RG-1953-560
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1953-05-04 |
| Publisert: | RG-1953-560 |
| Stikkord: | Avvisning av anke |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 4. mai 1953 i ankesak nr. 522/1952. |
| Parter: | Anders Svenneby (overrettssakfører Birger Fløtten) mot Oskar Tjugen (overrettssakfører Alf Kvaal). |
| Forfatter: | Lagdommerne Johs. M. Rivertz, Andreas Endresen, Johs. Koefoed |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §170, §175, §180, §407, §4, Skjønnsprosessloven (1917) §61, §70, Sportelloven (1938) §138 |
Ellen Hee overdro ved skjøte tinglyst 9. oktober 1941 eiendommen g.nr. 36 br.nr. 1 i Nord-Odal til Oskar Tjugen.
Overrettssakfører Birger Fløtten uttok 1944 på vegne av Alf, Anders og Edvard Svenneby, som samtlige var bosatt i Amerikas forente stater, forliksklage mot Oskar Tjugen som innledning til odelssøksmål om den solgte eiendom. Takst og overtakst ble deretter holdt og løsningssak i rett tid anlagt ved retten.
Etter frigjøringen ble det fremlagt fullmakt av 26. juni 1945 fra Anders Svenneby hvori denne erklærte seg enig i at odelssak var reist, og ga overrettssakfører Birger Fløtten fullmakt til å fortsette saken og ordne det fornødne. Ved
Side:561
Vinger og Odal herredsretts dom av 8. mars 1946 ble Anders Svenneby kjent odelsberettiget til eiendommen, og Oskar Tjugen dømt til å utstede skjøte til ham for takstsummen samt til å fravike og ryddiggjøre eiendommen til 14. april 1947.
Tjugen hadde imidlertid ved kjøpekontrakt av 9. desember 1944 overdratt eiendommen til Trygve Nordli som ikke var villig til å fravike den. Det endte med at overrettssakfører Fløtten i desember 1947 på vegne av Anders Svenneby uttok stevning mot Oskar Tjugen og Trygve Nordli med påstand om at disse var forpliktet til å utstede skjøte til Svenneby. Da Oskar Tjugen 21. februar 1949 begjærte løsningssaken gjenopptatt, ble saken mot ham og Nordli foreløpig stillet i bero.
Under hovedforhandling i herredsretten 16. september 1950 ble odelsløsningssaken i medhold av tvistemålslovens §407 nr. 6 besluttet gjenopptatt, og i dom av 26. september s. å. ble Oskar Tjugen frifunnet, idet retten fant at det etter bevislighetene måtte ansees på det rene at saken var anlagt for å skaffe Ellen Hee eiendommen tilbake. Oskar Tjugen ble tilkjent kr. 600,00 i saksomkostninger. Om saksforholdet vises for øvrig til herredsrettens domsgrunner.
Anders Svenneby påanket gjennom sin prosessfullmektig gjenopptagelsesbeslutningen og dommen ved ankeerklæring av 11. desember 1950. Den ankende part betalte 13. januar 1951 kr. 30,00 til dekning av omkostningene ved den forberedende behandling av ankesaken. I brev av 17. januar 1951 uttalte overrettssakfører Fløtten bl.a. at han aktet å søke om fritagelse for rettsgebyrer i lagmannsretten. I brev av 17. april og 7. juni 1951 sendte herredsretten forespørsler om hvorledes det gikk med søknaden. Som svar på den første forespørsel anførte overrettssakfører Fløtten 21. april 1951 at søknaden var blitt noe forsinket og ennå ikke avgjort, og at han skulle sende retten beskjed så snart den var avgjort. I sitt svar på den annen forespørsel anførte overrettssakføreren 12. juni 1951 at saken f. t. berodde i Finansdepartementet med søknad om utsettelse med gebyrenes betaling til lagmannsrettens dom var falt. Det ble så ikke foretatt mer med ankesaken før herredsretten i brev av 12. november 1952 til overrettssakfører Fløtten ba om at gebyrene omgående måtte bli innbetalt dersom han ønsket saken fremmet; det anførtes at saken var blitt liggende på rettens kontor som følge av at overrettssakføreren tross purring ikke hadde innbetalt gebyr for sakens behandling ved lagmannsrett. I brev av 20. november 1952 satte retten frist til 4. desember 1952 for innbetaling av gebyr vedkommende ankesaken; det anførtes at dersom gebyr ikke ble innbetalt innen denne frist, ville ankesaken ikke under noen omstendigheter kunne behandles. Overrettssakfører Fløtten betalte 4. desember 1952 kr. 120,00 til dekning av gebyr m.v.
I brev fra herredsretten av 3. februar 1953 opplyses at
Side:562
retten ikke uttrykkelig har gitt den ankende part henstand med innbetaling av rettsgebyrer. Retten uttaler videre at det muligens kan sies å foreligge en stilltiende tillatelse fra retten side uten at det er tilstrekkelig grunn til å anta at en slik stilltiende tillatelse strekker seg særlig utover 12. juni 1951. Rettens uttalelser i brevet av 20. november 1952 innebærer ikke at det er tatt standpunkt til om saken ville bli behandlet dersom gebyret ble innbetalt innen den satte frist.
Oskar Tjugen som i sitt tilsvar av 18. januar 1951 påsto herredsrettens dom stadfestet og tilkjennelse av saksomkostninger, har i prosesskrift av 20. februar 1953 pekt på at det ikke fremgår om anken er kommet inn i rett tid, idet det ikke foreligger noe dokument som viser når herredsrettens dom ble forkynt for den ankende parts prosessfullmektig. Videre har ankemotparten anført at anken må nektes tatt under behandling fordi gebyr ikke er betalt innen en frist herredsretten satte i brev av 19. januar 1951, og noen søknad om henstand ikke innen nevnte frist er innsendt i samsvar med tvistemålslovens §170 annet ledd. I prosesskrift av 17. mars 1953 har ankemotpartens prosessfullmektig videre anført:
«Jeg har ringt Justisdepartementet som opplyser at søknaden om fritagelse for gebyrer er datert 21. april 1951, og at avslaget er datert 5. mai 1951. Overrettssakfører Fløtten har så 7. mai 1951 søkt departementet om utsettelse med å betale gebyr til dom er falt. Departementet svarte 22. mai 1951 at det ikke hadde noen bemyndigelse til å etterkomme en slik søknad. Til tross for dette og herredsrettens forespørsel i brev av 7. juni 1951 har overrettssakfører Fløtten intet foretatt seg.»
Dette prosesskrift er meddelt overrettssakfører Fløtten som ikke har fremsatt innvendinger mot de gjengitte anførsler fra ankemotparten. I prosesskrift av 4. april 1953 har den ankende parts prosessfullmektig innskrenket seg til å fastholde hva han tidligere har anført - nemlig at det ble søkt om fri sakførsel, men at søknaden ble avslått, og at han senere fikk frist av herredsretten til å betale sakens omkostninger ved lagmannsretten og foretok innbetaling innen den satte frist.
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter de foreliggende opplysninger finner retten at selve ankeerklæringen er innkommet til herredsretten i rett tid. Den ankende parts prosessfullmektig har opplyst at dommen ble forkynt for ham den 12. oktober 1950. Herredsretten har i brev til lagmannsretten av 8. april 1953 uttalt at den antar at dette er riktig og videre opplyst at overrettssakfører Fløt tens brev med ankeerklæringen var poststemplet 11. desember 1950.
Hva angår ankemotpartens anførsel om at den ankende part ikke har innbetalt gebyr innen den frist som var satt i rettens brev av 19. januar 1951, bemerkes at denne frist gjaldt
Side:563
innsendelse av mulige bemerkninger til ankemotpartens tilsvar og ikke innbetaling av gebyr.
Lagmannsretten finner imidlertid at anken må avvises på grunn av for sen innbetaling av gebyr m.v., jfr. i denne forbindelse avgjørelser i Rt-1936-440 og Rt-1938-582. Den som påanker en dom, plikter etter sportellovens §138 forskuddsvis å innbetale ikke bare utgiftene ved den forberedende behandling av ankesaken, men gebyrer og andre omkostninger ved ankesakens behandling i det hele. I det foreliggende tilfelle har den ankende part betalt omkostningene for den forberedende behandling, men fått henstand med gebyrinnbetalingen for øvrig på grunn av søknad om fritagelse for rettsgebyrer. Det må ha vært klart for den ankende parts prosessfullmektig at denne henstand ble gitt til departementets avgjørelse forelå, og at han pliktet å foreta innbetaling så snart han fikk meddelelse om at søknaden var avslått. Ytterligere måtte dette også fremgå av herredsrettens forespørsler av 17. april og 7. juni 1951. Man nevner for øvrig at overrettssakfører Fløtten den 12. juni 1951 - altså etter at Justisdepartementets endelige avgjørelse forelå - som svar på herredsrettens forespørsel av 7. juni 1951 har anført at saken berodde i Finansdepartementet med søknad om utsettelse med gebyrenes betaling til lagmannsrettens dom var falt. Noen nærmere forklaring om dette foreligger ikke fra overrettssakfører Fløttens side. Etter dette må lagmannsretten bygge på at bortsett fra omkostningene for den forberedende behandling er gebyrer m.v. først innbetalt ca. 2 år etter ankefristens utløp og over 1 1/2 år etter at Justisdepartementet, som disse saker hører under, hadde avslått søknaden om fritagelse for rettsgebyrer. Man nevner også at søknad om fritagelse som nevnt først ble innsendt over 4 måneder etter ankefristen utløp.
Det bemerkes at de to dommer i saken henholdsvis av 8. mars 1946 og 26. september 1950 er avsagt av herredsretten med to skjønnsmenn som domsmenn, mens det etter skjønnslovens §70 annet ledd, jfr. §61 annet ledd, er de tre underskjønnsmenn som skal gjøre tjeneste som domsmenn. Dersom odelstaksten ble holdt før frigjøringen i 1945, kan dette henge sammen med at odelstakst er holdt med to skjønnsmenn etter de midlertidige okkupasjonsbestemmelser om endringer i rettergangslovgivningen av 2. september 1943 §4. Disse okkupasjonsbestemmelser falt imidlertid bort ved frigjøringen, se provisorisk anordning om okkupasjonslovgivningen av 26. januar 1945 §1 sammenholdt med kongelig resolusjon av 4. mai 1945. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, finner den ikke grunn til å undersøke om odelstaksten er holdt etter frigjøringen eller - om den er holdt før - til å ta standpunkt til om odelsløsningssaken likevel skulle vært behandlet med tre skjønnsmenn som domsmenn.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, må
Side:564
ankemotparten tilkjennes saksomkostninger, se tvistemålslovens §180 annet ledd, sammenholdt med §175. Saksomkostningene settes til kr. 100,00.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken avvises.
I saksomkostninger betaler Anders Svenneby til Oskar Tjugen 100 - hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.