RG-1961-42

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1960-08-31
Publisert:	RG-1961-42
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 31. august 1960 i ankesak nr 58/1959:
Parter:	Forsikrings-Aktieselskabet Norden (høyesterettsadvokat Harald Børresen). mot 1. Reidar Lauritzen, 2. Georg Gulliksen (høyesterettsadvokat Rolf Buøen).
Forfatter:	Lagdommerne Kaare Westad, Knut Løken, hjelpedommer Reidar H. Andersen. 21-2
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 3-, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Motorvognloven (1926) §1, §30, Motorvognloven (1926), Forsikringsavtaleloven (1930) §25

På riksvei 40, den sørlandske hovedvei, ved Kjeldås i Sande kolliderte den 22. juni 1957 ved 7-7.30-tiden personbil F-194, eier A/S Buskerud Papirfabrikk, Drammen, ført av fabrikkens driftsbestyrer, Odd Sverre Wessel Langum, Drammen, og en Ferguson traktor tilhørende gårdbruker Reidar Lauritzen, Sande, og kjørt av dennes svigerfar, Georg Gulliksen, Sande. Gulliksen falt av traktoren, brakk kjeven og høyre arm samt skadet høyre skulder. Han ble kjørt til Drammen sykehus, senere til Ullevål sykehus, hvor han lå nær på 3 uker. Også bilen ble skadet.

Traktoren var ikke registrert, og det var ikke tegnet ansvarsforsikring for den. Bilen var kaskoforsikret i Forsikrings-Aktieselskabet Norden, som krevet sitt utlegg dekket av Lauritzen og Gulliksen. Begge avslo å betale, idet de benektet erstatningsansvar.

Forsikrings-Aktieselskabet Norden anla sak ved Holmestrand herredsrett mot Lauritzen og Gulliksen med påstand om at de dømmes til in solidum å betale selskapet kr. 12 406,74 (feil for kr. 11 406,74) med renter. Av påstandsbeløpet gjaldt kr. 8931,74 selskapets utlegg som kaskoassurandør, resten bileierens oppgitte tap. Lauritzen og Gulliksen påsto seg frifunnet.

Holmestrand herredsrett - sorenskriveren som enedommer - avsa den 19. januar 1959 dom med slik domsslutning:

«Reidar Lauritzen og Georg Gulliksen frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten vises til domsgrunnene.

Forsikrings-Aktieselskabet Norden (senere kalt Norden) har med høyesterettsadvokat Harald Børresen, Oslo, som prosessfullmektig i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder dommen i sin helhet. Selskapet mener at herredsretten har vurdert bevisene feil og lagt til grunn en uriktig rettsoppfatning, når den ikke har funnet så vel traktorens eier som fører ansvarlig for de økonomiske følger av kollisjonen. Det har i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler og rettslige synspunkter som for herredsretten.

Hva angår hendelsesforløpet fremholder Norden at det på vesentlige punkter var annerledes enn herredsretten har lagt til grunn. Bilførerens opptreden var ikke slik det er referert i dommen.

Side:43

Det er f. eks. ikke riktig at han «hadde satt bremsene i for fullt, da han på 10-15 meters avstand forsto at forbikjøringen ikke ville lykkes». Bråbremsingen skjedde lenger unna. Selskapet står uforstående overfor at herredsretten på grunnlag av bilførerens forklaring har lagt til grunn, at han så å si fra han fikk øye på traktoren har regnet med den manøvrering som fant sted fra dens side, og at det ikke var noen overraskelse for ham at traktoren skulle over riksveien for å komme inn på gårdsveien. Noen forbikjøringssituasjon, slik herredsretten er kommet til, forelå ikke, og det er således ikke riktig å bringe inn bestemmelsene i trafikkreglenes §15 ved vurderingen av de 2 føreres forhold. Norden fastholder at bilføreren er uten skyld i sammenstøtet. Skylden ligger hos traktorføreren som opptrådte grovt uaktsomt. Han overtrådte flere av trafikkreglenes bestemmelser, således vikepliktbestemmelsen i §16 nr. 2.

Norden har under ankeforhandlingen lagt ned denne påstand:

«Gårdbruker Reidar Lauritzen og Georg Gulliksen dømmes til in solidum å betale til Forsikrings-Aktieselskabet Norden kr. 11 406,74 med renter fra 18. februar 1958, samt sakens omkostninger for begge retter.»

Reidar Lauritzen og Georg Gulliksen, som ved overrettssakfører (nå høyesterettsadvokat) Rolf Buøen, Drammen, har tatt til gjenmæle mot anken, mener at herredsrettens dom er riktig, bortsett fra at Norden skulle vært tilpliktet å betale saksomkostninger. Det burde iallfall vært tilkjent Lauritzen saksomkostninger, idet det, uten hensyn til hvordan man ser på Gulliksens forhold som fører av traktoren, ikke er grunnlag for erstatningsansvar for Lauritzen.

Ankemotpartene hevder at biliøreren har holdt en etter forholdene for stor fart. Som lokalkjent måtte han regne med at traktoren, satt i bevegelse fra melkerampen, skulle krysse riksveien mot gårdsveien. Han avpasset ikke i tide sin kjøring etter dette. Han må ha ment at han på grunn av bilens fart skulle rekke å komme forbi traktoren til venstre. Da han ble klar over at dette ikke lot seg gjøre, var det, med den fart han hadde, for sent å reagere til at sammenstøt kunne unngåes. Hadde han holdt forsvarlig fart, ville kollisjon vært unngått, iallfall ville skaden på bilen blitt liten ved et eventuelt sammenstøt. Det er således under enhver omstendighet bilføreren som er skyld i den store skade bilen fikk.

Etter ankemotpartenes mening er Gulliksen uten skyld i ulykken. Subsidiært hevdes det at hvis det skulle være noe å bebreide ham ved anledningen, er hans forgåelse iallfall forsvinnende liten i forhold til bilførerens. Gulliksen har under ingen omstendighet vist grov uaktsomhet, som hevdes å være et vilkår for erstatningsplikt i dette tilfelle.

Ankemotpartene som for øvrig i alt vesentlig har gjort gjeldende det samme som for herredsretten, har lagt ned denne påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

Side:44

2. Den ankende part dømmes til å betale Reidar Lauritzen og Georg Gulliksen saksomkostninger såvel for herreds- som lagmannsrett.»

Under ankeforhandlingen er partsforklaringer gitt av Reidar Lauritzen og Georg Gulliksen, men ikke av noen representant for Norden. Det er avhørt de samme 7 vitner som for herredsretten. Dokumentasjon er foretatt som rettsboken viser.

Retten har foretatt åstedsbefaring sammen med ankemotpartene, prosessfullmektigene samt 2., 5., 6. og 7. vitne. Herunder ga partene og vitnene supplerende forklaringer i forbindelse med påvisninger.

Lagmannsretten skal bemerke:

I likhet med herredsretten finner lagmannsretten at gårdsveien fra Lauritzens eiendom til riksveien er en privat vei ikke åpen for alminnelig ferdsel, og at dens utmunning i riksveien derfor ikke er veikryss i trafikkreglenes forstand, jfr. reglenes §1 nr. 1 og 4. Herom er det for øvrig nå enighet mellom partene.

Lauritzen hadde hatt traktoren i vel 2 år da ulykken skjedde. I den tiden hadde Gulliksen kjørt den meget under arbeid på gården. Han hadde brukt den på riksveien til en tur til området ved Skoger stasjon for å kjøpe tobakk, en strekning på 2 km en vei. Det var lenge før ulykkesdagen. Ellers hadde han før denne dag vært på riksveien med den en gang, nemlig dagen forut og i samme ærend som da ulykken hendte. Han hadde ikke førerkort for traktor.

Som nevnt av herredsretten forbød Lauritzen Gulliksen å komme på riksveien med traktoren. Det skjedde 21. juni 1957 etterat Gulliksen uten hans vitende hadde brukt den til kjøring av melken til lasterampen. Han tok da, som han sier, Gulliksen i skole og nektet ham i det hele tatt å bruke traktoren på vei. Han satte forbudet på grunn av Gulliksens alder og helbred og fordi trafikken på riksvei 40 er meget stor, særlig fra St. Hans og utover. Han ble dagen etter ikke oppmerksom på Gulliksens kjøring tidsnok til å kunne stoppe ham.

Både for parters og vitners vedkommende er forklaringene for lagmannsretten om hendelsesforløpet til dels annerledes enn gjengitt i herredsrettsdommen av forklaringene den gang.

Etter bevisførselen for lagmannsretten legger man til grunn at traktoren under avlessing av melkespannene sto, vendt nordover, like inn til melkerampen og med bakre del langs den. Traktoren hadde omkring halvparten av sin bredde på betongdekket, dvs. den sto ca. 80 cm inne på betongbanen. Motoren var i gang. Gulliksen steg opp på traktoren fra dens venstre side. Han har forklart at han, etter å ha tatt plass på setet så seg bakover. Han så ikke noen trafikk på riksveien bak seg, rakte venstre hånd ut og satte traktoren i bevegelse. Under åstedsbefaringen ble det konstatert at det fra melkerampen er utmerket oversikt sørover riksveien i en lengde av ca. 200 meter. Gulliksen kjørte på 3. gir, først et par meter frem eller muligens i en spiss vinkel inn på kjørebanen, hvorved han fikk traktoren klar av

Side:45

rampen. Han svingte så til venstre mot gårdsveien. Han hverken så sørover riksveien eller ga tegn med armen før han svingte mot gårdsveien, heller ikke senere under kjøringen.

Lagmannsretten må etter det foreliggende gå ut fra at kollisjonen skjedde da traktorens forhjul var kommet omtrent midt i venstre kjørefelt på riksveien sett nordover, med andre ord etterat traktoren var kjørt ca. 8-9 meter. Det antas at dens gjennomsnittsfart har vært under 10 km/t. En hastighet på 10 km pr. time gir en kjørelengde på omkring 2 1/2 meter pr. sekund. Kollisjonen finnes etter dette å ha inntruff et mellom 4 og 5 sekunder etterat Gulliksen satte traktoren i gang, og mellom 2 og 3 sekunder etterat hans påbegynte svingning mot gårdsveien kunne være synbar for andre trafikanter. Som nevnt er riksveien fra melkerampen godt oversiktlig sørover ca. 200 meter. En bil som holder lovens maksimumsfart, hvilket på denne strekning er tillatt, kjører ca. 20 meter i sekundet. Føreren av F-bilen har også for lagmannsretten forklart at han kom kjørende med en fart på 60-70 km pr. time. Hans opplysning herom støttes, foruten av de 2 passasjerene i bilen, av Arne Bamrud (5. vitne), som på sykkel passerte bilen ca. 75 meter sør for melkerampen og har gitt uttrykk for at han ikke merket noe spesielt ved hastigheten. Lagmannsretten finner heller ikke i bremsesporenes lengde eller i kollisjonsresultatet de skader bilen fikk, å kunne se noe bevis for at bilens fart har ligget over hastighetsgrensen. Idet man således holder seg til at bilen er kommet med lovlig fart, har den ut fra en kjørelengde på ca. 20 meter pr. sekund vært synlig fra det sted hvor Gulliksen var i omlag 10 sekunder før kollisjonen. Det vil igjen si at bilen allerede har vært synbar fra dette sted i 5-6 sekunder før Gulliksen startet fra melkerampen.

Gulliksen må etter dette, om han før han startet fra rampen så etter bakenfra kommende trafikk uten å se noen bil, ha vært meget lite aktpågivende. Han hadde alminnelig godt syn.

Også for lagmannsretten har Lauritzen forklart at han så Gulliksen gi tegn med armen, mens både bilføreren og passasjerene i bilen benekter å ha sett dette. Selv om tegn ble gitt, er det på det rene at det skjedde i forbindelse med igangsetting av traktoren fra melkerampen. Tegn pliktes da gitt, jfr. trafikkreglenes §18 nr. 2, litra C, men tegnet betyr ikke annet og mer enn at kjøretøyet vil bli satt igang fra kanten av kjørebanen for innkjøring i denne. Etter trafikkreglenes §18 nr. 3 fritar slik tegngiving ikke en kjører for plikten til fullt ut å vise den i reglenes §3 påbudte varsomhet og hensynsfullhet, også overfor den trafikk som kommer bakfra. Men hadde det vært tale om en fortsatt kjøring fra Gulliksens side i høyre kjørefelt på riksveien, ville det overhodet ikke oppstått noen situasjon. Bilføreren ville ha kunnet foreta en regulær forbikjøring av ham, uten å komme i veien hverken for ham eller andre. Fra melkerampen er riksveien godt oversiktlig nordover ca. 300 meter, og det er på det rene at kjørebanen var fri på hele denne strekning.

Side:46

Trafikkreglenes §16 nr. 2 fastsetter vikeplikt for andre kjørende for den som kjører ut fra veikant. Bestemmelsen må forståes slik at den etablerer vikeplikt også for kjøretøyer bakfra, jfr. kjennelse av Høyesterett i Rt-1959-159, og lagmannsretten finner etter det foran uttalte at Gulliksen opptrådte i strid med bestemmelsen. Det sier seg selv at det er særlig viktig å vise forsiktighet ved utkjøring på forkjørsvei, hva den sørlandske hovedvei er. Gulliksen er sterkt å bebreide at han bega seg ut i kjørebanen med traktoren før banen var fri, og det uten hensyn til om tegn var gitt. Hans forhold under den videre kjøring gir grunn til enda sterkere kritikk. Det kreves den største påpasselighet av en som vil kjøre over den sørlandske hovedvei slik Gulliksen gjorde. Denne riksveien er ganske sterkt beferdet også på den tid av dagen det her er tale om. Trafikkreglenes §9 nr. 3 bestemmer at en under kjøringen skal holde øye med den øvrige trafikk, herunder også trafikk bak kjøretøyet. Ved svingning over en riksvei som denne vil det i høy grad være påkrevet også å ha sin oppmerksomhet henvendt på biler bakfra. Gulliksen hadde bodd på gården Berg i en rekke år og hadde, etter hva han har opplyst, kjørt meget med hest på riksveien. Han var således vel kjent med trafikkforholdene der og hadde all oppfordring til å vise varsomhet. Han kan ikke høres med at det var tilstrekkelig med det han sier han foretok før han satte traktoren i bevegelse, og det må betegnes som høyst uforsvarlig av ham senere å unnlate å se etter om det kom noen bil bak ham. Enn mer å kritisere blir han fordi han, tross alminnelig god hørsel, ikke har hørt det første signal som bilføreren ga med hornet, jfr. nedenfor. Hvis forklaringen på hans opptreden ligger i at han har hatt sin oppmerksomhet rettet mot trafikk nordfra, er dette iallfall noe han ikke hadde rett til. Han har opptrådt uhyre skjødesløst, og hans handlemåte må etter lagmannsrettens mening sies å ha vært grov uaktsom.

Som før sagt finnes det ikke godtgjort at bilen har holdt ulovlig fart.

Etter bevisførselen for lagmannsretten legger man til grunn at bilføreren, Langum, så traktoren ved melkerampen på ca. 200 meters avstand. Den sto stille. Traktorføreren sto med ansiktet mot bilen og gikk opp på traktoren. Oppmerksom på denne legger Langum bilen over til venstre. Like etterat bilen har passert syklisten, trolig 60-65 meter fra rampen, ser han traktoren bevege seg fremover og gir signal med hornet. Signalet var et varsel for forbikjøring. Kjøringen av traktoren fra først av kunne på ingen måte fortone seg for Langum som noe alarmerende, som et faremoment i trafikken. Kjørebanen var som nevnt fri flere hundre meter nord for melkerampen. Etter lagmannsrettens mening forelå det på dette tidspunkt ikke noe grunnlag for Langum for å tro at traktorføreren aktet seg over riksveien mot gårdsveien.

Da traktorføreren begynte svingningen mot gårdsveien, antas bilen å ha vært 35-40 meter unna. Etter det fremkomne må

Side:47

det være berettiget å gå ut fra at Langum iakttok svingningen så snart det var mulig og reagerte med det samme han skjønte hvor traktoren skulle. Han ga kraftig signal med hornet, bråbremset og la bilen ytterligere ut til venstre. Hensyn tatt både til den sannsynlige reaksjonstid hos bilføreren og til at bremsen har en viss dødgang, regner man med at bilen har rullet 15-20 meter fra det sted han ble klar over situasjonen til hjulene låste seg. Etter skissen opptatt av lensmannsbetjent Erland Gulliksrud (1. vitne) på grunnlag av mål tatt på stedet samme morgen, var det spor i 8 meters lengde etter bremsing med låste hjul. Bremsesporet, som må antas å skrive seg fra bilens høyrehjul, gikk ifølge skissen i skrå retning fra omtrent midt i kjørebanen til ca. 1 meter inn for betongdekkets venstre kant. Det sluttet ca. 10 meter fra kollisjonsstedet. To vitner som kom til stede ut på formiddagen, har gitt forklaringer om bremsespor som avviker fra det skissen viser, og som skissetegneren har bekreftet riktigheten av for lagmannsretten. De 2 vitners forklaringer faller heller ikke helt sammen, og lagmannsretten holder seg til skissen. Langum slapp ikke bremsen der han sluttet bråbremsningen, men slakket noe på bremsen for å få styring på bilen under den videre kjøring. På skissen er bare inntegnet bremsespor avsatt av låste hjul, men det må etter det foreliggende ansees på det rene at det også var spor etter bremsning videre fremover. Under sammenstøtet var bilens venstrehjul utenfor kjørebanen, på grusdekket utfor denne.

Lagmannsretten finner ikke at Langum er noe å bebreide for sin kjøring forut for det tidspunkt da han ble klar over at traktorføreren aktet å kjøre over riksveien, og derved fikk impuls til reaksjon. Det kan ikke være noe å si på at han inntil da ikke saktnet farten. Han måtte ha lov til å gå ut fra at traktorføreren ikke ville ta over veien uten å se etter om det kom bil bakfra. Til dette kommer at Langum i god tid hadde gitt signal.

Som nevnt finner lagmannsretten ikke at Langum har vist mangel på oppmerksomhet eller har reagert for sent i den situasjon som oppsto ved traktorførerens svingning over riksveien mot gårdsveien. Spørsmålet blir så om han er noe å legge til last for den måte han reagerte på. Det må antas at på tidspunktet for reaksjonen var traktoren ikke kommet til midten av kjørebanen med forhjulene. Langum måtte etter lagmannsrettens mening ha all grunn til å gå ut fra, ikke minst etter det signal han hadde gitt, at traktoren ville stoppe, hva det ikke kan være tvil om han kunne ha gjort. At traktoren ville fortsette over riksveien var noe så usannsynlig at Langum ikke kunne regne med og innrette seg etter det. Det var derfor en naturlig og riktig manøvrering fra Langums side å kjøre bilen over til venstre for å forsøke å unngå kollisjon. Det er uten enhver betydning for bedømmelsen av hans opptreden at det senere viste seg at han ville ha kunnet komme klar traktoren ved å kjøre i høyre kjørefelt. Hadde traktorføreren forholdt seg korrekt, dvs. stoppet,

Side:48

ville kollisjon ikke vært til å unngå om Langum hadde holdt seg på høyre side av kjørebanen.

Bilens bremser var etter det opplyste i orden, og lagmannsretten finner ikke at det kan rettes noen bebreidelse mot Langum for måten han bremset på. Det er etter rettens mening forståelig at han i den foreliggende situasjon fant å måtte få styring på bilen igjen og derfor slakket noe på bremsen.

Etter lagmannsrettens oppfatning ligger skylden for kollisjonen hos Gulliksen, som var den som ved sin uforsvarlige kjøring skapte den situasjon som ledet til sammenstøtet. Langum finnes ikke å ha tilsidesatt sin aktsomhetsplikt. Det må antas at han, stillet overfor en meget vanskelig situasjon, har reagert omtrent momentant og på en fullt forsvarlig måte. Han har etter rettens mening under de foreliggende forhold ikke hatt mulighet for å avverge ulykken. Begge kjøretøyer var i fart da kollisjonen skjedde, bilen med større hastighet enn traktoren. Man nevner i anledning av prosedyren for lagmannsretten, at man ved bedømmelsen av hvem av førerne som er skyld i ulykken og skaden, ikke finner å kunne bygge noe avgjørende hverken på dette forhold eller på måten som kjøretøyene støtte sammen på.

Når det gjelder spørsmålet om traktoren var registreringspliktig, jfr. motorvognlovens §1 tredje ledd og motorvognforskriftenes §13 1 første ledd, er for det første å si at det er ingen tvil om at Lauritzen hadde kjøpt traktoren og laget trebrettet til gårdsbruket. Gården er på 63 mål, som er ett samlet areal. Ved siden av å drive gården, som har noe skog, fra Lauritzen hatt tømmerkjøring for andre. Før han anskaffet traktoren var det 2 hester på gården. Senere har han hatt 1 hest.

Traktoren ble anvendt i gårdsarbeidet, også med brettet påsatt. Det er på det rene at den også var brukt til transport på offentlig vei. Om dette er det, utenom det som er nevnt foran, opplyst, at Lauritzen selv en gang iblant har brukt traktoren til å kjøre melken til rampen på rikveien. Det var som regel han som hadde melkekjøringen som foregikk hver morgen. Han har om bruken av traktoren til dette formål forklart at det dreiet seg om dager hvor traktoren var i bruk på gården allerede fra morgenen av, da det ble funnet mest praktisk å frakte melkespannene på den. Man har ikke noe sikkert holdepunkt for hvorvidt det skjedde ofte eller bare sjelden. Ingen utenom Lauritzen og Gulliksen har gitt forklaringer til belysning av dette. De har begge forklart at for den alt overveiende del ble melken kjørt med hest eller håndkjerre. I denne forbindelse er fremhevet at gårdsveien ikke har noen helning. Lauritzen har fremholdt at han ikke hadde brukt traktoren til annen kjøring på offentlig vei. Ifølge Lauritzen ble drivstoff til traktoren hentet med hest eller på sykkel.

Etter dette finner lagmannsretten ikke bevist at den kjøring som hadde funnet sted var et ledd i en mer fast og varig bruk av traktoren som transportmiddel på offentlig vei, og anser

Side:49

det ikke godtgjort at den har vært anvendt til transport på offentlig vei «gjennom lengre tidsrom». Man må derfor, i likhet med herredsretten, se det slik at traktoren ikke var registreringspliktig etter motorvognforskriftenes §13 I første ledd og således ikke går inn under motorvognloven.

Med det syn lagmannsretten har på Gulliksens og Langums forhold ved anledningen, vil Gulliksen bli erstatningspliktig. Det blir unødvendig for retten å komme nærmere inn på det omtvistede spørsmål, ennå ikke løst i norsk rett, hverken i lov eller i rettspraksis, om erstatningsansvar for ham for den voldte skade på bilen ville ha foreligget hvis han hadde vist en uaktsomhet som ikke var grov, jfr. bestemmelsen om egen skyld i motorvognlovens §30 annet ledd. Vilkårene etter forsikringsavtalelovens §25 første ledd for nedsettelse eller bortfall av hans ansvar foreligger ikke.

Med hensyn til spørsmålet om ansvar for Lauritzen som eier av traktoren, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten. Traktoren kan som nevnt ikke regnes som motorvogn i motorvognlovens forstand, og noe ansvar for ham kan således ikke utledes av bestemmelsene i denne lov. Heller ikke for lagmannsretten har Norden påberopt N. L. 3-21-2 som ansvarsgrunnlag. Spørsmålet blir da om ansvar, slik Norden hevder, påhviler ham på objektivt grunnlag etter reglene for ansvar ved farlig bedrift. Man mener at disse regler ikke passer i et tilfelle som dette. Ethvert transportmiddel brukt på offentlig vei er i en viss forstand farlig for sine omgivelser, men faren er høyst forskjellig hos de forskjellige kjøretøyer. Når som her en traktor og en bil er kommet i kollisjon med hverandre, må den grad av fare som traktoren representerer, kunne sies å være betydelig mindre enn den bilen representerer. Lagmannsretten finner at det i dette tilfelle ikke har foreligget noe særpreget risikomoment som kan lede til erstatningsansvar for Lauritzen på objektivt grunnlag. Man nevner, utenom det som for så vidt er sagt om selve bruken av traktoren, at det ikke er fremkommet noe om teknisk svikt eller feil i det hele tatt ved traktoren. Kollisjonen skyldtes ene og alene grov aktløs kjøring av Gulliksen, som for øvrig som nevnt brukte traktoren på offentlig vei tross Lauritzen hadde forbudt ham å gjøre det.

Etter dette vil herredsrettens dom bli stadfestet for så vidt angår frifinnelsen av Lauritzen.

Når det gjelder størrelsen av erstatningskravet, er det ikke reist noen innsigelse mot Nordens oppgitte utlegg som kaskoassurandør, kr. 8931,74.

Den første av ankemotpartenes innsigelser mot kravet ellers, nemlig at det ved saksanlegget ikke forelå transport til Norden av A/S Buskerud Papirfabrikks krav, og at dette derfor ikke kunne tas med i nærværende sak, kan etter lagmannsrettens mening ikke føre frem. Både i forliksklagen og stevningen heter det at fabrikken «har bedt sitt forsikringsselskap (saksøkeren) medta sin økonomiske skade i erstatningskravet». Riktignok kan

Side:50

det sies at ordene som er brukt trekker i retning av at kravet ikke var overdradd, men man må gå ut fra at forholdet i virkeligheten var at kravet var tiltransportert Norden. Kjent med innvendingen, fremsatt i tilsvaret, at selskapet ikke var rett saksøker for denne del av kravet, ble skriftlig transporterklæring (udatert) fremlagt.

Av denne del av kravet, kr. 2475, gjelder kr. 2375 godtgjørelse for avsavn av bilen, resten selvassurandørutlegget i forbindelse med reparasjonen av den. Avsavnsbeløpet fremkommer etter kr. 25 pr. dag i 95 dager. Et dagsbeløp på kr. 25 er oppgitt å være det som vanligvis tilståes for avsavn av bedriftsbiler. Fra Nordens side er fremhevet at det ikke er gjort krav på erstatning for verdiforringelse av bilen, som bare var 1 år.

Lagmannsretten nevner at ulykkesdagen kom Langum kjørende fra sitt landsted, en kjøring som således ikke har noe med forretningsvirksomheten å gjøre. Det er fremholdt at bilen var anskaffet av fabrikken i næringsøyemed, men det er ikke gitt nærmere opplysninger om bruk av den som forretningsbil. Om bilen ble benyttet i forretningsanliggender, er det iallfall ikke fremkommet noe om ulemper og tap påført fabrikken på grunn av at den var ute av drift. Det foreligger således f. eks. ikke noe om at fabrikken måtte leie bil eller bruke drosje til det som bilen var bestemt for. Avsavnskravet ansees etter dette ikke legitimert.

Selvassurandørutlegget, kr. 100, må bli å erstatte.

Etter foranstående vil Gulliksen bli tilpliktet å betale Norden kr. 9031,74.

Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.

Etter å ha fått medhold for herredsretten har Gulliksen hatt fyldestgjørende grunn til å ta til gjenmæle for lagmannsretten. For øvrig har Norden for erstatningsbeløpets vedkommende ikke helt vunnet frem med anken i forhold til ham. I medhold av tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd og §174 første ledd, vil Gulliksen derfor ikke bli tilpliktet å betale saksomkostninger.

I forhold til Lauritzen har anken vært forgjeves, og man finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som kan bevirke at Norden fritas for plikten til å erstatte ham sakens omkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålslovens §180, 1. ledd. Da spørsmalet om ansvar for Lauritzen bare har utgjort en mindre del av saken for lagmannsretten, settes omkostningene som tilkjennes ham til kr. 400.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Georg Gulliksen betaler til Forsikrings-Aktieselskabet Norden 9031,74 - nitusenogtrettien 74/100 - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 18. februar 1958 til betaling skjer.

2. For øvrig stadfestes Holmestrand herredsretts dom av 19. januar 1959.

Side:51

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler ForsikringsAktieselskabet Norden 400 - firehundre - kroner til Reidar Lauritzen.

4. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten.

5. Oppfyllelsesfristen for de under nr. 1 og 3 nevnte ytelser er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.