RG-1953-747

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1953-07-01
Publisert:	RG-1953-747
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 1. juli 1953 i ankesak nr. 399/1952
Parter:	1. M. O. Strømbu, 2. Olav Eriksrud (overrettssakfører C.-B. Kjelstrup) mot Ivar Øyen (høyesterettsadvokat Einar Haugestad).
Forfatter:	Lagmann Kristian Lunde, lagdommer Andreas Endresen, byrettsdommer F.A. Zimmer
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863) §16, LOV-1818-08-17, §14, §1, §2, Skogloven (1863), Tvistemålsloven (1915) §172, §180

I denne sak hvor hovedsøksmålet gjelder innholdet av den bruksrett Maurits Olsen Strømbu og Olav Mikkelsen Eriksrud har i Ivar Øyens eiendommer g.nr. 174, br.nr. 3 og 5 i Folldal og motsøksmålet disse eiendommers utstrekning mot fjellet, avsa Nord-Østerdal herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - 23. juni 1952 enstemmig dom med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

Maurits Olsen Strømbu som bruker av g.nr. 174, br.nr. 4 og Olaf Eriksrud som eier av g.nr. 174, br.nr. 1 kjennes ikke å ha annen bruksrett enn havnerett i g.nr. 174, br.nr. 3 og br.nr. 5, alle i Folldal.

I motsøksmålet:

Ivar Øyen som eier av g.nr. 174, br.nr. 3 og 5 i Folldal kjennes i forhold til Olaf Eriksrud som eier av g.nr. 174, br.nr. 1 og Maurits Olsen Strømbu, som bruker av g.nr. 174, br.nr. 4, begge eiendommer i Folldal, ikke eiendomsberettiget hverken med enerett eller som sameier i fjellet ovenfor (Østenfor) sine ovenfor nevnte skogteiger. Eiendomsgrensen følger

Side:748

skoggrensen overensstemmende med skylddelingsforretningene av 7. november 1874.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Maurits Olsen Strømbu - som senere er blitt eier av g.nr. 174, br.nr. 4 i Folldal - og Olav Eriksrud har i rett tid påanket dommen for så vidt angår herredsrettens avgjørelse i hovedsøksmålet. Ivar Øyen har tatt til gjenmæle og har motanket for så vidt angår herredsrettens avgjørelse i motsøksmålet.

De ankende parter Maurits Olsen Strømbu og Olav Eriksrud har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

«I hovedsøksmålet:

A. Prinsipait: I Ivar Øyens skogteiger g.nr. 174, br.nr. 3 og 5 har Olav Eriksrud som eier av Eriksrud g.nr. 174, br.nr. 1 og Mauritz Olsen Strømbu som eier av Eriksrud g.nr. 174, br.nr. 4 - alle eiendommer i Folldal herred - fulle almenningsrettigheter - subsidiært rettigheter som nevnt i rettsforlik av 28. juni 1802.

Subsidiært: I Ivar Øyens nevnte teiger har ankepartene stedsevarende rettigheter overensstemmende med den bruk som har funnet sted etter 1874 - etter rettens nærmere angivelse.

Atter

subsidiært: I Ivar Øyens nevnte teiger har de ankende parter stedsevarende bruksrettigheter overensstemmende med de i skjøtene dat. 9. desember 1874 gjorte forbehold.

B. Subsidiært: (For det tilfelle at teigene ansees å tilligge Eriksrudgårdene med full eiendomsrett i 1874). I Ivar Øyens nevnte teiger har de ankende parter som eiere av sine ovennevnte eiendommer overensstemmende med forbeholdene i skjøtene av 1874 foruten havnerett stedsevarende rett til å ta skogavfall.

I motsøksmålet:

Herredsrettens dom stadfestes.

I begge søksmål og alle tilfelle:

Ivar Øyen dømmes til å erstatte Olav Eriksrud og Maurits Olsen Strømbu saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.»

De ankende parter mener for så vidt angår avgjørelsen i hovedsøksmålet at herredsretten har tatt feil både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Herredsretten har feilaktig bygget sin avgjørelse på at forholdene i 1874 var identiske med forholdene i dag - uten å undersøke om eierne av Eriksrudgårdene i 1874 kunne ha fått en fullt utviklet eiendomsrett til skogen. Retten synes her å ha lagt avgjørende vekt på at Høyfjellskommisjonen i sin kjennelse av 16. august 1940 legger til grunn at oppsitterne i denne del av Atnedalen nå er eiere av disse områder av dalføret. Etter de ankende parters oppfatning har herredsretten tapt av syne at det er foregått en utvikling fra 1803 til i dag og at denne utvikling i 1874 ikke var kommet så langt at eierne av

Side:749

Eriksrudgårdene da var blitt eiere av skogen. De ankende parter mener at kjøperne av Eriksrudgårdene ved salget i 1803 bare fikk eiendomsrett til selve plassene - jord og hus, jfr. rettsforliket av 1802. Derimot fikk de ikke eiendomsrett til de ovenforliggende skogstrekninger, men bare bruksrett i disse strekninger samt den øvrige almenning. Det er enighet om at så vel ankemotparten som de ankende parter i dag eier skogen under sine eiendommer. De ankende parter ser det slik at denne eiendomsrett hviler på hevd med utgangspunkt i skjøtningene av 1874, idet det ikke foreligger noe dokument som viser noen eiendomsovergang fra frøningene til Eriksrudmennene for så vidt skogen angår, og det heller ikke er noen tradisjon om overdragelse etter plassalgene i 1803. Hevd fullført av Eriksrudmennene i 1874 kan ikke komme på tale, dels fordi den nødvendige gode tro ikke kunne foreligge så tidlig som i 1844 da hevden senest måtte ha begynt, dels fordi Eriksrudmennenes bruksutøvelse i skogen var hjemlet i rettsforliket av 1802 og - selv om mulige overskridelser måtte kunne påvises - ubetinget ikke fremtrådte som en klar utøvelse av eiendomsrett slik at frøningene hadde grunn til å gripe inn, dels fordi de ikke kan antas å ha hatt enebesittelsen av skogen hvor også frøningene fra gammel tid øvet bruk som de forbeholdt seg ved rettsforliket av 1802.

Da selgerne således ikke var eiere av de skogteiger som ble solgt i 1874 - skjønt både de og kjøperen trodde de var det - kan de bruksrettigheter selgerne forbeholdt seg i skogen ikke betraktes som nystiftede rettigheter, men faller innenfor rammen av de bruksrettigheter som selgerne hadde fra gammelt av. Etter de ankende parters mening kommer derfor skoglovens §16 under ingen omstendighet til anvendelse. De ankende parter hevder imidlertid at deres bruksrettigheter i de teiger som ble solgt i 1874 er mer omfattende enn forbeholdet i skjøtene viser. De gjør nemlig gjeldende at de bruksrettigheter i skogen som ble tilstått ved salget i 1803, er almenningsrettigheter, hvorav følger at en eier ikke med virkning for sine rettsetterfølgere kan gi avkall på disse rettigheter, jfr. plenumsdom inntatt i Rt-1931-110 flg. Det kan derfor ikke være bindende for de ankende parter om tidligere eiere av deres gårder i 1874 skulle ha gitt avkall på sine almenningsrettigheter i de solgte skogteiger i den utstrekning det ikke er tatt uttrykkelig forbehold i skjøtene. For så vidt herredsretten har henvist til N. L. 5-5-5, gjør de ankende parter i ankeerklæringen gjeldende at denne lovbestemmelse ikke får anvendelse her, og at det bevis bestemmelsen foreskriver under enhver omstendighet må sies å være ført.

De ankende parter gjør videre gjeldende at herredsretten har tatt feil når den har funnet at retten til å ta skogavfall går inn under bestemmelsen i skoglovens §16.

Overfor motanken gjør de ankende parter gjeldende at herredsrettens avgjørelse av motsøksmålet er riktig.

Side:750

Ankemotparten Ivar Øyen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«I hovedsøksmålet: Herredsrettens dom stadfestes.

I motsøksmålet: Ivar Øyen frifinnes.

I begge saker: Ivar Øyen tilkjennes saksomkostninger.»

Ankemotparten gjør i hovedsøksmålet gjeldende at selgerne av de skogteiger som saken gjelder, i 1874 var eiere av teigene. Han benekter at det i 1874 eksisterte almenningsrettigheter eller andre bruksrettigheter i teigene. Det er i tilfelle de ankende parter som må føre bevis for at selgerne ikke var eiere i 1874, og noe slikt bevis er ikke ført. Under enhver omstendighet har de ankende parter ikke større rett enn sine rettsforgjengere som foretok salget i 1874, og da det påhvilet disse en garanti for at kjøperne fikk eiendomsretten, kan heller ikke de ankende parter gjøre gjeldende at selgerne ikke hadde eiendomsrett i 1874.

For så vidt angår motsøksmålet mener ankemotparten at herredsretten har tatt feil når den ikke har funnet at de fraskilte parseller går til høyeste fjell.

Under ankeforhandlingen har Maurits Olsen Strømbu og Olav Eriksrud samt Ivar Øyen avgitt partsforklaring, og det er avhørt 13 vitner hvorav 9 er nye for lagmannsretten. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter som vil bli nevnt i den utstrekning de antas å ha betydning for saken. Lagmannsretten har sammen med partene og deres prosessfullmektiger foretatt åstedsbefaring gjennom en av de skogteiger som ble solgt i 1874, og området ovenfor.

Lagmannsretten er når det gjelder hovedsøksmålet kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Som det vil fremgå av herredsrettens dom, ble g.nr. 174, br.nr. 3 i 1874 solgt fra Eriksrud søndre, g.nr. 174, br.nr. 1 (daværende løpenr. 388 a), som den gang ble eiet av Ole Mikkelsen Eriksrud, som er den nåværende eier Olav Eriksruds farfar. G.nr. 174, br.nr. 5 ble samtidig solgt fra Eriksrud nordre, g.nr. 174, br.nr. 4 (daværende løpenr. 389 a), som den gang ble eiet av Hans Olsen Eriksrud, som er nåværende eier Maurits Olsen Strømbus morfar, Kjøper var landhandler Chr. C. Bruun som antagelig kort etter århundreskiftet solgte parsellene til Mathiesen & Co. Dette firma solgte i 1925 teigene videre til ankemotparten Ivar Øyens far.

Atnedal var fra gammelt av delt i tre almenninger, Dovre-Atnedals almenning i nord, Ringebu-Atnedals almenning i syd og Fron-Atnedals almenning i midten. Almenningsberettiget i sistnevnte strekning var oppsitterne i Frons hovedsogn i øvrebygden på østsiden av Lågen, noen gårder i Nedrebygden samt oppsitterne på Lågens østside i Sødorp anneks. Frøningenes enerett til almenningen i Fron-Atnedal ble fastslått i en dom ov Overhofretten av 20. september 1717. Under denne sak som førtes mot oppsittere i Dovre, ble også almenningens grenser fastslått.

Side:751

Det fremgår av den skylddelingsforretning som ble holdt på plassen Eriksrud 23. august 1764, at rydningsmannen Erik Larsen begynte rydningen i 1755. I 1756 fikk han fogdens bevilling til førsterett til plassen om den kunne bli rydning, og i 1760 anmeldte han stedet på tinget for å bli ilagt rydningsskatt. På grunn av naturforholdene fant retten det ved skyldsetningen umulig å få oppmålt plassen og avmerket den med grensestener, men for at rydningsmannen ikke skulle få adgang til å fare over hele almenningen til skade for den bruksberettigede almue, ble det fastsatt nærmere grenser utover hvilke han ikke måtte komme. Og det fastslåes uttrykkelig at det utenfor disse grenser ikke skulle være annet enn almenning, hvor almuen senere liksom før «uden Præjudice og indgreb have deres Eldgamle og Prioriterede brug». Det er enighet mellom partene i nærværende sak om at ingen av rydningsmennene på de plasser i Fron-Atnedals almenning som ved denne anledning ble skyldsatt, fikk almenningsrett. Plassene var ikke selveierbruk, men fortsatt undergitt Kongens eiendomsrett som almenningen for øvrig jfr. Brandts tingsrett (2. utg.) 168. I skylddelingsforretningen uttales at dette spørsmål ligger utenfor rettens myndighet, idet N. L. 3-12-5 til 7 er avgjørende; det tilføyes imidlertid at rydningsmennene etter rettens mening i almenningen burde «nyde Brændefang og Huus Tømmer til fornødenhed, men ikke videre uden Høy Øvrigheds tilladelse, hvilket det end ikke er den brugs berettigede Almue tilladt.»

Som det vil fremgå, kan det ikke av denne skyldsetningsforretning - og det samme gjelder de andre skyldsetningsforretninger som ble holdt samtidig - utledes noe som gir grunnlag for å anta at rydningsmannen fikk noen særrett til bruk av visse områder i almenningen utenfor de grenser som er opptrukket for plassen.

Eriksrud ble i den følgende tid delt i to uten at de nærmere omstendigheter ved denne deling er opplyst.

Ved auksjon avholdt 25. juni 1796 ble Fron-Atnedals almenning med de fem rydningsplasser - Gravmoen, Sandene, Eriksrud, Strømbo og Svartodden - solgt til lensmann Qvigstad og to bønder som opptrådte på egne og den øvrige bruksberettigede almues vegne. Kjøpesummen var 430 riksdaler. Samme bud hadde kjøperne gitt under en auksjonsforretning som tidligere var holdt, men auksjonsforretningen ble besluttet gjentatt, da beboerne på de fem plasser klaget over at de ikke var blitt varslet til den første auksjon og de videre stillet i utsikt at de selv ville kjøpe plassene for samme kjøpesum. Noe bud fra oppsitterne på plassene fremkom imidlertid ikke på den nye auksjon. På grunnlag av den almenningsberettigede almues auksjonsbud ble almenningen med de fem plasser ved kongeskjøte av 22. januar 1800 overdratt til lensmann Qvigstad, Johannes Olsen Steig og Erland Andersen på egne og øvrige almues vegne. Eiendomsretten til almenningen var

Side:752

således gått over til den almenningsberettigede almue, og almenningen var fra å være kongealmenning eller statsalmenning dermed gått over til å bli det som i nyere lovsprog kalles bygdealmenning.

I den følgende tid ble plassene i almenningen solgt til oppsitterne. 13. desember 1803 ble det utferdiget skjøter på de to halvdeler av plassen Eriksrud for henholdsvis 99 og 90 riksdaler, på Gravmoen for 75 riksdaler og på Sandene for 190 riksdaler. I 1808-09 ble skjøter utferdiget på to halvdeler av Svartodden, hver for 215 riksdaler og på Sfrd.mbo for 300 riksdaler. På Sandene ble det i 1810 utferdiget nytt kjøte - til samme kjøper som i 1803 - for 340 riksdaler.

De skjøter som ble utferdiget i 1803, henviser alle til et rettsforlik som 28. juni 1802 ble inngått mellom lensmann Qvigstad m. fl. på egne og den øvrige almues vegne og de to oppsittere på Eriksrud. I dette forlik ble man enig om at almuen skulle selge hver av de to oppsittere deres påboende deler av plassen. Selgerne forbeholdt seg ved dette salg for seg og almuen «uinskrenket sin Brugs Ret i Skaugen og til Havnegangen i een og alle Deele uden modsigelse» og videre forkjøpsrett i fall kjøperne, deres hustruer eller barn skulle ønske å selge deres «nu påboende og kjøbte Deele» av plassen; kjøpesummen skulle i tilfelle være den samme som oppsitterne ifølge rettsforliket skulle gi for sin del av plassen, og det uten hensyn til den stand som plassen da «befindes paa Huuser og Jord». Videre heter det i forliket: «Iøvrigt skal Pladsernes Beboere og deres Børn have Ret til udi Almindingen at tage saavel Bygnings Tømmer til Pladsens Opbyggelse som dens Vedlikeholdelse som Brændefang, Beed, Riis og Bahr til sine Creature samt fornøden havning, men ingenlunde tillades dem at nedhugge den Væxterlige og færske Skov til Kull ved, men samme tages af Vindfald og Tørre Træer.»

I hvert av skjøtene fra 1803 henvises det under ett til begge disse bestemmelser om bruksrettigheter - almuens i skogen og havnegangen og kjøpernes i almenningen - i noenlunde samme ordelag. Således heter det i et av skjøtene vedrørende Eriksrud: «Angaaende Hugst, Havning og videre Brug i Almindingen, da skal den med ham under 28de Juni f. aa. Indgagne Forening være til Regel og holdes efterrettelig.»

Lagmannsretten har ikke på grunnlag av disse opplysninger kunnet tilegne seg den oppfatning at det ved skjøtene i 1803 ble overdratt mer til eiendom enn den jord som plassene ble tildelt ved skyldsetningen i 1764. Som det vil fremgå har lagmannsretten lagt til grunn at plassene i 1764 ikke fikk andre særrettigheter enn til den jord som ble tildelt dem til oppdyrking. Det kan da vanskelig tenkes at det i den tid som var forløpet til 1803, kunne ha utviklet seg en eksklusiv bruksrett over omliggende skogstrekninger av en så festnet karakter at en slik skogstrekning uten videre ansees innbefattet i handelen når selve plassen selges. Det kan etter rettens mening

Side:753

ikke utledes noe i denne retning av den omstendighet at almuen i rettsforliket er forbeholdt sin bruksrett i skogen og til havnegangen. Bestemmelsen må forståes slik at selgerne ex tuto gjør oppmerksom på at almuen ikke ved salget avstår noen rett i almenningen, jfr. skjøte av 24. september 1808 vedrørende Strømbo, hvor det uttrykkelig er sagt at almuen forbeholdes sin bruksrett til almenningen etter loven. Heller ikke kan det trekkes avgjørende slutninger i annen retning av de skjøtninger som foregikk i årene 1808-10. I skjøtet av 24. september 1808 vedrørende den uskyldsatte plass Strømbo angis uttrykkelig det som overdras, bl.a. området «fra bred Kjærn Stryket til Rødningspladsen Sortaadens Ejendeler modstøder, og tillige Skoven imellem Strømboen og Elven Hølsen». Den skog som her nevnes, ligger i området ovenfor grenselinjen mellom Strømbo og Svartodden, og det kan gjøres gi eldende at det skulle være ufornødent her mer enn ellers å si noe om skogen, dersom skogen ovenfor uten videre fulgte med ved overdragelsen av plassene. - Lagmannsretten finner det videre sannsynlig at det uttrykk som er brukt i skjøtene vedrørende Svartodden - «fra Fiere til Fields saaledes som samme har vært ejet og brugt af gammel Tid, intet i nogen Mande undtagen» - ikke kan sees som annet enn en frase uten reelt innhold. Av den kan således neppe sluttes at det til plassen har ligget bestemte skogstrekninger i området ovenfor. -

Lagmannsretten kan heller ikke bygge noe på det nye skjøte som i 1810 ble utstedt vedrørende Sandene. Det sies her at selgerne frafaller det i skjøtet av 1803 tatte forbehold. I mangel av nærmere opplysninger er det vanskelig å slutte om det hermed menes annet og mer enn at den forkjøpsrett som var forbeholdt i skjøtet fra 1803, frafalles.

Under enhver omstendighet har skjøtene fra 1808-10 et annet innhold enn skjøtene fra 1803, og om det ved førstnevnte skjøter skulle være overdratt videregående rettigheter, tør man ikke derav slutte at det samme gjelder vedrørende Eriksrudplassene.

Det er under prosedyren også pekt på forskjellen i de priser som er oppnådd ved de forskjellige salg. Da det under saken ikke er gitt noen nærmere opplysninger om pengeverdiens utvikling i årene 1796-1810, finner retten ikke å kunne trekke noen slutning av forskjellen i kjøpesummene.

Heller ikke kan det i denne sammenheng tillegges noen betydning at det fra Sandene ikke så lenge etter skjøtningene ble solgt et bruk Sæter, og at husmannsplassen Morken ble opprettet under Eriksrud. Både Sæter og Morken ligger i områder som ved skjøtningene i 1803 - så vidt man kan se - ble oppsitternes eiendom.

Lagmannsretten kan heller ikke ved den litteratur som det er henvist til - Meinich-Olsen: Norsk Almenningsrett 19, Olafsen: Jordfellesskap og sameie 62 og Aubert i

Side:754

Foldalsboken 35 og 41 - finne sannsynliggjort at det med i salget i 1803 etter de rettsregler som gjaldt da og for dette distrikt, uten videre fulgte skogstrekninger. Og så vidt skjønnes bygger også Høyfjellskommisjonen i sin kjennelse i 11. grenseoppgangsfelt av 16. august 1940 72 og 73 på den oppfatning at det bare var selve plassen som ble solgt.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten således kommet til at oppsitterne ikke ved kjøpet av Eriksrud ble eiere av de ovenfor liggende skogstrekninger, således heller ikke av skogstrekningene i de nåværende parseller g.nr. 174, br.nr. 3 og 5. Disse omfattes således av de områder hvor oppsitterne i 1803 fikk bruksrettigheter. Det har under saken av partene vært gjort gjeldende motstridende oppfatninger av disse bruksrettigheters rettslige karakter - om det dreier seg om almenningsrettigheter eller vanlige tinglige bruksrettigheter. Lagmannsretten er for sitt vedkommende kommet til at det her dreier seg om rettigheter som må være av almenningsrettslig karakter. Det anføres således i Brandt l. c. 168 at kjøperen når den ryddede plass selges til eiendom, naturligvis inntrer i alle en gårdbrukers rettigheter, og etter sammenhengen menes her almenningsrettigheter. Det er fra ankemotpartens side gjort gjeldende at denne uttalelse bare tar sikte på tilfelle hvor almenningene ligger i bygden, og ikke kan få anvendelse her hvor bygdelaget ligger ca. 5 mil borte. Det er imidlertid antatt i rettspraksis at de bruksberettigede gårder ikke nødvendigvis må ligge samlet, jfr. hrd. i Rt-1929-817. Det forekommer ikke sjelden at en almenning ikke ligger opp til det bygdelag hvor de bruksberettigede bor, men i slike tilfelle bør det allikevel være berettiget å regne almenningen som hørende til bygden. Enten almenningen ligger nær eller lengre borte, vil eierne av de solgte rydningsplasser regelmessig ha samme behov for å kunne supplere gårdsavkastningen ved bruk i almenningen, og noen reell grunn til å gjøre forskjell etter almenningens beliggenhet foreligger derfor ikke. Skulle man imidlertid komme til det resultat at de solgte bruk i almenningen ikke i og med salget fikk almenningsrettigheter, antar retten likevel at i hvert fall her - hvor plassene ble solgt av den bruksberettigede almue som tillike var eiere - må formodningen være for at de bruksrettigheter som ble innrømmet, i kraft av den da gjeldende rett fikk almenningsrettslig karakter. Som foran anført må man gå ut fra at også disse gårder hadde et sterkt behov for sådanne bruksrettigheter, og fikk slike på like linje med den bruksberettigede almue. At selgerne har ment at det var rettigheter av almenningsrettslig karakter som ble innrømmet, finner støtte i at de i skjøtet til Strømbo likefrem innrømmet plassen «Almindings Brug». Det kan også vises til at det i sammenligningsprotokollen for den distriktsmatrikuleringskommisjon som i henhold til matrikkelloven av 17. august 1818 ble nedsatt for Gudbrandsdalen, står under

Side:755

«Etnedalen Alminding» at den er almenning for Atnedalens beboere, en del av hovedsognet, og Sødorp anneks.

Når en eiendom først har almenningsrett, kan eieren ikke med virkning for senere eiere gi avkall på almenningsretten, jfr. Rt-1931-110 flg. Almenningsretten har sin hjemmel i selve loven, og tilkommer derfor enhver eier av gården, uansett om tidligere eiere har gitt avkall på retten. Derav må videre følge at om en almenningsberettiget blir eier av en almenning eller en del av en almenning, faller almenningsretten ikke uten videre bort som følge av tinglig konfusjon. Eies almenningen av samtlige bruksberettigede, kan almenningsretten bringes til opphør ved at det foretas utskiftning som omfatter samtlige almenningsrettigheter. Noen slik utskiftning ble imidlertid ikke foretatt etter at frøningene i 1800 hadde fått kongeskjøte på almenningen. Spørsmålet om bortfall ved tinglig konfusjon har også interesse dersom det kan antas at eierne av Eriksrudplassene i tiden mellom 1803 og 1874 hadde ervervet eiendomsretten til de omhandlede skogparseller. Det følger av almenningsretten som en rettighet der i kraft av loven tilkommer enhver eier av almenningsberettiget gårdsbruk, at almenningsretten aldri kan falle bort ved tinglig konfusjon når eiendomsretten til almenningsparsellen utelukkende hviler på overdragelse eller annen rettslig suksesjon. Var det tilfelle her, måtte etter avhendelsen i 1874 i hvert fall senere eiere av Eriksrudgårdene kunne gjøre almenningsrettigheter i parsellene gjeldende. Annerledes hvis selgerne i 1874 hadde en eiendomsrett som kunne støttes på hevd. I og med at en del av almenningen ble hevdet til eiendom av en almenningsberettiget ville også vilkårene for å hevde eiendommen fri for andres almenningsrett regelmessig foreligge. Det må da også antas at vedkommende eiers egen almenningsrett i det hevdede areal ville falle bort samtidig med de andres.

Det foreligger imidlertid i denne sak intet grunnlag for å anta at eierne av Eriksrudgårdene i 1874 hadde ervervet eiendomsrett til de omhandlede parseller, - bortsett fra den del av dem som gikk inn under plassalget i 1803 - jfr. nedenfor. Det foreligger ingen dokumenter som gir støtte for den oppfatning at en overdragelse har funnet sted, og heller ikke opplysninger om noen muntlig tradisjon som peker i denne retning. Grunnlag for å anta at eieren av Eriksrudgårdene har ervervet eiendomsretten ved hevd, foreligger heller ikke. Den bruksutøvelse som har funnet sted, må i det vesentlige falle innenfor de beføyelser som Eriksrudeierne hadde allerede i kraft av sin almenningsrett. Det foreligger ingen opplysninger om og i tilfelle hvor langt tilbake Eriksrudeierne eksklusivt har utnyttet de omhandlede skogparseller, og det under slike omstendigheter at bruken klart utpeker seg som utøvelse av eierrådighet og ikke bare som utnyttelse av almenningsrett. Ankemotparten har påberopt seg de opplysninger som

Side:756

i 1866 er gitt om Eriksrudgårdene i anledning av den forestående nye matrikulering. I rubrikken: «Haves Skovprodukter til Salg og af hvad Slags samt hvormeget omtrent i Gjennemsnitt aarlig ?» står det for begge gårders vedkommende angitt «7 spd. for Furu Sagtømmer». Rent bortsett fra at det ikke foreligger opplysninger om hvorvidt det virkelig er blitt hugget til salg og i tilfelle hvor lang tid, bemerkes at det i rettspraksis er antatt at salgshugst ikke nødvendigvis danner grunnlag for eiendomshevd fra almenning, men i tilfelle bare må sees som en overskridelse av bruksrett, jfr. hrd. i Rt-1917-111 flg. Det er under ankeforhandlingen opplyst at eierne av Eriksrudgårdene i 1866 solgte en skogparsell til den daværende eier av eiendommen Haldogsenøyen. Skogteigen ble utskilt fra de to gårder i en skylddelingsforretning og overdratt i ett skjøte. Lagmannsretten kan heller ikke i denne overdragelse - sammenholdt med hva der for øvrig foreligger om deres bruk av teigen - finne bevis ført for at eierne av Eriksrudgårdene i 1874 i hevdstid hadde utøvet en slik rådighet over skogen at de omhandlede skogparseller kunne ansees hevdet.

Endelig finner ikke retten å kunne legge særlig vekt på at de almenningsberettigede eiere som i 1873 solgte Vasbulia til landhandler Bruun, øyensynlig har stått i den tro at de solgte alt som de eide i Atnedalen. Det fremgår at det blandt de almenningsberettigede eiere i den foregående tid hadde vært stor uklarhet om rettsforholdene i Atnedalen og at de rettigheter som tillå rettighetshaverne, delvis var gått i glemmeboken.

Både eierne av Eriksrudgårdene og landhandler Bruun må ha stått i den tro at eiendomsretten til skogparsellene ble overført ved skjøtningen i 1874. Den samme tro har partenes rettsetterfølgere hatt. Da hverken landhandler Bruun eller Mathiesen & Co. hadde noen almenningsrett i parsellene - det er således ikke opplyst at de eiet eller drev noe gårdsbruk med almenningsrett - kan deres rådighetsutøvelse i parsellene ikke sees som annet enn utøvelse av eiendomsrett. Og da både Bruun og Mathiesen & Co. som skjøteinnehavere fylte betingelsene for å hevde parsellene til eiendom, måtte Mathiesen & Co. i hvert fall fra 1904 være eiere av dem. Etter sin art må den eiendomshevd som er gjennomført av Bruun og Mathiesen & Co. gjennom deres eksklusive eiendomsbruk, også utslette de almenningsretter som tilkom eierne av Eriksrudgårdene, og som ikke har vært utøvd i hevdstiden. I den utstrekning almenningsrettighetene har vært utøvd, kan det derimot ikke bli tale om bortfall av dem. Etter dette skulle således de ankende parters første subsidiære hovedpost under A i hovedsøksmålet tas til følge. Etter det som er opplyst under ankeforhandlingen kan retten imidlertid ikke finne bevis ført for at eierne av Eriksrudgårdene nevneverdig har utøvet andre rettigheter enn dem som ble forbeholdt dem i skjøtene av 9. desember 1874. Etter det resultat retten er

Side:757

kommet til, vil heller ikke ankemotpartens anførsel om at de ankende parter ikke har ført bevis for at selgerne ikke var eiere i 1874, føre frem. Anførselen om at de ankende parter ikke har større rett enn sine rettsetterfølgere i 1874, går retten ikke nærmere inn på idet den åpenbart ikke kan føre frem. G.nr. 174 br.nr. 3 og 5 har imidlertid ikke i sin helhet vært undergitt samme rettsforhold. En del av parsellene faller inn under de områder som rydningsmannen i 1764 fikk seg tildelt til oppdyrking, og som det må antas at de daværende oppsittere ved salget i 1803 fikk eiendomsretten til. Den grense som her har interesse, er den gamle vei som i 1764 er fastslått som østgrensen for rydningsmannens rydningsfelt. Under åstedsbefaringen er det påvist hvor den gamle vei gikk. Forholdet vil da være at for så vidt angår de deler av g.nr. 174, br.nr. 3 og 5 som ligger vest for den gamle vei, var selgerne av skogparsellene i 1874 utvilsomt eiere. Da almenningsretten ikke hvilte på dette område, vil skoglovens §16 derfor for så vidt komme til anvendelse.

Lagmannsretten må da også ta stilling til om den rett til å ta skogavfall som er forbeholdt i skjøtene av 1874, rammes av skoglovens §16. Forholdet er at det bare er de grovere stokker som tas, idet de tynnere kvister og alt bar ved innsamlingen av avfallet slås av på stedet. Det hevdes fra de ankende parters side at slik innsamling av skogavfall på ingen måte kan ansees skadelig for skogen - snarere tvert om - og at det ikke kan ha vært meningen at skoglovens §16 skulle ramme slike rettigheter. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det dreier seg her utvilsomt om en bruksrett til skog. Skoglovens system er at den i §14 jfr. §1 og §2 setter absolutt forbud mot påhefte av visse bruksrettigheter. Alle andre rettigheter - bortsett fra beitesrett som er uttrykkelig unntatt - vil falle inn under bestemmelsen i skoglovens §16 om at de ikke må påheftes for lengre tid enn 25 år. Domstolene har under disse omstendigheter ingen adgang til å tillegge det betydning om en bruksrett ansees skadelig eller uskadelig.

Når det gjelder motsøksmålet, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten.

Det er fra ankemotpartens side foretatt forskjellige henvisninger til uttalelser som skal vise at så vel Foldalkommisjonen som Høyfjellskommisjonen har regnet fjellstrekninger ovenfor skogen som innbefattet i betegnelsen skog. Det er også søkt påvist at når det i utskiftningsforretninger er anført at en skogstrekning grenser til fjellet, så er fjellet ovenfor skogen opp til vannskillet innbefattet i strekningen.

Det er videre fremhevet at ved det før omhandlede salg i 1866 av en skogparsell fra Eriksrudgårdene til Haldogsen-Øyen, fulgte også fjellstrekningen ovenfor skogen med, - til tross for at det ikke var uttrykkelig sagt hverken i skjøtet eller i skylddelingsforretningen.

Det fremgår av vitneføringen under ankeforhandlingen at

Side:758

meningene om eiendomsforholdene i området ovenfor skogen er høyst forskjellige, idet enkelte mener at strekningene ligger i sameie, andre at de ligger i eneeie, og da tilhørende eieren av de tilliggende skogarealer. Meningene om hvorvidt salg av en «skogstrekning» bare omfatter selve skogen eller også det ovenforliggende areal er likeledes høyst forskjellige.

Lagmannsretten kan stort sett slutte seg til det som er anført av herredsretten angående spørsmålet om det kan antas at fjellstrekningen ovenfor skogen fulgte med i skogsalget. Man vil særlig fremheve at utnyttelse av fjellstrekningene i disse områder har vært et ledd i gårdsdriften, og derfor fortrinnsvis må ansees knyttet til denne. Når en skogstrekning selges til en kjøper til opprettelse av et nytt gårdsbruk, er det naturlig at selgerens rettigheter i fjellstrekningen ovenfor følger med. Selges skogstrekningen derimot - som i dette tilfelle - til en skogspekulant er det ikke sannsynlig at det har vært meningen at disse rettigheter skulle følge med. Det bør også fremheves at mens selgerne ved salget i 1874 har tatt forbehold med hensyn til bruksrettigheter i skogen, har de ikke tatt slike forbehold når det gjelder fjellet - og også dette kan tyde på at det ikke har vært meningen at fjellet skulle følge med. Lagmannsretten har også lagt stor vekt på 5. vitne Harald Neegaards forklaring. Han har vært skogsbestyrer hos Mathiesen & Co. i tiden 190843 og hadde således fra 1908 til 1925 oppsynet med de her omhandlede skogparseller. Mathiesen eller andre som var ansatt hos ham ga aldri i denne tid uttrykk for at man gjorde krav på fjellstrekningene ovenfor skogparsellene, idet Mathiesen var av den oppfatning at han ikke hadde noen rettighet i fjellet. I denne forbindelse vil lagmannsretten også peke på at Ivar Øyens bruk av disse fjellstrekninger synes å ha vært helt tilfeldig, jfr. hva herredsretten har uttalt herom. Den gir således etter rettens mening ikke uttrykk for noen eierrådighet. Da Maurits Olsen Strømbu nå er blitt eier av g.nr. 174, br.nr. 4, former man også i motsøksmålet ny konklusjon.

Etter den tvil saken har voldt, finner man at saksomkostninger ikke bør tilkjennes hverken for herreds- eller lagmannsrett, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd sammenholdt med §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I hovedsøksmålet:

I Ivar Øyens skogteiger g.nr. 174, br.nr. 3 og 5 har Olav Eriksrud som eier av Eriksrud g.nr. 174, br.nr. 1 og Maurits Olsen Strømbu som eier av g.nr. 174, br.nr. 4 - alle eiendommer i Folldal - i området østenfor den gamle vei som er omtalt i skyldsetningsforretningen av 23. august 1764, stedsevarende bruksrettigheter overensstemmende med de i skjøtene

Side:759

av 9. desember 1874 gjorte forbehold. I området vest for nevnte vei har de bare havnerett.

I motsøksmålet:

Ivar Øyen som eier av skogteigene g.nr. 174, br.nr. 3 og 5 er i forhold til Olav Eriksrud som eier av g.nr. 174, br.nr. 1 og Maurits Olsen Strømbu som eier av g.nr. 174, br.nr. 4 - alle eiendommer i Folldal - ikke eiendomsberettiget hverken med enerett eller som sameier i fjellet ovenfor (østenfor) nevnte skogteiger. Eiendomsgrensen følger skoggrensen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Petter A. Larsen med domsmenn)

Saken gjelder utstrekningen av den bruksrett de saksøkte M. O. Strømbu og Olaf Eriksrud som henholdsvis bruker av g.nr. 174, br.nr. 4 og eier av g.nr. 174, br.nr. 1 har i den del av saksøkerens eiendom som er fraskilt ovennevnte eiendommer og nå har betegnelsen g.nr. 174, br.nr. 5 og 3, samtlige eiendommer beliggende i Nord-Atnedal i Folldal. Motsøksmålsvis gjelder saken fastsettelse av omfanget av den del av saksøkerens eiendom som er betegnet som g.nr. 174, br.nr 3 og 5 i Folldal.

Ved skjøte datert 9. desember 1874 solgte den daværende eier av gården Eriksrud Søndre da ln. 388 a nå g.nr. 174, br.nr i Ole Mikkelsen Eriksrud 2 skogteiger av sin eiendom til landhandler Chr. C. Bruun for 475 speciedaler. Ved en forutgående skyldsetningsforretning avholdt 7. november 1874 hadde disse teiger fått en gammel skyld av 3 skilling, ny 17 skilling. Disse teiger er nå betegnet g.nr. 174, br.nr. 3. Ved skjøte av samme datum solgte den daværende eier av gården Eriksrud Nordre, da ln. 389 a, nå g.nr. 174, br.nr. 4, Hans O. Strømbu til samme person Bruun en skogstrekning av sin eiendom for 475 speciedaler. Ved en forutgående skyldsetningsforretning avholdt 7. november 1874 hadde den solgte skogstrekning fått en gammel skyld av 3 skilling, ny 19 skilling. Denne skogstrekning er nå betegnet g.nr. 174, br.nr. 5.

I begge de ovenfor nevnte skjøter hadde selgerne forbeholdt seg «havnerett, slåtter samt endvidere at tage til husbehov av løvskogen og av skogavfaldet på marken hva Bruun ei på annen måte gjør seg bruk av».

I skjøtene var de solgte parseller betegnet som henholdsvis «skovteige» og «skovstrekning». I de skyldsetningsforretninger som var gått forut for skjøtenes utferdigelse var gitt en nærmere grensebeskrivelse av de områder som skulle skyldsettes. Grensebeskrivelsene var ganske detaljerte bortsett fra den delen av parsellene som vendte mot fjellet. Her brukt uttrykk som «støter til det nøgne fjeld», «mot fjeldet», «mot det nøgne fjeld», «til fjeldet nordre Strømbokampen».

I henhold til det forbehold som selgerne hadde tatt i skjøtene av 9. desember 1874 har de senere eiere og brukere av Eriksrudgårdene g.nr. 174, br.nr. 1 (Søndre) og br.nr. 4 (Nordre) utøvet den bruk i de frasolgte parseller som er nevnt i skjøtene uten at

Side:760

parsellenes eiere har motsatt seg dette før parsellenes nåværende eier Ivar Øyen etter forgjeves prøvet forliksmegling ved sin prosessfullmektig høyesterettsadvokat Einar Haugestad, Oslo innga stevning til Nord-Østerdal herredsrett den 11. februar 1952 og forlangte rettens dom for at av de forbeholdte bruksrettigheter skulle nå bare bestå havneretten, idet de øvrige bruksretter som stridende mot skoglovens §16 forlengst måtte være bortfalt.

I tilsvar til stevningen har de saksøkte ved sin prosessfullmektig overrettssakfører Kjelstrup, Tynset foruten å ta til gjenmæle mot det av saksøkeren anførte gått til motsøksmål for ved dom å få fastslått at saksøkeren Ivar Øyen ikke i forhold til de saksøkte er eiendomsberrettiget til fjellet ovenfor sine skogteiger g.nr. 174, br.nr. 3 og 5. - - -

De eiendommer som tvistepunktene i nærværende sak angår, saksøkeren Ivar Øyens g.nr. 174, br.nr. 3 og 5, saksøkte Olaf Eriksruds gård Eriksrud søndre, g.nr. 174, br.nr. 1 og gården Eriksrud nordre, g.nr. 174, br.nr. 4 som eies av saksøkte M. O. Strømbus mor som sitter i uskifte etter sin avdøde mann Ole H. Strømbu, men brukes av saksøkte M. O. Strømbu, ligger alle i den delen av Nord-Atnedal i Folldal herred som tidligere ble betegnet Frons-Atnedals almenning. Denne delen av Atnedalen var i gammel tid, som det fremgår av betegnelsen, en almenning en statsalmenning, hvor bøndene i Fron i Gudbransdalen hadde almennigsrett. Ifølge Høyfjellskommisjonens kjennelse for 11. felt side 34, regner en med at rydning av plasser i Atnedalen har tatt til omkring midten av 1700 tallet. I 1764 ble tre rydningsplasser skyldsatt, deriblant Eriksrud, se samme kjennelse side 35. Av kjennelsens side 36 fremgår at retten da fant det umulig å avpele med merkestener og oppmåle de to plasser (deriblant Eriksrud). Men heter det samme sted, for at ikke rydningsmennene i mangel av grenser skulle ha frihet til å fare over hele almenningen og på den måten forurette den bruksberettigede almue, skulle mot sør Hesteskotjønnet være grensen for Eriksrud, mens på østsiden av elven Atna skulle veien danne Eriksruds grense. Utenfor den beskrevne strekningen var det almenning, hvor almuen som før skulle ha sin eldgamle bruk.

I 1796 ble Frons Atnedals almenning solgt til bøndene i Atnedal som på auksjonen var representert ved lensmann Quigstad, Johannes Steig og Erland Dalseg, alle fra Fron. Grunnen til at kjøpet kom i stand opplyses i den ovenfor nevnte kjennelse å være at Frons almue følte seg krenket i sin eldgamle bruk ved rydningsmennenes «inngrep og omstreifen». Ved Kongeskjøte av 22. januar 1800 ble Frons Atnedals almenning overdratt til «den i samme almenning bruksberettigede almue». Av skjøtet fremgår at overdragelsen omfattet de 5 rydningsplasser som var i almenningen. Et rettsforlik av 28. juni 1802 mellom almenningens eiere i Fron og oppsitteren på plassen Eriksrud endte med at almenningseierne solgte plassen til oppsitteren. Ved to skjøter begge fra 1803 tinglyst 20. februar 1804 og 21. juni 1804 ble de to halvdeler av plassen Eriksrud av almenningseierne ved blant andre lensmann Quigstad solgt til henholdsvis Peder Hansen for 99 Riksdaler og Hans Michelsen for 90

Side:761

Riksdaler. I begge disse skjøter vises til rettsforliket av 28. juni 1802 om hvilke rettigheter i almenningen plassens oppsittere skulle ha. I rettsforliket hadde almenningseierne forbeholdt seg «ved dette salg uinnskrenket sin bruksrett i skogen og til havne gangen» liksom de forbeholdt seg forkjøpsrett til de to plasser Eriksrud i tilfelle salg. Plassenes beboere skulle på sin side «have ret til udi Almindingen at tage såvel Bygningstømmer til Plassens Opbyggelse som dens Vedligeholdelse som Brendefang, Beed, Riis og Bahr til sine Creature samt fornøden havning osv».

Forholdet mellom Fron Atnedals almenning og gårdene i almenningen er temmelig uklart heter det i den foran nevnte kjennelse av Høyfjellskommisjonen og heter det videre i samme side 72: «Etter beskrivelse i skylddelingsforretningene i det 18de århundre var det noen begrensede områder innafor almenningen som den gang ble tillagt plassene. Etter at eierne av Frons Atnedals almenning i begynnelsen av det 19de århundre hadde solgt plassene til oppsitterne, skulle en da ha ventet at de fremdeles satt igjen med betydelige almenningsstrekninger også i selve Atnadalføret. Hvordan forholdet har vært oppfattet i tiden umiddelbart etter salgene av plassene er ikke godt å ettervise nå. Men i dag er situasjonen den at eierne av den tidligere Frons Atnedals almenning iallfall ikke gjør krav på å eie noe i den delen av Atnedalen som hører til 11. felt. Hvordan gårdene er kommet til å omfatte hele dalføret, om det er skjedd ved hevd eller på annen måte, savner kommisjonen materiale til å bedømme. Men en ting er sikkert, nemlig at gårdene nå omfatter betydelig mer enn det som tilhørte dem etter skyldsetningsforretningene i det 18de århundre osv.»

Med hensyn til den tvist hovedsøksmålet gjelder anfører saksøkeren som ovenfor nevnt at de saksøktes bruksrettigheter i saksøkerens eiendom, bortsett fra havneretten, er bortfalt som stridende mot skoglovens §16. Saksøkeren benekter at de saksøkte kan begrunne fortsatt bruksutøvelse med at de har almenningsrett. Etter saksøkerens mening har de saksøktes eiendommer aldri hatt almenningsrett, idet denne rett bare tillå almuen i Fron som senere kjøpte almenningen og derved også fikk eiendomsretten til denne. De bruksrettigheter eierne av Eriksrudgårdene hadde i Atnedalen var etter saksøkerens mening kontraktsmessige, idet de skriver seg fra rettsforliket med Frons Atnedalsalmenningens eiere i 1802. Saksøkeren hevder at eierne av Eriksrudgårdene eiet de arealer som de i 1874 solgte til Bruun. Selgerne kunne da ikke forbeholde seg de bruksrettigheter de hadde ervervet ved rettsforliket i 1802 overfor kjøperen Bruun uten at dette kom i strid med skoglovens §16.

Saksøkte gjør gjeldende for så vidt angår hovedsøksmålet at eierne av Eriksrudgårdene da kontrakten med Bruun ble sluttet i 1874 hadde fulle almenningsrettigheter i skogen, men ingen eiendomsrett til denne, selv om selgerne trodde at de hadde det. Forholdet var etter saksøktes oppfatning at skogen ikke var blitt solgt da Eriksrudgårdene fikk skjøte fra almuen i Fron i 1803. Det var de ryddede plasser tillagt bruksrettigheter i skogen som handelen da omfattet.

Side:762

Saksøkte mener at Frons Atnedalsalmenningen etter at almuen i Fron hadde fått kongeskjøte i 1800 rettest må betraktes som en bygdealmenning som også Eriksrudgårdene hadde almenningsrett i. Saksøkte mener at eierne av Eriksrudgårdene ikke i løpet av det relativt korte tidsrom mellom 1803 da skjøtet på plassene ble utferdiget og 1874 da salget til Bruun fant sted kan ha ervervet eiendomsretten til de arealer kontraktene med Bruun omfatter. Det foreligger ingen opplysninger om ytterligere hjemmelsdokumenter på skogen og tidsrommet er etter saksøktes oppfatning for kort til å betinge at hevd til eiendom kan ha funnet sted. Motparten har etter saksøktes oppfatning bevisbyrden for at arealene i 1874 ikke hørte til almenningen. De forbehold om bruksrettigheter som ble tatt i skjøtet av 1874 var ikke nystiftelse av rettigheter, men etter saksøktes oppfatning bare en bekreftelse av de gamle bruksrettigheter og kommer derfor ikke i strid med skoglovens bestemmelser.

Noe som bekrefter dette er etter saksøktes mening at eierne av Eriksrudgårdene også etter 1874 utøvet flere bruksrettigheter i skogen enn akkurat de som var nevnt i skjøtet til Bruun.

Hva motsøksmålet angår påstår saksøkte at det bare var skogen som handelen i 1874 omfattet. Skjøtenes ordlyd viser dette i betegnelsen skogteige og skovsterkning er brukt der. At det ikke i skyldsetningsforretningene er anført noen eksakt grense for parsellenes utstrekning i retning mot fjellet tyder også på dette, Uttrykk som «til fjeldet» eller «mot fjeldet» som er brukt i skyldsetningsforretningene må etter saksøktes mening bare være en betegnelse av grensens retning ikke dens utstrekning. Det gjelder her en fortolkning av kontrakter inngått i 1874, ikke fastsettelse av eiendomsgrenser fra eldgammel tid, hvorfor en etter saksøktes oppfatning ikke kan trekke noen paralleller med tilsvarende betegnelser i Høyfjellskommisjonens kjennelser hvor det gjaldt å fastsette eiendomsgrenser mot statsalmenninger.

Saksøkeren har for så vidt angår motsøksmålet påstått at de parseller som ble solgt i 1874 omfatter arealer mot øst like til fjellets topp til herredsgrensen mot Alvdal. Med uttrykk som «til det nøkne fjell» eller «mot det nøkne fjell» som brukes i skylddelingsforretningene av 1874 menes etter saksøkerens oppfatning at fjellet inkluderes i det område som beskrives og han anfører til støtte herfor at det skal være en lokal forståelse av uttrykket. Saksøkeren påberoper seg avgjørelser av Høyfjellskommisjonen i samme retning. Videre anfører saksøkeren at fjellet ovenfor skogen betraktes av mange som et sameie av eiendomsbesittere og at dette kan ha vært grunnen til at ikke noen mer nøyaktig beskrivelse er blitt benyttet i skylddelingsforretningene.

Retten skal bemerke:

Retten vil først behandle den del av saken som hovedsøksmålet omfatter, nemlig spørsmålet om eierne eller brukerne av gårdene Eriksrud søndre g.nr. 174, br.nr. 1 og Eriksrud nordre, g.nr. 174, br.nr. 4 har bruksrettigheter i Ivar Øyens skogteiger g.nr. 174, br.nr. 3 og 5 i Folldal og i tilfelle bruksrettighetenes art og omfang. Det første spørsmål retten i denne forbindelse må ta standpunkt

Side:763

til er om de arealer som den 9. desember 1874 ble solgt av Ole Mikkelsen Eriksrud og Hans O. Strømbu til landhandler Chr. C. Bruun virkelig eiedes av selgerne med full eiendomsrett da salget fant sted. Selgerne har begge hjemmel til sine respektive eiendommer ved skjøter av 18. juli 1870 tinglyst 19. juli samme år. Hvor stort areal hørte til selgernes eiendommer er uklart. Det er riktig som av saksøkte påstått at de skjøter som i 1803 ble utferdiget fra almuen i Fron på de to plasser Eriksrud omfatter rydningsplassene samt bruksrettigheter i almenningen. Hvilken bruk eierne av Frons Atnedalsalmenningen har utøvet i det område av Atnedal det her gjelder, etter at plassene ble solgt i 1803, er ikke opplyst noe om. Det er på det rene at ingen av almuen fra Fron har gjort innsigelser mot de kontrakter eierne av Eriksrudgårdene inngikk i 1874 med Bruun. Det foreligger heller ikke andre dokumenter om overføring av ytterligere arealer fra almenningseierne i Fron til eierne av Eriksrudgårdene. Derimot foreligger et skjøte fra 31. oktober 1873 fra almenningseierne til landhandler Bruun på Vassbulien, en skogstrekning i Frons Atnedalsalmenningen lenger syd i dalen. Det som ovenfor er sitert fra Høyfjellskommisjonens kjennelse for 11. felt omhandler ikke direkte de arealer som omtvistes i nærværende sak, idet 11. felt bare omhandlet de deler av Atnedalen som ligger vest for veien mellom Folldals kirke og Strømbu, jfr. kjennelsens side 2, mens de arealer nærværende sak gjelder ligger østenfor veien. Imidlertid finner retten at de betraktninger nevnte kjennelse legger til grunn om rettsforholdene i Frons Atnedalsalmenningen også må gjelde for den delen av dalen som ligger østenfor veien. Det er enighet mellom partene om at det nå ikke lenger er stats- eller bygdealmenning i den del av Atnedal saken gjelder.

Etter rettens mening er det ikke noe spesielt for Eriksrudgårdene at det ikke kan ettervises skriftlig hjemmel for utstrekningen av det areal som tilligger gårdene. Retten er kommet til at det areal som i 1874 ble solgt av Eriksrudgårdenes daværende eiere til Bruun på nevnte tidspunkt tilhørte selgerne som eiendom. Nå å ettervise sikkert hvorledes Eriksrudgårdenes eiendomsrett fra tiden mellom 1803 og 1874 er blitt utvidet til også å omfatte betydelige deler av skogen (det var bare deler av denne som ble solgt i 1874) er ikke mulig. Det kan enten være foregått en direkte eiendomsoverføring fra den tidligere Frons Atnedalsalmennings eiere til eierne av plassene Eriksrud, skriftlig eller muntlig, - eller almenningseierne har etter hvert gitt avkall på eiendomsretten til almenningen som de kan ha funnet det ikke regningssvarende å holde på. Eriksrudplassenes og de andre plassers eiere kan så etter hvert ha utvidet de opprinnelige begrensede bruksrettigheter derhen at de til slutt har opptrådt som om de eiet den del av den tidligere almenning som støtte opp til deres gårder. I løpet av noen slektledd kan så denne utvidede bruk i forbindelse med passivitet fra de opprinnelige almenningseieres side ha inngitt eierne av Eriksrudplassene en begrunnet god tro om at de virkelig eiet den delen av den tidligere almenningen som støtte opp til deres gårder, slik at de til slutt må ansees å ha hevdet eiendomsretten. Det er ikke mulig nå å si fra

Side:764

hvilket tidspunkt eiendomshevden begynte, men retten anser under enhver omstendighet at fullendt hevd etter Norske Lovs 3-12-2 forelå da kontraktene ble inngått i 1874. Det må her legges avgjørende vekt på at det ikke er opplyst noe om at andre enn Eriksrudgårdenes eiere har påberopt seg eiendomsrett til de nå omstridte arealer. Eriksrudgårdenes eiere hadde besittelsen av og utøvde fulle eierrettigheter i 1874. Den som vil påstå at de da ikke var eiere har bevisbyrden for dette, jfr. Norske Lov 5-5-5. Noe bevis for at eiendomsretten tilhørte andre enn Eriksrudgårdene er ikke ført i saken.

Retten vil så gå over til å behandle spørsmålet om selgerne i 1874 hadde almenningsrett i de omstridte arealer og om disse almenningsrettigheter fortsatt kan bestå på tross av skoglovens bestemmelse. Retten er kommet til at plasseierne i Atnedalen selv om plassene var skyldsatt i 1764 ikke hadde almenningsrett. Det var bøndene i Fron som var de almenningsberettigede i den opprinnelige statsalmenning og som fikk Kongeskjøte på almenningen i 1800. Skjøtet omfatter også uttrykkelig plassene. Hvis plassenes eiere den gang hadde hatt almenningsrett måtte de ha hatt eiendomsrett til plassene, men det hadde de ikke all den stund plassene ble solgt sammen med almenningen for øvrig. En vil så behandle spørsmålet om de bruksrettigheter som Eriksrudplassenes eiere fikk etter rettsforliket med almuen i Fron i 1803, rettigheter som nærmere er beskrevet ovenfor, fortsatt kan bestå etter at eierne av Eriksrudgårdene i 1874 solgte de omstridte parseller til Bruun. Retten finner at disse rettigheter ikke var almenningsrettigheter, idet de var kontraktsmessige ifølge rettsforliket og av den grunn ikke kan bestå etter at de bruksberettigede hadde ervervet eiendomsretten utover det som er omhandlet i kontraktene mellom partene i 1874. Til slutt vil retten behandle spørsmålet om de bruksrettigheter som selgerne forbeholdt seg da parsellene ble solgt til Bruun i 1874 fortsatt kan ansees lovlig å tillegge eierne av Eriksrudgårdene. Retten finner at de forbeholdte rettigheter til slåtter og å ta til husbehov av løvskogen strider mot skoglovens §16 som setter forbud mot at det påheftes skog ved salg utover et tidsrom av 25 år eller for mann og hustrus levetid bruksrettigheter så som til hugst av gjerdefang, brenne eller annet trevirke, til slått osv.

Noe mer tvilsomt finner retten at spørsmålet om bruksrettigheten til skogavfallet på marken stiller seg. Skoglovens bestemmelser i §16 tar sikte på å verne skogen. Rent nasjonaløkonomisk ville det være heldig om skogavfallet på marken kunne utnyttes. Hvis denne nyttesrett utvilsomt måtte ansees nyttig for rasjonell skogskjøtsel, ville den etter rettens mening ikke komme i kollisjon med bestemmelsene i skoglovens §16. Imidlertid er det så vidt vites delte meninger mellom forstmenn om det er best for skogen at avfallet fjernes eller om det er bedre at det blir liggende. Den tvil som råder på dette punkt finner retten må bevirke at en ikke heller kan opprettholde denne bruksrettighet. Muligheten av at avfallet i skogen kan være nyttig for gjødsling av skogbunnen og ny frøsetning er avgjørende for retten i denne forbindelse.

Det har av de saksøkte vært ubestridt hevdet at eierne av

Side:765

Eriksrudgårdene like til det siste har utøvet bruksrettigheter over de omstridte arealer langt utenfor de rettigheter som var forbeholdt i skjøtene av 1874 uten at det av eierne har vært protestert mot bruken. I et skjøte fra den daværende eier av parsellene Arthur Mathiesen & Co. til saksøkerens far Martin Øyen av 2. februar 1925 er inntatt følgende: «kjøperen er gjort bekjent med og godtar de på eiendommen heftende bruksrettigheter, nemlig: 1. Rett for Eriksrud gård til havning, slåtter, åvirke til husbehov av løvskogen, benyttelse av skogaffald m.v.». Det har av de saksøkte vært gjort gjeldende at saksøkerens far med dette har gitt eierne av Eriksrudgårdene tilsagn om disse bruksrettigheter og da saksøkte M. O. Strømbus mor den gang som nå var eier av g.nr. 174, br.nr. 4 må hun fortsatt ha nevnte rettigheter som ikke stridende mot skoglovens §16. Retten kan ikke gi de saksøkte medhold i denne antagelse. Eierne av Eriksrud var ikke kontrahenter i 1925. Når forbeholdet kom inn i skjøtet må en gå ut fra at det skjedde fordi selgeren ville gjøre kjøperen oppmerksom på at nevnte forbehold etter kontraktene av 1874 var tinglyst og ville være fri for mulig ansvar overfor kjøperen på dette punkt. Det kan ikke antas at kjøperen Øyen med underskriften av nevnte skjøte i 1925 ville gi noen rett til Eriksrudgårdene som ikke rettsgyldig på det tidspunkt besto. De rettigheter som var inntatt i skjøtet av 1874 var faktisk utøvet inntil 1925 og meget lenger, men noe rettskrav på disse rettigheter hadde eierne av Eriksrudgårdene ikke lenger da kontrakten mellom Mathiesen og Øyen ble inngått. Endelig vil retten ta standpunkt til saksøktes subsidiære påstand om at det bør iverksettes det som Gjelsvik i Tingsretten (1936) side 153 kaller en konversjon hvorved Eriksrudgårdene måtte bli tillagt hvert sitt stykke av saksøkerens teiger svarende til den fordel saksøkeren får ved å bli kvitt bruksrettighetene. Det er på det rene at kjøperen Bruun i 1871 kjente til reglene i skoglovens §16, idet det i saken er dokumentert det ovenfor omtalte skjøte på Vassbulien hvorav dette fremgår. Derimot er ikke opplyst noe om hvorvidt selgerne kjente skoglovens bestemmelser. Det er i nærværende sak ikke ført bevis for at eieren av de forpliktende eiendommer - om alle parter hadde vært oppmerksom på at bruksrettighetene ikke kunne avtales for lengre tid enn 25 år - ville gå med på konversjon. Retten finner derfor at påstanden herom fra de saksøktes side ikke kan tas tilfølge, jfr. i denne forbindelse høyesterettsdom inntatt i Rt. for 1949 823-828.

At eierne av Eriksrudgårdene ved utøvelse av bruksrettigheter i g.nr. 174, br.nr. 3 og 5 gjennom flere generasjoner i den tro at de var berettiget til slike rettigheter kan hevde bruksrettighetene, kan det etter rettens mening ikke være tale om da de ikke kan hevde bruksrettigheter i strid med skoglovens bestemmelser.

Etter det resultat retten er kommet til i hovedsøksmålet må saksøkerens påstand bli å ta til følge.

Retten vil så gå over til å behandle den del av saken som motsøksmålet omfatter, nemlig spørsmålet om de salg som fant sted fra eierne av Eriksrudgårdene til landhandler Bruun i 1874

Side:766

bare omfattet skog eller om handelen også omfattet fjellet ovenfor skogen.

Det gjelder her etter rettens mening å tolke de kontrakter som ble inngått mellom eierne av Eriksrudgårdene på den ene siden og Bruun på den annen side. I skjøtet fra Ole Mikkelsen Eriksrud av 9. desember 1874 er brukt betegnelsen skovteige om de arealer som skulle selges og i skjøtet fra Hans O. Strømbu av samme dag er brukt betegnelsn skovstrekning. Også i de skyldsetningsforretninger som gikk forut for skjøtenes utferdigelse, (skyldsetningsforretningene er begge holdt 7. november 1874) er arealet betegnet om skov og skovstrekning. I skyldsetningsforretningene hvor grensene er detaljert beskrevet på 3 kanter er det ikke angitt noen bestemt grense for den del av arealene som grenser mot fjellet. Det er anført at grensen går ved blinkede trær «til det nøgne fjeld», «mod fjeldet» eller «mod det nøgne fjeld». I skyldsetningsforretningen vedr. det areal som ble solgt av Strømbu er grensen et sted betegnet som ved blinkede trær i retningen fra Sydvest mot Nordøst til fjellet Strømbokampen». Der er uenighet mellom sakens parter om uttrykkene «til fjeldet», mot «fjeldet» og «i retning til fjeldet» skal bety at fjellet er ment å være inkludert i det areal hvis grenser beskrives eller om de nevnte uttrykk bare mener å vise retningen av grenselinjene uten å være noen dybdeangivelse av arealene. Det har vært avhørt en rekke vitner i saken for å forklare seg om den lokale språkbruk i denne forbindelse. Det var ikke enighet mellom vitnene om hvorledes de nevnte uttrykk skulle forståes. Ved vitneforklaringene ble imidlertid påvist at hverken Bruun, eller hans etterfølger Mathiesen hadde utøvet noen bruk av fjellet ovenfor skogen. Hva saksøkeren Ivar Øyen angår har han opplyst at han bare leilighetsvis har brukt fjellet til jakt og for øvrig ikke gjort bruk av fjellet. De saksøkte derimot har uimotsagt fremholdt at de i alle år har utøvet betydelige bruksrettigheter i fjellet således havning, lyngsviing for å bedre havningen, mosetak, snarefangst, jakt med gevær og stenbryting.

Etter vitneprovene som ble avgitt anser retten det bevist at fjellstrekningen ovenfor gårdene utnyttes av eierne av de tilstøtende gårder i fellesskap. Eiendomsretten tilligger gårdene, det er ikke stats- eller bygdealmenning. Om fjellet her er et sameie eller om hver enkelt gård eier hver sin stripe og at det bare er en felles bruksutøvelse av gårdenes eiere finner retten det ikke nødvendig å ta standpunkt til i nærværende sak. Retten finner at en må anse at den handel som ble gjort mellom Eriksrudgårdenes eiere og Bruun i 1874 bare har omfattet skogen. Når retten er kommet til dette resultat bygger den først og fremst på selve betegnelsen i skjøtene og skyldsetningsforretningene om at det var skogen som var gjenstand for salg. En har her også lagt avgjørende vekt på at kjøperen Bruun var en person som var skogspekulant, idet han kjøpte betydelige skogstrekninger uten å ta opphold i bygda. Flere av sakens vitner har gitt uttrykk for at Bruun og Mathiesen etter ham bare var interesserte i den rå furuskog. Bruun og Mathiesen hadde ingen interesse av fjellet ovenfor skogen og utnyttet ikke dette. Først da parsellene ble kjøpt av innenbygdsboende folk ville det være aktuelt

Side:767

å utnytte også fjellet. Det er imidlertid på det rene at saksøkeren Ivar Øyen og hans far Martin Øyen før ham ikke har utøvet noen bruk av fjellet, bortsett fra leilighetsvis jakt fra Ivar Øyens side. Retten ser dette som et utslag av at også Martin Øyen og Ivar Øyen ikke har ansett seg å være eiendomsberettiget til fjellstrekningene ovenfor skogteigene. At Foldalskommisjonen i 1875 har avgjort at eierne av skogen også eier fjellet ovenfor, kan etter rettens mening ikke influere på det resultat retten er kommet til. Hensynet som da lå til grunn var å fastsette grensene for eiendommer som hadde bestått i mangfoldige år forut for forretningens avholdelse og grensen ble da fastsatt mot almenningen. Et annet hensyn gjør seg gjeldende i nærværende sak hvor det gjelder å finne frem til hva partene mente kontraktene av 1874 ved kontraktenes inngåelse skulle omfatte. Det gjelder her etter rettens mening en ren kontraktsfortolkning. Det er ovenfor påpekt at det var furuskogen Bruun var interessert i. Retten finner imidlertid at så vel furuskogen som bjørkeskogen inngikk i handelen i 1874. Det er ikke så vidt retten kjenner til vanlig i Østerdalen at bare barskogen er gjenstand for handel. Retten foretok en befaring av en av de skogteiger nærværende sak gjelder. Det viste seg at det er et forholdsvis markert skillet mellom skogen og fjellet. Retten finner at det som Bruun kjøpte av Eriksrudsgårdenes eiere i 1874 var de sammenhengende skogbevokste arealer. Om det i fjellet ovenfor står enkelte bjørketrær, ansees disse ikke å ha inngått i handelen. - - -