RG-1955-282

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1954-12-10
Publisert:	RG-1955-282
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 10. desember 1954 i ankesak nr. 215/1953
Parter:	Fru A (overrettssakfører Jon Hidle) mot A (høyesterettsadvokat Karl Wyller).
Forfatter:	Lagdommerne Aage Mørdre, Kristen Syvertsen, sorenskriver C. Johannesen
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §56, Tvistemålsloven (1915) §423, §59, Sportelloven (1938) §123

Stavanger byrett avsa 28. september 1953 dom med slik domsslutning:

«1. A's underholdsbidrag til fru A reduseres til kr. 100 pr. måned.

2. A tilpliktes å betale fru A resterende bidrag med kr. 600 innen 14 dager fra dommens forkynnelse.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Fru A har påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Overrettssakfører Jon Hidle er ved rettens beslutning av 24. september 1954 i medhold av tvml. §423 annet ledd oppnevnt som prosessfullmektig for den ankende. Han har på hennes vegne nedlagt slik påstand:

«1. At den frivillige overenskomst mellom partene inngått i 1948 om bidrag på kr. 200 pr. måned fastslåes fremdeles å gjelde.

2. At den ankende tilkjennes kr. 200 pr. måned av A med virkning fra 1. oktober 1953.

3. At A tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige, herunder det beløp som blir fastsatt til undertegnede som den ankendes prosessfullmektig.

4. At mitt tilgodehavende som oppnevnt prosessfullmektig for den ankende ansettes til utbetaling av retten.»

Motparten A har tatt til gjenmæle og har ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Karl Wyller, nedlagt denne påstand:

«1. Prinsipalt: Den mellom partene inngåtte avtale av 1948 ansees som bortfalt.

2. Subsidiært: A's bidragsplikt til fru A fastsettes til kr. 100 pr. måned fra 1. oktober 1953.

3. A tilkjennes saksomkostninger.»

Den ankende gjør i det vesentlige gjeldende:

Byretten antas å ha tatt feil når den synes å mene at ekteskapsl. §56 sjette ledd kan få anvendelse i nærværende sak. Det ble i 1948 inngått en frivillig avtale mellom partene. Denne avtale ble ikke inngått i retten, og da saken ble hevet som forlikt, kjente retten ikke engang avtalens innhold. Denne avtale kan derfor ikke sidestilles med et rettsforlik.

Det var heller ikke partenes forutsetning at avtalen senere skulle kunne reguleres etter ekteskapsl. §56 sjette ledd. Tvert

Side:283

imot var det partenes mening at man nå hadde fått en endelig ordning i stand.

Retten har videre tatt feil når den er kommet til at overenskomsten er åpenbart ubillig for motparten, slik at den kan settes ut av kraft etter ekteskapsl. §59 annet ledd. Det bestrides ikke at §59 kan få anvendelse ved endringer i partenes økonomiske vilkår etter at en frivillig avtale er inngått. Men i dette tilfelle foreligger ikke en slik endring i motpartens økonomiske stilling.

Hvis man sammenholder stillingen for motparten på det tidspunkt da avtalen ble inngått i 1948 med stillingen i dag, vil det vise seg at den i det store og hele er noenlunde den samme:

Motparten har ikke fått større forsørgelsesbyrde. Han har ikke fremlagt noen legitimasjon for sin påstand om at hans annen hustru ikke er fullt arbeidsdyktig. Hun har for øvrig hatt inntekter i ekteskapet.

Motparten var etter hans eget utsagn nærmest arbeidsudyktig i 1948. Hans helbredstilstand er ikke forverret.

Byretten kan ikke ha lagt tilstrekkelig vekt på motpartens formues- og inntektsforhold på den tid da forliket ble inngått. Om dette har man hans tydelige utsagn gjengitt i Stavanger byretts dom av 15. september 1947. Det vises til hva der er anført herom i denne doms premisser. Noen vesentlig endring i tiden inntil avtalen ble inngått 5 måneder senere kan ikke være inntruffet.

For så vidt angår motpartens formue vises det videre til at aksjekapitalen i A A/S i 1949 ble forhøyet med kr. 10 000. Denne forhøyelse er i sin helhet tegnet av motparten og til pari kurs. Aksjene er betydelig mer verd enn sitt pålydende. Dette selskaps vesentlige aktiva består i eiendommen S.gt. 4. Eiendommen ble ved skiftetakst i 1939 verdsatt til kr. 105 000. Den er godt vedlikeholdt. Skattemessig er den nå nedskrevet til ca. kr. 83 000, men den må være verd vesentlig mer enn dette beløp.

Når det gjelder inntekten har motparten visse fordeler som ikke kommer til uttrykk i regnskapene. Aksjeselskapet betaler således hans reiseutgifter til X og hans portoutgifter. Mer vesentlig er det at han disponerer 2 rom i S.gt. 4 som må kunne gjøres inntektsbringende. Ved utleie av disse ville han kunne få kr. 150 til kr. 200 pr. måned. Videre har han krav på renter av de kr. 18 000 som han har lånt sin eldste sønn B og som det er full sikkerhet for.

I 1950 hadde sønnen B og datteren C på det nærmeste overtatt detaljforretningen. Noen tvingende grunn til salg forelå ikke. Om han har forverret sin økonomiske stilling ved salget av forretningen, må han selv ta risikoen for at han ikke kan oppfylle sine forpliktelser.

Det er videre uriktig når byretten anfører at selv om eiendommen S.gt. 4 skulle være vesentlig mer verd enn dens

Side:284

bokførte verdi, bedrer ikke dette motpartens økonomiske situasjon. I denne forbindelse hevdes det at en formuende mann plikter å oppfylle sin forpliktelse selv om han må oppta lån og således tære på sin formue.

Byretten har tatt feil når den har bygget på at inntektene i 1948 til 1950 var basis for motpartens evne til å betale et høyere bidrag etter avtalen. Det var sin gjennomsnittsinntekt for årene 1945 til 1947 som motparten måtte legge til grunn da han inngikk avtalen i 1948, og den var ca. kr. 3200.

Det er heller ikke riktig når byretten er kommet til at den ankende kan skaffe seg inntekter ved eget arbeid. Hun har hele tiden siden ekteskapet ble oppløst hatt rett til bidrag, og man kan ikke da når hun nå er over 60 år forlange noen arbeidsplikt av henne. Hun har eiet en sommerhytte som hun har solgt for å dekke gjeld og skaffe seg klær. Hun har leiet bort en del av sin leilighet slik at hun nå bare har en husleie på kr. 20 pr. måned. Hun eier en eiendom som gir en bruttoinntekt av kr. 50 pr. måned, men det vesentlige går med til reparasjoner og andre utgifter. Hennes økonomi er derfor stadig blitt dårligere. Hennes helbredstilstand har ikke endret seg siden saken var for byretten.

Ved bedømmelsen av bidraget må også den betydelige forhøyelse av leveomkostningene tas i betraktning.

Motparten, A, mener at byrettens dom er riktig og viser til det som der er gjengitt av hans anførsler.

Han hevder at avtalen av februar 1948 ikke kan være forpliktende for ham. Han var hele tiden av den mening at det var hans tilbud om at A A/S skulle overta betalingen av bidraget med kr. 200 pr. måned som var akseptert av den ankende. At dette er riktig mener han støttes av hans brev til høyesterettsadvokat Trygve Wyller av 17. januar 1948 og av at hans regnskaper viser at allerede fra januar 1948 ble kr. 200 pr. måned utbetalt den ankende av aksjeselskapet.

Subsidiært hevder han at avtalen må endres på grunn av endrede forhold.

For å forstå avtalen må man gå tilbake til rettsforliket av 1940 som er et generaloppgjør mellom partene. Dette har en klausul om at underholdsbidraget senere skal kunne endres etter loven. Dette prinsipp må også gjelde for den avtale som ble inngått i 1948.

Uansett hvilke forutsetninger partene har hatt ved inngåelsen av avtalen, må denne endres hvis forholdene etter at avtalen ble inngått har undergått forandringer som etter loven kan medføre dette. I denne forbindelse hevder han prinsipalt at avtalen av februar 1948 som ble inngått mellom de to parters prosessfullmektiger og mens saken var under saksforberedelse for lagmannsretten, må sidestilles med et rettsforlik, og ekteskapsl. §56 sjette ledd må derfor få direkte anvendelse.

Subsidiært anfører han at ekteskapsl. §56 sjette ledd gir

Side:285

trykk for et rettsprinsipp som også må gjelde for frivillig inngåtte avtaler om bidrag. Alle slike avtaler hviler på den forutsetning at hvis forholdene endres, må bidragets størrelse kunne reguleres. En slik fortolkning samsvarer også med ordlyden i ekteskapsl. §59 annet ledd. Denne bestemmelse omhandler bare avtaler som var åpenbart ubillige for den ene ektefelle da de ble inngått. Det er derfor loven bruker uttrykket «settes ut av kraft». Avtaler hvor senere endrede forhold får betydning reguleres etter det alminnelige prinsipp som §56 sjette ledd gir uttrykk for.

Hvis retten ikke skulle være enig i denne fortolkning må §59 annet ledd få anvendelse. Betaling av et månedlig bidrag på kr. 200 er i dag åpenbart ubillig for ham.

Hvilken lovfortolkning som enn legge til grunn må det tas standpunkt til situasjonen for motparten da avtalen ble inngått i 1948, til de endringer som siden er skjedd, og til situasjonen i dag. I denne sammenheng anfører motparten i det vesentlige det samme som fremgår av byrettens premisser. At hans fremstilling av hans økonomiske forhold er riktig, støttes på en avgjørende måte av de bokettersyn som ligningsmyndighetene holdt i forretningen i 1942 og 1943 og av revisor Aases rapport av 27. august 1953.

Det er salget av forretningen i 1950 som har revet vekk fundamentet for familiens økonomi. Dette salg var nødvendig på grunn av motpartens helbredstilstand. Det var ikke på det daværende tidspunkt mulighet for noen annen ordning.

Motparten har ingen skjulte inntekter, og hans inntekt i dag er ikke tilstrekkelig til å forsørge hans nye familie. At dette er riktig fremgår av at han har måttet selge møbler, sølvtøy og sin myntsamling. Han har i år trukket ca. kr. 6400 på selskapet. Dette er ren kapitalfortæring.

Når det gjelder formuen, innrømmer han at S.gt. 4 er en verdifull eiendom, slik at det her for så vidt er en skjult margin. Hvis eiendommen selges, vil imidlertid skatten ta det vesentlige. Han innrømmer at eiendommen kan belånes for et beløp på ca. kr. 100 000 ut over det faste pantelån i Hypotekforeningen. Belåning er en desperat utvei som i realiteten vil redusere hans inntekter.

Motparten disponerer 2 værelser i S.gt. 4. Det ene har ikke egen inngang. Hvis værelsene skal leies bort, må det kostes på oppgangen en betydelig sum. Forbruksforeningen «D» har også rett til å bruke oppgangen som lagerplass. Det er videre nødvendig for ham meget ofte å reise til X, og utgiftene til hotellopphold ville i tilfelle oppveie leieinntektene av de 2 rom.

Det bestrides ikke at et månedsbidrag stort kr. 100 er beskjedent, men den ankende må kunne skaffe seg andre inntekter. Den sykdom hun lider av er ikke til hinder for at hun kan ta hjemmearbeid med søm.

For lagmannsretten har partene avgitt forklaring. Det er avhørt et vitne som er nytt for lagmannsretten. Det er

Side:286

fremlagt en rekke nye dokumenter som i det vesentlige viser motpartens og aksjeselskapets økonomiske stilling i årene 1942 til 1953 og som det ikke finnes nødvendig nærmere å spesifisere.

Retten har foretatt åstedsbefaring.

Om saksforholdet vises til byrettens dom.

Lagmannsretten skal bemerke:

Retten er enig med byretten i at det tilbud som motpartens daværende prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Trygve Wyller ga den 24. februar 1948, og som ble akseptert av den ankende den 25. februar s. å., må være bindende for motparten. Foruten det som er anført av byretten herom, viser retten til ordlyden i skrivelse fra overrettssakfører Hidle til advokat Wyller av 16. februar 1948 og til ordlyden i det nevnte tilbud og aksept. I så vel skrivelsen av 16. februar som i aksepten er det særlig fremhevet at det er motparten personlig som blir forpliktet. Tross motpartens benektelse må det etter dette ansees godtgjort at han var innforstått med avtalen, så meget mer som han under ankeforhandlingen har frafalt å føre høyesterettsadvokat Trygve Wyller som vitne.

Lagmannsretten finner at det tilbud som ble avgitt av høyesterettsadvokat Wyller, må fortolkes etter sin ordlyd. Det er i dette ikke nevnt noe om at bidraget senere skulle kunne endres etter ekteskapsl. §56 sjette ledd. Retten finner ikke at det er grunnlag for at en bestemmelse inntatt i rettsforliket av 1940 om underholdsbidraget også skulle være en stilltiende forutsetning for partene ved inngåelsen av avtalen i 1948. Avtalen er inngått ved prosessfullmektigene, og det må antas at en slik forutsetning i tilfelle ville være uttrykkelig nevnt. Den ankende har forklart at hun anså avtalen som endelig, slik at man skulle få slutt på de stadige prosesser, og dette synes å være en naturlig forklaring. Retten legger etter dette til grunn at det ikke har inngått som en forutsetning i avtalen at den senere skulle kunne endres etter ekteskapsl. §56 sjette ledd.

Retten antar videre at §56 sjette ledd ikke kan gis direkte anvendelse på den inngåtte avtale. Denne bestemmelse omfatter bare dommer og rettsforlik. At avtalen er inngått mellom prosessfullmektigene og under saksforberedelsen, kan ikke være tilstrekkelig til i denne forbindelse å sidestille den med et rettsforlik.

Retten kan heller ikke være enig med motparten i at §56, 6. ledd, er uttrykk for et alminnelig rettsprinsipp som skulle omfatte også frivillige avtaler. Slike avtaler omhandles i §59 som setter strengere vilkår for å sette avtalen ut av kraft enn §56 sjette ledd. Om §59 annet ledd, bare omhandler avtaler som er åpenbart ubillige ved inngåelsen, slik at man for senere endringer må støtte seg til de alminnelige regler om bristende kontraktsforutsetninger, eller om §59 annet ledd, også omfatter senere endringer, er i denne forbindelse av mindre betydning. I alle tilfelle må det kreves at avtalen er blitt

Side:287

åpenbart ubillig eller urimelig for den ene ektefelle. Retten finner støtte for dette syn i Arnholdms Familierett, 1. utg. side 304-305, og Støylen: Separasjon og skilsmisse, 2. utg. 1948 89, samt i høyesterettsdom inntatt i Rt-1940-169.

Den ankende har nå ingen formue. Hennes helbredstilstand er slik at hun bare periodevis kan ta lettere hjemmearbeid med søm, som ikke kan skaffe særlige inntekter. Et månedsbidrag på kr. 200 vil etter levekostnadene i dag ikke rekke lenger enn til å dekke eksistensminimum.

Selv om motpartens økonomiske stilling har gjennomgått endringer siden avtalen ble inngått, kan ikke retten finne at det vil være åpenbart ubillig for ham å oppfylle avtalen.

Retten legger vekt på følgende:

Motparten har den vesentlige aksjekapital i og den faktiske disposisjon over firmaet A A/S, som eier eiendommen Sgt. 4. Etter hans eget utsagn kan denne eiendom belånes for ca. kr. 100 000, utenom det faste pantelån. Herfra går dog et kassakredittlån, f. t. stort kr. 21 000. Han har overskuddet i aksjeselskapet og i 5 år fremover en fast inntekt fra «D». Han har sin nye hustru og 1 barn å forsørge, men hans nåværende hustru er ikke uten formue. Selv om inntekten er liten, synes det ikke ubillig at en så vel stående mann opptar mindre lån, f. eks. trekker på kassakreditten for å sikre eksistensminimum for sin tidligere hustru.

Motparten har videre 2 værelser i Sgt. 4 som må kunne gjøres inntektsbringende, og dekke et beløp tilsvarende det som tvisten dreier seg om. Aksjeselskapet driver ikke nå slik forretningsvirksomhet at det skulle være nødvendig for ham av den grunn å reise til X mer enn noen ganger årlig. Han kan også ved en bagatellmessig kostnad skaffe egen inngang til det indre rom, og selv beholde dette. Oppgangens forfatning og at «D» delvis bruker oppgangen kan ikke være til hinder for bortleie.

Hvis man sammenligner motpartens formue og inntekt i tiden før avtalen ble inngått og i dag, viser formuen en mindre stigning, mens inntekten i dag svarer noenlunde til den gjennomsnittlige inntekt i årene 1945-47. Men motparten fremhever sterkt at det er en stor endring i hans økonomi, og at den skyldes salget av forretningen. Etter hans eget utsagn var denne på det tidspunkt solid og i vekst, noe som også regnskapene viser. Han hadde da salget fant sted i 10 år bodd på Y, hadde til dels arbeidet med andre ting, og den daglige drift var overtatt av hans eldste sønn og datter. Det salget som fant sted var i strid med hans tidligere families interesser og skjedde under protest fra sønnen. Retten finner det ikke godtgjort at hans helbredstilstand på det tidspunkt alene kunne gi grunn til salget. Den gamle ordning måtte kunne fortsatt, eventuelt slik at han hadde overført arbeidet med bokføringen, som var hans vesentlige personlige innsats i forretningen, til sine barn eller andre. Om han således

Side:288

frivillig har inngått en avtale som har forverret hans økonomiske stilling, bør ikke dette gå ut over hans tidligere hustru.

Retten finner etter det foran anførte at den ankende part må gis medhold i sin påstand om et månedlig bidrag på kr. 200. Retten antar at dom bør gis for dette fra 1. januar 1955 og for etterbetaling av kr. 100 pr. måned fra 1. oktober 1953, med kr. 1500. Den ankende har også påstått dom for at den frivillige overenskomst mellom partene inngått i 1948 om bidrag på kr. 200 pr. måned fastslåes fremdeles å gjelde. Retten finner ikke at hun har en rettslig interesse av å få dom herfor og tar ikke påstanden til følge. Hvis det med påstanden menes å oppnå dom også for at overenskomsten skal gjelde i fremtiden, kan dette heller ikke tas til følge av materiellrettslige grunner.

Motparten har tapt saken og må betale det offentlige saksomkostninger for lagmannsrett. Retten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse. Saksomkostninger settes til kr. 1000 idet retten ikke finner grunn til å belaste ham de rettsgebyrer m.v. som etter søknad er ettergitt den ankende i medhold av sportell. §123. - - -

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A tilpliktes å betale til fru A i underholdsbidrag pr. måned kr. 200 - to hundrede kroner - fra 1. januar 1955.

2. A tilpliktes å betale fru A kr. 1500 - et tusen fem hundre kroner.

3. I saksomkostninger betaler A til det offentlige kr. 1000 - ett tusen kroner.

Oppfyllelsesfristen etter punkt 2 og 3 er 14 - fjorten - - dager fra dommens forkynnelse.

Av byrettens dom (justitiarius Tjalve Gjøstein med domsmenn):

- - -

Partene ble separert ved Stavanger byretts dom av 27. januar 1938 og skilt ved dom av 30. mai 1940. Den 16. mars 1940 ble det inngått et rettsforlik, hvor saksøkerens underholdsplikt til saksøkte ble fastsatt til kr. 200 pr. måned. Dette bidrag ble ved Stavanger byretts dom av 13. september 1944 nedsatt til kr. 100 pr. måned etter krav fra saksøkeren.

I 1946 anla saksøkte sak for å få bidraget forhøyet. Ved byrettens dom av 15. september 1947 ble hennes krav ikke tatt til følge. Hun påanket imidlertid dommen til Gulating lagmannsrett. Under ankeforberedelsen ble det imidlertid opptatt forhandlinger mellom partene om en minnelig ordning. Det resulterte i at saksøkeren gikk med på å forhøye bidraget til kr. 200 pr. måned, og saken for lagmannsretten ble da hevet som forlikt. Meddelelsen om at saksøkeren var villig til å betale kr. 200 pr. måned ble gitt i brev fra hans

Side:289

daværende prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Trygve Wyller, til saksøktes prosessfullmektig, overrettssakfører Jon Hidle, av 24. februar 1948. Brevet lyder således:

«Jeg bekrefter herved telefonmeddelelse at A med forutsetning av at ankesaken frafalles er villig til å betale kr. 200 pr. måned i underholdningsbidrag. Han mener at dette er mer enn han plikter å betale. Men han vil gjerne medvirke til en ordning.»

Saksøkeren hevder nå at han på grunn av endrede forhold ikke makter å betale så stort bidrag som kr. 200 pr. måned og krever det nedsatt til kr. 100 pr. måned som før.

Om saksøkerens forhold er opplyst at han nå er 62 år gammel. Han er gift på ny og har i sitt annet ekteskap en datter på 8 år. Han bor på Y, hvor hans hustru har en liten eiendom som sitt særeie. Saksøkeren har opplyst at han er syk og arbeidsudyktig. Han er nerveslitt og satt helt ut av spillet, hevder han. Han har i den anledning henvist til lægeerklæring fra professor dr. med. G. Langfeldt, overlæge ved Universitetets Psykiatriske Klinikk, Vinderen av 26. januar 1950. Den går ut på at saksøkeren frembyr tegn på en meget alvorlig nervøsitet, og lægen mener at det er absolutt påkrevet at hans plikter og arbeidsytelser i forretningen reduseres betraktelig.

Saksøkeren drev tidligere en forretning i jern- og kortevarebransjen i eiendommen Sgt. 4. Forretningen ble drevet av et aksjeselskap, A A/S, i hvilket saksøkeren hadde 72 aksjer à kr. 500, og to av hans barn hadde resten. På grunn av sin svake helbred klarte han imidlertid ikke å drive denne forretning, og han så seg derfor nødt til å selge denne til Forbruksforeningen «D». «D» overtok hele varebeholdningen og leiet samtidig forretningslokaler i S.gt. 4. Etter kontrakten får saksøkeren årlig utbetalt av «D» et beløp på kr. 4300, som skal gå i 10 år fra kontraktens opprettelse. Dessuten har han kr. 1900 pr. år som inntekt for bestyrelse av eiendommen S.gt. 4, som tilhører A A/S. Hans samlede bruttoinntekt er da ca. kr. 6200. Trekkes herfra underholdsbidrag kr. 2400 pr. år, er det til rest kr. 3800. Av dette beløp skal han betale skatter, og dessuten skal han og hans familie leve. Han mener det sier seg selv at dette ikke kan gå. Hans nåværende hustru har ingen inntekt. Hun er 45 år gammel og dessuten ikke særlig sterk, har han sagt. Hun er for skatteåret 1952/53 lignet etter en formue stor kr. 300, inntekt 0. Saksøkeren er for skatteåret 1952/53 lignet etter en formue på kr. 56 000, inntekt kr. 3458, for 1953/54 er han lignet etter en inntekt stor kr. 3800.

Saksøkeren har fremholdt at når han i begynnelsen av 1948 gikk med på å forhøye bidraget, så var det fordi at det da var tegn som tydet på at forretningen var i oppgang, hvilket også viste seg å bli tilfelle. For året 1947 var han lignet etter en inntekt stor kr. 6600, i 1948 steg den til kr. 12 200, samme beløp var det i 1949 og i 1950. Men i 1951 inntrer endringen og nedgangen som følge av at han da ikke lenger klarte å fortsette forretningsdriften som følge av sin helbredstilstand. I 1951 er han lignet etter en inntekt kr. 6400 som i 1952 ytterligere sank til kr. 3458.

Side:290

Saksøkeren har anført at rettsforliket mellom partene av 16. mars 1940, da han forpliktet seg til å betale kr. 200 pr. måned, danner grunnlaget for en økonomisk ordning mellom partene, og at de senere rettsavgjørelser og forliket bygger direkte på denne avtale. I rettsforliket av 1940 er det bestemt at hvis partene skulle mene seg berettiget til å kreve det fastsatte bidragsbeløp endret, skulle partene ha adgang til å innbringe saken for byretten til avgjørelse. Saksøkeren mener at bestemmelsene i ekteskapslovens §56 sjette ledd, her må komme til anvendelse. Under enhver omstendighet påberoper saksøkeren seg subsidiært at underholdsbidraget kan endres med hjemmel i ekteskapslovens §59, idet det må sies å være åpenbart ubillig for saksøkeren å være bundet til en avtale om betaling av kr. 200 pr. måned, når han og hans nåværende hustru og barn kun har tilbake ca. kr. 3800 til å leve av.

Han har nedlagt påstand om at bidraget reduseres til kr. 100 pr. måned fra 1. februar 1953.

I stevningen var medtatt et krav fra saksøkeren mot saksøkte på kr. 513,28, som skulle være saksøktes gjeld for varer levert av forretningen. Dette beløp ble gjort gjeldende til kompensasjon i de bidragspliktige beløp. Under hovedforhandlingen har han imidlertid for å forenkle saken frafalt kravet.

Saksøkte har forklart at partene hadde vært gift i 27 år, da de ble skilt i 1940. De har hatt 5 barn i ekteskapet, hvorav to er døde. Saksøkte har opplyst at også hun er sykelig. Hun lider av galdestenssmerter og har dessuten en underlivssykdom, som hun i løpet av nærmeste fremtid er nødt til å ta en operasjon for. Hun kan derfor ikke ta noe arbeid av betydning, og spesielt kan hun ikke ta tungt arbeid. På grunn av sin alder, hun er 60 år gammel, har hun dessuten vanskelig for å få noe arbeid som passer henne, har hun sagt, men hun har hatt litt inntekt ved søm av forskjellig art. I 1952 hadde hun vikararbeid i Det Stavangerske Dampskibsselskap som syerske og tjente da noe over kr. 100 pr. uke. Men dette arbeid var altfor tungt for henne så hun ble syk og har senere ikke kunnet ta noe arbeid utenfor hjemmet. Hun har opplyst at hun ikke får noen hjelp fra sine barn. Saksøkte har en fast eiendom, B-smauget 14, som hun i 1948 overtok etter sine foreldre. Hun har en leieinntekt av denne stor kr. 50 pr. måned, men det er ikke mer enn det som medgår til reparasjoner og vedlikehold, sier hun. Eiendommen har en skattetakst på kr. 5200 og en pantegjeld på kr. 5000. Hun leier selv en 5-værelsesleilighet i M-veien 57, som hun betaler kr. 70 pr. måned for, men hun leier av og til bort et enkelt rom til skolepiker, som har betalt kr. 45 pr. måned for et møblert værelse.

Saksøkte har anført at saksøkerens økonomiske stilling ikke er så dårlig som han vil ha det til, uten at hun dog har kunnet påvise at han har inntekter utenom de oppgitte. Saksøkeren eier det alt vesentlige av firma A A/S. Dette aksjeselskap eier S.gt. 4, som er bokført med en verdi av ca. kr. 80000, mens den etter saksøktes mening er verd flere ganger dette beløp.

Saksøkte hevder at bidraget er fastsatt i henhold til avtale av februar 1948. Den inneholder intet om at beløpet kan reduseres,

Side:291

og at saken kan innbringes for retten i den anledning. Ekteskapslovens §56 gjelder bare endring av bidrag fastsatt ved dom eller ved administrativ forføyning. Den kan derfor ikke brukes i dette tilfelle. Hvis bidraget skal kunne reduseres etter bestemmelsen i §59, må det foreligge sterke grunner herfor. Sådanne er ikke til stede i dette tilfelle, idet det ikke kan ansees som åpenbart ubillig at det er fastsatt et bidrag på kr. 200 pr. måned.

Rettens bemerkninger:

Det har under hovedforhandlingen vært fremlagt en rekke regnskaper vedrørende A A/S, samt ligningsoppgaver m.v. De har i det vesentlige bekreftet den fremstilling angående de økonomiske forhold som saksøkeren har gitt. Det er ikke godtgjort at saksøkeren har andre inntekter enn de som er oppgitt, og retten anser det på det rene at saksøkerens helbredstilstand er så dårlig at han ikke kan drive noen forretningsvirksomhet av betydning. Når det gjelder formuen, er det utvilsomt riktig at eiendommen S.gt. 4 som eies av A A/S, er vesentlig mer verd enn den bokførte verdi, men dette bedrer ikke den økonomiske situasjon i dag for saksøkeren. Han har i dag ingen planer om å selge eiendommen, som dessuten gir ham en viss årlig inntekt. Ved salg i dag ville en større del også bli beskattet som inntekt. Retten legger da til grunn at saksøkerens bruttoinntekt utgjør ca. kr. 6250. Hvis han herav skal betale kr. 2400 som underholdsbidrag, har han bare til rest kr. 3850 som skal gi dekning for skatter, assuranser og underhold for en familie på 3 personer. Retten er da enstemmig av den oppfatning at det vil være åpenbart urimelig å pålegge saksøkeren et underholdsbidrag til saksøkte på kr. 200 pr. måned. Overenskomsten av februar 1948 er inngått som et ledd i en sak ved lagmannsretten om underholdsbidraget. Det kan neppe ha vært noen av partenes forutsetning at dette bidrag skulle bli fastsatt en gang for alle, og at det ikke skulle kunne være gjenstand for senere regulering. Hvis saken var endt med dom, eller var blitt ordnet ved et i retten protokollert rettsforlik, ville saken etter ekteskapslovens §56 sjette ledd, ha kunnet innbringes for byretten til regulering, og det finnes lite rimelig at den omstendighet at overenskomsten ble inngått på en så vidt løs måte som her, ved skriftveksel mellom partenes prosessfullmektiger, skulle bringe saken i noen annen stilling. Saksøkeren har også påberopt seg at han ikke kjente noe til at advokat Wyller hadde inngått en slik overenskomst på hans vegne. Dette kan han imidlertid ikke høres med. Han må være bundet av det tilbud som hans prosessfullmektig har gitt, så meget mer som dette også danner grunnlaget for å heve saken. Prosessfullmektigen kunne jo ikke heve saken på det grunnlag som er skjedd, uten å ha konferert med saksøkeren herom, og saksøkeren måtte jo i hvert fall fått rede på hva grunnlaget var for at saken ble hevet. Retten mener imidlertid som nevnt at ingen av partene kan ha forutsatt ved det inngåtte forlik at ikke den nye overenskomst som den gamle av 1940 skulle kunne bli regulert, og under enhver omstendighet mener retten at overenskomsten under de nåværende forhold må karakteriseres som åpenbart ubillig for saksøkeren. Hans inntekt i 1947 var kr. 6600 og i de 3 år 1948-1950

Side:292

var den over kr. 12 000. Det var dette som var basis for saksøkerens evne til den gang å betale et høyere bidrag. I dag er inntektene betydelig redusert. I 1952 er han lignet for kr. 3458 og for 1953/54 kr. 3800 etterat underholdsbidraget kr. 200 pr. måned er fratrukket. Hans inntektsforhold er således vesentlig forverret. Retten finner ikke å kunne sette bidraget til mer enn kr. 100 pr. måned. Saksøkte må kunne skaffe seg noen inntekt ved eget arbeid, selv om også hun er noe redusert som følge av dårlig helbred. - - -