RG-1958-23

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1957-06-15
Publisert:	RG-1958-23
Stikkord:	Utforkjøring, Veivesenet kjent erstatningspliktig
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 15. juni 1957 i ankesak nr. 1/1957
Parter:	Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/overrettssakfører Jon Fjalstad) mot Johan Eretsvik (overrettssakfører Otgar Lüdemann). Hjelpeintervenient: Trygve Eikset.
Forfatter:	Lagdommerne E. Midelfart, Mats Stensrud, dommer Birger Kolstad
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Tvistemålsloven (1915) §273, §75

Saksforholdet fremgår av Fosen herredsretts dom av 26. mai 1956 med domsslutning:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Johan Eretsvik erstatning med kr. 2 450 med 4 pst. renter fra 30. mars 1955 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. - - -»

Mot denne dom har Staten v/Samferdselsdepartementet i rett tid erklært anke. Det gjøres gjeldende

at herredsretten uriktig bygger på at veibanen på ulykkesstedet var omlag 8 m bred samt at den faste del av veibanen bare utgjorde ca. 4,2 m,

at ulykken ikke kan tilbakeføres til uaktsomt forhold fra veivesenets side. Veien var under arbeid og ikke offisielt åpnet for trafikk. De oppsatte skilter ga tilstrekkelig advarsel for den aktsomme bilfører. Det foreligger ingen uaktsomhet i forbindelse med anleggsarbeidet, det var ikke uforsvarlig av veivesenet å tillate veien brukt og de vanskeligheter veistykket bød på var påregnelige nettopp på grunnlag av de skilter som var satt opp. Det savnes grunnlag for å holde veivesenet ansvarlig på objektivt grunnlag,

at ulykken må tilskrives Eretsviks eget uaktsomme forhold, han var uerfaren som sjåfør, kjørte med ukjent bil, var ukjent på strekningen, kjøringen foregikk i mørke. Da Eretsvik så den møtende bil, burde han ha stoppet, det var uforsiktig å prøve på å passere den møtende bil på dette sted, det var videre uforsiktig ikke å stoppe når Eretsvik merket at hans høyre hjulgang seg ned i veibanen. Skaden ville i det hele ikke ha inntrådt om Eretsvik hadde opptrådt forsvarlig.

Staten påstår:

«Staten ved Samferdselsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Side:24

Eretsvik som har fått fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer ved Det kgl. Justis- og politidepartements bevilling av 24. oktober 1956 har erklært motanke. Han anser veivesenet ansvarlig på så vel objektivt som subjektivt grunnlag, og finner det uriktig når herredsretten har funnet grunn til å anse hans egen kjøring som uforsvarlig. Eretsvik har i det hele fastholdt sine anførsler fra herredsretten. Hans påstand lyder:

«Prinsipalt:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes å betale Johan Eretsvik kr. 4 900 med 4 pst. rente fra 30. mars 1955 tilbetaling skjer.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes å betale det offentlige saksomkostninger for begge retter.

Subsidiært:

1. Fosen herredsretts dom av 26. mai 1956 stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes å betale det offentlige saksomkostninger for lagmannsrett.

Overrettssakfører Otgar Lüdemann som befalt sakfører tilkjennes salær av det offentlige.»

Den skadede bils eier Trygve Eikset har også for lagmannsrett opptrådt som hjelpeintervenient for Eretsvik.

Lagmannsretten har foretatt befaring og har innhentet forklaringer fra Eretsvik, Eikset og ni vitner.

Lagmannsretten skal bemerke:

Herredsretten har bygget på at daværende lensmannsbetjent Frengens skisse fra åstedet er riktig og har lagt skissens beskrivelse av ulykkesstedet til grunn for dommen. Staten har gjort gjeldende at skissen er uriktig. Denne skisse ble tatt opp på åstedet morgenen etter ulykken. Frengen var kommet til stede for å foreta etterforskning i anledning av ulykken. Både Eretsvik og Eikset samt veioppsynsmann Samstad var på ulykkesstedet da oppmålingen foregikk, men det er ikke godtgjort at de bisto ved oppmålingen. Frengen hadde på ulykkestiden årelang erfaring som lensmannsbetjent, han er landbruksutdannet og har gjennomgått statens politiskole og han hadde i 6 år arbeidet som jordstyreplanlegger. Som vitne har han fastholdt riktigheten av sin skisse. Den er tegnet i målestokk på grunnlag av måleresultater som ble nedtegnet på stedet. Veibredden ble kontrollmålt med få meters avstand. Skillet mellom fast veibane og løse kanter ble konstatert ved tramping med hælen i veibanen. Målingen ble foretatt med målebånd. De på skissen inntegnede hjulspor var godt synlige. Bilen sto hvor den aftenen i forveien var blitt stående etter ulykken. Grunnlaget for bestridelsen av skissens riktighet er at veien var planlagt og fundamentert for 6 m bredde samt oppsynsmann Samstads opplysning om at han noen dager etter ulykken har målt den faste del av veibanen til 4,7 m. Ifølge skissen utgjorde den faste del av veibanen 4,2 m, mens hele veibredden på de siste meter før det sted hvor utforkjøringen fant sted er nær 8 m ifølge skissen. Lagmannsretten finner i likhet med

Side:25

herredsretten å måtte bygge på at skissen gir et riktig bilde av forholdene som de virkelig var på ulykkestiden. De spor som ble konstatert etter bilens venstre hjul tyder på at skissens angivelse av forholdet mellom fast veibane og løst dekke er riktig. I tiden umiddelbart forut for ulykken var det fra lastebiler tippet masser til påfylling på veiskråningene. Massene var sand og jord fra kant- og grøfterensk på andre deler av veien. Lagmannsretten må legge til grunn at også skissens angivelse av veiens bredde i det vesentlige er riktig. Fastleggeisen av overgangen fra veibane til skråning vil imidlertid bero på et visst skjønn.

Hva angår spørsmålet om hvorvidt veivesenet kan holdes ansvarlig for ulykken på objektivt grunnlag, henholder man seg til det som er anført i herredsrettens dom.

Man er også enig med herredsretten i at veivesenet ikke i og for seg kan klandres fordi veiparsellen var tatt i bruk før veianlegget var ferdig. På det tidspunkt da ulykken fant sted hadde parsellen vært brukt ca. 3 måneder. Den rutegående trafikk gikk på den nye parsell av riksveien, veien var forsynt med skilter og vedlikeholdet av den gamle veiparsell var innstillet.

Det faktiske forhold var da ulykken fant sted, at anleggsarbeidet på veiparsellen ennå ikke var avsluttet. Av en tilsynelatende veibredde som på stedet hvor bilen gikk utfor og de siste 9-10 m foran dette sted, var 7-8 m bred, var bare 6 m fundamentert som vei og beregnet til veibane. Den faste veibane hadde en bredde på ca. 4,2 m, resten av banen hadde løs grus. Det var således på hver side av veien et område - varierende fra ca 1/2 til 1 m som så ut som veibane, men som i virkeligheten var fylling bestemt for skråningen. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at de beskrevne forhold frembød en åpenbar fare for trafikken på den nye veiparsell og at de oppsatte skilter ikke på forsvarlig måte ga de kjørende varsel om faren. Man ser det som en ganske markert uaktsomhet at det ikke var plasert stikker eller provisorisk rekkverk som viste hvor det var vei og hva som lå utenfor veien. Et provisorisk rekkverk ble da også satt opp få dager etter ulykken. Man anser veivesenets uaktsomhet erstatningsbetingende.

Når det gjelder bedømmelsen av Eretsviks forhold er man kommet til et annet resultat enn herredsretten. Han var ukjent på veien og kom kjørende i mørke med lys. Da han ble vår den møtende bil, hadde han foran seg en veibane som tilsynelatende bød på gode muligheter for passering, selv under hensyn til at han på grunn av de løse kanter måtte vokte seg for å komme for nær veikanten. 3 1/2 til 4 m fra det sted han kjørte utfor hadde Eretsvik grunn til å regne med at han fremdeles hadde ca. 1 m igjen til sin høyre veikant. På dette tidspunkt var han i virkeligheten allerede utenfor veien, idet hans forhjul da var kommet ut i fyllingen. Eretsvik hadde forklart at han søkte å

Side:26

stoppe bilen umiddelbart før utforkjøringen. På dette tidspunkt sank imidlertid hans høyre hjulgang så dypt ned i fyllingen at føttene hans gled av pedalene og bilen fortsatte utover skråningen. Lagmannsretten finner ikke grunn til å kritisere Eretsvik fordi han ikke stoppet straks han merket at hans høyre hjulgang seg noe ned i veidekket. Dette var nettopp hva han måtte regne med når kantene var løse og bare den midtre del av veibanen var fast. Når han kjørte med moderat fart og tilsynelatende hadde god avstand til sin høyre veikant var hans kjøring forsvarlig. Det er intet grunnlag for å anta at hans manglende kjennskap til bilen har hatt noe å si for hendingsforløpet. Selv om Eretsvik bare hadde hatt førerkort fra 17. juli 1953, hadde han under sin militærtjeneste gjort tjeneste som sjåfør nettopp på 2 1/2 tonns lastebil i flere måneder. Eretsvik har vurdert mulighetene for passering galt, men slik stedsforholdene tilsynelatende var, kan dette ikke bebreides ham.

Etter det anførte finner man at veivesenet må holdes ansvarlig for hele skaden. Partene er enige om at erstatningen utgjør kr. 4 900 med renter.

Det foreligger vilkår for å pålegge staten som ankende part erstatning for saksomkostninger. Da Eretsvik har fri sakførsel også for motanken, blir det ikke tale om formelig tilkjennelse av saksomkostninger, jfr. Rt-1953-761.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Johan Eretsvik 4 900 - firetusennihundre - kroner med 4 - fire - prosent i årlig rente derav fra 4. april 1955 til betaling skjer.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Odd Aune):

Mellom Johan Eretsvik på den ene side og Staten v/Samferdselsdepartementet på den annen side er det oppstått tvist om krav på erstatning etter et kjøreuhell på riksvei 685 på strekningen Bjugn-Ørland den 24. oktober 1953. Megling i forliksrådet har ikke funnet sted i medhold av rettergangslovens §273, nr. 3. Det kgl. Justis- og politidepartement har den 12. mars 1955 gitt saksøkeren fri sakførsel og fritagelse med å betale rettsgebyrer. Trygve Eikset, Bjugn, har i egenskap av eier av den skadede bil trådt inn i saken som hjelpeintervenient i henhold til rettergangslovens §75.

Sakens faktiske sammenheng er i korthet følgende: Johan Eretsvik lånte den 24. oktober 1953 en lastebil - U 2350 - tilhørende Trygve Eikset, Bjugn, for å kjøre en tur fra Bjugn til Ørland. Bilen førte ikke last, men Johan Eretsvik hadde en passasjer ved siden av seg i førerhytten.

Ved Bjugn prestegård var riksveien nettopp blitt omlagt og trafikken var ledet inn på den nye vei. Kjøringen fant sted om kvelden,

Side:27

og det var således mørkt slik at bilen kjørte med tente forlykter. Klokken var vel 19.00 da kjøreturen tok til, og det er på denne tiden av året helt mørkt på dette tidspunkt. Idet saksøkeren er kommet et stykke inn på den omlagte vei, får han øye på en buss som kommer i motsatt retning. Veien stiger her nokså meget i den retning som saksøkeren kjørte. Han saktnet farten en del og svingte noe ut til høyre side i veibanen slik at forbipassering kunne finne sted. Under denne manøvrering ség bilen ned i veidekket som her var løst, og idet han fortsatte å kjøre, gled bilen lenger og lenger ned og ut mot kanten og rullet til slutt utfor veiskråningen som går ganske bratt ned på denne side. Bilen fikk temmelig store skader, og eieren av bilen har forlangt erstatning av han som kjørte bilen, og denne mener seg forpliktet overfor eieren av bilen til å holde ham skadesløs.

Under saksforberedelsen er begge parter blitt enige om å fastsette det eventuelle erstatningsbeløp til kr. 4 900. Tvisten gjelder således kun spørsmålet om hvem som må antas å være ansvarlig for den inntrufne kjøreulykke.

Saksøkeren har gjort gjeldende at årsaken til ulykken skyldtes at den omlagte vei ikke var ferdig den gang den ble åpnet for trafikk. Det var således nærmere 2 meter på hver side av veibanen som bare besto av løs grus, og selve den bæredyktige del av veien var bare 4,2 meter bred. Likeledes har saksøkeren gjort gjeldende at det ikke var oppsatt rekkverk eller på noen måte markert hvor langt ut til siden man kunne holde. Det fantes heller ingen skilt som opplyste at forbikjøring ikke kunne skje. Saksøkeren mener derfor at passering var utelukket uten at en kom ut i de løse kantene, og hevder at staten må være ansvarlig for ulykken på objektivt grunnlag, idet den påtar seg anlegg og vedlikehold av riksveier. Rent subsidiært gjør saksøkeren gjeldende at staten må være ansvarlig på grunn av uaktsomhet, ved at veien ble åpnet for trafikk før den var ferdigbygget, og før man hadde tatt forholdsregler til å hindre ulykker som denne. Saksøkeren mener at han ikke kan klandres fordi han kjørte nyveien og ikke gamleveien, idet den gamle veien ble sperret da den nye vei ble åpnet og trafikken ble ledet inn på denne. Saksøkeren har nedlagt såden endelig påstand:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes å betale Johan Eretsvik erstatning kr. 4 900 med renter fra 30. mars 1955 til betaling skjer.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes å betale saksomkostninger til det offentlige. - - -»

Saksøkte har på sin side gjort klart at den mener det ikke foreligger noen uaktsomhet fra statens side, idet de skiltene som var oppsatt måtte gjøre det helt tydelig for saksøkeren at det var fare på ferde. Når derfor saksøkeren kjørte nyveien i stedet for den gamle riksvei, som var fullt farbar, måtte dette være på eget ansvar. I et hvert fall mener saksøkte at det var uansvarlig av saksøkeren å kjøre ut på kanten av veien da han møtte en buss. Han burde i stedet ha rygget til en passende møteplass. Saksøkte avviser påstanden om at det her skal foreligge ansvar på objektivt grunnlag. Saksøkte mener at årsaken til uhellet må skyldes at saksøkeren ikke har utvist den

Side:28

nødvendige forsiktighet, samt at han var forholdsvis uøvet som sjåfør idet han kun hadde hatt sertifikat noen få måneder. Saksøkte har på dette grunnlag nedlagt påstand om at Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.

Det er under hovedforhandlingen avhørt i alt 5 vitner foruten at saksøkeren samt hjelpeintervenienten har avgitt forklaring. Det er videre i retten fremlagt en skisse over stedet der ulykken hendte, utarbeidet av daværende lensmannsbetjent Frengen, Bjugn. Skissen viser veibanen på ulykkesstedet og er angitt i målestokken 1:100 og har nødvendig tegnforklaring.

Retten har dessuten foretatt befaring av veien og stedet for utforkjøringen, men veien har naturlig nok ikke den samme beskaffenhet nå som for 2 1/2 år siden, da ulykken hendte.

Retten skal bemerke: Det er på det rene at lastebilen, en Chevrolet modell 1937 - nr. U 2350, fikk betydelige skader ved at den kjørte utfor veiskråningen på riksvei 685. Hva angår spørsmålet om staten må være ansvarlig på objektivt grunnlag for anlegg og vedlikehold av riksveier, finner ikke retten at det er grunnlag for et slikt ansvarsforhold. Riktignok er det så at svært mange veier i vårt land lider av alvorlige mangler også etterat de må ansees for ferdigbygget, men dette skyldes hovedsakelig de vanskelige terrengforhold i store deler av landet sammenholdt med de økonomiske muligheter man har for å anlegge tilstrekkelig brede og trafikksikre veier. En kan heller ikke si at veinettet innebærer noe spesielt faremoment slik at en som blir utsatt for et uhell kan kreve erstatning etter prinsippet for «farlig bedrift». Retten finner derfor å måtte avvise påstanden om ansvar på objektivt grunnlag.

I det foreliggende tilfelle må det bli avgjørende hvorvidt det var riktig av veivesenet å åpne den nye riksvei for trafikk før den var helt ferdigbygget, og dekket hadde satt seg. En må her være oppmerksom på at det var mulig å benytte den gamle riksvei fremdeles for så vidt som veidekket på denne i og for seg var fullt brukbart. Men veibredden var smalere enn på den nye del av riksveien.

Like avgjørende må det være for spørsmålet om ansvar fra statens side, hvorvidt det var foretatt tilstrekkelig varsling slik at kjørende kunne bli rettledet om faremomentet og således utvise den nødvendige forsiktighet.

Hva angår det første spørsmålet, om det var fullt forsvarlig av veivesenet å ta i bruk den nye bit av riksveien på et tidspunkt da det fremdeles foregikk påkjøring av masse på begge sider av veibanen er retten kommet til at dette ikke i og for seg kan antas å innebære noen ansvarsbetingende uaktsomhet. Man må jo her være klar over at det ofte vil være praktisk å ta det nye veidekke i bruk så snart som mulig, idet kjøretrafikken vil medvirke til at veidekket hurtigere får den nødvendige fasthet, slik at huller og ujevnheter i underlaget kan bli utbedret. Uten den belastning som biltrafikken medfører på veidekket, ville det gå uforholdsmessig lang tid før en nyanlagt vei oppnår tilstrekkelig fasthet til å motstå påvirkninger av regn, tele m.v. Retten finner derfor heller ikke på dette punkt at det kan sies å foreligge noen form for uaktsomhet fra saksøktes side.

Side:29

Det som derfor må tillegges betydning i det foreliggende tilfelle, er om den oppsetting av varselsskilter som veivesenet foretok på riksvei 685 på begge sider av der hvor veien er omlagt, i det hele måtte ansees som tilstrekkelig til å hindre ulykker av denne art. En må her ha for øye at slike varselsskilt må gi den tilstrekkelige rettledning ikke bare overfor dem som er kjent på stedet, men også for dem som kjører veien for første gang, også etter mørkets frembrudd. Det er på det rene at saksøkeren, som for tiden var hjemme på permisjon fra det militære, var ukjent på den nye strekning av riksveien, idet han selv ikke tidigere hadde kjørt denne nye vei.

Etter de opplysninger som er gitt av de fleste av de avhørte vitner, som selv trafikkerte omtalte vei både før og etter uhellet saksøkeren hadde, fremgår det at det var den alminnelige oppfatning blant dem som daglig benyttet denne nye del av riksveien, at det ikke uten den største risiko lot seg gjøre å foreta forbikjøring med en møtende bil på denne strekning. Selv turde de aldri ta sjansen på forbikjøring her, men stoppet alltid, enten nede ved foten av bakken eller på toppen, hvis de skjønte at de ville bli nødt til å passere en bil som kom i den annen retning. Det er opplyst at den regulære busstrafikk foregikk på nyveien, idet trafikken i sin tid ble ledet inn på denne ved at den gamle vei om Bjugn prestegård var blitt avsperret med planker. Riktignok har veivesenets folk opplyst at de under arbeidet på veien, så vel før som etter uhellet med saksøkeren, foretok forbikjøring på denne strekning med sine egne biler. Men retten finner at dette ikke kan tillegges noen avgjørende vekt all den stund disse må antas å ha hatt absolutt kjennskap til veiens tilstand og hvorledes passering kunne skje uten særlig risiko. Det springende punkt må være om en tilfeldig forbipasserende, med sitt vanlige kjennskap til norske veier og på bakgrunn av de oppsatte varselsskilter, kunne antas å bli tilstrekkelig underrettet om faremomentet ved forbikjøring på denne veistrekning.

Veivesenet hadde satt opp to varselsskilter på begge sider av den nyanlagte vei. Det ene var et vanlig skilt som viste at det foregikk arbeid i veibanen, nemlig et trekantet skilt med røde kanter og med en inntegnet veiarbeider på hvit bunn. Det annet skilt hadde med trykte bokstaver, sorte på hvit eller gul bunn, påskriften: «Forsiktig! Løse kanter.»

Etter de opplysninger som er gitt av vitne nr. 1, lensmannsbetjent Ove Frengen, og i samsvar med den skisse som han tegnet over åstedet umiddelbart etter uhellet, fremgår at den tilsynelatende plane del av veibanen der bilen kjørte utfor hadde en bredde på omlag 8 meter. Selve den faste del av veibanen, hvor altså kjøringen trygt kunne foregå er angitt til ca. 4,2 meter.

Retten anser det for å være godtgjort at saksøkerens bil begynte å gå gjennom veidekket med hjulene på høyre side, allerede ennå mens disse befant seg i en avstand fra den ytterste del av veikanten på ca. 2 meter. Årsaken til dette ligger trolig i at den ytre del av veidekket bare besto av løs masse som gikk i plan med veidekket for øvrig og som etter hvert var blitt påkjørt for å hindre veibanen i å rase ut til siden. Det har neppe vært meningen at veien skulle ha en

Side:30

bredde av 8 meter på denne del av riksveien, og veivesenets folk har oppgitt den tenkte bredden av veien til anslagsvis rundt 6 meter.

Retten er således kommet til at en ganske vesentlig del av veidekket på hver side av riksveien på denne strekning, nemlig om lag 2 meter i ytterkant på begge sider av det tilsynelatende veidekke, hadde et meget løst underlag, slik at det medførte den største risiko å kjøre på. Det kan herunder ikke spille noen rolle at den endelige veibredde som veivesenet hadde stipulert med, til syvende og sist var ment å skulle være en del smalere enn den påfylte masse viste. Det som har betydning er at det for en som kommer kjørende etter veien fortoner seg som om veien på dette sted har den bredde en kan se inne fra førersetet. Når man derfor er ukjent på veien, og dertil kjører i mørke, finner retten at kjøreren må kunne stole på at veibanen virkelig har den bredde som er synlig ved at jord- og grusmasse er påfylt i plan med veidekket.

På bakgrunn av dette forhold er retten kommet til at de varselsskilter som var oppsatt ikke viste med ønskelig tydelighet hvor stor risiko det var å kjøre på den omtalte veistrekning. Retten har således kommet til at forbikjøring på dette sted var forbundet med så vidt stor risiko at man ved oppsetting av skilter burde ha gjort bilister oppmerksom på faremomentet ved en slik forbikjøring, eller eventuelt truffet tiltak, ved oppsetting av sperrebukker, skilter for enveiskjøring eller lignende, slik at en unngikk at to biler møtte hverandre på denne del av veien. Retten presiserer at oppsetting av såkalt «veiarbeidsskilt» og skilt med påskriften «Løse kanter» er så vidt alminnelig på våre veier, at de ikke kan ansees tilstrekkelig til å avholde bilister fra å passere møtende biler på steder der hvor selve bredden av veibanen er så vidt stor at den innbyr til forbipassering uten at noen av bilene behøver å kjøre særlig langt ut på veikanten. I dette tilfelle mener retten at en ganske vesentlig del av det «synbare» veidekke, slik det var under anlegg, og med påfylt jord- eller grusmasse i plan med selve den for øvrig godt fundamenterte vei, var av svært løs beskaffenhet. Retten finner således at oppsetting av skilt med advarselen «Forsiktig! Løse kanter» i forbindelse med vanlig «veiarbeidsskilt» ikke ga den nødvendige orientering om risikoen ved å ferdes på denne del av riksveien. En er derfor kommet til at det i noen grad er utvist uaktsomhet fra statens side ved mangelfull advarsel, på grunn av de spesielle forhold ved dette veianlegg som antas å burde ha gjort det påkrevet med en sterkere advarsel enn den som fremgikk av de oppsatte skilter.

Retten finner imidlertid at det også er en del å bebreide saksøkeren, idet han burde ha stoppet kjøretøyet helt da han merket at hjulene begynte å gå igjennom veidekket. Han kjørte således flere meter etterat hjulene var begynt å skjære ned i veidekket, og han burde etter rettens mening ha stoppet helt i stedet for å ta sjansen på å komme inn på fastere grunn. Retten gjør her oppmerksom på at det var ganske sterk stigning i bilens kjøreretning, slik at bilen kunne ha stoppet så å si momentant, idet farten av føreren er angitt å ha vært svært moderat på dette stykke. Retten mener også at de oppsatte varselsskilter burde ha manet saksøkeren til å kjøre med så

Side:31

vidt liten fart at han kunne ha stoppet bilen så å si momentant. Hvorvidt større forsiktighet fra saksøkerens side helt kunne ha hindret den inntrufne ulykke, er ikke godt å si. Men retten er blitt stående ved at det forhold saksøkeren har utvist, herunder må man også ta i betraktning at han kjørte med en lastebil som han tidligere bare så vidt hadde prøvet, og under fullstendig mørke, må lede til at det finner sted en fordeling av skyldforholdet. Da det har gått lang tid siden uhellet inntraff, og skyldgraden på hver side ikke lar seg nærmere fastslå, finner retten at saksøkeren selv bør bære en halvdel av hele skaden. Skyldfordelingen finner sted i henhold til straffelovens ikrafttredelseslovs §25. - - -