RG-1955-256

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1954-11-29
Publisert:	RG-1955-256
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 29. november 1954 i ankesak nr. 18/1954
Parter:	Kristian A. Stjern og Per Humstad (høyesterettsadvokat Otto Jebens) mot Petter O. Stjern og Johan J. Stjern (høyesterettsadvokat Nils M. Vaagland).
Forfatter:	Lagdommerne Jens Fagereng, Mats Stensrud, sorenskriver Alf Glad
Lovhenvisninger:	Jaktloven (1899) §3, Jaktloven (1951) §14

Fosen herredsrett avsa 17. september 1953 dom med denne slutning:

«Johan E. Stjern, som eier av g.nr. 21 b.nr. 9 og 4, og Petter O. Stjern, som eier av g.nr. 21, b.nr. 11, i Åfjord, kjennes jaktberettiget, herunder berettiget til deltakelse i elgjakten i fellesutmarken under gården Stjern, g.nr. 21 i Åfjord.

Per Humstad og Kristian A. Stjern tilpliktes å dekke saksomkostninger med 500 kroner, som blir å betale innen 2 uker fra denne doms forkynnelse.»

Per Humstad og Kristian A. Stjern har påanket dommen til lagmannsrett. De gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil når den har funnet at jaktlovens §14 første ledd, hjemler eierne av b.nr. 4 og 9 (Johan E. Stjern) og b.nr. 11 (Petter

Side:257

O. Stjern) jaktrett i Stjerns utmark. Regelen i jaktlovens §14 første ledd, og den tilsvarende bestemmelse i den tidligere jaktlovs §3 første ledd, gjelder bare slike betydelige sameiestrekninger som fra gammel tid av har ligget i sameie, uten at opprinnelsen kan ettervises. Det bestrides at Stjernsmarka har denne karakter. Sameiet oppsto først i 1857, før var Stjern én gård. Jaktlovens §14 første ledd, gjelder bare bruksretter som har sitt utspring i selve sameieforholdet, derimot ikke rettigheter som er påheftet senere på kontraktsmessig måte, selv om strekningen har ligget i sameie fra eldre tid. De bruksretter som er påberopt av motpartene er stiftet i 1861, 1909 og 1912. Motpartene er heller ikke medeiere i grunnen. Utøvelsen av jakten kan ikke gi grunnlag for noen jaktrett. At det tidligere ikke er grepet inn overfor jaktutøvelsen henger til dels sammen med at jakten ikke hadde så stor verdi. Det har ikke vært gitt tilsagn om jaktrett for noen av de nye bruk. For b.nr. 11 «Aunet» ble det ved salget tvert imot tatt forbehold om at bruket ikke skulle ha jaktrett. Det bestrides endelig at det foreligger grunnlag for godtroenhetserverv for den nåværende eier av b.nr. 11. Subsidiært gjør de ankende parter gjeldende at motpartene i ethvert fall ikke er berettiget til å drive annen jakt enn småviltjakt.

De ankende parter har lagt ned denne påstand:

«1. Ankemotpartene som eiere av g.nr. 21, b.nr. 4, 9 og 11 i fjord kjennes uberettiget til jaktrett i fellesutmarken under gården Stjern, g.nr. 21 i Åfjord.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Johan E. Stjern og Petter O. Stjern har i det vesentlige henholdt seg til sine anførsler for herredsretten. De gjør gjeldende at jaktretten for deres bruk følger av bestemmelsene i jaktlovens §14 første ledd, jfr. §3 første ledd, i den gamle jaktlov av 20. mai 1899. Fra deres eiendommer har i en årrekke upåtalt vært drevet så vel småviltjakt som elgjakt i Stjernsmarka. Dette viser etter deres oppfatning tydelig at det har vært meningen at brukene skulle ha jaktrett. Petter O. Stjern bestrider at det ved salget av b.nr. 11 ble tatt forbehold om at eiendommen ikke skulle ha jaktrett. Forbeholdet er i ethvert fall ikke tinglyst og kan derfor ikke være bindende for Petter O. Stjern som har ervervet eiendommen i god tro.

Johan E. Stjern og Petter O. Stjern har lagt ned denne påstand: «At herredsrettens dom stadfestes og at ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Under ankeforhandlingen har samtlige parter gitt forklaring. Det er avhørt 12 vitner, hvorav 3 er nye for lagmannsrett.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom. Saken foreligger i det alt vesentlige i samme skikkelse som for herredsretten.

Side:258

Lagmannsretten, som er kommet til samme resultat som herredsretten, skal bemerke:

I matrikkelen for 1692 er Stjern ført opp som én gård med landskyld 1 våg, men med 3 like store leilendingsbruk hvert med 1 pund landskyld. Matrikkelen for 1838 viser også 3 bruk. Gården var imidlertid i tiden frem til 1857 i én manns eie. I 1857 ble gården - samtlige gjenværende bruk - avhendet av den daværende eier T. P. Berg.

Om bruksforholdene foreligger følgende opplysninger: Innmarken, som til dels har ligget i teigblanding, ble utskiftet ved offentlig utskiftningsforretning avsluttet 30. juni 1898. Utskiftningen berører ikke utmarken. Om utmarken, som anslagsvis utgjør et areal på 60 kvadratkilometer, heter det i en delings- og skyldsetningsforretning avholdt 16. oktober 1857 etterat gården av T. B. Berg var solgt til forskjellige brukere: «Samtlige Eiere af Gaarden Stjern bleve enige om at Skov og Udmark indtil videre skulde forblive i Fællesskab.» Det er på det rene at det har vært beitet i fellesskap fra samtlige bruk, så vel før som etter 1857. Utmarken er delvis skogbevokst. Skogen er delt i teiger mellom de forskjellige bruk, bortsett fra enkelte strekninger hvor det har vært «samskog». I de tildelte teiger har brukerne full disposisjonsrett over skogen. Det er ikke klarlagt når denne skogdeling fant sted. Det kan endelig nevnes at enkelte slåttestykker i utmarken har tilligget enkelte bruk.

B.nr. 4, 9 og 11 er alle utgått fra de opprinnelige bruk. B.nr. 4 og 9 var begge gamle «plassrom» (husmannsplasser). Foruten større eller mindre innmarksarealer er de 3 bruk tillagt følgende herligheter i utmarken:

B.nr. 4 «Kvennaparten»: En rekke nærmere angitte skogteiger, et par «udenger» og «fri Havnegang i Stjerns Udmark, for de Kreature der fødes af Kværnparten,» (skylddelingsforretning av 18. oktober 1861). B.nr. 9 «Moen»: 2 skogteiger, en del «engsletter», endelig «Fuld rettighed med havnegang for de kreaturer som vinterfodres paa parcellen» (skylddelingsforretning av 7. januar 1909). B.nr. 11 «Aunet»: 2 skogteiger, den b.nr. 5 tilhørende rett i samskogen i Åttjernsmarken, videre rett til fri havning for de kreaturer som fødes på gården. (Kjøpekontrakt av 3. oktober 1912.)

Avgjørende for løsningen av tvisten er i første rekke jaktlovens §14 første ledd, som lyder: «I sameiestrekning har alle de som har eiendomsrett eller bruksrett til skog, havnegang, slått eller grunn, rett til jakt og fangst, dersom intet annet er avtalt.» Motpartene har ikke påstått seg eiendomsberettiget (medberettiget i grunnen i Stjernsmarka) og lagmannsretten legger etter den prosessuelle stilling til grunn at de ikke har noen eiendomsrett. Spørsmålet blir derfor bare om de kan bygge på sin bruksrett.

Jaktlovens §14 første ledd, avløser §3 første ledd i jaktloven av 20. mai 1899. Denne bestemmelse kom inn under lovens

Side:259

behandling i Lagtinget etter forslag av representanten P. Larssen (Lt. forh. 1898/99 197-198). Odelstinget hadde i samsvar med komitéinnstillingen knyttet jaktretten i sameiestrekning til de loddeiere som hadde eiendomsrett til grunnen. Det heter i begrunnelsen for Larssens endringsforslag: «Efter den opfatning jeg har kunnet tilegne mig om eiendomsforholdet i de saakaldte sameiestrækninger, er dette forhold temmelig uklart. Saavidt jeg forstaar, kan forholdet være det, at en eier skogen, en anden grunden og en tredje havnegangen eller ialfald bruger den. Dels kan skogen være af overveiende, dels af underordnet betydning og tildels kan skog, havnegang og slaat have nogenlunde ens værdi i forhold til hinanden. Ofte kan det være vanskeligt at afgjøre, hvad der er det hovedsagelige, og som følge deraf staar det ikke altid klart hvem der egentlig er eier, og hvem der er bruger. Jeg mener derfor, at den lydelse, som paragrafen har faaet i odelstingets beslutning, er mindre heldig ... Naar sameieforholdet er saaledes som af mig her nævnt, saa vil det være meget vanskeligt at afgjøre, hvem der er lodeier og hvem ikke, og det kan godt hænde, at den bliver tilkjendt retten til at være lodeier, som eier grunden, medens den, som eier og bruger skogen eller havnegangen blir frakjendt en saadan ret. Jeg tror derfor at det vil være rigtigst at give paragrafen en saadan lydelse som af mig her antydet, hvorefter samtlige de, der har eiendoms- eller brugsret til skog, havnegang, slaatte eller grund i sameiet, har ret til jagt og fangst i sameiet. I realiteten er dette forslag det samme som det, der i odelstinget blev fremsat af hr. Fløistad, og der vandt noksaa sterk tilslutning, idet den foreliggende odelstingsbeslutning blev vedtaget kun med nogle faa stemmers overvegt ...» Av odelstingsdebatten fremgår at lignende synspunkter ble anført til støtte for de forslag som i odelstinget ble fremsatt til formulering av bestemmelsen. Det fremgår av en rekke uttalelser at man fant at det ville by på store vanskeligheter å avgjøre hvem av de interesserte er grunneier. En rekke talere ga imidlertid også klart uttrykk for at de uten hensyn til hvem som er å anse som eier fant det urettferdig å utelukke de bruksberettigede. Reelt sett kan de bruksberettigede i mange tilfelle representere større økonomisk andel i sameiet enn den som sitter med selve eiendomsretten. Synspunktet kom klart til uttrykk blant annet hos representanten Foss (Odelstingsforhandlinger 1898/99 side 868), Børresen (side 869, 871 og 889) og Fløistad (side 887).

Lagmannsretten forstår jaktlovens §14 første ledd, sammenholdt med §3 første ledd, i loven av 1899 slik at de i loven nevnte rettigheter er likestillet som grunnlag for jaktretten i sameiestrekning. Hverken lovens ordlyd eller de uttalelser som falt i odelstinget og lagtinget gir grunnlag for noen begrensning av §3 til bestemte sameiestrekninger av typen bygdesameier. I Odelstinget ga flere representanter, deriblant Foss (s. 868) og Børresen (s. 871 og 889) klart uttrykk for at de også har

Side:260

tenkt på det meget alminnelige tilfelle at en gård blir oppdelt med bibehold av fellesskap i utmarken. Grunnlaget for samtlige bruk og rettigheter er den opprinnelige gård Stjern. Dette gjelder også b.nr. 4, 9 og 11. En begrensning av lovregelen må i tilfelle søkes på annen måte. Dels ved at det enkelte tilfelle treffes uttrykkelig bestemmelse om at rett til f. eks. havn ikke skal medføre jaktrett (Lovens §14 hjemler uttrykkelig adgangen hertil, men det må antas at den også har stått åpen etter den tidligere lov). Dels ved at anvendelsen av §14, slik som forutsatt av jaktlovskomiteen av 1937, begrenses til de tilfelle hvor bruksretten omfatter hele sameiet (se komiteens innstilling av 26. mai 1939 26).

Lagmannsretten er oppmerksom på den i Rt-1916-689 inntatte høyesterettsdom. Dels gjelder det her en mer konkret avgjørelse (jfr. særlig bemerkningene side 693), dels kan man ikke se bort fra at spørsmålet nå står i en noe annen stilling, etterat bestemmelsen i den tidligere jaktlovs §3 første ledd, er gjentatt i den nye lovs §14 med så vidt klare forutsetninger om rekkevidden.

Lagmannsretten antar etter det anførte at eierne av b.nr. 4, 9 og 11 tilkommer rett til jakt og fangst i samsvar med jaktlovens §14 første ledd. Det er intet grunnlag for å begrense retten til å drive jakt på småvilt. Man finner det heller ikke godtgjort at det ved opprettelsen av b.nr. 11 «Aunet» i 1912 ble truffet noen avtale om at bruket ikke skulle ha jaktrett. Hverken kjøpekontrakt eller skylddelingsforretning inneholder noen bemerkning om jaktretten og retten finner ikke å kunne bygge på hva der er påberopt, at det muntlig skulle være tatt bindende forbehold med hensyn til jaktrett fra overdragerens side. Heller ikke støtter den etterfølgende bruk en slik oppfatning.

Herredsrettens dom vil etter det anførte bli å stadfeste.

Saken har frembudt betydelig tvil. Hensett hertil og til at spørsmålet om forståelsen av jaktlovens §14 første ledd, tidligere ikke har vært prøvet for domstolene, finner man at sakens omkostninger bør oppheves så vel for herredsretten som for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes, dog så at hver part bærer sine omkostninger så vel for herredsrett som lagmannsrett.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig A. Vetlesen med domsmenn):

- - -

Til begrunnelse for sin påstand har saksøkerne i alt vesentlig anført:

Allerede i 1692 var det under gården Stjern flere bruk, nemlig

Side:261

løpenr. 30, 31 og 32, som hadde sameierett i den utmarksstrekning saken gjelder. Det fremgår av skylddelingsforretningen i 1861 at saksøker nr. 2's eiendom, Kvernparten, ble utskilt fra løpenr. 30 a, 30 b, 31 e og 32 e. Ved denne skylddeling ble det fastslått at Kvernparten skulle ha fri havnegang i Stjerns utmark for de kreaturer som fødes på bruket. Dessuten ble parsellen tildelt en del nærmere angitte skogteiger og engslåtter i utmarken. I 1909 ble saksøker nr. 2's eiendom, b.nr. 9 Moen, utskilt fra b.nr. 1 av g.nr. 21. Også denne eiendom ble tillagt en del skogteiger som er nærmere angitt samt engslåtter i Stjerns utmark.

Saksøker nr. 1's eiendom, b.nr. 11, ble kjøpt og skyldsatt i 1912. Den ble da utskilt fra b.nr. 5 av g.nr. 21. Av skylddelingen fremgår at 2 skogteiger følger med i salget og de rettigheter som tilhørte selgeren i en skogstrekning kalt Altjernskoven, skal tilhøre den frasolgte parsel. I kjøpekontrakten av 30. oktober 1912 fremgår det at b.nr. 11 skal ha rett til fri havnegang for de kreaturer som fødes på gården.

Etter saksøkernes mening må den omstendighet at deres gårder har fått de nevnte bruksretter i utmarken bety at de dermed har fått jaktrett i dette område. Dette bygges på ordlyden i den gamle jaktlovs §3 og den nåværende jaktlovs §14. Saksøkerne påstår ikke at de har eiendomsrett til grunnen i Stjerns utmark, men hevder at de rettigheter som er tillagt dem som ovenfor nevnt, er så omfattende og av en slik karakter at de også må begrunne en jaktrett etter den gamle jaktlovs §3 og den nye jaktlovs §14. Saksøkerne kan ikke se at det foreligger noen avtale som nevnt i den gjeldende jaktlovs §14 som skulle unnta jaktretten fra deres eiendommer.

De saksøkte må under enhver omstendighet ansees for å ha godtatt saksøkernes jaktrett, derved at de har unnlatt å protestere enda de har kjent til at jakten har pågått i lengre tid, for Kvernpartens vedkommende i opptil 90 år og for b.nr. 11, Aunet vestres vedkommende siden gården ble skilt ut i 1912. Til dette kommer at de elger som er felt i fellesutmarken i tiden fra 1946 til 1950 er blitt delt likt mellom grunneierne og bruksrettshaverne for den halvparts vedkommende som ikke tilfalt jegerne. Dette tyder på at de saksøkte har sett på jaktretten som en virkelig rett for bruksrettshaverne.

De saksøkte har på sin side gjort gjeldende at saksøkerne ingen rett har til jakt i Stjerns utmark. (De saksøkte hevder at det her ikke foreligger en betydelig sameiestrekning, som fra uminnelige tider har ligget uskiftet. Dette må være forutsetningen for en anvendelse av den gamle jaktlovs §3 og den någjeldende jaktlovs §14 på forholdet. De saksøkte hevder at saksøkerne ikke har kunnet føre bevis for at det foreligger et sameie som er eldre enn fra 1857, da Stjern var en gård. Den omstendighet at gården da ble delt, kan ikke uten videre begrunne en jaktrett for saksøkerne i den felles utmark.

Ved skylddelingene i 1861, 1909 og 1912, ble det gitt b.nr. 4, 9 og 11 en bruksrett og ingen eiendomsrett til utmarkens grunn.

Side:262

Slik som de saksøkte forstår den någjeldende jaktlovs §14 kommer den bare til anvendelse i sameiestrekninger der eiendomsforholdet til grunnen er uklart. I dette tilfelle er det ikke tvilsomt hvem som eier grunnen i sameiet og jaktlovens §14 kan derfor således ikke komme til anvendelse. De saksøkte har videre anført at det ved utskillelsen av saksøkernes bruk ikke var meningen å gi dem noen jaktrett. Det måtte da ha vært særskilt nevnt i kjøpekontrakt eller skylddeling. Ved opprettelsen av kjøpekontrakten for b.nr. 11's vedkommende ble det til og med særskilt nevnt ved kontraktsforhandlingene at jaktrett ikke skulle følge den fraskilte parsell. De saksøkte hevder også at saksøker nr. 2, Johan Stjern, skal ha innrømmet at han ingen jaktrett hadde.

De saksøkte gjør gjeldende at saksøkerne kom inn i sameiet etter at det var etablert, slik at de ikke kan sies å ha en rett som har sitt utspring av sameiet.

Når de saksøkte ikke tidligere har grepet inn overfor den jakt som fant sted i utmarken, var det fordi jaktretten ikke hadde så stor verdi.

I 1919, 1929 og 1940 ble det av grunneierne i Stjerns utmarkssameie ved leiekontrakt gitt seterrett i utmarken. Det var ingen som da fant på å spørre saksøkerne om tillatelse til dette. Det tyder på at man ikke tilla den rett som disse hadde særlig vekt. Når halvparten av de elger som ble felt etter 1946 ble delt mellom grunneierne og bruksrettshaverne, må dette nærmest bli å betrakte som en gave til saksøkerne fra de saksøkte. En kan ikke deri legge noen erkjennelse av de bruksberettigedes jaktrett i sameiet.

Rettens mening.

Den sameiestrekning det her gjelder har usikre grenser, men det er opplyst at det har en grunnflate på ca. 60 kvadratkilometer og en utstrekning i lengderetningen på ca. 1 mil. Etter forholdene i Åfjord finner retten det ikke tvilsomt at det må betraktes som en betydelig sameiestrekning. Strekningen består av noe fjell, en del skog og engslåtter med myrstrekninger innimellom.

Etter det som er opplyst i retten må en anta at sameiet i marken under gården Stjern besto allerede i 1692. Allerede den gang var det på Stjern 3 bruk, nemlig løpenr. 30, 31 og 32. I skylddelingsforretningen som ble avholdt i 1857 sies det: «samlige Eiere af Gaarden Stjern blev enige om at Skov og Udmark indtil videre skulde forblive i Fællesskab». Det siterte utdrag av skylddelingen, må når man vet at det fra før var 3 bruk på Stjern, føre til den antagelse at det fra gammelt av har bestått fellesskap i Stjerns utmark. Selv om man fortolker jaktlovens §14 dithen at den gjelder bare meget gamle sameiestrekninger, må en etter foranstående anta at angjeldende utmark omfattes av loven.

Retten anser det på det rene og det er ikke bestridt av de saksøkte, at b.nr. 11, 4 og 9 har visse bruksrettigheter i Stjerns utmark, såsom havnerett, rett til skogteiger med derav følgende hugstrett og rett til engslåtter. Disse bruksrettigheter må etter rettens mening i nærværende tilfelle begrunne en jaktrett for de 3 bruk. Retten er oppmerksom på at denne oppfatning står i strid med det som synes

Side:263

å være kommet til uttrykk i en høyesterettsdom av 1916, inntatt i Rt-1916-689. Etter denne skulle den gamle jaktlovs §3 og følgelig den gjeldende jaktlovs §14 bare få anvendelse på sameiestrekninger der eiendomsretten til grunn er uklar. Retten kan ikke anta at dette er gjeldende rett i dag. Da vi fikk den gjeldende jaktlovs §14 var en oppmerksom på at den gamle jaktlovs §3 hadde vært gjenstand for fortolkninger i den retning som antydet foran. Ikke desto mindre tok man den samme bestemmelse i den nye jaktlovs §14, med den tilføyelse at unntagelse av jaktretten kunne avtales.

Retten er oppmerksom på at en ordrett fortolkning av jaktlovens §14, kan føre til uheldige resultater, idet helt ubetydelige bruksrettigheter kan gi anledning til verdifull jaktrett. Imidlertid antar en at lovkonsipistene ved å ta §3 i den gamle jaktlov uforandret i den nye lovs §14, har villet gi uttrykk for en annen rettsoppfatning enn den som er lagt til grunn for høyesterettsdommen av 1916.

Retten skal bemerke at den ved sin avgjørelse har lagt vekt på at de bruksrettigheter det her dreier seg om, er til dels ganske betydelige. Det kan ikke ansees urimelig at den som har havnerett, rett til skogteiger og derav følgende hugstrett og rett til engslåtter, også får rett til jakt og fangst i det samme område. - - -