Rt-1932-416

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1932-05-04
Publisert:	Rt-1932-416
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 126/1 s.a.
Parter:	Lørenskog kommune (advokat S. Arntzen) mot Akershus gjensidige Brandassuranceforening og Lier Gjensidige Brandforsikringsforening (advokat Torkildsen).
Forfatter:	Borch, Motzfeldt, Bade, Alten, Hazeland, Breien, Rivertz
Lovhenvisninger:

Konst. dommer Borch: Nedre Romerikes underrett avsa 30 april 1927 i denne sak dom, hvorved saaledes blev kjent for rett: «Innstevnte, Lørenskog kommune, tilpliktes at betale til: 1. Akershus gjensidige Brandforsikringsforening kr. 12.200, 2. Lier Gjensidige Brandforsikringsforening kr. 14.900 og med 5 pct. renter av de anførte beløp fra 24 september 1925 til betaling skjer samt i saksomkostninger til hver av disse kr. 400».

Denne dom blev paaanket til Oslo overrett, ved hvis enstemmige dom av 6 januar 1930 underrettens dom blev stadfestet og Lørenskog kommune dømt til at betale sakens omkostninger for overretten til Akershus gjensidige Brandassuranceforening og Lier Gjensidige Brandforsikringsforening med kr. 250 til hver.

Lørenskog kommune har paaanket overrettens dom til Høiesterett og har nedlagt saadan paastand: «I. Lørenskog kommune

Side:417

frifinnes. II. Akershus gjensidige Brandassuranceforening og Lier Gjensidige Brandforsikringsforening, har paastaatt overrettens begge for en at betale Lørenskog kommune saksomkostninger for alle retter».

De innstevnte, Akershus gjensidige Brandassuranceforening og Lier Gjensidige Brandforsikringsforening, har paastaatt overrettens dom stadfestet og de innstevnte tilkjent sakomkostninger for Høiesterett hos Lørenskog kommune.

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til de underordnede retters domsgrunner. Som nytt for Høiesterett har appellanten fremlagt utskrift av tingsvidne ved Oslo byrett 6 oktober 1931, hvorved avhørtes som vidne Lørenskogs Elektricitetsverks bestyrer Hans Einar Olsen, samt gjenparter av Akershus gjensidige Brandassuranceforenings skrivelser av 10 mars og 4 april 1925 til statens tilsynsmann for elektriske anlegg i første distrikt og av dennes svarskrivelse av 6 april s.a. Disse dokumenter finnes ikke at ha bragt saken i nogen ny stilling.

Jeg er kommet til samme resultat som de underordnede retter kan i det vesentlige henholde mig til deres domsgrunner, idet jeg særlig henviser til hvad der er anført av førstvoterende i overretten. Det maa anses paa det rene at brandens opkomst skyldes overgang av strøm av høiere spenning enn 230 volt paa det lavspente ledningsnett. Dette er antatt av hovedstyret for elektrisitetsvesenet paa grunnlag av en av tilsynsmannen avgitt rapport. Det er ogsaa antatt av de fleste sakkyndige som har uttalt sig i saken. Der foreligger intet som tyder paa at ulykken skyldes utenforliggende aarsaker som forhold ved den av Glommens Træsliperi leverte strøm eller atmosfæriske forstyrrelser. Hovedstyret har antatt at sikringsarrangementet - den for transformatorene paabudte gjennemslagssikring med tilhørende forbindelser for avledning av høispenning til jord - har sviktet. Forskriftene for elektriske anlegg bestemmer i §624 at gjennemslagssikringer maa være av saadan konstruksjon at den bevirker varig jordforbindelse, naar der optreder en spenning av 300 volt og derover i de lavspente viklinger. Naar hovedstyret i sin skrivelse av 11 desember 1928 som en grunn til sviktningen har anført at spenningen muligens kan ha vært lavere enn 300 volt, maa jeg anse dette litet sannsynlig og mener at man ved avgjørelsen av denne sak ikke kan regne dermed. At det ikke skyldes feil ved lavspenningsnettet synes ogsaa at maatte sluttes derav at det var brand eller tilløp dertil paa i alt 4 gaarder. Jeg antar derfor at lavspenningsnettet som følge av feilen ved transformatorene blev utsatt for strøm med en spenning som det ikke er inn rettet for og som maatte føre til brand. Jeg bemerker i denne forbindelse at det ikke er godtgjort, at innstallasjonene paa de gaarder hvor der opstod brand, led av mangler som eierne hadde ansvar for. Det er saaledes oplyst at anlegget paa Plaaterud var eftersett og fornyet aaret før, og det maa antas at ha vært i orden. Hvis det ikke hadde vært tilfellet, vilde formentlig ulykke ha inntruffet ogsaa ved lavspent strøm, men noget saadant er ikke oplyst for nogen av de gaarder som fikk strøm gjennem transformatorene.

Side:418

Jeg antar saaledes efter det anførte at branden skyldes et eller annet driftsuhell ved verket, og at de foreligger en ordinær bedriftsulykke. Det er for denne bedømmelse av interesse at hovedstyret for elektrisitetsvesenet i en rundskrivelse av september 1925 har anført, at saadanne ulykker har forekommet gjentatte ganger, og at det har vist sig at aarsaken har vært daarlige gjennemslagssikringer eller mangelfull jordforbindelse.

Jeg antar at Lørenskogs Elektricitetsverk maa gjøres ansvarlig for skaden, uten at det kommer i betraktning om verkets vedkommende har gjort sig skyldig i noget uaktsomt forhold. Ved bedrifter med sterkstrømsledninger er der et saa sterkt risikomoment at jeg finner det rimelig, at de kommer inn under ansvar for farlig bedrift, saaledes som dette ved rettspraksis i de senere aar er fastslaatt i en rekke tilfelle. Lørenskogs Elektricitetsverk er ikke bare formidler av elektrisk strøm, men denne blir nedtransformert ved verkets anlegg, og en feil ved denne transformering maa verket være ansvarlig for. Jeg finner det klart at verket maa ha ansvar overfor en utenforstaaende tredjemann. Imidlertid mener jeg at de skadelidende maa kunne kreve erstatning uten hensyn til at de er abonnenter paa elektrisk strøm. De har bestilt lavspent strøm, men har ikke risikoen ved at verket feilaktig leverer høispent strøm. Risikoen herfor maa være abonnenten uvedkommende og paahviler verket. Skaden maa tilsvares av verket uten hensyn til om skadelidende har sikret sig ved forsikring.

Jeg voterer efter det anførte for at overrettens dom stadfestes. Efter dette resultat vil appellanten Lørenskog kommune maatte ilegges sakens omkostninger ved Høiesterett.

Dom:

Overerttens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Lørenskog kommune til Akershus gjensidige Brandassurancejorening og Lier Gjensidige Brandjorsikringsforening kr. 1000.

Dommer Motzfeldt: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bade og Alten, de ekstraordinære dommere høiesterettsdommerne Hazeland og Breien og dommer Rivedz: Likesaa.

Av underrettens dom:

Natt til mandag den 2 mars d.a. opstod brand i uthusbygningen paa Plaaterud i Lørenskog og var der ogsaa tilløp til brand i 3 andre gaarder i omegnen, hvoriblandt Fjeldstad. - - - Efter skadetakster har forsikrerne erstattet skadene saaledes: Akershus gjensidige brandassuranceforening: uthusbygning paa Plaaterud kr. 12.000, brandskade paa Fjeldstad kr. 200. Lier Gjensidige brandforsikringsforening: løsøre og besetning paa Plaaterud kr. 14.900. - - -

To skadelidende ved erklæring av 6 april og 20 mai 1925 transporterte sin rett mot enhver i anledning branden til Akershus Gjensidige Brandassuranceforening.

Ved de oplysninger som foreligger er det paa det rene, at der søndag den 1 mars 1925 kl. 11 aften var en uregelmessighet i Lørenskog

Side:419

Elektricitetsverk. Dette verk faar sin strøm fra A/S Glommens træsliperi ved en overføringsstasjon ved Fjeldhammer bruk, og med en transformator ved Plaaterud og fra hvilken den nedtransformerte lavspente strøm gikk til alle de gaarder hvor der nevnte natt opstod ildebrand. I denne overføringsstasjon hadde begge oljebrytere slaatt ut, saaledes at hele Lørenskog laa i mørke. For at finne denne feil blev mastebryterne koblet ut og inn og seksjonene efter hvert tilført strøm fra den ene side ved at slaa inn oljebryter nr. 1. Den siste seksjon blev koblet inn ved at slaa inn oljebryter nr. 2. Klokken var da blitt ca. 3. Da oljebryterne holdt, gikk bestyreren ut fra efter den foretatte undersøkelse, at den feil som var opstaatt kl. 11 hadde vært forbigaaende og hele nettet var under spenning og fungerte som vanlig.

Imidlertid viser det faktiske forhold at nettet ikke har vært iorden. - - - Den samtidige antendelse paa 4 steder ved den elektriske strømtilførsel fra samme transformator, gjør det utvilsomt at disse 4 ildebrande maa skyldes den elektriske strømtilførsel.

Men men citantskapene mener, at elektrisitetsverket kan gjøres ansvarlig for dette driftsuhell, mener innstevnte, at dette driftsuhell maa henregnes til et ulykkestilfelle som elektrisitetsverket ikke kan være økonomisk ansvarlig for. Det hevder at enhver der faar lys fra et elektrisitetsverk maa regne med en viss risiko som følge av det elektriske anlegg, og naar det ikke er konstatert likegyldighet eller uaktsomhet fra driftens side, kan elektrisitetsverket ikke gjøres ansvarlig for den voldte skade. - - -

Betingelsen for at den høispente strøm skal søke ved gjennemslag den korteste og letteste vei til jorden, er saaledes, at alt hvad der hører jordledningen til, til enhver tid er i full orden. Men er sikringen eller jordforbindelsen ikke iorden, saaledes at den høispente strøm ikke med en gang og til enhver tid kan gaa til jorden, vil denne høispenningsstrøm fortsette ut i nettet og slaa igjennem der hvor betingelsene hertil i særlig grad er tilstede, og det er nettop dette, som her er skjedd paa gaarden Plaaterud og Fjeldstad og derved foranlediget ildebranden. - - -

Forskriftene for de elektriske anlegg har bestemmelser, som naar de gjennemføres, skal til enhver tid umuliggjøre at høispent strøm kommer inn paa lavspenningssiden. Ethvert elektrisitetsverk plikter overalt og alltid at ha saadanne jordledninger, at disse under alle forhold virker efter sin hensikt og skaffer avløp for enhver villfarende høispenningsstrøm, saaledes at denne søker jord, og ikke foranlediger ulykke ved at søke den lavspente ledning. Naar derfor den høispente strøm saaledes som her er tilfelle ikke finner veien til jorden, men søker videre i den lavspente strøm, kan dette kun tilskrives en saadan vesentlig mangel ved det elektriske ledningsarrangement, at elektrisitetsverket her for maa bli ansvarlig. Forholdet kan stille sig anderledes, naar den høispente strøm ved et hendelig tilfelle kan komme inn paa lavspenningsledningene, f.eks. ved en naturbegivenhet, men saa er her i denne sak ikke tilfelle. - - -

Driften av et elektrisitetsverk er en meget farlig bedrift. Den enkelte abonnent, som i tillid til og berettiget forutsetning om, at verket til enhver tid holder dette i sikker og god driftssikker stand mottar i sitt hjem strømmen, har ingensomhelst anledning til at gripe inn.

Han har at forvisse sig om, at hans eget nett er iorden til at ta imot den lavspente strøm. - - - I dette tilfelle er der ingen antydning til at de to opstaatte ildebrande er foranlediget ved abonnentens eget forhold.

Side:420

Retten finner derfor, at elektrisitetsverket i nærværende sak maa bli ansvarlig for herpaagjeldende ildebrande, baade fordi de paabudte sikkerhetsforanstaltninger har sviktet, fordi strømmen den første mars om aftenen blev satt paa igjen førenn den feil, der foranlediget mørket var funnet, og efter reglene om ansvar for farlig bedrift, kfr. Rt-1912-610. - - - og Rt-1917-1069. - - -

I et innlegg henviser innstevnte til en avhandling i Tidsskrift for Retsvidenskap for 1917 side 269 av den danske høiesterettsassessor Bache, hvori denne hevder, at den vanlige lære om at forsikringsselskapene har saadan regress - cessio legis - ikke er riktig. Retten er ikke i tvil om, at efter norsk rett kan den skadelidte transportere til forsikringsselskapet den rett, den skadelidte selv har likeoverfor den der har forvoldt skaden, jfr. saaledes Rt-1925-590. Her i denne sak har de to skadelidte transportert sine krav til citantskapene. - - -

Det er paa det rene at Lørenskog herredsstyre ved beslutning av 4 august 1925 har vedtatt at motta dom for verket, hvilket dog er prinsipalt økonomisk ansvarlig. Kommunen er saaledes rett sakvolder. - - -

Emil Harboe. A. K. Zachariassen. Agga Dahle.

Av overrettens dom:

- - - Jeg anser det overflødig at redegjøre for at manøvreringen av en høispent strøm er en farlig bedrift og for at verket bærer ansvar for skade som av strømmen er forvoldt tredjemann, naar denne ikke paa nogen maate selv har skyld i eller har medvirket til skaden. I dette forhold kan det ikke gjøres verkets ansvar mindre at den skadelidende staar i kontraktsforhold til verket om mottagelse av strøm. Meget mere mener jeg, at dette kontraktsforhold gir mottageren rett til at vente, at det er helt farefritt for ham at la strømmen komme inn paa sitt nett. Paa strømmens tilblivelse og dens beskaffenhet i det øieblikk den kommer inn paa nettet, kan han ingen innflytelse utøve. - - -

Jeg vil forutskikke den bemerkning, at det maa ansees som en sikker setning, at den som har et anlegg, som kan medføre fare, maa ha plikt til at sørge for, at anlegget, f.eks. en bro, en brygge er utført med overskudd av sikkerhet. Et slikt forlangende maa ogsaa stilles til et elektrisitetsverk forsaavidt angaar foranstaltninger, som treffes for at hindre at strøm som verket sender ut, paa fører andre skade. Jeg gaar ogsaa ut fra at verket har forlangt et overskudd av sikkerhet ved isolasjonen paa lavspenningsnettet og paasett at et saadant overskudd var tilstede, før strøm blev satt paa lavspenningsnettet. - - -

Jeg maa anse det godtgjort, at der paa selskapets ledninger har vært i virksomhet krefter, som overført paa lavspenningsnettet har foraarsaket branden.

Det kan efter oplysningene ikke antas, at branden vilde vært opstaatt, hvis disse krefter ikke hadde vært i virksomhet. Det er intet fremkommet som tyder paa, at installasjonene i de 4 uthuser, som det her gjelder, var saa svake, at brand vilde opstaatt, hvis forholdene paa lavspenningsnettet iøvrig hadde vært helt normale. Uthusenes eiere hadde rett til at gaa ut fra at alt i saa henseende var iorden. Høispenningen, som er kommet til - uventet baade for verket og eierne - maa da antas at være aarsak til den stedfunne ulykke, og ansvaret maa paahvile verket som hadde plikt til

Side:421

at sørge for et overskudd av sikkerhet for at dets abonnenter ikke skulde utsettes for skade paa liv eller eiendom.

At denne høispente strøm har søkt jord paa det lettest tilgjengelige sted, kan ikke huseieren ha ansvar for. Han har ikke li att grunn til at forberede sig paa at motta en høispent strøm. Han maa vere ansvarsfri, naar hans isolasjoner er tilstrekkelige for normale forhold. Det uttales ogsaa av bestyreren for elektrisitetsverket, at de lavspente installasjoner ikke er beregnet paa strøm med høispenning, som de nu blev utsatt for. Vil verket paastaa, at isolasjonene ikke under normale forhold har vært forsvarlige, maa verket ha bevisbyrden herfor. Men noget saadant bevis er ikke ført. - - - E. Holtan.

Jeg finner det for mitt vedkommende tilstrekkelig at bygge min tilslutning til førstvoterendes resultat paa den betraktning, at Plaaterud i forhold til elektrisitetsverket er kjøper av elektrisk energi av ca. 230 volts spenning, og at det er nødvendig og selvfølgelig kontraktsforutsetning at dennes spenning overholdes med vanlig toleranse. Leverer elektrisitetsverket uten abonnentens skyld en høiere og farlig spenning, foreligger et kontraktsbrudd, der maa medføre erstatningsplikt, med mindre force majeure foreligger, hvorom der i nærværende sak ikke er spørsmaal. At der ingen uaktsomhet er utvist kan ikke virke befriende. Det avgjørende er at ulykken maa tilskrives en feil ved den transformator ved hjelp av hvilken elektrisitetsverket opfylte sin leveringsplikt. Der er levert en annen vare enn avtalt og en vare med ødeleggende egenskaper, mot hvilke abonnenten ikke kan gardere sig. - - - O. A. Mjøen.

Iøvrig faller mitt syn paa saken i alt vesentlig sammen med førstvoterendes. J. Soldan.

Sett. E. Holtan.