Rt-1929-817

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1929-10-11
Publisert:	Rt-1929-817
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 25/2 B s.a.
Parter:	Karoline Tessem m.fl. (advokat Solnørdal) mot Styret for Kvernaa almenning (advokat Johs. Bergh ved advokat Vislie).
Forfatter:	Bugge, Hanssen, Bonnevie, Schjelderup, Gabrielsen, Lyng, Dahl 12-6
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 3-, Skogloven (1863), 3-, Skogloven (1863) §35, §36, §42

Dommer Bugge: Ved dom avsagt 27 februar 1918 av sorenskriveren i Inderøy blev i denne sak innstevnte styret for Kvernaa almenning frifunnet for saksøkerne Karoline Tessem m. fl.s tiltale og sakens omkostninger ophevet.

Ved Trondhjems overretts dom av 9 april 1923 blev underrettens dom stadfestet og sakens omkostninger ophevet ogsaa for overretten. Overrettens dom er avsagt under dissens, idet rettens førstvoterende stemte for, at appellantene (de oprinnelige saksøkere) for sine eiendomme skulde kjennes almenningsberettiget i Kvernaa almenning og for at de skulde tilkjennes erstatning efter skjønn optatt paa almenningsstyrets bekostning for den skade som var tilføiet dem ved at almenningsstyret uten hjemmel hadde nektet dem utvisning av trevirke i almenningen, tillikemed 4 procent aarlig rente av skjønnsbeløpet fra 28 april 1914 inntil betaling skjer.

Karoline Tessem m.fl. har paaanket overrettens dom til Høiesterett og der nedlagt saadan paastand: 1) at appellantene kjennes for sine eiendommer at være almenningsberettiget i Kvernaa almenning i overensstemmelse med N. L. 3-12-6, 2) at innstevnte dømmes til at betale staten sakens omkostninger For underretten og til appellantene sakens omkostninger for overretten og Høiesterett.

Innstevnte Kvernaa almenningsstyres paastand er saalydende: «Prinsipalt: At overrettens dom stadfestes. Subsidiært; At appellantene - med undtagelse av Odin Rostad for gnr 66, bnr 3, Viggenstad - anerkjennes som berettiget til trevirke i Kvernaa almenning for sine parseller overensstemmende med grunnlaget for almenningens deling i 1884 «i forhold til skylden saa meget som faller paa parsellen av hvad der tilkommer hovedbøllene», og at innstevnte forøvrig frifinnes. For begge tilfelle: At innstevnte hos appellantene in solidum tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett.»

Hvad saken gjelder fremgaar av underrettens og overrettens domsgrunner, hvortil henvises. Som det fremgaar av appellantenes paastand, er kravet paa at anerkjennes som

Side:818

almenningsberettiget nu formet saaledes at den alene omfatter hugstretten, samtidig som appellantene ikke i Høiesterett har gjenoptatt paastanden om at tilkjennes erstatning fortap paaført ved at de er nektet utvisning av trevirke.

Av partene er for Høiesterett fremlagt en rekke nye dokumenter, hovedsakelig til belysning av bruksforholdene i forskjellige almenninger i Nord-Trøndelag i almindelighet og særlig i Kvernaa almenning i løpet av det 18 og 19 aarhundre. Av de nye dokumenter skal jeg nevne: 1) Designasjon av 24 november 1756 «over de uti Inderøens fogderi befindende bygdealmenningsskoge». Her nevnes blandt annet det av raadmann Hans Hornemann «av stiftsamtstuen bygslede saugsted kalt Qværnaae med angrensende almindingsskog». Der anføres i dette dokument blandt annet: «Disse forbemeldte bortbøgslede og bevilgede almindinger, i hvilke saugtømmer hugges, er bygdernes almindinger, udi hvilke den menige almuesmand, som bor norder i bygden, ligger om sommeren med sine kreaturer, hvor han har sit fjeldeng, som han om sommeren slaar hø paa, og derfor skatter til kongen, og hvor han for de bevilgede skogbrukere aavirker og anhugger saugtømmeret, som bringes til saugene». Og videre staar der: «Hvor mange bord deraf forbemeldte bygdealminding og beneficerede skoge aarlig kan tilveiebringe, at skogene kan conserveres til fremdeles hugst er, er fast umulig at jugere eller fastsætte, thi foruden den her nu værende skog paa nogle aar har tagen betydelig skade av sterke vinde, som har løsnede trærne udi rødderne, at de er borttørrede, har der lagt sig paa trærne en slags insekt, som har beskadiget sko gene utrolig. Herforuden hugger bonden i disse bygdealmindinger, som fra alders tid har fulgt deres gaarde, hvad loven dennem bevilger, og omendskjønt udi forbemeldte bygdealmindinger kan efterstaa nogle vokste trær kan de dog ikke paa mange aar anhugges til saugtømmer». - 2) Avskrift av den ved Rentekammeret førte journal, merket E, for 1ste Nordenfjeldske kontor for aarene 1736-1788, ifølge hvilken stiftsamtmannen i anledning bevillinger for tømmerhugst til forskjellige sagbruk i en del almenninger, hvoriblandt Kvernaa almennings sag, under 10 juli 1758 «indstiller om disse almindinger skal opbydes nu eller dermed skal nogen tid bero, indtil der tages en fast bestemmelse angaaende almindingernes salg, og anmerker ellers i almindelighet, at da almindingerne og beneficerede skove formedelst de høye bordpriser i denne tid begjerlig søges, var det ikke raadeligt at indskrænke sammes brug uden hvor det var nødvendig til skovens conservation og ikke almuen, i hensigt til brugs retten til fortrængsel». - 3) Cirkulærskrivelse av 5 mai 1792 fra Rentekammeret til samtlige stiftamtmenn og amtmenn i Norge angaaende almuens bruk ifølge N. L. 3-12-6 i de kgl. almenninger. - 4) Stiftamtmanden i Trondhjem Fjeldsteds svarskrivelse av 20 mai 1792. - 5) Skrivelse av 1 april 1797 fra stiftsamtmann Moltke til Rentekammeret, i hvilken han anfører, at han i forrige maaned gjorde en reise til Indherredet, Stør- og Verdal en for at bivaane de der holdte tinge: «Paa Bedstadens Ting yttrede almuen det

Side:819

ønske at blive eyer af den Kongelige Alminding Qvernaaen eller Cilten kaldet, imod at de betalte nogle hundrede rigsdaler meere paa samme end det kjøbmand Thonning paa samme haver budet, og jeg kan ikke undlade at anbefale deres ønske, da denne almue er høyligen trængende til denne skov, og kjøbmændene ved at kjøbe skoven ikke seer uden paa den fordeel de paa den tiid kan gjøre sig af samme, og derfor naar de bliver eyere af dem, hugge dem om for fode». - 6) Gjenpart av Rentekammerets skrivelse av 28 september 1799 til hr. kammerherre Greve Molkte (innlagt i pakken vedkommende Kvernaa almennings salg). - Enn videre skal jeg av de nye dokumenter nevne en del erklæringer til belysning av spørsmaalet om hvorvidt appellanten Odin Rostads eiendom g. -n r. 66, bnr 3, Vigenstad er at anse som utskilt av Østre eller vestre Røstadaunet.

Hvad angaar hovedspørsmaalet i saken, om appellantene skal anerkjennes som berettiget til hugst i almenningen til sitt gaardsbehov i henhold til lovboken, er jeg kommet til samme resultat som overrettens førstvoterende og kan ogsaa i det vesentlige tiltre den begrunnelse, som han derfor har gitt.

Avgjørelsen beror i første rekke paa, hvorvidt den hugstrett de omhandlede 36 gaarde tilkommer i Kvernaa almenning, til ligger gaardene med hjemmel av N. L. 3-12-6 eller grunnes paa særlig adkomst i kontrakt, alders tids bruk eller hevd eller lignende. Naar underdommeren har antatt det siste, sees han at ha funnet det avgjørende, det som han betegner som en kjensgjerning, at bygdelagene i de nordenfjeldske almenninger paa et par undtagelser nær aldri har hatt annen rett til hugst i almenningenes skoge enn til det fornødne til seterbruk. Denne rettsopfatning finner underdommeren stadfestet bl.a. ved høiesterettsdommen gjengitt i Rt-1908-595 flg. vedkommende Follafoss almenning. Overrettens flertall har delvis ialfall ogsaa bygget paa samme opfatning. Jeg for min del har ikke kunnet slutte mig dertil. Det er unødvendig her at gaa nærmere inn paa spørsmaalet, hvorvidt det er berettiget at godkjenne som almindelig regel for almenninger i Nord-Trøndelag, at bruksretten der er aa innskrenket som i nevnte høiesterettsdom av 1908 antatt, da denne antagelse dog ikke kan bli avgjørende utenfor den almenning og det bygdelag den angikk. Det forekommer mig i hvert fall klart, at spørsmaalet om karakteren og utstrekningen av et bygdelags bruksrett i en almenning maa avgjøres konkret for hvert enkelt tilfelle efter det særskilte i hver sak foreliggende bevismateriale. Naar jeg da vurderer bevisene her i saken, har jeg som allerede nevnt ikke kunnet overbevise mig om, at en antagelse, som den der av Høiesterett las til grunn i dommen av 1908 om en innskrenket almenningsrett, kan overføres paa Kvernaa almenning. Jeg kan da heller ikke finne, at der ber i saken kan sluttes noget bestemt om karakteren av de bruksberettigedes hugstrett i Kvernaa almenning fra hvad der maatte være gjeldende for andre almenninger i det nordenfjeldske.

Naar jeg da ser paa det foreliggende bevismateriale med

Side:820

hensyn til Kvernaa almenning, har det ikke forekommet mig synderlig tvilsomt, at denne almenning, uten hensyn til hvorledes utviklingen maatte ha artet sig i andre almenninger i Nord-Trøndelag, saa langt tilbake som oplysningene gaar har vært betraktet som en statsalmenning, hvori bygden hadde almenningsrett efter lovboken 3-12-3 og 6 og hvori almenningsbruk paa forskjellig vis, saasom hugst til gaardsfornødenhet har vært utøvet i tiden før almenningens salg i 1799. Det nye bevisstoff som er fremlagt for Høiesterett mener jeg ogsaa er av en saadan betydning, at jeg maa anse denne min opfatning av forholdet vesentlig bestyrket. Efter hvad der foreligger maa jeg i det hele gaa ut fra at Kvernaa kgl. almenning i det 18 aarhundre av alle vedkommende lokale myndigheter, av styrelsen i Kjøbenhavn og av bygdens folk betraktedes som en almenning, hvori der tilkom almuen hugstrett efter lovboken, en rett der som allerede nevnt ogsaa var blitt utøvet fra almuens side. Saavel innholdet av auksjonskondisjonene for salget som av skjøtet av 1799 bekrefter efter mitt skjønn dette. Jeg finner det ikke nødvendig at gaa videre i detaljangaaende oplysninger fra tiden forut for salget, men skal dog her feste opmerksomheten ved et par momenter. I den før nevnte designasjon fra 24 november 1756 nevnes bygdenes hugst i «disse bygdealmenninger» som de kalles, «som fra alders tid har fulgt deres gaarde, hvad loven dennem bevilger». Den før nevnte innberetning fra 17 april 1799 fra stiftamtmann Molkte til Rentekammeret om det av almuen paa Beitstaden ting uttalte ønske om at bli eier av almenningen, som da var under salg, og Molktes bemerkninger dertil, ser jeg som et rett vesentlig bevis baade for karakteren av almuens bruksrett som for den interesse almuen hadde i bruken. At de av almuen uttalte ønsker om at bli eier av almenningen, naar det kom til stykket ikke lot sig opfylle, avsvekker efter min mening ikke betydningen av det forefalne.

Efter det saalede antagne om bøndernes bruksrett i almenningen før salget i 1799, finner jeg med overrettens førstvoterende videre at forbeholdet i auksjonskondisjoner og skjøte om denne deres almenningsrett i og for sig at være avgjørende for antagelsen av almenningsrettens tilværelse ogsaa efter salget. Likesom det derfor maa ha formodningen for sig, at den bruk som de bruksberettigede bønder efter salget har utøvet i almenningen bl.a. ved hugst til gaardsfornødenhet har vært et utslag av den tidligere og ved salget dem forbeholdte rett efter lovboken, saaledes maa den paastand, som fra de bruksberettigedes side her i saken gjennem almenningsstyret er fremkommet om at bruksøvelsen ikke har vært hjemlet i almenningsrett, men i særlig adkomst, ha formodningen mot sig, hvorfor den ikke vil kunne antas uten fyldest gjørende bevis fra de innstevntes side. Jeg mener efter hvad der foreligger imidlertid, at et saadant bevis saalangt fra er tilveiebragt, at det tvertimot har forekommet mig, at utviklingen efter salget og i løpet av forrige aarhundre bekrefter ikke alene antagelsen av at almenningsretten eksisterte og var haandhevet før

Side:821

salget, men at den bruksutøvelse, som senere har funnet sted fra bygdens eller de bruksberettigedes side, rett besett nettop har vært utøvelse av den tidligere og ved skjøtet forbeholdte almenningsrett efter lovboken. Denne min opfatning av den senere utvikling finner jeg som allerede antydet bestyrket ved de oplysninger, som foreligger vedkommende tiden efter almenningssalget. Særlig skal jeg nevne her de rettsavgjørelser som er falt om hugst i almenninger i første halvdel i av forrige aarhundre, forhandlingene om valg av almenningsstyre i 1858 og det i anledning derav oplyste vedkommende bruksretten, samt hvad der fremkorn ved vidneforklaringer og gjennem uttalelser fra almenningseiernes side under justissaken mot Benjamin Ronæs med flere.

Saaledes har jeg festet mig ved to upaaankede dommer avsagt 10 oktober 1854 av sorenskriveren i Inderøen med med domsmenn, hvorav de tre var eiere av gaarder, for hvilke der i nærværende sak paastaaes at foreligge en hevdet særrett til hugst i almenningen. I premissene til de enstemmige dommer gaar retten ut fra, at der i Kvernaa almenning tilkom almuen hugstrett efter N. L. 3-12-6.

Ifølge utskrift av Beitstadens kommunebestyrelses forhandlingsprotokoll av 5 juni 1858 hadde fogden anmodet om forskjellige oplysninger vedkommende almenningsskogene i distriktet, saavidt jeg kan se i anledning av forestaaende valg av almenningsstyrer. Kommunestyret uttalte i anledning herav om Kvernaa almenning bl.a.: «Efter de for salget av almindingen stipulerte conditioner. 3die post, er almuen forbeholdt herefter som hidtil den rett til seter og fjeldslaatte, fiskeri, brændeved, gjerdefang og fornødent hustømmer, med videre rettigheter som loven hjemler dem i almindelighet, men denne forbeholdenhet kan man ikke finne kan komme andre eller flere til gode, end opsidderne paa de gaarde, for hvilke en saadan rett allerede var erhvervet, da almindingen blev solgt.» Denne uttalelse om de bruksberettigedes rett i almenningen har jeg vanskelig for at forstaa anderledes enn som et uttrykk fra forsamlingens side for, at der i henhold til forbeholdet i skjøtet av 1799 tillaa de bruksberettigede (almuen) bruksrettighet efter lovboken («som loven hjemler dem i almindelighet») alene med den reservasjon, at almenningsretten ikke kunde komme andre tilgode enn opsiddere paa de gaarde, for hvilke en saadan rett allerede var erhvervet da almenningen blev solgt. Det skal i denne forbindelse bemerkes, at kommunestyrets protokoll ved nevnte leilighet sees undertegnet av en av almenningens daværende eiere Henrik Fosnes, som er oplyst den gang ogsaa at ha vært medlem av formannskapet. Den refererte uttalelse om bruksretten i Kvernaa almenning stemmer efter min mening forresten vel overens med hvad Henrik Fosnes med tilslutning av de øvrige almenningseiere og av bestyrelsen forklarte om samme bruksrett i rettsmøtet 18 februar 1863 under justissaken mot Benjamin Ronæs med flere. Ifølge underrettens dom i denne sak, som altsaa angikk hugst i Kvernaa almenning blev blandt annet lagt

Side:822

til grunn for avgjørelsen, at almenningen, hvad in casu av dens eiere var erkjent i alders tid hadde tilligget bygdelaget Det kan ikke sees at Høiesterett i sin dom av 14 november 1863 i samme sak har hatt nogen annen opfatning av bruksrettens karakter, omennskjønt retten delvis kom til et annet resultat enn under- og overrett. Det forekommer mig derfor at være av betydning hvad der anførtes av underretten i domspremissene angaaende bruks rettens karakter.

Hvad der forøvrig fra almenningsstyrets side er paaberopt som bevis for at der her i saken handles om en bruksrett i almenningen i henhold til særlig adkomst, har jeg ikke kunnet tillegge nogen betydning overfor hvad der ellers foreligger. Dette gjelder efter min opfatning saaledes ogsaa den paaberopte innberetning av 30 november 1866 fra almenningskomisjonen i Nordre Trondhjems amt. Uttalelsene heri om Inderøy fogderi forekommer mig i al fall i det store og hele tatt ikke at harmonere med hvad der for Kvernaa almennings vedkommende foreligger oplyst her i saken.

De innstevnte har imidlertid ogsaa sterkt fremhevet at bruksretten i almenningen i nærværende tilfelle ikke til kommer noget helt bygdelag eller nogen samlet grend av et saadant, men derimot alene om en forholdsvis mindre del av bygdens gaardbrukere, hvis gaarder ligger spredt omkring i bygden, og at et saadant forhold er uforenlig med almenningsrett efter lovboken. Jeg kan ikke være enig heri. Antar man først som allerede anført, at den omhandlede bruksrett efter hvad der ellers foreligger maa betraktes som en rett hjemlet i lovbokens 3-12-3 og 6, kan jeg heller ikke finne, at den paaberopte omstendighet at de bruksberettigedes antall ikke utgjør nogen overveiende del av bygdelagets bønder og at deres gaarde egentlig ikke ligger i nogen samlet grend, avgjørende kan tale mot antagelse av almenningsrett. Jeg maa anta at dette forhold at de bruksberettigedes krets er blitt saaledes begrenset maa tilskrives den særlige rettsutvikling bruksutøvelsen i denne almenning har undergaatt i tidens løp. Det kan efter min opfatning henge sammen med de lokale forhold, bl.a. at der har vært andre almenningsskoger i nabolaget at ty til, at de som har egne skoger har interessert sig mindre for bruksretten i almenningen, at skogen er blitt fullt eller i vesentlig monn utnyttet, tidligere ved bortforpaktning til sageiere og senere av de private almenningseiere, og at disse siste har arbeidet for at innskrenke almenningsbruken mest mulig. Men hvorledes man enn vil forklare forholdet, finner jeg ialfall som nevnt, at det ikke kan forandre almenningsrettens karakter at den nu synes begrenset som nevnt til en mindre krets av bygdens gaardbrukere. Som støtte for min opfatning skal jeg henvise til høiesterettsdommer referert i Rt-1893-610 flg., Rt-1912-793 flg. og 1918, første bind side 374 flg., - for den sistes vedkommende særlig førstevoterendes votum.

Efter hvad jeg saaledes har anført mener jeg, at parselleiernes krav paa hugstrett i almenningen i henhold til lovboken 3-12-6 maa anerkjennes. Det er paa det rene at alle parseller

Side:823

har den størrelse, at de som gaardsbruk tilkommer almenningsrett, forsaavidt de antas utskilt fra bruksberettigede gaarder. At dette siste ogsaa var tilfelle, har vært fullt paa det rene for de underordnede retter. Her for Høiesterett har derimot de innstevnte for én av saksøkernes vedkommende, nemlig Odin Rostad, gjort gjeldende at hans parsell gnr 66, bnr 3, Vigenstad ikke er utskilt fra nogen av de bruksberettigede gaarder og derfor ikke kan tilkjennes hugstrett i almenningen, selvom ellers hugstretten der antas bygget paa lovbokens 3-12-6. Det paastaaes at parsellen er utgaatt av gaarden vestre Rostadaunet, som ikke har hugstrett. Appellantene, som ikke har protestert mot denne innsigelses fremsettelse for Høiesterett, gjør derimot gjeldende, at parsellen er utgaatt ialfall for den vesentligste del av østre Rostadaunet, som erkjennes bruksberettiget. Efter hvad der foreligger oplyst om forholdet med hensyn til utskillelsen av nevnte parsell, tror jeg det maa sies ialfall at være bragt til overveiende sannsynlighet, at parsellen for den vesentligste del er utgaatt fra østre Rostadaunet, og jeg finner det da rimeligst, at ogsaa denne parsell tilkjennes hugstrett i almenningen i likhet med de øvrige appellanters parseller.

Som grunnlag for den subsidiære paastand har de innstevnte, saavidt jeg har opfattet prosedyren anført at en flerhet av parselleierne ved at ansøke hos almenningsstyret med tilslutning av hovedbøllenes eiere om utvisning av trevirke eller ved at la sig bevilge utvist alene saa meget som efter skylden kunde falle paa parsellen i forhold til hovedbøllets skyld, har erkjent at de ikke tilkommer selvstendig hugstrett efter lovbokens regler. Jeg kan imidlertid ikke finne at det er føie til at fortolke de heromhandlede parselleieres holdning saaledes som de innstevnte her har gjort gjeldende. Selv om det for enkelte parselleieres vedkommende kan ha hendt før nærværende tvist opstod, at de som nevnt har søkt om utvisning eller faatt sig bevilget utvisning saaledes som tidligere nevnt, kan deri efter mitt skjønn ikke legges annet eller mere enn et uttrykk fra parselleierens side for, at han fikk ta imot det trevirke han nu engang under de foreliggende forhold kunde faa. Derimot har det efter min opfatning ikke vært hans tanke at erkjenne, at han ikke hadde krav paa mere eller at opgi den rett han ellers maatte ha. I denne forbindelse skal jeg nevne at jeg ikke har opfattet de innstevntes procedyre saaledes, at de har reist en særskilt innsigelse paa grunnlag av innholdet av parselleiernes hjemmelsdokumenter gaaende ut paa, at de ved disse skulde ha fraskrevet sig rett til aavirke efter lovbokens regler. Men selvom jeg forsaavidt maatte ha misopfattet procedyren, mener jeg at det under enhver omstendighet ikke vil være beføiet at fortolke hjemmelsdokumentene saaledes som nettop nevnt. De innstevntes subsidiære paastand kan derfor efter min opfatning ikke tas tilfølge.

Idet jeg saalede vil stemme for, at appellantenes paastand tas tilfølge, finner jeg videre at de innstevnte efter dette resultat bør betale sakens omkostninger for alle retter, hvoriblandt erstatning til det offentlige for sakens omkostninger for underretten, som om saken ikke hadde vært beneffisert

Side:824

Dom:

I. Appeltantene Karoline Tessem som eier av Veldemæten østre gnr 44 bnr 2 og 3 - - - og Haagen Sjevik som eier av Vestli, gr. -nr. 92 bnr 8, kjennes for sine nevnte eiendommer å være almenningsberettiget i Kvernå almenning i overensstemmelse med N. L. 3-12-6. II. Styret for Kvernå almenning betaler til det offentlige i saksomkostninger for underretten kr. 55.80 samt det beløp hvortil den opnevnte sakførers salær endelig maatte være fastsatt og til appellantene i saksomkostninger for overretten og Høiesterett kr. 5.000.

Dommer Hanssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Min opfatning av sakens bevisligheter faller visstnok ikke i alle punkter helt sammen med den førstvoterende har fremholdt. Jeg anser det imidlertid unødvendig at gaa nærmere inn herpaa, idet jeg er enig i, at bevisene inneholder tilstrekkelig støtte for den opfatning, at den hugstrett som utøves i Kvernaa almenning av de som bruksberettigede anerkjente gaarder er utslaa av almenningsrett. Jeg legger i saa henseende vekt paa at denne hugstrett har nøiaktig samme omfang som den lovbokens 3-12-6 tillegger almuen i almenningsskoger. Naar et stort antall gaarder i en eller et par grender som støter til en skogstrekning, som fra gammel tid har været betegnet som almenning, i den utøver en hugstrett, som nettop faller sammen med den hugstrett, som efter lovens almindelige regler er utslag av almenningsrett, og naar denne bruksrett strekker sig langt tilbake i tiden uten at der kan skaffes nærmere oplysninger om dens oprinnelse, synes jeg det maa ha formodning for sig, at denne hugstrett er en almenningsrett, som har direkte hjemmel i lovboken.

Dommer Bonnevie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med de tidligere voterende.

Dommer Schjelderup, de ekstraordinære dommere sorenskriver Gabrielsen og byrettsdommer Lyng samt dommer Dahl: Likesaa.

Av underrettens dom:

- - - 1) Karoline Tessem som eier av Veldemælen, østre. gnr 44, bnr 2 og 3. - - -

Citantene anfører at de samtlige eier parseller fra gaarder, som har almenningsrett og hvis rettigheter anerkjennes og respekteres av almenningens styre. Citantenes gaarder nektes derimot almenningsrett, tross dette at de samtlige er utgaatt fra almenningsberettigede gaarder og tross det at de baade efter sin størrelse og anvendelse maa betraktes som gaardsbruk eller jordbruk. Hvad størrelsen angaar er de fleste paa over 20 maal, de minste paa 4-7 maal, men enkelte endog op mot 100 maal. De benyttes alle som jordbruk i teknisk forstand, altsaa ikke til industriel benyttelse. Om enkelte av saksøkerne ikke er gaardbrukere i snevrere forstand har ingen juridisk betydning. Hvad det kommer an paa er alene at vedkommende jordareal benyttes til frembringelse av jordbruksprodukter og om arealet har en saadan størrelse at det virkelig kan betegnes som et jordbruk. - - -

Videre anfører saksøkerne at det maa ansees for et uomtvistelig faktum at Kvernaa engang har vært statsalmenning, at den i sin tid solgtes av

Side:825

kongen til private, men at almuens rettigheter forbeholdtes den i henhold til lovens regler og at det er denne almindelige skogbruksrett, som de 36 gaarder, som hittil er anerkjent som bruksberettigede, nu utøver. Denne bruksrett som tilligger de nu anerkjente 36 gaarder og muligens endogsaa flere gaarder, blev ved almenningens salg og det i skjøtet gjorte forbehold av almuens bruksrettigheter, erklæret for at være hjemlet i lovbokens almenningsbestemmelser. De bruksberettigede har ogsaa alltid under ivaretagelsen av sin rett benyttet bestemmelsene i de forskjellige almenningslover, f.eks. bestemmelsen om oprettelse av et almenningsstyre til bruksrettens varetagelse og almenningens administrasjon. Og et almenningsstyre kan alene vareta bruksretigheter, som har sin hjemmel i N. L. 3-12-6 som atmindelige almenningsrettigheter. Videre blev almenningen i 1884 delt mellem eierne og de bruksberettigede i almenningens skog i henhold til skoglovens bestemmelser om almenninger, og denne utskiftning forutsetter som en selvfølgelig og nødvendig ting at de bruksberettigede har den i lovboken omhandlede og hjemlede almenningsrett. - - -

Innstevnte har benektet at N. L.s almenningsregler har anvendelse paa den heromhandlede privatalmenning, som rett og slett er et fra gammel tid av festnet sameie mellem de 36 i almenningen bruksberettigede gaarder og som saadan anerkjent og respektert i mange generasjoner av alle vedkommende, baade offentlige og private. - - -

Forøvrig hevder innstevnte at almuens bruksrett i Kvernaa almenning, som av staten solgtes til private i 1799 og ved hvilket salg almuens bruksrett efter loven forbeholdtes, alltid har vært av en temmelig innskrenket beskaffenhet og har efterhaanden antatt former, som ikke er sedvanlige for almenningsbruk. Saaledes har flere i strekningen liggende setre vært bortbygslet uten hensyn til eldre bruk, fjellslaatten har vært belagt med avgifter til eierne og skogbruket har vært innskrenket til 36 av bygdens ca. 300 selvstendige almindelige gaardsbruk.

Almenningen blev efter loven av 1818 særskilt matrikulert og i 1884 blev den i henhold til skoglovens bestemmelser delt mellem eierne og de bruksberettigede. Efter delingen blev skylddelingsforretning avholdt og skjønt de bruksberettigede gaarder hadde faatt sin andel i almenningens skyldverdi hver for sig ved deres matrikulering, saa blev deres andel i almenningen efter delingen allikevel satt i nogen skyld. Helt til 1910 vedblev dette forhold at de bruksberettigede har betalt alle skatter og avgifter, som har falt paa matrikelskylden for den dem tillagte andel i almenningen. I 1910 blev dette forhold forandret, idet Finansdepartementet tilkjennega, at skylddelingen av 1884 var feilaktig. Men de innstevnte mener dog at dette forhold: at atmenningen i ca. 100 aar har vært skyldlagt som annen privat eiendom og at de bruksberettigedes andel i ca. 25 aar har vært skyldlagt Som annen privat eiendom, viser at Kvernaa almenning har inntatt en særstilling blandt almenninger, at den egentlig ikke er nogen almenning, men er efterhaanden gaatt over til at bli en særskilt matrikulert privat eiendom, som i fellesskap eies av de bruksberettigede 36 gaarde. Fra 1885-1910 blev de 36 bruksberettigede gaarders eiendom Kvernaa almenning ved den kommunale skatteligning skattlagt under ett med samlet formue og inntekt. Efter 1910 er for hver enkelt av de 36 gaarders eiere ført en særskilt formuespost for andel i Kvernaa almenning foruten særskilt inntektspost.

I 1884 hugget 3 av citantene i almenningen uten lov og blev herfor

Side:826

anmeldt og ilagt mulkt, som de betalte. Da forstassistent Martens i 1884 foretok delingen av almenningen mellem eierne og de bruksberettigede beregnet han de bruksberettigedes behov og la dette til grunn for delingen uten at det falt nogen inn at ta noget hensyn til et større behov paagrunn av forøkelse av de bruksberettigedes antall. Og ingen av citantene som dengang allerede var parseleiere meldte sig med noget krav paa at bli tatt hensyn til ved beregningen av behovet.

I Inderøens fogderi er all almuens bruksrett i almenningene ophørt og hvorfor skulde forholdet være anderledes i Kvernaa, hvorfor skal Kvernaa almenning mere enn andre være underkastet lovbokens almindelige bestemmelser om almenninger, spør innstevnte. Det som skal være det avgjørende maa være ikke N. L. 3-12-6, men den fra alders tid hevdvunne bruk, og naar denne bruk efterhaanden har antatt ny og avvikende former fra lovbokens kan tilstanden ikke skrues tilbake og inn under den foreldede bestemmelse i N. L. 3-12-3, der forøvrig forlengst er forlatt av våre dømmende myndigheter. Ikke enhver, som bor der hvor almenningen tilligger, maa nu lenger bruke almenningsskogen.

De anerkjente 36 bruksberettigede gaarder er ikke beliggende samlet for sig, eller danner nogen egen grend, ligger derimot spredt utover paa forskjellige kanter i bygden. Kvernaaen maatte efter sin beliggenhet derimot tilligge Dalbygden, men av denne grends 16 gaarder, som med sitt hjemmerøst støter like inntil Kvernaaen er der bare 2, nemlig Svarte, som er almenningsberettiget til skoghugst i almenningen. I den vestre del av bygden grenser 8 gaarde inn til almenningen uten at være bruksberettiget, og paa Namdalseid, som helt til 1904 hørte til Beitstaden som et herred, støter flere gaarder inn til almenningen, uten at nogen av dem er bruksberettiget i samme. - - -

Retten skal bemerke at det maa ansees for at være paa det rene, at samtlige saksøkeres eiendommer er parseller av de anerkjente bruksberettigede 36 gaarder. Efter de foreliggende oplysninger om størrelsen av brukene og deres anvendelse som jordbruk av nogen større betydning - ikke vesentlig til tomtebruk og industriell virksomhet - anser retten saksøkernes eiendommer samtlige at være av den beskaffenhet at de efter almenningslovgivningen maa betraktes som jordbruk og forsaavidt kunne fremsette krav paa almenningsrett i likhet med almenningsberettigede gaarder. At eierne har for en større eller mindre del ogsaa annen beskjeftigelse, som haandverkere eller som andre næringsdrivende finner man ganske betydningsløst og retten maa være enig med saksøkerne i at det som det kommer an paa, er alene at jorden anvendes til frembringelse av jordbruksprodukter og at arealet er saapas stort at det almindelig kan betraktes som jordbruk av nogen større betydning.

Retten skal videre bemerke at det maa antas at være en fullstendig fastslaatt fortolkning av den almindelige landslovs bestemmelser om almenninger, at naar en gaard som har almenningsrett i en almenning deles eller fraskilles parseller, saa har de enkelte dele eller parseller - forutsatt at parsellene er saa store og av den beskaffenhet at de som foran omhandlet kan ansees for selvstendige jordbruk - hver for sig almenningsrettigheter for sitt gaardsbehov i likhet med hovedbruket. - - -

Er Kvernaa derfor almenning i almindelig forstand og de 36 anerkjente bruksberettigedes rettigheter i Kvernaa almindelige almenningsrettigheter,

Side:827

der utelukkende hviler paa lovens bestemmelser om almenningene, som av saksøkerne hevdet, men av innstevnte bestridt, saa skulde jo saken dermed være klar. Saksøkerne maatte da ved dommen anerkjennes efter sin paastand som bruksberettigede i almenningen fullt og helt paa side med de eldre allerede nu anerkjente.

Innstevnte har i sin procedyre sterkt fremholdt at Kvernaa er fra almenning nu gaat over i tidens løp til at være et almindelig privat sameie mellem de bruksberettigede 36 gaarder og deres rettighet i almenningen maa som følge herav være eiendomsrett.

Retten finner imidlertid ikke tilstrekkelig holdepunkter for antagelse av en saadan opfatning. At almenningen i sin tid blev satt i skyld, skjedde saavidt skjønnes i full overensstemmelse med paabudet i lov av 17 august 1818 om matrikuleringsvesenet, dens §34, hvorefter nettop saadanne almenninger som Kvernaa skal matrikuleres. Andre privatalmenninger i Trøndelagen saasom Follafoss, Strinda og Bøla og Nordsjø almenninger sees saaledes ogsaa opført i matrikulen som særskilt matrikulerte eiendommer. Det ligger derfor ikke noget særeget deri for Kvernaa, at den blev særskilt matrikulert. Det er derfor alene videre i overensstemmelse med loven at almenningen har baaret de paa dens matrikulskyld faldende skatter og tyngsler uten hensyn til at ogsaa de bruksberettigede gaarder paa grunn av sin bruksrett i almenningen har faatt forøket matrikulskyld og som følge derav forøket skatt.

Naar de innstevnte videre for sin opfatning har paaberopt at den de bruksberettigede ved delingen i 1884 tillagte del av almenningen i overensstemmelse med tanke gangen i bestemmelsen i skoglovens §36, blev tildelt den til fri og ubeheftet privat-eiendom, uten lengere at være undergitt almenningslovens innskrenkninger og forbehold for almenningsomraader, kan retten ikke være enig i at tillegge delingen en saadan betydning. Det maa visstnok antas at være saa, at de bruksberettigede ved at la en delingsforretning efter §36 tinglyse, faar en privatrettslig eiendomshjemmel til det grunnstykke, som ved delingen tillegges dem. Men de paa strekningen hvilende almenningsrettigheter og mulig andre heftelser blir like fullt og tross delingen fremdeles hvilende paa grunnen. Delingen er alene en utskiftning mellem almenningens eier og de bruksberettigede. De bruksberettigedes andel beholder efter delingen karakteren av almenning, men den blir, (i overensstemmelse med skoglovens begrepsbestemmelse), en «bygdealmenning», som tilhører dem (se departementets skrivelse av 8 mai 1891).

At almenningens skyld ved senere skyldsetning ogsaa blev delt, saa at en del av samme blev paalagt de bruksberettigedes andel var en feil, en overseen av det virkelige forhold av alle, som var medvirkende ved skylddelingens tilblivelse, fra dens rekvisisjon og mennsopnevnelse til forretningens avhjemling. Men paa en saadan feil kan intet rettslig forhold med nogen føie bygges. Feilen blev ogsaa efter departementets inngripen rettet i 1910, saa at almenningens skyld i sin helhet blev overført til og lagt paa almenningseierens del.

Heller ikke kan retten legge nogen vekt paa at ligningskommisjonen i Beitstad fra 1910 har anvendt en saadan posteringsmaate ved ligningen at de bruksberettigede faar en særskilt formues- og inntektspost for sin andel i almenningen. Der foreligger forøvrig ingen nærmere oplysning om

Side:828

hvorfor den anvendte fremgangsmaate er benyttet og om hvorvidt det ikke derunder kan skjule sig en feilaktig ligning.

Mens retten saaledes ingen vekt kan tillegges de av innstevnte uttrykkelig paaberopte omstendigheter for at Kvernaa ikke er almenning, men de bruksberettigedes sameie, er der paa den annen side flere forhold, som direkte tilkjennegir at Kvernaa fremdeles er, - som det hittil har vært,- almenning. Saaledes er det paa det rene, at strekningen fra gammel tid har vært statsalmenning, at det var som saadan den solgtes i 1799 til private og derved blev privat almenning, at der i strekningen har vært almenningssetre og fjellengslaatt og derav følgende fjellengavgift, som almindelig i almenningene, at der senere i henhold til lovgivningen om almenninger er oprettet almenningsstyre, der har besørget almenningens forvaltning og at den i 1884 deltes i henhold til skoglovens §42 og §35 nettop i sin egenskap av privatalmenning, - altsammen forhold, som tyder paa at rettsopfatningen med hensyn til Kvernaa saavel hos de bruksberettigede som hos de andre og den offentlige administrasjon ikke kan ha vært nogen annen enn den: at strekningen er som den alltid har vært en almenning og intet sameie mellem de bruksberettigede.

Er Kvernaa saaledes efter hvad foran er utviklet intet sameie, saa er de bruksberettigedes rett i strekningen heller ingen eiendomsrett.

Men fordi om det efter dette maa ansees for at være utvilsomt, at Kvenaa skog- og fjellstrekning er almenning, og intet privat sameie og at de bruksberettigedes rett ikke er nogen eiendomsrett, saa er det dermed ikke gitt at de bruksberettigedes rettigheter er almenningsrettigheter i henhold til N. L.s 3-12.

Innstevnte benekter bestemt at de har sinn rett til at hugge i skogen med hjemmel av N. L. 3-12-6. De søker hjemmelen derfor i gammel tids bruk utenfor nevnte lovsted. Hvad nu de øvrige utenfor skogbruket iggende almenningsrettigheter angaar saasom seterbruk, engslaatt og fiskeri, saa fremgaar det av sakens bevisligheter at der i almenningen er saavel setre som engslaatt, men der foreligger ingen oplysninger, om de gaarde som er anerkjent som havende rett til skoghugst, ogsaa har seterrettigheter eller overhodet nogen almenningsrett. Procedyren og bevislighetene under saken har utelukkende dreiet sig om retten til hugst i almenningens skog. Hvorvidt nu denne hugstrett, som de bruksberettigede anerkjennes for at ha, er en almenningsrett med hjemmel i N. L. 3-12-6, maa retten derfor undersøke og ta standpunkt til. Spørsmaalet er efter rettens mening yderst tvilsomt.

De bruksberettigedes hugst ned gjennem tiden maa formentlig unektelig erkjennes for saavel efter sitt omfang som efter den maate hvorpaa den har funnet sted at ha staatt for de bruksberettigede selv som for almenheten forøvrig og administrasjonen som utøvelse av almenningsrett efter N. L.s 3-12-6. Alene et saadant syn paa rettighetens beskaffenhet, - at den gjennem aarene stedfunne hugst i almenningens skog alene er utøvelse av de bruksberettigedes almenningsrett til av skogen at forsyne sig med det til gaardene fornødne trevirke, - kan forklare, at der i henhold til lovens bestemmelser om almenningsskog i sin tid blev dannet almenningsstyre og utferdiget almenningsforskrifter for skogens bruk og fremtidig bevarelse og at almenningsskogen i 1884 blev delt mellem almenningens eiere og de anerkjente 36 bruksberettigede gaarder. Alle disse forføininger

Side:829

forutsetter at de bruksberettigede utøvet sin hugst som almenningsrett i henhold til N. L. 3-l2-6. Var dens rett alene begrunnet i alders tids bruk eller annen privatrettslig hjemmel utenfor nevnte lovbestemmelse, var bestemmelsene om almenningsskoger ikke anvendelige paa dem. De bruksberettigedes stilling som innehaver av en særskilt rett til hugst i almenningens skog vilde da rettslig sett ikke være forskjellig fra hvad der vilde ha vært tilfellet, om de hadde besiddet - med en eller annen art hjemmel, - rett til hugst i en hvilkensomhelst privatskog.

Der er saaledes overmande sterke grunner, som taler for at anse de anerkjente bruksberettigedes hugstætt i almenningen som en almindelig almenningsrett. Retten finner dog tross dette at maatte bli staaende ved den opfatning, at denne hugstrett ikke har denne karakter. Avgjørende for denne rettens opfatning er den kjensgjerning at i de nordenfjellske almenninger paa et par undtagelser nær i Stjør- og Verdals sorenskriveri, har bygdelagene aldri hatt annen rett til hugst i almenningens skog enn til det fornødne til seterbruket i almenningen. Denne rettsopfatning har faatt stadfestelse ved flere høiesterettsdommer, senest ved dom i Rt-1908-595 i votering i høiesterettssak: Enkefru Homan mot Ole Olsen Folden Granhus. Det henvises spesielt til førstvoterende og tredjevoterende assessor Hagerup Bull. Denne siste sier: «Jeg maa anse det som fullstendig paa det rene, at den gjeldende rett med hensyn til almenningene i Nordre Trondhjems amt og spesielt den her omhandlede almenning (nemlig Follafoss almenning), er den at bygdens gaardbrukere ikke har rett til uten bevilling at opta nogen seter eller rett til nogensomhelst hugst undtagen til beste for deres setre i almenningen». Og senere under samme votering sier han, at denne rettstilstand har vært gjeldende fra umindelige tider».

Selv hevder innstevnte at de bruksberettigedes rett til hugst skjer med hjemmel av gammel bruk, alders tids bruk, og ingen gis av almenningsstyret tillatelse til nogen hugst, uten saadan alders tids bruk kan paavises. Og denne praksis synes efter de foreliggende oplysninger at ha vunnet anerkjennelse i bygden, idet ingen utenfor kretsen av de 36 gaardbrukere synes at være anerkjent. En saadan alders tids bruk kan vise sig at være vanskelig at godtgjøre, og denne omstendighet har formentlig vært medvirkende til, at skogdirektøren i en skrivelse til Indredepartementet av 13 februar 1886 har hevdet som sin opfatning, at «det kun var ved misforstaaelse eller svakhet fra eiere ris side at endel gaarder blev erkjent bruksberettigede» i Kvernaa almenning. Om der før almenningens deling i 1884 mellem eierne og de bruksberettigede har vært tale om nogen tillatelse fra eierne til den av de bruksberettigede foretagne hugst foreligger der under saken ingen oplysninger. Under disse forhold og da rettstilstanden i almenningene her i amtet maa gaaes ut fra at være som foran citert av høiesterettsdommen av 1908, ser retten sig ikke istand til efter de foreliggende oplysninger i saken at gaa ut fra at de 36 anerkjente gaardbrukeres rett til skogbruket i Kvernaa er en almenningsrett med hjemmel av N. L. 3-12-6, men alene en særrettighet, med hjemmel utenfor denne lovbestemmelse, enten i alders tids bruk, særegen innrømmelse eller eftergivenhet fra almeningseiernes side eller annen særlig adkomst. - - -

Er det først paa det rene som foran antatt at de 36 anerkjente bruksberettigedes gaarder ikke har nogen almenningsrett i henhold til N. L. 3-12-6 i Kvernaa almenning, har almenningslovens bestemmelser ingen anvendelse

Side:830

paa deres rett og saaledes spesielt heller ikke bestemmelsen om, at naar en bruksberettiget gaard deles eller utparselleres, saa tilkommer den enkelte del eller parsel like rett med hovedbruket i almenningens skog. Denne bestemmelse antas alene at finne anvendelse, hvor hovedbrukets rett er almindelig almenningsrett og ikke som i det foreliggende tilfelle antatt, hvor retten antas at ha annen hjemmel enn selve almenningslovgivningen.

Saksøkeren antas efter dette ikke med rette at kunne fremsette krav paa at bli bruksberettiget i Kvernaa almennings skog paa samme maate som de hovedbøler er, hvorfra deres gaarder er utskilt. - - - J. Moe.

Av overrettens dom:

- - - Med underdommeren er jeg enig i, at den saakalte «Kvernaa almenning» fremdeles med rette bærer almenningsnavnet, og ikke kan erkjennes at være gaatt over over til et almindelig privat sameie mellem de 36 gaarder hvis bruksrett i almenningen anerkjennes av innstevnte. - - -

Naar imidlertid underdommeren allikevel ikke finner at kunne anskue de 36 gaarders bruksrett i almenningen som en sann almenningsrett, kan jeg ikke følge ham heri.

Sin opfatning forsaavidt støtter underdommeren paa at det er lokal sedvanerett i Nordre Trondhjems amt, at bygdelagenes rett i almenninger ikke gaar ut paa annen hugstrett enn nødvendig for seterbruk. Naar det in casu er paa det rene, at de 36 gaarder som anerkjennes som bruksberettigede i Kvernaa almenning, har rett til at hugge i denne i videre utstrekning mener underdommeren at maatte slutte herav, at de bruksberettigedes rett ikke kan være almenningsrett, hjemlet i 3-12-6, men en rett av annen art, hvis rettsgrunnlag nu ikke med sikkerhet kan paavises.

Denne slutning, som jeg med appellantene finner staar i daarlig harmoni med det av retten fastslaatte resultat, at «Kverna almenning» dog fremdeles er at opfatte som en sann almenning og ikke som et privat sameie, er dog efter min opfatning ikke tilstrekkelig begrunnet i sakens stilling. Ogsaa jeg mener at maatte gaa ut fra - særlig i henhold til uttalelsene fra almenningskommisjonen av 1861 og under voteringen i Rt-1908-595 ff. - at det virkelig er blitt reglen i de nordenfjeldske almenninger, at bygdefolket ikke har almindelig hugstrett i disse. Dog antar jeg ikke at denne regel alltid har vært den herskende, eller at den i vaare dager er absolutt undtagelsesfri. Meget mere finner jeg det godtgjort ved det historiske materiale som appellantene har skaffet frem, at bygdefolket her som annetsteds i eldre tider har haft rett til at hugge i almenningene til husbehov. For Kvernaa almennings vedkommende, tyder det kongeskjøte, som blev utstedt i 1799, avgjort i retning av at almuens hugstrett i denne almenning ikke dengang var tapt. «Dog forbeholdes Almuen herefter som hidtil den Ret til ... Brændeved, Gjærdefang, og fornødent Huustømmer med videre Rettighed, som Loven hiemler dem i Almindelighed,» heter det i dette skjøte. - - -

Riktignok synes nu den opfatning at være festnet i Beitstaden, at de bruksberettigedes krets paa ingen maate faller sammen med hele bygdefolket, men er begrenset til 36 gaarder, delvis spredt omkring i bygden, og denne opfatning har efter hvad det er oplyst, vunnet innpas allerede tidlig i almenningens historie; naar synes partene ikke at være enige om.

Side:831

Imidlertid kan, efter min mening, hverken denne omstendighet eller den kjensgjerning at bruksretten har et annet og videre omfang enn det ellers i vaare dager er almindelig nordenfjelds, føre til den slutning at den bruksrett som øves, ikke er en almenningsrett.

Som foran nevnt er og har «Kvernaa» vært en almenning, og den rett som de 36 gaardbrukere øver, faller i sitt omfang fullstendig sammen med hvad det maa antas at ha vært almenningsrettens oprinnelige innhold ogsaa nodenfjelds. Men naar dette er tilfellet synes det mig lite holdbart og i avgjort strid med den historiske sannsynlighet, at gaa ut fra at disse bruksrettigheter hviler paa et fra almenningsretten forskjellig rettsgrunnlag. Hvilket dette rettsgrunnlag er, har dog hverken innstevnte eller underdommeren kunnet an gi. Underretten nevner som muligheter alders tids bruk, særegen innrømmelse, (altsaa formentlig kontrakt) eftergivenhet fra almenningseierens side, eller annen særlig adkomst.

Overfor disse mere eller mindre svevende muligheter mener jeg man er berettiget til at foretrekke den mulighet for disse rettigheters oprinnelse, som baade det ytre forhold, og rettighetenes indre struktur peker hen paa, nemlig at disse rettigheter i almenning er - eller har utviklet sig fra at være - sanne almenningsrettigheter. - - -

Naar jeg saaledes i henhold til foranstaaende maa anta, at det er virkelig almenningsretigheter som tilkommer de bruksberettigede i Kvernaa almenning, blir følgen den at det er almenningsrettens regler som kommer til at avgjøre spørsmaalet om ogsaa de parseller som er utskilt fra de bruksberettigede gaarder, tilkommer almenningsrett. - - -

Ragnar Knoph, kst.

Jeg kommer til samme resultat som underretten, hvis begrunnelse jeg i det vesentlige tiltrer. - - -

I ethvert fall kan dog saa meget sees, at der er parselleiere, som i aarrekker har vært eiere, uten at krav paa almenningsrett vites reist før under nærværende sak. Jeg finner dette betegnende for forholdet, da det vanskelig kan forklares paa annen maate enn derved, at de hverken har vært tilsagt eller har ventet at opnaa selvstendig almenningsrett. Det kan heller ikke sees paastaatt av appellantene, at de ved kjøpet av sine parseller fikk noget tilsagn om almenningsrett (jeg bortser her fra prestegaarden). Der er intet oplyst om, at det var selgernes hensikt at overføre saadan rett og det vil vanskelig kunne paastaaes, at nogen ansaa det selvsagt at selvstendig hugstrett i almenningen medfulgte i parsellkjøpet, naar hensees til det særegne forhold, hvori de bruksberettigede gaarder stod til almenningen. jeg mener man herav er berettiget til at slutte, at almenningsrett for vedkommende parseller har ligget ganske utenfor partenes forutsetning ved salgene og ikke vært medinnbefattet i disse, og dette maa saavidt jeg kan se være avgjørende mot at tilstaa vedkommende parseller selvstendig skogsrett i almenningen, selv om man vil søke hjemmelen for de bruksberettigede gaarders rett i en fra gammel tid, i kraft av lov, utøvet almenningsbruk.

Saaledes som jeg i likhet med underdommeren anskuer forholdet, at de bruksberettigede gaarders skogsrett ikke har sin hjemmel i almenningsrett, vilde iøvrig ingen enkelt bruksberettiget gaard uten samtykke av de andre gaarder, og før delingen i 1884 ogsaa fra eierne av almenningen, kunne overføre nogen selvstendig bruksrett til fraskilte parseller. - - -

Harald Bothner.

Side:832

Jeg er, om enn under adskillig tvil, kommet til samme resultat som annenvoterende og underretten.

Jeg maa visstnok med førstvoterende anta, at den bruk med hensyn til skoghugst, som fra endel gaarder har vært øvet i almenningen, og som har ledet til at disse er ansett berettiget til at ta sitt gaardsbehov for trevirke fra denne sin tid efter all sannsynlighet er foregaatt i den tanke at loven hjemlet rett dertil. Men paa den annen side maa jeg efter de foreliggende oplysninger anta, at naar disse gaarders bruksrett er blitt anerkjent, saa er det ikke paa grunnlag av lovens almindelige regel, men paa grunnlag av den faktisk stedfundne bruksutøvelse, altsaa paa basis av en spesiell adkomst, som - med rette eller urette - er blitt ansett nødvendig. Den opfatning, at en saadan særskilt adkomst er nødvendig, maa efter hvad der foreligger, antas at ha festnet sig og være respektert siden sekstiaarene, noget hvortil ikke usannsynlig har bidratt den av Indherredskommisjonen i dens beretning av 1886 uttalte regel, at der i almenningene i distriktet i almindelighet ikke tilkommer almuen nogen hugstrett uten forsaavidt angaar seterberettigede til seterens behov. Reglen, der saavidt sees kun er basert paa undersøkelser vedkommende statsalmenningene, hvortil Kvernaa paa den tid ikke lenger hørte, er dog heller ikke for statsalmenningene helt undtagelsesfri (jfr. for Voldhaugens statsalmenning i Værdalen, høiesterettsdom i Rt-1914-629), og om det enn sees, at Høiesterett har bygget paa den i en sak vedkommende en privatalmenning (Follafoss, Rt-1908-595, jfr. ogsaa Ukebladet VIII, side 476 vedkommende Nordsjø almenning), finner jeg det tvilsomt, hvorvidt man tør anta at den omtalte regel sedvansmessig har gjeldt ogsaa for Kvernaa almenning. Ennu saa sent som i 1854 sees 2 gaardbrukere fra Bratberg at ha vært frifunnet av underretten for den private almenningseiers tiltale paa premisser som ikke antyder at det sedvansmessig skulde gjelde nogen saadan innskrenkning. Maa det imidlertid antas at de 36 nu som bruksberettigede anerkjente gaarder ikke har faatt sin rett anerkjent uten paa basis av en særskilt adkomst - gammel bruk eller innrømmelse - kan man saavidt skjønnes, ikke fra disses bruksrett slutte at ogsaa parseller utskilte fra disse gaarder tilkommer almenningsrett. Naar i almindelighet parseller antas at ha samme almenningsrett som det bruk fra hvilket de er utskilt er det ikke i kraft av nogen sukcesjon, men fordi de ligger i den bygd eller grend, som almenningen tilligger. Men her er det aapenbart - jfr. det fremlagte kart - ikke beliggenheten som har vært avgjørende for bruksrettens begrensning til nogen enkelte gaarder. Nyopstaatte bruk synes da ikke at kunne staa i en annen stilling enn gamle gaarder som ikke har fyldestgjort de krevede særskilte betingelser med hensyn til gammel bruk. Man kan visstnok si, at det tidsrum som er forløpet siden 1860-aarene i og for sig er for kort til at gi en begrensning av de bruksberettigedes krets sedvansmessig hjemmel. Men naar hensees til den i distriktet raadende opfatning i henseende til bruksrett i statsalmenningene maa der dog efter min mening være en formodning for, at den opfatning som har vært hevdet av almenningsstyret og vært respektert, er i overenstemmende med den fra gammel tid raadende rettsopfatning i distriktet. Den bør derfor efter min mening ikke uten videre forkastes som stridende mot lovens almindelige regel. - - -

Beichmann.

Sett. Jeg fastholder mitt votum. Ragnar Knoph, kst.

Sett. Harald Bothner.