RG-1960-323

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1959-12-11
Publisert:	RG-1960-323
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 11. desember 1959 i kjæremålssak nr. A 12/1959 A
Parter:	A/S Esso-Raffineriet (høyesterettsadvokat Georg Lous) mot Per Holmøy m.fl. (høyesterettsadvokat Josef Haraldsen og overrettssakfører Torolv Hustad).
Forfatter:	Kst. lagmann L.Z. Backer, lagdommerne Kaare Westad, Harald Loe
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §43, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §181, Tvistemålsloven (1915), §14, §2, §4, Skjønnsprosessloven (1917)

A/S Esso-Raffineriet, Norge, som ønsket å erverve et areal på ca. 2000 mål i Østre Slagen, Sem, for anlegg og drift av et oljeraffineri, varslet vedkommende eiere og rettighetshavere om at arealet kunne erverves ved ekspropriasjon, og at ekspropriasjonsretten ville bli benyttet dersom overdragelsen ikke skjedde frivillig. Ved «kjøpekontrakt» av 28. april 1958 overdro en del av de berørte grunneiere og rettighetshavere (senere kalt eierne) sine nærmere spesifiserte eiendommer og rettigheter til selskapet. Kontrakten, senere tiltrådt av ytterligere noen eiere, inneholdt en rekke vilkår for overdragelsen, hvorav nevnes at etter punkt 1 skulle selskapet som vederlag betale det høyeste av følgende beløp:

«a) kr. 6 000 000.-,

b) den samlede sum av erstatninger for hver enkelt eiendom fastsatt ved ekspropriasjonsskjønn i henhold til punkt 3 nedenfor med tillegg av 20 %.»

Punktet hadde nærmere regler om fordelingen eierne imellom av totalvederlaget på kr. 6 000 000 for tilfelle summen av de erstatninger skjønnet kom til, lå under dette beløp. Hvis erstatningssummene lå over kr. 6 000 000, skulle skjønnets fordeling uten videre legges til grunn.

I punkt 3 i kontrakten heter det bl.a.:

«Så snart det hensiktsmessig lar seg ordne efter at sneen er gått av bakken, skal det på selskapets bekostning avholdes ekspropriasjonsskjønn efter lov av 1. juni 1917 nr. 1, kapitel 2. Oppnevningen av skjønnsmennene skjer utenom det faste utvalg. Skjønnsmennene skal være utenbygdsboende og ha teoretisk og praktisk erfaring når det gjelder vurdering av jord, skog, strandstrekninger, tomter og bygninger. Underskjønnets fordeling av minimumserstatningen, kr. 6 000 000, skal gjelde uavhengig av det resultat et mulig overskjønn kommer til.»

Kontrakten hadde i punkt 15 bestemmelser om «Utgifter», hvoretter selskapet bl.a. skulle refundere eierne «utgifter til felles juridisk assistanse i anledning av denne kontrakt».

Etter begjæring av A/S Esso-Raffineriet, Norge, v/høyesterettsadvokat Georg Lous, Oslo, datert 5. mai 1958 og fremsatt i medhold av kontraktens punkt 3 og med hjemmel i §4 i skjønnsloven, holdt Jarlsberg herredsrett som skjønnsrett - sorenskriver Ludvig Munthe med 6 skjønnsmenn oppnevnt i henhold til nevnte lovs §14 - skjønn til fastsettelse av hva der

Side:324

for hver enkelt av kontraktsunderskriverne blir å anse som full økonomisk kompensasjon for de tap, skader og ulemper han lider ved avståelsen. Ifølge begjæringen skulle fastsettelsen foretas på basis av de rettsregler og vurderingsprinsipper som ville kommet til anvendelse dersom avståelsen var fremtvunget gjennom ekspropriasjon, og skjønnsrettens behandling av saken skulle skje etter de prosessregler som gjelder for ekspropriasjonsskjønn.

Første rettsmøte holdtes 29. mai 1958, og saken ble tatt opp til skjønn 11. juli 1958. Eierne møtte med prosessfullmektiger, som alle la ned påstand om erstatning for saksomkostninger. Utformingen av påstandene for så vidt var dels «Saksomkostninger», dels «Saksomkostninger i anledning saksbehandlingen» og dels «Saksomkostninger, derunder utgifter til sakkyndig bistand».

Ved skjønnet, avhjemlet 16. juli 1958, ble det under 33 takstnumre fastsatt erstatning for avstått grunn m.v. Om saksomkostninger heter det i skjønnet:

«De saksøkte har nedlagt påstand om at saksøkeren, A/S Esso-Raffineriet skal tilpliktes å betale dem omkostninger til juridisk og teknisk bistand, og retten finner i samsvar med praksis i ekspropriasjonssaker å burde ta denne påstand tilfølge. Saksøkeren har heller ikke bestridt denne påstand.

Da de nødvendige oppgaver over omkostningene ennå ikke er innløpet, bemyndiget skjønnsmennene rettens formann til å fastsette beløpene når samtlige oppgaver kom inn.»

Med ekspedisjon av 28. juli 1958 ble de fra de saksøkte innkomne arbeidsoppgaver for juridisk og teknisk bistand forelagt av Jarlsberg herredsrett for A/S Esso-Raffineriets prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Lous, til uttalelse. Blant dem var regning fra forstkandidat Bernt L. Poulsson, hvorav kr. 4200 var angitt å gjelde arbeid med beregning av verdien av den overdratte skog, og regning fra byggmester Einar H. Unneberg og fylkesagronom i bygningsfag, Johan Håland, for taksering av bygninger som inngikk i overtagelsen. Høyesterettsadvokat Lous fremkom med innsigelser mot bl.a. disse regninger. Av prosessfullmektigene for de saksøkte avga høyesterettsadvokat Josef Haraldsen, Tønsberg, og overrettssakfører Torolv Hustad, Oslo, uttalelser om innsigelsene, uttalelser som igjen foranlediget bemerkninger fra høyesterettsadvokat Lous.

En regning av 19. september 1958 fra Ragnar Askestad, som var engasjert av de saksøkte for å vareta deres interesser for så vidt angår fiskerettigheter, ble den 22. s. m. innsendt til Jarlsberg herredsrett av høyesterettsadvokat Haraldsen. Denne regning ble ikke forelagt A/S Esso-Raffineriets prosessfullmektig til uttalelse.

Bl. a. på grunn av de innsigelser høyesterettsadvokat Lous hadde gjort, ble saksomkostningsbeløpene til de saksøkte for benyttet teknisk bistand fastsatt av den samlede skjønnsrett, ikke bare av rettens formann i henhold til den fullmakt som var

Side:325

gitt ved skjønnets avhjemling 16. juli 1958. Fastsettelsene fant sted den 19. mars 1959. A/S Esso-Raffineriet ble enstemmig pålagt bl.a. å betale følgende beløp, som faller sammen med dem som var ført opp i regningene:

1) kr. 800 til byggmester Unneberg og fylkesagronom Håland (taksering av bygninger)

2) kr. 4200 til forstkandidat Poulsson (beregning av verdien av skog),

3) kr. 614 til Ragnar Askestad (utredning om verdien av fiskerettigheter).

Om disse poster heter det i beslutningen:

1. «I tilknytning til det som er anført under de alminnelige betraktninger finner retten at den foretatte hustaksasjon bør regnes som «nødvendige» utgifter, all den stund man finner at den har hatt betydning som sammenligningsgrunnlag for skjønnet og ikke har kostet mer enn kr. 800.

2. Retten viser til det som er anført under de alminnelige betraktninger og finner at utgiftene ved vurderingen av skogen må regnes som «nødvendige» utgifter all den stund den har hatt stor betydning, tjent som grunnlag for rettens egen vurdering og spart den for meget arbeide. Beregningen kan ikke anses for overdrevet.

3. Skjønnsretten finner at denne utgift må sies å ha vært nødvendig for å vareta grunneiernes tarv i skjønnet, for så vidt angår fiskerettighetene.»

Om de generelle betraktninger som ligger til grunn for fastsettelsene av erstatning for saksomkostninger, vises det til rettsboken for skjønnsretten og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A/S Esso-Raffineriet, Norge, begjærte overskjønn, som ble avsagt den 17. november 1958 av Jarlsberg herredsrett med sorenskriver Gulbrand Jensen, oppnevnt av Justisdepartementet, som formann og 6 skjønnsmenn. Det ble avgjort at de saksøkte har krav på erstatning for juridisk og teknisk bistand ved overskjønnet for så vidt utgiftene kan ansees nødvendige, men fastsettelsen av godtgjørelser ble utsatt til senere. Fastsettelsene ble foretatt den 26. juni 1959. Blant de fremlagte dokumenter var utskrift av Jarlsberg herredsretts rettsbok av 19. mars 1959 vedkommende omkostninger ved underskjønnet og A/S Esso-Raffineriets kjæremålserklæring av 15. april 1959 over omkostningsavgjørelsen (se nedenfor). For så vidt angår utgifter til teknisk bistand i anledning av overskjønnet ble uttalt: «Overskjønnet har enstemmig funnet at de saksøkte i for stor utstrekning har engasjert teknisk bistand - - -». Blant dem som bisto de saksøkte for overskjønnet, var byggmester Unneberg, fylkesagronom Håland og forstkandidat Poulsson. Sistnevntes regning på kr. 1859,80 ble satt ned til kr. 1650, en reduksjon som skyldes at han ikke var til stede i retten så lenge som oppført. Regningen fra byggmester Unneberg og fylkesagronom Håland ble ikke godkjent. Det heter herom i

Side:326

rettsboken: «Overskjønnet mener at det var helt unødvendig å innkalle disse som vitner ved overskjønnet da de ikke ble spurt om annet enn om de ved underskjønnet fremlagte takster over de saksøktes bygninger var avgitt etter beste skjønn. Disste takster kunne for øvrig neppe sies å ha vært nødvendige til varetagelse av de saksøktes tarv. Men i ethvert fall var de to takstmenns fremmøte for overskjønnet overflødig.»

A/S Esso-Raffineriet, Norge, har v/høyesterettsadvokat Lous i rett tid påkjært underskjønnets omkostningsavgjørelse for så vidt angår de 3 forannevnte poster til Agder lagmannsrett og har lagt ned denne påstand:

«Underskjønnets avgjørelse av 19. mars 1959 oppheves for så vidt A/S Esso-Raffineriet, Norge er pålagt å betale de saksøktes utlegg til byggmester Unneberg og fylkesagronom Håland på kroner 800, til forstkandidat Bernt Poulsson på kroner 4200 og til Ragnar Askestad på kroner 614.»

Saksomkostninger er «av praktiske grunner» ikke påstått.

Kjæremålet bygger på tvistemålslovens §181 annet ledd, jfr. skjønnslovens §2. Det bestrides ikke at selskapet etter sistnevnte lovs §43 kan pålegges å erstatte de saksøkte utgifter til varetagelse av deres interesser i saken, men vilkåret er at omkostningene skal være nødvendige. Denne betingelse er, anføres det, ikke til stede når det gjelder beløpene under post 1 og 2, hvorfor omkostningsavgjørelsene her er lovstridige. Hva angår regningen fra Ragnar Askestad (post 3) hevdes det at når selskapet ikke ble gitt anledning til å uttale seg om den, er dette en feil i saksbehandlingen som må lede til at skjønnsrettens avgjørelse også for dette punkts vedkommende må bli å oppheve fordi det er gått frem i strid med loven.

Foruten i kjæremålserklæringen har den kjærende part uttalt seg i prosesskrifter av 5. juni og 2. juli 1959.

Den kjærende part fremholder at skjønnsretten ved egne undersøkelser av skjønnsgjenstanden må danne seg et så klart og fullstendig bilde av deres egenskaper som mulig. En utgift som en saksøkt har, er først nødvendig i skjønnslovens forstand når den er anvendt til å fremskaffe faktiske opplysninger om skjønnsgjenstanden, uten hvilke skjønnet måtte bli avgitt på et ufullstendig og for saksøkte ugunstig grunnlag, eller for å få klarlagt andre faktiske forhold av betydning for skjønnsgjenstandens rette vurdering. Selve vurderingen tilligger skjønnsretten, på fritt og selvstendig grunnlag. Verdien skal vurderes ut fra de rettslige og skjønnsmessige prinsipper som det er riktig å bruke overfor vedkommende part. Det blir et rettslig spørsmål om det i et spesielt tilfelle er riktig å legge til grunn salgsverdien, bruksverdien eller gjenanskaffelsesverdien, og beløpet kan variere sterkt etter hvilken verdi fastsettelsen skjer. Forhåndsskjønn, avgitt som «verditakst», og arrangert privat av en av sakens parter, kan ikke sies å være nødvendig i lovens forstand.

Etter den kjærende parts oppfatning er det i en sak som

Side:327

denne ikke bare unødvendig, men en uting å legge frem slike privatarrangerte forhåndsskjønn. Om dette heter det i kjæremålserklæringen: «Skulle en slik skikk få anledning til å bre sig, ville saksøkeren i mange tilfeller finne det nødvendig selv å arrangere et lignende skjønn av folk som han selv engagerer. Ut fra hvad vi kjenner til om opdragets suggestive makt, må vi da regne med at han fikk et forhåndsskjønn som trakk tilsvarende i den annen retning. Overfor selvstendige og kyndige skjønnsmenn vil slike bestrebelser fra partenes side i almindelighet være bortkastet, idet skjønnsmennene ville søke å bygge sin avgjørelse på selvstendige undersøkelser og betraktninger. Men overfor skjønnskollegier som er mindre sikre på sig selv, vil slike privatskjønn lett kunne tenkes å virke, med den følge at skjønnsmennene i større eller mindre utstrekning ville falle tilbake på å «ta midt på treet». Det kan som regel komme til å medføre helt gale resultater, idet selve skjønnsprinsippene og verdibetraktningene jo i mange saker må veksle fra takstnummer til takstnummer.»

Den kjærende part innrømmer at de verdier det dreier seg om i en skjønnssak, kan ha betydning for hva man finner å burde karakterisere som nødvendige utgifter, men lovens kriterium, at utgiftene skal finnes «nødvendige», gjelder også i saker om store verdier. Det er ikke i slike saker adgang til å pålegge saksøkeren å bære omkostninger som ikke faller inn under denne kategori.

I anledning av kjæremålsmotpartenes påstand om avvisning av kjæremålet, jfr. nedenfor, hevder den kjærende part at når skjønnsretten belaster saksøkeren med omkostninger, tross den ikke har funnet dem nødvendige for de saksøkte under varetagelsen av deres interesser i saken, handler den uten lovhjemmel. Beslutningen må da kunne overprøves av lagmannsretten.

Som spesielt for de enkelte poster er anført:

1. Takst på husene. Som praktiske hjelpemidler under befaringene hadde selskapet til hvert medlem av skjønnsretten på forhånd utarbeidet mapper med fotografier av hvert enkelt hus og enkle riss som viste de viktigste dimensjoner, samt en meget kort beskrivelse av byggemåte og materialer. Opplysningene ville måtte bli gjenstand for supplering og eventuell korrigering av skjønnsrettens medlemmer. Det dokument som var utarbeidet av byggmester Unneberg og fylkesagronom Håland, inneholdt noenlunde de samme beskrivelser av bygningenes dimensjoner, materialer, byggemåte m.v., men hadde dertil en verdivurdering, angitt i kroner for hver enkelt.

Dokumentet var unødvendig for så vidt det inneholdt håndgripelige fakta som skjønnsmennene måtte og skulle iaktta og notere seg under befaringene. Hadde skjønnsretten på egen hånd funnet det nødvendig å få innhentet nærmere mål osv., ville selskapet etter nærmere direktiver fra retten ha måttet utføre dette arbeid og bære omkostningene med det.

Etter det som er sagt av underskjønnet om hustaksasjonen

Side:328

(«den har hatt betydning som sammenligningsgrunnlag for skjønnet»), kan skjønnsretten ikke ha funnet den nødvendig i lovens forstand. Det er ikke nok til å gjøre en utgift nødvendig at skjønnsretten finner det fremlagte materiale nyttig eller interessant under sitt arbeid.

At taksten «ikke har kostet mer enn kr. 800», holder heller ikke som begrunnelse for underskjønnets resultat. Det er ikke lovhjemmel for å belaste saksøkeren en utgift, stor eller liten, som ikke har vært nødvendig for de saksøkte.

2. Beregning av verdien av skog. Gjennom sitt skogkontor foretok forstkandidat Poulsson så vel oppmåling av all skog innenfor området som boniteringsinndeling av skogen. Han ble engasjert til dette av de saksøkte i forståelse med saksøkeren, idet det ble ansett nyttig for skjønnsretten å ha et fullstendig tre-statistisk materiale for hver enkelt skogeiendom. Derimot protesterte A/S Esso-Raffineriet, allerede før underskjønnet ble inkaminert, mot å bli belastet utgifter til taksasjon av skogen, et arbeid som selskapet mente var unødvendig. Likevel engasjerte de saksøkte Poulsson til å foreta en slik verdiberegning.

Selv om de foreliggende tabeller i «Retningslinjer og hjelpetabeller for vurdering av skog og skoggrunn ved ekspropriasjon» (den «grønne bok») var fulgt ved beregningen, gir dette tabellverk et svært forenklet bilde av virkeligheten, liksom mange av de faktorer som skal anvendes i stor utstrekning er skjønnsmessig betonet. En utregning av skogens verdi etter dette tabellverk vil derfor avhenge av hvem som utfører den, og kan ikke bli annet enn et rent hjelpemiddel, mellom andre, under arbeidet med å skjønne over skogverdier. Taksasjoner utført etter den «grønne bok» nyter for øvrig en noe vekslende anerkjennelse som hjelpemiddel under skjønn. Det er vist til at A/S Esso-Raffineriets prosessfullmektig ved brev av 28. januar 1959 oversendte Jarlsberg herredsrett utskrifter av kjennelser av 27. og 28. juni 1958 under kraftledningsskjønnet Øvre Vinstra-Fåberg, hvor slike verdiberegninger ble nektet fremlagt.

Utgiften til taksasjonen kan ikke, med den begrunnelse underskjønnet har gitt, sies å ha vært nødvendig for de saksøkte. Skjønnsretten har ikke adgang til å legge en slik utenrettslig takst til grunn for sin erstatningsfastsettelse, uten først å ha gått taksten igjennom for å se om den stemmer med rettens egne synspunkter og ikke inneholder regnefeil etc. Det spares da ikke nevneverdig arbeid. Under enhver omstendighet er et rent bekvemmelighetssynspunkt ikke tilstrekkelig til å dekke lovens vilkår «nødvendig».

3. Utredning om verdien av fiskerettigheter. Sammen med skolestyrer Kaspar Lie Mathisen skrev bonde og fisker Ragnar Askestad en utredning på 2 1/2 side om bunngarnsrettigheter.

Regning fra Lie Mathisen, datert 9. juli 1958, ble av skjønnsretten forevist selskapet og på dets forlangende nærmere spesifisert. Hans godtgjørelse ble fastsatt til kr. 800, som regningen lød på.

Side:329

Regningen fra Askestad, innkommet atskillig senere og av underskjønnet belastet selskapet uten å være forevist det, er uten nærmere legitimasjoner og gir på flere punkter grunnlag for innsigelser fra selskapets side. Det er «en selvsagt ting og en uskreven rettsregel i skjønnsprosessloven at saksøkeren skal få anledning til å se og uttale sig om regninger av denne art, som det kreves at han skal betale.»

Den kjærende part tilføyer at spørsmålet om saksøkerens plikt til å bære de saksøktes omkostninger var gjenstand for særskilt meningsutveksling for overskjønnet. Partenes synspunkter for så vidt må antas å ha vært klare for overskjønnsretten, og det er ikke grunn til å tro at denne skulle ha ment noe annet enn det som er kommet til uttrykk i premissene for de enkelte omkostningsposter.

Kjæremålsmotpartene har ved sine prosessfullmektiger, høyesterettsadvokat Haraldsen og overrettssakfører Hustad, i prosesskrifter av 13. mai, 25. juni og 11. august 1959 tatt til gjenmæle mot kjæremålet. De har lagt ned denne felles påstand:

«I. Kjæremålet avvises.

II. Subsidiært: Underskjønnets kjennelse av 19. mars 1959 stadfestes.

III. Den kjærende part tilpliktes i begge tilfelle å betale kjæremålsmotpartene saksomkostninger for lagmannsretten.»

Påstanden om avvisning av kjæremålet er begrunnet med at lagmannsretten mangler kompetanse til å avgjøre kjæremålet fordi spørsmålet om omkostningsbeløpene representerer «nødvendige» utgifter i skjønnslovens forstand er underlagt skjønnsrettens suverene avgjørelse. Underskjønnet har funnet de omhandlede utgifter nødvendige for de saksøkte. Alene skjønnsretten, som har behandlet sakens realitet og i dagevis hørte partsforhandlingene i rettssalen og under åstedsbefaringene, kan vurdere nødvendigheten av det materiale eierne la frem og de sakkyndige de fant å måtte føre. Om retten har begrunnet hvorfor den finner utgiftene nødvendige, noe den ikke plikter, kan dette ikke rokke dens skjønnsmessige avgjørelse av omkostningsspørsmålet. En slik avgjørelse er til syvende og sist utslag av en rimelighetsbetraktning. Her foreligger hverken åpenbar vilkårlighet eller annet grunnlag for å si at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, og kjæremålsretten kan derfor ikke prøve avgjørelsen. Det er vist til kjennelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1949-588, 1953 1580, 1955 819 og 1958 381.

Subsidiært henholder kjæremålsmotpartene seg til skjønnsrettens generelle betraktninger og spesielle premisser for godkjennelsen av omkostningsbeløpene. De fremholder at når, som i dette tilfelle, et millionkonsern opptrer som saksøker og har anledning til selv å møte med flere sakkyndige og assisterende jurister, er det særlig nødvendig for de saksøkte å ha god sakkyndig hjelp på sin side. For det samme taler skjønnets store omfang og de vitale inngrep i forskjellige slags verdifulle

Side:330

eiendoms- og bruksrettigheter. I betraktning av at raffinerianleggets utbygging kommer på ca. 250 millioner kroner, hvorav 6-7 millioner til ervervelser av grunn m.v., blir selskapets samlede omkostninger til juridisk og teknisk bistand for de saksøkte meget minimale. Regningene i nærværende sak burde vært betalt uten påkjæring.

Kjæremålsmotpartene fremholder at overskjønnsrettens vurdering av de saksøktes bruk av teknisk bistand for overskjønnet, ikke har betydning ved bedømmelsen av underskjønnets avgjørelse. Det eneste som kan konstateres er at de to skjønnsretter har sett noe forskjellig på nødvendigheten av å føre bygningssakkyndige under hovedforhandlingen. Etterat deres takster var lagt frem og fulgte saksdokumentene til overskjønnet, er det mulig at det var overflødig med fremmøte av de to takstmenn. Annerledes stillet det seg ved underskjønnet. Der bør, anføres det, sistnevntes og ikke overskjønnets syn være avgjørende.

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter skjønnslovens §2 kommer tvistemålslovens §181, 2. ledd til anvendelse også på skjønn, slik at det ved kjæremål er adgang til å få prøvet omkostningsavgjørelser etter skjønnslovens §43 når det gjøres gjeldende at skjønnsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven. Det er, som det fremgår av foranstående, dette som er påberopt for alle tre posters vedkommende i nærværende kjæremål.

Lagmannsretten finner at kjæremålsmotpartenes avvisningspåstand ikke kan tas til følge. Med den ramme for prøvningsadgangen som er gitt i tvistemålslovens §181 annet ledd, vil en omkostningsavgjørelse falle utenfor kjæremålsrettens kompetanse så langt den beror på en bedømmelse av spørsmål av faktisk art, men ikke i den utstrekning den bygger på en vurdering av momenter av rettslig art. I skjønnsrettens her foreliggende avgjørelser inngår slike rettslige momenter, som det da hører under lagmannsretten som kjæremålsinstans å prøve. Selve rimeligheten av avgjørelsene er unndratt lagmannsrettens prøvning, jfr. Rt-1955-819 og 1958 381.

Skjønnslovens §43 setter som vilkår for å tilkjenne saksøkte erstatning for forsvarsutgifter at særlige omstendigheter foreligger. Forutsetningen er videre at det dreier seg om utgifter som har vært nødvendige til varetagelse av hans tarv under saken.

Under de generelle betraktninger som ligger til grunn for omkostningsavgjørelsene, uttaler skjønnsretten etter å ha referert innholdet av skjønnslovens §43: «I ekspropriasjonssaker er det i praksis blitt regelen at saksøkte får erstatning for nødvendige forsvarsutgifter - ikke bare når særlige omstendigheter foreligger.» Det kan ikke finnes å være fastslått en rettsregel gående ut på at saksøkte alltid, uten hensyn til om det foreligger særlige omstendigheter, har krav på å få dekket slike forsvarsutgifter. Imidlertid kan det ikke sees at skjønnsretten

Side:331

har bygget avgjørelsene på noen slik rettssetning. Etter de foreliggende faktiske opplysninger er det neppe tvilsomt at vilkåret «særlige omstendigheter» her er til stede, og man må forstå den kjærende parts anførsler slik at dette heller ikke bestrides.

I Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 27. mai 1955 ( Rt-1955-819) er uttalt at hverken Grunnlovens §105 eller bestemmelsene i skjønnsloven kan tolkes slik at en ekspropriat har krav på erstatning for utgifter til juridisk bistand under et ekspropriasjonsskjønn i de tilfelle hvor det ikke har vært nødvendig for ekspropriaten å engasjere sakfører under skjønnssaken. Videre heter det at det heller ikke kan finnes å være fastslått ved sedvanerett at en ekspropriat har krav på å få dekket sine sakførerutgifter, fordi utgifter av denne art alltid må ansees som nødvendige i ekspropriasjonssaker. Etter lagmannsrettens mening må det være utvilsomt at forholdet ikke stiller seg annerledes rettslig når det gjelder saksøktes utgifter til bevisføring eller teknisk bistand.

Hva angår bruk av teknisk bistand har skjønnsretten under de generelle bemerkninger bl.a. uttalt:

«Når det gjelder teknisk hjelp som saksøkte har engasjert til forberedelse av sitt forsvar, antas det heller ikke å være i samsvar med god ekspropriasjonspraksis å stille for store krav til nødvendigheten av disse utgifter. Man synes her i vesentlig grad å måtte legge til grunn samme synspunkt som når det gjelder saksomkostninger i tvistemål - se tvistemålslovens §176. Retten bør ta i betraktning hva der under de foreliggende omstendigheter fra et alminnelig fornuftig synspunkt måtte fremstille seg som hensiktsmessig til sakens fremme (se Altens kommentar til tvistemålsloven). Man må med andre ord prøve å se saken fra saksøktes side, om han hadde rimelig grunn til å søke teknisk bistand - i hvert fall har det neppe vært lovens mening at man skal legge til grunn ekspropriantens syn på hva som er nødvendig eller ikke.»

Hverken ved disse eller ved sine øvrige generelle synspunkter har skjønnsretten, etter det lagmannsretten kan se, lagt en uriktig tolkning av skjønnslovens §43 til grunn. Synspunktene antas også ut fra de momenter som er fremhevet av kjæremålsmotpartene i forbindelse med deres subsidiære påstand, å være rettslig holdbare. Etter dette kan skjønnsrettens skjønn i omkostningsspørsmålet ikke settes til side med mindre de går utover grensene for et forsvarlig skjønn. I denne forbindelse bemerkes at skjønnsretten givetvis har de beste forutsetninger for den skjønnsmessige vurdering av spørsmalet om nødvendige omkostninger.

Med hensyn til de spesielle premisser for de enkelte omkostningsavgjørelser bemerkes:

1. Når det gjelder regningen fra byggmester Unneberg og fylkesagronom Håland for taksering av bygninger, stor kr. 800, uttaler skjønnsretten i sin begrunnelse for å pålegge den

Side:332

kjærende part å dekke regningen «at den foretatte hustaksasjon bør regnes for 'nødvendige' utgifter all den stund man finner at den har hatt betydning som sammenligningsgrunnlag for skjønnet og ikke har kostet mer enn kr. 800». Når man betrakter denne begrunnelse på bakgrunn av skjønnsrettens generelle be traktninger, kan det etter lagmannsrettens oppfatning ikke bety annet enn at skjønnsretten etter sin vurdering har ansett utgiftene nødvendige i henhold til skjønnslovens §43. At det dreier seg om et relativt lite utlegg, er en omstendighet uten vekt som selvstendig moment, men man kan ikke finne at det er uriktig å tillegge det betydning sammen med andre, slik skjønnsretten har gjort. Den begrunnelse som er gitt, kan ikke sies å være uriktig eller ufullstendig slik at den etterlater tvil om hvorvidt loven er riktig anvendt. Selve rimeligheten av det skjønn som skjønnsretten her har foretatt, er som før nevnt ikke gjenstand for lagmannsrettens prøvning. At overskjønnsretten har hatt en annen oppfatning av denne takserings nødvendighet, indiserer ikke at skjønnsrettens avgjørelse på noen måte ligger utenfor grensen for et forsvarlig skjønn.

2. Som for post 1 hefter lagmannsretten seg ikke særlig ved uttrykksmåten «må regnes som». De av skjønnsretten nevnte momenter må ansees å være rettslig relevante, og det er ikke holdepunkt for å anta at skjønnsrettens skjønn med hensyn til ileggelse og ansettelse av saksomkostninger går utover grensen for et forsvarlig skjønn. Lagmannsretten finner således at omkostningsavgjørelsen ikke er i strid med loven. Også for denne posts vedkommende vil kjæremålet derfor bli å forkaste.

3. Som før nevnt ble godtgjørelsen til Lie Mathisen, overensstemmende med hans opprinnelige regning, fastsatt til kr. 800 etterat han på saksøkerens forlangende hadde gitt nærmere spesifikasjoner. Regningen fra Askestad, stor kr. 614, er delt opp i 4 poster, omfattende «Bil 2 dager Mørkassel-Slagen», «Leie av arbeidshjelp Hjemme», «Diet 2 dage» og «Sjønn og fremmøte». Ingen post er nærmere legitimert, og det er ikke grunn til å tvile på at saksøkeren, på forhånd forelagt regningen, ville ha gjort innsigelser mot den.

Lagmannsretten holder seg til at det iallfall er en i praksis annerkjent grunnsetning at det gis saksøkeren anledning til å uttale seg om utgifter som et skjønn har påført saksøkte og som kreves dekket av ham. Om det skulle være slik at denne grunnsetning kan sies å være en uskreven rettsregel og uttrykket «loven» i tvistemålslovens §181 annet ledd kan tolkes slik at det også omfatter uskrevne rettsregler, er det etter lagmannsrettens mening i hvert fall ikke sannsynlig at det her dreier seg om en feil i saksbehandlingen som kan ha hatt betydning for avgjørelsen. Skjønnsretten fant de saksøktes utgift til Askestad nødvendig, og uttalte om Lie Mathisens arbeid at det «har vært nødvendig og verd minst det oppførte beløp». De to regninger gjelder samme oppdrag, og det må for skjønnsretten ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet ha vært naturlig å se dem

Side:333

sammen. Etter dette vil kjæremålet for denne posts vedkommende bli å forkaste.

Etter dette vil kjæremålet i sin helhet bli å forkaste. A/S Esso-Raffineriet, Norge, som forgjeves har erklært kjæremål, må etter bestemmelsen i tvistemålslovens §180 første ledd tilsvare motpartene saksomkostninger for lagmannsretten. Disse settes til kr. 200 til de eiere som representeres av høyesterettsadvokat Haraldsen og kr. 50 til dem som representeres av overrettssakfører Hustad.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S Esso-Raffineriet, Norge, 200 - tohundre - kroner til de av kjæremålsmotpartene som representeres av høyesterettsadvokat Josef Haraldsen, Tønsberg, og 50 - femti - kroner til dem som representeres av overrettssakfører Torolv Hustad, Oslo.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.

Av skjønnsrettens skjønn (sorenskriver Ludvig Munthe med skjønnsmenn):

Retten skal bemerke:

Ved Esso-underskjønnet, avhjemlet 16. juli 1958 bemyndiget skjønnsmennene rettens formann til å fastsette beløpene vedkommende de saksøktes forsvarsutgifter når samtlige oppgaver var kommet inn.

Da Esso-Raffineriets prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Georg Lous har fremkommet med innsigelser mot en del av de innsendte oppgaver og regninger fra de tekniske sakkyndige, har sorenskriveren funnet å burde sammenkalle skjønnsmennene. Det bemerkes her at Agder lagmannsrett i en kjennelse av 15. desember f. å. vedkommende Goksjø-skjønnet, uttalte sin tvil om det ikke var en feil at omkostningenes størrelse ble fastsatt av skjønnsrettens formann etter fullmakt fra den samlede rett.

Før skjønnsretten går over til å gjennomgå de enkelte poster, vil den komme med følgende generelle bemerkninger:

Etter skjønnslovens §43 kan det når særlige omstendigheter foreligger, og navnlig når saksøkeren møter ved sakfører, pålegges ham å erstatte saksøkte de utgifter som har vært nødvendige til varetagelsen av hans tarv under skjønnssaken.

I ekspropriasjonssaker er det i praksis blitt regelen at saksøkte får erstatning for nødvendige forsvarsutgifter - ikke bare når særlige omstendigheter foreligger.

Hva utgifter til sakførerhjelp angår ansees disse praktisk talt alltid som nødvendige. Når det gjelder teknisk hjelp som saksøkte har engasjert til forberedelse av sitt forsvar, antas det heller ikke å være i samsvar med god ekspropriasjonspraksis å stille for store krav til

Side:334

nødvendigheten av disse utgifter. Man synes her i vesentlig grad å måtte legge til grunn samme synspunkt som når det gjelder saksomkostninger i tvistemål - se tvistemålslovens §176. Retten bør ta i betraktning hva der under de foreliggende omstendigheter fra et alminnelig fornuftig synspunkt måtte fremstille seg som hensiktsmessig til sakens fremme (se Altens kommentar til tvistemålsloven). Man må med andre ord prøve å se saken fra saksøktes side, om han hadde rimelig grunn til å søke teknisk bistand - i hvert fall har det ikke vært lovens mening at man skal legge til grunn ekspropriantens syn på hva som er nødvendig eller ikke.

Det vises her til Rt-1919-381 hvor Høyesterett gikk så langt at ekspropriaten fikk godtgjort utgifter til juridisk og teknisk hjelp, skjønt skjønnsmennene hadde uttalt at de fant slik hjelp unødig (det dreiet seg riktignok her om et forholdsvis beskjedent beløp). Et av de momenter som Høyesterett tok hensyn til var at ingen av skjønnsmennene hadde noen særlig kyndighet på det område det gjaldt. Dette at et eller flere medlemmer av skjønnsretten har særlig kyndighet på området, er imidlertid ikke i og for seg til hinder for at saksøkte ved en ekspropriasjon får erstattet utgifter til sakkyndig bistand til supplering og veiledning for retten ut fra sitt syn så sant den tekniske bistand har vært til nytte for skjønnsretten.

Når Magne Schjødt i sin Ekspropriasjonsprosess (side 129) uttaler at utgifter til beregninger som skjønnsretten selv kan gjøre ikke kan kreves erstattet, er dette neppe god ekspropriasjonsjuss i dag, i hvert fall ikke sagt med så bred penn. Det må her fremheves at når det f. eks. gjelder skogtaksasjoner vil det medføre både en betraktelig forsinkelse og et øket arbeid for skjønnsmennene om det ikke foreligger beregninger på forhånd, og man vil få det igjen i form av økede omkostninger ved skjønnet. Selv om det er skjønnsretten som selvstendig skal foreta vurderingen, antas en slik forhåndstaksasjon å måtte regnes som en slik nødvendig utgift som saksøkte bør ha erstattet - så sant den har vært til veiledning for retten og lettet den dens arbeid og forutsatt at beregningen ikke er altfor overdrevet.

Skjønnsretten går deretter over til å behandle de enkelte påklage de poster og fastsetter erstatningene for disse posters vedkommende.

Regning fra Goverud Anlegg A/S «vedk. grus og stenforekomster) kr. 4 406,63

Retten finner at de undersøkelser som firmaet har foretatt har vært til stor nytte for skjønnsretten, og retten fant grunn til ytterligere å be om undersøkelser til bedømmelse av forholdene. Regningen finnes, etter den spesifikasjon som er foretatt, i sin helhet å måtte godkjennes som «nødvendige utgifter».

Regning fra K. Lie Mathisen (vedr. fiskerettigheter) kr. 800,00

Skjønnsretten finner at Lie Mathisens arbeid har vært nødvendig og verd minst det oppførte beløp.

Regning fra fylkesagronom Isachsen kr. 2 200,00

Retten finner at Isachsens utredning har vært til stor nytte for

Side:335

skjønnet. Selv om skjønnet ikke i ett og alt er enig med Isachsen for så vidt tallene angår, har hans jordbruksfaglige bistand vært av stor betydning som grunnlag å bygge på. Beløpet kr. 2 200,00 finnes rimelig og godtas som «nødvendig» utgift.

Regning vedk. «hustaksasjon.» kr. 800,00

I tilknytning til det som er anført under de alminnelige betraktninger, finner retten at den foretatte hustaksasjon bør regnes som «nødvendig» utgift, all den stund man finner at den har hatt sin betydning som sammenligningsgrunnlag for skjønnet og ikke har kostet mer enn kr. 800,00.

Regning fra arkitekt Lothrington kr. 5 430,00

Retten har vært i tvil om utgiftene til den omhandlede reguleringsplan kan sies å være «nødvendig» utgift som de saksøkte kan kreve erstattet. Under enhver omstendighet finner man at det beløp som er oppført ikke står i rimelig forhold til den nytte skjønnet har hatt av planen. Det som retten hadde hatt bruk for, var en skissering av de store linjer for en utparsellering.

Etter en vurdering av den nytte man har hatt av planen finner retten ikke å kunne anse mer enn kr. 3000,00 som «nødvendige» utgifter.

Forstkandidat Poulssons regning. (Verdiberegninger-Takseringer) kr. 4 200,00

Retten viser til det som er anført under de alminnelige betraktninger og finner at utgiftene ved vurderingen av skogen må synes som «nødvendige» utgifter all den stund den har hatt stor betydning, tjent som grunnlag for rettens egen vurdering og spart den for meget arbeid. Beregningen kan ikke ansees for overdrevet. Bortsett fra verdiberegningen er Poulssons regning godtatt av saksøkeren.

Regning fra Ragnar Askestad (innkommet senere) kr. 614,00

Skjønnsretten finner at denne utgift må sies å ha vært nødvendig for å vareta grunneiernes tarv i skjønnet, for så vidt angår fiskerettighetene.

Det var ingen dissens i skjønnsretten.