RG-1960-660
| Instans: | Gulating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1960-07-01 |
| Publisert: | RG-1960-660 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 1. juli 1960 i ankesak nr. 199/1959 |
| Parter: | Karl Berland (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Ingebret Ølberg (høyesterettsadvokat T. Tengs Pedersen). |
| Forfatter: | Lagdommer Kristen Syvertsen, ekstraordinær dommer, byfog Norvald Hagen, sorenskriver R. Barry Berg med domsmenn |
| Lovhenvisninger: | Vassdragsloven (1940) §36, Vassdragsloven (1940), Granneloven (1887) §12, Tvistemålsloven (1915) §180, §48 |
Karl Berland reiste sak ved Hafrsfjord herredsrett med påstand om at Ingebret Ølberg skulle kjennes uberettiget til å la kloakkvann og annet avfallsvann fra sitt gårdsbruk g.nr. 30, b.nr. 1- gå inn i kanalen som går over Berlands eiendom g.nr. 30, b.nr. 10. Videre gjorde han krav på erstatning for påstått skade som avfallsvannet hadde medført, begrenset oppad til kr. 2000. Herredsretten - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa dom den 20. juni 1959. Dommen har slik slutning:
«Ingebret Ølberg frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
De nærmere omstendigheter ved saksforholdet vil fremgå av herredsrettens dom.
Karl Berland har påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Han har for lagmannsretten ikke gjort krav på noen erstatning. Hans påstand er:
Side:661
«1. Ingebret Ølberg kjennes uberettiget til å la avfallet fra vannklosettet gå inn i kanalen som går over Karl Berlands eiendom.
2. Ingebret Ølberg kjennes uberettiget til å la avfallet fra siloen gå inn i kanalen som går over Karl Berlands eiendom.
3. Ingebret Ølberg kjennes uberettiget til å la skyllevannet gå inn i kanalen som går over Karl Berlands eiendom.
4. Ingebret Ølberg kjennes uberettiget til å la vann fra halmlutningsanlegget og annet vann som føres ut gjennom rør gå inn i kanalen som går over Karl Berlands eiendom.
5. Ingebret Ølberg tilpliktes å betale saksomkostningene.»
Ingebret Ølberg har tatt til gjenmæle og har nedlagt denne påstand:
«Herredsrettens dom stadfestes.
Karl Berland dømmes til å betale til Ingebret Ølberg saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
For lagmannsretten har partene møtt og gitt forklaring. Det er avhørt 13 vitner, av disse er 3 nye for lagmannsretten. Det er fremlagt en del nye dokumenter som retten nedenfor kommer tilbake til i den utstrekning de har betydning for resultatet. Retten er under ankeforhandlingen satt med 2 domsmenn trukket av det alminnelige utvalg. Retten har foretatt åstedsbefaring.
Den ankende part gjør gjeldende at det før kanalen ble gravet rant en liten bekk der. Denne ble benyttet til drikkevann for gårdene i den utstrekning det var nødvendig. Når Berlands besetning gikk på beite, fikk de sitt vann fra bekken. Det ble ingen forandring i så måte da kanalen ble gravet. Kanalen var en vannkilde for Berlands eiendom helt til motparten tok i bruk sitt kloakkanlegg i 1953/54. Siden har vannet vært ubrukelig som drikkevann. Den ankende har en brønn, men denne gir ikke tilstrekkelig vann i den tiden dyrene går på beite. Han må derfor kjøre vann annetsteds fra.
Det skjønn som ble avholdt den 15. april 1924 gir ikke motparten noen rett til å slippe sitt kloakkvann ut i kanalen. Når det i skjønnet er nevnt avløp for skadevann, så menes ikke med dette kloakkvann, men grunnvann fra de tilstøtende eiendommers jorder. Kanalen er et vassdrag i vassdragslovens forstand. Lovens §48 setter et absolutt forbud mot at motparten slipper kloakkvann ut i kanalen.
Det er 4 forskjellige sorter avfallsvann motparten leder ut i kanalen. Vannet fra vannklosettet går gjennom en septiktank, men denne tilfredsstiller ikke forskriftene for et slikt anlegg og er uten betydning for rensningen av vannet. Skyllevannet fra badet og klosettet passerer også septiktanken, og for dette gjelder det samme. Skyllevannet - såpevann og vaskevann - inneholder stoffer som forurenser kanalen og tilstopper utløpet av stikkrennene ned til kanalen. Vann fra motpartens siloanlegg inneholder syre som gjør at vannet i kanalen blir ubrukelig for dyr. Vannet fra halmlutningsanlegget inneholder kaustik soda, som er en meget sterk gift. Motparten har ingen rett til å slippe
Side:662
noen av disse sorter avfallsvann ut i kanalen, og for at vannet igjen skal bli brukbart som drikkevann er det nødvendig at han forbys å slippe slikt vann ut i kanalen.
Ankemotparten hevder at det før kanalen ble gravet ikke gikk noen bekk der. Kanalen ble gravet av grunneierne i fellesskap i henhold til skjønnet av 15. april 1924. Formålet med kanalen var å få avledet skadevann fra de interesserte eiendommer. Med skadevann kan ikke skjønnet mene bare dreneringsvann fra jordene, men alt skadevann fra eiendommene. Motparten har derfor etter skjønnet rett til å lede dette vann, herunder også kloakkvann, ut i kanalen. At dette ikke ble gjort før i 1950-årene, og at vannet i kanalen derfor til sine tider kan ha vært brukbart til vann til dyrene, gir ikke den ankende noen rett til å ha kanalen som vannkilde for dyrene.
For øvrig har vannet i kanalen vært forurenset fra første dag av. Det blir gjødslet på jordene helt ned til kanalen. Ankepartens dyr som beiter langs kanalen har forurenset den. Kanalen har videre hatt tilsig fra gjødselkjellere og av spillvann fra flere eiendommer. Den ankende part har forsømt vedlikeholdet av sin del av kanalen, hvilket har ført til at det er samlet opp slam som hindrer avløpet. Vannet er derfor blitt stillestående. Forholdet er i dag antagelig bedre enn tidligere på grunn av at de ovenforliggende grunneiere, Kristian Gimre og Ivar Rege har lagt kanalen gjennom sine eiendommer i lukket grøft.
Når det gjelder de forskjellige sorter avfallsvann som ankemotparten leder ut i kanalen, viser han til herredsrettens vurdering av hvilken virkning de kan ha på vannet i kanalen. Kanalen blir derfor ikke forurenset av noen betydning av dette avfallsvann.
Lagmannsretten skal bemerke at kanalen, overensstemmende med skjønnet av 15. april 1924, er anlagt for å skaffe skadevannet bort fra de interesserte eiendommer. Dette var også hensikten med den del av kanalen som Klaus Berland hadde gravet før skjønnet. Det vises til skjønnet, utdraget side 14, hvor det er anført: «- - - Klaus Berland opplyste og påviste at han med store omkostninger for et par år siden hadde gravet en kanal frem over sin eiendom så langt som han den gang fant det påkrevet for å få skadevand bort fra sin jord - - -». Med skadevann kan ikke skjønnet ha ment kloakkvann fra bebyggelsen, men bare skadelig grunnvann fra jordene. Det heter således i skjønnet: «Klaus Berland, Stangeland, tilkjennes i erstatning en gang for alle for rekvirentenes benyttelse som avløp for skadevand fra sine jorde - - -». Kanalen fører ikke vann fra noe tjern eller noen annen vannkilde. Før kanalen ble anbrakt gikk det en liten bekk gjennom det myrlendte område i bunnen av dalsøkket. Bekken var bare avløp for myrvannet. Kanalen er således en typisk dreneringskanal. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at kanalen går inn under begrepet vassdrag i vassdragslovens forstand.
Det vann som Ølberg leder ut i kanalen går gjennom en
Side:663
lukket kloakkledning. Det er vann fra et vannklosett, spillvann fra husholdningen, vann fra siloanlegget og fra halmlutningsanlegget. Alt dette vann er kloakkvann i vassdragslovens forstand, jfr. lovens §36.
Lagmannsretten forstår ikke vassdragslovens §48, punkt 1, slik at den setter noe forbud mot å slippe kloakkvann fra husholdning og gårdsbruk ut i et vassdrag. Det vises til lovkommisjonens bemerkninger, inntatt i Hugo Sørensens og Olafsens kommentarer til vassdragsloven, utg. 1951 2. Spørsmålet om en grunneier må finne seg i forurensning fra høyereliggende bebyggelse må være gjenstand for en konkret vurdering, hvor en må ta hensyn til utviklingen, og hvor begrensningen må søkes i en analogislutning fra nabolovens §12 om usedvanlige og upåregnelige ulemper, jfr. Høyesteretts dom inntatt i Rt-1937-505-509.
Kanalen begynner på Kristian Gimres eiendom, går deretter tvers over en teig tilhørende Ivar Rege og fortsetter over Berlands eiendom. Kanalen er nå lagt i lukket grøft frem til Berlands eiendom. Ølbergs kloakkledning munner ut i kanalen et stykke nede på Gimres eiendom.
Etter herredsrettens dom er det tatt en rekke prøver av vannet på forskjellige stede kanalen, således både ovenfor og nedenfor Ølbergs kloakkledning og videre nede på Berlands eiendom. Resultatet av prøvene fremgår av erklæring fra byveterinær Sigurd Ledaal av 15. juni 1960 og fra veterinær Per Hunshamar av 27. juni 1960. Hunshamars konklusjon er at vannet ovenfor Ølbergs kloakkledning både kjemisk og bakteriologisk tilfredsstiller kravene for et alminnelig godt drikkevann, mens det nedenfor er sterkt forurenset med kloakk og utjenlig som drikkevann. Ledaal konkluderer med at vannet nedenfor Ølbergs kloakkledning er sterkt forurenset og ikke anvendelig som drikkevann for mennesker eller dyr, og at vannet ovenfor heller ikke er brukbart til drikkevann for mennesker, og at det ikke kan anbefales som drikkevann for dyr. Retten bemerker at det fremgår av Ledaals erklæring at prøven ovenfor Ølbergs kloakkledning ble tatt etter sterkt regnskyll, hvilket vel kan ha hatt betydning for forurensningen.
Lagmannsretten finner etter de nevnte prøver at vannet i kanalen på Berlands eiendom er utjenlig som drikkevann for mennesker og dyr. Derimot kan man ikke fra resultatene av prøvene ovenfor Ølbergs kloakk uten videre slutte, at vannet i kanalen på Berlands eiendom uten Ølbergs kloakkvann ville være noe godt eller brukbart drikkevann, og det selv om man legger utfallet av den prøve som ble tatt av Hunshamar til grunn. Denne prøve er tatt fra en dyptliggende rørlagt drensgrøft. Den viser bare at dreneringsvannet på dette sted er tilfredsstillende drikkevann. Hvilken karakter vannet ville ha i den nedenfor liggende åpne kanal gir prøven ikke noe svar på.
Terrenget der kanalen går gjennom Berlands eiendom er ganske flatt, og det er meget lite fall for vannet på denne
Side:664
strekning. I tørre perioder vil vannføringen i kanalen, som bare får dreneringsvann fra et begrenset område, være meget liten, og vannet vil trekke meget langsomt nedover. Det blir gjødslet på jordene helt ned til kanalen på begge sider, og dette vil medføre forurensning. En viss forurensning medfører også de dyr som går på beite langs kanalen. Videre må det regnes med at kanalen får et visst tilsig fra noen av de omkringliggende eiendommers gjødselkjellere, særlig gjelder dette fra Rasmus Reimes eiendom, da en dreneringsgrøft fra denne eiendom som er lagt slik at den får tilsig fra gjødselkjelleren, er ført direkte ut i kanalen. Når en myr blir tappet ut, vil den være gjenstand for en omdannelsesprosess gjennom lengre tid, og også dette kan medføre forurensning av vannet i kanalen. Alle disse forhold tatt i betraktning finner lagmannsretten at vannet i kanalen, selv når man ser bort fra Ølbergs kloakkvann, vil være dårlig skikket som drikkevann for dyr.
Det antas at Berland med forholdsvis rimelige omkostninger vil kunne skaffe tilstrekkelig drikkevann til dyrene i sommerhalvåret på annen måte. Han kan utvide og utdype den brønn han allerede har. Han kan også anlegge ny brønn på beiteområdet. Det må antas at det her er flere steder hvor man ved å grave brønn kan få sikkert og godt vann. Berland kunne da lukke kanalen, slik som de ovenforliggende grunneiere har gjort. Han ville da innvinne ikke lite jord for sin eiendom, og driften ville bli lettere ved at jordene ikke ble oppdelt. Han ville også slippe vedlikeholdet av kanalen, som hvis det skal utføres ordentlig, krever ikke så lite arbeid. Ved en riktig anlagt lukket grøft ville han også kunne få en bedre drenering av jorden enn nå er tilfelle. En slik grøft må det antas at også de ovenforliggende grunneiere ville være interessert i. Hvis Berland gikk til lukking av kanalen, ville han få et engangs utlegg, men i det lange løp ville han tjene på det.
Slikt siloanlegg og halmlutningsanlegg som Ølberg har tatt i bruk, er noe som hører med til moderne gårdsbruk, og som for øvrig er vanlig på gårdene i dette distrikt. Vannklosett og kloakk fra våningshus er også noe som i årenes løp er blitt mer alminnelig også på landsbygden, og som det må være ønskelig å få der det kan skaffes avløp for kloakkvannet. Etter åstedsbefaringen finner retten at det praktisk vil være meget vanskelig for Ølberg å lede kloakkvannet noe annet sted. Det er sannsynlig at Ølberg ville kunne oppnå en bedre rensning av kloakkvannet ved et bedre septikanlegg og en bedre rensekum, men i alle tilfelle antas det at vannet i kanalen neppe ville være brukbart som drikkevann for dyrene når kloakkvannet ledes ut i kanalen.
Ved avgjørelsen av om Ølberg skal forbys å lede kloakkvannet ut i kanalen, må det tas hensyn til at vannet herved blir forurenset slik at det blir ubrukelig som drikkevann, på den annen side til at vannet i kanalen, selv uten Ølbergs kloakkvann, ville være dårlig skikket til drikkevann for dyr i beitetiden. Videre vil Berland med forholdsvis små omkostninger på annen
Side:665
måte kunne skaffe seg godt drikkevann. Dessuten gis det neppe noen annen praktisk mulig løsning for kloakkvannet fra Ølbergs eiendom. Utviklingen har medført at en slik dreneringskanal som det her dreier seg om, ikke lenger bør opprettholdes som drikkevannskilde. Det rasjonelle også for Berland vil være å lukke kanalen.
Etter det foran anførte er retten kommet til at de ulemper som blir påført Berlands eiendom ved at kloakkvannet fra Ølbergs eiendom ledes ut i kanalen, er en naturlig følge av utviklingen og ikke kan karakteriseres som usedvanlige eller upåregnelige.
Herredsrettens dom blir å stadfeste.
Karl Berland har anket forgjeves, og bør overensstemmende med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd, betale motparten saksomkostninger for lagmannsretten. De settes til kr. 1800. Retten finner ikke grunn til å gjøre noen forandring i herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Karl Berland til Ingebret Ølberg kr. 1800 - ett tusen åtte hundre kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.