Rt-1949-829

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-10-29
Publisert:	Rt-1949-829
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 185/1949
Parter:	Haugesund kommune (overrettssakfører Harald Sund - til prøve) mot Fjelland & Fjelland (høyesterettsadvokat Harald Lohte).
Forfatter:	Eckhoff, Schei, Holmboe, Skau, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Grunnloven (1814), Lov om avstaaelse av bruksret til husrum (1917) §5, LOV-1942-11-07-§8, Husrekvireringsloven (1946) §10, §11, §12, §8, §9

Dommer Eckhoff: I en sak som gjelder erstatning for tap ved avstått husrom mellom firmaet Fjelland & Fjelland og Haugesund kommune avsa Haugesund byrett 17. februar 1947 dom med denne domsslutning:

«Haugesund kommune dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til Fjelland & Fjelland erstatning for rekvisisjon av Haraldsgt. 142, 3.etasje med kr. 7 500 med 4% årlig rente derav fra 18. juni 1946 samt for tiden etter domsavsigelsen kr. 400 pr. måned inntil de rekvirerte lokaler blir stillet til Fjelland & Fjellands disposisjon. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Begge parter påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 23. juni 1948 dom med følgende domsslutning:

«Haugesund kommune dømmes til å betale kr. 5750 med 4% årlig rente fra i dag (24. juni 1948) til betaling skjer til Fjelland & Fjelland.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Også denne dom er påanket av begge parter.

Kommunens anke gjelder dommen i sin helhet. Den mener seg ikke erstatningspliktig i saken og har nedlagt påstand:

«Haugesund kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»

Fjelland & Fjelland har motanket med den begrunnelse at erstatningen er satt for lavt. Firmaet har nedlagt påstand:

«Byrettens dom stadfestes, dog således at erstatningen for såvel lidt tap som tap i fremtidig næring passende forhøyes, samt at Haugesund kommune tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet viser jeg til de to dommer som er avsagt. Som nytt for Høyesterett er det blant annet fremlagt en skrivelse datert 4. mars 1940 fra bygningsinspektøren i Haugesund vedrørende den nå rekvirerte etasje i eiendommen, utskrift av en bevisopptagelse i Haugesund holdt 25. august 1948, tegning og fotografier, og forskjellige talloppgaver over firmaets omsetning. I alt vesentlig foreligger saken i samme skikkelse for Høyesterett som den forelå for herreds- og lagmannsretten.

Jeg nevner først at rekvisisjonsnemndas beslutning av 29. juli 1945 om avståelse av 3. etasje i Haraldsgaten 142 til fordel for

Side:830

Arne Nordvik med familie skjedde med hjemmel i loven av 7. november 1942 om avståelse av bruksrett til husrom. Det var uklart hvilken særhjemmel nemnda har søkt i loven - om det er §1 (ikke nødvendige rom for eieren) eller §2 (rom som eieren har bruk for), da det i rekvisisjonsbeslutningen ikke er henvist til lovens enkelte bestemmelser. Det er videre opplyst at da kontrollnemnda 7. august 1945 bestemte størrelsen av det vederlag Nordvik skulle betale, det ble satt til kr. 45 pr. måned, er det på det rene at nemnda søkte å fastsette en vanlig leie. Spørsmålet om det forelå annet tap for eieren ble ikke engang drøftet i nemnda. Noen erstatning for det tap firmaet Fjelland & Fjelland har lidt siden 1945 ved ikke å kunne bruke 3. etasje som systue i tilknytning til manufakturforretningen, har det således ikke fått. Og det spørsmål som foreligger i saken er om Haugesund kommune plikter å betale eieren erstatning utover den fastsatte husleie kr. 45 pr. måned.

Jeg antar med byretten og lagmannsretten at kommunen plikter å betale erstatning og bemerker:

Kommunen fremholder at den erstatning, som den etter loven av 1942 er ansvarlig for, er regulert i §8. Denne erstatning er «vederlag» for det avståtte rom (leie), utgifter til «nødvendige reparasjoner», «skade under bruken» av rommet, «fraflytningsutgifter» og lignende typiske omkostninger i forbindelse med avståelsen. Erstatning utover dette, for eksempel tap i næring, pålegger ikke loven kommunene, blir det hevdet. Skal tap av denne art erstattes, må ansvaret pålegges Staten med den begrunnelse at Staten har gitt en grunnlovstridig lov.

Jeg finner ikke at denne påstand kan føre frem, og viser her til byrettens og lagmannsrettens betraktninger. Det er etter loven kommunen som er ekspropriant, det er den som bestemmer om loven skal gjøres gjeldende i kommunen, og den bestemmer også rekvisisjonsnemndas sammensetning. Disse ting gjør det berettiget å pålegge kommunen det fulle økonomiske ansvar for lovens gjennomførelse. Jeg kan heller ikke se at ordlyden i §8 gjør det berettiget å begrense ansvaret fil de der nærmere spesifiserte utgifter. I den forbindelse er det naturlig å peke på den eldre lov av 25. mai 1917 om tvungen avståelse av bruksrett til husrom, som i §5 bestemmer at «erstatningen for avståelsen fastsettes til et bestemt beløp pr. måned.» Og «ved siden herav» sies det videre, «plikter kommunen å betale erstatning for skade på rommet og for ulemper forbundet med avståelsen». Når det i §8 i loven av 1942 tilsynelatende trekkes en noe snevrere grense, kan det ikke dermed være ment å begrense kommunens ansvar. Lovgiveren har bare funnet grunn til særlig å nevne den erstatning og de utgifter som vanligvis kommer på tale. At det ikke er tilsiktet noen innskrenkning i kommunens ansvar, blir også bestyrket ved reglene i §8, §9, §10, §11, §12 den følgende lov av 19. juli 1946 med endringer i lov av 26. november 1948. Jeg nevner at det her i motivene - O. T. 69 (1945-46) side 9 sp. 1 - tales om «fastsettelse av leie for rekvirert rom - - -, samt nærmere regler for erstatning, refusjon m.v.» uten noen antydning om begrensning i ansvaret, hva der ville ha vært naturlig om dette hadde

Side:831

vært meningen. Man finner tvertom positive uttalelser om den motsatte mening i motivene i O. T. 59 (1948) side 9 sp. 1. Som begrunnelse for kommunens ansvar for leietap for rom, som er blitt stående ledig etter avståelsen, sies det av den komite som ble nedsatt av Sosialdepartementet at dette ansvar for kommunen «følger av vanlige ekspropriasjonsregler». Av hva jeg her har nevnt mener jeg at det må fremgå at kommunen har ansvar, også for ulempeerstatning, etter vanlige ekspropriasjonsregler.

Kommunen hevder videre at er det så at den er ansvarlig etter loven av 1942 for et erstatningskrav av den art som foreligger i saken, har kontrollnemnda - og bare den - rett til å fastsette erstatningen. Finner eieren at erstatningen er satt for lavt, eller har kontrollnemnda ikke fastsatt noen erstatning må kontrollnemndas vedtak angripes ved klage til Prisdirektoratet som nevnt i §8 første ledd i.f.

Jeg kan heller ikke på dette punkt gi kommunen medhold. Loven av 1942 §8 trekker ikke opp bestemte og klare regler for kontrollnemndas myndighet. Den sier i §8 første ledd, at nemnda fastsetter «vederlag for husrom som blir tatt i bruk» og gir i de følgende ledd nemnda rett til å fastsette visse «tilleggsytelser», «utgifter til nødvendige reparasjoner» osv. Jeg finner det ikke nødvendig å trekke opp skarpe grenser for nemndas myndighet, idet det i denne sak må være tilstrekkelig å si at loven synes å forutsette at nemndas myndighetsområde er begrenset til fastsettelse av gangbar leie og lignende mer kurante ytelser, hvor den også etter sin sammensetning har særlige forutseninger. I denne sammenheng nevner jeg at loven av 1946 i §12 innfører mer detaljerte regler om reparasjons- og innredningsarbeider, og at den på dette felt, hvor nemda har forholdsvis enkle og oversiktlige spørsmål å løse, uttrykkelig foreskriver full domstolskontroll. En avgjørelse av om eieren av en forretningsgård på grunn av avståelsen av rom lider tap i sin forretning, må etter min mening utvilsomt høre under domstolene.

Jeg er således kommet til det resultat at loven av 1942 hjemler firmaet Fjelland & Fjelland full erstatning for det tap det har lidt ved beslagleggelsen av systuen. Det er av firmaet hevdet at lagmannsretten ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til at det i den første tid på grunn av beslagleggelsen ble heftende med overtallig personale, at det er uriktig at firmaet kunne ha begrenset tapet ved å innrede systue i tilbygget, at lagmannsretten ikke har lagt tilstrekkelig vekt på det forhold at firmaet kunne ha fått en større tildeling av varer om det hadde drevet systue, og at avansen for konfeksjonsvarer også er større enn for metervarer. Det er meget vanskelig på bakgrunn av de foreliggende opplysninger å fastslå hvilket tap firmaet har lidt fra juli 1945 till dag, men etter den bevisførsel som har funnet sted for Høyesterett, må jeg anta at lagmannsretten har satt tapet noe lavt. Jeg kan således blant annet ikke tro at det ville ha vært mulig å redusere tapet i betydelig utstrekning, som lagmannsretten antok, om firmaet, etterat Arbeidsnemndas forbud kom, hadde gått til de nødvendige utbedringsarbeider i

Side:832

tilbygget. Jeg er etter en samlet vurdering kommet til det resultat at tapet til domsavsigelsen bør settes til kr. 15 000.

Begge parter har dessuten påstått dom for det fremtidige tap, firmaet måtte lide, sålenge beslagleggelsen varer. Jeg er kommet fil det resultat at erstatningen bør kunne settes til kr. 300 pr. måned.

Kommunen bør betale saksomkostninger for alle retter med kr. 3 000.

Jeg stemmer for denne dom:

Haugesund kommune betaler til Fjelland & Fjelland i erstatning for tiden til 29. oktober 1949 15 000 - femten tusen - kroner med 4 - fire - % årlig rente fra 29. oktober 1949 til betaling skjer, og i erstatning fra 30. oktober 1949 300 - tre hundre - kroner pr. måned så lenge leiligheten i Haraldsgaten 142 er rekvirert.

I saksomkostninger for byretten, lagmannsrett og Høyesterett betaler Haugesund kommune til Fjelland & Fjelland 3 000 - tre tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmboe, Skau og justitiarius Stang: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd C. Gerhardsen med domsmenn Lilly Thuestad og Godtfred Skimmeland):

Firmaet Fjelland & Fjelland innehas av Johs. Fjelland og hustru Bertha Fjelland som har felleseie. Eiendommen Haraldsgaten 142 i Haugesund er tilskjøtet Johs. Fjelland. I denne eiendom drev Fjelland & Fjelland før krigen en større manufaktur- og konfeksjonsforretning. Hele eiendommen ble benyttet som forretningseiendom fra og med kjelleren til og med 3.etasje. Det var overhodet ikke beboelse i eiendommen.

Som et ledd i den «Nasjonale Arbeidsinsats» påbød det såkalte Næringsdepartement den 13. desember 1943 at Fjelland & Fjelland skulle fraflytte Haraldsgt. 142 og flytte sammen med firmaet E. Jacobsen A/S i Strandgt. 155. Fjelland & Fjelland søkte best de kunne å få endret denne bestemmelser, men ble den 15. februar 1944 nødt til å fraflytte eiendommen.

Umiddelbart etter at Fjelland & Fjelland var blitt tvunget til å fraflytte eiendommen, ble 3.etasje i eiendommen rekvirert av ordføreren til bruk for frontkjemper Leo Frøyland med familie. Dette skjedde ved ordførerens brev av 18. februar 1944 og med virkning fra 17. s. md. Husleien ble fastsatt til kr. 60 pr. måned, men det ble alene betalt husleie til 17. september 1944. Da Frøyland ble krevet for husleien, ble Johs. Fjelland innkalt til Ortskommandanturet hvor han fikk beskjed om at han ville bli arrestert hvis det ble krevet husleie av Frøyland. Som følge herav ble Frøyland med familie sittende med leiligheten til kapitulasjonen uten å betale husleie. Frøyland falt på Østfronten under krigen.

Side:833

Etter krigens slutt regnet Fjelland & Fjelland med på ny å få stillet eiendommen til disposisjon for sin forretning, i særdeleshet siden fraflytningen var skjedd som et ledd i den «Nasjonale Arbeidsinnsats» og altså som et rent nasistisk vedtak. Det lykkedes også å få stillet til disposisjon 1. etasje og på et langt senere tidspunk også 2. etasje, men 3. etasje ble 29. juni 1945 av rekvisisjonsnemnda rekvirert på ny til bruk for Arne Nordvik med familie. I forbindelse med denne rekvisisjon ble husleien også nedsatt til kr. 45 pr. måned. Arne Nordvik med familie bor fremdeles i eiendommens 3. etasje.

Inntil Fjelland & Fjelland ble tvunget til å fraflytte eiendommen, ble det i eiendommens 3. etasje drevet systue og lokalene var spesielt innrettet for dette formål. Da Fjelland & Fjelland ikke kunne få 3. etasje stillet til disposisjon igjen, innrettet man midlertidig systue i et uthus i gårdsrommet. Den 11. desember 1945 nedla imidlertid stadsfysikus forbud mot at uthuset ble benyttet som systue, da huset ikke var tømret og ikke kunne ordentlig oppvarmes. Etter innhentet anbud vil omkostningene ved å legge huntonitplater på vegger, gulv og tak samt en del øvrige nødvendige utbedringsarbeider komme på kr. 1400. Fjelland & Fjelland har ikke funnet å burde gå til denne utgift da lokalet selv ved en slik påkostning ikke vil bli tjenlig som systue. Rommet er for lite - gulvflaten er alene 6,30 X 2,40 meter og gir ikke tilstrekkelig arbeidsplass. Det elektriske anlegg er heller ikke sterkt nok til drift av de elektriske maskiner.

Ved systuen har tidligere vært beskjeftiget 4 damer. Da Fjelland & Fjelland ikke kunne få stillet til disposisjon de til systuen beregnede lokaler i 3. etasje, søkte man Arbeidsløshetsnemnda om tillatelse til å få disse damer oppsagt. Dette ble imidlertid nektet av nemnda. Da Fjelland & Fjelland på denne måte ble påført økede driftsutgifter som en direkte følge av rekvisisjonen, søkte man på ny rekvisisjonsnemnda om å få lokalene i 3. etasje stillet til disposisjon, men dette ble på ny nektet.

Saksøkerne hevder at rekvisisjonen av systuens lokaler i 3. etasje på denne måte har påført firmaet og fremdeles daglig påfører firmaet et betydelig tap. Firmaet påføres økede utgifter derved at firmaet tvinges til å beholde i sin tjeneste 4 damer som man ikke kan gjøre full bruk av fordi man mangler passende lokaler. Saksøkerne påføres dessuten daglig et tap i sin næring derved at man blir hindret i å gjenoppta rasjonell drift av firmaets systue som utgjør en meget viktig del av forretningsvirksomheten. For det tap saksøkerne således har lidt og fremdeles lider, er saksøkte ansvarlig i henhold til «lov» av 7. november 1942 §8, jfr. prov. anordning av 18. mai 1945 og Grunnlovens §105. Saksøkerne mener at når man ved rekvisisjon av nødvendige forretningslokaler gjør et inngrep i et firmas forretningsvirksomhet, kan ansvaret ikke begrense seg til en minimal husleie, men det må også betales erstatning for tap i forretningsvirksomneten. I henhold til den nevnte lovbestemmelse er saksøkte også ansvarlig for den husleie som ikke er blitt betalt. - - -

Retten skal bemerke:

I klage av 3. april 1946 har Fjelland & Fjelland brakt rekvisisjonen av 29. juni 1945 inn for byretten og søkt oppreisning for å få den prøvet. Ved kjennelse av 26. april 1946 ble klagen avvist som for sent fremkommet og oppreisning ikke gitt. Det anføres i kjennelsen at Johannes Fjelland

Side:834

var fengslet da rekvisisjonen ble meddelt, nemlig fra 4. juli-10. oktober 1945, men at han etter løslatelsen hadde rommelig tid til å fremkomme med klage.

Etter at klagen er avvist, må rekvisisjonen betraktes som rettmessig, men retten er ikke enig med saksøkte i, at saksøkerne skulle ha forspilt sin rett til å kreve erstatning fordi de ikke har klaget i tide over rekvisisjonen. Kravet på erstatning er først og fremst grunnet på vår retts alminnelige erstatningsregler og på Grunnlovens §105 som påbyr full erstatning når det gjennomføres en tvangsavståelse av økonomiske rettigheter. Og for et sådant erstatningsansvar gjelder ikke den korte preskribsjonsfrist av 14 dager som loven av 7. november 1942 fastsetter.

Retten er kommet til det resultat at rekvisisjonen av de lokaler som før de nasistiske myndigheters inngripen benyttedes til systue, betegner et inngrep i en forretningsvirksomhet med betydelig tap for denne til følge. En sådan inngripen må settes i klasse med ekspropriasjon og det må betales full erstatning. Retten anser det nokså sannsynlig at rekvisisjon av disse lokaler ikke ville ha funnet sted, hvis forretningen og systuen hadde vært i full sving som før de nasistiske myndigheter grep inn. Men kommunen skal og kan ikke komme i noen gunstigere stilling overfor saksøkerne på grunn av de nasistiske myndigheters inngripen. Forholdet mellom sakens parter må anskues og avgjøres som om saksøkernes forretning hadde vært i full sving og lagt beslag på hele huset med systuen i 3. etasje. Retten antar at systuen representerer en vesentlig del av forretningsvirksomheten, og at det tap saksøkerne har lidt ved rekvisisjonen er ganske betydelig. Hvis hele huset hadde vært rekvirert, ville forholdet ha trådt klarere frem, og det ville formentlig ikke vært synderlig tvilsomt at erstatning i så tilfelle måtte ytes og at eieren ikke kunne avspises med den husleie som kontrollnemnda fastsetter. Men skal erstatning ytes hvis man tar hele huset, så må resultatet bli det samme når man tar 3. etasje, hvor en vesentlig del av virksomheten holder til.

Retten bygger sin avgjørelse først og fremst på Grunnlovens §105 og de alminnelige erstatningsregler ved ekspropriasjonsartet avståelse, jfr. Castberg: Norges Statsforfatning II, side 323-347, og finner det unødvendig å innlate seg på fortolkning av lov av 7. november 1942 §8, 5-7. ledd som saksøkerne hevder fører til samme resultat hva saksøkte bestrider.

Retten er enig i at saksøkte ikke har noe ansvar for de nasistiske myndigheters handlinger, og retten har oppfattet saksøkerne derhen at de kun krever erstatning for den rekvisisjon som fant sted 29. juni 1945.

For tiden inntil domsavsigelsen ansetter retten skjønnsmessig saksøkernes tap til kr. 7 500 og deretter til kr. 400 pr. måned. I disse beløp blir ikke å gjøre noe fradrag for den leie Nordvik betaler. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl og lagdommerne Aage Mødre og T. Gjessing):

- - -

Lagmannsretten finner med byretten at kommunen må erstatte motparten det tap i næring denne er påført ved rekvisisjonen. Denne er en

Side:835

ekspropriasjonsartet forføyning. Den motankende har derfor etter Grunnlovens §105 og alminnelige ekspropriasjonsgrunnsetninger krav på full erstatning for tap rekvisisjonen påfører ham, derunder tap i næring. Det avhenger av anmodning fra kommunen selv om loven blir gjeldende i kommunen, og kommunen utpeker selv en del av medlemmene av husfordelingsnemnda. Den inntar ekspropriantens stilling, da det er kommunen, som, ved nemnda, krever avståelse i det enkelte tilfelle. Den er ansvarlig for de utgifter rekvisisjonen volder huseieren (leieren) ifølge §8 V i «lov» av 7. november 1942, og blir ansvarlig for det fremtidige «vederlag» for husrommet hvis rekvisisjonen ikke blir frafalt innen 14 dager etter at kommunen er varslet om misligholdelse. Kommunen må således i det hele sies å være utpekt av loven som den huseieren har å holde seg til som ansvarlig for de økonomiske følger av rekvisisjonen. Det må da også være kommunen som er ansvarlig for den erstatning huseieren tilkommer for tap i næring rekvisisjonen har påført ham. Denne oppfatning antas å støttes av høyesterettsdom i Rt-1880-278. Det synes også rimeligst og mest stemmende med alminnelige rettsgrunnsetninger, spesielt regelen om ansvar for skade voldt ved handlinger til avvergelse av nødstilstand, at en kommune som må gå til den nødsforanstaltning å foranledige rekvisisjonsretten innført, blir ansvarlig for de økonomiske følger av de rekvisisjoner den foretar, også dem som ikke er uttrykkelig omhandlet i loven.

Ordlyden av «loven»s §8 VII medfører muligens at hvis et rekvisisjonsvedtak blir trukket tilbake senest 14 dager etter at kommunen er varslet om misligholdelse av «vederlaget», hefter kommunen ikke for tapet av dette. Da huseieren kan kreve utkastelse, blir tapet imidlertid ubetydelig. Dette spesielle forhold kan derfor ikke tillegges noen vekt i motsatt retning av det foran antatte.

At det er opprettet et særskilt organ som utover rekvisisjonsretten kan heller ikke forandre saken. Det er, nevnt foran at loven ikke blir gjeldende i en kommune med mindre denne selv ber, om det, og at kommunestyret velger en del av medlemmene av nemnda.

Om tap i næring direkte omfattes av uttrykket «utgifter» i §8 V i «loven» er det ikke nødvendig å ta standpunkt til.

Retten kan ikke gi kommunen medhold i at den motankende er avskåret fra å kreve erstatning gjennom søksmål i tillegg til det «vederlag» som er fastsatt av kontrollnemnda, eventuelt overordnet myndighet. «Vederlaget» skal betales av den som får seg husrommet tildelt, og antas å skulle bestemmes som en passende husleie. Det ville ikke være treffende å betegne erstatning for tap i næring som følge av rekvisisjonen som vederlag for husrommet. Erstatningen omfattes følgelig ikke av det vederlag kontrollnemnda fastsetter, og må da fastsettes av de ordinære domstoler ettersom ingen annen vel er foreskrevet for huseieren.

Kommunen kan heller ikke gis medhold i at den motankende ikke har noe å kreve fordi han ikke i tide påklaget rekvisisjonen. En legmann vil med en viss rett kunne gå ut fra at husfordelingsnemnda har holdt seg innenfor lovens ramme. Avgjørende er det ihvertfall at det ikke er godtgjort omstendigheter som gjør at retten finner å måtte legge til grunn at vedtaket støttes til uriktig rettsanvendelse og følgelig ville blitt opphevet hvis det var blitt påklaget. Den uriktige rettsanvendelse måtte

Side:836

i tilfelle ha bestått i at lokalene er rekvirert uaktet det var nødvendig for den motankendes næring eller bedrift. Da det ikke er holdepunkt for noe annet, må nemnda imidlertid antas ved skjønnsmessig bedømmelse å ha funnet at lokalene ikke var nødvendige.

Retten finner med byretten at den motankende har lidt tap, men finner både at tapet er mindre enn antatt av byretten, og at den motankende kunne og burde ha begrenset tapet.

Det materiale den motankende har skaffet til bestemmelse av størrelsen av tapet er ikke særlig fyldestgjørende. Tallene for omsetning i de forskjellige år er oppgitt; men de er utilstrekkelige som grunnlag for en beregning av den tapte fortjeneste.

Den motankende søkte den 10. januar 1946 Arbeidsløshetsnemnda om samtykke til å si opp 4 funksjonærer fordi firmaet ikke fikk de rekvirerte lokaler til rådighet. Søknaden ble avslått. Senere har flere av de funksjonærer den motankende har opplyst at søknaden siktet til, sluttet etter eget ønske; men motparten har ansatt nye folk i stedet. Savnet av de rekvirerte lokaler har således ikke medført noen sånn begrensning i virksomheten at det er blitt behov for å si opp noen.

Det finnes imidlertid at den motankende må ha lidt noe tap ved avsavnet av lokalene.

Den motankende driver manufaktur- og konfeksjonsforretning. Det må antas å øke fortjenesten at metervarer syes opp til ferdigvarer, liksom det er en fordel for en konfeksjonsforretning å kunne rette varene. En forretning som har systue kan dessuten nytte ut arbeidskraften ved å beskjeftige folk der når de ikke behøves til ekspedisjon av kunder.

Å bedømme størrelsen av det tap den motankende har lidt er ytterst vanskelig. Retten antar imidlertid at den motankende kunne ha begrenset tapet betydelig. Høsten 1945 innrettet firma et systue i et rom i et tilbygg til forretningsbygningen. I desember 1945 forbod Arbeidsnemda firmaet å bruke rommet til systue da det ikke var tømret og ikke kunne oppvarmes ordentlig. Firmaet innhentet da overslag over hva det ville koste å innrede rommet slik at det kunne godtas av Arbeidsnemnda. Overslaget var kr. 1400. Firmaet fikk på forespørsel den beskjed av kontorsjefen ved husfordelingsnemnda at de omkostningene ikke ville bli betalt av kommunen og foretok ikke mer.

Retten finner at firmaet selv burde ha bekostet arbeidene for å redusere tapet. Rommet hadde vært brukt til systue og måtte fortsatt kunne brukes. Riktignok var det angivelig en utilstrekkelig erstatning for de rekvirerte lokaler, men retten antar at det i betydelig grad kunne ha avhjulpet savnet av disse. Den motankende har fremholdt at det manglet elektrisk installasjon, og at den familie som er innkvartert i de rekvirerte lokaler, legger beslag på en så stor del av den strøm innlegget i huset tåler, at det ikke er tilstrekkelig igjen til maskinene i en systue. Retten kan imidlertid ikke tvile på at det fortsatt kunne avsees strøm til og drives en viss systuevirksomhet i det omhandlede rom.

Erstatningen må derfor reduseres til den del av tapet som ikke ville blitt avverget om den motankende hadde innredet rommet så det ble lovlig å bruke det.

Under hensyn til det og på den annen side omkostningene derved

Side:837

fastsettes erstatningen for tap til og med i dag til kr. 5750, deri innbefattet renter til i dag.

Byretten har dømt kommunen til også å betale et fastsatt beløp pr. måned fremover inntil lokalene blir stillet til disposisjon for den motankende. Begge parter har erklært at de ikke gjør noen prosessuell innvending mot at det fastsettes erstatning pr. løpende måned fremover. Retten finner imidlertid ikke å kunne gjøre det. Det finnes umulig å avgjøre om det vil bli tap i fremtiden og i tilfelle hvor stort det vil bli. Det antas under disse omstendigheter ikke at den motankende selv med den annen parts samtykke kan forlange dom for fremtidig tap i næring, selv ikke i form av en fastsettelsesdom. - - -