Rt-1947-127

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1947-03-15
Publisert:	Rt-1947-127
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 13 B/1947
Parter:	Brandbu almenning (høyesterettsadvokat Trygve Fremstad) mot A/S Rosendal Mølle (overrettssakfører Jens P. Heyerdahl til prøve).
Forfatter:	Schjelderup, Holmboe, Eckhoff, Skau, Larssen. 12-6
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 3-, LOV-1818-08-17-§28

Dommer Schjelderup: Hadeland og Land herredsrett avsa 27 oktober 1939 dom med denne domsslutning:

«1. A/S Rosendal mølle kjennes bruks- og almenningsberettiget i Brandbu almenning med sine eiendommer: Kvernfald, g. nr. 76, b. nr. 3 av skyld mark 5,50, Orlund, g. nr. 77, b. nr. 42 av skyld mark 0,02 og Orhagen, g. nr. 77, b. nr. 50 av skyld mark 0,15.

2. Saksomkostningene oppheves.»

Brandbu almenning har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Anken er rettet mot herredsrettens avgjørelse i dens helhet. Det er uriktig, hevdes det, at Rosendal Mølle etter brannene i 1891 og 1898 ble bygget opp igjen med materialer fra almenningen. Rettens betegnelse av Rosendal Mølle som en større bygdemølle er også misvisende i uttrykkets alminnelige mening. En mølle som Rosendal drives ikke som noen bygdemølle like så litt som en mølle av den beskaffenhet noensinne har vært innrømmet utøvelse av almenningsrett.

Hva sakens rettslige side angår, hevder den ankende part at den

Side:128

omstendiget at driften av møllen har en viss tilknytning til jordbruket ikke gir grunnlag for almenningsrett, når eiendommen som her etter sin beskaffenhet i det hele ikke tilhører jordbruket. En har her å gjøre med en helt selvstendig bedrift. Møllebruket drives ikke som ledd i et jordbruk der som sådant har almenningsrett. Videre hevder den ankende part at Rosendal Mølle iallfall var avskåret fra å utøve almenningsrett nå som følge av bruksreglenes forbud mot utnyttelse av almenningsvirke i industrielt øyemed.

Ankemotparten, A/S Rosendal Mølle, hevder i sitt tilsvar i det vesentlige følgende:

«1. Etter våre sedvanerettsregler tilligger det bygdemøller som er knyttet til vannfall, bruksrett i almenningen både fordi almenningsretten direkte er knyttet til slike naturherligheter som vannfall og fordi bygdemøllenes virksomhet står i direkte forbindelse med og danner et nødvendig ledd i bygdenes jordbruksvirksomhet.

Under alle omstendigheter er dette en lokal sedvanerettsregel for Hadeland.

2. Et uttrykk for denne sedvanerettsregel har man også i den omstendighet at Rosendal Mølle ble behandlet som almenningsberettiget ved deling av de Hadelandske almenninger i 1865-75 mellom eierne og de bruksberettigede og delingen av almenningen i 1899-1906 mellom de de bruksberettigede i Jevnaker, Lunner, Gran herreder og Brandbu og Tingelstad sogn.

Dette faktum har på den annen side den virkning at Rosendal Mølle under hver omstendighet ble almenningsberettiget etter at disse delingene var foretatt. De Hadelandske bygdealmenninger eies i kraft av og i forhold til behovet til de eiendommer som ved delingen ble ansett som bruksberettigede, og det er godtgjort at Rosendal Mølle var blant disse eiendommer.

3. I alle tilfelle har Rosendal Mølle hevdet bruksrett i de Hadelandske almenninger ved den langvarige bruk som er nevnt foran som uttrykk for gjeldende sedvanerett, og denne rett skal nå etter delingen utøves i Brandbu almenning som omfatter de bruksberettigede i Brandbu sogn.

4. Om det i bruksreglene for Brandbu almenning er tatt inn forbud mot utvisning av virke til industrielt øyemed, er dette ikke til hinder for at Rosendal Mølle blir behandlet som almenningsberettiget.

Den virksomhet som drives ved Rosendal Mølle går ikke inn under begrepet industriell virksomhet i den mening ordet har i bruksreglene. Og om så var tilfelle, ville ikke bruksreglene kunne krenke Rosendal Mølles bruksrett.»

Etter ansøkning fra begge parter har Høyesteretts Kjæremålsutvalg besluttet å tillate anken innbrakt direkte til Høyesterett.

Her har den ankende part nedlagt denne påstand:

«1. A/S Rosendal Mølle dømmes for sine eiendommer Kvernfald, g. nr. 96, b. nr. 3 av skyld mark 5,50, Orlund g. nr. 77, b. nr. 42 av skyld mark 0,02 og Orhagen g. nr. 77, b. nr. 50 av skyld mark 0,15

Side:129

i Brandbu almenningsberettiget for det jordbruk som drives på eiendommene. I øvrig frifinnes Brandbu Almenning.

2. A/S Rosendal Mølle dømmes til å betale Brandbu Almenning saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes, dog således at A/S Rosendal Mølle tilkjennes saksomkostninger for herredsretten.

2. A/S Rosendal Mølle tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Til bruk for høyesterettssaken er det avholdt flere vitneopptagelser og fremlagt en rekke nye dokumenter. Et par av dem kommer jeg senere til å referere. Her gjengir jeg fra en del av dem:

I skrivelser fra advokat Fremstad av 4 desember 1939 til Jevnaker, Gran og Lunner Almenningsstyrer ble det til disse rettet følgende spørsmål:

«1. Har det siden delingen av fellesalmenningen innen Deres sogn vært fremsatt krav om utøvelse av almenningsrett for møllebruk som sådant?

2. I bekreftende fall: Hvilket standpunkt har styret for Deres almenning inntatt til et sådant krav?

3. Hva er styrets oppfatning av spørsmålet om møllers bruksrett rent i sin alminnelighet?»

Gran Almenningsstyre ved Mikal Grymyr har i skrivelse av 6 desember 1939 besvart de fremsatte spørsmål slik:

«Sp. 1. Så vidt jeg har kunnet erfare er det i Gran hverken innmeldt eller bevilget materialer til møllebruk fra almenningen.

Sp. 2. Bortfaller.

Sp. 3. Spørsmålet er ikke behandlet i styremøtet, men min personlige oppfatning er at møllebruk som sådant ikke kan ha bruksrett i almenningen.»

Lunner Almenningsstyre ved G. Hvattum har i skrivelse av 11 desember 1939 gitt følgende svar:

«Mindre møllebruk knyttet til et eller flere gårdsbruk som et direkte ledd i disse bruks jordbruksproduksjon anser almenningsstyret for å ha rett til nødvendige materialer til møllen. Denne bruksrett blir dog å utøve gjennom de eiende bruksberettigede jordbruk.

I Lunner herred finnes et større selvstendig drevet møllebruk, Bråstad Mølle. Denne har ingen bruksrett i almenningen, har ei heller blitt bevilget materialer fra almenningen.

Lunner almenningsstyre finner at hverken sedvane eller gjeldende rettsoppfatning tilsier at selvstendige møllebruk kan erholde bruksrett i bygdealmenning.

En dom gående ut på at selvstendig drevne møller blir tilkjent bruksrett i bygdealmenninger vil kunne få temmelig vidtgående konsekvenser. Hvorfor har så ikke f. eks. en smie, et reparasjonsverksted, et handelssted osv. den samme rett? Utover i

Side:130

landdistriktene kan sådanne foretagender mer eller mindre stå i forbindelse med bygdenes jordbruksproduksjon, det hele blir en graderingssak, denne igjen personlig oppfatning og syn.

Under samtale med landets skogdirektør tillot vi oss å forelegge ham denne sak. Skogdirektøren uttalte som sin personlige oppfatning at selvstendig drevne møllebruk ikke hadde noen hjemmel for bruksrett i bygdealmenninger.

Under møte i Norsk almenningsforbund ble spørsmålet likeledes reist i forbindelse med omtale av denne sak.

Møtet var besøkt av 30 à 40 deltagere fra de fleste bygdealmenninger på Østlandet.

I ingen av de på møtet representerte bygdealmenninger var et selvstendig drevet møllebruk tilkjent bruksrett og møtets deltagere uttalte som sin oppfatning at det heller ikke fantes grunnlag for å tilkjenne bruksrett i bygdealmenninger for den slags foretagender.»

Jevnaker almenningsstyre har besvart spørsmålene i skrivelse av 19 desember 1939:

«I Jevnaker er der ingen mølle som kan likestilles med A/S Rosendal Mølle. - Styrets oppfatning av spørsmålet om hvorvidt en større mølle som drives som aksjeselskap har almenningsrett er at den ikke kan betraktes som bruksberettiget, da bruksretten kun tilligger jordbruket.»

Videre nevner jeg skrivelse fra Landbruksdepartementet av 14 august 1941 til advokat Fremstad. Det heter her blant annet:

«Almenningsretten er knyttet til det bruksberettigede jordbruk. Hvor det gjelder spørsmål om en mølle, kan det nok tenkes tilfelle hvor denne kan sies å tilhøre jordbruket i denne forstand. Dette gjelder hvor det for eks. er tale om en gårdsmølle som tilhører bruksberettiget eiendom, og som er beregnet på å male gårdens avling. I nærværende sak er forholdet et helt annet. Her er det et selskap som driver mølledrift som selvstendig forretning uten forbindelse med vedkommende jordbruk. Det er etter departementets oppfatning helt klart at en industriell bedrift av denne art ikke kan være almenningsberettiget. En slik bedrifts interesser behøver ikke falle sammen med de bruksberettigede jordbruksinteresser, og kan meget lett komme i direkte strid med disse siste, for eks. i forhold til et sams tiltak av de bruksberettigede selv. I nærværende tilfelle er det opplyst at møllen i atskillig utstrekning driver maling for egen regning ved kjøp av korn og likedan leiemaling utenfor de bruksberettigedes krets. Utvisning av virke fra almenningen ville således i realiteten i større eller mindre utstrekning skje også til andre enn de bruksberettigede jordbruk. Skulle slike bedrifter ha almenningsrett, ville dette også måtte gjelde om det var, eller ble opprettet, flere slike konkurrerende bedrifter i bygden, med ytterligere tyngsel for de bruksberettigede jordbruks rett til virke for jordbruket. Det synes klart at en her kommer helt utenfor almenningsretten og i strid med denne.»

Endelig gjengir jeg utskrift av Norsk Almenningsforbunds styreprotokoll for 8 januar 1942, inneholdende forbundets svar på en forespørsel av 3 november 1941 fra advokat Fremstad; i

Side:131

forespørselen var det vist til de av meg refererte opplysninger fra Lunner almenningsstyre og dessuten til to eldre rettssaker angående Vik mølle i Stange:

«Forbundsstyret har ikke kunnet finne noe tilfelle utenom de i sakens dokumenter nevnte, hvor bygdemøller som sådanne er tilstått bruksrett og har praktisert denne, såfremt sådan bruksrett ikke måtte være tilstått og er utøvet gjennom et møllen tilliggende gårdsbruk.

Man slutter seg for øvrig til Lunner almenningsstyres skrivelse av 11 desember 1939 - også hva angår tidligere falne uttalelser i forbundsmøte.

Hva angår de nevnte dommer fra Stange vedrørende Vik mølle opplyses at brukseier A. Mostue som eier av møllen i sin mangeårige formannvirksomhet i Stange almenningsstyre ikke i sin brukstid gjorde krav på noen spesiell bruksrett for møllen, idet han uten tvil betraktet bruksretten som tilliggende Vik gårds jordbruk. Heller ikke senere brukere av gården har gjort noe sådant krav gjeldende.

Almenningsforbundet finner at man i spørsmålet om eventuelt å måtte tilstå bygdemølle bruksrett i almenning kommer utenfor almenningsretten og i strid med denne.»

Hva det i saken omtvistede forhold angår, må jeg med herredsretten gå ut fra at Rosendal Mølle etter møllens brann i 1891 og 1898 begge ganger ble bygget opp igjen med materialer fra almenningen, at det i tidsrommet fra 1866 til 1898 i en hel rekke tilfelle er tilstått møllene på Hadeland utvisning av trevirke til møllenes behov, men at et andragende fra Festningen Mølle i Brandbu om utvisning av trevirke i 1911 ble avvist i henhold til bruksreglene for almenningen. Hva angår Tingelstad almenning er det på det rene at møllene innen dette almenningsområde like siden utskillelsen fant sted har vært anvist trevirke i almenningen for sitt behov, idet det ikke hos styret eller de bruksberettigede i Tingelstad almenning hersket tvil om at møllene i distriktet var almenningsberettiget. Dette gjelder også Staksrud Mølle som er nesten like stor som Rosendal Mølle, og hvis driftsmåte i det vesentlige må ansees som likeartet med Rosendal Mølles.

Det rettsspørsmål som foreligger til avgjørelse i saken er da hvorvidt A/S Rosendal Mølle som eier av g. nr. 76, b. nr. 3, Kvernfald i Brandbu, er almenningsberettiget i Brandbu almenning i større utstrekning enn for hva der trenges av trevirke for det 10 mål store jordbruk Mølleplassen, som sammen med vannfallet utgjør eiendommen.

Dette spørsmål må bli å løse på grunnlag av N. L. 3-12-6, altså ut fra de vilkår denne lovbestemmelse stiller for utøvelsen av den til et bygdelags jordbruksnæring knyttede rett til trevirke i den almenning som fra alders tid har tilligget bygdelaget. Lovens vilkår er at det skal være til driften av eiendommen som gårdsbruk betraktet at trevirket trenges. Hvor dette vilkår oppfylles, kan enhver bruker av sådan eiendom i kraft av loven, og så langt almenningens avkastning rekker, kreve tilfredsstillet sitt til enhver tid foreliggende faktiske behov for bygningstømmer, ved og

Side:132

lignende. Jfr. Rt-1931-110 med den der nevnte litteratur og domspraksis, samt stiftsoverrettsdom i Rt-1875-524, hvor det i tilslutning til høyesterettsdom i Rt-1861-259 uttales at bruksretten «ikke kan strekkes videre enn til hva vedkommende gårds fornødenheter som jordbruk betraktet utkrever etter den til enhver tid innen bygden herskende skikk og bruk.»

Idet jeg foreløpig venter med å komme inn på betydningen av den høyesterettsdom fra 1890 som prosedyren i det vesentlige har vært knyttet til, finner jeg det naturlig først å ta for meg en del av de så å si supplerende anførsler som inneholdes i tilsvaret og i ankeerklæringen.

Jeg anser det da først og fremst klart at noen lokal sedvanerettsregel for Hadeland ikke kan grunnes på den omstendighet at bygdemøllene og deriblant også Rosendal Mølle i følge almenningsstyrets forhandlings- og bevillingsprotokoll helt til slutten av 1800 tallet stadig har fått seg trevirke tildelt fra den dengang udelte Hadelandske almenning. Her viser jeg også til skrivelsene fra de tre almenningsstyrene og fra Norsk Almenningsforbund.

Videre må det være ganske klart at møllen ikke kan nå frem med sin anførsel om den skulle ha hevdet bruksrett i almenningen.

Når møllen som grunnlag for sådan rett også har påberopt den omstendighet at eiendommen Kvernfald i kraft av sin skyld skulle ha tilført først Hadeland almenning ved delingen i 1865-75 mellom de bruksberettigede og eierne og deretter Brandbu almenning ved fellesalmenningens deling i 1899-1906 et skogareal på mer enn 200 mål, så fører heller ikke dette frem, og det allerede av den grunn at det i virkeligheten er selve vannfallet som har betinget eiendommen Kvernfalds relativt høye skyld, men ikke det møllebruk, til hvis drift dette vannfall har vært utnyttet.

I strid med de lovbestemte vilkår for bruksrett i almenning kan da på den annen side heller ikke noen ved den enkelte almennings bruksregler berøves sin rett.

Når herredsretten allikevel har kjent Rosendal Mølle almenningsberettiget, er dette skjedd i tilknytning til den tolking eller utbygning av N. L. 3-12-6 som Høyesteretts flertall la til grunn i den i Rt-1890-745 refererte dom i saken mellom Stange almenning og eieren av Vik mølle. Herredsretten var nemlig av den oppfatning at forholdet i Rosendal-saken er analogt med det som forelå i Vik-saken.

Jeg kan ikke være enig i dette. Mens Vik Mølle tilhørte storgården Vik i Stange og utelukkende drev leiemaling for å tilfredsstille gårdens eget behov og det tilsvarende behov for en rekke gårdbrukere innen samme bygdelag, så eies Rosendal Mølle av et aksjeselskap, hvis produksjon for ca. 15 pst. s vedkommende knytter seg til handelsformaling - formaling av innkjøpt korn. Og hva Rosendal Mølles leieformaling angår, foregår denne for den største del for gårdbrukere fra andre bygder enn Brandbu, nemlig fortrinsvis Tingelstad og Gran.

Hva for det første Rosendals Mølles aksjeform angår, kan det

Side:133

være naturlig nok at de gårdbrukere fra Hadelandsbygdene som i 1898 kjøpte møllen av den tidligere eier, valgte denne organisasjonsform, idet ikke bare lovgivning, men også alminnelig sikker praksis for opprettelsen av samvirkeforetagender den gang i alt vesentlig manglet. Men da noen begrensning av aksjenes omsettelighet ikke samtidig ble vedtatt, er følgen blitt at aksjene i dag til dels er kommet ikke bare på føderådsmenns hender, men også er havnet hos personer som ingen som helst tilknytning har til jordbruksnæringen. Denne omstendighet og dermed det motsetningsforhold som kan tenkes å oppstå mellom kornprodusentenes interesse i billig formaling og andre aksjonærers rene aksjonærinteresse bidrar unektelig til å løsne møllens tilknytning til jordbruksnæringen, og bringer dens egenskap av selvstendig bedrift mere i forgrunnen. Men selv om den nevnte konstellasjon skulle ansees å være så vidt fjerntliggende at møllens egenskap av et eget aksjeselskap ikke bør tillegges den vekt at saksforholdet av denne grunn alene må antas å mangle den tilstrekkelige likhet med det saksforhold som forelå og ble bestemmende i Vik-saken, så kommer altså her videre den omstendighet til at Rosendal Mølle i motsetning til Vik-møllen også driver handelsmaling. Møllen er nemlig så stor - etter Amund Hellands: Norges Land og Folk, Kristians Amt bind II side 234, var den i 1909 en av de fire største i fylket - at det forretningsmessig sett ville være ulønnsomt å la den stå ute av drift den tid på året hvor leiemaling regelmessig ikke finner sted. Også dette forhold gir møllen et langt sterkere preg av vanlig industriell bedrift enn tilfellet var med Vik-møllen.

I tillegg til de her nevnte forhold kommer så den omstendighet som for meg veier tyngst, idet den åpenbart ikke lar seg forlike med hva der i så henseende forelå og fantes avgjørende i Vik-saken. Som det der ble fremhevet av Høyesteretts flertall, tilhørte det distrikts innvånere hvis behov for formaling mølledriften på Vik dekket alle sammen det bygdelag som var bruksberettiget i Stange almenning. Fjerdevoterende, til hvem femte og sjette voterende sluttet seg, presiserte at han ved avgjørelsen i likhet med førstvoterende «holder seg strengt til det foreliggende tilfelle», hvor det altså med hensyn til møllens benyttelse forelå et fellesskap ikke bare med hensyn til interessen av å ha en bygdemølle å ty til, men også med hensyn til bruken av en og samme almenning.

I Rosendal-saken er det alt overveiende antall av møllens kunder fordelt over alle Hadelands-bygdene og med hovedtyngden i Tingelstad, Brandbu og Gran. Mens gårdbrukerne derfor så lenge Hadelands almenning var udelt, i likhet med hva forholdet var i Vik-saken hadde almenningsrett i en og samme almenning, ble dette endret ved delingen i 1899-1906, idet de fra da av kom til å sogne til fem forskjellige almenninger. Den oppløsning av det opprinnelige større fellesskap som dermed fant sted, gir antagelig også forklaringen til at mens bygdemøllene på Hadeland før delingen stadig sees å være bevilget trevirke i den daværende Hadelands almenning, har bare almenningsstyret i Tingelstad almenning senere fortsatt med dette, mens styrene i de fire andre nye almenninger har nektet å gi slike

Side:134

bevillinger. I denne forbindelse ligger det for øvrig nær å tenke seg at det gamle almenningsstyre som etter brannene i 1891 og 1898 bevilget bygningstømmer til gjenoppbygging av Rosendal Mølle har kjent Vik-dommen og vært oppmerksom på at etter siste deling var det grunnlag for tildeling av trevirke til møllen som Vik-dommen var bygget på ikke lenger til stede for Rosendal Mølles vedkommende. I en skrivelse av 20 oktober 1906 fra Hadelands almennings styre ved formannen E. Raassum til delingskommisjonen heter det således blant annet:

«Saavidt mig bekjendt skal det være faldt høiesterettsdom for at møller og sagbruk, som maler og skjærer udelukkende for de bruksberettigedes behov, have ret til materialer fra alm. Forholdene med nævnte bruk er nu siden omhandlede utskiftning fant sted meget forandret.

Paa den tid existerte kun ganske smaa og tarvelige møller og sagbruk, .... nu derimot er brukene ombyggede til storartede indretninger med anbringelse av tørkeindretninger ......

De inden Hadeland på den tid beliggende Møller og Sagbruk drives da udelukkende med vandkraft, og var således anbragt der hvor naturen havde anvist plads, og følgen heraf bliver jo den, når alm. deles herreds- eller sognevis, at brukene ikke bliver ligelig fordelt, og forsåvidt disse bruk fremdeles skal have krav på bevilling af virke fra Alm., kommer de herreder eller sogne, som har de fleste bruk beliggende inden sine grænser til at lide uret, såfremt man ikke bliver tildelt forholdsvis så meget mere skog, som til at dekke omhandlede krav på virke. Såvidt mig bekjent bliver det Brandbu og Tingelstad sogne, som har forholdsvis altfor mange bruk inden sine grænser.

Rosendal Mølle er overgået til aktieselskab med interesserte både fra Brandbu, Tingelstad og Gran, ligeledes Fæstningen mølle, som eies i fællesskab af I. Svinning og S. Haug & Co. i Drammen. Begge disse møller maler mange gange så meget for utenbygds som indenbygds, idet en stor del af både Gran og Lunner også er henvist til at søke hit for at få malt.

Finder den ærede Kommission, at Møller og Sagbruk inden Hadeland, som maler og skjærer udelukkende for de bruksberettigede, skal have ret til bevilling af virke fra almenningen, kan nøiagtig opgave over samtlige de bruk, som antages at have ret blive optaget af det samlede Alm. styre.

Vi i Brandbu sogn har utsat med behandling af andragender om materialer til Møller og Sagbruk indtil vi har fået en uttalelse fra Kommissionen om disses ret.»

Delingskommisjonens svar av 30 oktober 1906 er undertegnet av formannen, sorenskriver Meinich:

«Kommissionen har som det vil sees i overenstemmelse med hvad det blev gjort af den i 1865-1875 arbeidende Komm. gået ut fra, at de bruksberettigede var eiere af matrikulerte bruk i bygden for disse med tilliggende pladse og sætre. Hvorledes forholdet var specielt ved Mølle og Sagbruk på Hadeland, da den forrige komm. arbeidede, kjenner den nærværende Komm. ikke til; men man har

Side:135

ikke i den forrige Kommissions arbeider fundet noget, der tyder på, at Møller og Sagbruk af denne Komm. er satt i nogen særstilling, eller at det for dem særskilt er gjort behovsberegninger.

Nærværende Kommission har ialfald ikke kjendt til nogen særstilling for Mølle og Sagbruk og har måttet gå ut fra, at om det har været overdraget et interessentskab eller en enkelt mand tomt til opførelse av mølle eller sagbruk, har ei dette kunnet bevirke, at vedkommende erhvervede alm.rett mere eller i større utstrækning end hvor en tomt overdrages i andet øiemed.

Komm. kjender ikke til hverken at domme eller praksis har gjort en undtagelse for Mølle og Sagbruks vedkommende. Den er først bleven opmerksom på muligheden heraf efter deres ovennævnte skr. -

Hvor vedk. Mølle eller Sagbruk ikke har særskilt skyld, har det af nærv. Komm. ikke været taget i betragtning ved forholdsberegningen de berettigede herreder eller Sogne imellem, og har bruket været skyldsat, er det alene kommet i betragtning ved sit skyldbeløp.

En anden fremgangsmåte vilde have forrykket de af den forrige Komm. beregnede forhold, hvilket jo er besluttet som grundlag også af nærv. Komm. Om de bruksberettigede har adgang til på grund af den brug eller nytte de kan sies at have af møller eller sagbruk, at overføre en del av sine rettigheter til trævirke fra Alm. til disse bruk, er en anden side af sagen, som det nærmest må tilligge Alm.- styret at afgjøre. -»

Jeg anser det etter dette klart at det her foreliggende saksforhold ikke er analogt med det som forelå i Vik-saken. Spesielt savner en det av flertallet i den tidligere sak fremhevede fellesskapformaling kundene imellom som bestod i at de alle var berettiget til å dekke sitt behov for trevirke i en og samme almenning. Hva man enn måtte mene om holdbarheten av den utbygning eller i hvert fall sterkt utvidede tolking av N. L. 3-12-6 som flertallet i Vik-saken la til grunn for sin avgjørelse, så rekker den i hvert fall ikke frem her. Å gå ennå lenger enn Vik-dommen i retning av å utstrekke almenningsretten ut over den enkelte gårds behov, kan det etter 1900-tallets almenningsrettspraksis ikke være tale om.

Jeg har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å tilkjenne saksomkostninger og stemmer etter det anførte for denne dom:

A/S Rosendal Mølle ansees for sine eiendommer Kvernfald g. nr. 96, b. nr. 3 av skyld mark 5,50, Orlund g. nr. 77, b. nr. 42 av skyld mark 0,02 og Orhagen g. nr. 77, b. nr. 50 av skyld mark 0,15 i Brandbu å ha almenningsrett for det jordbruk som drives på eiendommene.

I øvrig frifinnes Brandbu almenning.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Holmboe: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse.

Jeg vil dog tilføye at jeg er i sterk tvil om hvorvidt den

Side:136

omstendighet at størstedelen av Rosendal Mølles kunder ved delingen av Hadeland almenning fikk sin almenningsrett henvist til andre deler av denne, ville kunne berøve møllen den almenningsrett som den ellers måtte ha. Jeg behøver imidlertid ikke å gå inn på dette spørsmål, idet jeg finner de øvrige av førstvoterende nevnte omstendigheter tilstrekkelige til å begrunne at Rosendal Mølle i dag må ansees som en industriell bedrift, som ikke kan ansees almenningsberettiget.

Dommer Eckhoff: I det vesentlige og resultatet som førstvoterende, dommer Schjelderup.

Dommerne Skau og Larssen: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver D. Selmer med domsmenn O. L. A. Forseth og T. P. Johnsrud):

A/S Rosendal Mølle er eier av følgende eiendommer beliggende i Brandbu sogn: Kvernfald g. nr. 76, b. nr. 3 av skyld mark 5,5, Orlund g. nr. 77, b. nr. 42 av skyld mark 0,02 og Orhagen g. nr. 77, b. nr. 50 av skyld mark 0,15.

Førstnevnte eiendom er hovedeiendom og består av ca. 10 mål dyrket mark med våningshus, låve og stall samt stabbur, og videre av det til plassen hørende vannfall med møllebruk. De to sistnevnte eiendommer er havnehager som er tillagt hovedeiendommen for å skaffe havn til besetningen.

A/S Rosendal Mølle påstår de ovennevnte eiendommer kjent bruks- og eiendomsberettiget i Brandbu almenning i full utstrekning,

Brandbu almennings styre erkjenner at Rosendal Mølle er almenningsberettiget for de nevnte eiendommers behov som jordbruk, men ikke «for den på eiendommen stående industrielle bedrift omfattende mølle, frørenseri, kjøtthakke m.v.»

A/S Rosendal Mølle grunner sitt krav med at de Hadelandske møller ble tildelt bruks- og eiendomsrett i de Hadelandske alminnenger, da disse ble delt mellom de tidligere eiere av de daværende almenninger og de bruksberettigede, subsidiært på hevd da Rosendal Mølle tidligere gjennom årrekker er blitt behandlet som fullt bruks- og eiendomsberettiget i almenningen bl.a. ved at det uten noe forbehold er utvist tømmer i almenningen til gjenoppføring av møllen begge de ganger denne er brent ned.

Brandbu Almennings styre hevder at A/S Rosendal Mølle for så vidt angår møllebruket, frørenseriet, kjøtthakken m.v. er en industriell bedrift som ikke henhører til jordbruket. Den kan ikke karakteriseres som bygdemølle. Den er den største mølle i distriktet og har kunder langt utenfor distriktet.

Almenningsstyret bestrider den av selskapet subsidiært anførte begrunnelse om hevd. Almenningsstyret benekter således at møllen er blitt behandlet som fullt bruks- og eiendomsberettiget. Saksøkte hevder at selskapet aldri har vært medtatt i manntallet over almenningsberettigede og aldri utøvet stemmerett og heller ikke vært utvist trevirke på samme måte som de øvrige almenningsberettigede, likesom styret benekter at møllen 2 ganger etter brann er gjenoppført av almenningsmaterialer. Om

Side:137

så skulle være tilfelle er dette skjedd av villighet, ikke som utførelse av en rett.

A/S Rosendal Mølle har i anledning almenningsstyrets ovenstående anførsler hevdet at møllen har vært drevet på samme måte som de øvrige møller i distriktet. Den har på få unntagelser nær kun utført maling av korn for bønder innen bygden. Det har hendt at den har kjøpt korn når dette har vært levert som betaling for malingen. I følge fremlagt avskrift av produksjonsstatistikk har den i 1936 malt 991 tønner korn for egen regning og 5 767 tønner for andre, i 1937 henholdsvis 829 og 5 220 og i 1938 henholdsvis 1 012 og 5 697. I følge denne statistikk har altså ca. en femtepart av dens virksomhet skjedd for egen regning.

Selskapet benekter at møllen driver frørenseri, men driver som alle møller kornresning. Kjøtthakken drives i ganske ubetydelig utstrekning, navnlig for å tilfredsstille kundene.

Saksøkeren har videre henvist til høyesterettsdom av 20 september 1890, inntatt i Rt. for s. å., 745. Saken gjaldt spørsmål om almenningsrett for en mølle i Stange Almenning. Møllen ble under dissens ansatt som bruksberettiget i almenningen. Saksøkeren hevder at den i nevnte dom omhandlede mølle ble drevet på lignende måte som saksøkerens mølle.

Saksøkte har herimot invendt at Høyesterett ved en rekke dommer inntatt i Rt. for 1914 35 f. f. har inntatt en annet standpunkt for så vidt angår almenningsrettens karakter. Det er ved disse dommer fastslått, hevder han, at almenningsretten er en legal rett til fordel for jordbruket og henviser i den forbindelse til Gjelsviks Tingsrett, 2nen utg., 126-127. Han henviser enn videre til at der i «Bruksregler for Brandbu Almenning», approbert av Landbruksdepartementet den 13 april 1909, er inntatt følgende bestemmelse: «Det tillates ikke å benytte åvirke fra almenning til fabrikkdrift eller annen industriell virksomhet.»

Retten anser det på det rene at saksøkerens eiendom Kvernfald, gnr. 76 bnr. 3 i Brandbu hadde almenningsrett i de Hadelandske almenninger fra deres utskillelse fra de private almenninger i årene 1865-1875.

Av forhandlingsprotokollen for den Hadelandske almennings bestyrelse for 26 oktober 1867 fremgår det at landhandler Gårder, den daværende eier av Rosendal Mølle, ble bevilget «4 stokker til hjulstokker».

Enn videre anser retten bevis ført for at Rosendal Mølle etter møllens brann i 1891 og 1898 begge ganger ble bygget opp igjen med materialer fra almenningen. Derimot er det ikke fremkommet opplysninger om at Rosendal Mølle har fått utvist materialer fra almenningen fra 1903. I den anledning har saksøkeren anført at der ikke har vært fremsatt noen begjæring fra møllens side herom, da den ikke har hatt behov for det. Det har nemlig i dette tidsrom ikke vært foretatt noen byggearbeider eller reparasjoner av betydning. Hva veden angår har saksøkeren ansett denne for dyr.

Av forhandlingsbøkene og bevilgningsprotokollene for de Hadelandske almenninger fremgår det videre at det i tidsrommet fra 1866 til 1898 i en hel rekke tilfelle er tilstått møllene på Hadeland utvisning av trevirke til møllenes behov, deriblant i 1898 til gjenoppførelse av Gjærviken Møllebruk i Brandbu. Det må også ansees på det rene at Tomt Mølle i Brandbu har fått utvist trematerialer fra Brandbu Almenning

Side:138

etter denne almennings utskillelse fra de Hadelandske fellesalmenninger ved århundreskiftet.

Derimot er det opplyst at et andragende fra Festningen Mølle i Brandbu om utvisning av trevirke i 1911 ble avvist i h. t. bruksreglene for almenningen. Hva angår Tingelstad almenning som ble utskilt fra de Hadelandske almenninger samtidig med Brandbu Almenning, er det helt på det rene at møllene innen dette almenningsområde like siden utskillelsen fant sted har vært anvist tre virke i almenningen for sitt behov. Etter de i saken fremkomne opplysninger har det ikke hos styret eller de bruksberettigede i Tingelstad Almenning hersket tvil om at møllene i distriktet var almenningsberettigede. Dette gjelder også Staksrud Mølle som er nesten like stor som Rosendal Mølle, og hvis driftsmåte i det vesentlige må ansees som likeartet med Rosendal Mølles.

Av ovenstående antar retten at det fremgår at møllene har vært ansett som og behandlet som almenningsberettigede i de felles Hadelandske almenninger og den utskilte Tingelstad Almenning.

Retten er enig med saksøkte i at saksøkeren ikke i full utstrekning kan bygge sitt krav på almenningsrett med hensyn til møllens behov på den omstendighet at den ble tildelt bruksrett ved almenningens utskillelse fra de private almenninger i 1865-1875. Saksøkte bestrider nemlig ikke saksøkerens almenningsrett som jordbruk, men kun som industriell bedrift. Beregningen av behovet for de bruksberettigede sees i det vesentlige bygget på skylden. I følge lov av 17 august 1818 §28 skal «Qvernebrug» ikke tas i betraktning ved beregning av skylden, men derimot vannfall. Derimot antas avgjørelse av spørsmål om almenningsrett å måtte utledes av almenningsrettens karakter. Professor Gjelsvik karakteriserer i sin tingsrett, 2. utg. 126 - 7, almenningsretten som en legal rett bygget på lov for dem som bruker gårdene, og tilføyer i den forbindelse at til grunn for almenningsretten ligger den tanke at almenningsretten skal være til gagn for bygdefolket d. v. s. dem som driver gårdene.

For så vidt angår almenningsrett i skog har en bestemmelsen i N.L. 3-12-6.

Så vidt vites foreligger det i Retstidende bare en høyesterettsdom som omhandler almenningsrett for møller, nemlig 20 september 1890, inntatt i Rt-1890-745. Forholdet i den i nevnte dom omhandlede sak var i det hele tatt analogt med forholdet i nærværende sak. - Møllen ble under dissens kjent berettiget til trevirke i almenningen til oppførelse av en ny mølle i den brentes sted. Når saksøkte har påstått at den nevnte dom har vært desavouert ved senere dommer, kan ikke dette sees å være tilfelle. - - -

Nærværende rett kan i det vesentlig slutte seg til de betraktninger som er gjort gjeldende av flertallet i ovennevnte dom av 1890.

Retten antar at Rosendal Mølle må betegnes som en større bygdemølle, da den for den vesentlige del maler for de innenbygds bruksberettigede. Derimot antas det ikke å burde komme i betraktning at den i noen utstrekning kjøper korn og maler for egen regning til salg, da denne virksomhet antas beregnet på å utfylle møllens hovedoppgave, maling av korn for bygdens folk. Da almenningsretten må betraktes som en legal rett, antas hevd ikke å kunne finne sted. Bestemmelsen i bruksregler §11 antas ikke i denne forbindelse å burde tillegges noen

Side:139

vekt. For det første antas den rettet mot de bruksberettigede som et forbud mot å benytte det utviste ved tilvirkning i industrielt øyemed, for det annet antas ikke mølledriften å kunne betraktes som «industriell bedrift» i denne forbindelse, og endelig antas Brandbu almenningsstyre ikke berettiget til ved bruksregler å innskrenke almenningsrettens innhold. I henhold hertil må saksøkerens påstand bli å ta til følge. - - -