RG-1960-307
| Instans: | Agder lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1959-12-02 |
| Publisert: | RG-1960-307 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 2. desember 1959 i ankesak nr. 48/1959 |
| Parter: | 1. Bjørn og Aage Haugen v/verge Bjarne Haugen, 2. Bjørg Steinsholt, 3. Aase Haugen (høyesterettsadvokat P. Irgens Odberg) mot Gudbjørg Heyerdahl-Nyquist (høyesterettsadvokat Kjeld Hansen-Just). |
| Forfatter: | Lagdommerne Harald Loe, Kaare Westad, sorenskriver Didrik Cappelen |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1854) §33, Arveloven (1854), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skifteloven (1930) §22 |
Martin Berntsen, født xx.xx.1876, som var gift med Karen Lovise Berntsen og hadde felleseie med henne, opprettet den 19. april 1955 slikt testament:
«Underskrevne Martin Berntsen, født xx.xx.1876, bopel Peter Grøns gt. 4, Sandefjord, hvis hustru Karen Lovise Berntsen for tiden er syk på Lier asyl, bestemmer herved som min siste vilje at sålenge en av ektefellene er ilive, skal vårt fellesbo holdes uskiftet. Spesielt ønsker jeg at hjemmet og eiendommen Peter Grøns gt. 4 blir stående som før. I tilfelle jeg skulle avgå ved døden før min hustru, går jeg ut fra at våre to døtre som er de eneste arvinger, treffer foranstaltninger overensstemmende med dette mitt ønske.
Videre ønsker jeg at når lengstlevende dør skal eiendommen Peter Grøns gt. 4 i Sandefjord tilfalle våre barnebarn, nemlig datteren fru Gudbjørg Nyquists datter Bjørg Steinsholt og fru Aase Haugens 2 sønner, Bjørn og Aage, slik at fru Bjørg Steinsholt får halvparten i sameiet, og Bjørn og Aage Haugen den annen halvpart. De skal kunne overta eiendommen etter takst.
Forøvrig skal de midler som måtte være tilbake etter lengstlevendes død deles overensstemmende med arvelovens bestemmelser mellom ektefellenes livsarvinger.»
Martin Berntsen overlevet sin hustru. Han døde den 8. juni 1958, og dødsboet ble overtatt til skiftebehandling av Sandar skifterett. Som det fremgår av testamentet, er livsarvingene ekteparets 2 døtre: fru Gudbjørg Heyerdahl-Nyquist og fru Aase Haugen. På skiftesamling 20. august 1958 reiste fru Heyerdahl-Nyquist skiftetvist med krav om at farens bestemmelse i testamentets andre avsnitt om, at barnebarna skal ha rett til å overta den faste eiendom Peter Grøns gt. 4 i Sandefjord etter takst, skal kjennes ugyldig som stridende mot livsarvingenes pliktdelsarverett. Fru Aase Haugen hevdet under samme skiftesamling at testamentet ikke inneholdt noen bestemmelse som
Side:308
innebar noen gave til barnebarna, idet disse skulle betale etter takst for eiendommen. Hun mente derfor at hun og hennes søster var de eneste arvinger, og hun gjorde ikke noen innsigelse mot testamentets gyldighet.
Sandar skifterett (dommerfullmektig Kjell Bjørn Hoffstad) avsa så den 7. januar 1959 kjennelse med slik slutning:
«Bestemmelsen i testamentet av 19. april 1955 om at eiendommen Peter Grøns gt. 4 i Sandefjord skal overdras Bjørg Steinsholt og Bjørn og Aage Haugen i sameie etter takst, kjennes ugyldig, jfr. arvel. §33 første ledd.
Eiendommen blir å realisere på vanlig måte under bobehandlingen.
Fru Aase Haugen tilpliktes å betale til saksøkeren kr. 200 i saksomkostninger.»
Om det nærmere saksforhold vises til kjennelsens grunner.
Aase Haugen, Bjørn og Aage Haugen v/verge, faren Bjarne Haugen, samt Bjørg Steinsholt har i rett tid påanket skifterettens kjennelse.
Bjørn og Aage Haugen samt Bjørg Steinsholt - altså avdødes barnebarn - hevder at skifteretten har tatt feil når den har funnet at den testamentsbestemmelse tvisten gjelder, er ugyldig som stridende mot arvelovens §33. Det arvelovens §33, 1. ledd forbyr en arvelater med livsarvinger er å «bortgi» mer enn en tredjedel av sin formue. I foreliggende tilfelle har deres bestefar Martin Berntsen ikke bortgitt til dem noe som helst. Han har bare gitt dem rett til å overta boets faste eiendom etter takst, og dette reduserer ikke de 2 livsarvingers arverett dersom taksten på kr. 78 000 svarer til eiendommens virkelige verdi. Barnebarna erkjenner imidlertid at det kan være en økonomisk fordel å få rett til å overta en fast eiendom etter takst, idet testamentet ikke inneholder noen plikt til å overta. En skiftetakst som ligger lavere enn eiendommens virkelige verdi, vil således gi dem en økonomisk fordel. Det blir således verdien av denne sjanse som vil være avgjørende for at livsarvingenes pliktdelsarv kan ansees krenket. Bestefaren har i sitt testament ikke under noen omstendighet overskredet sin rett til å bortgi den frie tredjedel, dersom eiendommens sannsynlige verdi ikke kan antas å overstige skiftetaksten med minst et beløp tilsvarende den beregnede frie tredjedel av hans nettoformue. Det er i Martin Berntsens dødsbo enighet om at man kan legge til grunn at fellesboets nettoformue er ca. kr. 130 000. Herav utgjør den faste eiendommen ifølge den avholdte skiftetakst som er akseptert av samtlige parter, kr. 78 000. Lengstlevende Martin Berntsens andel av nettoformuen er 5/8 deler og således ca. kr. 81 250 og den frie tredjedel kan han råde over testamentarisk, ca. kr. 27 000. Det er etter barnebarnas oppfatning ingen grunn til å anta at eiendommens verdi kan overstige skiftetaksten med noe beløp som kommer opp mot denne frie tredjedels størrelse, og arvelateren har da ikke foretatt noen disposisjon som griper inn i de 2/3 deler av boet som utgjør hans døtres pliktdelsarv.
Side:309
Videre hevder barnebarna at skifteretten har tatt feil når den har funnet, at arvelovens §33 er slik å forstå at deres bestefar har vært avskåret fra å tilstå dem en forkjøpsrett fordi takstverdien av vedkommende eiendom overstiger verdien av den frie tredjedel av hans nettoformue. De hevder at skifterettens henvisning til høyesterettsdommen i Rt-1948-359 ikke er holdbar. Denne høyesterettsdommen sier bare at når testator har bortgitt den tredjedel som han etter arvelovens §33 kan disponere over, kan han ikke dessuten treffe noen bestemmelse angående forkjøpsrett til en boet tilhørende fast eiendom. Martin Berntsen derimot har overhodet ikke disponert over den frie tredjedel, men innskrenket seg til å tilstå sine barnebarn en forkjøpsrett. De viser for øvrig til sine anførsler for skifteretten og til professor C. J. Arnholms artikkel i Rt-1948-697, som de støtter seg til.
Fru Aase Haugen gjør gjeldende at skifteretten feilaktig har ilagt henne saksomkostninger. Som livsarving i boet har hun samme økonomiske interesse som sin søster fru Heyerdahl-Nyquist. Det kan da ikke være adgang til å ilegge henne saksomkostninger bare fordi hun er stevnet av søsteren ved siden av de virkelig økonomisk interesserte. Man kan ikke stevne et menneske bare for å få det til å betale saksomkostninger.
De ankende parter har ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat P. Irgens Odberg, nedlagt slik påstand:
«1. At skifterettens kjennelse av 7. januar 1959 underkjennes.
2. At testamentet av 19. april 1955 kjennes gyldig.
3. At fru Heyerdahl-Nyquist tilpliktes å betale saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett.»
Gudbjørg Heyerdahl-Nyquist har for lagmannsrett i det alt vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og synspunkter som for skifteretten. Hun henholder seg for øvrig til skifterettens kjennelse, som hun hevder er riktig og må stadfestes. Hun viser, som for skifteretten, til at det i arverettsteorien (Platou og Knoph) og ved den foran nevnte høyesterettsdom inntatt i Rt-1948-359 er fastslått at en arvelater ikke på noen som helst måte kan disponere over de 2/3 deler av sitt bo som utgjør hans livsarvingers pliktdelsarv.
Av dødsboets 5 loddeiere er søstrene Aase Haugen og Gudbjørg Heyerdahl-Nyquist livsarvinger og de øvrige (barnebarna) legatarer dersom de får medhold i den foreliggende tvist. Samtliges stilling berøres av tvisten, og fru Heyerdahl-Nyquist rettet derfor sitt krav mot samtlige 4 andre. På skiftesamlingene var det imidlertid bare fru Aase Haugen som formelt protesterte mot at den omtvistede bestemmelse i farens testamente ble satt ut av betraktning. Fru Heyerdahl-Nyquist fant det da riktig å rette saksomkostningskravet bare mot fru Haugen, og hun hevder at hun etter skiftelovens §22 annet ledd må ha adgang til å begrense sin omkostningspåstand på denne måte. I ankesaken opptrer også de øvrige loddeiere positivt, og omkostningspåstanden rettes derfor her mot samtlige.
Side:310
Fru Heyerdahl-Nyquist har for lagmannsrett ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Kjeld Hansen-Just, nedlagt slik påstand:
«1. Skifterettens kjennelse av 7. januar 1959 stadfestes.
2. De ankende parter tilpliktes in solidum å svare ankemotparten saksomkostninger for lagmannsretten.»
Under ankeforhandlingen er foretatt dokumentasjon som rettsboken viser. Ingen av partene har gitt forklaring. Saken foreligger for lagmannsretten i samme skikkelse som for skifteretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og viser til dennes begrunnelse.
I samsvar med hva partene for så vidt er enige om, må man legge til grunn at nettoformuen i Martin Berntsens og før avdøde hustrus fellesbo er ca. 130 000. Lengstlevende, Martin Berntsens bos- og arvelodd utgjør 5/8 deler herav, altså ca. kr. 81 250. Av denne sin formue kan han etter bestemmelsen i arvelovens §33 første ledd «bortgi» en tredjedel, nemlig ca. kr. 27 000. Den faste eiendom Peter Grøns gt. 4 i Sandefjord, som Martin Berntsen i sitt foran nevnte testament har gitt sine barnebarn rett til å overta etter takst, er ved skiftetakst, som samtlige parter for så vidt aksepterer, verdsatt til kr. 78 000.
Lagmannsretten finner etter den høyesterettsdom som er inntatt i Rt-1948-359, å måtte legge til grunn at Martin Berntsen ved å tilstå sine barnebarn forkjøpsrett til den faste eiendommen, hvis verdi overstiger hans frie tredjedel, har disponert over de 2/3 deler av sin formue som tilkommer hans 2 døtre som pliktdelsarv. Lagmannsretten er oppmerksom på at det faktiske forhold i den sak høyesterettsdommen gjaldt lå annerledes an enn i foreliggende tilfelle. Testator hadde nemlig da disponert sin frie tredjedel til fordel for datteren og dessuten gitt henne forkjøpsrett til eiendommen. Høyesteretts begrunnelse er imidlertid generelt formet, idet førstvoterende, med de øvrige dommeres tilslutning uttaler, at han på samme måte som Plautou og Knoph i deres arverettslige fremstillinger (begges 2. utgaver) mener at arvelovens §33 er slik å forstå, at den ikke tillater arvelateren på noen som helst måte å bestemme over de 2/3 deler av boet som utgjør livsarvingenes pliktdel og som helt er unndratt fra hans rådighetssfære.
Etter den begrunnelse som er gitt i den ovenfor nevnte høyesterettsdom og den henvisning som der er gjort til Platou og Knoph, kan man ikke finne at uttrykket «bortgi» i arvelovens §33 kan fortolkes slik, at en testamentarisk bestemmelse som går ut på å tilstå forkjøpsrett etter takst, faller utenfor. Etter teori og rettspraksis må det ansees fastslått at arvelovens §33 overhodet forbyr en arvelater med livsarvinger å disponere mortis causa over mer enn en tredjedel av sin formue. Uttrykket «bortgi» i §33 kan derfor ikke tolkes som gjeldende gaver i snevrere, formuerettslig forstand.
De ankende parter har som det fremgår av det som foran er
Side:311
referert av deres anførsler, gjort gjeldende at det bare er i den utstrekning verdien av den faste eiendom kan antas å overstige skiftetakstbeløpet at barnebarna er gitt en økonomisk fordel. De hevder at det under ingen omstendighet er grunn til å anta at eiendommens verdi kan overstige skiftetaksten kr. 78 000 med et større beløp enn den frie tredjedel, kr. 27 000, og således ha en verdi av over kr. 105 000. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, er det i og for seg ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette synspunkt. Man finner imidlertid grunn til å peke på at professor Arnholm, som i sin artikkel i Rt-1948-697 stiller seg kritisk til Platou og Knoph og til høyesterettsdommen i Rt-1948-359, reserverer seg når som i foreliggende tilfelle eiendommens verdi skal fastsettes etter takst. Slik fastsettelse vil innebære et risikomoment for livsarvingene, ganske særlig når testamentsarvingen har en valgrett. Professoren som ellers hevder at en livsarving ikke bør kunne protestere mot at arvelateren disponerer de enkelte gjenstander så lenge han får sin pliktdelsarv i beløp, modifiserer derfor sitt standpunkt når verdsettelsen skal skje ved takst, slik at vilkåret for at livsarvingene ikke skal kunne protestere må være at de får verdier som utvilsomt ikke er mindre enn pliktdelens tallmessige beløp. For lagmannsretten foreligger overhodet ikke noen nærmere opplysninger om eiendommen saken gjelder, Peter Grøns gt. 4. Man savner derfor materiale til i tilfelle å kunne vurdere disse spørsmål.
Sandar skifteretts kjennelse av 7. januar 1959 vil etter dette bli stadfestet.
Lagmannsretten finner at saken har vært så vidt tvilsom at de ankende parter har hatt fyldestgjørende grunn til å se skifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom. Det vises her bl.a. til den tvil som er reist i professor Arnholms forannevnte artikkel i Rt-1948-697 ff. Saksomkostninger for skifteretten eller lagmannsretten tilkjennes derfor ikke, jfr. skiftel. §22 og tvistemålsl. §172 annet ledd samt tvistemålsl. §180 første ledd sammenholdt med §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Sandar skifteretts kjennelse av 7. januar 1959 stadfestes.
2. Saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett tilkjennes ikke.
Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Kjell Bjørn Hoffstad):
Ved skiftetakst avholdt den 25. august 1958 ble eiendommens verdi satt til kr. 78000. Partene har godtatt skiftetaksten. Partene er for øvrig enige om å legge til grunn registreringsforretningene av 28. april 1955 og 10. mai 1955 ved skifteoppgjøret. Saksøkeren har i henhold hertil regnet med at boets samlede nettoformue utgjør ca. kr. 130 000.
Side:312
Retten finner å kunne legge til grunn dette beløp. Det er da tatt hensyn til at en del løsøre av mindre verdi er gått ut av boet siden registreringsforretningen ble avholdt.
Lengstlevendes andel av fellesboet blir etter dette ca. kr. 81 250.
Den som etterlater seg livsarvinger kan ved testament bortgi til hvem han vil en tredjedel av sin formue, jfr. arvel. §33 første ledd. 1/3 av ca. kr. 81 000 utgjør ca. kr. 27 000. Det var altså over et slikt beløp Berntsen kunne disponere fritt ved testamentarisk bestemmelse.
Ved å gi sine barnebarn en forkjøpsrett til eiendommen Peter Grønsgt. 4 for takstpris, som er satt til kr. 78 000, har testator forføyet over mer enn 1/3 av sin formue, og dette må etter arvel. §33 være tilstrekkelig til at bestemmelsen i testamentet må kjennes ugyldig. Arvel. §33 må nemlig etter rettens mening forståes slik, at livsarvingenes pliktdel er helt unndratt testators rådighet. Denne oppfatning er kommet klart til uttrykk i høyesterettsdom, Rt-1948-359, og har også tidligere hatt sterk tilslutning i teorien.
Retten finner derfor å måtte gi saksøkeren medhold i påstanden om at bestemmelsen i testamentet av 19. april 1955 om at eiendommen Peter Grønsgt. 4 skal overdras Bjørg Steinsholt og Bjørn og Aage Haugen i sameie, kjennes ugyldig.
Retten finner på det nåværende tidspunkt ikke tilstrekkelig grunn til å ta standpunkt til de nærmere enkeltheter med hensyn til realisasjonen av eiendommen, men antar at bestemmelse herom må treffes på vanlig måte under den fortsatte bobehandllng.
Motparten har i sin subsidiære påstand hevdet at 5/8 av det beløp hvormed salgssummen eventuelt overstiger takstsummen må tilfalle motparten. Retten finner i det foreliggende tilfelle ingen hjemmel for en slik fordeling av salgssummen.
I sitt tilsvar til skifteretten den 10. oktober 1958 hevder motparten at fru Aase Haugen ikke kan gjøres til part i saken da hun ingen økonomisk interesse har i dens utfall. Retten finner at denne påstand ikke kan føre frem. Fru Haugen var alene om å ta positivt til gjenmæle mot saksøkerens påstand om at testamentsbestemmelsen var ugyldig da tvisten ble reist i skiftesamlingen den 20. august 1958, og hennes stilling som arving i boet kan meget vel tenkes å bli berørt av tvistens utfall. - - -