RG-1957-473

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1956-12-15
Publisert:	RG-1957-473
Stikkord:	Transport av pantobligasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 15. desember 1956 i ankesak nr. 26/1955
Parter:	Ragnvald Howlid (høyesterettsadvokat Finn R. Schjødt) mot 1. Norges Husmorforbund (høyesterettsadvokat Fr.H. Winsnes), 2. Staten v/Justisdepartementet (høyesterettsadvokat C.A. Gulbranson).
Forfatter:	Lagdommerne Per Anker, Arne Aas, Th. Sverdrup-Thygeson
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §200, Gjeldsbrevloven (1939) §14, Restitusjonsloven (1946), Midl lov om konfiskert eiendom (1946) §10, §11, §15, §16, Landssvikloven (1947)

Rettens medlemmer: Lagdommerne Per Anker, Arne Aas og Th. Sverdrup-Thygeson.

Ved kjøpekontrakt av 7. mars 1942 overdro den kommissariske ledelse i Norges Husmorforbund en aksjepost stor kr. 5100 i A/S Sinsenterrassen 6-8 og en obligasjon stor kr. 43 000 i nevnte eiendom til Borgny Riise som var disponent i Howlids A/S. Obligasjonen ble den 19. september 1944 overdratt til Ragnvald Howlid personlig og var i hans besittelse da hans bo ved frigjøringen ble tatt under forvaltning av Erstatningsdirektoratet. Norges Husmorforbund forlangte obligasjonen utlevert fra Howlids bo og etter en del korrespondanse ble obligasjonen etter Erstatningsdirektoratets bestemmelse den 17. desember 1947 utlevert til forbundet.

Ragnvald Howlid som fant at utleveringen var uberettiget har i stevning av 12. januar 1950 til Oslo byrett fremsatt krav om at Norges Husmorforbund dømmes til å utlevere obligasjonen, subsidiært at Norges Husmorforbund og Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale in solidum obligasjonens verdi kr. 43 000. Videre har Howlid fremsatt krav om at Husmorforbundet og staten in solidum betaler forfalne renter av nevnte obligasjon fra 17. januar 1945. Overfor Husmorforbundet er det også fremsatt krav om at dette tilbakebetaler kr. 6024 som skal være betalt for meget ved salgsoppgjøret i 1942.

Oslo byrett avsa den 27. oktober 1954 dom med denne domsslutning:

Side:474

«Norges Husmorforbund og Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Angående saksforholdet for øvrig vises det til byrettens domsgrunner.

Ragnvald Howlid har i rett tid påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Det gjøres gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet overdragelsen av obligasjonen til frøken Riise ugyldig. Byretten har begrunnet sitt resultat med at det kommissariske styre var ulovlig og dets disponering av forbundets midler også var ulovlig og uforbindende for forbundet. Denne oppfatning kan etter den ankende parts mening ikke være riktig, idet det vil lede til at enhver transaksjon som er foretatt under okkupasjonen av institusjoner med nazistisk styre må ansees ugyldig. Denne synsmåte stemmer ikke med norsk lovgivning eller rettspraksis etter frigjøringen. Bare i de tilfelle hvor usaklige og rent nazistiske motiver har gjort seg gjeldende er slike transaksjoner blitt underkjent.

I nærværende tilfelle har den nazistiske ledelse av Husmorforbundet gått til salg av obligasjonen for å skaffe midler til forbundets ordinære drift. Det er ikke på noen måte tatt usaklige hensyn. Det dreier seg her om et ganske alminnelig kjøp og salg av et omsetningspapir. Under disse omstendigheter må det kommissariske styre ansees legitimert til å overdra obligasjonen, og betingelsene for vindikasjon fra Husmorforbundets side forelå ikke da obligasjonen ble utlevert fra Howlids bo. Utleveringen var da ulovlig og Howlid må ha krav på å få den tilbake.

Husmorforbundet kan i ethvert fall ikke ha krav på å få beholde både obligasjonen og kjøpesummen. Tas kravet om utlevering av obligasjonen ikke til følge, må i ethvert fall kjøpesummen betales tilbake til Howlid.

Under enhver omstendighet må Howlid ha krav på den berikelse som Husmorforbundet har oppnådd ved hans innbetaling. Da innbetalingen ikke er holdt atskilt fra forbundets øvrige midler vil berikelsen fremkomme ved å sammenholde forbundets formuesstilling ved frigjøringen med og uten Howlids innbetaling. Utgifter som Husmorforbundet har hatt før innbetalingen kan ikke blandes inn i dette oppgjør.

Husmorforbundet må etter den ankende parts mening være forpliktet til å betale forfalne renter av obligasjonen fra 17. januar 1945.

Under enhver omstendighet må Howlid ha krav på å få tilbakebetalt det beløp som er betalt for meget ved salgsoppgjøret i 1942, idet han ved overtagelsen av obligasjonen i 1944 er blitt belastet dette beløp.

Da Erstatningsdirektoratets utlevering av obligasjonen etter den ankende parts mening var rettsstridig må staten være solidarisk ansvarlig for den eventuelle tilbakebetaling av

Side:475

kjøpesummen kr. 43 000 og for betaling av forfalne renter av obligasjonen.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«I. Prinsipalt:

Norges Husmorforbund dømmes til å utlevere til Ragnvald Howlid obligasjonen stor kr. 43 000 i A/S Sinsen Terrasse 6/8, transportert til Borgny Riise den 1. juni 1942.

Subsidiært:

Norges Husmorforbund og Staten v/Justisdepartementet tilpliktes in solidum å erstatte Ragnvald Howlid verdien av obligasjonen i Sinsen Terrasse 6/8, transportert til frøken Borgny Riise den 1. juni 1942, med kr. 43 000.

II. Norges Husmorforbund og Staten v/Justisdepartementet tilpliktes i ethvert tilfelle in solidum å erstatte Ragnvald Howlid forfalne renter etter 17. januar 1945 av den under I nevnte obligasjon.

III. Norges Husmorforbund tilpliktes å tilbakebetale Ragnvald Howlid de formeget erlagte kr. 6024,78 med lovlig prosessrente.

IV. De saksøkte tilpliktes in solidum å erstatte saksøkeren saksomkostningene ved Byrett og Lagmannsrett.»

Motparten nr. 1 Norges Husmorforbund har tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten, og har nedlagt denne påstand:

«Norges Husmorforbund frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Motparten nr. 2 Staten v/Justisdepartementet har for lagmannsretten anført at utleveringen av obligasjonen til Husmorforbundet må ansees rettmessig, idet betingelsene for vindikasjon fra forbundets side forelå.

Staten vil for øvrig ikke under noen omstendighet kunne bli solidarisk ansvarlig for de beløp Howlid subsidiært har avkrevet Husmorforbundet. Et eventuelt erstatningsansvar for staten vil bare kunne bli aktuelt såfremt Husmorforbundet ikke makter å utrede de omhandlede beløp.

Staten har for lagmannsretten ikke opprettholdt den innsigelse at en eventuell feil fra Erstatningsdirektoratets side er begått under rettergang og at staten derfor i henhold til domstollovens §200 ikke kan ilegges ansvar uten at vedkommende tjenestemanns ansvar er fastslått.

Staten v/Justisdepartementet har nedlagt denne påstand:

«At Staten v/Justisdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

For lagmannsretten har Ragnvald Howlid og formannen i Norges Husmorforbund fru Alette Engelhart avgitt partsforklaring. Det er avhørt 4 vitner. Det er fremlagt en del nye dokumenter som vil bli omtalt i den utstrekning de tillegges betydning.

Side:476

Saken foreligger i det vesentlige i samme skikkelse for lagmannsretten som for byretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Det er på det rene at styret i Norges Husmorforbund den 18. juni 1941 ble avsatt av de nazistiske myndigheter og nytt styre med fru Falch-Svenøe ble oppnevnt i henhold til forordning om foreninger av 17. juni 1941.

Som en følge av maktovertagelsen meldte de fleste av medlemmene seg ut av forbundet og kontingentinntektene ble minimale. «Husmorbladet» som ble utgitt av forbundet ble av det nazistiske styre drevet med betydelig tap. Styrets formann hadde tidligere vært ulønnet, men dette verv ble gjort til lønnet stilling. For å skaffe midler til driften besluttet den kommissariske ledelse av forbundet høsten 1941 å realisere forbundets aksjepost på kr. 5100 i A/S Sinsenterrassen 6/8 og dets obligasjon stor kr. 43 000 i samme eiendom. Overrettssakfører Lohrbauer som var leder av Innenriksdepartementets foreningskontor henvendte seg til Ragnvald Howlid som på den tid var kommissarisk leder av Norges Handelsstands Forbund og tilbød ham å kjøpe de nevnte papirer. Howlid aksepterte tilbudet, og betalte den 28. januar 1942 kr. 10 000 i forskudd. Restbeløpet skulle betales så snart det var gitt konsesjon til salget. Kontrakt angående kjøpet ble opprettet 7. mars 1942. I denne kontrakt står frk. Borgny Riise som kjøper. Frk. Riise var disponent for Howlids A/S. Av kontrakten fremgår det blant annet at inntekter og utgifter vedrørende eiendommen Sinsenterrassen 6/8 skulle fordeles mellom partene pr. tiltredelsesdagen. Oppgjør ble satt opp 29. mai 1942 og den 30. mai s.å. ble det i henhold til dette innbetalt kr. 45 013,95 til Innenriksdepartementets foreningskontor. Beløpet er ført til utgift i Howlids A/S regnskap. Aksjene og obligasjonen er imidlertid ikke tatt med i firmaets regnskap. Da Howlid som foran nevnt hadde betalt kr. 10 000 i forskudd utgjør den samlede innbetaling i anledning av kjøpet kr. 55 013,95.

Den 19. september 1944 ble obligasjonen overført til Ragnvald Howlid personlig og debetposten hos Howlids A/S kr. 45 013,95 ble samtidig dekket ved en utbetaling fra firmaet R. Howlid. Etter det som er opplyst beholdt frk. Riise aksjeposten. I januar-februar 1945 tok advokat Finn R. Schjødt på vegne av frk. Riise opp spørsmålet om det ikke var begått en feil i salgsoppgjøret for aksjene i 1942. Revisor Glomstein gikk igjennom oppgjøret og kom til det resultat at kjøperen hadde betalt kr. 6024,78 for meget. I skrivelse av 27. april 1945 til Norges Husmorforbund har advokat Schjødt blant annet anført:

«Frk. Riise har betalt Husmorforbundet kr. 6024,78 mere enn kjøpekontrakten tilsier. Dette beløp, som er betalt i strid med avtale og forutsetninger, må jeg på frk. Riises vegne be tilbakebetalt.»

Side:477

Etter frigjøringen har frk. Riise, nå fru Howlid, levert aksjene tilbake til Husmorforbundet, og har for sitt vedkommende frafalt ethvert krav på forbundet.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å komme nærmere inn på spørsmålet om det er betalt for meget til Husmorforbundet i forbindelse med overdragelsen av aksjene, idet man antar at Howlid i ethvert fall ikke kan ha krav på omhandlede beløp. Den angivelige regnefeil må etter lagmannsrettens mening knytte seg til oppgjøret for aksjekjøpet. Kjøpesummen for obligasjonen var fiksert til dens pålydende kr. 43 000. Det var i anledning av aksjekjøpet at det ble foretatt et oppgjør på grunnlag av gårdselskapets regnskap. De posteringer som er foretatt i bøkene i firmaene Howlids A/S og Ragnvald Howlid kan ikke tas som uttrykk for at Howlid har overtatt frk. Riises eventuelle krav. Som foran nevnt har frk. Riise som kjøper av aksjene også gjort krav på å få tilbakebetalt det for meget betalte, og dette krav er av henne fremsatt etterat Howlid hadde overtatt obligasjonen.

Selv om Howlid betraktes som rette fordringshaver for nevnte beløp er det etter rettens mening ikke grunn til å la dette krav stå i noen annen stilling enn de øvrige krav som er fremsatt i anledning av obligasjonskjøpet.

Lagmannsretten er enig med byretten i at Howlid ikke kan gis medhold i sitt krav på å få obligasjonen tilbake fra Husmorforbundet. At et kommissarisk styre for en forening ikke rettsgyldig kan disponere over vedkommende forenings midler er klart fastslått i rettspraksis, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1951-737. Det kan i dette tilfelle ikke bli tale om godtroenhetserverv i henhold til gjeldsbrevlovens §14. Så vel frk. Riise som Howlid har vært klar over at det var et salg foretatt av et ulovlig innsatt styre. Både kjøpekontrakten og transporten på obligasjonen gir klart uttrykk for hvem som står som selger. I kjøpekontrakten heter det således:

«Ifølge styrebeslutning selger Norges Husmorforbund (i denne kontrakt benevnt selger), ved styresformann og den i henhold til foreningsforordningen innsatte tillitsmann», og i transportpåtegningen på obligasjonen er anført:

«Tiltredes for Norges Husmorforbund.

Innenriksdepartementets Foreningskontor.»

Som nevnt var Howlid på den tid selv kommissarisk leder av Norges Handelsstands Forbund og har sikkert vært klar over at innsettelsen av kommissarisk styre utenfor nazistenes egen krets ble betraktet som et overgrep. Den ankende part har fremholdt at det i dette tilfelle dreiet seg om et ganske ordinært kjøp av omsetningspapirer. Retten kan ikke være enig i dette. At Husmorforbundet realiserer omhandlede verdier kan ikke sees som en ordinær omsetning av verdipapirer. Det må antas at Howlid har vært klar over at forbundet var kommet i økonomiske vanskeligheter på grunn av de nazistiske myndigheters inngrep. At Howlid betalte et forskudd på kr.

Side:478

10 000 allerede 28. januar 1942 vel en måned før det var opprettet kontrakt, gir uttrykk for at situasjonen var prekær. Kjøpesummen ble i sin helhet innbetalt til Innenriksdepartementets foreningskontor, som igjen har latt pengene etter hvert gå videre til den kommissariske leder av Husmorforbundet. Beløpet er ikke innbetalt til forbundets lovlige representanter og kan da heller ikke kreves tilbake av forbundet.

Kravet på renter av obligasjonen vil etter dette heller ikke kunne tas til følge.

Subsidiært har den ankende part gjort krav på berikelsen. I likhet med byretten finner lagmannsretten det ikke nødvendig å drøfte spørsmålet om Howlid i det hele tatt under de foreliggende omstendigheter har krav på en eventuell berikelse, idet man ikke finner det godtgjort at det foreligger noen berikelse for forbundet.

Det er på det rene at kjøpesummen for obligasjonen ikke har vært holdt atskilt fra forbundets øvrige midler, men er blandet sammen med disse.

Den ankende part har fremholdt at han ikke kan gjøres ansvarlig for det kommissariske styres utgifter før hans innbetaling fant sted og på dette grunnlag har den ankende part fremkommet med en regnskapsoppstilling (revisor Fjelds rapport av 14. juni 1955 bilag 3) som viser at forbundets tap utgjør ca. kr. 17 500, så vidt forståes under den forutsetning at Howlid får tilbakebetalt det angivelig for meget betalte beløp som i revisor Fjelds rapport er oppført med kr. 6749,27. Differansen mellom den innbetalte kjøpesum kr. 43 000 og kr. 17 500, som utgjør kr. 25 500, skal da etter den ankende parts mening være den berikelse han under enhver omstendighet vil ha krav på. Det av den ankende part beregnede «tap» er satt lik nettoutbetalinger til driften i tiden 28. januar 1942 til 8. mai 1945 som utgjør kr. 32 280,76, hvorfra er fratrukket følgende poster «gjeld fra det gamle styres tid» kr. 5765,48 og «gjeld til «Husmorbladet» og «Morshjelpen» kr. 4450 og beholdning i kasse og bank kr. 4516,07 tilsammen kr. 14 731,55.

Lagmannsretten antar at det fra det nevnte «tap» ikke vil være riktig å trekke fra hele gjeldsposten kr. 5765,48. Dette beløp utgjør gjeld til Halvorsen & Larsen og David Andersen. Det er opplyst at forbundet hadde tilsvarende beholdning av sangbøker og foreningsmerker. Disse beholdninger er imidlertid delvis blitt borte og er i status 8. mai 1945 bare ført opp med kr. 1100 som blir å fratrekke det omhandlede «tap». Gjelden til «Husmorbladet» og «Morshjelpen» kr. 4450 er lån opptatt av det kommissariske styre før 28. januar 1942 og pengene er brukt til driften før Howlids innbetaling. Tilbakebetalingen av denne gjeld representerer etter lagmannsrettens mening ikke noen berikelse for forbundet og kan derfor ikke komme til fradrag. På grunnlag av det anførte vil tapet kunne settes til kr. 26 664,69. I tillegg til dette tap kommer imidlertid rentetapet på den omhandlede obligasjon kr. 5941,94. Det

Side:479

samlede tap skulle etter denne beregning bli kr. 32 606,63. Imidlertid må dette beløp etter lagmannsrettens mening også tillegges det tap som er oppstått ved at inventar er blitt borte og skader er påført forbundets lokaler. Det er opplyst at det til kontorlokalene er kjøpt nytt inventar for kr. 25 000 og det er foretatt reparasjoner til kr. 15 000. Tilsammen utgjør disse utgifter således kr. 40 000, hvorfra dog kommer til fradrag erstatninger utbetalt etter frigjøringen kr. 6900, således at det endelige utgiftsbeløp blir kr. 33 100. Det er også opplyst at det er forsvunnet inventar fra Braserud som var hvilehjem drevet av Husmorforbundet. Noe beløp er imidlertid ikke oppgitt. Selv om man tar i betraktning at forbundets inventar og lokaler befinner seg i en langt bedre stand nå enn før det kommissariske styre overtok ledelsen av forbundet, antar retten at forbundets samlede tap i ethvert fall vil komme opp i et beløp som Howlid gjør krav på. Til belysning av tapet kan for øvrig nevnes at Husmorforbundets revisor har anslått tapet til ca. kr. 50 000.

Det er på det rene at obligasjonen ble solgt for å skaffe de nødvendige midler til driften. De samlede driftsutgifter for hele den periode forbundet var under kommissarisk ledelse utgjør etter regnskapene kr. 37 302,74 hvortil kommer tap på «Husmorbladet» kr. 17 142,28, tilsammen kr. 54 445,02. De ordinære inntekter i samme periode er oppgitt til kr. 6761,03. Nettoutgiftene for hele perioden skulle da bli kr. 47 683,99. Selv om man ser bort fra de forannevnte tap som ikke er kommet til uttrykk i regnskapet, viser det nevnte utgiftsbeløp at det ikke er grunnlag for Howlids krav på berikelse.

Rettens syn på berikelsesspørmålet innebærer ikke at Howlid er «gjort ansvarlig» for det kommissariske styrets handlinger.

Etter det som er sagt foran må også staten frifinnes.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til vil byrettens dom bli å stadfeste.

Da anken har vært forgjeves vil den ankende part i samsvar med lovens hovedregel bli tilpliktet å betale saksomkostninger for lagmannsretten. Disse fastsettes til kr. 2500,00 til Husmorforbundet og kr. 1500,00 til staten.

Man finner ikke grunn til å gjøre noen endring i byrettens omkostningsavgjørelse.

Lagdommer Aas bemerker at det er under sterk tvil han kan slutte seg til avgjørelsen i berikelsesspørsmålet. Han finner det særlig tvilsomt om skader på inventar og leilighet kan tas i betraktning ved beregningen av tapet. Han mener derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

For øvrig er dommen enstemmig.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler direktør

Side:480

Ragnvald Howlid 2500 - totusenfemhundre - kroner til Norges Husmorforbund og 1500 - ettusenfemhundre - kroner til Staten ved Justisdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av byrettens dom (dommer Finn Thune):

Saksforholdet er følgende:

I mai 1941 kjøpte Norges Husmorforbund sammen med fru Eva Collett på vegne av et stiftendes aksjeselskap «A/S Sinsenterasse 6 og 8 eiendommen Sinsen Terrasse nr. 6 og 8 for en kjøpesum av kr. 430 000. Konstituerende generalforsamling ble holdt den 31. mai 1941. Her ble Husmorforbundets formann, fru Amalie Øvergaard, valgt som styrets formann. Aksjekapitalen ble satt til kr. 10 000 fordelt på 100 aksjer à kr. 100. Husmorforbundet overtok 51 aksjer, fru Collett 48 aksjer og fru Colletts mann 1 aksje. Kjøpet ble for øvrig finansiert ved overtagelse av påhvilende pantegjeld kr. 339 500 og ved at de 2 interessenter hver ytet selskapet et pantelån på kr. 43 000 med like prioritet etter foranstående heftelser. Kjøpesummen ble betalt og skjøte utstedt 31. mai 1941. Før selskapet var registrert, obligasjonen utstedt og skjøte tinglest ble imidlertid Norges Husmorforbund den 18. juni s.å. overtatt av N.S.-myndighetene i henhold til forordningen av 17. s.m.d. Husmorforbundets formann, fru Amalie Øvergaard, ble avsatt og fru Falch Svenøe ble innsatt som formann i hennes sted. Også det gamle styre ble avsatt - unntatt fru Betty Thorsen som var medlem av N.S. Nytt styre ble oppnevnt. Fru Svenøe fungerte som kommissarisk leder til 15. juni 1943 og ble senere etterfulgt av fru Thorsen som ble i stillingen til frigjøringen.

Det nye styre satte seg straks i besittelse av forbundets kontorer og overtok alle aktiva under tilsyn av Innenriksdepartementets foreningskontorer, hvis leder var overrettssakfører Lohrbauer.

Den 4. desember 1941 ble det holdt en ekstraordinær generalforsamling i gårdselskapet hvor bl.a. fru Svenøe og overrettssakfører Lohrbauer var til stede. Her ble det protokollert at fru Øvergaard nedla sitt verv. Fru Svenøe ble i stedet valgt til formann i gårdselskapets styre.

Den 19. januar 1942 ble obligasjonen på kr. 43 000 utstedt og tinglest sammen med skjøtet. Selskapet ble registrert den 22. s.m.d. Som følge av maktovertagelsen meldte omtrent samtlige av Husmorforbundets medlemmer seg ut eller nektet å betale kontingent. Forbundet fikk senere helt minimale inntekter, samtidig fortsatte forbundet utgivelsen av bladet «Husmorbladet». Også dette foretagendet gikk med et betydelig underskudd da abonnentene ikke lenger betalte kontingenten. I tillegg hertil ble forbundets økonomi ytterligere forverret ved at formannsvervet ble gjort til lønnet stilling. Formannsvervet hadde tidligere ikke vært lønnet.

På grunn av forbundets anstrengte økonomi fant det nye styre allerede i desember 1941 å burde ta skritt til å selge forbundets interesser i Sinsen Terrasse 6 og 8. Overrettssakfører Lohrbauer opptok kontakt med Howlid, som var direktør for Howlids A/S, og

Side:481

resultatet var at det den 7. mars 1942 ble undertegnet en kontrakt om salg av aksjer og obligasjon til frøken Borgny Rilse, som dengang var disponent for Howlid A/S. Hun ble i 1950 gift med saksøkeren. Kontrakten har denne ordlyd:

«Ifølge styrebeslutning selger Norges Husmorforbund (i denne kontrakt benevnt selger), ved styresformann og den i henhold til foreningsforordningen innsatte tillitsmann, sine samtlige interesser i A/S Sinsen Terasse 6-8, til frøken Borgny Riise, (i denne kontrakt benevnt kjøper).

Salget omfatter:

1. Den aksjepost, stor kr. 5100 som selgeren har i nevnte aksjeselskap.

2. Den obligasjon, stor kr. 43 000 som selgeren har i nevnte eiendom.

I tillegg hertil utreder kjøperen de regnskapsmessige utlegg som selgeren som aksjonær i eiendommen kan godskrives for anskaffelse av brensel for inneværende vinter. Beløpet deles skjønnsmessig i tilfelle manglende enighet ved en voldgiftsmann som oppnevnes av sorenskriveren i Aker, således at selgeren bærer utgiftene ved det brensel som medgår til oppfyring inntil kjøperen overtar eiendommen.

De beløp som innestår på aksjeselskapets konto for selgerens andel pr. overtagelsesdagen, tilfaller selgeren.

Selgeren er berettiget til å få utbetalt renter av den solgte obligasjon inntil tiltredelsesdagen, da obligasjonen i henhold til denne kontrakt transporteres kjøperen.

Forøvrig finner med hensyn til eiendommens utgifter og inntekter, vanlig oppgjørsfordeling sted mellom kjøper og selger på oppgjørsdagen som faller sammen med tiltredelsesdagen, straks selskapet er registrert.

Tiltredelse og oppgjør finner sted så snart selskapet er registrert og aksjene og obligasjonen da transporteres, i henhold til de forpliktelser som flyter av denne kontrakt.

Kjøperen utbetaler i sin helhet alle beløp kontant.

Kjøperen bærer alle omkostninger ved salget.»

Av kjøpesummen ble kr. 10 000 deponert forskuddsvis allerede den 29. januar 1942, mens det ved sjekk fra Howlids A/S den 30. mai 1942 ble betalt ytterligere et beløp på kr. 45 013,95. Disse beløp, som så vidt skjønnes er inngått til Husmorforbundets kasse, stemmer imidlertid ikke med de oppgjør som er utarbeidet av overrettssakfører Lohrbauer og som skulle betinge en kjøpesum på kr. 54 755,24. Disse oppgjør er imidlertid heller ikke korrekte, idet man i mellomregnskapet har belastet kjøperen med poster som rettelig skulle være belastet selgeren. Ifølge en beregning som på saksøkerens foranledning er foretatt av revisor Glomstein skulle oppgjøret gitt et resultat på kr. 48 730,46. (Heller ikke dette oppgjør er i samsvar med kjøpekontrakten, idet det ikke er tatt hensyn til påløpne renter i tiden 1. januar-29. mai 1942.)

Obligasjonen ble den 1. juni 1942 påført transportpåtegning til frøken Riise. Påtegningen ble underskrevet av fru Svenøe på vegne av Husmorforbundet og tiltrådt av Innenriksdepartementets foreningskontor. Ifølge bøkene i Howlids A/S er obligasjonen den

Side:482

19. september 1944 overført til R. Howlid personlig. Obligasjonen befant seg i hans besittelse, da hans bo etter frigjøringen ble tatt under forvaltning av Erstatningsdirektoratet, med overrettssakfører Jack Holm Lie som tilsynsmann. Aksjene var tiltransportert frk. Riise og var i hennes besittelse ved frigjøringen. Hun skal angivelig ha betalt aksjene med deres pålydende beløp kr. 5100. Etter påtrykk fra Husmorforbundets advokat gikk frk. Riise med på å tilbakelevere aksjene til forbundet.

En tid etterat oppgjør var foretatt anfektet frøken Riise de oppgjør som var foretatt i forbindelse med overdragelsen av aksjene og obligasjonen og krevet våren 1945, på grunnlag av revisor Glomsteins beregning, kr. 6024,78 tilbakebetalt. Beløpet svarer til differansen mellom kr. 54755,24 og kr. 48 730,46, idet man øyensynlig overså at man i virkeligheten hadde betalt kr. 55 013,95 i alt.

Etter frigjøringen forlangte Husmorforbundet også obligasjonen utlevert fra Howlids tilsynsbo. Howlid protesterte mot utleveringen, idet han hevdet at obligasjonen var kjøpt og betalt på helt normal vis og til full verdi. Etter en del korrespondanse utleverte imidlertid Erstatningsdirektoratets fylkesrepresentant den 17. desember 1947 obligasjonen til Husmorforbundet mot erklæring fra dette om at utleveringen ikke skulle ha foregrepet noe for så vidt angår det krav på hel eller delvis tilbakebetaling av kjøpesummen som Howlid mente å ha. Utleveringen ble i skrivelse av 5. februar 1948 begrunnet således:

«Direktoratet utleverte pantobligasjonen i Sinsen Terasse 6 og 8 fordi det var åpenbart at Norges Husmorforbund hadde rett til å vindicere den og fordi der heller ikke kunne begrunnes noen tilbakeholdsrett for Howlids påståtte krav på hel eller delvis tilbakebetaling av den kjøpesum som Husmorforbundets nasistiske ledelse hadde oppebåret.»

Etterat Howlid den 3. desember 1949 hadde vedtatt et forelegg i landssviksaken fremmet han krav mot Husmorforbundet om utlevering av obligasjonen og betaling av de renter som forbundet etter frigjøringen hadde oppebåret av obligasjonen. Videre krevet han tilbakebetalt det som angivelig var betalt for meget ved oppgjøret med kr. 6024,78.

Da Husmorforbundet ikke ville imøtekomme kravet har han gått til saksanlegg mot forbundet og også mot staten fordi Erstatningsdirektoratet etter hans mening uberettiget hadde utlevert obligasjonen. - - -

Rent subsidiært gjør saksøkeren gjeldende at de penger som er innbetalt for obligasjonen ikke kan ansees som oppbrukt av det under krigen fungerende styre. Han henviser i denne forbindelse til en beregning som er foretatt av revisor Fjeld på grunnlag av Husmorforbundets bøker og som viser Husmorforbundets angivelige tap under krigen i tidsrommet fra 29. januar 1942 til frigjøringen. Tapet er i denne periode beregnet til kr. 25 600, mens Howlid har innbetalt kr. 55 000 + verdien av aksjene som er anslått til kr. 5700 = kr. 49 300. Den berikelse (kr. 23 700) som Husmorforbundet dermed har nytt godt av må det under enhver omstendighet fralegge seg.

Side:483

Etter saksøkerens mening må resonnementet for at Husmorforbundet kan kreve obligasjonen tilbake i tilfelle være at Howlid gjennom kjøpet av denne har gitt det daværende styre anledning til å skalte bort pengene, han kan da under ingen omstendigheter gjøres ansvarlig for tap som er oppstått før pengene ble utbetalt og han kan heller ikke gjøres ansvarlig for andre forhold vedkommende driften - f.eks. for at lokalene har vært ramponert, eller at det er kommet bort gjenstander som tilhørte Husmorforbundet.

For så vidt angår statens ansvar gjør saksøkeren gjeldende at Erstatningsdirektoratet har opptrådt rettsstridig og ansvarsbetingende ved å utlevere obligasjonen til Husmorforbundet og at staten derfor må ansees ansvarlig for det tap som derved oppstår. Forholdet går ikke inn under domstollovens §200 og erstatningen må kunne inntales uten at man samtidig innstevner vedkommende tjenestemann. - - -

Det foreligger heller ikke noe grunnlag for et berikelseskrav. Det foreligger her en vindikasjon av et dokument som urettelig er fravendt rette eier. Om erververen har betalt noe for dokumentet må han allikevel utlevere det og han vil ikke under noen omstendigheter kunne holde seg til den virkelige eier for sine utlegg. De saksøkte henviser for så vidt til N.L. 6-17-5, Scheel: Tingsrett side 525 og Gjelsvik: Tingsrett side 406. Vil saksøkeren kreve noe må han i tilfelle holde seg til fru Svenøe eller overrettssakfører Lohrbauer. Under enhver omstendighet må det være en forutsetning for et eventuelt berikelseskrav at saksøkeren har vært i god tro. Fra hans side forelå det et sjansekjøp - hadde tyskerne vunnet krigen hadde han fått beholde obligasjonen, men tapte de krigen måtte han forstå at han ville miste sin obligasjon.

At Howlid på grunn av regnefeil ved oppgjøret har betalt for meget for obligasjonen er Husmorforbundet uvedkommende. Regnefeilen refererer seg for øvrig ikke til obligasjonskjøpet, men til gårdsoppgjøret - dvs. til aksjene.

Husmorforbundet har ikke hatt noen berikelse ved salget. Pengene må ansees destillert av N.S.-styret. De saksøkte henviser for så vidt til en beregning som er foretatt av revisor Sommerschild den 3. august 1945. Her har denne anført at forbundet hadde en regnskapsmessig formue på kr. 73 000 før krigen som var redusert til kr. 20 000 ved frigjøringen. Det regnskapsmessige tap var således kr. 53 000. Hertil kommer rentetap på obligasjonen kr. 6000, tap i beholdninger av merker og sangbøker kr. 5000. Tilsammen kr. 64 000. Senere er tilbakeført midler for kr. 6300, slik at resttapet utgjør ca. kr. 58 000. Hertil kommer så diverse tap og utgifter ellers ved inventar som er blitt borte og bare delvis er erstattet. Videre har forbundet hatt betydelige utgifter til å sette i stand igjen de lokaler m.v. som var ødelagt av de nasistiske maktovertagere. Medlemmene meldte seg ut og betalte hverken kontingent eller abonnementsavgift for bladet, og det har vært et betydelig arbeid med å gjenreise forbundet. Under dette arbeid har medlemmene ytet betraktelige bidrag til forbundet i form av gaver.

De saksøkte hevder for så vidt at tapet under N.S.-styret må

Side:484

sees under ett og at det ikke er korrekt bare å regne med tapet fra 29. januar 1942. Forbundet er i sin fulle moralske rett når det krever å beholde obligasjonen uavkortet.

Spesielt fra statens side er det gjort gjeldende at denne ikke kan overføres noe ansvar i anledning av utleveringen av obligasjonen. Staten har ikke noe alminnelig ansvar for sine tjenestemenns handlinger. Utleveringen er for øvrig foregått mens Howlids bo sto under forvaltning. Den eventuelle feil må således ansees begått under rettergang og staten kan etter domstollovens §200 ikke ilegges ansvar uten at vedkommende tjenestemanns ansvar er fastslått. - - -

Retten bemerker:

Husmorforbundet hadde på den tid styret ble fjernet ca. 25 000 medlemmer som sto tilsluttet dette gjennom lag, grupper og kretser. Forbundsstyret besto av valgte representanter fra kretsstyrene. Foruten sin ordinære virksomhet utga forbundet «Husmorbladet» som ble holdt av samtlige medlemmer og hvortil det ble betalt særskilt kontingent.

Innsettelsen av det nye styre ledet til en øyeblikkelig aksjon fra medlemmene. Disse meldte seg ut av sine respektive lag og sa opp eller nektet å betale kontingent. De lokale styrer nedla sine verv og hele organisasjonen falt sammen. Det tok atskillig tid og arbeid før forbundet etter frigjøringen kunne reorganiseres. Pr. 1. januar 1946 hadde det således ennå bare 12 000 betalende medlemmer, hvorav 2500 holdt «Husmorbladet».

Utnevnelsen av styret var ulovlig og innebar et maktmisbruk fra N. S.-myndighetene. Utnevnelsen var et ledd i de daværende makthaveres landsforræderiske forsøk på å nasifisere samfundet og i strid med grunnleggende rettsprinsipper. Selv om styret kom til å bestå av kvinner som også tidligere hadde være medlemmer av forbundet, hadde oppnevnelsen ingen hjemmel i forbundets lover - og det forelå heller ingen nødstilstand som kunne forsvare en slik oppnevnelse. Et slikt styre kan ikke ansees som noe lovlig organ for forbundet. Dets medlemmer var reelt sett bare representanter for okkupasjonsmakten og deres medhjelpere, og hadde ikke rettslig kompetanse til å opptre på forbundets vegne. Styrets disponering av forbundet og dets midler må ansees ulovlig og uforbindende for dette. Dette gjelder da også salget av forbundets obligasjon og aksjer i Sinsenterassen 6 og 8. Den omstendighet at styret trengte penger til fortsatt drift av forbundet, berettiget ikke til salg av dets eiendeler. Medlemmene hadde for så vidt også klart demonstrert sitt syn på den nye ledelse og dens drift av forbundet ved å melde seg ut av dette. Det har under disse omstendigheter liten interesse å drøfte hvorvidt forbundet bevarte sin identitet ubrutt under okkupasjonen, idet det nye styre i alle fall ikke hadde noen rettslig eller moralsk kompetanse til på forbundets vegne å utøve et styres myndighet.

Overdragelsen av obligasjonen må således ansees ugyldig og kunne kreves omgjort av forbundets lovlige organer. Noe slags godtroenhetserverv fra Howlids side foreligger ikke. Han kjente til at selgerne var det komissariske styre. Godtroenhetserverv er da heller ikke påberopt fra Howlids side, han påberoper seg bare at styret måtte ha

Side:485

adgang til å realisere papirene fordi det var nødvendig å skaffe penger til driften, og at styret for så vidt var legitimert til å foreta salget.

Fra saksøkerens side har det vært gjort gjeldende at forbundets tilbakeleveringskrav ikke er hjemlet i noen av de restitusjonslover som ble gitt etter krigen. Herav mener han å kunne utlede at det ikke foreligger rettslig hjemmel for tilbakeleveringskravet. Retten er ikke enig i denne betraktningsmåte. Restitusjonslovene regulerer bare de forhold som er omhandlet i lovene og tilfelle som faller utenfor lovene må reguleres etter alminnelige rettsgrunnsetninger. Dette synes for øvrig tydelig forutsatt i forarbeidene til loven om konfiskert eiendom, jfr. Ot. prp. nr. 137 for 1945/46 side 4.

En viser i denne forbindelse også til en kronikk i «Aftenposten» den 19. november 1945 hvor byråsjef Stabell har gjennomgått forholdene med hensyn til de forskjellige restitusjonsanordninger, og hvor han fremholder at spørsmålet om hvorvidt en forening som har vært under komissarisk ledelse er bundet av det komissariske styres disposisjoner og eventuelt kan søke avhendede ting tilbake, må løses etter alminnelige rettsgrunnsetninger.

Det kan etter rettens mening ikke være tvil om at Husmorforbundet må kunne kreve seg gjeninnsatt i besittelsen av den obligasjon som det komissariske styre med urette har satt seg i besittelse av og disponert.

Hvorvidt og i tilfelle i hvilken utstrekning forbundet plikter å tilbakebetale kjøpesummen for obligasjonen er et mer komplisert spørsmål. De saksøkte har for så vidt henvist til vindikasjonsrettens alminnelige regler hvoretter rette eier kan vindisere sin ting, uten hensyn til hvor den befinner seg og uten vederlag til den urettmessige besitter for hans utgifter til ervervelsen. Retten er dog ikke overbevist om at disse alminnelige regler fra vindikasjonsretten uten videre kan bringes til anvendelse hvor et komissarisk foreningsstyre har avhendet foreningens eiendeler. Forholdene kan til dels være forskjellig i de enkelte foreninger og avgjørelsen antas å burde treffes på grunnlag av de i det enkelte tilfelle foreliggende spesielle omstendigheter. Er det således på det rene at kjøpesummen er intakt og overtatt av foreningen igjen ved frigjøringen, er det meget som taler for at foreningen under visse vilkår bør fralegge seg hva den har mottatt - begrenset oppad til det beløp foreningen ved salget er blitt beriket med. Lignende synsmåter er delvis kommet til uttrykk i konfiskasjonsloven av 13. desember 1946 §10 og §11, samt §15 og §16.

For at et mulig tilbakebetalingskrav skal kunne komme på tale må det dog under enhver omstendighet kunne påvises at beløpet er kommet foreningen til gode. Således kan det neppe bli tale om å refundere penger som er anvendt til driften i den nasifiserte periode og hvor driften ikke er skjedd i foreningens eller medlemmenes interesse. I Husmorforbundet hadde medlemmene ved sin holdning til det nye styre sagt klart fra at de ikke godtok dette som noe organ for den fortsatte drift og man var tydeligvis ikke interessert i at dette fikk penger til disposisjon. De komissariske lederes arbeid

Side:486

kan ikke ansees som utført i Husmorforbundets interesse selv om disse har påberopt seg at de ville vareta forbundet og beskytte det mot overgrep fra andre nasistiske institusjoner. I så henseende vil det være tilstrekkelig å vise til at de komissariske ledere er blitt straffet etter landssvikloven for sin befatning med foreningen. Deres forhold er betraktet som bistand til fienden.

Når det fra saksøkerens side til dels er gjort gjeldende at det ikke kan være avgjørende for hans rett hvorledes styret har forvaltet pengene, så kan en ikke være enig i denne betraktningsmåte. Han, som kjøpte obligasjonen vel vitende om at det var det komissariske styret som solgte den, må selv ta risikoen for forvaltningen.

Når kjøperen, som her, ikke har vært i god tro kan det være tvilsomt om han i det hele tatt kan nå frem med et berikelseskrav. Dette er et spørsmål som retten ikke finner grunn til å ta nærmere stilling til, idet det i alle fall må være klart at et slikt krav ikke kan komme på tale med mindre det på overbevisende måte dokumenteres at det er noe igjen av de penger som er innbetalt eller at det foreligger andre aktivaposter som bare kan finne sin forklaring gjennom den stedfunne innbetaling. Det må videre skje et fradrag for de renter av obligasjonen som måtte være oppebåret i besittelsestiden. Renter er ifølge saksøkerens egen opplysning hevet med kr. 5941,94.

Retten kan ikke anse det godtgjort at Husmorforbundet har hatt noen berikelse som kan begrunne et eventuelt tilbakesøkningskrav og skal herom bemerke:

Ved frigjøringen hadde Husmorforbundet i behold en del kontanter og bankinnskudd - men dog ikke tilstrekkelig til å oppveie rentetapet på kr. 5941,94. Saksøkeren har heller ikke påvist andre bestemte aktivaposter. I stedet har han gjennom en regnskapsoppstilling, som på hans foranledning er foretatt av revisor Fjeld, søkt å godtgjøre at forbundet, etter første innbetaling, bare har hatt et regnskapsmessig tap på kr. 25 600. Da det angivelige tap i denne periode var betydelig mindre enn det beløp han innbetalte, og som han oppgir til kr. 49 300, mener han herav å kunne slutte at det foreligger en berikelse for forbundet som svarer til differansen mellom dette tap og det beløp han har innbetalt.

En slik ansettelse basert på det rent regnskapsmessige tall gir dog neppe noe korrekt grunnlag for å beregne den berikelse forbundet er tilført. Det foreligger således neppe noen berikelse, når pengene som her, delvis må antas å være medgått til å dekke underskudd på driften som var påløpet under det komissariske styre allerede før innbetalingen. En betaling av gjeld eller utgifter som er påløpet under det komissariske styres ledelse innebærer ingen berikelse for forbundet. Man må derfor ved beregningen legge til underskuddet på driften i 1941 kr. 5780,12 og diverse utgifter frem til 29. januar 1942 som saksøkeren har holdt utenfor beregningen med kr. 2202,08.

Holder man seg for øvrig utelukkende til den rent regnskapsmessige oppstilling, så vil saksøkeren i oppgjøret faktisk ha godskrevet seg alle beløp som ellers er inngått og som ikke tidligere sto oppført som aktivaposter i regrskapet. Ifølge revisor Sommerschilds

Side:487

innberetning til forbundet av 1. september 1945 (bilag 4 ad dok. 9) fremgår det at det er solgt inventar ved 4 forskjellige anledninger for tilsammen kr. 2699,20. Da inventaret i regnskapet var nedskrevet til kr. 100, må beløpet på kr. 2699,20 holdes utenfor regnskapet. Endelig har saksøkeren så vidt skjønnes ved beregningen av den beholdne formue medtatt verdien av aksjene i A/S Sinsenterrassen 6 og 8 og en tomt som var solgt til N. S. U. F. og som senere er vindisert uten godtgjørelse til besitterne. Betalingen for disse aktiva er inngått i kassen med henholdsvis kr. 5700 og kr. 1200 og bør da utgå i det regnskapsmessige oppgjør.

Det av revisor Fjeld anslåtte tap må etter dette forhøyes med følgende beløp:

renter kr. 5 941,94

underskudd 1941 » 5 780,12

- » - 1942 » 2 202,08

inventar » 2 699,20

verdipapirer m.v. » 6 900,00

Tilsammen kr. 23 523,34

Legger man dette beløp til det av revisor Fjeld beregnede kommer man til et beløp på kr. 49 123,34, hvilket på det nærmeste svarer til det beløp på kr. 49 300 herr Howlid oppgir å ha betalt for obligasjonen. En kan ikke innse at den ubetydelige differanse som her foreligger, og som mer enn utjevnes ved de tap forbundet ellers har lidt under det nasistiske styre på grunn av vanskjøtsel og andre forhold, gir saksøkeren noe grunnlag for et berikelseskrav.

De saksøkte vil etter dette bli å frifinne. - - -