RG-1954-689
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1954-06-18 |
| Publisert: | RG-1954-689 |
| Stikkord: | Personskade etter sporvognuhell, Erstatningskrav |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 18. juni 1954 i ankesak nr. 66/1953 |
| Parter: | Eva Andersen (høyesterettsadvokat Leif Bendixen) mot A/S Oslo Sporveier (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Arvid Blehr). |
| Forfatter: | Lagdommer Arne Jahren, sorenskriver Johs. Høyer, byskriver K. Langørgen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Oslo byrett avsa den 6. desember 1952 dom med sådan domsslutning:
«1. A/S Oslo Sporveier frifinnes.
2. Fru Eva Andersen betaler innen 2 uker fra dommens forkynnelse til A/S Oslo Sporveier sakens omkostninger med kr. 200,00.»
Om saksforholdet henvises til byrettens domsgrunner. Byretten fant at det forelå en teknisk feil ved sporvognen og at denne feil voldte driftsuhell som ble årsak til at fru Andersen hoppet av mens vognen var i fart og derved falt og skadet seg i fallet; men byretten fant at fru Andersens reaksjon var så ekstraordinær at skaden ikke kunne sies å være adekvat i forhold til den tekniske feil.
Side:690
Fru Andersen - har i rett tid påanket dommen. Byretten menes å ha tatt feil når den ikke har ansett fru Andersens handlemåte og skaden som en adekvat følge av brannen i motorvognen. Det understrekes at kravet kommer fra en kvinne og at det hendte under krigen, da folks nerver var på høykant. Vognføreren ropte i opphisset tone. Varmen slo helt opp under taket. Også en annen dame hoppet ut. Fru Andersens tankeevne ble lammet. Det henvises til Rt-1928-5. 612. Hun har nedlagt slik påstand:
«A/S Oslo Sporveier dømmes til å betale til fru Eva Andersen erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 10 000,00 samt saksomkostninger for begge retter.»
A/S Oslo Sporveier har tatt til gjenmæle. Selskapet bestrider ikke at det var en teknisk feil ved sporvognen. Men den inntrufne skade er for fjern og avledet til å danne grunnlag for erstatning. Hun har selv voldt skaden eller medvirket til den forsettlig eller uaktsomt. Det må lede til frifinnelse, subsidiært til fordeling av erstatningen. Hennes reaksjon var ekstraordinær og uforholdsmessig. Hun har på en meningsløs måte søkt å redde seg. Vognføreren var rolig. Det oppsto ikke panikk. Selskapets påstand er:
«Byrettens dom stadfestes. A/S Oslo Sporveier tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»
Under ankeforhandlingen har fru Andersen gitt partsforklaring. Hun er siden 1944 gift og har nå 3 barn. Hun sier at hun fikk et sjokk. Hun oppfattet det slik at vognføreren eller konduktøren ba passasjerene å hoppe ut. De andre - ble også redde. Som vitner er avhørt: 1. Lilly Feldtmeyer som sto foran og også hoppet ut uten å få nevneverdig skade. Hun sier at hun ble redd da konduktøren forlot sin plass. Vognen var ganske nær en sving, og hun trodde at vognen skulle velte i svingen. 2. Vognføreren E. Olsen. Han sier - at det var et ganske stort varmeutslag helt opp under taket. Det var et alminnelig smell. Han har vært ute for slike utslag før, men dette var et av de største. Det var ikke større røk. Han sa at ingen måtte hoppe ut.
Lagmannsretten kommer til samme resultat som byretten. Kravet bygges ikke på rettsbruddsansvar. Det er enighet om at uhellet skyldes en teknisk feil og at selskapet er ansvarlig for skaden på objektivt grunnlag hvis selskapet etter våre erstatningsregler svarer for en slik følge som det her gjelder. Lagmannsretten mener at det etter norsk rett av i dag ikke inntrer erstatningsansvar, selv om betingelsene ellers er til stede, når skaden som en følge av handlingen er helt uventet, og årsaksrekken har tatt et helt unormalt forløp, eller hvor en i seg selv liten begivenhet eller feil tar et helt upåregnelig forløp.
Spørsmålet er da her om den skade, som fru Andersen fikk ved å hoppe av vognen, må sies å være en helt upåregnelig virkning av uhellet med regulatoren.
Side:691
Den skjønnsmessige bedømmelse av dette forhold er meget tvilsom. Retten er blitt stående ved at skaden må sies å være en så avledet følge av uhellet at det etter gjeldende norsk rett ikke inntrer ansvar.
Uhellet er årsak til at fru Andersen tapte besinnelsen. Men fru Andersen er selv skyld i at hun på grunn herav hoppet av. Det var en helt usedvanlig og uforutseelig følge av uhellet. Det hadde ikke hendt et vanlig menneske under vanlige forhold. Varmen slo opp i taket i noe større utstrekning enn konduktøren tidligere hadde sett ved lignende uhell. Men det var ikke noen særlig grunn for normale mennesker til å reagere. Vognen var under kontroll, den stanset ganske snart, og det kan ikke antas at betjeningens opptreden har gitt grunn til engstelse hos passasjerene. At en annen kvinne også hoppet av, kan ikke tillegges særlig betydning for bedømmelsen av fru Andersens forhold. Lilly Feldtmeyer har oppgitt en annen grunn enn redsel på grunn av uhellet med regulatoren. Hun trodde at vognen ville velte i neste sving. Hun hadde for øvrig langt bedre oversikt da hun hoppet ut og bedømte faren å være liten. At fru Andersen har hørt feil da konduktøren sa at ingen måtte hoppe av, må gå ut over fru Andersen selv. Stemningen i landet i 1942 var ikke så opphisset at det kan forklare fru Andersens opptreden, og man har ikke noen særlig grunn til å stille mindre krav til kvinner enn til menn.
Et annet synspunkt leder til det samme resultat:
Retten er ikke enig med selskapet i at hennes krav er utelukket fordi hun skulle ha handlet forsettlig med hensyn til følgen da hun sprang ut. Derimot er det et spørsmål om hun ikke må sies å ha opptrådt uaktsomt da hun ikke har handlet fullt ut som et normalt menneske ved anledningen Det henvises her til Knoph: Oversikt, 418. Aktsomheten skal bedømmes ut fra et forstandig og forsiktig menneskes ferd. Det tas ikke hensyn til individuelle abnormiteter. Hvis det her foreligger uaktsomhet, er det nettopp denne uaktsomhet som er skyld i skaden. Den har ikke bare medvirket til skaden, og tilfellet faller - helt utenfor bestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslov §25. Adekvansen er avbrutt ved skadedes eget forhold som det heter i Kjerschows kommentar til straffeloven, 1011.
Noen helt analog høyesterettsavgjørelse foreligger visstnok ikke, men tilfellet i Rt-1938-626 har interesse: En mor fikk nervesjokk ved underretningen om at hennes barn hadde fått brudd på hjerneskallen ved en bilpåkjørsel. Hun fikk ikke erstatning for tap ved arbeidsudyktighet som følge av den sjelelige rystelse. Flertallet begrunnet resultatet med at erstatningsplikten for en så avledet og indirekte skade for tredjemann som her, faller utenfor det objektive erstatningsansvar. Retten antar at Høyesterett var kommet til samme resultat om moren hadde stått ved siden av sitt barn da
Side:692
barnet ble skadet. Da har dommen også betydning for nærværende sak.
Det er mulig at billighet taler for at det skal gis erstatning også for noe fjernere følger av et uhell hvor en stor bedrift setter i gang en årsaksrekke som kan lede til en skade som omhandlet i denne sak. Det er imidlertid ikke norsk rett av i dag at det has krav på erstatning utenfor et rimelig begrenset område av årsaksrekken.
Hva saksomkostninger angår finner retten at skjønnsbedømmelsen i saken er så vanskelig og tvilsom at det var full grunn for fru Andersen til å prøve saken både i byretten og i lagmannsretten. Saksomkostninger vil derfor ikke bli idømt hverken for byretten eller lagmannsretten, jfr. tl. §172 annet ledd og §180 første ledd i. f.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes, dog slik at saksomkostninger for byretten ikke idømmes.
2. Saksomkostninger for lagmannsrett idømmes ikke.
Av byrettens dom (dommer C. Bretteville):
Mandag den 6. juli 1942 om ettermiddagen kjørte på Kjelsåsbanen en motorvogn med tilhenger mot Kjelsås. Sporvognen befant seg mellom stasjonene Stadion og Platået, da det fra regulatoren på forreste plattform skjedde et utslag av varme, slik at flammene slo opp i taket. Samtidig hørtes et smell. Vognføreren slo av en sikringsbryter i taket like ved den plassen han sto, slo på brekket, åpnet døren til motorvognen og ropte til konduktøren at han måtte ta ned bøylen. Vognføreren så en dame på vei mot utgangen og ropte at ingen måtte hoppe av. Konduktøren tok ned bøylen og vognsettet stanset meget snart. Saksøkeren befant seg sammen med andre passasjerer inne i motorvognen. Hun ble redd og hoppet av sporvognen, mens denne var i fart, falt bakover og ble skadet ved fallet. På Aker sykehus, hvortil saksøkeren ble brakt, ble det konstatert at det forelå en albueskade, venstre albue var gått av ledd og den ytre leddknok av venstre overarmsben var brukket. Dessuten var det et brudd av den ytre ankelknok på høyre side. Hun ble utskrevet av sykehuset etter 12 dager, men har senere vært innlagt på sykehus til mobilisasjon av albueleddet. Ankelbruddet er helet, men hun hår fått varig mén av skaden i albueleddet.
Ved den foran beskrevne anledning oppsto det brann i regulatoren og brannen ble slukket med sand. De andre passasjerer inne i motorvognen forholdt seg rolig. Foran på motorvognen var det tre, muligens fire passasjerer. En av dem, en dame, hoppet i likhet med fru Andersen av i fart og ble en del skadet. De andre ble hvor de var til vognen stanset. - - -