RG-1956-151

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1955-10-07
Publisert:	RG-1956-151
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 7. oktober 1955 i ankesak nr. 411/1953
Parter:	Turi Berg m.fl. (høyesterettsadvokat A. D. Kjørnæs) mot Haakon Berg (høyesterettsadvokat Per Helweg).
Forfatter:	Lagmann Reidar Aasgaard, lagdommerne K. Strømsted, J. Aars Rynning
Lovhenvisninger:	Lov om bruksrettigheter (1874) §3, Veiloven (1912) §80, Lov om bruksrettigheter (1874), §88, §92, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Hotelleier Haakon Berg uttok den 1. april 1952 stevning til lensmannsskjønn i Ål i henhold til lov av 23. mai 1874 §3. Stevningen var rettet mot Turi Berg, Torleiv Skarsgaard, Ola T. Skarsgaard, tannlæge Isak Dworsky, Bjørn Devor og Per Devor. Lensmannsskjønnet, som ble bestyrt av lensmannen i Gol som settelensmann, ble holdt den 12. juni 1952 og det ble avsagt sådant enstemmig skjønn:

«Skjønnet finner at lov av 23. mai 1874 paragraf 3 gir hjemmel for å fremme skjønnet idag. Skjønnet finner at fordel ene for saksøkeren er vesentlig større enn ulempene for de saksøkte, slik at de saksøkte må tåle at deres vegrett blir flytt til et for grunneieren mer hensiktsmessig sted, og da å nytte den idag påviste veg fram til det omtalte lukehus. Dette under forutsetning at saksøkeren Haakon Berg skaffer den nødvendige rett herfor. Utenom det beløp som er nevnt idag og som Oslo lysverker og Haakon Berg, ialt kr. 4550, skal utbedre vegen for, betaler saksøkeren Haakon Berg til de saksøkte for utbedring av opplagstomt ved lukehuset kr. 2000, samt å skaffe den nødvendige rett til opplagstomten. Saksøkeren Haakon Berg betaler de saksøkte for juridisk bistand kr. 300.»

Begge parter begjærte overskjønn og overskjønnsretten, sorenskriveren i Hallingdal med skjønnsmenn, avsa den 14. april 1953 sådant enstemmig overskjønn:

«1. Den av de saksøkte, Turid Berg, Torleif Skarsgård, Ola T. Skarsgård, tannlege Dworsky, Bjørn Devor og Per Devor, påståtte veirett over og opplagstomt på Bergsjø Høyfjellshotells grunn tillates overflyttet til en anlagt og opparbeidet

Side:152

vei bak Bergsjø Høyfjellshotell fra Ola Skarsgårds seter til der hvor den nye vei støter sammen med den gamle transportvei.

2. I erstatning til de saksøkte Turid Berg, Torleif Skarsgård, Ola T. Skarsgård, tannlege Dworsky, Bjørn Devor og Per Devor, en for alle og alle for en, - for utgifter til ervervelse av grunn til og opparbeidelse av snuplass for motorvogner ved Bergsjø - betaler saksøkeren, Haakon Berg kr. 600 som betales innen 2 uker etterat Haakon Berg har gitt beskjed om hvorvidt han vil kreve veien omlagt.

3. I saksomkostninger til de saksøkte, Turid Berg, Torleif Skarsgård, Ola T. Skarsgård, tannlege Dworsky, Bjørn Devor og Per Devor, en for alle og alle for en, betaler Haakon Berg kr. 800 som erlegges innen 2 uker etter overskjønnets lovlige forkynnelse.»

Om saksforholdet vises til overskjønnsrettens grunner. Det tilføyes at den dom av Hallingdal herredsrett om veirett m.v. på Bergsjø hotells tomt for Turi Berg, Torleiv Skarsgaard og Ola T. Skarsgaard som overskjønnsretten nevner, ble avsagt den 4. juli 1951 med følgende domsslutning:

«Saksøkerne Torleiv Skarsgård, Ola T. Skarsgård og Turid Berg kjennes berettiget til bruk av veien fra «Slakteplassen» over saksøkte, Haakon Bergs, hotelleiendom frem til Bergsjø, herunder rett til midlertidig henleggelse ved Bergsjø av gjenstander under transport til og fra saksøkernes støler.

I saksomkostninger betaler saksøkte Haakon Berg til saksøkerne Torleiv Skarsgård, Ola T. Skarsgård og Turid Berg tilsammen kr. 300. Saksomkostningene betales innen 2 uker etter denne doms lovlige forkynnelse.»

Som nevnt av overskjønnsretten er denne dom påanket til lagmannsretten, som ved kjennelse av 11. mars 1954 har stanset saken i påvente av resultatet av skjønnet etter loven av 23. mai 1874. Likeledes er av samme grunn den sak som er anlagt ved Hallingdal herredsrett av tannlæge Dworsky stanset.

Turi Berg, Torleif Skarsgaard, Ola T. Skarsgaard og tannlæge Dworsky har påanket overskjønnsrettens avgjørelse til lagmannsretten. Under ankeforberedelsen gjorde Haakon Berg gjeldende at lovlig ankeerklæring ikke kunne ansees innkommet og påsto anken avvist. Ved lagmannsrettens kjennelse av 5. februar 1954 ble det imidlertid besluttet at «ankesaken fremmes til fortsatt behandling».

De ankende parter anfører at de rettigheter de har over ankemotpartens eiendom ifølge Hallingdal herredsretts dom av 4. juli 1951 er rett til å bruke veien til Bergsjøen, rett til midlertidig å henlegge gjenstander på eiendommen og endelig rett til å ha båt liggende ved stranden i den utstrekning deres ferdsel mellom bygden og setrene (for Dworskys vedkommende, hytten) ved Bergsjøen gjør det nødvendig. Dette er subjektive tinglige rettigheter som ved en overflytting i

Side:153

henhold til loven av 23. mai 1874 ikke kan endres, og loven forutsetter at det bare kan være tale om overflytting av slike rettigheter til et annet sted innenfor den tjenende eiendoms grenser. Hvis rettighetene skal kunne flyttes utenfor den tjenende eiendoms grenser, må det iallfall allerede på det tidspunkt skjønnet holdes, foreligge samtykke fra vedkommende tredjemann til at rettighetene overflyttes til hans eiendom med det samme innhold som de hadde før. Det må således, hevder de ankende parter, ligge utenfor den adgang til overflytting av rettigheter som loven av 1874 gir å henvise rettighetshaveren til å nytte en allemannsrett som når som helst, uten erstatning, kan bli fratatt dem, eller til å søke å skaffe seg en rett svarende til den de hadde før ved anvisning på et ekspropriasjonskrav som er mer eller mindre sjansebetonet. Det er imidlertid dette som er gjort ved overskjønnet og de ankende parter mener at overskjønnsretten derved har begått feil som må lede til skjønnets opphevelse.

Hva veiretten angår, anfører de ankende parter at forholdet med hensyn til den nye vei er uklart og rotet. Det pekes således på at det ikke foreligger konsens mellom Oslo Lysverker og eierne av den nye vei med hensyn til det tilskudd på kr. 5000 til veien som Oslo Lysverker betingelsesvis har tilbudt. Oslo Lysverker har som betingelse for å yte nevnte tilskudd blant annet satt at de alternative takster som ble avgitt ved reguleringsskjønnet for så vidt angår Torleiv Skarsgaard og tannlæge Dworsky blir gjeldende. Denne betingelse er imidlertid ikke nevnt i den tillatelse til bruk av veien som ble gitt Torleiv Skarsgaard og Dworsky i møte den 1. oktober 1952 av en del av veieierne. Noen slik betingelse kunne for øvrig ikke settes, hevder de ankende parter, idet Oslo lysverker etterat reguleringsskjønnet ble holdt alltid har betalt full erstatning og således bundet seg til dette alternativ. Det pekes videre på at tre av veieierne ikke var varslet til veimøtet den 1. oktober 1952. Vedtaket på dette møte var derfor ikke gyldig. Vedtaket er riktignok gjentatt på et møte den 24. august 1955, hvortil alle veieierne ble innkalt, men en av veieierne stemte imot å gi Skarsgaard og Dworsky rett til å bruke veien, og et flertall kan ikke binde mindretallet i et forhold som det foreliggende. Endelig pekes det på at Skarsgaard og Dworsky i tilfelle vil få økede utgifter ved bruk av den nye vei. Det er satt som betingelse for bruken at de må bære sin andel i de årlige forpliktelser som påhviler veieierne. Det er uklart hva der menes med «de årlige forpliktelser». Det skyldes mange penger for anlegget av veien og kanskje kan det bli spørsmål om å utligne anleggsutgiftene også på Skarsgaard og Dworsky, enten i form av bompenger eller ved direkte utligning. Under enhver omstendighet vil de få utgifter til vedlikehold som de ikke har hatt før, og hvis erstatningen fra Oslo Lysverker skulle bli nedsatt, vil det bety en ytterligere belastning for dem.

Side:154

Hva opplagsplass angår, hevdes det å være en feil når overskjønnet har henvist de ankende parter til å bruke den gamle transportveien til lukehuset som opplagsplass. Grunnen tilhører Rødungstølens sameie, og veien er anlagt av Oslo Lysverker som fremdeles har rett til å bruke den. Noe samtykke fra disse til å bruke veien som opplagsplass foreligger ikke. Tvert imot har 5 av Rødungstølens 6 sameiere i en udatert erklæring som er fremlagt for lagmannsretten uttalt at de motsetter seg slike disposisjonsrettigheter over deres eiendom som overskjønnet har gitt anvisning på.

Hva båtplass angår, ligger forholdet lignende an som når det gjelder opplagsplass. Selv om det er en allemannsrett å legge til med båt i en utmark som her, er det mulig at forholdet stiller seg annerledes i dette tilfelle hvor det gjelder en stadig ferdsel, hvor båtene kan bli liggende i flere dager ved stranden. Iallfall vil grunneierne når som helst kunne disponere over grunnen på en slik måte at de ankende parter må fortrekke uten å kunne kreve noen erstatning.

Hva endelig snuplass angår, hevdes det å være en feil når de ankende parter er gitt anvisning på ekspropriasjon etter veiloven §80, så meget mer som det er tvilsomt om en slik ekspropriasjon vil føre frem. Det kan således reises tvil om hvorvidt opparbeidelse av snuplass omfattes av veilovens §80. Det kan også være tvil om det her dreier seg om «gårdsbruk» eller «bosted». Torleiv Skarsgaard har således bare en seterløkke og ikke hus ved Bergsjøen. Dworsky har riktignok bruksretten til hus, men det er bare i bruk som feriested.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«1. Hallingdal herredsretts overskjønn av 14. april 1953 oppheves.

2. Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger ved samtlige instanser til de ankende parter.»

Ankemotparten, Haakon Berg, anfører at det ikke er riktig at loven av 1874 gir en så snever adgang til overflytting av rettigheter som de ankende parter hevder. Visstnok tenkte man, da loven ble gitt, ikke på annet enn overflytting til et annet sted på den tjenende eiendom. Men allerede ved en dom av Høyesterett inntatt i Rt-1881-407 ble det gjort brudd på dette prinsipp. Ved denne dom ble det godtatt at en veirett ble overflyttet til offentlig vei, hvilket innebærer at vedkommende rettighet ikke bare kan flyttes utenfor den tjenende eiendom, men også endres fra en subjektiv rett til en allemannsrett. Det gjelder bare om å finne en praktisk ordning, og det er det som er gjort i nærværende tilfelle.

Hva rett til å bruke den nye veien angår, anføres det at denne er klar for alle de ankende parters vedkommende. Turi Berg og Ola T. Skarsgaard er medeiere i veien, og Torleiv Skarsgaard og tannlæge Dworsky har ved beslutningen på veimøtet den 1. oktober 1952, gjentatt i møte den 24. august 1955, fått rett til å bruke den. Det er nemlig her ikke tale om et

Side:155

sameie, men om et samvirkelag, hvor et flertall binder mindretallet, og selv om man kunne se det som et sameie, ville en disposisjon som den foreliggende kunne skje ved et flertallsvedtak. Med hensyn til utgiftene ved bruken av veien hevder ankemotparten at det ved de nevnte vedtak bare er tatt forbehold om deltagelse i vedlikeholdsutgiftene.

Også forholdet til Oslo Lysverker er klart, mener ankemotparten, som for så vidt henviser til det som overskjønnsretten har anført.

Med hensyn til opplagsplass og båtplass anfører ankemotparten at de ankende parter vil kunne bruke de av overskjønnsretten anviste steder i kraft av den rett alle og enhver har til ferdsel i høyfjellet. Det er riktignok en teoretisk mulighet for at grunneierne vil kunne disponere grunnen til fortrengsel for de ankende parter, men den er så liten at det må kunne sees bort fra den, idet man ikke er pliktig til å bøye seg for en sjikanøs utestengning. Hva snuplass angår, hevder ankemotparten prinsipalt at noen særskilt opparbeidelse av en sådan ikke er nødvendig, idet det er anledning til å snu på veien flere steder slik som den nå ligger. De tilkjente kr. 600 kan derfor sees som en erstatning for den ulempe det måtte bli ved ikke å ha noen særskilt snuplass. Ankemotparten henviser i denne forbindelse til overskjønnsrettens bemerkning om at «hvis de saksøkte ønsker å opparbeide en egen snuplass» osv. Subsidiært hevdes det at anvisningen på å gå til ekspropriasjon i dette tilfelle må ligge innenfor rammen av bestemmelsen i loven av 1874. Det dreier seg her om et helt ubetydelig ledd i overflyttingen av de ankende parters rettigheter, og utsikten til at den forutsatte ekspropriasjon vil føre frem, er sa overveiende sannsynlig at man må kunne legge til grunn at den går i orden.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

«1. At anken forkastes.

2. At ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Ankeforhandling ble holdt i Ål den 28. og 29. juni d. å. og avsluttet i Oslo 23. september etterat forliksforhandlinger i mellomtiden forgjeves har funnet sted. Partene, unntagen Turi Berg, har avgitt forklaringer. Videre er forklaringer avgitt av Turi Bergs lagverge, Ola Olsen Torkilsgard, og av et vitne. Det er fremlagt en del nye dokumenter, deriblant utskrifter av de to foran nevnte veimøter og den nevnte erklæring fra Rødungstølens sameie.

Retten har sammen med partene og deres prosessfullmektiger foretatt åstedsbefaring.

Lagmannsretten bemerker:

Begge parter er av den oppfatning, og heri er retten enig, at det ved bestemmelsen i lov av 23. mai 1874 §3 bare er tenkt på en overflytting av vedkommende rettigheter til et annet sted på den tjenende eiendom uten noen adgang til å

Side:156

endre rettighetenes karakter. Ifølge den påberopte dom av 1881 har Høyesterett riktignok antatt at dette prinsipp ikke er ufravikelig, men den overflytting av veiretten til offentlig vei som der forelå, var så innlysende rimelig at dommen ikke synes å gi grunn til den forståelse at det er en kurant sak å flytte vedkommende rettigheter utenfor den tjenende eiendoms grenser. Retten antar derfor at en betingelse for at en slik overflytting skal kunne skje, må være at det allerede når skjønnet holdes, må være på det rene at rettighetene kan utøves på det nye sted og i det vesentlige med samme slagkraft som før.

Ut fra det syn lagmannsretten således har på forståelsen av loven av 1874 er den kommet til at de krav som må stilles ikke er tilgodesett i nærværende sak.

Med hensyn til veiretten antar retten riktignok at Torleiv Skarsgaard og tannlæge Dworsky har fått en ubestridelig rett til å bruke den nye vei, idet retten er enig med ankemotparten i at et flertall av veieierne - hva enten man nå ser forholdet som et samvirkelag eller et sameie - må kunne binde mindretallet i et tilfelle som det foreliggende. Retten finner imidlertid at det forbehold om deltagelse i «de årlige forpliktelser» som er tatt, er så vidt uklart at det ikke finnes riktig uten videre å overflytte den tidligere veirett til denne vei. I samme retning peker den omstendighet at det fremtidige forhold med hensyn til Oslo Lysverkers erstatningsansvar etter reguleringsskjønnet overfor Torleiv Skarsgaard og tannlæge Dworsky er uklart, dersom en slik overflytting av veiretten finner sted.

Med hensyn til opplagsplass og båtplass kan retten ikke være enig med ankemotparten i at det må være tilstrekkelig her å gi anvisning på en rett som alle og enhver har. Det foreligger ikke tilstrekkelige opplysninger til å anta at det bare er en teoretisk mulighet for at grunneierne kan komme til å disponere grunnen til fortrengsel for de ankende parter, og selv om de ikke behøver å bøye seg for en sjikanøs utestengning, kan det i så fall bli en tvist som det ikke vil være rimelig å utsette dem for. Det kan for øvrig diskuteres om en opplagsplass av den bestemte beliggenhet og utstrakte bruk, som de ankende parter har behov for, og som av overskjønnsretten er forutsatt henlagt til transportveien til lukehuset, kan tas i bruk bare i kraft av en allemannsrett.

Hva endelig snuplass for biler angår, har overskjønnsretten uttalt at det er «nødvendig at det skaffes de saksøkte (hvis veien skal overflyttes) en snuplass der hvor den nye veien støter sammen med den gamle transportvei til lukehuset», og den fastsatte erstatning på kr. 600 er uttrykkelig basert på hva det vil koste å ekspropriere grunn til og å opparbeide en slik plass. Til tross for den av ankemotparten påberopte og foran gjengitte bemerkning av overskjønnsretten om at «hvis de saksøkte» osv. og hans påstand om at det er

Side:157

anledning til å snu på veien uten noen opparbeidelse av snuplass, finner retten å måtte gå ut fra at overskjønnsrettens avgjørelse er basert på den forutsetning at opparbeidelse av en særskilt snuplass er nødvendig.

Spørsmålet blir således om anvisning på å skaffe seg en slik snuplass ved ekspropriasjon tilfredsstiller kravet etter loven av 1874. Retten kan ikke finne at så er tilfelle. Som foran bemerket, antar retten at en betingelse for at overflytting utenfor den tjenende eiendom skal kunne skje, blant annet må være at det allerede på det tidspunkt skjønnet holdes må være på det rene at rettighetene kan utøves på det nye sted. Uten at retten finner grunn til å innlate seg på noen bedømmelse av den større eller mindre sannsynlighet for at en ekspropriasjon som forutsatt ville føre frem, antar retten at en slik henvisning til ekspropriasjon som her er skjedd ligger utenfor rammen av loven av 1874.

Overskjønnet vil etter dette måtte bli å oppheve, og ankemotparten finnes å måtte erstatte de ankende parter saksomkostningene for alle instanser, også for lagmannsretten, jfr. tl. §180, annet ledd og §172, første ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Overskjønnet oppheves.

I saksomkostninger betaler Haakon Berg til Turi Berg, Torleiv Skarsgaard, Ola T. Skarsgaard og Isak Dworsky 2500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra denne kjennelses forkynnelse.

Av overskjønnet (sorenskriver O. Ulfsby med skjønnsmenn):

Den 1. april 1952 har advokat Schrøder på vegne av Håkon Berg utferdiget sådan stevning til et lensmannsskjønn i Ål:

«Saksøkeren er eier av Bergsjø Høyfjellshotell med tilhørende grunnstykker av gnr. 91 bnr. 4 Røungstølen ved utløpet av Bergsjøen i Ål.

De saksøkte er eiere av setervolder med derpå oppførte setre, beliggende på Bergsjøens Nordre side (saksøkte nr. 1-3) eller eiere (nr. 5 og 6) eller bruksberettiget (nr. 4) til sportshytte, beliggende på setervold med tilsvarende beliggenhet. Adkomsten til setrene på Bergsjøens nordside har fra gammel tid tatt opp fra vedkommende gårder i bygden, østenom Bergsjø og frem til stølene, - og har ikke i det hele berørt setrene ved utløpet av vannet.

I tilknytning til det veianlegg innover til Langstølene i fjellet, som påbegyntes omkring århundreskiftet, er der imidlertid i tiden fra omkring 1920 og utover etter hvert også blitt kjørevei fra den nevnte fjellvei opp til Røungstølene, og derunder også til gnr. 91 bnr. 4 Røungstølen til fremkomst for sin nevnte trafikk over hans setervold, frem til vannet, samt rett til å hensette midlertidig på setervolden gjenstander, under transport til og fra setrene og hytten.

Side:158

Saksøkeren har bestridt deres rett til fremkomst over og henleggelse av eller hensetten av gjenstander på hans eiendom, som han har kjøpt heftelsesfri.

Subsidiært har han gjort gjeldende at retten, hvis noen sådan måtte være ervervet på en overfor ham rettsbeskyttende måte, i tilfelle har knyttet seg til den del av hans eiendomsområde som ved reguleringen av Bergsjø er satt under vann.

De saksøkte nr. 1-3 har imidlertid ved dom av Hallingdals herredsrett fått medhold i sitt krav om veirett over hotelltomten med rett til henleggelse av gjenstander på setervolden, - og nr. 4 som med forbehold om fortsatt bruksrett har solgt sin hytte ved Bergsjøen, til de saksøkte nr. 5 og 6, har reist tilsvarende søksmål.

Den forannevnte dom av Hallingdal herredsrett er appellert. Da der imidlertid, under medvirkning av Holsanlegget, nå er bygget bilvei fra setervolden ved Bergsjøoset østover på vannets nordside frem til, og forbi, de der liggende setre og hytter og saksøkeren er av den oppfatning at de saksøkte, selv om de hadde fremkomstrett som påstått over hotelltomten, vil ha like god, eller helst mer fordelaktig adkomst til sine setre og den nevnte hytte ad denne nye vei, samtidig som han derved ville frigjøres for den ulempe som trafikken på og over hotelltomten innebærer, har han, under henvisning til lov av 23. mai 1874 §3 ønsket skjønn avholdt for å få fastslått om og i tilfelle på hvilke vilkår han vil være berettiget til å få overført den påståtte veirett over og midlertidige opplagsrett på hotelltomten til den nyanlagte vei. - - -»

Underskjønnet ble avholdt 12. juni 1952 med slikt resultat: «Skjønnet finner at lov av 23. mai 1874 paragraf 3 gir hjemmel for å fremme skjønnet idag. Skjønnet finner at fordelen for saksøkeren er vesentlig større enn ulempene for de saksøkte, slik at de saksøkte må tåle at deres vegrett blir flytt til et for grunneieren mere hensiktsmessig sted, og da å nytte den idag påviste veg fram til det omtalte lukehus. Dette under forutsetning at saksøkeren Håkon Berg skaffer den nødvendige rett herfor. Utenom det beløp som er nevnt idag og som Oslo Lysverker og Håkon Berg, ialt kr. 4550, skal utbedre vegen for, betaler saksøkeren Håkon Berg til de saksøkte for utbedring av opplagstomt ved lukehuset kr. 2000, samt å skaffe den nødvendige rett til opplagstomten. Saksøkeren Håkon Berg betaler de saksøkte for juridisk bistand kr. 300. Skjønnet er enstemmig. Omkostningene ved skjønnet idag bæres av saksøkeren. Skjønnsboka ble opplest. Da ingen av partene var tilstede, og heller ikke deres prosessfullmektiger, blir skjønnsresultatet å forkynne for partene, samtidig som de gjøres kjent med reglene for overskjønn.» - -

Begge parter har i rett tid begjært overskjønn. - - -

Saken ble foretatt den 12. august 1952, hvor partene møtte og avga forklaring, liksom åstedsbefaring ble foretatt og vitner ble avhørt og dokumentasjon foretatt.

Høyesterettsadvokat Schrøder har på saksøkerens vegne anført følgende:

Det er nå bygget bilvei frem til Turi Bergs seter og videre nordover til Hesthovdstølen, og det må da være en stor fordel for de

Side:159

saksøkte å kunne benytte denne bilvei helt frem til setrene istedenfor å kjøre opp til Bergsjøen og der losse av og foreta resten av transporten pr. båt. Fra saksøkerens side er det i denne sammenheng blitt anført at Oslo Lysverker (som har konsesjon på regulering av Bergsjøen) foretar nedtapping av vannet om vinteren og vannet stiger ikke før langt ut på sommeren og det er da vanskeligheter med båttransporten. Derimot i nærheten av Oslo Lysverkers lukehus er grunnen utmudret og der er det til stadighet lett å legge til med båt.

Den ovenfor nevnte bilvei er langt utenom saksøkeren, Haakon Bergs hotelltomt. Dette er en privat vei som er bygget av setereiere med statsbidrag. Det er på det rene at to av de saksøkte, nemlig Turi Berg og Ola T. Skarsgård er medeiere i veien og advokat Schrøder har fremlagt en erklæring av 12. mars 1950 hvorav det fremgår at Turi Berg og Ola T. Skarsgård sammen med 7 andre grunneiere overfor Ål kommune garanterer vedlikeholdet av veien.

Høyesterettsadvokat Schrøder anfører at det for de saksøkte er lettvint å komme inn på denne veien. Med hensyn til setereierne Turi Berg og Ola T. Skarsgård er saken helt klar da de er medeiere i veien. De øvrige saksøkte er riktignok ikke medeiere i veien, men saksøkeren anfører at veien blir åpen for alle som betaler bompenger. Dessuten gir veilovens §92 adgang til å ekspropriere seg inn på den nye vei.

Saksøkeren mener at omlegging av veien ikke medfører noen ulempe, men bare fordeler. Fra saksøkerens side er fremlagt en erklæring fra Oslo Lysverker av 2. juli 1952 sålydende: «Hol Kraftverk er villig til å delta med ca. kr. 3500 tilsvarende de alternative takster.»

Det er på det rene at den nye veien ikke går over saksøkerens eiendom, men saksøkeren mener at den rettslige betingelse for å få omlagt veien allikevel er til stede og henviser i så henseende til en avgjørelse i Rt-1881-407, hvor det ble antatt at en veirett kunne flyttes til en offentlig vei utenfor den tjenende eiendom. Videre anfører saksøkeren at han om vinteren kjører opp til hotellet med beltebil og denne vintervei kan de saksøkte benytte når de bare ikke kjører over hotelltomten.

Hva angår den av underskjønnet nevnte opplagsplass ved lukehuset mener saksøkeren at denne er overflødig og biler kan eventuelt snu ved lukehuset på en plass som er opparbeidet av Oslo Lysverker. - - -

De saksøkte ved høyesterettsadvokat Kjørnæs har anført at overskjønnet må gå ut fra at det eksisterer en veirett.

De saksøkte mener at det ikke er rettslig adgang til å flytte veien, idet §3 i loven av 23. mai 1874 bare gir anvisning på å flytte en vei på samme eiendom. Man kan ikke overflytte en gratisrett over til en rett som det må betales for. Med hensyn til avgjørelsen i Rt-1881-407 bemerker de saksøkte at her var det tale om en offentlig vei, men i det foreliggende tilfelle er det en privat vei og de saksøkte henviser til Rt-1915-480.

Med hensyn til den nye vei så peker de saksøkte på at denne eies av en tredjemann som ikke er part i saken og som ikke engang er stevnet. Han kan ikke uten videre gå inn i det aktivum som den

Side:160

nye vei representerer, - det må det i tilfelle betales for og de saksøkte har fremlagt erklæring av 11. august 1952 fra styret i stølsveien Bergsjø Hotell-Hesthovdstølen hvor det heter at styret antar at hytteeiere langsmed veien må for å bruke veien bli veielere. Men styret sier at den endelige bestemmelse tilligger samtlige veieiere.

Med hensyn til opplagsplassen ved lukehuset anfører de saksøkte at også her er det tredjemann som eier grunnen og man vet ikke hvordan grunneierne vil stille seg.

De saksøkte innrømmer at den nye vei nok kan dekke et visst behov, men den dekker på langt nær ikke det behov som den gamle vei tilfredsstiller. For det første kan ikke den nye vei brukes som vintervei da det legger seg store snefonner, særlig mener de saksøkte at det like ved lukehuset legger seg en snefonn som umuliggjør enhver vintertrafikk. I denne forbindelse anfører de saksøkte at de har bruk for veien ved pinsetider og da er det ufremkommelig på grunn av den store snefonn ved lukehuset. De saksøkte presiserer sterkt at tidsbehovet er vesentlig og dette dekkes ikke ved den nye veien. Fra de saksøktes side blir det fremhevet at det er plass nok på hotelltomten. En annen ulempe ved den nye veien er også den at rutebilen går til Bergsjø, og skal den nye veien brukes, må man bære reisegods frem til lukehuset, ca. 300-400 meter. - -

Overskjønnsretten skal bemerke:

Etter ordlyden i §3 i lov av 23. mai 1874 kunne det se ut til at det kun er overflytting på samme eiendom som loven gir anvisning på. Dette vil jo også i de aller fleste tilfelle være det naturlige da det hører med til sjeldenhetene at en veirett blir eller kan overflyttes til et annet sted enn på samme grunn, da jo en tredjemann som regel vil motsette seg å få en veirett lagt over sin grunn, men hvor servitutthaveren kan bli henvist til en offentlig vei eller til en privat vei som stilles til hans disposisjon på ikke dårligere vilkår enn han hadde før, antar overskjønnsretten at loven av 23. mai 1874 ikke skulle være til hinder herfor, såfremt de øvrige betingelser finnes å foreligge.

Med hensyn til det foreliggende tilfelle er å merke at de saksøktes trafikk over saksøkerens eiendom må medføre en ulempe for saksøkeren da hotelltomten er svært liten. Det kan derfor være naturlig at saksøkeren vil ha veien flyttet.

Overskjønnsretten vil først bemerke at det som saken i virkeligheten dreier seg om er å skaffe de saksøkte adgang frem til Bergsjøen, hvorvidt de saksøkte kan eller vil benytte bilveien helt frem er nokså uvesentlig for avgjørelsen av saken. Det som den påståtte rett går ut på (og som herredsretten har gitt de saksøkte medhold i) er å komme frem til vannet og ha opplagsplass der, og det er denne rettighet som nå forsøkes overflyttet til et annet sted. Retten vil dog påpeke at selv om den nye vei delvis blir benyttet helt frem, så kan det dog allikevel være behov for å transportere en del gods med båt, særlig gjelder dette for Ola T. Skarsgård og tannlæge Dworsky da den nye vei ikke ligger så særlig bekvemt til for disse to saksøkte.

Med hensyn til de rent faktiske forhold så er overskjønnsretten av den oppfatning at den nye vei bak hotellet og frem til vannet

Side:161

ikke kan sies å være dårligere enn den gamle vei og heller ikke kan det sies at det er vanskeligere å legge til med båt der hvor den nye vei kommer ned til vannet enn ved hotelltomten. Det er nok så at ved lukehuset kan biler snu, men dette er en plass som er opparbeidet av og disponeres av Oslo Lysverker. I alminnelighet vil Oslo Lysverker ikke ha noe å innvende mot at plassen blir benyttet, men det kan oppstå situasjoner da plassen helt er opptatt av Oslo Lysverker. Det er derfor nødvendig at det skaffes de saksøkte (hvis veien skal overflyttes) en snuplass der hvor den nye veien støter sammen med den gamle transportvei til lukehuset. Plassen må være så stor at man kan snu med en lastebil, og overskjønnsretten mener at plassen må være 12 m x 10 m. Noen egen opplagsplass antas derimot ikke nødvendig da den gamle transportveien må kunne brukes til opplagsplass.

Ved at snuplassen legges der hvor den nye vei støter sammen med den gamle transportvei til lukehuset unngår man også i vesentlig grad den snefonn som skal legge seg i nærheten av lukehuset, og det antas at man selv ved pinsetider uten noe særlig besvær kan komme frem til vannet ad den nye vei og frem til det sted hvor den nye vei møter den gamle transportvei.

Med hensyn til de saksøktes anførsler om at rutebilen går til Bergsjø og at det blir en ulempe med å bære varer 300-400 meter, antar overskjønnsretten at det er hotellet som har medføft at det går rutebil om sommeren opp til hotellet og dette er ikke et rettsforhold som de saksøkte har noe krav på ifølge veiretten.

På sommerføre vil derfor den nye vei fullt ut dekke behovet. Med hensyn til ferdsel på vintertid så er det sikkert nok at den nye vei ikke kan brukes, - den gamle vei kunne vel heller ikke brukes i hele sin lengde fra slakteplassen og opp til hotellet, men dette er uvesentlig, da man som regel har kjørt en annen vei om vinteren, - men det er avkjøringen og påkjøringen på isen som spiller den største rollen. Før har man kjørt over hotelltomten også om vinteren. Det må antas at det ikke blir noe større ulempe for de saksøkte å køre av og på isen i den annen ende av dammen (lengst fra hotellet), - og så komme inn på den vinterveien som saksøkeren benytter til kjøring med beltebil. Dette under forutsetning av at saksøkeren ikke legger noen hindringer i veien for benyttelse av denne vei. Under hovedforhandlingen anførte saksøkeren, Håkon Berg, at det ikke vil bli lagt noen hindringer i veien for benyttelse av denne vinterveien (traktor- eller beltebilveien) og retten går ut fra at noen hindringer ikke vil oppstå for de saksøkte ved benyttelsen av denne veien.

Hva det rent faktiske angår skulle således betingelsene for å flytte veien være til stede, da overskjønnsretten antar at den nye vei ikke blir mer besværlig for de saksøkte enn den gamle vei, - den nye veien blir heller bedre.

Med hensyn til de rettslige betingelser for å kunne flytte veien så er det allerede nevnt at overskjønnsretten antar at det ikke er uforenelig med loven av 23. mai 1874 å flytte veien til grunn utenfor den tjenende eiendom hvis dette er mulig, og den nye veien stilles til disposisjon på samme betingelser som den gamle veien.

Side:162

I høyesterettsdommen av 1881 ble det antatt at det var adgang til å flytte en privat vei over en eiendom til en offentlig vei i nærheten. Utgangspunktet må være at servitutthaveren ikke skal ha noen utgifter på en overflytting. Dette var således tilfelle i den sak som er omhandlet i hr.dommen av 1881. Servitutthaveren ble der henvist til en offentlig vei der fritt og uten avgift kunne trafikeres av hvem som helst. I det foreliggende tilfelle er den nye vei bak hotellet en privat vei som kun kan benyttes av de interesserte. Nå er imidlertid Turid Berg og Ola T. Skarsgård medeiere i veien og det må derfor antas at de uten økede utgifter også kan trafikere veistumpen bak hotellet. Derimot er tannlæge Dworsky, Bjørn Devor og Per Devor, samt Torleif Skarsgård ikke medeiere i veien, så for disses vedkommende stiller jo saken seg annerledes.

Nå er imidlertid å merke at Oslo Lysverker ved ekspropriasjonsskjønnet, avhjemlet den 3. november 1948, under befaringen lot tilføre rettsboken følgende: «O. L. ba avgitt skjønn alternativt under den forutsetning at O. L. yder de interesserte et beløp på kr. 5000,- som skal anvendes til anlegg av en ny veiforbindelse fra veien fra bygden vestenfor Ola Skarsgårds seter, østover nordenfor seteren og hotellet frem til den eksisterende vei langs Bergsjø. Veien må opparbeides i en bredde av 2,5 m. Grunnspørsmålet er O. L. uvedkommende. Veien skal være åpen for trafikk for eierne av støler og hytter ved Bergsjøen.»

Det ble avgitt alternative takster idet den erstatning som ble tilkjent Håkon Berg ble redusert med kr. 1000 + 25 % hvis veien bak hotellet ble bygget. Likeså ble den årlige erstatning tilkjent tannlæge Dworsky redusert med kr. 12 + 25 % og erstatning tilkjent Torleif Skarsgård (g.nr. 89 b.nr. 1 og 3) redusert med kr. 40 + 25 %.

Nå er imidlertid veien bak hotellet blitt bygget uten dette tilskudd fra O. L. (tilskudd kr. 5000).

Ved en skrivelse av 12. september 1952 og telegram av 13. april 1953 har O. L. erklært seg villig til å betale kr. 5000 til veianlegget bak hotellet på betingelse av at veien er åpen for trafikk samt at O. L. får benytte veien frem til lukehuset, men forplikter seg til å istandsette veien hvis den ødelegges som følge av den bruk O. L. gjør av veien, samt at de årlige erstatninger til Skarsgård og Dworsky blir redusert overensstemmende med de alternative takster i overskjønnet avhjemlet 3. november 1948 og at Håkon Berg tilbakebetaler kr. 1000 + 25 % som han har fått utbetalt fra O. L.

Advokat Kjørnæs har hevdet at O. L. for flere år siden har truffet sitt valg og at den årlige erstatning til Skarsgård og Dworsky derfor nå ikke kan reduseres.

Overskjønnsretten er ikke enig med advokat Kjørnæs i at O. L. tidligere har truffet sitt valg angående alternativer. At Oslo Lysverker hittil har betalt de forhøyede erstatningene er en følge av at dette måtte de gjøre inntil veien var opparbeidet. O. L. har nemlig ikke selv påtatt seg å bygge veien så O. L. hadde ikke adgang til å velge alternativ før enn de virkelig så om veien ble opparbeidet.

Overskjønnet er heller ikke enig med advokat Kjørnæs når han

Side:163

hevder at Torleif Skarsgård og tannlæge Dworsky her mister en inntekt som må erstattes dem. De har nemlig fått erstatning for ulempe ved reguleringen og når overskjønnet, avhjemlet 3. november 1948, har fastsatt en forhøyet årlig avgift for ulemper ved veien over hotelltomten, så er det selvsagt av den grunn at ekspropriasjonsoverskjønnet her har funnet at ulempene er større enn når veien blir omlagt. Det er således ikke tale om noen inntekt, men om erstatning for ulempe, og når ulempene blir mindre blir selvsagt også erstatningen mindre. De blir således ikke dårligere stillet økonomisk ved at O. L. utbetaler den mindre erstatning. Det er også å merke at grunneierne selv må ha innsett det fordelaktige ved å bygge veien da de satte arbeidet i gang og opparbeidet veien uten først å forhøre seg om tilskudd fra O. L.

Overskjønnsretten finner at dette tilskudd fra O. L. dekker det alt vesentligste av anleggsomkostningene for veistykket bak hotellet. Det må således være på det rene at de saksøkte ikke får noen utgifter å dekke med hensyn til anleggsutgiftene på veien fra Ola Skarsgårds seter bak hotellet og frem til Bergsjø, og når så denne vei er likeså bra som den gamle så må overflytning kunne finne sted. Det at tannlæge Dworsky m. fl. eventuelt må delta i det årlige vedlikehold på veistumpen fra Ola Skarsgårds seter til der hvor veien støter inn på den gamle transportvei har intet med saken å gjøre all den stund de også kunne ha vært tilpliktet å delta i vedlikeholdet av den gamle vei frem til hotellet, jfr. veilovens §88. Det kan nemlig ikke innsees at de tidligere har rett til å benytte den gamle vei uten å delta i vedlikeholdet, hvis vedlikeholdsutgifter var blitt dem avkrevet.

Tilbake står så å skaffe de saksøkte en snuplass for biler der hvor den nye vei støter sammen med den gamle transportveien ved Bergsjøen. Det naturligste hadde vært at saksøkeren Håkon Berg, hadde opparbeidet denne snuplass og stillet den til disposisjon for de saksøkte, - men nå eies imidlertid grunnen hvor snuplassen må eller bør ligge av en tredje mann, nemlig Rødungstølens sameie, og det kan tenkes at eieren av Rødungstølens sameie ikke frivillig går med på å overlate de ca. 120 m2 grunn for å etablere denne snuplass. Nå er det på det rene at saksøkeren, Håkon Berg, ikke kan skaffe grunn til denne plass ved ekspropriasjon da hen ikke har noen ekspropriasjonsrett som eier av hotellet, det har derimot Turid Berg, Torleif Skarsgård og Ola T. Skarsgård, jfr. veilovens §80. Retten antar også at de øvrige saksøkte har slik ekspropriasjonsrett da den hytte de eier er i så god forfatning og brukes så meget at den må betegnes som bosted, jfr. veilovens §80.

Retten er derfor blitt stående ved at hvis de saksøkte ønsker å opparbeide en egen snuplass så må de få erstatning av saksøkeren Håkon Berg for å ekspropriere seg rett til grunn til snuplassen og erstatning for opparbeidelse av plassen. Retten finner at det vil koste kr. 600 å erverve grunn og opparbeide plassen, dette beløp må derfor saksøkeren erlegge til de saksøkte in solidum. Overskjønnsretten finner at det er lovlig adgang til å løse saken på denne måten, jfr. §3 i lov av 23. mai 1874, hvori sies at rettighetshaveren er berettiget

Side:164

til erstatning hvis overflytningen medfører større ulempe. Den eneste ulempe som retten i dette tilfelle finner at de saksøkte påføres er at de må skaffe seg grunn til og opparbeide snuplassen og etter loven av 23. mai 1874 §3 har de derfor krav på erstatning herfor. - - -