RG-1958-111
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1957-09-27 |
| Publisert: | RG-1958-111 |
| Stikkord: | Avliving av hund |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 27. september 1957 i kjæremålssak nr. 28/1957 B: |
| Parter: | Johannes Giæver (overrettssakfører Ole Lund) mot Staten v/Landbruksdepartementet v/politimesteren i Troms. |
| Forfatter: | Lagmann Trygve Leivestad, lagdommerne Astrup Rindahl, E. Wessel Holst |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Bufeloven (1926) §2, §248, §263, §268 |
Etter muntlig forhandling avsa Tromsø namsrett den 12. september 1957 kjennelse for at begjæring i medhold av tvangsfullbyrdelseslovens §262, nr. 2, om at iverksettelsen av politivedtak om avliving av Johannes Giævers hund «Sjokki» skal utstå inntil det er avgjort av domstolene om vedtaket er lovmedholdelig, ikke tas til følge.
Om saksforholdet vises nærmere til namsrettens kjennelse.
Johannes Giæver har i rett tid påkjært kjennelsen, idet han mener at namsretten har tatt feil, når den er kommet til at han ikke har sannsynliggjort det krav som ligger til grunn for begjæringen. Han antar at namsretten ved avgjørelsen av spørsmålet om å ta begjæringen til følge eller ikke, ikke skal komme inn på sakens realitet - spørsmålet om det er ført bevis for at vilkårene for avliving i henhold til lov nr. 4 av 9. juli 1926 §2 er til stede eller ikke. Hans krav går ut på at det ikke er lovlig adgang til mot hans protest å foreta avliving ved administrativ forføyning, før det ved dom er fastslått at vilkårene i henhold til lovstedet er til stede. Og etter hans mening er det dette krav som skal sannsynliggjøres, og det mener han å ha gjort.
Han har lagt ned påstand:
«Politiets vedtak om avlivning av den kjærende parts hund Sjokki, utstår inntil det er avgjort ved dom at vedtaket er lovmedholdelig.»
Staten v/Landbruksdepartementet v/politimesteren i Troms hevder at en utsettelse av iverksettelsen av vedtaket om avliving vil være i strid med både lovens ånd og bokstav. Politimesteren anfører i tilknytning til dette:
«Det er tydelig lovens mening at det i tilfeller som det her omhandlede, skal reageres raskt og effektivt. I denne forbindelse tillater jeg meg å vise til bestemmelsen i lovens §2 om at såvel grunneieren som bufeets eier eller besitter samt enhver havneberettiget straks kan la drepe hund som jager eller skader bufe som beiter på lovlig beitemark. Så meget mer må politiet etter å ha foretatt betryggende etterforskning i saken, uten å måtte finne seg i å avvente rettsavgjørelse i saken, kunne foranstalte avliving av hund som har jaget eller skadet bufe som nevnt. En annen sak er det, at politiet ikke ville motsette seg
Side:112
å avvente en rettsavgjørelse dersom det var reist fornuftig tvil om lovens betingelser m. h. t. de faktiske forhold m.v. var tilstede. Så er imidlertid ikke skjedd i denne sak, og da må politiet holde fast ved sin beslutning om at avliving av hunden skal skje straks.»
Det er lagt ned påstand om at kjæremålet forkastes.
Lagmannsretten bemerker at midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelseslovens §262 kan anvendes for å hindre at en omtvistet forvaltningsbeslutning settes ut i livet, hvor dette kan medføre vesentlig skade eller ulempe. Slik forføyning kan dog bare anvendes overfor forvaltningsakt som kan prøves av domstolene. Se Rt-1955-953 flg.
Det er fra statens side ikke bestridt, og lagmannsretten antar at politiets vedtak om å avlive hunden i medhold av lov nr. 4 av 9. juli 1926 §2 kan prøves av domstolene.
Det krav som Giæver vil rette til domstolene, går ut på at politiets vedtak skal underkjennes, fordi lovens vilkår for å avlive hunden ikke er til stede. Han hevder i den forbindelse at vedtaket etter loven ikke kan settes i verk mot hans protest, før det eventuelt er stadfestet ved endelig dom. Lagmannsretten er enig med namsretten i at det er et vilkår etter tvangsfullbyrdelseslovens §268, jfr. §248 første ledd at Giæver sannsynliggjør dette. Som nevnt av namsretten foreligger det erkjennelse fra hundens tidligere eier om at den har jaget sauer på lovlig beite. Det er videre på det rene at krav om avliving er fremsatt i rett tid av rette vedkommende. Det kan derfor ikke være tvilsomt at vedtaket er lovlig etter §2 i nevnte lovsted. Noe vilkår om domstolprøving før iverksettelsen mot eierens protest inneholder ikke loven. Lagmannsretten er derfor enig med namsretten i at kravet ikke er sannsynliggjort, og det er da ikke nødvendig å ta standpunkt til om de øvrige vilkår etter tvangsfullbyrdelseslovens §262 nr. 2 er til stede.
Kjæremålet vil etter dette bli forkastet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Av namsrettens kjennelse (byfogd Kaare Hageler):
Saken gjelder begjæring om i henhold til tvl.s §262, 2 å få midlertidig utsettelse med å iverksette pålegg av politimesteren i Troms 5. april 1957 om å avlive en hund med hjemmel i lov om ansvar for skade på bufe ved hund m.v. av 9. juli 1926 §2 første ledd og annet ledd pkt. 1.
Lensmannen i Lyngen v/betjent Halivard Halden anmeldte 13. juli 1956 til politimesteren i Troms Karen Margrete Giæver-Hanssen og Mikal Harry Bjørklid, begge Lyngseidet, for «at de mandag 9. juli 1956 ca. kl. 19.00 hadde hver sine voksne hunder oppe i utmarka jagende etter sauer.» Ved skriv til lensmannen av 25. august 1956 ba politimesteren saken etterforsket og hundene avlivet hvis vilkårene
Side:113
etter lov nr. 4 av 9. juli 1926 §2 er til stede. Etter foretatt etterforskning utferdiget polltikammeret for hver av eierne den 9. november 1956 pålegg om å avlive hundene innen 3 dager. Påleggene ble forkynt for Karen Margrete Giæver-Hanssen 10. november 1956 og for Mikal Bjørklid 12. november s. å. Lensmannen i Lyngen ble pålagt å foreta avlivingen hvis eierne ikke etterkom påleggene.
Ved brev til politimesteren av 15. november 1956 ba overrettssakfører Ole Lund på vegne av hundeeierne om at saken ble forelagt Det kgl. justis- og politidepartement til avgjørelse av om påleggene skulle etterkommes. Politimesteren oversendte 20. november 1956 saken til nevnte departement, som imidlertid ved påtegning av 25. februar 1957 sendte saken tilbake som seg uvedkommende, og hørende under Det kgl. Landbruksdepartement. Saken ble deretter den 4. mars 1957 av politimesteren sendt Det kgl. Landbruksdepartement til uttalelse. Departementet sendte saken tilbake 20. mars 1957 med påtegning om at når vilkårene etter lov nr. 4 av 9. juli 1926 §2 er til stede har politiet ikke adgang til å unnlate avliving, og at vedtak om avliving i så fall er unndratt prøvelse av domstolene.
Politimesteren i Troms utferdiget deretter 5. april 1957 nye pålegg til hundeeierne om innen 3 dager å avlive hundene. Påleggene ble forkynt for Mikal Bjørklid og Karen Margrete Giæver-Hanssen henholdsvis 15. og 16. mai 1957. Lensmannen fikk på ny pålegg om å foreta avlivingen hvis eierne ikke etterkom påleggene. Påleggene ble ikke etterkommet, og det ble opplyst av fru Giæver-Hanssen at hennes hund var bortkommet og av Mikal Bjørklid at hans hund ikke mer skulle vise seg på Lyngseidet. Saken ble da av politimesteren stillet i bero inntil det måtte bli oppklart hvor hundene befant seg.
Den 5. juli 1957 meddelte lensmannen i Lyngen til politimesteren at Mikal Bjørklids hund antagelig befinner seg hos saksøkeren johs. H. Giæver, Havnnes. Saken ble da sendt lensmannen i Skjervøy med anmodning om å gjøre johs. H. Giæver kjent med pålegget om å avlive hunden, og pålegge ham å gjøre det innen 3 dager. Lensmannen ble samtidig pålagt å foreta avlivingen hvis pålegget til saksøkeren ikke ble etterkommet. Johs. H. Giæver nektet å etterkomme pålegget, og innga begjæring, datert 9. august 1957, til Lyngen namsrett om ved midlertidig forføyning i henhold til tvl.s §262, 2 å få beslutning om at iverksettelse av vedtaket om avliving skal utstå til det er avgjort av domstolene om vedtaket er lovlig. Begjæringen er fra Lyngen namsrett den 10. august 1957 oversendt nærværende rett som rett verneting.
Begjæring om midlertidig forføyning er av retten forelagt politimesteren i Troms, som i skriv av 19. august 1957 har avgitt uttalelse og påstått at begjæringen ikke skal tas til følge. Rettsmøte til muntlig forhandling i henhold til tvl.s §263 annet ledd er holdt 12. september 1957.
Saksøkeren har anført at han i april 1957 har kjøpt hunden, som er en ca. 2 år gammel lappehund ved navn «Sjokki», av Mikal Bjørklid. Han er nå blitt meget glad i hunden, som siden den kom i hans besittelse ikke har gitt noen grunn til klager. Den har hos saksøkeren på Havnnes heller ingen faktisk adgang til å jage sau på fremmed
Side:114
grunn. Det er under disse omstendigheter urimelig og ikke begrunnet i noe samfunnsmessig hensyn at den avlives, idet det i denne forbindelse også må tas i betraktning at det nå er over ett år siden de i avlivingspålegget nevnte episoder fant sted. For så vidt angår vilkårene for å beslutte midlertidig å utsette vedtaket om avliving har saksøkeren anført at vedtaket etter hans mening er ulovlig, og at han da har krav på å få dets lovlighet prøvet rettslig før det iverksettes. Det er derfor nødvendig å få iverksettelsen midlertidig utsatt til endelig dom foreligger, idet ellers den vesentlige skade vil inntreffe at selve det som partene tvistes om, nemlig hundens liv, går tapt.
Saksøkeren har nedlagt slik påstand:
«Iverksettelse av vedtaket om avlivning av saksøkerens hund «Sjokki» utstår inntil det er avgjort av domstolene om vedtaket er lovmedholdelig.»
Saksøkte v/politimesteren i Troms har anført at vedtaket om avliving er truffet med hjemmel i lov om skade på bufe ved hund m.v. av 9. juli 1926 §2 første ledd og annet ledd, 1. punktum, og det er ikke fra saksøkerens side anført noe som godtgjør eller sannsynliggjør at vilkårene etter disse bestemmelser ikke er til stede. Hunden har jaget sauer 21. juli 1956 i skogen ved Rottenvik og 21 august 1956 i Kjosmarka, og det foreligger begjæring i rett tid fra påtaleberettiget om avliving. Jagingen av sau 21. august 1956 er uttrykkelig erkjent av hundens daværende eier, Mikal Bjørklid, og det er ikke bestridt at avliving er krevet i rett tid og av rette vedkommende. Politiet har under disse omstendigheter ikke adgang til å unnlate å påby avliving. Det er saksøkerens og den tidligere eiers egen skyld at det er gått så lang tid uten at avliving har funnet sted.
Det bestrides ikke fra politimesterens side at saksøkeren har rett til å få spørsmålet om vedtakets lovlighet prøvet av domstolene. Det bestrides derimot at det er godtgjort eller sannsynliggjort at vedtaket er ulovlig og da foreligger ikke vilkårene for å kreve dets iverksettelse utsatt i medhold av tvl.s §262 annet ledd jfr. §268.
Saksøkte har nedlagt slik påstand:
«Saksøkerens begjæring tas ikke til følge.»
Retten finner at saksøkerens begjæring ikke kan tas til følge. Etter tvl.s §268, jfr. §248 første ledd, 2. punktum må saksøkeren sannsynliggjøre både kravet og grunnlaget for den midlertidige forføyning. Saksøkerens krav er at vedtaket om avliving av hunden skal kjennes å være ulovlig, men berettigelsen av dette krav finnes ikke å være sannsynliggjort. Saksøkeren har tvert imot gjennom den foretatte etterforskning fremlagt beviser for at vilkårene for avliving i henhold til lov nr. 4 av 9. juli 1926 §2 er til stede, og saksøkeren har ikke engang forsøkt å føre motbevis. Loven åpner ikke adgang til å ta hensyn til slike omstendigheter som saksøkeren har gjort gjeldende, nemlig at det er hengått lang tid siden de påklagede forhold, at hunden senere har oppført seg bra og at den ikke lenger har faktisk adgang til å jage fremmed sau eller ferdes i fremmed beitestrekning, selv om disse omstendigheter i og for seg kunne gjøre det rimelig å la nåde gå for rett. I det foreliggende tilfelle må det dog tas i betraktning at det er hundens eiere som selv forsettlig har bevirket
Side:115
at vedtaket om avlivlng ikke er blitt iverksatt ved at de har unnlatt å etterkomme pålegg om avliving og ved at de i den hensikt å hindre iverksettelse av politiets vedtak har latt hunden skifte eier og holdt dette og dens oppholdssted skjult for politiet. Det vil kunne få uheldige konsekvenser for lovens håndhevelse om det ved slik opptreden skulle lykkes å slippe å etterkomme et lovlig pålegg.
Etter det anførte vil saksøkerens begjæring ikke bli tatt til følge, uten at det er nødvendig for retten å komme inn på spørsmålet om vilkårene etter tvl.s §262, 2 foreligger.