RG-1956-68

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1955-10-01
Publisert:	RG-1956-68
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 1. oktober 1955 i ankesak nr. 411/1954
Parter:	A/S Betonmast v/direktør K. Kristoffersen (høyesterettsadvokat Leif S. Rode) mot Sør-Aurdal Kraftandelslag v/styrets formann Sigurd Landsend (overrettssakfører Carl Tank).
Forfatter:	Lagdommerne Per Anker, Fr. Hassel, tilk. dommer sorenskriver Arne Wang
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §26, Renteloven (1888) §3, Tvistemålsloven (1915) §69

Valdres herredsrett, dommerfullmektigen med domsmenn, avsa 8. april 1954 dom med denne domsslutning:

«A/S Betonmast dømmes til å betale Sør-Aurdal Kraftandelslag kr. 57 900 med 4 prosent årlig rente fra 15. januar 1953 til betaling skjer samt i saksomkostninger kr. 400.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Om saksforholdet vises til herredsrettens domsgrunner.

A/S Betonmast har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Det gjøres gjeldende at herredsretten har tatt feil med hensyn til den egentlige grunn til overslaget fra høyspenningsnettet til lavspenningsnettet. Årsaken var det usedvanlig store snefall, og brannen må betegnes som et hendelig uhell. Iallfall kan ikke A/S Betonmast ha ansvaret for en mulig utilstrekkelig jording. Hva dette spørsmålet angår, har den ankende part gjort gjeldende de samme synspunkter som for herredsretten, slik disse er gjengitt i herredsrettens dom. Den ankende part har nedlagt påstand om frifinnelse og om tilkjennelse av sakskostnader for lagmannsretten

Sør-Aurdal Kraftandelslag tok i rett tid ut foreløpig ankeerklæring, men da den annen part anket, nøyet laget seg med å erklære aksessorisk motanke. Ankemotparten hevder at det er riktig som antatt av herredsretten, at brannen skyldtes ikke forskriftsmessig og uforsvarlig jording av transformatorarrangementet ved Dølven. Men når det gjelder spørsmålet

Side:69

om hvem som har ansvaret for dette, hevder ankemotparten, liksom for herredsretten, at det fullt ut må påhvile A/S Betonmast. Det må antas å være riktig, når herredsretten har funnet at straffelovens ikrafttredelseslov §26 her kommer i bruk, men i nærværende tilfelle skulle ankemotparten vært gitt full regress. Videre hevdes det at herredsretten har tatt feil når regress ikke er innrømmet for prosessrenter fra forliksklagen i tvisten mellom Dolven m. fl. og ankemotparten. Påstanden om regress også for sakskostnadene i nevnte tvist er derimot frafalt under ankeforhandlingen. Ankemotparten har nedlagt sådan påstand:

«1. A/S Betonmast dømmes til å betale Sør-Aurdal kraftandelslag kr. 96 500 med 4 % rente fra 21. april 1952 til betaling skjer.

2. Sør-Aurdal kraftandelslag tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.»

Under ankeforhandlingen er partsforklaring gitt av den ankende parts administrerende direktør og av ankemotpartens styreformann og driftsbestyrer. Det er avhørt 7 vitner, ett av dem nytt i saken. Med begge parters samtykke er opplest skriftlig erklæring fra en av den ankende parts arbeidsformenn, Odd Fjell. Som sakkyndige har tjenstgjort de samme som i første instans. Nye dokumenter av betydning er ikke kommet til, og saken fremtrer i alt vesentlig i samme skikkelse som for herredsretten.

Lagmannsretten kommer, bortsett fra renteberegningen, til samme resultat som herredsretten.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at dårlig jording var en medvirkende årsak til overslaget fra høyspentnettet til lavspentnettet, og dermed til brannen og at skaden var en adekvat følge av den dårlige jording. Sneforholdene den vinteren var usedvanlige, det er så. Men påbudet om forsvarlig jording av ledningsmastenes metalldeler tar nettopp sikte på å uskadeliggjøre overslag, enten de nå har den ene eller den andre årsaken. Det fremgår av den foran nevnte erklæring fra arbeidsformann Odd Fjell at han som leder for det laget som arbeidet ved Dølven transformator var oppmerksom på at jordingen var dårlig. Han ringte til Birkelid, A/S Betonmasts anleggsbestyrer, om dette, og mener at han en gang senere så at den ene av platene var flyttet litt. Vitnet Reidar Dolven forklarer at han påhørte en slik telefonsamtale. At jordingen ved Dølventransformatoren ikke bare var i strid med forskriftene, men var helt utilfredsstillende, fremgår av en rapport fra sivilingeniør Odd Løken datert 25. juli 1951. Etter oppdrag fra politimesteren i Vestoppland foretok Løken 21. april og 21. juli 1951 besiktigelse og undersøkelse av de tekniske anlegg på stedet og foretok sistnevnte dag motstandsmålinger. Jordelektrodene var da etter brannen forsterket, men det lot seg gjøre å måle dem i den opprinnelige utførelse. Følgende motstander ble målt: for den alminnelige jording

Side:70

900 ohm, for gjennomslagssikringen 2200 ohm. Det er i rapporten opplyst at jordsmonnet målingsdagen var tørt og at motstandene derfor den dagen sikkert var større enn normalt og enn de var på branndagen. Som oppnevnt sakkyndig har ingeniør Løken under ankeforhandlingen nærmere kommentert rapporten. Han peker på at jordelektrodene - her jordplater - er mer virksomme når jorden er fuktig enn når den er tørr, men at motstanden i det foreliggende tilfelle var så stor at jordplatene selv under mer normale forhold ikke på langt nær bød den sikkerhet man må kreve av dem. Den andre sakkyndige, sivilingeniør Jørgen Borchgrevink, erklærte seg enig i ingeniør Løkens alminnelige synspunkter, men tilføyet at han ikke selv hadde foretatt undersøkelser på stedet. Det skal ellers i denne sammenheng nevnes at de sakkyndige var enige om at selv en forskriftsmessig jording ikke ville ha gitt 100 pst. sikkerhet mot et slikt overslag til lavspentnettet som det inntrufne, men at det er overveiende sannsynlig at ulykken ville ha vært unngått ved forskriftsmessig jording. Den her nevnte reservasjon er ikke egnet til å gi retten noe annet syn på årsaksforholdet.

Lagmannsretten finner at A/S Betonmasts folk, og da i første rekke anleggsbestyrer Birkelid, har vist uaktsomhet i forbindelse med plaseringen av jordplatene ved Dølven transformatorstasjon. Den sakkyndige Løken forklarer at han under befaringen 21. juli 1951 straks han kom til stedet så at man her ikke kunne oppnå tilfredsstillende jording uten ved utlegging av båndelektroder eller kanskje helst ved gjennomgående jordledning for den ca. 800 m lange Dølvenforgreningen, helt ned til dalen (Dølven ligger oppe i åssiden). For øvrig kunne A/S Betonmast ifølge Løken alt under stikningen ha tatt hensyn til jordingsforholdene, iallfall slik at transformatoren ikke hadde fått den særlig uheldige plasering oppe på en rygg med ubetydelig jordsmonn. A/S Betonmast kan ikke sees å være fri ansvaret for dårlig jording fordi §208 i «Forskrifter for elektriske anlegg» av 29. desember 1939 pålegger «anleggets vedkommende», det vil her si Kraftandelslaget, å kontrollere utførelsen. Leverandørens vedkommende måtte her plikte å gi bestilleren beskjed om de dårlige jordingsforhold og ta opp med denne spørsmålet om hvilke forholdsregler man måtte treffe. At utgiftene i tilfelle ville falle på bestilleren, kan for så vidt ikke spille noen rolle. Når jordingsforholdene fortonet seg så dårlige som på dette stedet, burde leverandøren for øvrig ha sørget for motstandsmåling, uansett hva alminnelig praksis ellers måtte være når det gjelder slike målinger.

Den ankende part har vist til at jordplatemålinger i september 1949 i forbindelse med 1. byggetrinn viste særdeles gunstige motstandsforhold og at A/S Betonmast gjennom Birkelids medvirkning var kjent med disse målingene, som først i juni 1951 ble konstatert å være feilaktige - apparatet hadde vært i uorden. Til dette skal bemerkes at selv om A/S

Side:71

Betonmasts folk har festet seg ved disse resultatene, er forholdet uten betydning her, da målingene foregikk nede i dalen, langt fra der Dølventransformatoren ble plasert.

Retten legger således vekt på de særlige forhold ved Dølventransformatoren. I denne sammenheng skal pekes på at den sakkyndige Borchgrevink i skriftlig erklæring av 30. mars 1954 uttaler følgende: «Det forekommer meg at i det foreliggende tilfelle har såvel A/S Betonmast som Elektrisitetsverket handlet lettsindig ved å sette i drift anlegget uten at jordingen var kontrollert ...» Denne karakteristikk tar sikte på jordingen i sin alminnelighet, og under ankeforhandlingen har ingeniør Borchgrevink erklært at han ikke kan oppreft holde uttalelsen. Ut fra de erfaringer man hadde på den tid, kan ikke den manglende kontroll generelt sett betegnes som uaktsom. Ingeniøren viser til at elektrisitetstilsynet tillot midlertidige igangsettelser før målinger var foretatt. Når det gjelder de spesielle forhold ved Dølventransformatoren har ingeniør Borchgrevink som nevnt ikke selv foretatt undersøkelser, og det han nå uttaler om ansvaret tar ikke sikte på de særlige forhold der.

Den uaktsomhet A/S Betonmasts folk har vist ved plaseringen av jordplatene og ved ikke å gi Kraftandelslaget beskjed om denne svakheten ved anlegget før strømmen under A/S Betonmasts medvirkning ble satt på, må lede til erstatningsansvar for A /S Betonmast. De grunner for ansvarsfritak som er påberopt, kan ikke sees å føre frem. Forskriftenes §208 er alt nevnt foran. Hva angår garantierklæringen som fulgte med kontrakten, må det være nok å peke på at ansvarsfraskrivelsen der fremtrer som en reservasjon mot garantiansvaret. Ansvar som påhviler leverandøren uten garanti, slik som ansvar for uaktsomhet, kan ikke antas å berøres av den nevnte ansvarsfraskrivelse. Så vidt skjønnes er for øvrig den ankende part enig i dette. Det er da unødvendig å drøfte rekkevidden av ansvarsfraskrivelsen eller spørsmålet om fra hvilket tidspunkt garantidokumentet var gjeldende. Heller ikke ansees det nødvendig å gå nærmere inn på betydningen av at Kraftandelslaget, etterat A/S Betonmast i brev av 18. september 1950 hadde uttalt at igangsettingen skjedde på lagets eget ansvar, i brev av 16. oktober 1950 fraskrev seg ansvaret. Betonmasts ansvarsfraskrivelse kan ikke antas a ta sikte på følgene av feil fra leverandørens egne folk, iallfall måtte bestilleren være berettiget til å gå ut fra at en så vidtgående ansvarsfraskrivelse ikke var ment.

Etter dette finner retten det unødvendig å drøfte om A/S Betonmast også ville være erstatningspliktig på objektivt grunnlag - som mulig ansvarlig for driften av ledningsnettet før Kraftandelslaget overtok det - eller fordi leveringen var kontraktsstridig. Spørsmålet om tidspunktet for overtagelsen av anlegget er det da heller ikke nødvendig å komme inn på. For det ansvarsfordelingsspørsmål som behandles i det følgende

Side:72

kan det så vidt skjønnes, ikke spille noen rolle om også noen av de her nevnte ansvarsgrunnlag for A/S Betonmast foreligger.

Lagmannsretten finner som herredsretten at også ankemotparten har vist uaktsomhet og må bære en del av ansvaret for skaden, slik at det bare gis delvis regress etter straffelovens ikrafttredelseslov §26 annet ledd. I første rekke skal pekes på at «Forskrifter for elektriske anlegg», §208, som nevnt pålegger anleggets vedkommende kontrollen med jordinger. Slik kontroll skal foretas «etter utførelsen og senere med ikke over 5 års mellomrom. Ved denne kontroll skal overgangsmotstanden måles og alle ledninger og forbindelser til jordelektroden etterses». Kontroll som nevnt ble ikke foretatt før anlegget ble satt i drift, og det er heller ikke godtgjort at Kraftandelslaget ga A/S Betonmast i oppdrag å utføre målingene. Etter det ankemotpartens driftsassistent Anton Garthus forklarer som vitne ble Birkelid bedt om å besørge jordplatemålinger. Det viste seg at A/S Betonmasts måleapparat var i NordNorge, men det ble sagt at det skulle sendes til Sør-Aurdal når det ble ledig. Garthus tenkte ikke da strømmen ble satt på om jordplatemålingene var gjort, men han burde kanskje ha skjønt, sier han, at de ikke var utført. Til dette svarer Birkelid i sin vitneforklaring at han ikke fikk noen direkte henvendelse fra Garthus om å foreta målinger, men at de diskuterte måling, blant annet spørsmålet om å få utlånt apparat fra et annet elektrisitetsverk. Kraftandelslaget burde etter rettens mening også ha vært oppmerksom på at jordingsforholdene i Sør-Aurdal i sin alminnelighet og ved Dølventransformatoren i særdeleshet ikke var gode. Det har under saken vært fremholdt at Kraftandelslaget av økonomiske grunner var dårlig utstyrt med folk, således også med teknisk kvalifisert hjelp. På den tid det her gjelder brukte laget som driftsbestyrer en mann som bodde i Søndre Land og som praktisk talt ikke hadde anledning til å kontrollere linjeanlegget. Driftsassistenten Garthus kunne på grunn av kontorarbeid heller ikke øve synderlig kontroll i marken. Disse forhold kan ikke være egnet til å frita Kraftandelslaget for ansvar eller gjøre ansvaret mindre. Et teknisk foretagende som dette kan ikke unnskylde seg med at det har utilstrekkelig teknisk hjelp.

Retten er blitt stående ved at det ikke er noen grunn til å endre den fordelingsbrøken herredsretten er kommet til, 3/5 av ansvaret på A/S Betonmast og 2/5 på Kraftandelslaget. Disse forholdstall gir en rimelig fordeling etter den skyld begge parter har for at skaden inntraff.

Under saken har partene gått ut fra den forståelse av iktrl. §26 at retten også når det gjelder omfanget av regressen mellom uaktsomme skadevoldere skal ta hensyn til «den utviste skyld og omstendighetene for øvrig». Retten har bygget på denne lovforståelse, som stemmer med rettspraksis, jfr. bemerkninger og henvisninger i voldgiftsdom avsagt av

Side:73

professor Andenæs 2. februar 1952 ( RG-1952-371).

Når det gjelder beregningen av prosessrentene, kommer lagmannsretten til et annet resultat enn herredsretten. Slik utfallet blir i nærværende sak, var tvisten mellom Dolven m. fl. og Kraftandelslaget av interesse for A/S Betonmast. Fra begynnelsen var det nemlig ikke bare tvist om Kraftandelslagets ansvar, men også om skadens størrelse. Som nevnt i herredsrettsdommen i nærværende del av saken, var det først i et møte under saksforberedelsen for herredsretten, hvor også A/S Betonmast var til stede ved sin prosessfullmektig, at man kom til enighet om størrelsen av de forskjellige skadelidendes tap. Møtet ble holdt 10. august 1953. Ankemotparten må da ha krav på regress for prosessrenter i det omfang slike er pålagt i dommen av 14. november 1953, dvs. som påstått fra 21. april 1952.

Bortsett fra rentene blir således herredsrettens dom å stadfeste. Dommen stadfestes også for sakskostnadenes vedkommende. For lagmannsretten må den hovedankende part betale sakskostnader til motparten, men ved ansettelsen tas hensyn til at motparten ikke har oppnådd noe vesentlig ved motanken, jfr. Rt-1930-1313. Kostnadene for lagmannsretten settes til 1 000 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes, dog således at prosessrenter svares fra 21. april 1952.

I sakskostnader for lagmannsretten betaler A/S Betonmast 1 000 - ettusen - kroner til Sør-Aurdal Kraftandelslag.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig H. Vedelden med domsmenn).

Den 7. februar 1951 116-tiden brente Reidar Dølvens våningshus. Det ble totalskadet og praktisk talt alt løsøre og innbo som var i huset strøk med, således også Anna Dølvens, idet hun bodde hos sin nevø Reidar Dølven.

Reidar Dølvens hus var forsikret i Sør-Aurdal brannkasse for kr. 15 000 og løsøre og innbo for kr. 4 000. Anna Dølvens løsøre og innbo var ikke forsikret. Sør-Aurdal brannkasse utbetalte Reidar Dølven full erstatning etter forsikringen med kr. 19 000.

Da hus og innbo for Reidar Dølvens vedkommende var betydelig underforsikret og for Anna Dølvens vedkommende forsikring ikke forelå, led de ved brannen et stort tap. Ved stevning av 31. oktober 1952 reiste de derfor erstatningssøksmål mot Sør-Aurdal Kraftandelslag. Likeledes reiste Sør-Aurdal brannkasse regressøksmål mot Sør-Aurdal Kraftandelslag ved stevning av samme dato. Disse saker ble forenet til felles behandling og pådømmelse.

Side:74

Ved stevning av 6. februar 1953 reiste så Sør-Aurdal Kraftandelslag regressøksmål mot A/S Betonmast og trakk samtidig i medhold av rettergangslovens §69 dette krav mot A/S Betonmast inn i den sak som av Reidar Dølven, Anna Dølven og Sør-Aurdal brannkasse var anlagt mot Sør-Aurdal Kraftandelslag. I sitt tilsvar av 12. januar 1953 opplyste for øvrig også Sør-Aurdal Kraftandelslag at det ville trekke sitt krav mot A/S Betonmast inn i saken.

Ved beslutning av 29. mai 1953 delte retten behandlingen og pådømmelsen slik at først skulle saken Reidar Dolven-Anna Dolven og Sør-Aurdal brannkasses krav mot Sør-Aurdal Kraftandelslag behandles og pådømmes og deretter Sør-Aurdal Kraftandelslags eventuelle krav mot A/S Betonmast.

Videre har Sør-Aurdal Kraftandelslag i prosesskrift av 6. februar 1953 prosessvarslet Forsikringsselskapet Norge A/S.

Under et forhandlingsmøte under saksforberedelsen ble partene enige om erstatningsbeløpenes størrelse overfor Reidar Dolven-Anna Dolven og Sør-Aurdal brannkasse for så vidt erstatningsplikt forelå, nemlig henholdsvis kr. 69 000, kr. 8500 og kr. 19 000.

Den 14. november 1953 avsa Valdres herredsrett dom i saken Reidar Dolven-Anna Dolven og Sør-Aurdal brannkasse mot Sør-Aurdal Kraftandelslag. Sistnevnte ble kjent erstatningspliktig på objektivt grunnlag. Domsslutningen er slik:

«Sør-Aurdal Kraftandelslag dømmes til å betale:

1. Reidar Dolven kr. 69 000.

2. Anna Dolven kr. 8 500.

3. Sør-Aurdal brannkasse kr. 19 000 med 4 prosent årlig rente av de respektive beløp fra forliksklagenes forkynnelse til betaling skjer.

Sør-Aurdal Kraftandelslag dømmes til å betale:

1. Reidar Dolven kr. 450,

2. Anna Dolven kr. 150,

3. Sør-Aurdal brannkasse kr. 250 i saksomkostninger innen 14 dager fra dommens forkynnelse.»

Denne dom er rettskraftig.

Det spørsmål som således skal avgjøres i nærværende sak er om Sør-Aurdal Kraftandelslag har krav på hel eller delvis regress overfor A/S Betonmast.

Sør-Aurdal Kraftandelslag ble dannet i 1947. Laget produserer ikke elektrisk strøm selv, men kjøper denne og selger så videre til sine medlemmer.

Laget inngikk kontrakt med A/S Betonmast om utbygging av kraftlinjer. Utbyggingen foregikk i 4 byggetrinn og denne sak refererer seg til 2. bygge trinn. Kontrakten om denne utbygging er undertegnet av partene henholdsvis 6. juli 1949 og 19. juli 1949 (bilag 4 ad dok. 1). A/S Betonmast meddelte i brev av 18. september 1950 Sør-Aurdal Kraftandelslag at elektrisitetstilsynet hadde gitt midlertidig igangsettingstillatelse for 2. byggetrinn under forutsetning av at konsesjon forelå. Videre er anført i brevet at: «forøvrig skjer igangsettingen på eget ansvar og under iakttagelse av driftsforskriftene». Sør-Aurdal Kraftandelslag svarer hertil i

Side:75

brev av 16. oktober 1950 blant annet: «Vi gjør oppmerksom på at de nevnte linjer som skal settes under spenning, blir satt i drift for høyspentlinjenes vedkommende, således blir det ikke distribuert kraft over disse. Vi har med andre ord ingen nytte av igangsettingen og den er forøvrig blitt til etter forlangende av Deres oppsynsmann Birkelid for å lette hans arbeide. Derfor kan vi ikke se noen grunn til at igangsettingen skjer på vårt ansvar. Vi har underrettet Deres oppsynsmann om Deres anmodning til oss om å be ham udersøke at alt er i orden før spenningen blir satt på.»

I skriv av 28. november 1950 skriver A/S Betonmast slik til Sør-Aurdal Kraftandelslag: «Vi bekrefter herved telefonsamtalen med vår oppsynsmann Birkelid lørdag 25. ds. hvorunder han anmodet oss om å søke midlertidig igangsettingstillatelse på den resterende del av høyspentnettet i Sør-Aurdal. Tillatelsen ble gitt etter telefonisk samtale med overingeniør With på samme betingelser som i vårt brev av 18. september 1950.»

Høyspentlinjen ble deretter satt under spenning, og den 30. s. m. ble lavspentledningen tilkoblet, slik at bl.a. Reidar Dolven fikk levert strøm fra nevnte dato. Tilkoblingen av lavspentnettet ble foretatt av Sør-Aurdal Kraftandelslags folk, og Reidar Dolven betalte for strømmen fra 1. januar 1951.

I brev av 5. februar 1951 til Sør-Aurdal Kraftandelslag meldte A/S Betonmast 2. byggetrinn ferdig og anførte dessuten blant annet: «I tilfelle De har noe å bemerke med anleggets utførelse, ber vi Dem meddele oss dette innen 14 dager. De ting som blir påpekt av Elektrisitetstilsynet som eventuelt må rettes på, vil bli utført av oss umiddelbart etterat tllsynsbefaring er foretatt.»

I brev av 7. februar 1951 meddeler Sør-Aurdal Kraftandelslag A/S Betonmast at man har konferert med overingeniør With i elektrisitetstilsynet som imidlertid ikke hadde tid til befaring nå og for øvrig uttalte at det ikke var mulig å foreta befaring nå, man måtte vente til det ble bar mark. Videre opplyste man i brevet at en befaring nå ville være nytteløs på grunn av snemengdene og at det således ikke lot seg gjøre å sende noen reklamasjon.

Den 7. februar 1951 brente som før nevnt Reidar Dolvens våningshus. Brannårsaken var overslag fra høyspentnettet til lavspentnettet. - - -

Saksøkeren hevder at saksøkte må være ansvarlig på objektivt grunnlag ut fra synspunktet farlig bedrift, dersom retten finner at anlegget ikke var overtatt av saksøkeren branndagen, hvilket saksøkeren mener det Ikke var. Han henviser her til leveringsbetingelsenes punkt 11 avsnitt 4 som lyder: «Når leverandøren har meldt det kontraherte anlegg ferdig, skal bestillerne foreta beslktigelse og fremkomme med eventuelle reklamasjoner senest 14 dager etterat anlegget ble meldt ferdig. Er det innen denne tid ikke fremkommet større reklamasjoner, regnes anlegget i det store og hele å oppfylle kontraktsbestemmelsene og ansees det som overtatt av bestilleren den dag det ble meldt ferdig. Mindre arbeider og rettelser ved anlegget som kan utføres av leverandøren uten vesentlige hindringer

Side:76

for driften, kan ikke av bestilleren anføres som grunn for ikke å overta anlegget. Er det ved ovennevnte frists utløp ikke kommet underretning om mangler som forlanges rettet, ansees anlegget som overtatt den dag det ble meldt ferdig.» Denne kontraktsbestemmelse må sees i relasjon til at saksøkte etter å ha mottatt ferdigmelding av 5. februar 1951 reklamerte i brev av 12. februar 1951. Reklamasjonen gjaldt blant annet også jordingen, og det må da være klart at reklamasjonen må sies å være en større reklamasjon. Det hevdes at etter kontrakten (normalspesifikasjonens punkt 12) påhvilte det A/S Betonmast å sørge for at anleggets jording ved ferdigmeldingen var i forskriftsmessig stand. Når A/S Betonmast ikke har gjort dette, må det være ansvarlig på objektivt grunnlag, idet den oppståtte skade er påregnelig. Til støtte herfor har saksøkeren henvist til høyesterettsdom referert i Rt-1932-416.

Videre anføres at selv om retten måtte finne at A/S Betonmast ikke er ansvarlig på objektivt grunnlag ut fra synspunktet farlig bedrift, så foreligger fullt ansvar for ikke oppfyllelse av kontraktens bestemmelse om jording. Bestemmelsen lyder slik: «Jording utføres etter gjeldende Forskrifter for Elektriske Anlegg. Ved betongmaster forbindes armeringen i samtlige master til gjennomgående jordledning eller jordes hver mast med særskilt plate. Der anvendes en mm tykke kobberplater eller annen godkjent utførelse. Kontrakten er basert på at brukbar jord finnes innen 10 m fra mast. Forlanges, for å bedre jordingsforholdene, lengere jordforbindelser og eventuell nedsprengning eller opplegging av disse på ekstra stolper, bæres utgiftene hermed av bestilleren.»

Det anføres at etter kontrakten er det A/S Betonmast som skal besørge jordingen i overensstemmelse med forskriftene. Punkt 12 2. avsnitt gir kun en økonomisk begrensning som ikke kan frita A/S Betonmast for dets forpliktelser etter 1. avsnitt.

Skulle retten komme til at A/S Betonmast ikke har oppfylt sin kontraktsmessige forpliktelse overfor Sør-Aurdal Kraftandelslag, så er det ikke adgang til å foreta en reduksjon i erstatningen om man måtte komme til at Sør-Aurdal Kraftandelslag har utvist skyld ved ikke å overholde elektrisitetsforskriftenes §208. Dette forhold kan kun ha betydning ut fra et strafferettslig synspunkt, men kan i relasjon til A/S Betonmasts erstatningsplikt etter kontrakten ikke ha noen rettslig betydning.

Videre anføres blant annet at A/S Betonmast må være ansvarlig på grunn av utvist uaktsomhet. Det var uaktsomt av A/S Betonmast å sette på høyspentatrøm, da en måtte eller burde vite at jordingen ikke var forskriftsmessig. A/S Betonmast utvirket til tross herfor midlertidig igangsettingstillatelse fra elektrisitetstilsynet. Forbeholdet om at igangsettingen var «på eget ansvar» kan ikke endre dette, da Sør-Aurdal Kraftandelslag ikke godtok det.

Enn videre er anført at skulle retten komme til at en skyldfordeling må finne sted, så må A/S Betonmast tillegges den største skyld. Dette firma som er det største i sin bransje, har lang erfaring i bygging av kraftledningsnett og en stab av teknisk kyndige, mens Sør-Aurdal Kraftandelslag var nytt og uten erfaring. Den

Side:77

midlertidige igangsettingstillatelsen og at det høyspente ledningsnett ble satt under spenning, skapte en falsk sikkerhetsfølelse hos Sør-Aurdal Kraftandelslag.

Angående den til kontrakten av 20. juni 1949 vedheftede garanti, som også inneholder en ansvarsfraskrivelse, anføres at denne ikke var noen del av kontrakten, men at den først trer i kraft ved underskriften, hvilket skjedde den 28. april 1951.

Saksøkeren har nedlagt slik påstand: «A/S Betonmast dømmes til å betale Sør-Aurdal Kraftandelslag kr. 96 500 med 4 pst. rente fra 21. april 1952 til betaling skjer samt kr. 850. Sør-Aurdal Kraftandelslag tilkjennes saksomkostninger.»

Med hensyn til at påstanden omfatter rente fra 21. april 1952 anfører saksøkeren at da han ved dom er tilpliktet å betale Reidar Dolven m. fl. renter fra dette tidspunkt og videre kr. 850 i saksomkostninger, så må dette sees som en del av hovedstolen som en har krav på regress for.

Saksøkte har benektet ethvert ansvar og har blant annet anført at anlegget må ansees overtatt den 5. februar 1951. Dette må følge av leveringsbetingelsenes punkt 11, siste avsnitt, og av A/S Betonmasts ferdigmelding av 5. februar 1951. Den reklamasjon som har funnet sted er av bagatellmessig art og omfatter ikke jordingen. Selv om retten måtte finne at levering ikke er skjedd, så må Sør-Aurdal Kraftandelslag ha driftsrisikoen. Det er Sør-Aurdal Kraftandelslag som leverer strøm og mottar betaling herfor. Det ville på denne bakgrunn være helt urimelig om A/S Betonmast skulle sitte med risikoen.

Videre er blant annet anført at A/S Betonmast har oppfylt sin forpliktelse etter kontrakten vedrørende jording. Det hevdes at hva normalspesifikasjonens punkt 12 pålegger A/S Betonmast er en standardjording. Dette fremgår klart av punktets 2. avsnitt, og det er uriktig og unaturlig å lese dette slik at det kun inneholder en økonomisk begrensning av A/S Betonmasts kontraktsmessige plikt. Uttrykket: «Forlanges, for å bedre jordingsforholdene....», viser at det er Sør-Aurdal Kraftandelslag som må ta initiativet i forholdet mellom kontraktspartene om annen jording enn standardjordingen ønskes. Dette må da skje i henhold til ny avtale og utgiftene bæres av Sør-Aurdal Kraftandelslag.

Subsidiært anføres at skulle retten finne at A/S Betonmast har erstatningsbetingende ansvar, så må det skje en fordeling av dette etter straffelovens ikrafttredelseslovs §26. Det må være Sør-Aurdal Kraftandelslag som har den største skyld, idet det ikke har overholdt driftsforskriftenes §208 som lyder: «Ved sterkstrømsanlegg med høy spenning skal jordinger etter utførelsen og senere med ikke over 5 års mellomrom kontrolleres av anleggets vedkommende. Ved denne kontroll skal overgangsmotstanden måles og alle ledninger og forbindelser til jordelektroden ettersees. Feil må straks rettes. Protokoll skal føres over kontrollen og over utførte reparasjoner og forandringer.» Unnlatelsen av å foreta denne kontroll er uaktsom, idet det må være klart at kontrollen påhviler Sør-Aurdal Kraftandelslag. Det hadde også fått meddelelse om at

Side:78

igangsettingen skjedde på eget ansvar i brev av 28. november 1950 som igjen henviser til brev av 18. september 1950.

Med hensyn til den tekniske erfaring og kyndighet som stilles til en driftsleder henvises til kgl. res. av 5. april 1935 av hvilken fremgår at Sør-Aurdal Kraftandelslag var forpliktet til å ha driftsleder og hvilke kvalifikasjoner han måtte ha.

Saksøkte hevder videre blant annet at selv om retten måtte komme til at ansvar foreligger, så må det falle bort i henhold til ansvarsfraskrivelse som er inntatt i den garanti som er en del av kontrakten. Ansvarsfraskrivelsen lyder slik: ..... Feil som skyldes ukyndig eller uvøren behandling, direkte lynnedslag, ras, skred, belastninger som det vanligvis ikke forlanges at et sådant anlegg skal tåle, eller andre leverandøren utilregnelige omstendigheter er ikke gjenstand for erstatning etter garantien som heller ikke innbefatter erstatning for mulige ulemper eller annen indirekte skade....»

Det må være klart, hevdes det, at den inntrufne skade i hvert fall må komme inn under uttrykket «annen indirekte skade».

Med hensyn til at saksøkeren har nedlagt påstand om renter fra 21. april 1952, anføres under henvisning til lov nr. 2 av 29. juni 1888 §3 at det eventuelt kun kan kreves renter fra forliksklagens forkynnelse for A/S Betonmast. Angående påstanden om dekning av saksomkostninger i saken mot Reidar Dolven m. fl. hevdes at A/S Betonmast var utenforstående der. Man hadde heller ingen tro på at det søksmål kunne føre frem. Når Sør-Aurdal Kraftandelslag valgte å prosedere saken, så må det selv bære omkostningene. A/S Betonmast har nedlagt slik påstand: A/S Betonmast frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.» - - -

Retten skal bemerke: På grunnlag av de sakkyndiges uttalelser, bilag 6 og 7 ad rettsboken, finner retten at brannårsaken er helt klarlagt. Som før nevnt skjedde det ved transformatoren ved Dolven et overslag av høyspentstrøm til lavspentnettet som fører frem til Reidar Dolvens hus som ble antent og brente. Når høyspentstrømmen slo over på lavspentnettet, var årsaken dårlig jording. I nærværende tilfelle var jordelektrodenes overgangsmotstand mot jord langt over det tillatte og forsvarllge. At høyspentstrøm slår over i trafoarrangementet, er etter de sakkyndiges utsagn ikke så uvanlig, men er jordingen i orden, vil strømmen gå i jorden og ingen skade oppstå. Så vidt en har skjønt, var sjansen for overslag til lavspentnettet I tilfelle jordingen var i forskriftsmessig orden så minimal at en må kunne sette den ut av betraktning i nærværende tilfelle. Ut fra dette finner retten at brannen skyldes ikke forskriftsmessig og uforsvarlig jording ved trafoarrangementet ved Dolven.

Retten finner ikke at ansvarsfraskrivelsen inntat i garantidokument kan ha noen betydning for denne sak. En finner at det må være riktig at garantien er å betrakte som en del av den mellom partene inngåtte kontrakt, men denne del trer etter rettens forståelse ikke i kraft før garantien er underskrevet. Dette resultat mener retten bekreftes av garantiens egen ordlyd: «Enhver feil

Side:79

som måtte vise seg i løpet av 2 år fra d. d.....». Når det således heter fra dags dato, og garantien åpenbart skal underskrives til et senere tidspunkt, hvilket er gjort den 28. april 1951, kan dette etter rettens mening ikke naturlig forståes annerledes enn at den trer i kraft fra underskriften. Direktør Kristoffersen uttalte også i sin partsforklaring at garantien trådte i kraft ved underskriften. Retten kommer til samme resultat om en ser forholdet ut fra synspunktet om overtagelse av anlegget hadde funnet sted, jfr. leveringsbetingelsenes punkt 12 første ledd. A/S Betonmast har riktignok sendt ferdigmelding den 5. februar 1951, men Sør-Aurdal Kraftandelslag har reklamert i skriv 12. februar 1951 og denne reklamasjon gjelder etter rettens mening også jordingen. Etter den betydning jordingen har, kan retten da ikke se annet enn at nevnte reklamasjon må betegnes som større. For øvrig kan det etter rettens mening stille seg tvilsomt om det trenges større reklamasjoner for at anlegget ikke skal ansees overtatt fra ferdigmeldingsdatoen, og henviser her til leveringsbetingelsenes punkt 11, siste punktum, hvor det heter: «Er der ved ovennevnte frists utløp ikke kommet underretning om mangler som forlanges rettet, ansees anlegget som overtatt den dag det ble meldt ferdig.»

Saksøkeren har anført at saksøkte må være ansvarlig på objektivt grunnlag ut fra synspunktet farlig bedrift. Retten er ikke enig i dette. Hensett til strømmottagerne, hvoriblant Reidar Dolven, synes det klart for retten at A/S Betonmast ikke står i en slik stilling at det kan pålegges ansvar som farlig bedrift. A/S Betonmast driver ikke elektrisitetsverk eller strømleveranse mot eller uten betaling. Det er i nærværende tilfelle helt klart, og etter rettens mening kan A/S Betonmast da kun pådra seg ansvar overfor Reidar Dolven på basis av skyld og likeledes overfor Sør-Aurdal Kraftandelslag på skyldbasis eller ved ikke oppfyllelse av sine kontraktsmessige forpliktelser. En kan ikke se at spørsmålet om anlegget er overtatt av Sør-Aurdal Kraftandelslag har noen betydning i denne henseende. På ovennevnte grunnlag finner retten at Sør-Aurdal Kraftandelslags påstand om ansvar for A/S Betonmast som farlig bedrift ikke kan tas til følge.

For å vurdere ansvaret mellom partene finner retten det nødvendig å ta standpunkt til om brannen kan sees som skade voldt av flere. Når det gjelder Sør-Aurdal Kraftandelslag, så er retten i sin dom av 14. november 1953 kommet til at det hefter på objektivt grunnlag. Spørsmålet blir da om A/S Betonmast har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet overfor Reidar Dolven, jfr. Eidsivating lagmannsretts dom av 19. desember 1944, ankesak nr. 56/1943. Retten er kommet til at A/S Betonmast har det. En vil her påpeke de sakkyndiges utsagn om at overslag fra høyspentnettet til masten er ganske hyppig, og at en forskriftsmessig jording er nødvendig for å hindre skade (overslag til lavspentnettet). Sett på denne bakgrunn mener retten at A/S Betonmast har handlet uaktsomt ved å sette høyspentlinjen under spenning uten å ha kontrollert jordingen. Av det som er sagt oventor skulle også fremgå at skaden må være påregnelig. Det er riktignok slik at det var

Side:80

saksøkerens folk som tilkoblet lavspentnettet, men retten antar at A/S Betonmast var klar over dette og en burde da ha sagt fra om at jordingen var dårlig, noe anleggsbestyrer Birkelid måtte være fullt klar over etter den opplysning han fikk av Odd Fjeld pr. telefon.

Ut fra dette synspunkt er retten kommet til at straffelovens ikrafttredelseslovs §26 må få anvendelse for så vidt ikke kontrakten mellom A/S Betonmast og Sør-Aurdal Kraftandelslag medfører noe annet. Etter rettens syn kan den ikke det, idet en antar at når det gjelder et forhold hvor skaden er voldt av flere, så kan en kontrakt mellom skadevolderne kun ha betydning for vurderingen av den enkeltes skyld og kan etter omstendighetene medføre at det hele ansvar må pålegges den ene part.

I denne forbindelse er det normalspesifikasjonenes punkt 12 som har interesse. Denne bestemmelse er noe uklar, men retten finner at det må være en naturlig og mellom partene lojal måte å forstå det slik: Hvor brukbar jord finnes i en omkrets av 10 m fra mast, er A/S Betonmast forpliktet til å foreta en forskriftsmessig jording. Finnes ikke brukbar jord innen 10 meters omkrets, må A/S Betonmast si fra om dette, og så må Sør-Aurdal Kraftandelslag selv treffe avgjørelse om laget ønsker A/S Betonmasts bistand til å utføre jordingen utenfor nevnte omkrets mot tilleggsbetaling. Dette medfører at A/S Betonmast måtte ha foretatt kontrollmålinger av jordmotstanden for å finne hvor annen jording enn den foretatte var nødvendig for å si fra til Sør-Aurdal Kraftandelslag. Unnlatelse av dette før høyspentstrøm ble påsatt er etter rettens mening uaktsomt og objektivt sett en ikke-oppfyllelse av kontrakten. Dette skulle i og for seg tilsi full regress. Retten finner imidlertid at selv hensett til kontrakten, så har Sør-Aurdal Kraftandelslag også opptrådt så uaktsomt, at det må medføre reduksjon i regresskravet. En vil da særlig peke på det faktum at Sør-Aurdal Kraftandelslag måtte være klar over at ingen kontrollmåling var foretatt, idet retten trekker denne slutning av driftsassistent Garthus' forklaring. Han opplyste at han hadde gitt beskjed til Birkelid om at måling måtte foretas av jordingene. Ut fra dette antar retten at det må være riktig å vurdere partenes ansvar ut fra deres skyld sett både ut fra kontrakten og i relasjon til Reidar Dolven.

Etter en samlet vurdering er retten kommet frem til at A/S Betonmast har utvist større uaktsomhet enn Sør-Aurdal Kraftandelslag og har satt dets skyldbrøk til 3/5 parter. En har ved denne vurdering funnet at når A/S Betonmast etter den midlertidige igangsettelsestillatelse satte høyspentnettet under spenning, så ga dette antageligvis Sør-Aurdal Kraftandelslag en uriktig tillit til at jordingen var forsvarlig, selv om en var klar over at kontrollmåling ikke var foretatt og derved overtrådte elektrisitetsforskriftenes §208 ved ikke å foreta måling. En har også tillagt det vekt at anleggsbestyrer Birkelid måtte eller burde være klar over at jordingen var så dårlig at den ikke kunne være forskriftsmessig. Selv om han, for øvrig også i overensstemmelse med sine overordnedes

Side:81

syn, mente at A/S Betonmast hadde utført jordingen kontraktsmessig, burde han under hensyn til den fare dårlig jording medfører sagt fra til Sør-Aurdal Kraftandelslag om at jordingen var dårlig før nettet ble satt under spenning. Videre har en lagt vekt på A/S Betonmasts lange erfaring med bygging av kraftlinjer.

For Sør-Aurdal Kraftandelslags vedkommende finner retten at det har opptrådt uaktsomt ved ikke å forholde seg i overensstemmelse med elektrisitetsforskriftenes §208 før tilkoblingen. Dette burde ha vært klart for laget etter å ha mottatt brev fra A/S Betonmast av 18. september 1950 og 28. november 1950. Riktignok protesterte en i sitt svar til førstnevnte brev mot at igangsettingen skjedde på lagets ansvar, men en aktsom opptreden skulle tilsi at en i tillegg hertil hadde søkt å bringe dette ansvar på det rene. Her kan for øvrig innskytes at A/S Betonmast også må bebreides at det ikke forsøkte å klarlegge forholdet etter å ha mottatt Sør-Aurdal Kraftandelslags svar på sitt brev av 18. september 1950.

Med hensyn til A/S Betonmasts anførsel at det ikke er vanlig praksis at entreprenørfirmaet foretar kontrollmåling av jordingen, bemerkes at Sør-Aurdal Kraftandelslag ikke kunne ha kjennskap til dette. For øvrig kan retten ikke finne at det har vært fast praksis innen bransjen og henviser her til A/S Impregnertbyggs brev av 11. mars 1953 til A/S Betonmast og likeledes den sakkyndige ingeniør Borchgrevinks uttalelse, idet han uttalte at det var forskjellig praksis på det område.

Spørsmålet om fra hvilken tid A/S Betonmast skal svare renter for regressbeløpet, finner retten må avgjøres ut fra bestemmelsen i lov nr. 2 av 29. juni 1888 §3. Det stiller seg for retten noe tvilsomt hvorvidt en kan si at kravet er rentebærende eller ikke, idet det blir forskjell ettersom en ser på Reidar Dolvens krav eller en ser på Sør-Aurdal Kraftandelslags regresskrav etterat rettskraftig dom foreligger. Retten er imidlertid kommet til at avgjørelsen må treffes ut fra om kravet på første hånd opprinnelig er rentebærende. Det er det ikke, og på dette grunnlag finner retten at Sør-Aurdal Kraftandelslag kun kan tilkjennes renter for sitt regresskrav fra forliksklagens forkynnelse for A/S Betonmast.

Angående saksøkerens krav om regress også for saksomkostningene idømt i saken mot Reidar Dolven, finner retten at prosederes saken, så må Sør-Aurdal Kraftandelslag alene ha risikoen og følgelig ansvaret for idømte saksomkostninger.

Etter dette må A/S Betonmast bli å dømme til å betale Sør-Aurdal Kraftandelslag kr. 57 900 med 4 pst. årlig rente fra forliksklagens forkynnelse 15. januar 1953 til betaling skjer. Begge parter har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Saken har voldt megen tvil, men i betraktning av resultatet finner retten at A/S Betonmast delvis bør erstatte Sør-Aurdal Kraftandelslag dets saksomkostninger. Beløpet finnes passende å kunne settes til kr. 400. - - -