål, der er nevn gamlehjem eller administrasjonsbygning. Dette får imidlertid ingen betydning for saken, da kommunen, som nevnt, har samtykket i at eiendommen betraktes som lærerjord ved fastsettelsen av godtgjørelsen til saksøkeren. Etter det standpunkt kommunen har tatt, blir det ikke nødvendig for retten å drøfte om kommunen i det hele tatt er pliktig til å yde noen godtgjørelse til saksøkeren. Derimot må retten avgjøre om saksøkeren har krav på godtgjørelse for de utgifter han har hatt på eiendommen eller bare for den verdiøkning disse utgifter har medført for kommunen. Der er ikke noen klar lovbestemmelse herom. Ifølge restitusjonslovens §12 kan Kongen gi regler om hel eller delvis godtgjørelse for påkostninger og utbedringer, men slike regler er så vidt vites ikke gitt. Lovens §6, som gjelder tilbakesøkning mellom private, bestemmer at retten i den utstrekning den finner det rimelig, kan gjøre omgjøringen betinget av at søkeren betaler motparten godtgjørelse for utbedringer, påkostninger eller andre utgifter på den gjenstand som søkes tilbake. Etter rettens
Side:416
oppfatning kan disse bestemmelser ikke forståes annerledes enn at den som må gi en ting fra seg i medhold av restitusjonsloven, ikke har noe ubetinget krav på å få godtgjort sine påkostninger på ting en, men at det må avgjøres etter omstendighetene i hvert enkelt tilfelle om han bør få sine utgifter dekket.
Saksøkeren har påberopt seg å ha vært i god tro da han kjøpte eiendommen og foretok påkostningene, men retten kan ikke gi ham medhold heri. Før saksøkeren kjøpte eiendommen, var det ved provisorisk anordning av 18. desember 1942 bl.a. bestemt at avhendelse av fast gods, tilhørende norske kommuner som etter 9. april 1940 ble foretatt av myndigheter innsatt eller godkjent av okkupasjonsmakten, var ugyldig, og at Kongen kunne gi regler om hel eller delvis godtgjørelse for utbedringer eller påkostninger i tilfelle eiendommen måtte leveres tilbake. Anordningen var bindende i det okkuperte område, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1948-811, og allerede da saksøkeren kjøpte eiendommen, forelå der således en gyldig bestemmelse som gjorde kjøpet ugyldig. Hvis saksøkeren kjente den provisoriske anordning av 18. desember 1942 da han kjøpte eiendommen, er det åpenbart at han ikke kan ha vært i god tro. Der er imidlertid ikke opplyst noe om hvorvidt saksøkeren hadde kunnskap om anordningen, men dette er uten betydning, da den var bindende for ham uansett om han visste om den eller ikke. Retten finner dessuten at saksøkeren uansett den provisoriske anordning og de følger den har for forholdet ikke under noen omstendigheter kan høres med å ha vært i god tro.
«Ordfører» Hestenes som traff vedtaket om salg var nemlig ikke noen lovlig representant for kommunen. Han var innsatt av ulovlige myndigheter og i strid med norsk rett, likesom det var stridende mot norsk rett at ordføreren alene og ikke hele herredsstyret, traff avgjørelse om salg av en fast eiendom tilhørende kommunen. Dette måtte saksøkeren ha visst, og han må da også ha forstått at «ordfører» Hestenes's vedtak ikke på noen måte kunne være bindende for kommunen, som når det igjen hersket lovlige forhold i landet, måtte kunne kreve salget omstøtt. Saksøkeren må følgelig ha vært klar over at han sannsynligvis måtte gi eiendommen fra seg igjen. Det må ha vært innlysende for enhver at det forholdt seg slik og for saksøkerens vedkommende forelå der spesielle omstendigheter som burde tilsi ham å være særlig varsom. Han hadde nemlig tidligere, i 1938 og 1939, forsøkt å få kjøpt eiendommen, men siste gang saken ble behandlet i det lovlige herredsstyre, 5. mars 1939, ble det enstemmig besluttet ikke å selge eiendommen, etter at skolestyret med 7 mot 7 stemmer hadde rådet herredsstyret til å selge. Det var saksøkeren som i 1938 henvendte seg til de kommunale myndigheter med forespørsel om disse kunne tenke seg å selge eiendommen, og den kjøpesum han dengang tilbød var den samme han betalte i 1943, kr. 10 000,00. I 1943 ble spørsmålet om salg tatt opp på kommunalt hold, og da saksøkeren ble kjent med dette, fremsatte han på ny tilbud om å kjøpe eiendommen, og dette tilbud ble akseptert av «ordføreren» i herredsstyremøte den 7. juni 1943. Skolestyret og likeledes fylkesskolestyret rådet også i 1943 til salg av eiendommen. Skolestyret og fylkesskolestyret var ikke nasifisert, og så vidt forståes er det særlig dette saksøkeren grunner sin
Side:417
påstand om god tro på. Retten finner ikke å kunne legge noen vekt på skolestyrets politiske sammensetning. Det var alene herredsstyret som hadde myndighet til å selge, skolestyret kunne bare uttale seg om hvorvidt der burde selges eller ikke. En uttalelse fra skolestyret herom, kunne derfor ikke gi noen rett for saksøkeren, og det må han ha vært oppmerksom på, for også i 1939 hadde skolestyret rådet til salg, men herredsstyret hadde den gang vedtatt ikke å selge, og der var ikke skjedd noen forskyvning i skolestyrets og herredsstyrets myndighetsområde siden den gang. Det bemerkes at der fra 1939 til saksøkeren kjøpte eiendommen, ikke inntraff noe som skulle kunne få saksøkeren til å tro at et lovlig herredsstyre i 1943 ville ha bestemt seg for salg, eller at det lovlige herredsstyre etter krigen, ville godkjenne salget. Da saksøkeren i 1938 ville kjøpe eiendommen, opplyste han at han ville drive planteskole og gartneri på den, og det samme gjorde han i 1943. «Ordførerens» vedtak ble truffet under henvisning til at dette ville være nyttig for kommunen, men det er ikke opplyst noe om at denne nytte skulle være større i 1943 enn i 1939, og saksøkeren som kjente herredsstyrets enstemmige standpunkt i 1939, hadde særlig grunn til ikke å innlate seg på å kjøpe eiendommen. Saksøkeren var medlem av Nasjonal Samling fra 1. oktober 1940 til høsten 1941. Men etter det som er opplyst, lå der ikke politiske motiver til grunn for «ordførerens» vedtak. Dette kan imidlertid ikke ha noen avgjørende betydning. vedtaket var under alle omstendigheter ugyldig og saksøkeren måtte være forberedt på at det lovlige herredsstyre etter krigen ville forlange salget omgjort hvis det mente eiendommen ikke burde vært solgt, og med hans kunnskap om vedtaket av 1939 måtte han innse at kommunen sannsynligvis ville komme til å kreve restitusjon.
Retten kan i det hele ikke finne at der i 1943 forelå noe som burde berettige saksøkeren til å tro at salget var endelig og at han ikke risikerte å måtte gi eiendommen fra seg etter krigen. Når han under disse omstendigheter gikk til store påkostninger på eiendommen kan han ikke ha noe krav på at kommunen når den tar eiendommen tilbake, skal yde ham full godtgjørelse for disse påkostninger, uansett om de er til nytte for kommunen eller ikke. Han må da under alle omstendigheter selv bære de omkostninger som ikke har medført noen nytte for kommunen, og retten finner videre at han ikke kan kreve full godtgjørelse for de påkostninger kommunen måtte ha nytte av, men eventuelt bare vederlag for den verdiøkning for kommunen disse omkostninger har medført. Hvis påkostningene hadde vært nødvendige for å bevare eiendommen, kunne det nok kanskje være rimelig å gi saksøkeren full godtgjørelse, men det er ikke tilfelle her. Han la pengene ned i eiendommen utelukkende i egen interesse, og da må han selv ha risikoen hvis verdiøkningen for kommunen ikke svarer til hans utgifter, særlig etter som han ikke var i god tro. - - -