Rt-1948-811

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-09-21
Publisert:	Rt-1948-811
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 209 B/1945
Parter:	Carl Kierulf & Co. A/S (høyesterettsadvokat J. C. Mellbye) mot Foreningen til Dyrenes Beskyttelse (overrettssakfører Kjell Haavind til prøve).
Forfatter:	Soelseth, Eckhoff, Stenersen, Berger, Fougner
Lovhenvisninger:	Kommisjonsloven (1916) §14, Lov om fonds- og aktiemæglere (1918) §14, Kjøpsloven (1907) §59, §13, Gjeldsbrevloven (1939) §14

Dommer Soelseth: Oslo byrett avsa den 5. juli 1947 dom med denne domsslutning:

Side:812

«Carl Kierulf & Co. A/S dømmes til innen 2 uker etter dommens forkynnelse til Foreningen til Dyrenes Beskyttelse å betale kr. 4 160 med 4 prosent i årlig rente av dette beløp fra 21. november 1946 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Carl Kierulf & Co. A/S har påanket dommen og fått Høyesteretts Kjæremålsutvalgs tillatelse til å anke direkte til Høyesterett og uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

Firmaet har nedlagt denne påstand:

«Carl Kierulf & Co. A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og byrett.»

Foreningen til Dyrenes Beskyttelse har nedlagt denne påstand:

«Oslo byretts dom av 5. juli 1947 stadfestes og Foreningen til Dyrenes Beskyttelse tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og byrett.»

Den nærmere sammenheng fremgår av byrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er fremlagt skriv fra Erstatningsdirektoratets tilsynsmann til advokat J. C. Mellbye av 28. april 1948, udatert reglement for kursnotering av verdipapirer fastsatt av Børskomiteen i Oslo, samt uttalelser fra Børskommisjonen i Bruxelles og tilsvarende korporasjoner i Paris og Amsterdam angående de i de respektive land gjeldende bestemmelser om tilbakesøkning av ihendehaverpapirer som under okkupasjonen er frakommet en tidligere eier gjennom konfiskasjon eller lignende. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å komme nærmere inn på innholdet av disse dokumenter, fordi de etter min oppfatning ikke har brakt saken i noen vesentlig endret stilling.

For Høyesterett har Kierulf - utover hva firmaet har gjort gjeldende for byretten - opptatt den innsigelse at det overhodet ikke kan bli spørsmål om noe vanhjemmelsansvar, fordi Foreningen til Dyrenes Beskyttelse, som ved kjøpet var i god tro, ble lovlig eier av obligasjonene (gjeldsbrevlovens §14). På den annen side har Foreningen til Dyrenes Beskyttelse erklært ikke for Høyesterett å ville fastholde at ansvar for Kierulf kan bygges på at dette firma skulle ha vist noen uaktsomhet i forbindelse med salget av de i saken omhandlede obligasjoner.

Til begrunnelse av sin anførsel om at Foreningen ved kjøpet ble lovlig eier av obligasjonene, og at salget derfor allerede av den grunn ikke ledet til noe vanhjemmelsansvar, fremholder Kierulf i det vesentlige:

Visstnok bestemte anordningen av 18. desember 1942 §2, at konfiskerte omsetningsgjeldsbrev og andre legitimasjonspapirer (herunder også ihendehaverobligasjoner) kunne kreves tilbake, uansett om besitteren hadde ervervet dem i god tro eller ikke. Da anordningen ble utferdiget, og senere, da obligasjonene ble overdratt til Foreningen, var imidlertid den norske regjering i London. Den utøvet ingen rådighet og hadde ingen faktisk myndighet i Norge. Og anordningen kunne da ikke ha noen rettslig betydning her i vårt land, som jo var okkupert område. Anordningen kunne derfor etter

Side:813

firmaets oppfatning heller ikke så lenge okkupasjonen varte, gjøre noen forandring med hensyn til bestemmelsen i gjeldsbrevlovens §14.

Jeg kan imidlertid ikke finne at denne oppfatning er riktig. Det er fastslått ved en rekke høyesterettsdommer, helt fra dommen mot Reidar Haaland Rt-1945-13 flg., jfr. også dommen mot Ragnvald Lian Rt-1945-232 flg., at de provisoriske anordninger, som den norske regjering i London utferdiget på det felt som her har betydning, er bindende for norske borgere. Dommen gjelder visstnok iallfall i det vesentlige strafferettslige spørsmål. Men de betraktninger som de nevnte dommer bygger på, synes å måtte lede til samme syn også på de sivilrettslige lovregler vi har å gjøre med i denne sak. Idet jeg således mener at anordningen av 18. desember 1942 var bindende for norske borgere også innenfor det okkuperte Norge, antar jeg videre at gjeldsbrevlovens §14 i den utstrekning anordningen får anvendelse, undergikk en tilsvarende endring slik at også godtroende besitter av ihendehaverobligasjoner måtte utlevere dem til rette eier når obligasjonene viste seg å være blitt konfiskert.

Sterke grunner kan da tale for at obligasjonens kjøper, Foreningen til Dyrenes Beskyttelse, som etter frigjøringen har måttet utlevere obligasjonene til den opprinnelige eier, kan gjøre vanhjemmelsansvar gjeldende mot den reelle selger av obligasjonene, jfr. kjøpslovens §59.

Men dermed er ikke avgjort at vanhjemmelsansvar også kan gjøres gjeldende mot Carl Kierulf & Co. A/S som mellommann ved avslutning av kjøpet.

Foreningen til Dyrenes Beskyttelse bygger sitt krav mot det nevnte firma, dels på bestemmelsene i meglerlovens §13, særlig denne paragrafs første ledd, dels på kommisjonslovens §14. Og spørsmålet om hvorvidt det i tilfelle er den ene eller den annen av de nevnte bestemmelser som her har anvendelse, er utførlig drøftet i prosedyren for Høyesterett. Jeg finner det imidlertid unødvendig å ta standpunkt til dette spørsmål. Selv om man vil anta at de nevnte bestemmelser, en eller begge, generelt sett pålegger en megler et ansvar på linje med og av samme rekkevidde som det hjemmelsansvar der påhviler en selger av slike papirer, mener jeg nemlig at forholdene ved den tid da det i saken drøftede obligasjonssalg fant sted, var så særegne at det her ikke blir plass for å anvende de påberopte ansvarsbestemmelser. Hva jeg har for øye er dette:

Under normale forhold er omsetningen nettopp av ihendehaverobligasjoner for den redelige megler forbundet med en risiko for ham selv som må sies å være minimal. Den godtroende kjøper blir jo uten videre lovlig eier, slik at det iallfall regulært overhodet ikke oppstår spørsmål om noe hjemmelsartet ansvar hverken for selger eller megler.

Annerledes hvis man også under den endrede rettstilstand som anordningen av 18. desember 1942 etablerte, ville opprettholde et garantimessig ansvar for megleren for at kjøperen av en ihendehaverobligasjon ble lovlig eier. Under denne forutsetning ville jo

Side:814

nemlig - som denne sak viser - en meglers medvirkning ved omsetning av ihendehaverobligasjoner kunne bringe ham opp i et, etter omstendighetene endog meget betydelig, ansvar uten at det overhodet var noe å legge ham til last. Megleren har jo vanligvis ingen mulighet for å bringe på det rene hvem som tidligere har eiet de obligasjoner han omsetter, eller under hvilke forhold de måtte være frakommet en tidligere eier. Og når reglene om godtroenhetserverv er satt ut av kraft, ville derfor under den nevnte forutsetning følgen bli at meglerens ansvarsmuligheter ble størst eller mest nærliggende nettopp ved omsetningen av ihendehaverobligasjoner.

Jeg antar at den meget vesentlige innskrenkning med hensyn til godtroenhetserverv av ihendehaverobligasjoner som var en følge av anordningens bestemmelser, ikke bør lede til en slik utvidelse av megleransvaret. Det er så at lovgiveren har tatt sikte på å verne dem hos hvem okkupasjonsmakten eller dens hjelpere måtte ha foretatt konfiskasjoner, og at anordningen i samsvar hermed legger den risiko på den godtroende erverver av slike papirer som ligger i at han, uansett sin gode tro, må gi de innkjøpte papirer fra seg. Denne forskyvning i rettsforholdet er opplagt nok og uten videre tilsiktet. At en tilsvarende endring skulle inntre også i den godtroende meglers rettsstilling når han ikke kan legges noen uaktsomhet til last, ligger derimot etter min mening utenfor hva lovgiveren kan antas å ha hatt for øye da anordningen ble utferdiget. Og en slik utvidelse av megleransvaret bør neppe oppfattes som en nødvendig konsekvens av anordningens bestemmelser. Legger man til grunn den forståelse av bestemmelsene i kommisjonsloven og meglerloven at megleren har et ansvar av samme rekkevidde som selgerens eget hjemmelsansvar, kan det unektelig ligge nær å gjennomføre parallelliseringen også med hensyn på den presumerte utvidelse av selgerens ansvar, slik altså at også megleren i tilfelle holdes ansvarlig for den mangel ved hjemmelen som er å føre tilbake til den forutgående konfiskasjon. Rent formelt sett er det for så vidt spørsmål om et hjemmelsansvar. Økonomisk eller forretningsmessig sett ville imidlertid en slik utvidelse av megleransvaret innenfor det omhandlede felt ha en rekkevidde som gjorde meglerens ansvar til noe vesentlig nytt. Og det foreligger etter min mening ikke noe rasjonelt grunnlag for å legge denne nye byrde på den som, uten annen interesse i vedkommende pengeanbringelse, bare medvirker til omsetningen som megler med en beskjeden kurtasje. Det fremgår av den dokumenterte sluttseddel at Kierulfs fortjeneste på den omhandlede forretning så vidt forståes uten fradrag for kontorutgifter eller lignende - var kr. 5,20. Og det er opplyst at en megler for å inntjene brutto et beløp på 4 000 kroner, omtrent motsvarende hva denne sak gjelder, måtte omsette stats- eller lignende obligasjoner for 3,2 millioner kroner.

I sammenheng hermed fremhever jeg:

Når lovgivningen i tidligere eieres interesse går til en radikal utvidelse av retten til å vindisere konfiskerte ihendehaverobligasjoner, synes det langt naturligere at det tap for andre, som resulterer derav, legges på de grupper innenfor samfunnet som har bruk for

Side:815

og tyr til slike papirer for anbringelse av sine midler, enn at tapet til slutt skal ramme dem som bare medvirker ved omsetningen i den så å si tekniske funksjon som megler. Det har visstnok allerede ganske tidlig under okkupasjonen innenfor forretningsverdenen og mer generelt innenfor almenheten gjort seg gjeldende en mer eller mindre markert uvilje eller også utrygghetsfornemmelse vis à vis anbringelse i ihendehaverobligasjoner. Og det kan vanskelig tenkes at det blant meglernes klientel har vært utbredt noen forestilling om at den benyttede megler ved mulig oppdukkede vanskeligheter som følge av tidligere stedfunnen konfiskasjon, sto ansvarlig for at en vindikasjonsrett for tidligere eiere ikke skulle gripe forstyrrende inn i ervervet.

Jeg tilføyer at det etter min mening ikke kan bebreides meglerne som helhet at de ikke gikk til å nekte sin medvirken til omsetning av ihendehaverpapirer - det ville vel bl.a. medført at fonds- og aksjebørsens virksomhet var blitt innstillet - og ennå mindre kan det bebreides den enkelte megler at han ikke for sin del begrenset virksomheten på denne måte. I ethvert fall er det som det fremgår av hva jeg alt har anført, i denne sak på det rene, at det intet er å legge Kierulf til last.

I samsvar med hva jeg her har sagt blir mitt resultat at den ankende part frifinnes. På grunn av de tvil saken har frembudt, antas omkostningene å burde oppheves.

Jeg stemmer for denne dom :

Carl Kierulf & Co. A/S frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Stenersen: Likeså.

Dommer Berger: Jeg finner det ikke nødvendig i denne sak å uttale meg om hvorvidt anordningen av 18. desember 1942 var å oppfatte som gyldig lov i Norge ved den tid da det i saken omhandlede salg fant sted. Idet jeg for øvrig i det vesentlige er enig med førstvoterende tiltrer jeg hans resultat.

Dommer Fougner: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Av byrettens dom (dommer Olaf Rye):

Ved stevning av 24. desember 1946 har Foreningen til Dyrenes Beskyttelse, Oslo (nedenfor benevnt F. D. B.) anlagt sak mot fondsmeglerfirmaet Carl Kierulf & Co. A/S, Oslo (nedenfor benevnt K.) med krav på erstatning for tap ved et obligasjonskjøp.

Det anføres i stevningen, at F. D. B. 9. juni 1943 gjennom K. kjøpte 4 hypotekbankobligasjoner 1942 litr. B. nr. 8411/14, pålydende tilsammen kr. 4 000 etter kurs 104 pst. Kjøpesummen utgjorde således kr. 4 160. K. sluttet kjøpet over Oslo Børs og selger var fondsmegler Hans Gude.

Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer fremsatte 15. oktober

Side:816

1945 krav overfor F. D. B. om utlevering av angjeldende obligasjoner i henhold til prov. anordning om konfiskert eiendom av 21. september 1945 §3. Det anførtes at obligasjonene var konfiskert av Likvidasjonsstyret for inndratte formuer hos Abraham Jacob Fried, Wald. Thranes gate 51, Oslo. Etterat Tilbakeføringskontoret på anmodning hadde fremlagt legitimasjon for eierforholdet og konfiskasjonen fant F. D. B. den 17. januar 1946 å måtte utlevere obligasjonene. Foreningens anmodning om i henhold til §16 i konfiskasjonsanordningen å få utbetalt den til Likvidasjonsstyret inngåtte motverdi er avslått av Tilbakeføringskontoret.

F. D. B. gjør K. ansvarlig for det tap foreningen har lidt. Prinsipalt gjøres gjeldende at meglerfirmaet har et objektivt vanhjemmelsansvar for det utførte oppdrag. Subsidiært påståes at firmaet har utvist en erstatningsbetingende uaktsomhet ved å slutte kjøpet over Oslo Børs under de rådende forhold og ved ikke umiddelbart å ha gitt F. D. B. underretning om at Gude sto som selger med en nærmere påvisning av hvilke muligheter dette innebar. - - -

Retten skal bemerke, at den etter det foreliggende anser det mest hensiktsmessig først å behandle spørsmålet om hvorvidt K. under utføringen av det firmaet av F. D. B. gitte kjøpeoppdrag har utvist et uaktsomt forhold slik at firmaet av den grunn er forpliktet til å yte foreningen full erstatning for det tap den har lidt ved at den uten vederlag har måttet utlevere omhandlede kjøpte obligasjoner i henhold til bestemmelsene i provisorisk anordning av 29. september 1945 §3, jfr. prov. anordn. av 18. desember 1942 §2.

Etterat og således som de faktiske omstendigheter vedkommende det i saken omhandlede obligasjonskjøp er blitt klarlagt ved det i saken spesielt ved partsforklaringene og vitneprovene opplyste finner retten at det ikke er sannsynliggjort enn si bevist, at K. ved anledningen har utvist noe erstatningsbetingende uaktsomt forhold. Tvert imot må retten etter det foreliggende anta, at K., når dette firma ikke fra sin oppdragsgiver, F. D. B., hadde mottatt noe direktiv i motsatt retning, utførte sitt kjøpeoppdrag helt korrekt ved å melde seg som kjøper på Oslo Børs, idet firmaet dengang måtte ha god grunn til å anta, at det ville utføre sitt oppdrag på den mest betryggende måte når et eventuelt kjøp kom i stand under den på Børsen anordnede offentlige kontroll.

Retten finner heller intet å bemerke ved, at K. umiddelbart etter kjøpet ikke ga F. D. B. beskjed om, at megler Gude var den som på selgerens vegne hadde akseptert K.'s kjøpetilbud på Børsen. Handelen var allerede i og med denne aksept avsluttet og det var i samsvar med vanlig praksis og derfor intet å si på, at K. etterpå gjorde opp med Gude, idet firmaet mottok omhandlede obligasjoner, der som ihendehaverpapirer ikke inneholdt noen påtegninger, mot til gjengjeld å erlegge den stipulerte kjøpesum. Det var videre i samsvar med vanlig praksis at de to meglere ved anledningen ikke ga hverandre opplysninger om sine respektive oppdragsgiveres dvs. selgers og kjøpers navn.

Da retten således er kommet til det resultat at F. D. B.'s erstatningskrav ikke kan bygges på og nå frem på grunnlag av noen uaktsomhet eller forsømmelighet dvs. subjektiv skyld hos K. under utføringen av oppdraget står det for retten tilbake å avgjøre hvorvidt omhandlede krav er

Side:817

begrunnet i de gjeldende regler angående objektivt megleransvar som inneholdes i meglerlovens §13 første ledd som lyder således:

«Ved ethvert kjøp eller salg av verdipapirer som en megler avslutter hefter han som selvskyldner for at partene oppfyller sine forpliktelser like overfor hinannen. Dette ansvar har han dog ikke for en part som på forhånd er godkjent av den annen.»

Ved fortolkningen av hva det må antas å ligge i denne bestemmelse har K. med rette gjort oppmerksom på, at - som det også fremgår av meglerlovens §9 - en megler kan opptre på tre måter. Han kan opptre på vegne av 1) selgeren, 2) kjøperen eller 3) så vel selger som kjøper, altså på begge parters vegne.

Nå er det videre fra K.s side under prosedyren hevdet at den siterte bestemmelse i meglerlovens §13 første ledd tar sikte på det forhold at vedkommende megler har opptrådt på begge parters vegne dvs. etter oppdrag såvel fra selgeren som fra kjøperen og i så fall er det naturlig at det er foreskrevet at han skal hefte som selvskyldner for at begge parter oppfyller sine forpliktelser like overfor hinannen. Forholdet må derimot etter K.'s mening bedømmes annerledes i nærværende tilfelle, hvor K. har opptrådt bare i egenskap av kjøperens representant, idet det i så fall ikke kan finnes rimelig og naturlig at firmaet i forhold til sin oppdragsgiver skal ansees for å ha overtatt selvskyldneransvar for at den annen part, selgeren. oppfyller sine forpliktelser overfor kjøperen.

Retten er kommet til det resultat, at den ikke kan gi sin tilslutning til dette fra K.'s side forfektede standpunkt, som så vidt skjønnes ikke er i samsvar med lovteksten. Den siterte bestemmelse i §13 første ledd sondrer ikke mellom tre forskjellige meglerfunksjoner. Det sies her intet om, at dette, hva man kan kalle en meglers objektive garantiansvar, er begrenset til bare å gjelde hans selvskyldneransvar for de forpliktelser som påhviler den part han etter oppdrag representerer.

Etter rettens oppfatning dekreterer omhandlede lovbestemmelse tvert imot med bred penn, at ved ethvert kjøp eller salg av verdipapirer som en megler avslutter hefter han som selvskyldner for at begge parter, altså også den part som han ikke representerer oppfyller sine forpliktelser overfor hinannen. Anvendt på nærværende tilfelle forstår retten dette således, at K. - uten hensyn til subjektiv skyld - overfor sin oppdragsgiver F. D. B. hefter som selvskyldner for, at den annen part, selgeren, oppfyller sine forpliktelser overfor foreningen som kjøper. Det er her på det rene, at F. D. B. som kjøper ikke på forhånd hadde godkjent selgeren, så unntagelsesbestemmelsen i §13 første ledd, siste linje, ikke her kommer i betraktning.

Til de ovennevnte forpliktelser, som det påhviler selgeren å etterkomme, må etter hva retten antar, også høre plikten til å overføre en ubetinget ubeheftet eiendomsrett således at der ved salgsgjenstanden dvs. de fire solgte obligasjoner ikke kleber noen skjult mangel nemlig den som i nærværende tilfelle manifesterte seg etter frigjøringen, at obligasjonene som konfiskerte kunne kreves tilbake og av erververen, F. D. B. måtte tilbakeleveres uten vederlag. Det må nemlig være innlysende, at selgeren plikter å levere kjøperen salgsgjenstanden dvs. obligasjonene i ubeheftet stand slik at ikke noen annen lenger kan kreve dem tilbakelevert.

Side:818

Denne fortolkning av innholdet i §13 første ledd i den særlov av 14. august 1918 som angår meglerne og som retten antar er den riktige, er etter rettens oppfatning også i samsvar med den alminnelige bestemmelse som inneholdes i kommisjonsloven av 30. juni 1916 §14.

Etter det anførte finner derfor retten F. D. B.'s erstatningskrav overfor K. tilstrekkelig begrunnet i den nevnte positive bestemmelse i meglerlovens §13, 1, hvorav følger at foreningens påstand i saken må bli å ta til følge.

Det tilføyes at for det tap K. herved lider må firmaet ha krav på full refusjon hos den annen megler, Hans Gude både i kraft av dennes objektive megleransvar for sin oppdragsgivers selgerforpliktelser og fordi Gude har opptrådt som selgende megler med - som det etter det opplyste synes å fremgå - fullt kjennskap til at han ved anledningen solgte konfiskerte obligasjoner. - - -