RG-1953-305

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1953-01-12
Publisert:	RG-1953-305
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 12. januar 1953 i ankesak nr. 340/1951
Parter:	1. Trondhjems Forsikringsselskab A/S v/Dammann & Co. A/S, 2. Paul Rønsen (høyesterettsadvokat Jonas Myhre) mot 1. Norsk Bilforsikring Gjensidig, 2. Einar Borgen (høyesterettsadvokat R. Kolflaath v/overrettssakfører Henrik Hartmann).
Forfatter:	Lagdommerne R. Dick Henriksen, A. Endresen, sorenskriver Ivan Løvdal med domsmenn
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §30, §32, §330, Motorvognloven (1926)

Oslo byrett med sakkyndige domsmenn avsa den 7. mai 1951 dom med slik domsslutning:

«Paul Rønsen og Trondhjems Forsikringsselskab A/S dømmes til solidarisk å betale til Norsk Bilforsikring Gi ensidig kr. 5453,06 og til Einar Borgen kr. 1584,50, dog således at Trondhjems Forsikringsselskap A/S' ansvar begrenses til kr. 5000,00.

Norske Fortuna dømmes til å betale Norsk Bilforsikring Gjensidig og Einar Borgen kr. 595,00. Av samtlige beløp erlegges 4 prosent rente pr. år fra 23. mars 1950 til betaling skjer. Betalingen skal skje innen 14 dager fra denne doms forkynnelse.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet en av de sakkyndige domsmenn stemte for frifinnelse av de saksøkte.

Om saksforholdet vises til byrettens domsgrunner.

Trondhjems Forsikringsselskab A/S og Paul Rønsen har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten og nedlagt slik påstand:

«Trondhjems forsikringsselskap A/S v/ Dammann & Co, A/S og Paul Rønsen frifinnes, og tilkjennes hos Norsk Bilforsikring Gjensidig og Einar Borgen in solidum saksomkostninger for byretten og lagmannsretten».

De ankende parter gjør gjeldende at byretten med urette har funnet eier og/eller fører av C 18398 - og dermed bilens ansvarsassurandør - ansvarlig for den inntrufne skade. Det fremgår ikke klart om ansvaret utelukkende er pålagt på objektivt grunnlag eller om det også er lagt culpabetonte synspunkter til grunn. I førstnevnte fall er avgjørelsen åpenbart i strid med foreliggende teori og rettspraksis, hvoretter det kreves subjektiv skyld som betingelse for ansvar i tilfelle som disse. I

Side:306

sistnevnte fall er avgjørelsen åpenbart i strid med de bevisligheter som forelå under saken og som klart viste at bilføreren ikke kunne legges noe til last for sin kjøremåte og at bileieren ikke kunne bebreides noe for sitt tilsyn med og vedlikehold av vognen. Subsidiært gjør de ankende parter gjeldende at den verdiforringelseserstatning som er tilkjent Einar Borgen er uforholdsmessig høy.

Norsk Bilforsikring Gjensidig og Einar Borgen har nedlagt slik påstand:

«Paul Rønsen og Trondhjems Forsikringsselskap A/S dømmes til en for begge og begge for en å betale til Norsk Bilforsikring Gjensidig kr. 4858,06 og til Einar Borgen kr. 1584,50 - dog således at Trondhjems Forsikringsselskap A/S' ansvar begrenses til kr. 5000,00. Av begge beløp betales 4 % prosessrenter fra 23. mars 1950 til betaling skjer. Trondhjems Forsikringsselskap A/S og Paul Rønsen tilpliktes å erstatte Norsk Bilforsikring Gjensidig og Einar Borgen sakens omkostninger for by- og lagmannsrett.»

Ankemotpartene har gjort gjeldende det samme som for byretten. Når påstanden avviker fra byrettens domsslutning, skyldes dette at man er blitt oppmerksom på at ankemotpartene er tilkjent et beløp på kr. 595,00 to ganger.

For så vidt angår Norske Fortuna er byrettens dom ikke påanket og således blitt endelig.

For lagmannsretten har Paul Rønsen og Einar Borgen gitt partsforklaring. Av vitnene fra byretten er 5 avhørt på ny.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som det dissenterende medlem av byretten. Av de forklaringer som er gitt under ankeforhandlingen nevner en enkelte punkter.

Om den skadevoldende varevogn C 18398 - Essex Terraplane har Rønsen opplyst at den er 1933 eller 1934-modell og at han kjøpte den i 1938. Han har kjørt den før krigen og etter frigjøringen. Under krigen sto den inne. Det er videre brakt på det rene at vognen ble registrert 6. oktober 1945 uten antegnelser. Rønsen opplyser at han har hatt bilen til ettersyn på 4. vitne, Ludvig Heiers verksted en gang i måneden, siste gang noen dager før sammenstøtet. Vognen har 4-hjuls bremser. Bremsene har vært tilstrammet mindre på forhjulene enn på bakhjulene. Ludvig Heier har som 4. vitne bekreftet at han har gitt jevnlig service på bilen. Han antar siste ettersyn var 8-14 dager før sammenstøtet. Bremser og motor m. m. ble da ettersett. Det er riktig at bremsene ble strammet mindre på forhjulene. Bilen var i god forskriftsmessig stand. Han hadde også bilen til reparasjon etter sammenstøtet og opplyser bl.a. at venstre forhjulsdekk var punktert ved en flenge på et par tommer hvor slangen var trengt ut. Såret var i slitebanen og ikke flerret i kantene. Det var et lite hull omtrent som om en liten stein var gått gjennom. Dekket var gammelt, men det ble vulkanisert til fortsatt bruk etter sammenstøtet.

Varevognens fører Erling Nordby har som 1. vitne forklart

Side:307

at han fikk sertifikat i 1938 og har kjørt meget før krigen og også fra 1946 av. Da sammenstøtet skjedde hadde han arbeid som traktorkjører for Rønsen. Han var selv eier av en personvogn, men da han skulle en Oslotur, byttelånte han denne med Rønsens varevogn. Han hadde med sin bror, som satt ved siden av ham i førersetet, mens en søster og brorens kone satt bak i vognen. Det var ingen last bortsett fra noe håndbagasje. Han var ikke trett og hadde ikke nytt alkohol. Han har ellers forklart seg i det vesentlige som gjengitt i byrettsdommen, dog slik at da den bil som var kjørt ut av bilrekken, straks etter trakk seg inn igjen, flyttet han benet fra bremsen tilbake til gasspedalen uten å ha bremset. Han mener nå at den sannsynlige årsak til at bilen skar over veien var punkteringen som etter hans mening inntraff før sammenstøtet.

Lagmannsretten finner det bevist at eieren har sørget for forsvarlig tilsyn med og vedlikehold av varevognen. Den hadde vært undergitt ettersyn på verksted kort før sammenstøtet og retten må gå ut fra at eieren ikke hadde noen grunn til å tro at den frembød noe faremoment ut over det vanlige. I tilknytning til det som senere blir nevnt om den sannsynlige årsakssammenheng, nevner en særskilt at en må gå ut fra at bildekkene vel var gamle, men i slik stand at det var forsvarlig å kjøre med dem. En tilføyer for ordens skyld at en heller ikke finner grunn til å tro at eieren ut fra sine erfaringer med bilen har hatt noen spesiell grunn til å regne med muligheten av at bremsene kunne «låse seg fast». Noen uaktsomhet fra eierens side er det etter dette ikke tale om.

At sammenstøtet skulle være forårsaket ved forsett eller uaktsomhet fra bilførerens side synes i tilfelle å måtte forutsette at bilføreren selv har svinget bilen inn mot den møtende bilkolonne med sammenstøt til følge. Det gjelder her en øvet bilfører hvis forklaring gir et troverdig inntrykk, og det er ikke opplyst noe om hans tilstand eller om situasjonen, som kunne gi rimelig forklaring på en slik manøvre. De opplysninger som foreligger tyder på at bilføreren før sammenstøtet har vært aktpågivende, idet han holdt øye med den bil som kjørte ut av den møtende kolonne, men deretter svinget inn igjen etter at tanken på forbikjøring var oppgitt. Lagmannsretten finner det etter dette så usannsynlig at sammenstøtet skulle skyldes forsettlig eller uaktsomt forhold fra førerens side at denne mulighet må settes ut av betraktning her hvor årsaksammenhengen etter lagmannsrettens mening kan forklares på en langt naturligere måte. Det tilføyes at også ankemotpartens prosessfullmektig under prosedyren har gitt uttrykk for at muligheten for at bilføreren skulle ha forårsaket sammenstøtet forsettlig eller uaktsomt etter det som er opplyst er så lite sannsynlig at man vel må holde den utenfor.

Ankemotpartene nevner i tilslutning til byretten at årsaken må da være at bremsene har «låst seg». Forutsetningen må være at bremsen har vært innstilt strammere på venstre enn

Side:308

på høyre forhjul og derved har svinget forhjulsstillingen og rattet skarpt over til venstre.

Om dette skal lagmannsretten nevne at bilføreren i sin politiforklaring etter sammenstøtet sier at det på ham virket som bremsene hogg seg fast. På den andre siden stemmer ikke dette godt med at bilføreren etter sin forklaring både for politiet og for lagmannsretten hevder at han ikke brukte bremsen, noe som vel heller ikke skulle være særlig påkrevet her hvor bilen antagelig med moderat fart, var på vei oppover bakken til Gjelleråsen. Til dette kommer at opplysningen om at forhjulsbremsene var mindre tilstrammet enn bakhjulsbremsene taler mot at forhjulsbremsene skulle låse seg fast på denne måten. Dertil kommer at retten etter de avgitte forklaringer må gå ut fra at bilføreren under de sterkt svingede utforbakker han hadde før oppstigningen til Gjelleråsen begynte, må ha brukt bremsene og at han da intet har merket til at bremsene hadde tendens til å vri bilen til venstre. Det finnes som før nevnt heller ikke noe som tyder på at bilens eier noen gang har merket at bilens bremser hadde tendens til å låse seg fast.

De ankende parter mener at den sannsynlige årsak til sammenstøtet er punktering.

Om dette skal lagmannsretten uttale at det er på det rene at varevognen etter sammenstøtet viste punktering på venstre hjul. Det som er opplyst om flengens plasering, størrelse og utseende (uten flerrende kanter) synes snarere å peke på en punktering forut for sammenstøtet enn på en punktering som følge av dette. At det etter det opplyste ikke er hørt noe smell av punkteringen, er ingen vesentlig innvending, idet luften kan ha gått meget raskt ut av ringen også uten smell, bortsett fra at et smell kan ha vært overhørt på grunn av larmen fra varevognen. Punkteringsteorien passer med det som er fastslått om begivenhetsforløpet og også med bilførerens forklaring om at han ikke bremset, en forklaring som etter stigningsforholdene finnes sannsynlig. Bilføreren mener nå selv at punktering må ha vært årsaken.

Lagmannsretten er kommet til at det etter en sammenfattende vurdering av bevislighetene er så lite sannsynlig at sammenstøtets årsak er at bremsene låste seg fast og så meget mer sannsynlig at årsaken er forutgående kraftig punktering at lagmannsretten må legge det sistnevnte årsaksforhold til grunn som bevist. Det tilføyes for ordens skyld at det ikke er noen grunn til å tro at varevognens fører har hatt noen mulighet for å avverge følgene av punkteringen.

Det blir da spørsmål om det - når lagmannsretten legger til grunn at sammenstøtet skyldes en hendelig punktering av et dekke, som på forhånd må antas å ha vært i forsvarlig brukbar stand, kan bli plass for å tilkjenne skadelidte erstatning på objektivt grunnlag. Ankemotpartene har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at så må være tilfelle.

Etter motorvognlovens §30 fjerde ledd, gjelder ikke de særlige

Side:309

ansvarsregler i samme paragrafs første og annet ledd den skade to eller flere motorvogner gjør hverandre når de støter sammen. På den andre siden sier §32 at forskriftene i kapitlet ikke minsker den erstatningsrett som noen har etter vanlige rettsregler. Det blir etter dette et særskilt spørsmål om det utenom de spesielle ansvarsbestemmelser i motorvognloven finnes noen hjemmel for å pålegge den ene av de kolliderende biler erstatningsplikt i forhold til den annen i et tilfelle som det det her gjelder.

Så vidt sees har Høyesterett hittil ikke tilkjent erstatning i anledning av kollisjonen mellom motorvogner uten at det har vært konstatert skyld. Dette gjaldt alt under den eldre motorvognlov av 1912, som ikke hadde noen bestemmelse som svarte til den nåværende §330 fjerde ledd, jfr. høyesterettsdom i Retst. 1918 222 og 1925 679 og 802. Noe tilfelle hvor den ene av bilene fremtrer så ensidig som skadevolder som i den nærværende sak sees ikke forelagt Høyesterett. Eidsivating lagmannsrett har imidlertid fastholdt kravet på skyld i et slikt utpreget tilfelle, jfr. Auto-Tarifforeningens domssamling II nr. 292, side 217.

Lagmannsretten oppfatter lovens ordning slik at det mellom motorvogner skal skje en viss farekompensasjon, slik at den skade motorvogner påfører hverandre ved rent hendige uhell, som hovedregel skal bli hvor den rammer uten at det i alminnelighet kan være avgjørende om den ene bil fremtrer som skadevolder i større grad enn den andre. Det kan neppe være tvilsomt at dette må gjelde for sammenstøt på grunn av glatt føre eller lignende, og lagmannsretten ser ingen tilstrekkelig grunn til at samme skulle gjelde hvor årsaken - som lagmannsretten har lagt til grunn i dette tilfelle - er en tilfeldig punktering.

En nevner for fullstendighets skyld at den rettsoppfatning som ligger til grunn for den under prosedyren nevnte høyesterettsdom i Retst. 1939 766 («Gesimsdommen») i alle fall ikke synes å kunne få konsekvenser i tilfelle hvor biler støter sammen med mindre det har kunnet påvises at skaden har årsak i et særpreget eller ekstraordinært faremoment ved den skadevoldende bil, hvilket kanskje ville kunne sies å bryte forutsetningene for farekompensasjonssystemet. Noe slikt blir det - etter den oppfatning lagmannsretten har av årsakssammenhengen ikke spørsmål om her. Ut fra samme oppfatning blir det overflødig for lagmannsretten å ta stilling til hvordan ansvarsspørsmålet måtte ha vært løst om man hadde lagt til grunn at bremsene hadde låst seg fast. En skal dog nevne at det i alle fall synes utvilsomt at et mulig ansvar heller ikke ut fra denne årsaksforutsetning ville kunne utledes av prinsippene for «Gesimsdommen».

Etter det som er sagt må de ankende parter bli frifunnet.

Da saken har budt på slike tvil at det har vært fyldestgjørende grunn for ankemotparten til å se saken prøvet for retten

Side:310

og - etter at de hadde vunnet saken for byretten - også for lagmannsretten, blir sakskostnader ikke tilkjent.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Trondhjems Forsikringsselskab A/S v/ Dammann & Co. A/S og Paul Rønsen frifinnes.

Av byrettens dom (dommer Bjarne Didriksen med domsmenn):

Lørdag den 27. august 1949 ved halv femtiden om ettermiddagen inntraff der et ganske voldsomt bilsammenstøt på Trondhjemsveien et stykke ovenfor Gjelleråsen. En personbil, A 20872, tilhørende saksøker nr. 2 Einar Borgen, ble påkjørt forfra av en gammel varebil, O 18398, tilhørende saksøkte nr. 2 Paul Rønsen, og umiddelbart deretter bakfra av en personbil A 3070, tilhørende Hans B. Myhre. Sistnevnte hadde sin bil ansvarsforsikret i Norske Fortuna, mens E. Borgens bil var både kasko- og ansvarsforsikret i Gjensidig og P. Rønsens bil var ansvarsforsikret i «Trondhjems forsikringsselskap». Oppgjøret for de ved anledningen voldte skader på bilene har ført til en ganske innviklet tvist mellom bileierne og deres forsikringsselskaper.

I stevning av 10. juni 1950 lot saksøkerne nedlegge sådan påstand:

«Trondhjems Forsikringsselskap A/S, Paul Rønsen og Forsikringsaktieselskapet Norske Fortuna dømmes til en for alle og alle for en å betale til Norsk Bilforsikring, Gjensidig kr. 5453,06, og til Einar Borgen kr. 1969,00, dog således at Forsikringsaktieselskapet Norske Fortunas ansvar begrenses til kr. 595,00 + eventuelt andel i Borgens utgifter til drosje, avsavn og verdiforringelse, og Trondhjems Forsikringsselskap A/S's ansvar begrenses til maksimumgarantien kr. 5000,00.

De saksøkte dømmes solidarisk å erstatte saksøkerne deres saksomkostninger».

Denne påstand ble noe modifisert under hovedforhandling i saken 6. april 1951.

Samtlige saksøkte har nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger.

Straks sammenstøtene var inntruffet, ble lensmannen i Nittedal varslet og kom til stede. Han har som vitne i saken bekreftet, hva han tidligere hadde meddelt 12. september 1949 i en om begivenheten avgitt sålydende

Politirapport

... «Lørdag den 27. august d. å. kl. 16.25 innløp melding pr. telefon til undertegnede fra Lillestrøm politistasjon at der hadde funnet sted en kraftig kollisjon ved Gjelleråsen i Nittedal, og det ble anmodet om å rykke ut til kollisjonsstedet.

I henhold til denne melding ble reise straks foretatt og det viste seg at det hadde inntruffet en kraftig bilkollisjon på

Side:311

Trondhjemsveien mellom Solvang kafe og Gjelleråskrysset. Det viste seg at 3 biler hadde kollidert og var ikke flyttet etter kollisjonen.» ...

«Skisse ble opptatt på kollisjonsstedet, og bilenes stilling etter kollisjonen fremgår av denne (dok. 3). Etter at den nødvendige oppmåling hadde funnet sted ble varevogn C 18398 som sperret vegen flyttet og den oppståtte trafikkstans ble avviklet.

Åstedsundersøkelse. Kollisjonen hadde funnet sted på en vegstrekning som er nesten rett og med god oversikt. Varevogn C 18398 hadde kommet i retning mot Gjelleråsen og kjørt oppover på sin høyre kjørebane. I motsatt retning kommer så personbil A 20872 som første bil i en lengere bilrekke. Da C 18398 og A 20872 skal passere hverandre mister føreren av varevognen C 18398 herredømmet over vognen og skjærer tvers over vegen og kolliderer med personbil A 20872. Den etterfølgende personbil klarer ikke å stoppe hurtig nok og kolliderer med A 20872 bakfra.» ...

... «Ingen av bilførerne var påvirket av alkohol og undertegnede fant det unødvendig å ta blodprøve av bilførerne.

Varevogn C 18398. Essex Terraplane, modell ukjent, er ansvarsforsikret i Police, lukket varevogn, eies av Paul Rønsen, Romsås, Kløfta.

Bredde: 1.69 m. Lengde: 4 m.

Ansvarligfører: Erling Arthur Nordby, bopel Kløfta st.

Passasjerer: Olaf og Thora Nordby, begge bopel Sandakervn. 10 B, Oslo. Martha Nordby, bopel Kløfta st.

Personbil A 20872, Chrysler, modell 1941, 5 seter kupe, ansvarsforsikret i N.A.F., og eies av bilføreren. Bredde 1.92 m. Lengde 5,20 m.

Ansvarlig fører: Einar Borgen, bopel Parkvn. 4, Oslo.

Skader: Varevogn C 18398 stor skade på forstilling og forskjermer, venstre forhjul punktert. Frontglasset knust.

Personbil A 20872 stor skade på venstre forstilling, knust baklykt og ødelagt støtfangeren bak.

Personbil A 3070 ødelagt støtfanger og radiatorgitter.

Personbil A 3070. Austin, modell 1946, 4 seter kupe, ansvarsforsikret i Fortuna, eies av bilføreren. Bredde: 1,42 m. Lengde: 5,76 m.

Ansvarlig fører: Hans Bergland Myhre, bopel Ekevn. 2, Røa.» ...

Saksøker nr. 2 har også i retten bekreftet, hva han på åstedet meddelte i sålydende:

Politiforklaring:

«Einar Borgen, født xx.xx.1882 I Oslo, bopel Parkvn. 4, Oslo, har førerkort nr. 9285, utstedt av Oslo politikammer den 28. mai 1936, fornyet siste gang 3. april 1946, erkjenner å være ansvarlig fører av personbil A 20872, forklarer at han kom kjørende i retning mot Kjellerholen med liten hastighet. Han hadde ingen biler foran seg i samme kjøreretning. Imot ham kom varebil C 18398 i jevn hastighet. Da varebilen var like på siden av ham svingte denne plutselig over mot ham og kjørte rett inn i forstillingen på avh.'s bil. Kollisjonen ble kraftig.

Side:312

Etter kollisjonen spurte avh. føreren av varebilen hvordan han kunne finne på å kjøre slik, men føreren av varebilen var like uforstående til det inntrufne som avh. Avh. mener at varebilens forhjul ikke var punktert før kollisjonen.

Kollisjonen som ble kraftig forårsaket at avh.'s bil ble stående stille momentant. Den bilen som fulgte etter ham kjørte rett i avh.'s bil bakfra og kjørte i stykker støtfanger og den ene baklykten.

Avh. har ingen annen forklaring å gi.»

Føreren av den varebil, som tilhørte saksøkte nr. 2, P. Rønsen, har også på stedet avgitt sålydende

Politiforklaring:

«Erling Nordby, født xx.xx.1915 i Sørum, bopel Kløfta st., har førerkort nr. 9761 utstedt av Romerike politikammer den 26. februar 1938, fornyet den 17. juni 1946, erkjenner å være ansvarlig fører av C 18398, forklarer at han kom kjørende i retning Oslo oppover mot Gjelleråsen. I bilen medfulgte som passasjerer Olaf, Thora og Martha Nordby.

Ved kollisjonsstedet kom det en bilrekke imøte med ham. Den andre bilen i denne rekken kjørte langt ut i veibanen, og avh. satt derfor klar med benet på bremsepedalen, dog uten å bremse. Avh. antar han kjørte med en hastighet av 40 km pr. time maksimum. Da han var like på siden av A 20872 ble bilrattet plutselig vridd rundt i hendene hans og bilen svingte voldsomt over til venstre, og kolliderte kraftig med A 20872.

Avh. kan ikke gi noen forklaring på hvordan bilen kunne svinge slik rundt. Han er bekjent med at hans venstre forhjul er punktert, men han merket intet som tydet på at forhjulet var punktert før kollisjonen. På avh. virket det som bremsene hugg seg fast.

Har ellers intet annet å forklare».

Eieren av den tredje bil har ikke møtt i retten, men partene har godtatt som hans forklaring, hva han på stedet meddelte i sålydende

Politiforklaring:

«Hans Bergland Myhre, født xx.xx.1916 i Oslo, bopel Ekeveien 2, Røa, har førerkort nr. 37457 utstedt av Oslo Politikammer den 8. april 1938, fornyet 30. juni 1945, erkjenner å være ansvarlig fører av personbil A 3070, forklarer at han kjørte etter personbil A 20872. Han kjørte etter denne bilen fra Sinsenkrysset, og A bilen kjørte forsiktig, dvs. med liten hastighet.

Avh. ble oppmerksom på varebilen som kom i motsatt kjøreretning, og han så at hjulene plutselig svingte hårdt over til venstre, og varebilen var da like på siden av A 20872 og kjørte rett inn i denne. Avh. var da ca. 15 m bak A 20872. De kolliderte biler ble stående stille momentant, og avh. bremset med en gang han oppfattet situasjonen, men avh. klarte ikke å stoppe sin bil på denne avstand og kolliderte nokså kraftig med A 20872.

Avh. er av den oppfatning at ulykkens årsak må ligge i en feil i styreanordningen på varebilen, og at ulykken må betegnes som et hendelig uhell.»

Side:313

Et vitne som kom kjørende etter Myhres vogn A 3070 - apoteker Bull-Hegge - har avgitt følgende forklaring:

.... «Lørdag den 27. august 1949 var jeg på vei til Brummunddal. På vei nedover Gjelleråsen kom jeg etter bil A 3070. Jeg så etter om det var klar passasje for forbikjøring, men fikk se C 18398 komme imot meg, hvorfor jeg svinget bilen min inn i rekkene igjen. I det samme fikk jeg se C 18398 svinge inn i veien over til venstre og rett mot bil A 20872, og bilene støtte sammen med et veldig brak. Samtidig kjørte A 3070 inn i den forangående bil. Jeg bremset med en gang og fikk stoppet min bil...

Jeg betrakter det hele som et uhell som skyldes C-bilen, som antagelig hadde en eksplosjon, eller akselbrekk. C-bilen var en gammel bil.

Det var ingen av bilene som hadde ulovlig fart.»

Under hovedforhandlingen ble der ført et sakkyndig vitne, ingeniør A. D. Møller, som etter saksøkerens anmodning hadde taksert skadene og på grunnlag av politiets opplysninger 23. februar 1950 hadde avgitt bl.a. følgende uttalelser.

«Ad. A 208725 kjøring:

Føreren av denne bil har i alle måter kjørt korrekt, og må derforvære uten ansvar for den inntrufne kollisjon.

Ad. A 3070's kjøring:

Denne bil kom i samme kjøreretning som A 20872 og lå ifølge førerens egen forklaring til politiet, ca. 15 meter bakenfor A 20872: umiddelbart før kollisjonen med C 18398 inntraff. A 3070 fikk imidlertid ikke stoppet tidsnok, men kjørte nokså kraftig inn i bakpartiet på A 20872, som ble påført en skade som medførte reparasjoner til et beløp av kr. 565,00 (Den Norske Automobilfabrikks nota av 12. november 1949 til N.B.G.). Føreren av A 3070 har under normale forhold plikt til å holde en slik avstand at han kan stanse i tide, når den forankjørende stanser (trafikkreglenes §10) men der fordres også at den forankjørende skal gi tydelig tegn når han vil foreta forandring av sin kjøreretning, kjøre over i den andre siden av veien eller stanse.

Føreren av A 20872 har ikke avbremset sin bil før kollisjonen., dette fikk han overhodet ikke tid til og han fikk derfor ikke varslet den bakenfor kommende bil om «stans». Den bakenfor kjørende bil har imidlertid hovedansvaret for at det ikke blir kollisjon. Eieren av 20872 må ha rett til å søke erstatning for den skade hans bil ble påført ved påkjørselen av A 3070, som eventuelt kan søke regress av eieren av C 18398.

Ad. C 18398's kjøring:

Denne bil er av fabrikkmerket Essex Terraplane Vare 1933, eier Paul Rønsen, men ble ved anledningen kjørt av Erling Nordby. Bilen, kom kjørende Trondhjemsveien, mellom Solvang kafe og Gjelleråskrysset, hvor den kolliderte med A 20872, som kom i motsatt retning.

Politiet har henlagt saken uten noen nærmere begrunnelse. Det synes imidlertid som politiet har ment at kollisjonen må betraktes som et hendelig uhell, som jeg mener der ikke er ført noe bevis for., Til den påstand kan jeg bemerke: ...

Side:314

... Nordbys egen forklaring bekrefter etter min mening at kollisjonen ikke skyldes en punktering av venstre forhjulsdekk på den bil han kjørte, men den omstendighet at det venstre forhjul er blitt låst ...

Etter min mening må årsaken til at C 18398 plutselig har skåret tvers over veien til venstre skyldes at venstre forhjulsbremsen har låst seg, samtidig med at venstre forhjulsdekk har hatt for lavt lufttrykk. Hvis tilstanden av denne bil hadde vært i forskriftsmessig stand, ville en hendelse som denne ikke ha inntruffet. Det må bli eieren av C 18398's oppgave å føre bevis for at uhellet skyldes en årsak som kommer inn under begrepet hendelig uhell, og dette kan der, etter de opplysninger som foreligger, ikke føres bevis for ...

Retten er kommet til samme resultat som dette sakkyndige vitne med hensyn til begivenhetene under sammenstøtet og dettes årsaker.

Det er mest sannsynlig at sjåfør Nordby, som kjørte Rønsens gamle varebil ble oppmerksom på at en av de etter Borgen kommende biler som kjørtes av Myhre og av Bull-Hegge, kom frem i veien idet kjøreren ville se om det var plass til å plasere Borgens bil. Nordby har da - som en sjåfør lett ville gjøre - automatisk trådt inn bremsene, for at det ikke skulle bli noe sammenstøt. Han har selv forklart at han satt ferdig med foten på bremsepedalen, og det skulle ikke noe særlig hårdt trykk til for å få venstre forhjulsbremse til å låse seg fast, idet noe slikt lett vil hende med en av disse gamle Essex Terraplane-bilene.

Objektivt sett er retten derfor av den mening at det var Rønsens bil som forvoldte skadene, men det spørsmål melder seg da om Rønsen eller sjåføren på hans vogn kan sies å ha begått noen uaktsomhet ved å bruke denne vognen og ved å kjøre med den som skjedd ved denne anledning. Hvis ingen uaktsomhet kan konstateres blir der spørsmål om mulig ansvar på rent objektivt grunnlag.

Det er ofte vanskelig å avgjøre om der foreligger uaktsomhet. I et foredrag om «Erstatningsretten» i 1948 uttaler professor Kristen Andersen herom bl.a. følgende: «Jeg er klar over at grensen mellom aktsomhet er flytende, og at culpa-begrepet derfor med nødvendighet blir relativt.» Han går - som mange andre nordiske jurister - sterkt inn for risikosynspunktet, hvoretter den får betale skaden som er nærmest til å bære den - uansett den større eller mindre aktsomhet eller uaktsomhet som kan konstateres. Det synes å være det naturligste og riktigste også i dette tilfelle.

På Borgens kjøring er der intet å utsette. Hans vogn var i prima stand og ble ved anledningen kjørt prikkfritt. Det var ingen naturkatastrofe som skred eller lynnedslag som rammet hans vogn. De store skader den ble påført skyldes at Rønsens gamle ufullkomne vogn klikket og muligens ikke ble kjørt med den aktsomhet som slik gammel redskap krever, og at deretter Myhre ikke klarte å passe sin stoppeplikt. Noen helt hendelig ulykke var dette ikke. Den som vil bruke en bil som Rønsens får selv ta risikoen for den skade dette kan volde ham selv og andre. Han og hans forsikringsselskap må erstatte

Side:315

Borgen og dennes forsikringsselskap den skade som ble voldt ved at Rønsens bil påkjørte Borgens.

Etter rettens mening må også Myhres forsikringsselskap erstatte den skade som ble påført Borgens bil ved at den ble påkjørt bakfra. Om man i den anledning kan gjøre noe regresskrav gjeldende mot Rønsen og hans forsikringsselskap foreligger ikke til avgjørelse under denne sak.

Under hovedforhandlingen har som nevnt saksøkerne dels endret sin opprinnelige påstand. Beløpet kr. 1969,00 til E. Borgen er redusert til kr. 1584,50. Mot Fortuna gjøres der ikke krav på andel i Borgens utgifter til drosje eller for avsavn eller verdiforringelse. På den annen side ble der krevet prosessrente av domsbeløpet.

Etter rettens mening kan Fortuna heller ikke gjøres medansvarlig for hovedskaden på Borgens vogn, men bør bare svare for den ved påkjørslene bakfra voldte skade.

Angående utregningen av erstatningsbeløpene har saksøkerne i stevningen latt anføre følgende:

«Omkostningene ved reparasjonen av saksøkte nr. 2's bil utgjør for den skade som skyldes kollisjonen mellom C 18398 og A 20872 kr. 4768,06, hvortll kommer besiktigelsesomkostninger kr. 190,00. Herav har saksøkeren nr. 2 selv betalt selvassuranse kr. 100,00 For skaden etter kollisjonen med A 3070 utgjør reparasjonsomkostningene kr. 565,00 hvortil kommer besiktigelsesomkostninger kr. 30,00. Også herav har saksøker nr. 2 betalt selvassuranse kr. 100,00. Foruten selvassuransen kr. 200,00 har saksøkeren hatt utgifter til drosje med kr. 169,00 og avsavnstap kr. 400,00, samt verdiforringelse på bilen kr. 1200,00.»

Etter det materiale som er fremlagt finner retten ingen avgjørende innvending å gjøre mot de beregnede beløp.

På grunn av de tvilsspørsmål som saken har voldt, blir saksomkostninger ikke å tilkjenne.

Domsmann Axel Rønning er kommet til et annet resultat og anfører herom følgende:

Jeg er ikke enig i rettens avgjørelse som bygger på at det - om uaktsomhet ikke kan påvises fra noen av partenes side - allikevel kan oppstå et ansvar på objektivt grunnlag og at dette kan nærmere fikseres og fordeles etter risikosynspunktet - den får betale skaden som er nærmest til å bære den - uansett den større eller mindre aktsomhet eller uaktsomhet fra partenes side som kan konstateres. Motorvognlovens §30 fastsetter i første og annet ledd at den som ved bruk av motorvogn volder skade er objektivt ansvarlig for denne uansett hvorvidt han ved anledningen har utvist uaktsomhet eller ikke. I samme §'s ledd 4 er det gjort et unntak fra denne regel for så vidt angår den skade som vognene gjør hverandre ved kollisjon. Oppgjøret for skaden må da skje etter de alminnelige erstatningsregler slik at den fordeles etter den grad av uaktsomhet eller forsett som partene har utvist. Jeg er oppmerksom på at enkelte rettsavgjørelser i den senere tid - helt eller for en del - bygger på risikosynspunktet. Meget tydelig kommer dette frem i Høyesteretts meget om diskuterte «Gesimsdom» vedrørende Central Hotel i Drammen, Rt-1939-766.

Side:316

En senere høyesterettsdom i saken Nordkap/Astrid Neuman ble imidlertid avsagt den 22. februar i år - den gjaldt huseiers ansvar for skade som var voldt ved at en isklump falt ned fra taket. I denne dom frifant flertallet (3) huseieren for ansvar fordi uaktsomhet fra dennes side ikke var bevist og uttalte i denne forbindelse at det i det foreliggende tilfelle uten positiv lovhjemmel ikke burde treffes avgjørelse på objektivt grunnlag (risikosynspunktet). To av dommerne dissenterte og ville ilegge huseieren ansvar ut fra subjektiv skyld. Hva angår ansvaret for skade som biler ved kollisjon påfører hverandre, henviser jeg til lagmannsrettsdom fra 1937 i sak A/S Norske Alliance/Nils Dedekam m. fl. (Auto-Tarifforeningens domssamling II nr. 292, side 217.)

Tatt i betraktning at motorvognloven når det gjelder ansvar for skader som voldes ved kjøring med bil, tydelig angir i hvilken utstrekning et skadeoppgjør skal skje på objektivt grunnlag, finner jeg i nærværende sak ikke å burde fravike de alminnelige erstatningsregler, idet jeg herunder også ser hen til at det ikke kan sies å foreligge en sikker rettspraksis i retning av at man skal kunne treffe avgjørelser på grunnlag av risikosynspunktet istedenfor den subjektive skyld. Jeg går altså ut fra at skadeoppgjøret må skje etter graden av utvist ansvarsbetingende uaktsomhet hos partene, og at det er skadelidte som fører bevis eller i hvert fall sannsynliggjør den påståtte uaktsomhet fra skadevolders side.

Jeg kan ikke se at saksøkerne har kunnet føre slikt bevis. Det er fremført noen hypoteser om hva årsaken kunne være til at C-18398 plutselig skjenet over veien. Det er imidlertid ikke noe holdepunkt for å kunne si at noen av de antagelser som er gjort for så vidt angår bilgummiens tilstand og vognens bremser er bevist. Jeg må også forkaste den påstand som det sakkyndige vitne, ingeniør A. D. Møller, har fremsatt, nemlig at hendelsen ikke ville ha inntruffet hvis C-18398 hadde vært i forskriftsmessig stand. For det første kan det også tenkes andre grunner til det som forefalt, f. eks. et plutselig bevissthetstap hos føreren uten forutgående symptomer, og videre finner jeg å måtte legge vekt på at det under vitneavhøringen ble opplyst av 4. vitne, bilverkstedeier Ludvik Høier, at C-18398 var i god brukbar stand - uten påviselige mangler. Vognen hadde vært på hans verksted noen dager før denne turen. Det hadde ikke tidligere vært noen uregelmessigheter ved bremsenes funksjon, hvilket for øvrig også vognens fører forklarte i retten.

Idet jeg viser til det foran anførte, kommer jeg for mitt vedkommende til følgende konklusjon. De saksøkte 1, 2 og 3 frifinnes.