Rt-1940-169
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1940-03-12 |
| Publisert: | Rt-1940-169 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 43 |
| Parter: | Konsul Thorleif Paus (overrettssakfører Per Helweg til prøve) mot fru Dagny Schjelderup (advokat Fred. von Krogh oppnevnt.) |
| Forfatter: | Grette, Evensen, Stang, Schjelderup, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §97, Tvistemålsloven (1915) §392, Ekteskapsloven (1918) §59, Grunnloven (1814), §179, Ekteskapsloven (1918) |
Dommer Grette: I denne sak som er reist av Thorleif Paus mot fru Dagny Schjelderup, ble dom avsagt av Oslo byrett den 4 juni 1938. Ved dommen ble fru Dagny Schjelderup frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Om sakens gjenstand og nærmere sammenheng henviser jeg til byrettens domsgrunner.
Thorleif Paus har påanket dommen og har med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg brakt saken direkte inn for Høyesterett. Ankeerklæringen går ut på at byretten har tatt feil «når den - under henvisning til Grunnlovens §97 - anser adgangen til å få prøvet spørsmålet om nedsettelse av underholdningsbidraget avskåret, fordi ettårsfristen etter §59 i ekteskapsloven av 31 mai 1918 var utløpet før den nevnte paragraf ble endret ved lovforandringen av 25 juni 1937.» Videre har byretten tatt feil «når den fortolker ugyldighetsregelen i §59, som om den kun gjelder ubillighet, som forelå allerede da avtalen ble inngått, og at avtalen således ikke kan settes ut av kraft, fordi vedkommende ektefelles økonomiske forhold senere er blitt forandret».
Paus har nedlagt påstand om at det underholdningsbidrag han skal utrede til fru Schjelderup fastsettes til kr. 100 pr. mnd. fra den dag Høyesteretts dom blir avsagt, og at partenes avtale om et underholdningsbidrag på kr. 300 pr. mnd. settes ut av kraft som åpenbart ubillig for ham. Videre har han påstått seg tilkjent saksomkostninger for byretten og Høyesterett.
Fru Dagny Schjelderup, som har fått bevilling til fri sakførsel, har nedlagt påstand om at hun frifinnes og at Paus ilegges saksomkostninger for begge retter.
Til bruk for Høyesterett er det foretatt en bevisopptagelse ved Oslo byrett i januar, mai og oktober 1939, liksom en del nye dokumenter er framlagt.
Når det skal avgjøres om den forpliktelse som Thorleif Paus har påtatt seg overfor fru Schjelderup kan kreves oppfylt etter sitt opprinnelige innhold uten hensyn til om hans økonomiske forhold måtte ha undergått forandringer i tiden etter at avtalen om underholdningsbidrag ble inngått, er det etter min mening naturlig å ta utgangspunkt i en fortolking av selve avtalen mellom
Side:170
partene. Det spørsmål kan da reises om avtalen likefram er slik å forstå at ingen som helst, selv den mest radikale endring i partenes økonomiske stilling skal kunne berøre plikten til å betale det fastsatte bidrag. Skulle dette være den riktige tolking av den foreliggende avtale, kunne det etter min mening vanskelig bli plass for noen annen oppfatning enn den at avtalen, således som den ble inngått i 1934, fra første stund var «åpenbart ubillig» i sitt innhold, jfr. ekteskapslovens §59, 2. ledd. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å redegjøre for denne oppfatning eller gå inn på de spørsmål som ytterligere vil melde seg etter den tolking av overenskomsten som det her er tale om. Jeg mener nemlig at det ikke ville være naturlig og rimelig å legge den mening i avtalen som jeg her har nevnt.
Ved tolkingen av en overenskomst om underholdsbidrag som blir inngått mellom ektefeller med separasjon og skilsmisse for øye, må det etter min oppfatning ganske visst gjelde som et alminnelig synspunkt at den som påtar seg plikten til å betale bidrag, i vid utstrekning tar risikoen for at det i framtiden kan bli mer byrdefullt for ham å oppfylle forpliktelsen. Jeg kan for så vidt slutte meg til den oppfatning som professor Arnholm har gitt uttrykk for i sin Familierett side 305. Men på den annen side mener jeg det ville være lite rimelig å forstå en overenskomst om underholdningsbidrag således at den bidragspliktige har overtatt en helt ubegrenset risiko for senere forandringer. Det gjelder her avtaler som skal bestå langt inn i en uviss framtid, og det forekommer meg da å være den naturlige betraktning at en slik avtale, selv om intet uttrykkelig er sagt, bygger på en åpenbar forutsetning om at det ikke senere inntrer så inngripende forandringer i partenes kår at det etter alminnelig sundt skjønn ville ligge utenfor rimelighetens grenser om plikten til å betale bidrag skulle kunne kreves oppfylt etter sitt opprinnelige innhold. Brister denne forutsetning, skulle anerkjente grunnsetninger i kontraktsretten lede til å anta at plikten til å betale bidrag må undergå slike endringer som de forandrede forhold tilsier, eller at plikten etter omstendighetene endog kan falle bort inntil videre. Jeg nevner her eksempelvis det tilfelle at en mann, som i forbindelse med skilsmisse treffer avtale med hustruen om underholdsbidrag, på avtalens tidspunkt er fullt arbeidsdyktig og har en god inntekt, men er uten formue. Senere blir han utsatt for en ulykke som gjør ham til invalid og berøver ham enhver ervervsevne.
For så vidt rekkevidden av alminnelige kontraktsregler angår, finner jeg en støtte for den betraktning som jeg her har framholdt, i høyesterettsdom i Rt-1931-81, jfr. også Rt-1935-122. Jeg henviser også til de synsmåter som er utviklet i Paal Berg: Arbeidsrett side 211-212 og som der er gitt anvendelse på det særlige spørsmål om adgangen til å heve en tariffavtale i løpet av tariffperioden. Jeg framhever at den oppfatning jeg har gitt uttrykk for, etter min mening må gjøre seg gjeldende med særlig styrke når det er spørsmål om rekkevidden av partenes forpliktelser etter en avtale som er av familierettslig innhold.
Side:171
Jeg kan i denne forbindelse også henvise til en utredning av professor O. A. Borum i Tidsskrift for Rettsvidenskap for 1939 side 127 flg.
At det alminnelige synspunkt for tolkingen av en avtale om underholdsbidrag som jeg her har gått ut fra må få anvendelse også overfor den avtale som den foreliggende sak gjelder, står for meg som ikke tvilsomt. Fra fru Schjelderups side er det henvist til at det i overenskomsten av 10 januar 1934 uttrykkelig er sagt at beslutningen om separasjon og skilsmisse «er fattet under forutsetning av at nedenstående avtale inngås og riktig overholdes», men denne uttrykksmåte kan ikke gi tilstrekkelig holdepunkt for den tolking av avtalen at plikten til å betale kr. 300 pr. måned skal være helt uberørt av selv de mest vidtgående endringer i den situasjon som forelå da forpliktelsen ble inngått. Og på den annen side er å nevne at den forståelse av avtalen som etter min oppfatning i seg selv er den naturlige og rimelige, også har en viss positiv støtte i opplysninger som ellers foreligger i saken. Jeg sikter her til et brev som Paus sendte til fru Schjelderup den 18 november 1933, under de forhandlinger som gikk forut for den endelige avtale. I dette brev fremsatte Paus tilbud om en økonomisk ordning, derunder en bestemmelse om et underholdsbidrag på kr. 250 pr. måned. Om denne ordning heter det i brevet at «så langt mine økonomiske evner tilsier, vil jeg tilby deg følgende».
Det spørsmål som etter dette melder seg for meg er om den positive bestemmelse i ekteskapslovens §59, 2. ledd, medfører at det fortolkingssynspunkt som etter min oppfatning følger av alminnelige kontraktsgrunnsetninger, ikke kan komme i betraktning når det gjelder en avtale om underholdsbidrag. Etter min mening kan ekteskapslovens regel ikke tillegges denne betydning. Dersom §59, 2. ledd, slik som bestemmelsen nå lyder, skulle kunne forstås således - hva jeg ikke skal gå nærmere inn på - at det ved bedømmelsen av spørsmålet om «åpenbar ubillighet» er full adgang til å ta hensyn til senere forandringer i partenes økonomiske forhold, så vil dette si at det rettslige synspunkt som alminnelige kontraktsregler leder til, så langt fra er frakjent betydning at det tvert imot faller inn under lovens uttrykkelige regel. Og er på den annen side §59 slik å forstå at det er forholdene på avtalens tidspunkt som skal legges til grunn når det skal avgjøres om avtalen er «åpenbart ubillig», har man etter min oppfatning ikke tilstrekkelig holdepunkt for å legge den mening i bestemmelsen at den utelukker anvendelsen av de alminnelige kontraktsgrunnsetninger som her kommer i betraktning. Bestemmelsen om en rett til å få tilsidesatt en avtale om underholdsbidrag som er åpenbart ubillig for den ene ektefelle var ny i ekteskapsloven av 1918, og hensikten med bestemmelsen var å utvide den adgang til å angripe en slik avtale som fulgte av tidligere anerkjente ugyldighetsregler, se Familierettskomitéens innstilling av 1913 side 120-122 (bilag til Ot. prp. nr. 43 for 1917). Under disse omstendigheter har en, så vidt jeg kan se, intet grunnlag for å tillegge den nye lovbestemmelse den
Side:172
betydning at den på noe punkt har innskrenket anvendelsesområdet for de alminnelige regler om avtalers bindende kraft.
Jeg mener altså at de alminnelige privatrettslige regler om virkningen av at en kontraktsforutsetning brister må så langt disse regler gjelder - få anvendelse også på en avtale om underholdsbidrag, ved siden av og uavhengig av den særlige bestemmelse i ekteskapslovens §59, 2. ledd. På grunnlag av disse alminnelige regler må det da, som jeg før har nevnt, etter min mening antas at forpliktelsen etter en slik avtale ikke kan være fullstendig uberørt av senere forandringer i partenes økonomiske kår. Om det kan antas at også bestemmelsen i ekteskapslovens §59, 2. ledd, gir adgang til å ta sådanne senere forandringer i betraktning, er - som jeg tidligere har antydet - et spørsmål som jeg ikke behøver å avgjøre. Jeg mener nemlig at regelen her må bli den samme, hva enten den utledes av alminnelige kontraktsprinsipper eller den ansees som likefram hjemlet i loven: skal en avtale om underholdsbidrag kunne rokkes på grunn av senere forandringer i partenes økonomiske forhold, må det i det ene som i det annet tilfelle kreves at forandringene er så inngripende at det ville være åpenbart ubillig om avtalen skulle gjelde etter sitt opprinnelige innhold.
Etter det syn jeg har på saken er det unødvendig for meg å gå inn på det spørsmål om rekkevidden av regelen i grunnlovens §97 som byretten har tatt standpunkt til.
De spørsmål som står tilbake når den foreliggende tvist skal avgjøres, er om det foreligger bevis for at Thorleif Paus' økonomiske forhold har undergått forandringer i tiden etter at avtalen om underholdsbidrag ble inngått, og i bekreftende fall om forandringene er så inngripende at de kan tillegges betydning ved bedømmelsen av den forpliktelse som etter avtalen påhviler Paus. Disse spørsmål har byretten, etter det syn den har hatt på saken, ikke tatt standpunkt til. Jeg må gå ut fra at det for avgjørelsen av denne del av saken vil være av vesentlig betydning at bevisførselen foregår umiddelbart for den dømmende rett, og jeg antar derfor at byrettens dom bør oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved byretten, jfr. tvistemålslovens §392, 2. ledd. Her for Høyesterett har prosedyren vært begrenset således at de spørsmål det her gjelder har vært holdt utenfor ankeforhandlingen.
Spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger antar jeg bør avgjøres ved pådømmelsen av saken, jfr. tvistemålslovens §179, 1. ledds 2. punktum.
Slutning:
Byrettsdommen oppheves. Saken hjemvises til byretten til fortsatt behandling. Salæret til den oppnevnte sakfører, høyesterettsadvokat Fred. v. Krogh, fastsettes til kr. 800.
Dommer Evensen: Jeg er enig i førstvoterendes resultat. For meg står det imidlertid så at en revisjonsadgang - forutsatt naturligvis at de materielle betingelser foreligger - er direkte
Side:173
hjemlet i loven av 31 mai 1918 som dens §59 lyder etter lovendringen av 25 juni 1937, og at det derfor er naturlig å bygge resultatet på lovens positive bestemmelse.
Hvorledes §59 i loven av 1918 var å forstå er kanskje noe tvilsomt. Det het her: «Dog kan en avtale som er åpenbart ubillig for den ene ektefelle etter dennes begjæring helt eller delvis settes ut av kraft. Begjæringen må framsettes innen ett år etter bevillingen eller dommen og gjøres gjeldende ved søksmål.» Leser en den første setning isolert, forekommer det meg ikke tvilsomt at den etter sin ordlyd rammer enhver avtale som i sin virkning til enhver tid finnes å være ubillig for den ene eller annen av ektefellene hva enten ubillighetsgrunnen er å søke i forholdene på avtalens tidspunkt eller er knyttet til senere inntrådte forhold. Denne forståelse er også den eneste forståelse som harmonerer med lovens regler for øvrig, hvoretter bidrag fastsatt av overøvrigheten kunne reguleres hvis forholdene endret seg. Uklarhet heri ble imidlertid brakt inn ved den annen setning om at begjæringen måtte framsettes innen ett år etter bevillingen eller dommen. Som denne bestemmelse var formet kom den faktisk til å begrense revisjonsadgangen til alene å omfatte ubillighetsgrunner hentet fra avtalens tidspunkt eller gi uttrykk for at det alene var sådanne lovgiverne hadde hatt for øye og mente å treffe bestemmelse om.
Han skal imidlertid her i saken ikke fortolke loven av 1918 som den opprinnelig lød, men loven som den nå lyder etter lovendringen av 1937. Ved denne ble enhver tidsfristbestemmelse for revisjonsadgang vedrørende underholdningsbidraget sløyfet, og tilbake står nå kort og godt som lovens regel: «Dog kan en avtale som er åpenbart ubillig for den ene ektefelle etter dennes begjæring helt eller delvis settes ut av kraft.» Men at denne regel - fri for fristbestemmelsen - etter uttrykksmåten omfatter og naturlig bør omfatte også åpenbare ubillighetsgrunner som følge av forhold inntrådt etter avtalens tidspunkt, finner jeg som allerede nevnt ikke tvilsomt. Jeg henviser også til Ot. prp. nr. 13 for 1937 hvor det i motivene for sløyfningen av ettårs-fristen i loven av 1918 anføres: «Ofte vil det endog etter lengre tids forløp enn ett år vise seg hvor ubillig den (avtalen) i virkeligheten er.» Så vidt skjønnes er det nettopp avtalens virkning under endrede forhold som det her fortrinnsvis må være siktet til.
Lovendringen av 1937 bestemmer uttrykkelig at dens regler om underholdsbidrag også skal komme til anvendelse selv om ekteskapet var oppløst før lovendringens ikrafttreden. I en i saken framlagt skrivelse fra Justisdepartementet av 12 februar 1938 har departementet uttalt: «Departementet antar at bestemmelsene i ekteskapslovens §59 slik som denne paragraf lyder etter lovendringen av 25 juni 1937, er slik å forstå at de også kan gis anvendelse på avtaler om underholdsbidrag som er inngått under den tidligere gjeldende lov, selv om 1-års fristen etter den gamle lov allerede var utløpet ved ikrafttredelsen av loven av 1937.» Jeg er enig i at Grunnlovens §97 ikke er til hinder for riktigheten av denne departementets forståelse. Da
Side:174
jeg etter rådslagningen går ut fra at saken vil bli avgjort på førstvoterendes begrunnelse, finner jeg det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på de betraktninger som for meg har vært avgjørende for at en revisjonsadgang som omhandlet ikke kan antas å komme i strid med Grunnlovens §97.
Mener en som jeg at en revisjonsadgang har hjemmel direkte i loven av 1937 er dermed også betingelsen for å tilsidesette avtalen uten videre gitt gjennom lovens egen formulering «åpenbart ubillig».
Dommer Stang: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Schjelderup og justitiarius Berg: Likeså.
Av Oslo byretts dom (dommer N. Hoff):
Partene i denne sak, som ble gift i 1921, ble separert ved bevilling av 12 april 1934 og skilt ved bevilling av 12 april 1935. I forbindelse med den forestående separasjon inngikk partene 10 januar 1934 den framlagte overenskomst. I følge punkt 1 i denne skulle Paus betale til fru Schjelderup kr. 300 pr. mnd., så lenge hun var ugift. Paus krever denne avtale om underholdsbidrag satt ut av kraft i henhold til ekteskapslovens §59. Han anfører at når fru Schjelderup ved denne avtale ble tildelt et så vidt stort bidrag, skyldtes det at hans økonomiske stilling på den tid var god. Senere har den imidlertid undergått en betydelig forverrelse som følge av at det firma han er disponent for, Thorleif Paus A/S har lidt store tap. På grunn herav har hans gasje i firmaet måttet reduseres fra kr. 12.000 til kr. 6.000 pr. år. Som situasjonen nå er blitt er det åpenbart ubillig at han skal yte kr. 300 pr. mnd. i underholdsbidrag til fru Schjelderup. - - -
På dommerens initiativ har partenes prosessfullmektiger videre uttalt seg om betydningen av at den ettårs-frist for framsettelse av begjæring om at avtalen skal settes ut av kraft som ekteskapslovens §59 tidligere hadde bestemmelse om, var utløpet før denne bestemmelse bortfalt ved lovforandringen av 25 juni 1937. - - -
Retten finner at adgangen til å få begjæringen prøvet må være avskåret fordi den ettårs-frist som tidligere gjaldt var utløpet før begjæringen ble framsatt og før ovennevnte lovforandring trådte i kraft, og fordi Grunnlovens §97 forbyr at den nye lov som ingen frist har virker tilbake. Fristen må formentlig regnes fra separasjonsbevillingen, men selv om en regner fra skilsmissebevillingen blir det meget over ett år inntil begjæringen ble framsatt. Det er altså på det rene at da fristen utløp var begjæringen ikke framsatt. Videre er det på det rene at lovforandringens ikrafttreden - som fant sted 31 juli 1937 - først skjedde lenge etter fristens utløp. Hva dernest angår spørsmålet om anvendelse av Grunnlovens §97 i dette tilfelle skal en bemerke: Den rett fru Schjelderup har fått ved herangjeldende avtale må betraktes som en kontraktsmessig ervervet rett av privatrettslig - formuerettslig - karakter. Etter utløpet av ettårs-fristen var denne rett, ifølge den lov som da gjaldt, blitt uangripelig. Hvis denne uangripelighet igjen skulle være opphevet ved heromhandlede lovforandring, ville dette - overfor en rett av slik art som ovenfor nevnt - etter rettens mening være et rettighetsinngrep i strid med Grunnlovens §97. Forholdet må så vidt skjønnes bedømmes på lignende måte som hvor det foreligger et rettskrav som ifølge loven må gjøres gjeldende ved søksmål innen en viss frist. Når
Side:175
den lovbestemte foreldelsesfrist er utløpet, har den annen part i forholdet (skyldneren) ervervet en rett til å slippe fri for søksmål, og etter den hos oss gjeldende lære (se bl.a. Castberg, Statsforfatning II side 295) beskytter Grunnloven ham mot at en ny lov som forlenger eller opphever foreldelsesfristen åpner ny adgang til å gjøre kravet gjeldende. I nærværende tilfelle må forholdet formentlig anskues slik at Paus hadde en lovbestemt rett til under visse betingelser å få avtalen satt ut av kraft, en rett som måtte gjøres gjeldende ved søksmål innen ett år. Når denne frist var utløpet hadde fru Schjelderup ervervet en rett til å slippe fri for sådant angrep på avtalen, og Grunnloven må formentlig beskytte henne overfor den nye lov på samme måte som den beskytter vedkommende part i det overfor nevnte tilfelle. Så vidt skjønnes er forholdene i de to tilfelle analoge i de henseender som her må være avgjørende, og de samme grunner som tilsier at Grunnlovens §97 må få anvendelse i det ovenfor nevnte tilfelle synes å foreligge og å burde føre til samme resultat også i det tilfelle vi her har å gjøre med.
Det kan også henvises til at etter den gjeldende lære beskytter Grunnloven på lignende måte overfor nye lover om lengere ankefrister når den nye lov først er trådt i kraft etter at den tidligere lovbestemte ankefrist er utløpet. I realiteten kan det formentlig sies at det er en slags anke over partenes avtale som ekteskapslovens §59 gir adgang til.
For øvrig bemerkes at nærværende rett allerede tidligere har hatt det her omhandlede rettsspørsmål til avgjørelse, nemlig ved dom av 13 november 1937 i sak 863/1937, og da avgjort spørsmålet i samme retning.
Etter dette skulle det være unødvendig for retten å uttale seg om sakens øvrige punkter. En finner imidlertid å burde nevne at fru Schjelderup formentlig måtte bli å frifinne også på grunnlag av en riktig forståelse av rekkevidden av ugyldighetsregelen i §59. Etter rettens mening må det nemlig antas at denne ugyldighetsregel bare gjelder en ubillighet som forelå allerede da avtalen ble inngått, og at denne således ikke kan angripes fordi vedkommende ektefelles økonomiske forhold senere er forandret. Da det - etter det resultat retten har kommet til med hensyn til det ovenfor omhandlede spørsmål - er unødig å avgjøre saken på dette grunnlag, finner en ikke føye til å gjøre rede for hva en begrunner denne lovforståelse med. - - -