RG-1960-445

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1959-01-10
Publisert:	RG-1960-445
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 10. januar 1959 i ankesak nr. 88/1958
Parter:	A/S Ryenengen Boligbyggelag (overrettssakfører Chr. Haneborg) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat H. Rømcke).
Forfatter:	Lagdommerne Paul H. Vindhol, Gunder Egge, tilkalt dommer, sorenskriver Arne Wang
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Bygningsloven (1924) §40

Kommunaldepartementet stadfestet 2. juni 1953 reguleringsplanen for Lambertseterbanen, og 18. april 1955 fremsatte Oslo kommune begjæring om ekspropriasjonsskjønn i henhold til lov om bygningsvesenet av 22. februar 1924 §40 I A. Ekspropriasjonsskjønnet ble avhjemlet av Oslo skjønnskommisjon 18. august 1955. Herunder ble det for takstnr. 31, g.nr. 149, b.nr. 370, A/S Ryenengen Boligbygg I fastsatt slike takster:

«Gammel veigrunn i Libakkveien takseres til 0. Den øvrige del av ekspropriasjonsarealet takseres til kr. 20 pr. m2 . Ulempeerstatning tilkjennes således:

a) For ulemper ved stasjonens nærhet og

banelegemets beliggenhet i forhold til huset kr. 25 000,00

Herfra går særfordel som følge av påregnelig

økning i kundetilgang til forretningene i huset » 5 000,00

Til rest: netto erstatning kr. 20 000,00

b) For forøkende omkostninger til snerydding » 4 000,00

c) Ulemper ved vanskeliggjort kjøreadkomst.

Denne post må utstå til senere behandling, da forholdet ennå ikke er klarlagt mellom partene.»

Skjønnet ble av A/S Ryenengen Boligbygg I påanket til lagmannsretten, som 27. oktober 1956 avsa kjennelse med denne slutning:

«Skjønnet oppheves for så vidt angår fradrag for særfordel og hjemvises til ny behandling.

I saksomkostninger betaler Oslo kommune til A/S Ryenengen Boligbygg I 600 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»

Oslo skjønnskommisjon har 7. oktober 1957 holdt nytt skjønn vedkommende takst nr. 31, g.nr. 149, b.nr. 370, eier A/S Ryenengen Boligbygg I. Skjønnet har denne slutning:

«Den særfordel for saksøkte som følger av påregnelig økning av kundetilgangen til forretningene i bygget, ansettes til kr. 5000. Dette beløp blir å bringe i fradrag i det tilkjente ulempeerstatningsbeløp.

Side:446

I erstatning for utgifter til juridisk bistand ved nærværende skjønn betaler Oslo kommune til A/S Ryenengen Boligbygg I v/overrettssakfører Haneborg kr. 500 innen 14 dager fra forkynning av skjønnet.»

Saksforholdet fremgår nærmere av skjønnene og lagmannsrettens kjennelse av 27. oktober 1956.

A/S Ryenengen Boligbygg I har ved sin prosessfullmektig, overrettssakfører Chr. Haneborg i rett tid påanket skjønnskommisjonens skjønn av 7. oktober 1957 til lagmannsretten og nedlagt denne påstand:

«1. Skjønnet oppheves.

2. Ryenengen Boligbygg I tilkjennes saksomkostninger.»

Anken er begrunnet med at det foreligger feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Det er for det første gjort gjeldende at anlegget av Lambertseterbanen med Ryenengen stasjon i virkeligheten har ført til mindre trafikk forbi forretningene i den ankende parts eiendom (Sandstuveien nr. 46). Tidligere var befolkningen i området henvist til å bruke buss til og fra byen, og bussene stanset i Sandstuveien umiddelbart foran den ankende parts eiendom. En overveiende del av trafikantene til Ryenengen stasjon behøver derimot overhodet ikke å passere forbi Sandstuveien nr. 46 og forretningene. Dertil kommer at atkomstveien til stasjonen fra Sandstuveien ikke er ny, men i det vesentligste faller sammen med den tidligere regulerte vei, Libakkveien, som ville ha vært en av atkomstveiene til Bratlikollbyggene fra Sandstuveien, selv om banen ikke hadde blitt anlagt der. Denne vei var praktisk talt opparbeidet, da banereguleringen ble besluttet. Det er intet i skjønnskommisjonens premisser som viser om det er tatt hensyn til disse omstendigheter. Skjønnet må derfor - hevdes det - bli å oppheve på grunn av manglende skjønnsgrunner. Subsidiært er det i denne forbindelse gjort gjeldende at skjønnet er vilkårlig. Det er videre anført at den fordel som er beskrevet i skjønnspremissene, i tilfelle skyldes stasjonens nærhet. Men en slik fordel er ikke en særfordel som det kan gjøres fradrag for, jfr. dommen i Rt-1916-381. Rettsanvendelsen hevdes derfor å være feilaktig, og skjønnsgrunnene er etter den ankende parts mening på dette punkt mangelfulle. Det er ytterligere gjort gjeldende at det i det foreliggende tilfelle ikke er til stede noen årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen og fordelen. Trafikkstrømmen ville ha vært større om stasjonen var blitt lagt på sydsiden av Sandstuveien, og det ikke var blitt ekspropriert til atkomstvei fra den ankende parts eiendom. Også av denne grunn menes rettsanvendelsen å være gal, og skjønnsgrunnene mangelfulle. Som et særskilt ankepunkt er det trukket frem at skjønnskommisjonen ikke har rettslig adgang til å gjøre fradrag i ekspropriasjonserstatningen for fordeler som utelukkende tilflyter 5 leietagere i bygget (innehaverne av forretningene). Skjønnet hevdes dessuten å være vilkårlig, fordi det etter den ankende parts mening bygger på en uholdbar antagelse om at fordelen ikke faller på de øvrige grunneiere og bare er knyttet

Side:447

til den ankende parts eiendom. Det er henvist til at det også er ekspropriert grunn til atkomstvei og stasjonsanlegg fra 3 andre takstnummer som ligger på vestsiden av banen, uten at det her i noe tilfelle er gjort fradrag for særfordel ved at eieren kan oppføre og innrede forretningslokaler eller kiosk.

Oslo kommune har ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Harald Rømcke nedlagt påstand om at skjønnskommisjonens skjønn stadfestes og Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Ankemotparten bestrider at det er begått feil i rettsanvendelsen eller saksbehandlingen og at det foreligger noen vilkårlighet. Den vesentligste del av angrepspunktene fra den ankende parts side omfatter faktiske forhold som skjønnskommisjonen har tatt hensyn til. Kommisjonens premisser viser at den inngående har vurdert de faktiske og rettslige spørsmål som reiser seg i forbindelse med spørsmålet om fradrag i erstatningen for særfordel. Kommisjonen er etter en vurdering av samtlige foreliggende omstendigheter blitt stående ved, at det foreligger en særskilt fordel for den ankende parts vedkommende nettopp fordi det er blitt ekspropriert grunn til atkomstvei fra den ankende parts eiendom, kommisjonen har gjort rede for dette i premissene, og de faktiske forutsetninger som skjønnet her bygger på, kan ikke angripes ved anke. Kommisjonens antagelse av at det her foreligger en «særfordel» stemmer - hevdes det videre - med de retningslinjer som er trukket opp av Høyesterett i den foreliggende rettspraksis, som kommisjonen ifølge premissene har hatt for øye.

Under ankeforhandlingen bar kontorsjef Bjørn Schulz og overingeniør Bjarne Vik avgitt forklaring som representanter for henholdsvis den ankende part og ankemotparten. Det er avhørt et vitne, eiendomsmegler Erland G. Morud. Retten har sammen med prosessfullmektigene og partsrepresentantene foretatt åstedsbefaring.

Lagmannsretten bemerker:

Når skjønnskommisjonen er kommet til at det foreligger en «særfordel», har den tatt sitt utgangspunkt i at det fra den ankende parts eiendom er ekspropriert grunn ikke bare til selve banelinjen, men også til atkomstvei opp til stasjonen (Ryenengen) for trafikk innover til byen, og ytterliggere at et mindre område av det eksproprierte areal går inn i atkomstveien til stasjonen for utgående trafikk. Det er videre uttalt i premissene: «I og med at atkomstveien til stasjonen etter dette fører langs med og umiddebart inntil saksøktes gjenværende eiendom, vil en - iallfall ikke uvesentlig - del av trafikkstrømmen fra og til stasjonen bli ledet forbi forretningene i 1. etasje på saksøktes eiendom.» Dermed - antar kommisjonen - «er forholdet lagt til rette for en økning av kundetilgangen til forretningene», og kommisjonen har uttrykkelig anført at «reguleringen faktisk også vil resultere i en viss slik økning».

Kommisjonen mener at det på denne måte er skapt en

Side:448

særskilt fordel for den ankende parts eiendom: «Denne spesielle fordel faller ikke på de øvrige grunneiere. Fordelen er knyttet utelukkende til saksøktes eiendom og beror direkte på at det nettopp fra denne eiendom er blitt ekspropriert grunn til atkomstvei til stasjonen.»

Kommisjonen kan imidlertid umulig ha gått ut fra at den «spesielle» fordel som det således er tale om, nemlig en økning i kundetilgangen til forretninger, på grunn av det foreliggende stasjonsarrangement med atkomstvei utelukkende vil være knyttet til den ankende parts eiendom. Den samme virkning som følge av at det trafikerende publikum - som forutsatt av kommisjonen - blir «ledet» forbi eiendommen, må nødvendigvis i større eller mindre grad gjøre seg gjeldende for alle eiendommer i strøket, for så vidt de ligger slik til - i syd, sydvest eller sydøst for Ryenengen stasjon, det være ved Sandstuveien eller ved sideveier, at trafikanter foretrekker å passere forbi dem for på raskeste måte å komme til eller fra stasjonen. Sett i lys av de helt åpenbare faktiske forutsetninger som her foreligger, finner lagmannsretten derfor innledningsvis å måtte fastslå at kommisjonen i virkeligheten opererer med en nyanseforskjell. Kommisjonens antagelse av at det her er til stede en «særfordel», synes å være begrunnet i dels at den ankende parts eiendom med forretningene støter like inntil atkomstveien, og dels i at atkomstveien - som inngår som et ledd i forutsetningen om øket kundetilgang - er ekspropriert fra den ankende parts eiendom.

Lagmannsretten kan ikke være enig i at en slik fordel, om den i det hele kan være begrunnet i de faktiske forhold, er av en slik art at ekspropriatus etter den foreliggende rettspraksis plikter å tåle fradrag for den i erstatningen. Om dette spørsmål skal retten nærmere bemerke:

Skjønnskommisjonen har tydeligvis ment å ha handlet i overensstemmelse med en for lengst innarbeidet begrensning av de såkalte «særfordeler» til å gjelde slike fordeler som nettopp og utelukkende har sin årsak i at det blir tatt grunn fra ekspropriaten. Denne grunnsetning er således kommet til uttrykk i høyesterettsdommen i Rt-1912-689, hvor f. eks. tredjevoterende (som sluttet seg til førstvoterende), fremhevet at «det alene er ved at berøres af ekspropriationen, at fordelen overhodet opstaar for ekspropriatus' eiendom.» Tankegangen er i dommen blitt ytterligere understreket av justitiarius Thinn som begrenset «særfordelene» til «kun saadanne - som skjønnes at ville tilflyde hans (d.v.s. ekspropriatens) eiendom netop derved, at anlægget lægges over denne, og som altsaa ikke vilde have opstaaet, om anlægget ikke var lagt over hans grund. Der maa med andre ord, forat fradrag for fordele skal kunne finde sted, bestaa et aarsagsforhold mellem vedkommende fordele og den omstændighed, at ekspropriationen sker netop fra den eiendom, hvem de tilflyder.»

Lagmannsretten kan ikke forstå at denne grunnsetning holder stikk ved vurderingen av en fordel som den foreliggende. Etter

Side:449

en naturlig betraktning er det ikke selve atkomstveien og det forhold at det til atkomstveien er tatt grunn nettopp fra Sandstuveien nr. 46, som skaper den forutsatte fordel, - en formodet økning av kundetilgangen. Forholdet synes simpelthen å være at en økning av tilgangen av kunder i tilfelle må være begrunnet i at Ryenengen stasjon er lagt slik som den nå ligger i forhold til den ankende parts eiendom, samtidig med at det nødvendigvis må passere en del trafikanter forbi eiendommen for i det hele å komme fra eller til stasjonen på den mest lettvinte måte. Atkomstveien slik den akkurat er lagt der på grunn som er tatt fra den ankende parts eiendom, synes å være et helt underordnet moment. Den forutsatte fordel ville vært noenlunde den samme, kanskje endog større ved et noe annet stasjonsarrangement, og ved at det i tilfelle overhodet ikke hadde vært ekspropriert grunn til atkomstvei fra Sandstuveien nr. 46. Lagmannsretten nevner i denne forbindelse at man ifølge overingeniør Viks opplysninger må regne med at Ryenengen stasjon i likhet med andre stasjoner ved Lambertseterbanen vil bli omlagt til en såkalt «lukket» stasjon, når banen om noen år blir ført i tunnel i Oslo. At så vel inngangen som utgangen til stasjonen da visstnok kommer til å ligge på grunn som er tatt akkurat fra Sandustuveien 46, synes etter en naturlig betraktning å være et helt tilfeldig moment, når man skal vurdere om eiendommen har oppnådd noen «særfordel» ved at trafikantene blir «ledet» i nærheten av eiendommens forretningslokaler.

Det fremgår av premissene at skjønnskommisjonen dessuten har ment at den antatte «særfordel» faller innenfor rammen av den grunnleggende høyesterettsdom i Rt-1916-381. Lagmannsretten er uenig i dette. Retten er tvert imot av den oppfatning at det ved denne dom temmelig umiddelbart er avgjort, at en fordel som den foreliggende ikke skal komme til fradrag i erstatningen. Dommen gjaldt nettopp ekspropriasjon i forbindelse med et stasjonsområde, det samme som i dommen i Rt-1912-689, og det fremgår av premissene (side 382-383) at det overhodet ikke ble gjort noe fratrekk for «særfordeler» i erstatningen vedkommende de eksproprierte arealer, som lå i nærheten av det planlagte stasjonsområde. Av den dissenterende dommers votum (side 387) fremgår det at enkelte eiendommer i noen grad oppnådde særlige fordeler, f. eks. ved «bedre adkomst til hovedveien og dermed til bygdens gamle centrum», eller ved at eiendommen ble omdannet til «hjørnetomt». Disse mer «tilfeldige» fordeler (den dissenterende dommers karakteristikk) ble imidlertid ikke tatt i betraktning som «særfordeler» i flertallets avgjørelse. Det fremgår av førstvoterendes bemerkninger at Høyesterett må ha vært klar over at eiendommene i forskjellig grad - og som følge av bidrag av grunn - oppnådde fordeler og verdistigning ved å komme i nærheten av stasjonsområdet. At verdistigningen kan ha vært antatt begrunnet i trafikk til og fra stasjonen forbi eiendommene, må lagmannsretten gå ut fra har vært ett blant flere momenter som har gått inn i

Side:450

vurderingene. Men noen nærmere nyansering av hensyn til større eller mindre verdistigning som følge av nærmere eller fjernere beliggenhet i forhold til stasjonsområdet er blitt avvist i dommen som grunnlag for beregning av særfordeler. Lagmannsretten viser særlig til førstvoterendes uttalelser om at «ekspropriatus som enhver anden har krav paa at beholde ubeskaaret ikke blot den værdiforøkelse, der er fælles for et større distrikt som følge av, at en jernbane besluttes anlagt gjennem distriktet, men ogsaa den yderligere stigning, som bevirkes derved, at jernbanen skaper knutepunkter i distriktet navnlig omkring jernbanestationerne, hvor eiendomspriserne paa grund herav i regelen vil stige i høiere grad end i det øvrige distrikt. Her at opstille en sondring mellem de større eller mindre omraader, hvor værdistigningen ytrer sig i større eller mindre grad, forekommer mig at være ganske vilkaarlig».

Med dette stemmer det at Statsbanene, som innrømmet av ankemotpartens prosessfullmektig, etter dommen av 1916 visstnok aldri i forbindelse med sine ekspropriasjoner har påstått fradrag for en fordel som den foreliggende, til tross for at spørsmålet synes å måtte ha vært aktuelt i en rekke tilfelle hvor det er ekspropriert grunn til stasjonsområder med atkomstveier etc.

At det her ikke dreier seg om en «særfordel», men om en mer indirekte fordel som ikke kan kreves fratrukket i erstatningen, finner lagmannsretten dessuten støtte for i høyesterettsdommen i Rt-1920-57.

Lagmannsretten må derfor konkludere med at skjønnskommisjonen har lagt til grunn en feilaktig rettsanvendelse, og det foreliggende skjønn blir etter dette å oppheve for så vidt det er påanket.

Etter utfallet finner lagmannsretten at Oslo kommune må svare saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §172 første ledd, sammenholdt med §180, 2. ledd. Omkostningene settes til kr. 1000.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Skjønnet oppheves for så vidt det er påanket.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oslo kommune til A/S Ryenengen Boligbygg I 1000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Av skjønnskommisjon II's avgjørelse (høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen, formann, med skjønnsmenn):

Lagmannsrettens opphevelse og hjemvisning til ny behandling gjelder kun den del av det tidligere skjønn som fastsetter fradrag kr. 5000 i den tilkjente ulempeerstatning for særfordel som følge av påregnelig økning i kundetilgangen i forretningene i huset.

Skjønnskommisjonen bygger på følgende faktiske forhold:

I det bygg som er oppført på saksøktes eiendom, Sandstuveien 46, er der i 1. etasje 5 forretninger, 3 med atkomst fra Sandstuveien, 2 med

Side:451

inngang fra vest, altså på den mot Lambertseterbanen vendende gavlfasade.

Ved banerguleringen og ekspropriasjonen er det fra denne eiendom tatt grunn ikke bare til selve banelinjen, men også til atkomstvei opp til stasjonen for trafikk innover til byen. (Et mindre område av det eksproprierte areal går inn i atkomstveien til stasjonen for utgående trafikk.)

I og med at atkomstveien til stasjonen etter dette fører langs med og umiddelbart inntil saksøktes gjenværende eiendom, vil en - iallfall ikke uvesentlig - del av trafikkstrømmen fra og til stasjonen bli ledet forbi forretningene i 1. etasje på saksøktes eiendom.

Skjønnskommisjonen antar at dermed er forholdene lagt til rette for en økning av kundetilgangen til forretningene, og kommisjonen antar videre at reguleringen faktisk også vil resultere i en viss slik økning. I noen utstrekning vil det bero på saksøkte selv om han vil høste denne fordel, nemlig for så vidt som det står i saksøktes makt gjennom anordning av gjerde- og portarrangement samt planering av tomten henholdsvis å lette eller hemme atkomsten for publikum fra stasjonsområdet over saksøktes grunn til forretningene.

Baneanlegget og reguleringen av stasjonsområdet etablerer imidlertid en permanent faktisk situasjon, som fordi den er egnet til å øke forretningenes lønnsomhet, etter kommisjonens oppfatning må karakteriseres som en fordel for gårdselskapet som sådant, altså den saksøkte grunneier.

Denne spesielle fordel faller ikke på de øvrige grunneiere. Fordelen er knyttet utelukkende til saksøktes eiendom og beror direkte på at det nettopp fra denne eiendom er blitt ekspropriert grunn til atkomstvei til stasjonen.

Skjønnskommisjonen finner derfor at fordelen må karakteriseres som en særfordel for saksøktes eiendom.

Angående spørsmålet om hva der må ansees som gjeldende ekspropriasjonsrett i Norge med hensyn til særfordel for ekspropriaten som blir å fratrekke i ekspropriasjonserstatningen, er det i det vesentlige enighet mellom partene. Men saksøkte hevder at om skjønnskommisjonen i dette tilfelle skulle komme til at der foreligger en særfordel, er ikke denne av den art at den vil betinge fradrag. Mot dette gjør saksøkeren gjeldende at man her nettopp står overfor en typisk fradragsberettiget særfordel.

Skjønnskommisjonen mener at det etter gjeldende ekspropriasjonsrett vil være riktig å la den særfordel som her foreligger komme til fradrag i den ulempeerstatning som er tilkjent saksøkte. Det henvises for så vidt til fremstilling i Schjødts Ekspropriasjonsrett (1947) side 244 ff. og Stangs Bygningsrett side 158-159, samt til de der nevnte rettsavgjørelser, særlig høyesterettsdom i Rt-1916-381.

Med hensyn til ansettelse av denne særfordel i pengers verdi, er kommisjonen av den oppfatning at man forsiktigvis ikke bør fastsette den til et høyt beløp. Etter fornyede overveielser er kommisjonen blitt stående ved det samme beløp som man sist kom til, nemlig kr. 5000.

Saksøktes prosessfullmektig har rettet en anmodning til

Side:452

skjønnskommisjonen om samtidig med sitt skjønn å gi en anvisning om hvilke bestemte aksjonærer i det saksøkte gårdselskap som må antas å være mest begunstiget ved den særfordel det ovenfor er tatt avgjørelse om, henholdsvis hvilke aksjonærer som på grunn av sine respektive leiligheters beliggenhet antas mest skadelidende ved de forhold som har begrunnet tilkjennelsen av ulempeerstatning.

Skjønnskommisjonen anser seg hverken forpliktet eller berettiget til å etterkomme denne anmodning. Det saksøkte gårdselskap er som hjemmelsinnehaver og grunneier å betrakte som en juridisk person i og for seg, og er av skjønnskommisjonen blitt behandlet som sådan.