RG-1955-62

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1954-05-31
Publisert:	RG-1955-62
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 31. mai 1954 i ankesak nr. 237/1953
Parter:	Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Arvid Blehr) mot Sigrid Elika (overrettssakfører Kaare Hestvik).
Forfatter:	Lagdommerne Andreas Endresen, Arne Jahren, sorenskriver Christian B. Apenes
Lovhenvisninger:	Husrekvireringsloven (1946) §1a, Grunnloven (1814) §105, Domstolloven (1915) §200, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Husleieloven (1939) §38, §4, §6

I denne sak som gjelder erstatningskrav fra frøken Sigrid Elika mot Oslo kommune i anledning av at Oslo kontrollnemnd uten hjemmel i lov har forlenget leieforhold vedrørende et rom i frøken Elikas pensjonat, avsa Oslo byrett 22. desember 1952 dom med slik domsslutning:

«Oslo kommune dømmes til innen 2 uker etter dommens forkynnelse å betale til Sigrid Elika 12 164,00 kroner, med 4 prosent rente fra 30. mai 1951 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet vises til byrettens domsgrunner.

Oslo kommune har i rett tid påanket denne dom og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«Oslo kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Den ankende part har gjort gjeldende at byretten antas å ha tatt feil når kommunen ikke ble frifunnet. Kommunen kan ikke under noen omstendigheter være ansvarlig for kontrollnemndas vedtak i denne sak. Kontrollnemnda er for det første en helt selvstendig institusjon som står under statens instruksjonsmyndighet. Den er opprettet ved særskilt lovforskrift som samtidig inneholder instruks om på hvilket grunnlag dens avgjørelser skal treffes. Kontrollnemndas virksomhet på dette område ivaretar samfunnsinteresser som må sies å være en statsoppgave og ikke en kommunal oppgave. Oslo kommune har overhodet ikke anledning til å innvirke på kontrollnemndas virksomhet på dette felt når det gjelder den enkelte sak, og har heller ingen anledning til å gi kontrollnemnda retningslinjer i generell form. Videre hevdes at Oslo kommune - hvis retten skulle finne at kontrollnemnda er en kommunal institusjon - likevel er uten ansvar etter gjeldende rett fordi det gjelder et

Side:63

vedtak som er objektivt rettsstridig, men subjektivt uklanderlig og er fattet av en underordnet myndighet, jfr. Rt-1902-97 og Rt-1934-330. Det gjøres også gjeldende at det i dette tilfelle ikke foreligger noen ekspropriasjon og heller ikke inngrep av annen art fra kontrollnemndas side som fører til erstatning. Erstatning må for øvrig være utelukket også av den grunn at det ved klageadgang var åpnet mulighet for motparten til å få underkjent vedtaket. Frøken Elika kan i hvert fall ikke kreve erstatning i den utstrekning hun ikke har brukt denne klageadgang, og det kan derfor bare bli spørsmål om erstatning på grunn av vedtaket av 1. april 1949. Rent subsidiært anføres at erstatningskravet ikke under noen omstendigheter kan være så stort som byretten har funnet, men av forskjellige grunner må reduseres.

Frøken Sigrid Elika har tatt til gjenmæle og har motanket for så vidt byretten ikke har funnet å kunne gjøre kommunen ansvarlig for hennes utgifter til reparasjon av rom og møbler og for prosessomkostningene i saken for husleieretten og lagmannsretten vedrørende nemndvedtakets lovlighet. Hun har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. Oslo kommune dømmes til å betale Sigrid Elika erstatning begrenset oppad til kr. 14 000,00 med lovlig rente fra 30. mai 1951 til betaling skjer.

2. Oslo kommune dømmes til å betale sakens omkostninger så vel for byrett som for lagmannsrett.»

Hverken frøken Sigrid Elika eller noen partsrepresentant for Oslo kommune har møtt under ankeforhandlingen. Det er heller ikke avhørt noen vitner. Det er fremlagt et par nye dokumenter som vil bli nevnt i den utstrekning de antas å få betydning for avgjørelsen.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er på det rene at frøken Sigrid Elika i henhold til bevilling har hatt rett til å drive døgnutleie av 7 av de 13 oppholdsrom som finnes i hennes eiendom Fastingsgt. 7 i Oslo. I 1946 da vedtaket til fordel for Myhre ble truffet, hadde hun kontrakt med Reisetrafikkforeningen om å stille 4 rom til disposisjon for foreningen. Hun mottok også stadig gjester som ble tilvist henne gjennom hoteller. Med hensyn til familien Myhres leieforhold bygger lagmannsretten på det som er lagt til grunn i Oslo husleieretts kjennelse av 13. august 1949, nemlig at Johan Myhre fra først av bare døgnleiet det værelse han med sin familie bodde i, og at det heller ikke senere stilltiende eller ut trykkelig ble truffet noen avtale mellom ham og frøken Elika hvoretter forholdet skulle gå over til månedsleie.

Utleie av enkeltrom med eller uten kost i hoteller og herberger i Oslo har siden okkupasjonstiden vært prisregulert ved forskrifter utferdiget av Oslo kontrollnemnd og godkjent av Prisdirektoratet. Etter disse bestemmelser gjelder for det rom som familien Myhre leiet, en døgnpris på kr. 9,00 med tillegg for oppredning av ekstra seng eller divan kr. 2,50 et beløp

Side:64

som senere er blitt noe forhøyet. For opphold utover 14 dager er foreskrevet reduksjon som i alminnelighet skal være minst 20 %. Varer oppholdet utover 2 måneder (senere 1 måned), må leieprisen godkjennes av kontrollnemnda. For det omhandlede rom hadde kontrollnemnda uten noen anmodning fra frøken Elika i september 1945 fastsatt en leie ved fast utleie på kr. 110,00 pr. måned + brensel.

De vedtak av kontrollnemnda som har foranlediget det erstatningskrav denne sak gjelder, går alle ut på forlengelse av Myhres leieforhold i henhold til den midlertidige lov om avståing av bruksrett til husrom m.v. av 19. juli 1946 §1A nr. 3. Også slike vedtak innebærer i realiteten tvangsavståing av bruksrett til husrom, riktignok forankret i et tidligere leieforhold og i form av en forlengelse av dette. Erstatning for slik avståing gis i alminnelighet i form av leie som eieren må finne seg i blir fastsatt i samsvar med gjeldende prisforskrifter. Det kan imidlertid hende at eieren av særlige grunner lider et økonomisk tap som ikke blir dekket av den fastsatte leie. Det er i denne sak unødvendig å ta stilling til hvorvidt det kan pålegges eieren selv å bære dette tap - enten ut fra det syn at det dreier seg om en begrensning av eierrådigheten som eieren uten hinder av Grunnlovens §105 må finne seg i uten å få erstatning, eller fordi lovreglene om adgangen til å forlenge leieforholdet gjaldt allerede da den opprinnelige leieavtale ble inngått. Det avgjørende i denne sak må nemlig etter lagmannsrettens mening være at kontrollnemnda i og med at den treffer sitt vedtak om forlengelse av leieforholdet både prismessig og for øvrig overfører leieforholdet fra én utleiekategori - døgnutleie i herberger til en annen - hybelutleie. Det dreier seg derfor ikke om noen forlengelse av det tidligere leieforhold idet dette i og med «forlengelsen» endrer karakter slik at Myhre får bruksrett av annen art enn han tidligere hadde. Ved dette inngrep hindres frøken Elika i å utnytte rommet på vanlig måte i sin næringsvirksomhet med derav følgende inntektsnedgang. Til sammenligning kan vises til at det etter lovens §1A nr. 1 ikke var adgang til å kreve avstått bruksrett til husrom som etter skjønn av husfordelingsnemnda var nødvendig for eierens næring eller bedrift. De trufne vedtak pålegger ankemotparten særoffer og må etter sitt innhold betraktes som ekspropriasjonsartede forføyninger som gir frøken Elika krav på erstatning for det tap de har påført henne.

Den omstendighet at kontrollnemndas vedtak har vært uten hjemmel i loven, kan ikke frita for plikt til å betale erstatning, jfr. Castberg: Norges statsforfatning (2. utg.) II 344. Det kan her bemerkes at kontrollnemnda med sine vedtak utvilsomt har tatt sikte på å treffe forføyninger til gjennomføring av loven av 1946.

Det har under ankeforhandlingen vært en del uklarhet om hvor lenge familien Myhre i første omgang bodde hos frk.

Side:65

Elika, og partenes prosessfullmektiger er blitt enige om å legge til grunn at det var i tiden fra 6. april til 18. juni 1946. Den omstendighet at Myhres således i denne tid har bodd over to måneder hos ankemotparten med den følge at bestemmelsene om månedsleie for så vidt kom til anvendelse, kan imidlertid etter lagmannsrettens mening ikke sette saken i noen annen stilling enn foran antatt. Oversittelsen av to-månedersfristen kunne etter omstendighetene bare ha prismessige virkninger og ikke medføre at leieforholdet skiftet karakter. Så kortvarig leieforholdet hadde vært, måtte således fortsatt de regler som gjelder om oppsigelse ved døgnutleie, få anvendelse.

Det har fra den ankende parts side også vært anført at frøken Elika har gjort seg skyldig i rettsstridig omgåelse av prislovgivningen idet hun skal ha fått familien Myhre til å flytte annet steds for en kortere tid for å hindre at den lavere månedsleie etter to måneders opphold skulle få anvendelse. Hvorledes det faktiske hendelsesforløp har vært, er uklart. Men om forholdet er som den ankende part har fremstillet det, kan dette ikke tillegges noen betydning i denne forbindelse. En utleier har riktignok ikke i vanlige husleieforhold adgang til å si opp et leieforhold på grunn av at han er misfornøyd med den prisregulerte leie. Det må imidlertid etter lagmannsrettens mening åpenbart være adgang for den som driver døgnutleie av rom, til å si opp gjester som har bodd i lengre tid for å hindre at bestemmelsen om fast månedsleie får anvendelse. En annen regel ville temmelig snart kunne medføre at værelser i hoteller og herberger ble belagt med hybelboere. Man kan vel også gå ut fra at frøken Elika ikke ville latt familien Myhre flytte tilbake om hun hadde forstått at dette kunne oppfattes som omgåelse av prislovgivningen.

Det neste spørsmål blir så hvem der er ansvarlig for erstatningen. Høyesterett har i en dom i Rt-1949-829 flg. avgjort at det var kommunen som ekspropriant som var ansvarlig i et tilfelle hvor rekvisisjonsnemnda hadde foretatt rekvisisjon av husrom. Det samme må gjelde i det foreliggende tilfelle. Det gjelder her like fullt at det er kommunen som bestemmer om loven skal gjøres gjeldende i kommunen og sammensetningen av vedkommende nemnd - i dette tilfelle kontrollnemnda. Det dreier seg også her om tiltak til avhjelp av bolignød i kommunen, og det kan i denne forbindelse ikke være relevant om den leietager som nyter godt av vedtaket, bodde på rommet før eller ei. Det bemerkes at det er kommunen som etter ordlyden av loven av 1946 §1A nr. 3 er tillagt retten til å kreve forlengelse av leieforholdet. Heller ikke kan det tillegges betydning at gjøremålene blant annet etter nevnte bestemmelse i henhold til lovens §6 siste ledd har vært overført til kontrollnemndas avdeling for hussaker som derfor har truffet de i saken omhandlede vedtak.

Oslo kommune har også anført at saken må stå i samme

Side:66

stilling som om det hadde vært en underordnet domstol som under påberopelse av husleielovens §38 ulovhjemlet hadde avsagt en dom om forlengelse av leieforhold som senere ble omgjort av overordnet domstol. En slik sammenligning er imidlertid ikke holdbar. Det er på det rene at det offentlige ikke får noe ansvar når dommeren har handlet forsvarlig, etter beste skjønn og overbevisning, jfr. domstollovens §200, 2. ledd. Når det gjelder vedtak av forvaltningsorganer, taler sterke grunner for å gjøre det offentlige ansvarlig for objektivt rettsstridige, subjektivt uklanderlige myndighetshandlinger, jfr. Castberg: Innledning til forvaltningsretten 332. Uansett hvilken virkning man for øvrig tillegger høyesterettsdommen i Rt-1902-97 flg. og Rt-1934-330 flg. antas det ikke at de kan danne prejudikat i det foreliggende tilfelle hvor det gjelder handlinger av ekspropriasjonsmessig karakter.

Heller ikke kan kommunen påberope at frøken Elika når det gjelder kontrollnemndas vedtak av 30. september 1946 og 28. juni 1948 har unnlatt å bruke den klageadgang som var fastsatt i loven av 1946. Den melding kontrollnemnda sendte om disse vedtak inneholdt intet om denne klageadgang; opplysning om adgangen ble først gitt frøken Elika i den melding hun fikk om nemndvedtaket av 1. april 1949 og da trolig som følge av at det ved endringsloven av 26. november 1948 i §4, 6. ledd i loven av 1946 ble inntatt påbud om at vedkommende skulle gjøres kjent med reglene om klage. Frøken Elika må derfor høres med at hun ikke har vært kjent med klageadgangen før, og hennes tidligere passivitet kan derfor ikke påberopes mot henne.

Kommunen kan heller ikke gis medhold i at det ikke kan løpe noe ansvar for tiden etter husleierettens kjennelse av 13. august 1949 eller i hvert fall ikke etter 9. september 1949 da kjæremålsfristen utløp. Det er riktignok så at husleierettens kjennelse ikke ble påkjært av kommunen, men av Myhre, men Myhres adgang til å påkjære kjennelsen har kontrollnemndas vedtak som sin nødvendige forutsetning. Kommunen må etter lagmannsrettens oppfatning derfor være ansvarlig for det tap som frøken Elika er påført i den hele tid til det lyktes å få familien Myhre ut.

Lagmannsretten har foran bare omhandlet tap som er en følge av vedtaket om forlengelse av leieforholdet, og mener som det vil fremgå, at kommunen må være ansvarlig for dette. Kontrollnemnda har imidlertid også med tilbakevirkende kraft for tiden før det første vedtak om forlengelse av leieforholdet truffet bestemmelse om tilbakebetaling av den først erlagte leie - som var beregnet etter døgnpris - for så vidt den gikk ut over den fastsatte månedsleie. Lagmannsretten antar at kommunen ikke kan være ansvarlig for så vidt frøken Elika kan gjøre noe krav gjeldende i anledning av denne tilbakebetaling. Kontrollnemnda er riktignok et kommunalt organ, men bestemmelsen om tilbakebetaling er et utslag av

Side:67

kontrollen med at prisforskriftene overholdes, hvilket må betraktes som en statsoppgave.

Med hensyn til erstatningsberegningen bemerkes:

Det første nemndvedtak om forlengelse av leieforholdet ble truffet 30. september 1946. Allerede før dette tidspunkt hadde en av nemndas funksjonærer som en foreløpig forføyning nedlagt forbud mot utkasting av familien Myhre. Lagmannsretten antar at kommunes ansvar må gjelde tiden fra dette forbud ble nedlagt. I mangel av nøyaktigere opplysninger om tidspunktet legger retten til grunn at ansvaret begynte å løpe den 1. september 1946. Som før nevnt finner lagmannsretten videre at kommunen i hvert fall må være ansvarlig for tiden til 21. juni 1950 da familien Myhre flyttet. I betraktning av at rommet i den mellomliggende tid hadde vært i uavbrutt bruk, er det rimelig å gi et tidstillegg for nødvendige reparasjoner, men lagmannsretten finner at det tidsrom som det er opplyst faktisk er medgått til disse reparasjoner, er så vidt langt at det ikke i sin helhet bør belastes kommunen. Retten har lagt til grunn at kommunen skal betale erstatning for tiden til 1. august 1950 hvilket medfører at den i alt blir ansvarlig for 47 måneder.

I sin oppgave over leietap har frøken Elika lagt til grunn at hun til stadighet ville ha kunnet få rommet bortleid til tre personer og har som begrunnelse anført at hadde hun hele syv rom til utleie, ville hun kunne disponere slik at dette rom som var det største og beste hun hadde, ble belagt med tre personer. Lagmannsretten har antatt at selv om dette skulle slå til i atskillig utstrekning, kan det ingenlunde legges til grunn som en ufravikelig regel. Retten har derfor skjønnsmessig regnet med en gjennomsnittlig døgninntekt på kr. 10,50.

Lagmannsretten finner også at det ikke kan regnes med at rommet ville være bortleid til stadighet og gjør derfor et fratrekk på 10 % for ledighet.

Med hensyn til de oppførte fradragsposter har kommunen ikke hatt noe å bemerke til de beløp som er oppført til fratrekk for sengetøy og lintøy samt for renhold. Under henvisning til opplysninger som er gitt i brev fra overrettssakfører Øistein Sverre til Oslo kontrollnemnd av 5. februar 1953 med et standardbudsjett av samme dag for hospitser av nærmere bestemt art og størrelse - hvorav avskrifter er fremlagt i saken - har kommunen derimot anført at fratrekket for vask av sengeskift vesentlig må forhøyes. Lagmannsretten er enig i at man må regne med at besparelsen ved å slippe vask av sengeskifte er større enn ankemotparten har regnet med i sin oppgave over leietap, og setter det samlede månedlige fradrag til kr. 30,00.

Det er på det rene at den faste månedsleie visstnok i september 1946 ble nedsatt fra kr. 110,00 til kr. 95,00 på grunn av de ytelser fra frøken Elikas side som falt bort. Med hensyn til fradraget for den leie Myhre har betalt har lagmannsretten

Side:68

med tilnærmet riktighet lagt til grunn kr. 95,00 i 46 måneder.

I sin motankeerklæring har ankemotparten anført at hun på grunn av den ankende parts ulovlige vedtak er påført utgifter til reparasjon av rom og møbler til et beløp av kr. 1466,35. Herfra er trukket kr. 370,35 for reparasjoner og fornyelser som skyldes vanlig slit og elde, mens resten kreves dekket av kommunen. Som anført av kommunen har man imidlertid intet kjennskap til rommets og inventarets tilstand i 1946 da familien Myhre flyttet inn, og det samlede reparasjonsbeløp synes ikke større enn hva frøken Elika ved døgnutleie av rommet normalt måtte regne med for en fireårsperiode. I det nevnte brev fra overrettssakfører Sverre er for hospitset regnet med årlige reparasjonsutgifter på kr. 500,00 pr. rom. Lagmannsretten finner derfor ikke at kommunen kan gjøres ansvarlig for noen del av disse utgifter.

Derimot finner lagmannsretten at frøken Elika må ha krav på å få dekket de utgifter som påløp i anledning av sakene for husleieretten og lagmannsretten om lovligheten av kontrollnemndvedtaket av 1. april 1949. Det var utgifter som frøken Elika nødvendigvis måtte påta seg for å få tilsidesatt det ulovlige vedtak og må derfor betraktes som tap som skyldes dette vedtak.

Erstatningsberegningen blir da som følger:

Leie for tiden 1. september 1946-1. august 1950

(1430 d. X kr. 10,50) kr. 15 015,00Herfra går: 1) 10 % fradrag for ledighet kr. 1 501,50 2) Fradrag for sengklær og lintøy, vask av sengeskifte og renhold 47 mndr. à kr. 30,00) » 1 410,00 3) Betalt av Myhre (kr. 95,00 i 46 mndr.) » 4 370,00 » 7 281,50Rest kr. 7 733,50Hvortil kommer erstatning for prosessomkostninger » 740,00 Tilsammen kr. 8 473,50

Dette beløp avrundes til kr. 8500,00 som blir det beløp Oslo kommune skal betale.

Med hensyn til saksomkostninger for denne sak finner lagmannsretten at kommunen bør tilpliktes å betale saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd sammenholdt med §174 annet ledd. Ankemotparten har ikke i sin helhet fått medhold i sin påstand, men dog på de vesentligste punkter. Det bemerkes at ankemotpartens sakfører før stevning ble uttatt, sendte forespørsel til Oslo kontrollnemnd om kommunen var villig til å yte frøken Elika erstatning og erklærte seg samtidig rede til

Side:69

å forhandle om erstatningens størrelse. Kommunen har imidlertid ikke villet erkjenne noe erstatningsansvar, og det er derfor aldri kommet til noen forhandlinger som nevnt. Det kan derfor neppe regnes frøken Elika til skade at hun har tatt med i denne sak erstatningsposter som ikke har fått medhold i lagmannsretten. Hertil kommer at denne sak gjelder inntale av erstatning for ekspropriasjonsartede forføyninger; det synes derfor naturlig å se hen til prinsippet om at rekvirenten i alminnelighet skal bære omkostningene i ekspropriasjonssaker. Erstatningen for saksomkostninger for begge retter settes til kr. 1200,00.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Oslo kommune betaler til Sigrid Elika 8500,00 - åttetusenfemhundre - kroner med 4 - fire - prosent rente fra 30. mai 1951 til betaling skjer.

I saksomkostninger for begge retter betaler Oslo kommune til Sigrid Elika 1200,00 - tolvhundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av byrettens dom (dommer Harald Julsrud):

I stevningen er gitt følgende fremstilling av saksforholdet:

«Saksøkeren, frøken Elika, kjøpte i 1938 eiendommen Fastingsgate 7. Det er en enebolig hvori hun hele tiden siden hun kjøpte den, har drevet pensjonatvirksomhet, i henhold til bevilgning. Villaen inneholder tilsammen 13 værelser, hvorav saksøkeren selv disponerer 3 rom til seg selv + hushjelp. Av de øvrige 10 rom leier hun ut til fastboende, idet disse rom som ligger i kjelleretasjen bare egner seg til fast utleie. De resterende 7 rom leier hun ut til døgnpriser, som er fastsatt av Oslo kontrollnemnd.

25. juni 1946 fikk Johan Myhre med hustru og barn flytte inn på et rom i pensjonatet og betalte vanlig døgnpris. Etter kort tid fikk familen av saksøkeren beskjed om å flytte. Myhre henvendte seg til Oslo kontrollnemnd og saksøkeren fikk besøk av en kontrollør derfra som ga henne pålegg om å gi Myhre skriftlig oppsigelse. Sådan oppsigelse ble skrevet 26. august 1946, og denne ble av Myhre brakt inn for kontrollnemnda, som i møte 30. september 1946 fattet vedtak om forlengelse av «leieforholdet». I 1948 forsøkte saksøkeren igjen å si opp Myhre, men i kontrollnemndas møte 28. juni 1948 ble det fattet samme vedtak. Ny oppsigelse ble igjen sendt i februar 1949. Denne oppsigelse fikk samme skjebne som de 2 foregående, idet resultatet ble det samme i møte 1. april 1949.

Oslo kontrollnemnd fattet sine vedtak under påberopelse av §1, A, 3 i rekvireringsloven av 19. juli 1946. Det siste vedtak, 1. april 1949, ble av saksøkeren innbrakt for Oslo husleierett, som ved kjennelse av 18. august 1949 opphevet dette.

Ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 6. februar 1950 ble husleierettens kjennelse stadfestet.

Side:70

Etter at det første gang ble fattet vedtak om forlengelse av «leieforholdet» fastsatte kontrollnemnda en månedlig husleie for rommet på kr. 95,00. Ved døgnutleie hadde saksøkeren adgang til å ta kr. 12,00 pr. døgn. Hun har derfor i den tid Myhre disponerte rommet hatt et månedlig inntektstap på kr. 265,00. Myhres flyttet 21. juni 1950. På grunn av nødvendig oppussing kunne rommet ikke tas i bruk før 16. september 1950.

Ved Myhres fraflytning var så vel rommet som møblene sterkt ramponert. Saksøkerens utgifter i den anledning beløper seg til kr. 1466,35.

Saksøkerens prosessomkostninger i sakens anledning utgjør kr. 740,00. - - -»

Rettens avgjørelse:

Angående de faktiske og rettslige forutsetninger som ligger til grunn for husleierettens og lagmannsrettens avgjørelser, henviser retten til fremstillingene i kjennelsene av 13. august 1949 og 6. februar 1950. Ved de trufne rettsavgjørelser er det på det rene at kontrollnemndas vedtak i denne sak er ulovlige og ulovshjemlet idet de hviler på en uriktig rettsanvendelse. De rettslige avgjørelser i saken er nå rettskraftige. Det foreligger således i saken en objektivt rettsstridig handling fra kontrollnemndas side, som har medført økonomisk tap for saksøkeren som i stedet for døgnbetaling à kr. 12,00 har fått månedsbetaling kr. 95,00 for det rom saken gjelder.

Kommunens første innsigelse mot søksmålet er at kommunen må frifinnes da den ikke er ansvarlig for kontrollnemndas avgjørelser. Retten er ikke enig heri, og skal herom bemerke:

Den midlertidige lov «om avståing av bruksrett til husrum m.v.» av 19. juli 1946 gjøres bare gjeldende i en kommune når kommunen selv ønsker det, og Oslo kommune har benyttet seg herav. Lovens regler kan for så vidt ikke sies å være påtvunget kommunen mot dens vilje. De beføyelser som lovens §1, A, pkt. 2 og 3 gir bemyndigelse til, skal normalt utøves av husfordelingsnemnda, men det er anledning til å overføre myndigheten til kontrollnemnda for husleiesaker og det har Oslo kommune gjort.

De avgjørelser som således kontrollnemnda treffer under praktiseringen av denne lov må derfor ansees foretatt på kommunens vegne med den konsekvens at ansvar som måtte følge med nemndas virksomhet blir kommunens.

Det neste spørsmål som foreligger er om kontrollnemndas objektivt rettsstridige men (prosessuelt erkjent) subjektivt uklanderlige beslutninger i denne sak medfører et erstatningsansvar. Som foran anført anser retten det på det rene at saksøkeren er blitt påført tap ved å være berøvet adgangen til døgnutleie av det rom som familien Myhre ble boende i. Det er videre helt på det rene at det ikke forelå noe «husleieforhold» (jfr. lovens §1A, pkt. 3) i lovens forstand. Det som faktisk foreligger er at kontrollnemnda uten rettslig hjemmel har forlenget den etablerte døgnutleie og fastsatt en månedsleie som på langt nær dekket den månedlige inntekt ved døgnutleien.

Retten vil først bemerke at den ikke finner henvisningen til

Side:71

husleieretten og dens avgjørelse etter husleielovens §38 særlig veiledende. Det er ved kontrollnemndas avgjørelse etter §1A, 3, ikke tale om noen utøvelse av domsmyndighet, men om forvaltningsmessige skjønn. Det gjelder iallfall nemndas avgjørelse i denne sak. Og har da det organ som handler på kommunens vegne handlet lovstridig, slik som det ved rettskraftig avgjørelse er fastslått av domstolene i nærværende sak, må kommunen være ansvarlig for den skade som vedkommende borger er blitt påført. Retten vil her henvise til de betraktninger som er gjort gjeldende av professor Castberg i innledning til Forvaltningsretten, 332. Uaktet det foran anførte er tilstrekkelig til å begrunne kommunens erstatningsplikt i dette tilfelle, vil retten også bemerke at det er meget som taler for å anvende ekspropriasjonssynspunktet som grunning for erstatningsplikt. Det lar seg neppe benekte at kontrollnemndas avgjørelse innebærer et meget sterkt inngrep i den lovlige næringsvirksomhet som saksøkeren utøvet med økonomisk tap for denne til følge. Retten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmål. - - -