RG-1957-626

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1957-02-16
Publisert:	RG-1957-626
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 16. februar 1957 i ankesak nr. 4/1955
Parter:	Nils Flom (overrettssakfører Gustav Flatabø) mot Førde kommune (høyesterettsadvokat Jens Haugland v/overrettssakfører Olav Bryge). Senere inndradd part: Andreas J. Grytten.
Forfatter:	Lagdommerne Otto Maalstad, P. Meland, sorenskriver Leif Dalaker
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1924) §43, Domstolloven (1915) §108, Tvistemålsloven (1915) §180, §384, §65, §96, Skjønnsprosessloven (1917) §17, §55

Nils N. Flom har i rett tid påanket til lagmannsretten skjønn avsagt 4. september 1954 av Førde skjønnskommisjon etter bygningslovens §43. Skjønnet som er enstemmig har denne slutning:

«Om Førde kommune oreignar etternemnde kartfigurar skal det svarast dette vederlaget:

1. For kartfigur 1 - 660 rutemeter av g.nr. 61, b.nr. 77, eigar Nils Flom, kr. 7,00 for rutemeteren.

2. For kartfigur 2 - 2,095 rutemeter av g.nr. 61, b.nr. 5, eigar Nils Flom, kr. 6,50 for rutemeteren.

3. For kartfigur 3 - 6,902 rutemeter av g.nr. 61, b.nr 5, eigar Nils Flom, kr. 1 for rutemeteren.

4. For kartfigur nr. 4 - 6,355 rutemeter av g.nr. 61, b.nr. 5, eigar Nils Flom, kr. 2,50 for rutemeteren.

5. For kartfigur nr. 5 a - 4,070 rutemeter av g.nr. 61, b.nr. 5, eigar Nils Flom, kr. 6,00 for rutemeteren.

6. For kartfigur nr. 5 b - 4,920 rutemeter av g.nr. 61, b.nr. 5, eigar Nils Flom, kr. 7,50 for rutemeteren.

7. For kartfigur nr. 6 - 560 rutemeter av g.nr. 61, b.nr. 88, eigar Anna Ripe, 560 rutemeter av g.nr. 61, b.nr. 89, eigar Maria Skrede og 620 rutemeter av g.nr. 61, b.nr. 5, eigar Nils Flom, kr. 7,50 for rutemeteren.

8. For kartfigur nr. 7 - 980 rutemeter av g.nr. 61, b.nr. 5, eigar Nils Flom, kr. 1 for rutemeteren.

9. For kartfigur nr. 8 - 1,210 rutemeter av g.nr. 61, b.nr. 5, eigar Nils Flom, kr. 2,50 for rutemeteren.

10. For kartfigur nr. 9 - 1,760 rutemeter av g.nr. 61, b.nr. 5, eigar Nils Flom, kr. 3,50 for rutemeteren.

II. Førde kommune ber den lovsette kostnaden med skynet.

III. Sakskostnad ellers er ikkje tildømd.»

Anken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen og den ankende mener at de foreliggende feil er av den art at de hver for seg må lede til opphevelse av skjønnet. Han har nedlagt slik endelig påstand: «Det avsagde skjøn i sak nr. 1 for

Side:627

Førde skynsnemnd av 4. september 1954 blir oppheva, og Førde kommune blir dømd til å betala den ankande part sakskostnadene for ankedomstolen.»

Førde kommune har tatt til gjenmæle. Kommunen har i medhold av tvistemålslovens §65 dradd inn i saken Andreas J. Grytten, som av Nils Flom 27. desember 1954 har fått skjøte på en del av ekspropriasjonsfeltet. Førde kommune har påstått skjønnet stadfestet og seg av Nils Flom tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten.

Andreas J. Grytten har møtt i saken og har nedlagt slik påstand: «I tilfelle av at skjønnet i sin helhet blir opphevet, hjemvises skjønnssaken til ny behandling for skjønnskommisjonen.»

Saksforholdet og skjønnsforutsetningene fremgår av det påankede skjønn, idet tilføyes: Nils Flom fremsatte for skjønnskommisjonen krav om at skjønnsmennene i medhold av skjønnslovens §17, jfr. domstollovens §108 måtte vike sete, og han bad også skjønnet utsatt da han ikke kunne få sakfører til å møte med seg til tektetiden. Skjønnskommisjonen avsa i den anledning under forretningen kjennelse med slik slutning: «Nemndmennene Harald Otterstad, Johs. Holsen, Erling Gjesdal og Gjert Bareksten vik ikkje sæte i denne saki. - Saki vert ikkje utsett men fremja idag.»

For lagmannsretten har Nils Flom og Andreas Grytten gitt forklaring og det er avhørt to vitner (Georg Hus og Rolf Henden). Under ankeforhandlingen er fremlagt en del nytt skriftlig bevismateriale, som vil bli referert nedenfor i den utstrekning det finnes nødvendig for resultatet.

Lagmannsretten har foretatt befaring av ekspropriasjonsfeltet.

Ankegrunnene er, sitert fra «tillegg til anke»:

«Ein meiner at skjønet har vorte feil på grunn av at der er gjort feil ved sakshandsaminga og ved tolking av rettsreglane som gjeld for skjøn, og mogelegvis er det delvis avgjort på vilkårleg måte. Desse feilene går dels over i einannan, men eg skal likevel freista å ta kvar gruppe for seg.

Feilene ved sakshandsaminga kjem seg av at den ankande part bad om å få nemnt opp nye skjønsmenn, men dette vart nekta. Han bad vidare om at skjønet måtte verta utsett avdi han ikkje fekk nokon jurist til å ta seg av hans interesser den dag skjønet vart halde.

Den 2. august d. å. fekk Flom melding om at der skulle haldast forsøkstakst på ein del av hans eigedom i Førde. Dei skjønsmennene som var oppnemnde hadde gjort tenesta ved eit tilsvarande skjøn 20.-22. mai året før, og den erstatning der då var fastsett var openberrt urimeleg låg. Overskjønet heva ho med 45 000 kr. eller rundt rekna 35 %, men ogso dette meiner Flom gjorde feil, slik at erstatningen vart for låg då og, og av den grunn vart skjønet anka til Høgsterett og Kjæremålsutvalet har vist det til prøvings der. Flom meinte difor at det

Side:628

ville vera uheldig at desse skjønnsmennene gjorde tenesta ved det nye skjønet, og særleg fordi dei no var oppnemnde som særskild skjønsnemnd og avgjerda difor prinsipielt ikkje kunne prøvast på nytt. Han ynskte likevel at dette vart teke opp av hans sakførar, fordi han var litt usikker på korleis det burde gjerast, og han vende seg straks til o.r.sakf. Jac. Wesenberg for å få han til å ta på seg å møta ved skjønet og få oppnemnd andre skjønsmenn. Han svara i brev av 5. august at han ikkje kunne møta i den veka skjønet skulle haldast. Han ringde då til adv. Greve, Bergen og spurde om han kunne møta ved skjønet og få oppnemnde nye skjønsmenn. Greve bad om å få brev om saka saman med dokumentene, men tilrådde han å skriva til retten og beda om andre skjønsmenn straks, og dette gjorde Flom den 9. august, og samtidig som han sende brev til adv. Greve.

Den 17. august fekk han brev frå adv. Greve om at han ikkje kunne møta ved skjønet den 23. august, og same dag skreiv Flom til retten og bad om at det vart utsett. Då han pr. telefon fekk avslag, vende han seg og munnleg til underskrevne, men eg kunne heller ikkje møta i Førde på den dag skjønet var fastsett til.

Eg meiner at den ankande part i samsvar med skjønslova sin pgr. 17 jfr. domstollova pgr. 108 hadde absolutt krav på å få oppnemnd nye skjønsmenn, og at det difor er direkte feil å avslå hans bøn om det. Sidan det var eit skjøn av skjønskommisjon, og for so vidt elles og, er det vidare openberrt urimeleg å nekta at skjønet blei utsett, og at det i og for seg måtte føra til at det vart oppheva, men særleg når ein ser det heile i samanheng, må dette vera klårt.

Orskurden som er sagd ser eg difor mest som eit forsvarsinnlegg for dei påpeika feil. Han er absolutt feil, når det er opplyst at saka her gjeld ein annan eigedom enn skjønet frå mai 1954. Det er same eigedom, men jordstykka ligg ved sida av ein annan. Å leggja skulda på Flom for at han ikkje kunne møta med sakførar etter det han har gjort for å prøva å ordna det, synast eg er nærmast å «føya spott til skade».

Når det gjeld rettsreglane som gjeld for at ein skal få full erstatning meiner eg og skjønet har gjort openberre feil. Det har ikkje lagt til grunn den beste utnyttingsmåte for arealet. Flom opplyste at Firda Billag hadde tilbydd han kr. 7,50 pr. kvm. for ein del av arealet, kartfig. 6, 8 og 9. Ved å ta ut stein frå kartfig. 4 ville det passa særs fint å gjera seg nytte av dei to stykka til saman.

Kartfig. 7 er etter reguleringsplanen tiltenkt til småbåthamn og er som skapt til det, men so vidt eg kan skjøna har skjønet ikkje teke omsyn til det men rekna det som mindreverdig areal som måtte fyllast opp før det kunne brukast til tufter.

Flom kravde under skjønet at han skulle ha erstatning for veggrunnen til riksvegen fordi føresetnaden for å gje fri grunn

Side:629

fall burt ved oreigninga. Dette er avvist, og på den måte det er framstilla i skjønet kan det nok vera eit spørsmål om kravet kunne godtakast. Men etter som eg har skjøna Flom, meiner han at føresetnaden for at der vart gjeve fri grunn var at det arealet som grensa direkte til vegen fekk ein verdauk fordi ein slapp føra privat veg dit. Dette meiner eg skjønet skulle teke omsyn til og gjeve den grunnen som grensa opp til ferdig veg eit pristillegg av den grunn. Om ein ikkje gjer det vert det faktisk slik at det er same pris for det ein kan kalla «råtuft» som tuft med ferdig veg. Av den grunn meiner eg skjønet her har gjort feil.

Det er også feil å fastsetja eins pris for heile arealet under kartfig. 3 og fastsetja at kommunen kan velja det han vil ha. På den måten kan kommunen «skumma fløyten» og Flom kan risikera å bli sitjande att med nokon restar som er vanskeleg å nytta på fullgod måte.»

Under ankeforhandlingen har den ankende i tillegg hertil i det vesentlige anført at de påpekte feil som han anser som feil i rettsanvendelsen, er muliggjort derved at han under skjønnet var uten sakfører, altså ved at hans begjæring om utsettelse av forretningen ikke ble tatt til følge. Og om skjønnsforutsetningene mener han at disse, i hvert fall delvis, ville blitt andre og gunstigere for ham, om han hadde hatt sakfører til å rådføre seg med under skjønnet. Den ankende vil ikke gjøre gjeldende at det avsagte skjønn var vilkårlig, og at det derfor ikke forelå noe skjønn.

Førde kommune har i det vesentlige anført:

Det er riktig at skjønnsmennene i denne sak gjorde tjeneste som skjønnsmenn i underskjønnet 20.-22. mai 1953. Skjønnet i 1953 gjaldt imidlertid et annet grunnstykke enn det den å foreliggende sak gjelder, og mennene kan da ikke være ugilde. Det er heller ikke tilstrekkelig til å gjøre dem ugilde at de ikke har den ankendes tillit. Kommunen mener for øvrig at den sammenligning den ankende trekker mellom skjønnsresultatene og skjønnet av 1953 og overskjønnet over samme grunnstykke er misvisende.

Førde kommune mener videre at det var den ankendes egen skyld, at han ikke kunne få sakfører til å møte med seg, og at han derfor ikke hadde krav på utsettelse. I hvert fall fra mars 1954 var den ankende klar over at taksten kom, og også etterat han 2. august 1954 hadde fått forkynt for seg innkalling til skjønnet, hadde det vært god tid til å engasjere sakfører.

Når det gjelder de øvrige feil ved skjønnet som den ankende har påberopt seg, gjør kommunen prinsipalt gjeldende at det her dreier seg om rene skjønnsmessige avgjørelser, som lagmannsretten ikke har adgang til å ta standpunkt til. Subsidiært hevdes det at skjønnet har foretatt sin vurdering overensstemmende med de skjønnsforutsetninger som den ankende og kommunen under forretningen ble enige om skulle legges til grunn.

Side:630

Andreas J. Grytten har anført at det eneste han er interessert i er at saken blir endelig avgjort så raskt som mulig. Han erkjenner at han har kjøpt en tomt av ekspropriasjonsfeltet etterat ekspropriasjonssak var reist, og at han er bundet av avgjørelsen i nærværende sak. Det har fra Gryttens side for øvrig, under henvisning til bygningslovens §55 nr. 1, vært antydet muligheten av at skjønnskommisjonen har vist fra seg et spørsmål som kommisjonen kanskje pliktet å ta standpunkt til, nemlig for så vidt angår den ankendes krav på erstatning for riksveigrunn. Skulle lagmannsretten ex officio ta opp dette spørsmål, og skulle lagmannsretten i spørsmålet komme til at det her er begått en feil som må lede til opphevning, må skjønnet imidlertid bare bli å oppheve for dette punkts vedkommende.

Den ankende har når det gjelder skjønnskommisjonens behandling av hans krav for så vidt angår riksveigrunnen, tiltrådt det fra kommunens side anførte, idet han dog mener at en opphevning i tilfelle må omfatte hele skjønnet.

Lagmannsretten finner at anken ikke fører frem.

Når det gjelder den ankendes krav om at skjønnsmennene skulle ha veket sete, bemerker skjønnsretten i premissene til sin foran nevnte kjennelse: «Taksten som vart halden 20.-22. mai 1953 galdt kvartal A og B av b.nr. 5 og ymse andre eigedomar. Skynskravet i denne saki gjeld ikkje noko av kvartal A og B men grunn som ligg inn til nemnde kvartal og dertil eit stykke mark på nordre sida av riksvegen som går langs kvartal A og B, eit markstykke som ligg mellom riksvegen og Fyrdselvi. - Etterdi skynet idag gjeld ein annan eigedom enn det skynet galdt i dagane 20.-22. mai 1953, kan nemndmennene ikkje seggjast vera ugilde i denne saki. Skulle det vera tilfelle, kom stoda til å verta at skynsnemndi ikkje kunne gjera teneste meir enn ein gong og heile skipnaden med skynsnemnd verta ubrukeleg. Kravet frå saksøkte om at nemndmennene skal vika sete, vert difor ikkje godteke.»

Lagmannsretten tiltrer skjønnskommisjonens begrunnelse og resultat i dette punkt.

Når det gjelder den ankendes begjæring om utsettelse av forretningen, legges etter bevisførselen følgende til grunn: Den ankende hadde (og har) fast arbeid og bopel på Årdalstangen. Kommunens begjæring om forsøkstakst er av 6. mars 1954. Samme dag sendte kommunens sakfører gjenpart av denne begjæring til den ankendes daværende sakfører, advokat Greve og ba opplyst hvilke mulige innsigelser mot ekspropriasjon den ankende måtte ha, da man skulle søke departementet om ekspropriasjonstillatelse. I brev av 30. mars besvarte den ankende personlig kommunens henvendelse til advokat Greve. Innkallingen til skjønn i skjønnskommisjonen 23. august ble forkynt 2. august for den ankende, som samtidig fikk seg overlevert avskrift av Førde herredsstyres møtebok for 30. oktober 1953 (vedtak om å gå til ekspropriasjon av de grunnstykker

Side:631

det her gjelder), reguleringskart over dette område og arealoppgave. Samme dag - eller dagen etter - hadde den ankende en muntlig konferanse med overrettssakfører Flatabø på Årdalstangen for å få dennes mening om ugildhetsspørsmålet. Han fikk også det, men overrettssakføreren sa ham at han burde la den som skulle være hans prosessfullmektig for skjønnskommisjonen ta dette spørsmål opp med kommisjonen. Den 4. mars telefonerte den ankende til advokat Greve, Bergen og til overrettssakfører Wesenberg, Sogndal, men uten å spørre noen av dem om de kunne møte med ham i skjønnskommisjonen den 23. august. Den ankende har dog forklart at det av det overrettssakfører Wesenberg sa fremgikk at Wesenberg var opptatt i uken 22.-28. august. Så vel advokat Greve som overrettssakfører Wesenberg førte på den tid sak for den ankende. - 9. mars skrev den ankende til skjønnskommisjonen om at han mente skjønnsmennene måtte vike sete. Samme dag skrev han til advokat Greve, la bl.a. ved en gjenpart av brevet til skjønnskommisjonen, og spurte om advokat Greve kunne føre saken for ham. I brev datert 16. august fra advokat Greve heter det bl.a.: «M. h. t. det nye skjønn som er berammet til 23. ds. gjelder som nevnt under vår samtale igår at jeg tidligere overfor sorenskriveren har meddelt at jeg ikke hadde noe oppdrag i denne sak. Dette ble meddelt da sorenskriveren ringte opp for å avtale berammelse. Lang tid etter berammelsen kan jeg da ikke opptre og begjære saken utsatt.» Den 17. august skriver så den ankende til kommisjonens formann og opplyser om at hverken overrettssakfører Wesenberg eller advokat Greve v/ fullmektig kunne møte med ham i Førde 23. august, at han således var uten sakfører den dag og derfor måtte be skjønnet tillyst til en senere dato. I det foran siterte fra «Tillegg til anke» er nevnt at den ankende over telefonen ble gjort kjent med at hans begjæring om utsettelse ikke ble imøtekommet. Dette må formentlig bero på en misforståelse, idet den ankende på den tid må antas å ha vært på vei til Førde, hvor hans odelsløsningssak skulle opp til hovedforhandling i herredsretten lørdag 21. august, og hvor for øvrig overrettssakfører Wesenberg møtte med ham. Det er dessuten på det rene at kommisjonens formann, sorenskriver Stavang, 20. august telegraferte svar til den ankende på utsettelsesbegjæringen. Av ovenanførte grunn kom nok dette telegram ikke den ankende i hende før en tid etter. Den ankende har imidlertid opplyst at sorenskriveren under hovedforhandlingen i odelsløsningssaken 21. august ga ham beskjed om at sorenskriveren ikke fant å kunne omberamme saken.

Etter det således opplyste antar lagmannsretten at når den ankende ikke møtte med sakfører på skjønnet, må han selv ta skylden for det. Han måtte allerede tidlig være klar over at kommunen aktet å gå til ekspropriasjon av de grunnstykker det her gjelder, og selv om han ventet med å ta sakfører til

Side:632

innkallelsen til skjønnet var forkynt for ham, må det regnes med at han hadde fått sakfører til å møte med seg 23. august om han da hadde handlet raskt. Under enhver omstendighet meldte han fra for sent til skjønnskommisjonen om den situasjon han var kommet i. Det kan i denne forbindelse nevnes at den ankende selv har klaget over at postgangen er, eller kan være, meget sen mellom Årdalstangen og Førde. Det forhindret dog ikke at han, til tross for at det bare var 6 dager igjen til tektetiden - sendte sin begjæring om utsettelse i brev.

At skjønnsmennene ikke vek sete og at forretningen ikke ble utsatt finnes således ikke å være noen feil som skulle kunne begrunne skjønnets opphevelse.

Den ankende har som allerede nevnt ikke gjort gjeldende at skjønnskommisjonens verdsettelser er vilkårlige, men han har hevdet at kommisjonen ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til de priser på jord som var gjengs i Førde sentrum så vel før som under, og for så vidt også etter skjønnet. Han har i den anledning gitt opplysning om en del tilfelle hvor det har vært tilbudt og også vært betalt større kvadratmeterpris enn de skjønnskommisjonen er kommet til. Lagmannsretten finner at heller ikke denne innsigelse mot skjønnet kan føre frem, og finner det i så måte tilstrekkelig å vise til, hva kommisjonen selv har uttalt i sine premisser: Når det gjelder prisene har man rettet seg etter gjeldende prisforskrifter for fast eiendom og høyesterettsdom i Rt-1951-87 flg. Man har således tatt hensyn til det skifte som det faktisk har vært i prisene, man har nyttet pristakster og odelstakster til rettledning for sitt eget skjønn, og man har lagt bruksverdien til grunn når denne er funnet å være større enn salgsverdien.

Heller ikke anførselen om at skjønnskommisjonen ved sin vurdering har lagt til grunn den beste utnyttelsesmåte av arealene, kan føre frem. Den ankende har i denne forbindelse nevnt at det ikke er tatt hensyn til at sten fra kartfigur 4 kunne nyttes på nabofeltet, slik at disse to grunnstykker med fordel kunne nyttes sammen, og heller ikke er tatt hensyn til at arealet under kartfigur 7 var tiltenkt til småbåthavn, hva arealet etter hans mening også egnet seg meget bra til, men at det derimot er regnet for å være et mindreverdig areal som må fylles opp før det kan utnyttes til tufter. Lagmannsretten finner imidlertid å måtte legge til grunn at den ankende under skjønnsforretningen pekte på de fordeler stenen på kartfigur 4 medførte, og at skjønnskommisjonen også var klar over at kommunen hadde planer om å få en småbåthavn på kartfigur 7's areal. Kommisjonen har vært på stedet og sett på forholdene, og den har skjønnet over arealenes verdi. Dette skjønn - og det er som nevnt ikke bestridt at det foreligger et virkelig skjønn - har lagmannsretten ikke adgang til å overprøve.

Under skjønnsforretningen ble kommunens sakfører og den ankende enige om at de skjønnsforutsetninger som er referert i skjønnets premisser skulle legges til grunn. Disse

Side:633

skjønnsforutsetninger må da være bindende for den ankende. Det er selvsagt mulig at disse kunne blitt gunstigere for ham, om han under forretningen hadde hatt en sakfører å rådføre seg med. Etter det som foran er sagt har imidlertid den ankende seg selv å takke for at han var kommet i en slik situasjon, og må selv ta følgene av det. Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at skjønnskommisjonen har gått utenom de nevnte skjønnsforutsetninger. Således bestemmes det i disse forutsetninger at for så vidt det gjelder arealet under kartfigur 3, skal kommunen ha adgang til om ønskes å overta hele dette areal eller bare noe av det, og hvis bare noe av det blir overtatt skal vederlag for det som blir tatt svares etter den kvadratmeterpris som kommisjonen fastsetter for hele kartfigurarealet. Det kan da ikke være noen feil ved skjønnet at skjønnskommisjonen har fulgt denne forutsetning, hva den ankende erkjenner at kommisjonen har gjort.

Når det endelig gjelder ankepunktet om at det ikke ble fastsatt erstatning for riksveigrunnen bemerkes: Denne veigrunn ble i sin tid avgitt gratis av daværende eier av b.nr. 5, den ankendes far. Den ankende har for lagmannsretten forklart at han mener dette ble gjort under den uttrykkelige forutsetning at eieren av b.nr. 5 skulle ha den fordel det var å ha eiendom langs riksveien. Når grunnstykkene langs riksveien nå blir tatt fra bruket, lider bruket et tap som må erstattes. Dette har etter hans mening skjønnskommisjonen ikke tatt hensyn til. Lagmannsretten kan ikke være enig i det, idet det ikke finnes tvilsomt at kommisjonen ved verdsettelsen av grunnstykkene langs riksveien på begge sider av denne, blant annet har tatt i betraktning at disse ligger langs veien.

Da veigrunnen ikke tilhører den ankende, og da kommunen ikke har begjært veigrunnen ekspropriert, er det etter lagmannsrettens oppfatning ingen feil ved skjønnet at man ikke har etterkommet den ankendes krav om at veigrunnen måtte bli taksert.

Etter dette må skjønnet bli å stadfeste. Den ankende har anket forgjeves, og finnes å måtte betale Førde kommune saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålslovens §180.

Mindretallet, lagdommer Meland, er kommet til annet resultat enn flertallet og bemerker:

Jeg mener at det er en feil i saksbehandlingen at skjønnsforretningen den 23. august 1954 ikke ble utsatt etter begjæring av Nils Flom, idet utsettelse antas å ha vært nødvendig (rl. §96). Videre finner jeg det sannsynliggjort at feilen kan ha virket bestemmende på skjønnets innhold (rl. §384).

Begjæringen om skjønn med berammelse ble forkynt for Nils Flom i Årdal den 2. august 1954. Etter å ha rådført seg med overrettssakfører Flatabø, Årdal, særlig om skjønnsmennenes habilitet, telefonerte Flom til advokat Greve, Bergen, om saken. Resultatet av denne telefonsamtale ble at Flom ved brev av 9. august sendte dokumentene (sin gjenpart av

Side:634

skjønnsbegjæring med bilag) til Greve og spurte om han ville ta saken. Søndag 15. august hadde Flom telefonsamtale med Greve eller hans fullmektig og fikk da først vite at Greve ikke påtok seg saken, og antagelig også at Greve heller ikke ville søke utsettelse (omberammelse) for ham. Den 16. august sendte Greve brev til Flom og viste til samtalen. Dette brev fra Greve slutter slik: «Som nevnt er det ikke mulig for meg å avgi møte 23. ds.».

Nå var Flom fremdeles uten prosessfullmektig. Situasjonen for ham var ellers at han kjente til at overrettssakfører Wesenberg i Sogndal og overrettssakfører Flatabø i Årdal, som han hadde hatt forbindelser med, ville være forhindret fra å møte for ham den 23. august.

Tirsdag den 17. august postla Flom i Årdal brev til Førde skjønnskommisjon v/formannen sålydende: «Som De før kjenner til ved telefonsamtale med herr Wesenberg, Sogndal, så kan ikke han være tilstedet i Førde, i uken 23. august 1954. Har nu fått melding fra høyesterettsadvokat Greve, Bergen, v/overrettssakfører Løvig at også dei var opptatt i uken 23. august, og kunne derfor ikke møte i Førde den nevnte dag. Utfra forannevnte må jeg meddele å beklage at jeg da ikke har fått fat i sakfører til å ivareta mine interesser ved skjønnet, den 23. august 1954. Må derfor be om at forannevnte skjøn blir tillyst til en senere dato.»

Flom hørte ikke mer om skjønnssaken før han lørdag formiddag den 21. august sammen med overrettssakfører Wesenberg møtte til hovedforhandling i odelssak i Førde. Rettens formann i odelssaken, som også var formann i skjønnskommisjonen, bemerket da til Flom at han vel ikke hadde fått et telegram som formannen hadde sendt ham foregående dag i anledning hans søknad av 17. august. Flom bekreftet at han ikke hadde fått telegram. Hva som ellers ble sagt da, er uklart. Men Flom fikk i hvert fall vite at skjønnssaken ikke var omberammet.

Under skjønnssaken mandag den 23. august satte Flom frem krav om utsettelse fordi han ønsket å møte med sakfører og ikke hadde fått noen til å møte for seg denne dag. Av skjønnssakens rettsbok fremgår at hans brev av 17. august til skjønnskommisjonens formann ble lagt frem.

Foran nevnte omstendigheter omkring utsettelsesspørsmålet finner jeg bevist. Det er i lagmannsretten ikke kommet frem andre opplysninger som etter min oppfatning kan ha nevneverdig betydning for dette. Telegrammet fra skjønnskommisjonens formann til Flom av 20. august er uten betydning, fordi det ikke kom Flom i hende før skjønnsforretningen.

Hensett til det jeg har funnet bevist, ser jeg det så at Nils Flom har foretatt seg ikke så lite for å få sakfører til å møte for seg. Når det ikke lyktes, skyldes det uheldige omstendigheter, at han bodde på forholdsvis avsides sted (Årdal) og at han ikke hadde særlig lang tid til rådighet. Jeg mener at han ikke hadde noen oppfordring til å søke sakfører for å møte for

Side:635

seg før skjønnsbegjæringen ble forkynt for ham den 2. august. Flom har i brevet av 17. august til skjønnskommisjonens formann gitt en redelig og tilstrekkelig utførlig begrunnelse for sin begjæring, og jeg mener at han hadde et rimelig krav på utsettelse.

Skjønnet gjaldt prisfastsettelse ved tvangsavståelse av hans eiendom til verdi, i hvert fall over kr. 100 000. Det var da etter min mening ikke bare ønskelig - som skjønnskommisjonen sier i sine premisser - men nødvendig, at Flom kunne få møte med sakfører. Dette så meget mer som kommisjonens skjønnsmessige prisfastsettelser ikke kunne være gjenstand for overprøvelse, og at også den annen part møtte med sakfører.

Med disse begrunnelser antar jeg at det foreligger feil i saksbehandlingen ved at utsettelse ikke ble gitt.

Nils Flom har for lagmannsretten gjort gjeldende at skjønnsforutsetningene som han godtok, ble satt opp av den annen parts sakfører og ham under skjønnsforretningen. Skjønnsforutsetningene ble uheldige for ham fordi han ikke hadde sakfører. Han har særlig vist til at forutsetningene for arealet, kartfigur 3, gir eksproprianten rett til å ta bare så meget av arealet han ønsker, - og kan da velge det beste. Så har han vist til at forutsetningene for samme areal og kartfigur 4 ikke har noe om at verdi som stenbrudd kan tas i betraktning. I den forbindelse har han gjort gjeldende at levering av sten fra disse arealer er aktuell, og han har som nytt for lagmannsretten lagt frem fråsegn fra Førde formannskap av 17. juni 1955 hvorfra siteres: «Vasdragsstellet har då kome med ynskje om å taka noko stein til elveforbyging frå oreigningsfeltet: Steinen skal tas på nærere vist plass under Hafstadheia. Førde kommune seier herved frå at kommunen ikkje set seg mot dette.» Videre har Flom vist til at arealet, kartfigur 7, er godt egnet til småbåthavn, vil ha sin spesielle verdi for dette formål, og at det på reguleringskartet er anført småbåthavn der, nordøst for det prosjekterte fremtidige fisketorv. Men hverken skjønnsforutsetninger eller skjønnspremisser gir uttrykk for at denne verdi kan ha vært drøftet av skjønnskommisjonen. Også for prisfastsettelsen for de andre arealer mener Flom at det kan ha virket til skade for ham at han var uten hjelp av sakfører.

Motparten har gjort gjeldende at den omstendighet at Flom ikke hadde sakfører under skjønnet ikke kan ha virket bestemmende på skjønnsresultatet i dette tilfelle. Spesielt hva angår småbåthavn i kartfigur 7, har motparten vist til at sådan var anmerket på det kart som ble lagt frem under skjønnsforretningen, og at en da må gå ut fra at kommisjonen har tatt dette forhold i betraktning i den utstrekning det kan ha noen betydning for verdsettelsen.

Jeg ser det så at den feil i saksbehandlingen som antas å foreligge her, og som hadde den følge at Flom ble uten sakfører under forretningen, er av den art som lett kan innvirke

Side:636

på skjønnsresultatet. Fastsettelse av ekspropriasjonserstatning for større grunnarealer i tettbebyggelse er regelmessig vanskelig. Hvis en part ikke har kyndig hjelp til påvisning av de momenter som er i hans interesse, kan det ha uheldige følger. Jeg finner det sannsynliggjort at feilen i den foreliggende sak kan ha innvirket på resultatet i mer eller mindre grad, og da særlig for vurdering av verdi for arealene kartfigur 3, 4 og 7 som Flom spesielt har fremholdt, men også for øvrig. Da hverken skjønnsforutsetninger eller skjønn inneholder noe som kan tyde på at mulig verdi av kartfigur 7 som småbåthavn er tatt i betraktning, må jeg gå ut fra at skjønnet har oversett dette forhold. Det jeg har sett ved rettens åstedsbefaring bestyrker meg også i at det er aktuelle utnyttbare verdier det dreier seg om, og som kan være oversett av skjønnet som følge av den feil jeg har ment foreligger i saksbehandlingen.

Jeg stemmer etter dette for at skjønnet av 4. september 1954 oppheves.

Det vil etter dette være unødvendig for meg å ta standpunkt til Nils Floms ankegrunner for øvrig, dog skal jeg bemerke at jeg er enig med flertallet i habilitetsspørsmålet.

Jeg stemmer i alle tilfelle for at hver part bærer sine saksomkostninger.

Dissensen fremgår av foranstående.

Domsslutning:

Førde skjønnskommisjons skjønn av 4. september 1954 stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nils N. Flom innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom til Førde kommune kr. 800 - åttehundre - kroner.