RG-1956-164

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1955-10-22
Publisert:	RG-1956-164
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 22. oktober 1955 i ankesak nr. 168/1953
Parter:	Vasslien hjemrast v/Edvard Fredriksen (overrettssakfører A. Aschim) mot Tingelstad almenning v/styrets formann Peder Enger (høyesterettsadvokat Trygve Fremstad).
Forfatter:	Lagdommerne R. Dick Henriksen, Fr. Hassel, sorenskriver H. Bentsen. 12-6
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 3-, LOV-1857-10-12-§1, Konkursloven (1863) 1, Skogloven (1863) §26, §36, §8, Fjelloven (1920) §19, §28, §29

I sak ved Hadeland og Land herredsrett mellom Vasslien hjemrast og Tingelstad almenning om rett for eiere av gårdsbruk i Tingelstad sogn i Brandbu herred, bestående av jordbruk med tilhørende ikke særskilt skyldsatt gårdsskog beliggende i Vasslien hjemrast, til utvisning fra Tingelstad almenning av nødvendig virke til skogshusvær i de nevnte gårdsskoger avsa Hadeland og Land herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - den 13. oktober 1952 enstemmig dom med domsslutning:

«Tingelstad almenning frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet vises til herredsrettens domsgrunner.

Denne dom har Vasslien hjemrast i rett tid påanket til lagmannsretten hvor den ankende part under ankeforhandlingen har nedlagt slik endelig påstand:

«1. Eiere av gårdsbruk i Tingelstad sogn i Brandbu herred, bestående av jordbruk med tilhørende ikke særskilt skyldsatt gårdsskog beliggende i Vasslien hjemrast, kjennes berettiget til utvisning fra Tingelstad almenning av virke til nødvendige felles skogshusvær i de nevnte gårdsskoger.

2. Ankemotparten tilpliktes å erstatte den ankende part sakens omkostninger.»

Den ankende part gjør for lagmannsretten gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Det anføres særskilt at de almenningsberettigede gårder som saken gjelder har vært og fortsatt er en driftsenhet (gård) bestående av selve jordbruket med tilhørende ikke særskilt skyldsatt gårdsskog. Det hevdes at herredsretten har tatt feil når den har funnet at det bare er selve jordbrukets behov og ikke det hele behov for trevirke til driftsenheten gård (med jord eg skog) som

Side:165

almenningsretten skal dekke. Det anføres videre at herredsretten har tatt feil når den ikke finner at lovbokens uttrykk «Gårds Brug» gir støtte for den ankende parts oppfatning, og begrunner dette med at det i tidligere tider utvilsomt ikke forelå noe reelt behov for å få dekket annet enn den rene jordbruksnærings behov for trevirke, samt videre når herredsretten heller ikke finner at almenningsrettens historiske utvikling gir holdepunkt for den ankende parts syn. Det hevdes videre at almenningsmaterialer har vært nyttet til skogshusvær i gårdsskoger i den utstrekning det har vært behov for det og at det ikke foreligger noe om at det ved utskiftningen av de Hadelandske bygdealmenninger mellom eierne og de bruksberettigede og ved den senere herreds- og sognvise deling av almenningene ikke ble tatt hensyn også til den gårdsbebyggelse som besto i skogshusværene i gårdsskogene. Det anføres i den forbindelse at det er på det rene at også den del av gårdens skyld som faller på gårdsskogene ble tatt med ved inndelingen av de almenningsberettigede gårder i skyldklasse av hensyn til beregningen av den skog som skulle utlegges de almenningsberettigede gårder, med den følge at gårdene også ble tildelt skog i forhold til den skyld gårdsskogene representerte. - Det hevdes endelig at det ikke er riktig når herredsretten etter bevisførselen i saken er kommet til at det i tiden fra omkring 1930 til omkring 1948 bare i noen enkeltstående tilfelle har vært innvilget materialer til skogshusvær fra Tingelstad almenning. Tilfellene er flere. Den alminnelige oppfatning blant gårdbrukerne i bygden hevdes å være at gårdsbehovet skulle dekkes, derunder også behovet for skogskoier. Det må påligge motparten å bevise at almenningen har nektet utvisning.

Tingelstad almenning har tatt til gjenmæle og nedlagt denne påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes idet Tingelstad almenning tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.»

Tingelstad almenning gjør gjeldende de samme anførsler som for herredsretten.

For lagmannsretten har Edvard Fredriksen møtt som representant for den ankende part og avgitt partsforklaring. For ankemotparten har Peder Enger, formann i styret for Tingelstad almenning møtt og har avgitt partsforklaring.

Det er avhørt 8 vitner, hvorav 3 er nye for lagmannsretten. - Det er dokumentert forklaring fra Lars Ruden, opptatt av lensmannen i Gran den 11. januar 1953.

Det er forevist kopi av kart over Vasslien hjemrast.

Det er av den ankende part anført at det nå antagelig er mer enn 54 gårdsbruk som har teiger i Vasslien hjemrast.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse.

En skal tilføye:

Lagmannsretten antar i likhet med herredsretten at de ledende høyesterettsdommer i emnet hviler på den

Side:166

rettsoppfatning at retten til å ta trevirke i almenning bare kan utøves til dekning av de behov som knytter seg til jordbruksvirksomhet i egentlig forstand, innbefattende dyrking av åker og eng, husdyrbruk m. m., men med utelukkelse blant annet av den private skogbruksvirksomhet. Når denne sondring ikke er kommet skarpere til uttrykk i de forskjellige domsgrunner, synes årsaken å kunne være at avgrensningen i så henseende ikke har vært gjenstand for tvil. Det ble i 1875 fastslått ved høyesterettsdom at en almenningsberettiget ikke plikter å tåle noen innskrenkning i dekningen av sitt bruksbehov fordi han har skog selv. Men det ville være et videregående skritt, som det ikke antas å være holdbar støtte for hverken i rettspraksis eller i rettsoppfatning, å pålegge almenningen plikt til å ta direkte del i private skogbruks driftsutgifter ved å yte gratis skogsvirke til koier og andre driftsbygninger. En slik ordning fremstiller seg også umiddelbart som lite naturlig og rimelig.

For så vidt angår den argumentasjon som knytter seg til omstendighetene ved de foretatte almenningsdelinger, finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til herredsrettens grunner.

Etter den rettsoppfatning som lagmannsretten i likhet med herredsretten legger til grunn, finnes det upåkrevet å komme detaljert inn på de opplysninger som foreligger om Tingelstad almennings praksis, så meget mer som den ankende part uttrykkelig har opplyst at han ikke påberoper seg at denne praksis har skapt noen sedvanerett.

Lagmannsretten vil likevel tilføye at det ikke ved vitneførselen for lagmannsretten finnes sannsynliggjort at almenningen med forsett har ytt materialer til skogshusvære, utover et par tilfelle hvor det forelå så spesielle omstendigheter at tilfellene ikke kan gi grunnlag for slutninger om noen prinsipiell oppfatning, hverken hos almenningens vedkommende eller hos mottagerne. En annen sak er at almenningsberettigede i noen tilfelle uten å spørre almenningens vedkommende, har brukt til skogskoier materialer som de hadde fått tildelt til vanlig gårdsbehov.

Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste, idet en også finner å kunne tiltre dens avgjørelse om saksomkostningene.

Da det spørsmål som foreligger er av prinsipiell art og ikke direkte kan sees løst av domstolene tidligere, finner lagmannsretten at saksomkostninger heller ikke blir å tilkjenne for lagmannsretten, jfr. tl. §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:167

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Wang med domsmenn):

Det såkalte Vasslien hjemrast, et sammenhengende skogområde på vestsiden av Randsfjorden, var inntil 1812 et sameie mellom i alt 54 gårder i Brandbu og Gran. I det år ble skogen utskiftet slik at hver av gårdene fikk sin teig i det tidligere sameie. Noen av disse teiger er senere solgt fra gårdene, men de fleste ligger fremdeles til de opprinnelige gårder og er innbefattet i disses skyld. Ved driften av disse skoger, som utgjøres av smale strimler som strekker seg fra Randsfjorden og innover åsen, er det i utviklingens medfør oppstått et visst fellesskap, vesentlig ved felles veier, til dels felles skogshusvær osv. De gårdbrukere i Brandbu som er eiere av skog i Vasslien hjemrast og som har bruksrett i Tingelstad almenning har overfor almenningen i fellesskap fremsatt krav om utvisning av trevirke til skogshusvær for sine gårdsskoger. Da almenningsstyret har motsatt seg dette har Vasslien hjemrast etter forgjeves prøvet forliksmegling reist denne sak ved stevning av 24. august 1951. - - -

Til nærmere begrunnelse av sitt krav gjør saksøkeren gjeldende: Det er på det rene at de enkelte gårder som saksøkeren representerer er eiendoms- og bruksberettiget i Tingelstad almenning, og det behov for trevirke som disse gårder har krav på å få dekket i almenningen gjelder ikke bare for jordbruket i snevrere forstand, men for det samlede behov som driftsenheten gårdsbruk representerer. Allerede uttrykksmåten i N. L. 3-12-6 «Gårds Brug» taler for dette. Også uttrykksmåten i den senere lovgivning gir støtte for denne oppfatning, mens således den nå opphevede almenningslov av 12. oktober 1857 §1 og skoglovens §26 taler om «hugstberettigede gårdbrukere», benytter fjelloven, hvor det er tale om beiteretten, uttrykket jordbrukere, jfr. således §19, §28 og §29.

Etter almenningsrettens formål og den historiske utvikling må en ved bedømmelsen av det behov som almenningsretten skal dekke ta som utgangspunkt de behov som bondenæringen har skapt. Det gjelder ikke bare de behov som vedkommer jordbruket, men også de behov som står i intim tilknytning til jordbruksnæringen, og N.L. 3-12-6 inneholder ingen begrensning for så vidt. Behovet for utvisning av trevirke til skogshusvær i gårdsskoger er først oppstått i løpet av den senere tid, men det er ikke avgjørende, når det i utviklingens medfør er oppstått nye bruksbehov for de almenningsberettigede gårdsbruk, har de også krav på å få disse tilfredsstillet i almenningen. Dette gjelder alene med den begrensning at det ikke skjer til fortrengsel for tidligere behov, men det er uomtvistelig at Tingelstad almenning er fullt i stand til å dekke de behov som her har meldt seg. Det er heller ikke mulig å trekke noe sikkert skille mellom jordbrukets og skogens behov. Etter driftsmåten griper disse to virksomheter inn i hverandre, slik er det i dag og slik har det vært til alle tider.

Når de almenningsberettigede gårdbrukere er nektet utvisning for trevirke til skogshusvær, må det henge sammen med at de kan dekke dette behov i egne skoger, men dette grunnlag fører ikke frem, det er sikker rett at en almenningsberettiget ikke fordi han selv har

Side:168

skog plikter å tåle noen innskrenkning i dekningen av sitt bruksbehov, jfr. således Rt-1875-289. Å nekte en bruksberettiget almenningsrett for sin gårdsskog vil komme i strid med denne regel.

Når det så vel i litteratur som domspraksis er fremhevet at det er jordbrukets behov som almenningsretten tilgodeser, så må dette gjelde jordbruksnæringen sett under ett, gården som en driftsenhet. Hva spesielt domspraksis angår, gjelder de fleste av de dommer som uttaler seg om spørsmålet, ikke som i denne sak bruksrettens omfang, men hvilke krav det må stilles til en jordeiendom for overhodet å kunne tilkjennes almenningsrett. Når det ellers av domstolene er fastslått at behov for trevirke til virksomheter som ligger bondenæringen fjernt, hotelldrift, industri o. l. ikke kan kreves dekket i kraft av almenningsrett, så støtter disse avgjørelser det syn saksøkeren har fremholdt.

Saksøkeren gjør videre gjeldende at gjennom delingen av de Hadelandske almenninger mellom eierne og de bruksberettigede i 1865-1875 og den videre utskiftning mellom de enkelte herreder og sogn i 1899-1906, har de enkelte eiendoms- og bruksberettigede gårder under enhver omstendighet også fått almenningsrett for sine gårdsskoger. Det vises i denne forbindelse til at Delingskommisjonen av 1865 ved beregningen av de bruksberettigedes behov førte eiendommene opp i i alt 9 klasser etter skyldverdien, og det ble for hver enkelt av disse klasser beregnet det skogareal som var nødvendig for å dekke det anslåtte behov for trevirke. Delingskommisjonen av 1899 har lagt til grunn det samme prinsipp ved den herreds- og sognvise deling av almenningen. Det er videre på det rene at almenningen ikke er særskilt skyldsatt, men at almenningsretten er tatt i betraktning ved fastsettelsen av de enkelte bruksberettigede gårders skyld. Likeså har den til eiendommene hørende gårdsskog vært bestemmende for skyldverdien. Saksøkeren er enig i at utgangspunktet for delingen i 1865 1875 var en behovsberegning, men den fremgangsmåte som er brukt har ført til at gårdsskogene har vært bestemmende for det skogareal som ved delingen ble tilkjent de bruksberettigede og derigjennom har fått sin andel av de Hadelandske almenninger.

Delingskommisjonen av 1865 har visstnok ikke spesielt nevnt skogshusvær, men etter den tabell som kommisjonen satte opp ved beregningen av den mengde trevirke som ville medgå til bygninger, må det antas at den også har tatt hensyn til de her nevnte behov som derved har vært medbestemmende ved fastsettelsen av almenningens størrelse. Det er videre lagt vekt på at kommisjonen også har tatt hensyn til fremtidig behov på grunn av fortsatt oppdyrking eller andre omstendigheter.

Hver enkelt bruksberettiget eiendom betaler matrikkelskatt etter skylden hvor som nevnt så vel gårdsskogen som almenningsretten kommer inn som en medbestemmende faktor. Eiendommenes skyld har som påvist vært bestemmende for almenningens størrelse og følgelig svarer den enkelte eiendom for sin gårdsskog jordskatt av en del av almenningen som den selv har bidradd til å skape. Det fremgår av delingsutkastet at delingskommisjonen har vært

Side:169

oppmerksom på hvorledes eiendommenes skyld har vært beregnet og derigjennom med grunnlaget for matrikkelskatten, kommisjonen har vært forelagt det i henhold til lov om revisjon av matrikkelen av 6. juni 1863 utarbeidede utkast for det daværende Gran herred. Kommisjonen må således ha regnet med hele gårdsenhetens behov som almenningsberettiget. Under enhver omstendighet har den måte delingen har vært gjennomført på frembrakt dette resultat.

Saksøkeren viser endelig til at Tingelstad almenning ikke før i 1948 har nektet utvisning av almenningsmaterialer til skogshusvær, således er blant annet Vasslien hjemrast i 1930-årene tilvist materialer og kontantbidrag til trebesparende virke ved oppføring av felleshytte på Velta ved Randsfjorden. At tilfellene er nokså fåtallige har sin rimelige forklaring i at dette bruksbehov først har meldt seg i den senere tid gjennom skogbrukets utvikling.

Saksøkte Tingelstad almenning gjør på sin side gjeldende at N. L. 3-12-6 ikke gir hjemmel for den oppfatning at gårdsskogers behov for bygningsvirke m.v. skal dekkes i almenningen. Almenningsrettens historiske utvikling støtter ikke en slik oppfatning, og det må etter det syn Høyesterett har gitt uttrykk for gjennom en rekke rettsavgjørelser, spesielt i dette århundre, ansees å være fastslått at det kun er jordbruket, altså jordbruksnæringen i streng forstand, som kan kreve sitt behov til trevirke dekket i kraft av almenningsrett. Det henvises for så vidt til høyesterettsdom i Rt-1914-35 ff., 1923 II side 298, 1931 110 og 1947 127.

Det bestrides videre at delingskommisjonen av 1865 ved bedømmelsen av bruksbehovet har tatt i betraktning mulig fremtidig behov for gårdsskoger, delingskommisjonens kjennelse inneholder ikke et ord om dette. Hva spesielt angår det skogareal som ble funnet nødvendig for å dekke fremtidig behov er å bemerke at det herunder alene ble tatt hensyn til øket behov ved utvidelser gjennom oppdyrking og som følge av fremtidig deling av de daværende eiendommer.

Saksøkte kan, hevdes det, ikke bygge sitt krav på det grunnlag at de berørte gårdsbruk er delaktige i almenningen i forhold til sin skyld og at de også betaler matrikkelskatt etter skylden. Saksøkerens anførsel om at skyldverdien og matrikkelskatten er tillagt vekt ved vurderingen av gårdens bruksrett i almenningen er for øvrig tidligere forkastet av Høyesterett, se dom i Rt-1911-914.

At skogen som sådan ikke har almenningsrett viser seg også deri at ved utdeling av kontantutbytte er slikt utbytte ikke tildelt skogeiere som ikke har hatt dyrket jord nok til å bli anerkjent som bruksberettiget, og det er ikke grunn til å anta at gårdsskoger skal stå i noen annen stilling.

Det erkjennes at Tingelstad almenning i et par tilfelle inntil 1948 har innvilget materialer til skogshusvær, men disse spredte tilfelle danner ikke noe bevis for riktigheten av saksøkerens standpunkt, enn mindre kan det bygges noe krav på grunnlag av denne uriktige praksis fra almenningsstyrets side.

Endelig bestrides at det er vanskelig å skille mellom det enkelte gårdsbruks jordbruksdrift og skogsdrift. Det blir i tilfelle et faktisk

Side:170

spørsmål som det er almenningsstyrets sak å ta standpunkt til i det enkelte tilfelle.

Rettens mening: Det kan være tvilsomt om Vasslien hjemrast er en sammenslutning av den karakter at den kan antas å ha den nødvendige rettslige handleevne for å opptre som saksøker, men da det fra saksøktes side uttrykkelig er uttalt at det ikke gjøres noen formell innvending i så henseende finner retten det ikke betenkelig å realitetsbehandle saken. Saksøkte har heller ingen bemerkning å gjøre ved at saksøkeren på de bruksberettigedes vegne fremmer det krav som er fremsatt i saken.

Som det fremgår av det som foran er sagt gjelder spørsmålet i denne sak om et gårdsbruk med almenningsrett, i tillegg til sitt behov for trevirke til eiendommen som jordbruk, med hjemmel i N. L. 3-12-6 også kan kreve dekket sitt bruksbehov for den til eiendommen hørende gårdsskog, eller - uttrykt på en annen måte - om retten til trevirke i almenningen alene tilkommer det rene jordbruk eller om denne rett tilligger gårdsbruket som en driftsenhet, jordbruk/skogbruk.

Retten kan ikke finne at lovbokens uttrykk «Gårds Brug» gir støtte for den av saksøkeren hevdede oppfatning, dette allerede av den grunn at det i tidligere tider utvilsomt ikke forelå noe reelt behov for å få dekket annet enn den rene jordbruksnærings behov for trevirke. Heller ikke kan det finnes at almenningsrettens historiske utvikling gir holdepunkt for saksøkerens syn. Det foreligger ingen opplysninger om at den skogbrukende bondestand i tidligere tider av hensyn til sine gårdsskoger har utøvet noen hugstrett i almenning. Etter den gjeldende lære på dette område er det ved bestemmelsen av en eiendoms gårdsbehov alene eiendom mens behov som jordbruk som er det avgjørende. Et visst hensyn må det også tas til behov som er naturlig knyttet til jordbruksnæringen, jfr. Meinich Olsen: Norsk Almenningsrett side 157. I samme forbindelse nevnes at Landbruksdepartementet i skriv av 24. februar 1950 til Tingelstad almenning har uttalt:

«Departementet finner at det etter gjeldende almenningsrett, er helt på det rene at en almenningsberettiget ikke kan kreve utvist almenningsvirke til hytter (koier) og staller som settes opp i hans privatskog av hensyn til driften av denne. Dette faller nemlig utenfor almenningsretten.

Almenningsretten er kun knyttet til jordbruket, til dekking av jordbrukets behov.»

Det må visstnok erkjennes at driften av gårdsskogen for den art gårdsbruk som det her er spørsmål om har en slik tilknytning til jordbruket at man kan tale om en driftsenhet. Arbeidet på gården og i skogen griper inn i hverandre på mange vis, hesteholdet kan være bestemt av hensyn til skogsdriften, driftsbygningen på gården kan være tilpasset dette behov osv. Men det må likevel antas at skogbruket er en fra jordbruket så forskjelligartet næring at skogens bruksbehov generelt bedømt må ansees utelukket fra de behov som kan kreves dekket i kraft av almenningsretten. En er for øvrig enig i saksøktes anførsel om at spørsmålet om et bruksbehov hører under

Side:171

jordbruket eller vedkommer skogsdriften er et konkret spørsmål som det er almenningsstyrets sak å ta standpunkt til i det enkelte tilfelle. Retten vil også nevne et annet forhold som den tillegger en viss betydning: I denne sak er påstanden begrenset til krav på trevirke til skogshusvær, men det kan også tenkes en rekke andre behov for gårdsskogene som prinsipielt står i samme stilling, nemlig materialer til elveforbygninger, dammer, broer eller lignende, men det vil sikkert for de fleste være en fremmed tanke at den slags behov skulle kunne kreves dekket i kraft av den almenningsrett som tilligger de enkelte gårder. Det er for øvrig en sikker lære at skogseiendommer uten tilknytning til jordbruk ikke har almenningsrett og det er på det rene at slike eiendommer ikke har vært delaktige ved utbetaling av kontantutbytte i Tingelstad almenning.

Det forekommer retten lite tvilsomt at de på dette område avgjørende dommer i almenningssaker bygger på den oppfatning som her er hevdet. Det henvises således til den grunnleggende dom i Rt-1914-35 der det heter side 37 nederst:

«... at almenningsretten efter den historiske utvikling er at betragte som et landboøkonomisk institutt, der tilsigter at støtte jordbruket ved at tilstaa dette adgang til at skaffe sig visse for gaardsdriften nødvendige forsyninger fra almenningen. Herav følger bande det ovenfor nævnte forhold, at ikke enhver indvaaner av bygden, men alene besidderne av de faste eiendomme har almenningsret, at denne kun omfatter, hvad jordbruket som saadant kræver...»

Dette syn på almenningsretten er lagt til grunn og er kommet til uttrykk i en rekke senere dommer av Høyesterett, senest i saken vedkommende Rosendal Mølle i Brandbu, Rt-1947-127. De spørsmål som har foreligget til avgjøreÅ se i de tidligere dommer har riktignok ikke noen direkte tilknytning til den sak det her gjelder, men den rettsoppfatning at almenningsretten har til formål å dekke jordbrukets behov har like fullt sin gyldighet i den anvendelse av almenningsbegrepet som det her er tale om.

Retten går så over til å drøfte om den foretatte deling av de Hadelandske almenninger i 1865-75 mellom eierne og de bruksberettigede og den senere deling mellom de enkelte herreder og sogn i 1899-1906 medfører at spørsmålet må bli å bedømme annerledes for disse almenningers og da spesielt Tingelstad almennings vedkommende.

Det kan ikke sies at delingskommisjonen av 1865 i det utkast som ligger til grunn for delingen på noe punkt har hatt for øye eller har tatt i betraktning gårdsskogenes mulige behov for trevirke til skogshusvær eller lignende. Noen slik behovsdekning var sikkert ikke aktuell på den tid og det er heller ikke grunn til å anta at kommisjonen har tatt et slikt fremtidig behov i betraktning. Spesielt med hensyn til det areal som med hjemmel i skoglovens §36 jfr. §8 ble tillagt de bruksberettigedes del av almenningen av hensyn til fremtidig oppdyrking eller andre omstendigheter er å merke at hva kommisjonen her tok i betraktning var foruten øket behov ved oppdyrking også en økning av antall bruksberettigede ved eiendommenes deling, jfr. det trykte utkast side 50-51. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere i detaljer til begrunnelse av sitt syn. Det skal til

Side:172

slutt bare pekes på at den ikke kan finne at saksøkeren har sannsynliggjort sin anførsel om at kommisjonen ved sin beregning av behovet for bygningsmaterialer har regnet med skogshusvær. At dette ikke er riktig fremgår allerede derav at kommisjonen etter å ha latt foreta oppmåling av bygningene på 1/3 av samtlige gårder og 1/8 av husmannsplassene, har beregnet «det kvantum trevirke der fornødiges for å oppføre hus av de forefundne størrelser» (kommisjonsutkastet side 24). Det kan med sikkerhet gås ut fra at de primitive skogshytter som den gang besto ikke var blant de bygninger som ble målt av kommisjonen.

Heller ikke finner retten å kunne gi saksøkeren medhold i at den av delingskommisjonen benyttede fremgangsmåte, nemlig å oppføre eiendommene i klasser etter skylden ved beregningen av de bruksberettigedes behov for trevirke, har betydning for bedømmelsen av det behov som de eiendoms- og bruksberettigedes gårder kan kreve dekket i almenningen. Det er riktignok på det rene at gårdsskogene og den gårdene tilliggende almenningsrett har vært medbestemmende ved ansettelsen av skyldverdien for den enkelte eiendom, men retten er enig med saksøkte i at dette forhold er uten betydning i denne forbindelse. Inndeling av gårdene i grupper etter skyldverdien ble nemlig av delingskommisjonen bare brukt som et hjelpemiddel ved beregningen av de enkelte gruppers antatte behov. Det kan for så vidt henvises til det trykte utkast side 47-48. Det er enn videre på det rene at det samme grunnlag ble brukt da den senere oppdeling av fellesalmenningen fant sted i 1899-1906.

Heller ikke finnes den omstendighet at de bruksberettigede betaler jordskatt etter gårdenes matrikkelskyld å kunne tillegges noen vekt idet matrikkelskylden som påvist ikke har hatt noen selvstendig betydning ved beregningen av hvor meget skog som skulle tillegges de bruksberettigede som eiendom ved delingen. Retten tilføyer ellers at de anførsler som her er gjort gjeldende av saksøkeren tidligere er forkastet av Høyesterett i en sak som gjaldt fordelingen av almenningskassen etter delingen 1899-1906 ( Rt-1911-914).

Ved bevisførselen i saken er brakt på det rene at Tingelstad almenning i tiden fra omkring 1930 til 1948 i noen enkeltstående tilfelle har innvilget materialer til skogshusvær, og videre at de bruksberettigede i en viss utstrekning i de siste par mannsaldre med almenningens vitende har brukt innredningsmaterialer av sin gårdskvote ved bygging av skogshytter. Etter prosedyren har saksøkeren ikke bygget noe selvstendig krav på almenningens holdning i denne henseende og retten finner det klart at det ikke derved er skapt noen rett for de bruksberettigede. Så vidt opplyst innvilger ingen av de øvrige Hadelandsalmenninger trevirke til skogshusvær.

Etter det utslag retten er kommet til vil Tingelstad almenning bli å frifinne. - - -