RG-1956-424

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1956-01-21
Publisert:	RG-1956-424
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 21. januar 1956 i ankesak nr. 248/1954
Parter:	Olav Fosse (overrettssakfører Finn Lyder Gjesdahl) mot Endre Stee (overrettssakfører Carl Tank).
Forfatter:	Lagdommerne Per Anker, Arne Aas, Hans Østgaard
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §42, §52, Kjøpsloven (1907), Tvistemålsloven (1915) §366

Valdres herredsrett - dommerfullmektigen som enedommer - avsa 23. november 1953 dom med sådan domsslutning:

«Endre Stee frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet vises til herredsrettens domsgrunner og tilføyelsene i det følgende.

Olav Fosse har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett.

I tillegg av 5. mars 1954 til ankeerklæringen gjøres gjeldende at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at Endre Stee ikke har utvist uaktsomhet ved å sende materialene til Fosse. Stee måtte som byggmester se at materialene var soppangrepet da han rev huset. I alle tilfelle måtte han se at materialene var ubrukelige til husbygging, selv om han var i den tro at det dreiet seg om tørråte.

Med prosesskrift av 12. mars 1954 fremla den ankende part sålydende erklæring fra William Wathne, datert 22. februar 1954:

«Undertegnede William Wathne, Hafrsfjordgate 28, Stavanger, erkjenner herved at de materialer som jeg solgte til Olav Fosse ved kontrakter av 7. juni og 10. juni 1952 var kontraktstridige. Jeg godtar således byggmester Kalhagens erklæring av 23. april 1953 hvori det er fastslått at materialene er soppbefengt og må ansees som verdiløse. Jeg erkjenner derfor videre at Olav Fosse har krav på prisavslag og erstatning tilsvarende det beløp han betalte til meg, nemlig kr. 12 000 plus de omkostninger han har hatt. Ovenstående prisavslag og erstatning avgjøres ved at jeg herved transporterer til Olav Fosse mitt krav på heving, prisavslag og erstatning mot min selger Endre Stee, Lomen i Valdres.»

Med henvisning til denne erklæringen gjør Fosse i nevnte prosesskrift subsidiært krav på hevning av Wathnes kjøp og erstatning, atter subsidiært krav på prisavslag og erstatning.

Side:425

Det hevdes at materialene led av slike mangler at betingelsene så vel for hevning som prisavslag og/eller erstatning foreligger. Soppskaden, råten og de øvrige mangler var skjulte feil, som Stee må være ansvarlig for uten hensyn til skyld.

Den ankende part opplyser at han har ansett det nytteløst å søke sine krav inndrevet hos Wathne, slik dennes økonomiske stilling er. Alt sommeren 1952 ble forsøk gjort på å få Wathne til å overdra Fosse sitt krav på Stee, men Wathne uttalte den gang at han ikke ville ha noe med saken å gjøre.

Under ankeforhandlingen har Fosse opprettholdt så vel det prinsipale som det subsidiære krav, likevel slik at erstatning ikke er påstått i forbindelse med de subsidiære krav. Fosse bygger fremdeles på at Wathne betalte Stee 2000 kroner «under bordet», således at kjøpesummen var 11 300 kroner, ikke 9300 kroner. Fosse påberoper seg nå, i tillegg til det han før har anført om manglene ved materialene, at han mottok for lite panelings- og gulvbord og taksten. Han viser til en oppmåling som byggmester Peder Kalhagen foretok 12. januar 1956. Videre gjør Fosse gjeldende at materialene er kontraktsstridige også av den grunn at Wathnes kjøp for tilbyggets vedkommende gjaldt et hus av reisverk, mens denne delen av bygningen bare var av bindingsverk. Også i kontrakten mellom Wathne og Fosse er brukt benevnelsen reisverk. Til Fosse kom for øvrig ikke frem alle de materialer som bindingsverksbygget besto av, således fantes det nesten ikke «boks».

Olav Fosse har nedlagt sådan endelig påstand:

«1. Prinsipalt: Endre Stee dømmes til å betale Olav Fosse kr. 14 121,70 med lovlige renter.

2. Subsidiært: Endre Stee dømmes til å betale Olav Fosse kr. 11 300 med lovlige renter fra 15. mars 1954 mot at materialene stilles til Endre Stees disposisjon.

3. Atter subsidiært: Endre Stee dømmes til å betale Olav Fosse prisavslag etter rettens skjønn med renter fra 15. mars 1954.

I alle tilfelle: Endre Stee dømmes til å betale saksomkostninger for begge retter.»

Ankemotparten Endre Stee hevder at herredsrettens dom er riktig. Hva Fosses subsidiære påstander angår, bestred Stee i sitt anketilsvar at vilkårene for hevning, prisavslag og/eller erstatning med hjemmel i eller i analogi av kjøpslovens bestemmelser er til stede. Dette har Stee opprettholdt under ankeforhandlingen og har der tatt opp som ny innsigelse at det gjelder nye krav, som etter tl. §366 annet ledd, ikke kan gjøres gjeldende i ankeinstansen. At han ikke tidligere har gjort denne innsigelse gjeldende, betyr ikke at samtykke er gitt.

Det anføres videre fra Stees side at kravet på hevning av kjøpet er for sent fremsatt, jfr. kjøpslovens §52 annet ledd.

Stee hevder at alle materialene ble sendt fra Lomen. Hvis noe er kommet bort under transporten eller under lagringen hos Fosse, bærer denne ansvaret. Stee har ikke sagt til Wathne

Side:426

at tilbygget var av reisverk, og Wathne som selv besiktiget huset, burde skjønne at tilbygget var av bindingsverk. For øvrig er i Valdres reisverk en vanlig benevnelse på bindingsverk.

Stee har nedlagt sådan påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes, dog således at Endre Stee tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

I ankeinstansen har Lomen og Hurum Samvirkelag møtt som hjelpeintervenient for ankemotparten og har sluttet seg til dennes anførsler. Hjelpeintervenienten har påstått seg tilkjent sakskostnader hos Fosse for lagmannsretten. Endre Stee er medlem av styret i samvirkelaget nå, men var det ikke da hushandelen fant sted i 1952.

Under ankeforhandlingen har Olav Fosse og Endre Stee gitt partsforklaring. For samvirkelaget møtte styrets formann John Lome og forklarte seg som vitne. Av de øvrige 10 vitner var 2 nye i saken, blant disse byggmester Peder Kalhagen, der tjenstgjorde som sakkyndig under granskingen 16. april 1953 etter oppnevning av Nordhordland herredsrett. Som før nevnt foretok han også besiktigelse av materialene 12. januar 1956. William Wathne er ikke begjært avhørt som vitne i saken. Dette angis å henge sammen med at partene er i tvil om hans mentale tilstand. Etter beslutning av lagmannsretten er holdt bevisopptak ved Nordhordland herredsrett 8. og 13. desember 1954 og derunder avhørt 10 vitner, alle nye i saken. Forklaringene ble dokumentert under ankeforhandlingen. Av de øvrige nye dokumenter i saken vil enkelte bli omtalt i det følgende.

Lagmannsretten kommer, slik saksforholdet nå ligger an, til et annet resultat enn herredsretten og bygger da i stor utstrekning på de nye bevisligheter som er fremkommet.

Lagmannsretten finner liksom herredsretten at Fosse ikke kan vinne frem med sin påstand om erstatningsansvar for Stee på grunnlag av uaktsomhet fra denne, uavhengig av kontraktsforholdet mellom Stee og Wathne. Stee sto ikke i noe kontraktsforhold til Fosse og nekter å ha skjønt, før han sendte materialene til Vestlandet, at Fosse hadde kjøpt huset av Wathne. Han hadde fått beskjed om å sende huset under adresse Olav Fosse, Frekhaug, men antok, sier han, at Fosse var en som skulle sette opp huset for Wathne. Retten anser det ikke godtgjort at denne Stees forklaring er uriktig og finner at det ville være å tøye for vidt aktsomhetsplikten mot en man ikke står i kontraktsforhold til, om man krevet at Stee av hensyn til Fosse skulle ha unnlatt å ekspedere materialene. Det forutsettes da at han skjønte disse var uegnet til husbygging. De tap Fosse hevder å ha lidt står etter sin art i nøye sammenheng med kontraktsforholdet mellom ham og Wathne, og forholdet har ingen likhet med det som er omhandlet i den påberopte høyesterettsdom i Rt-1940-503. Det kan heller ikke sees at Stee er erstatningsansvarlig overfor Fosse fordi han, etter

Side:427

anmodning fra Wathne, fikk ordføreren i Vestre Slidre til å utferdige en attest om flytningstillatelse for huset, hvori dette sies å være i god stand.

Retten går så over til å drøfte Fosses subsidiære krav. Han kan ikke sees å være prosessuelt avskåret fra å gjøre disse gjeldende. Kravene står i sammenheng med det tidligere innbrakte krav, og endringen er begrunnet i omstendigheter som er inntrådt etter hovedforhandlingen i herredsretten, jfr. tl. §366, 2. ledd pkt. 2.

Partene er enige om at kjøpsloven kommer i bruk ved kjøp av hus til nedrivning, og retten er av samme mening.

Stee hevder at kjøp av gammelt hus til nedrivning er sjansekjøp og at kjøperen må bære risikoen for skjulte mangler, dersom ikke annet er avtalt. Retten er ikke enig i at det kan oppstilles en slik alminnelig regel. Da Stee solgte til Wathne, var selgeren klar over at kjøperen skulle bruke materialene til å føre opp et nytt hus, om ikke nettopp et hus av samme størrelse eller skikkelse som det gamle. Det er opplyst i saken at det i stor utstrekning har vært drevet kjøp av gamle hus med omgåelse av de gjeldende krav til byggetillatelse for øye. Mange har kjøpt bare for å kunne skilte overfor myndighetene med at det gjaldt gjenoppbygging av gammelt hus, og kjøperne har i slike tilfelle ikke brydd seg synderlig om husets tilstand. Dette kan til en viss grad forklare at salg av gamle hus til nedrivning ikke har hatt reklamasjoner til følge, men derved er ikke skapt kutyme som kan tillegges rettslig betydning. Det må i nærværende sak ansees som en bindende kontraktsforutsetning at ikke en vesentlig del av materialene led av skjulte mangler som gjorde dem uegnet til gjenoppbygging som nevnt. Stee opplyser i sin partsforklaring at han, da Wathne besiktiget huset og spurte hvordan det var, svarte: «Det er slik du ser det, og mer kan jeg ikke garantere.» Retten finner ikke grunn til å tvile på at han uttalte seg i denne retning, Stees partsforklaring er på dette punkt bekreftet av vitner. Men uftalelsen kan ikke tolkes som en fraskrivelse av ansvaret for en hvilken som helst skjult mangel.

Etter de opplysninger som nå foreligger må det ansees godtgjort at det huset saken gjelder hadde skjulte mangler der må betegnes som vesentlige, selv ut fra de beskjedne forventninger kjøperen av et slikt hus burde ha. For det første var en stor del av treverket, særlig tømmeret i den gamle delen av huset, råttent og ubrukbart, for det annet viste den nyeste delen av huset seg å være av bindingsverk, mens det overfor kjøperen var betegnet som et tilbygg av reisverk. Om dette skal nærmere bemerkes:

I herredsrettsdommen er gjengitt en del av de uttalelser byggmester Andreas Nygård ga i brev til Olav Foss av 18. juli 1952 etter besiktigelse av materialene. Nygård var til stede som sakkyndig, tilkalt av Meland kontrollnemnd, da denne takserte materialene den 27. september 1952. Som vitne under

Side:428

bevisopptaket den 13. desember 1954 har Nygård uttalt seg nærmere. Han ble, sier han, tilkalt av Foss etterat man hadde begynt å losse materialene på Frekhaug. Tømmeret var ubrukbart som bygningsmateriale. Mye var råttent og sundbrotent. Novene var for det meste avslått. En del av stokkene var friske. Nygård fastholder sin tidligere erklæring om at minst 40 pst. av stokkene var råtne og tilføyer at det da neppe er økonomisk mulig å utnytte resten. Panelet var det beste av huset, det så bra friskt ut. Skiferen karakteriserer han som skiferbrudd-avfall. Det var lite hel sten. Nygård mener takseringen av 27. september 1952 var riktig på grunnlag av priser og verdier i 1952, men at materialene nå (i 1954) er verdiløse på grunn av mindre etterspørsel etter slikt.

Retten finner at byggmester Nygårds karakteristikk av materialene må være temmelig riktig. De vitnene som ellers ble avhørt under bevisopptakene i desember 1954 forklarte seg nemlig i samme retning. Tre av vitnene var jernbanemenn som så materialene da de ble losset av jernbanevognene på Skoltegrunnskaien i Bergen. De sier at materialene, særlig tømmeret og takstenene, var i en dårlig forfatning. Tykke tømmerstokker knakk av da de ble losset fra jernbanevognene ned i båtene. Materialene var så dårlige at det etterpå var samtaleemne mellom jernbanens folk. Andre av vitnene var med på å laste inn eller losse materialene da disse ble fraktet i to båter fra Bergen til Frekhaug, og deres karakteristikk av materialene gir ikke noe lysere bilde. Byggmester Kalhagen så materialene første gang 16. april 1953, og hans utsagn har derfor neppe samme betydning som de andre Vestlands-vitnenes. Han uttaler blant annet at materialene ikke kunne brukes til bygg. Det må etter rettens mening være utelukket at materialenes dårlige forfatning i noen synderlig grad skyldes transporten fra Lomen via Fagernes og Bergen til Frekhaug. Riktignok har en del vitner fra Valdres, som ble avhørt under ankeforhandlingen, uttalt at materialene var bra eller brukbare, men dette finner ikke retten etter de foran gjengitte klare uttalelser fra en rekke helt utenforstående personer å kunne legge vekt på. Vitnene fra Valdres er dels selv interessert i utfallet av saken (Olav Myhre), dels er de knyttet til Stee eller hjelpeintervenienten ved slektskapsbånd eller på annen måte (Ivar Bergli, Asbjørn Hasle og Nils Høyne). Av de øvrige vitner som uttaler seg om materialene så ikke byggmester Olav Hjelle tømmeret. Sjåfør Eivind Tvenge kjørte bare et lass av tømmeret og så ikke det øvrige.

Stee hevder at det som fantes av råte i huset skrev seg fra en lekkasje i det ene hjørnet og at Wathne kunne se denne lekkasje. Retten anser det imidlertid godtgjort at råten var langt mer utbredt enn Wathne kunne regne med etter besiktigelsen.

Hva soppangrepet på tømmeret angår, må det, etter det nå opplyste, antas å være feilaktig at det dreier seg om «ekte hussopp», Merulius lacrymans, som antatt av byggmester

Side:429

Kalhagen. Prøver av trematerialene har vært innsendt til Statens plantevern, Botanisk avdeling, og til Vestlandske Forstlige Forsøksstasjon, og ingen av disse har kunnet konstatere angrep av nevnte sopp. Retten finner det etter sakens stilling ikke nødvendig å gå nærmere inn på erklæringene fra de nevnte sakkyndige institusjoner.

Takstenens forfatning legger retten mindre vekt på. Taksten på gamle hus kan man ikke vente meget av, og Wathne hadde dessuten anledning til å besiktige takstenene, om han var interessert i dem.

Hva den andre mangelen angår, at tilbygget var av bindingsverk, ikke reisverk, finner retten å måtte legge avgjørende vekt på brev fra Olav Myhre til Wathne datert 12. mai 1952 (nytt dokument i saken). Myhre viser her til Wathnes annonse i bladet Valdres og fortsetter: «Jeg skal selge en forretning til nedrivning - Lomen og Hurum Samvirkelag... Huset er tømret 30 m (står så) x 9 m bordkledning utv. og innv. Ett tilbygg av reisverk nytt like før krigen 7.30 x 7 m. Begge 1 1/2 etasje med skifertak og dobl. vinduer, godt hus ...» Han tilbyr videre huset til salg, enten det hele for 6500 kroner eller tømmerhuset for seg for 3500 og «reisverket» for 3000 kroner. Myhre var medeier i den gamle delen, og det var, etter hva Stee opplyser i sin partsforklaring, etter avtale med ham at Myhre skrev til Wathne. Riktignok sier Stee at han ikke tror at han så Myhres brev, men han må like fullt være bundet av tilsagnet i brevet. Det er ingen grunn til å anta at Wathne, som ikke er fagmann på området, ved besiktigelsen ble klar over tilbyggets karakter. Huset var panelt og panelingen dekket over konstruksjonen. I samsvar med Myhres oppgave sluttet da også Wathne 10. juni 1952 kontrakt med Fosse om salg av et hus «av tømmer 9 x 7,30 og reisverk 7,30 x 7,30 meter». Det kan ikke spille noen rolle at det i Valdres synes å være nokså vanlig å bruke den feilaktige betegnelsen reisverk på det som er bindingsverk. Om noen slik uriktig språkbruk på Wathnes eller Fosses hjemsteder er intet opplyst. Reisverk er hus bygget av planker satt på høykant, mens bindingsverk er såkalt «boks» med som oftest flere panel. Reisverk er en solidere og verdifullere konstruksjon enn bindingsverk, og det må ansees som en vesentlig mangel ved et hus at det er av bindingsverk når det er solgt som reisverkhus, også fordi det ved riving går mindre materiale til spille ved reisverkhus.

Til tross for at det således etter rettens syn var vesentlige skjulte mangler ved det huset Stee solgte til Wathne, finner retten at kjøpet ikke kan forlanges hevet. Dette fordi Wathne ikke uten ugrunnet opphold ga Stee meddelelse om at et slikt krav ble gjort gjeldende, jfr. kjøpslovens §52 annet ledd. Fosse opplyser at han samme dag som han mottok materialene i Bergen, 17. juli 1952, reklamerte pr. telefon til Wathne. Denne skrev 22. juli 1952 blant annet følgende til Stee: «... Jeg er redd for at De må komme til enten å skaffe til veie de

Side:430

materialer som er dårlige eller å erstatte hele beløpet + omkostninger. Meg vil kjøperen av huset ikke komme noen vei med da hvis en undersøker på ligningsvesenet så har jeg intet eller eier intet eller har ikke hatt inntekter de siste år. Så jeg synes De skulle sette Dem i direkte forbindelse med hr. Olav Fosse, Frekkhaug pr. Bergen ... Hvis han får nytt alt det som er dårlig kan han ingen vei komme med saken ...» Dette tilfredsstiller kravet til nøytral reklamasjon etter kjøpslovens §52, 1. ledd, men kan ikke leses slik at kjøpet kreves hevet. Slikt krav fremkom i brev av 28. juli 1952 fra overrettssakfører F. L. Gjesdahl på Fosses vegne. Det heter ellers i brevet blant annet: «Jeg er klar over at min mandant i første rekke må holde seg til William Wathne, men da også De utvilsomt vil bli innblandet i den prosess og prissak som uvegerlig vil bli følgen dersom min mandants krav ikke etterkommes har jeg funnet det praktisk å gjøre en direkte henvendelse til Dem allerede nå for om mulig å kunne få istand en minnelig ordning...» Retten kan ikke finne at denne henvendelse fra Fosse, som Stee ikke sto i kontraktsforhold til, kan avhjelpe mangelen ved Wathnes egen reklamasjon. Stee måtte være berettiget til å holde seg til Wathne, dette så meget mer som han ikke hadde kjennskap til på hvilke vilkår huset var videresolgt til Fosse.

Men til prisavslag etter kjøpslovens §42 må Wathne, det vil nå si Fosse, være berettiget. Avslaget må skje etter en skjønnsmessig vurdering. Det må da tas hensyn til at Wathne måtte finne seg i slike skjulte mangler som man må være forberedt på ved kjøp av gamle hus og på at huset ikke egnet seg til gjenoppførelse i samme skikkelse. Videre at Wathnes eller Fosses mer spesielle behov ikke teller. Det er således ikke avgjørende at Fosse ikke kunne nyttiggjøre seg det som var av brukbare materialer, saker som andre kjøpere kunne ha legitimt behov for. Også verdiforholdet mellom reisverk og bindingsverk kommer inn i bildet. Derimot kan den påberopte kvantitetsmangel for bord, boks og takstens vedkommende ikke tas i betraktning, blant annet fordi undersøkelsen for så vidt først er foretatt i år. Materialenes verdi på salgstiden må være avgjørende, og Meland kontrollnemnds vurdering finnes her å gi en viss veiledning. Nemnda takserte som nevnt materialene til 3000 kroner. Retten er blitt stående ved at materialene representerte en verdi svarende til halvparten av det Wathne med rimelighet kunne kreve og setter prisavslaget til halvparten av kjøpesummen. I kontrakten mellom Stee og Wathne av 9. juni 1952 er prisen satt til «kr. 9000 + kr. 300 for uttaking av spiker, fritt levert Bergen jernbanestasjon». Retten legger 9300 kroner til grunn ved beregningen. Det er på den ene side ikke godtgjort at Stee fikk 2000 kroner i overpris. På den annen side må Stees utgifter til riving m.v. og til frakt tas med. Materialene var av en slik beskaffenhet at Stee ikke burde ha sendt dem uten først å varsle Wathne. Det var liten mening i å koste arbeid og utlegg på alt det ubrukbare. Når dette

Side:431

erstatningspregede moment trekkes inn i vurderingen, er det i samsvar med Fosses prosedyre for lagmannsretten. Prisavslaget blir således 4650 kroner, som Stee må betale Fosse.

Mot utgangspunktet for renteberegningen har ikke ankemotparten gjort noen innvending.

Fosse har bare vunnet frem med et subsidiært krav. Saken har videre - også slik den fremtrådte i første instans - budt på tvil, slik at det var rimelig grunn for begge parter til å få den prøvet ved domstolene. Sakskostnader tilkjennes derfor ikke hverken for herredsrett eller lagmannsrett.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Endre Stee betaler til Olav Fosse 4650 - firetusensekshundreogfemti - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 15. mars 1954 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Sakskostnader tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig H. Vedelden):

Lomen og Hurum Samvirkelag var våren 1952 ferdig med bygging av ny forretningsgård. Som følge herav skulle Samvirkelagets gamle forretningsgård selges til nedrivning.

Huset ble solgt til saksøkte Endre E. Stee i mai 1952 for kr. 6000.

Det solgte hus besto av en gammel del på 2 etasjer og en nyere på 1 1/2 etasje. Sistnevnte del ble bygget i 1934 av nye materialer og det ble da lagt nytt tak på bygningen og tekket med ny Valdresskifer.

Den gamle del av bygningen kjøpte saksøkte sammen med Olaf Myhre, idet meningen var at de skulle oppføre en hytte av disse materialer. Den øvrige del av materialene var det meningen at Endre Stee skulle selge til sjåfør Skrinsrud, Fagernes.

Imidlertid ble det ikke noe av hyttebyggingen, da en ikke fikk tomt, og det ble heller ikke noe av salget til Skrinsrud.

Gjennom en annonse i bladet «Valdres» innrykket av Wllliam Wathne, Stavanger, kom saksøkte i forbindelse med ham. William Wathne kom og besiktiget huset og kjøpte det for kr. 9300 i henhold til kontrakt av 9. juni 1952, som er fremlagt som bilag 5 ad dok. 2.

William Wathne solgte så huset videre til saksøkeren, Olav Fosse, i henhold til kontrakter av 7. juni 1952 og 10. juni 1952, fremlagt som bilag 3 og 1 ad rettsboken, for en pris av kr. 12 300, hvilket beløp saksøkeren utbetalte William Wathne den 12. juni 1952. Saksøkeren visste på dette tidspunkt ikke hvor huset stammet fra eller at saksøkte, Endre E. Stee, var William Wathnes hjemmelsmann.

Willlam Wathne deponerte så i Fagernes Sparebank kjøpesummen kr. 9300, idet saksøkte skulle ha beløpet utbetalt mot fraktbrev Saksøkte gikk så i gang med rivingen og materialene ankom til Frekhaug den 17. juli 1952.

Side:432

Saksøkeren fant materialene ubrukelige og reklamerte straks overfor William Wathne som igjen reklamerte overfor saksøkte i skriv av 22. juli 1952, bilag 2 ad stevning.

Likeledes henvendte saksøkeren seg i skriv av 28. juli og 7. august 1952, bilag 3 og 5 ad stevning, til saksøkte uten at noen ordning kom i stand, idet saksøkte i skriv av 1. august og 11. august 1952, bilag 4 og 6 ad stevning, benektet ethvert ansvar overfor så vel William Wathne som Olav Fosse. - - -