RG-1961-675

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1961-03-20
Publisert:	RG-1961-675
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 20. mars 1961 i ankesak nr. 32/1960
Parter:	1. Hagen Sportsforretning A/S' konkursbo 2. H. Ant. Nilsen A/S' konkursbo (høyesterettsadvokat Nils Finn Simonsen og overrettssakfører Ragnar Paldan) mot 1. Forsikrings-A/S Norvegia m.fl., 2. Forsikringsselskapet Storebrand m.fl. (høyesterettsadvokat Knut Blom).
Forfatter:	Lagdommerne Th. Sverdrup-Thygeson, Gunder Egge, tilkalt dommer, sorenskriver Sig. Jensen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §187, §272, Tvistemålsloven (1915) §151, §172, §180, §98, Forsikringsavtaleloven (1930) §19, §34, §51, Forsikringsavtaleloven (1930)

Ved brann i lagerlokaler på Ljansbruket 10. august 1955 ble betydelige mengder av varer m.v. tilhørende Hagens Sportsforretning A/S og H. Ant. Nilsen A/S ødelagt. Varene m.v. var ved diverse poliser forsikret i to grupper av forsikringsselskaper,

Side:676

henholdsvis Forsikrings-A/S Norvegia m.fl. (i alt 15 forsikringsselskaper) og Storebrand m.fl. (i alt 19 selskaper). Skadeoppgaver som etter brannen ble satt opp for de to sikrede selskapene av Hans Ant. Nilsen jr. og Trygve Lund, viste seg på flere punkter å være uriktige, og Nilsen jr. og Lund ble ved Eidsivating lagmannsretts dom av 22. september 1956 straffedømt for forsikringsbedrageri og dokumentfalsk (strl. §272 første ledd §2. punktum og 187, 1. punktum) til fengsel i henholdsvis 2 og 1 år. Som følge av den foreliggende svik i forbindelse med skadeoppgjørene har forsikringsselskapene under henvisning til polisevilkårene (de alminnelige brannforsikringsvilkår av 1949 §15) nektet å utbetale erstatninger, og Hagens Sportsforretning A/S, dets konkursbo, og H. Ant. Nilsen A/S, dets konkursbo, har ved stevninger av henholdsvis 2. mai 1957 og 3. mai 1958 anlagt saker ved Oslo byrett mot forsikringsselskapene. Den første av sakene ble reist med krav om fullbyrdelsesdom, men pådømmelsen av saken ble av byretten besluttet delt, slik at avgjørelsen av erstatningskravets omfang ble utsatt, jfr. tvistemålslovens §151. Den andre av sakene er anlagt som fastsettelsessøksmål. Byretten har truffet beslutning om forening av sakene til felles behandling i medhold av tvistemålslovens §98. Byretten avsa dom i sakene 3. juli 1959 med denne domsslutning:

«De saksøkte frifinnes i begge saker for erstatningsplikt etter de foreliggende poliser.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet fremgår for øvrig av byrettens domsgrunner.

Hagens Sportsforretning A/S' konkursbo (I) og H. Ant. Nilsen A/S' konkursbo (II) har påanket byrettens dom til lagmannsretten. Det er nedlagt disse påstander:

I.

«1. De saksøkte selskaper ansees forpliktet til i henhold til police nr. N.V. 550906 - pro rata å erstatte de økonomiske tap som Hagens Sportsforretning A/S - nå dets konkursbo, faktisk har lidt ved brannen på Ljansbruket den 10. august 1955 og uten fradrag av selskapets utgifter til undersøkelser o. 1. i forbindelse med skadeoppgjøret.

2. De saksøkte dømmes in solidum å betale sakens omkostninger for begge retter.»

II.

«1. Ankemotpartene ansees forpliktet til i henhold til polise nr. 6020472, nr. 6035119, nr. 6055830, nr. 6056412 og nr. 6014189 pro rata å erstatte det økonomiske tap som H. Ant. Nilsen A/S, nå dets konkursbo, faktisk har lidt ved brannen 10. august 1955 og uten fradrag av ankemotpartenes utgifter til undersøkelser o.l. i forbindelse med skadeoppgjøret.

2. Ankemotpartene dømmes til in solidum å betale sakens omkostninger for begge retter.»

Anførslene er på vesentlige punkter felles for de to ankende parter og de samme som for byretten:

Side:677

Det bestrides ikke at Nilsen jr. og Lund har gjort seg skyldig i svik ved utarbeidelsen av skadeoppgavene, men det hevdes at det under de foreliggende omstendigheter vil være urimelig og uriktig - som antatt av byretten - å foreta noen identifikasjon med de to sikrede aksjeselskapene. Skal §15 i forsikringsvilkårene overhodet få anvendelse overfor aksjeselskaper, er det ikke tilstrekkelig at disponenten (for H. Ant. Nilsen A/S' vedkommende også styremedlemmet Lund) har gjort seg skyldig i et svikaktig forhold. Både Hagens Sportsforretning A/S og H. Ant. Nilsen A/S har vært reelle aksjeselskaper med fremtredende og selvstendige aksjonærinteresser ved siden av Nilsen jr.s. Forsikringsselskapene har gått uformelt frem når de har slått seg til ro med skadeoppgaver som alene var undertegnet av Nilsen jr., og selskapene må iallfall finne seg i ikke å kunne påberope svikbestemmelsen når de har unnlatt å søke kontakt med styrene i de sikrede selskaper. Forsikringsselskapene har tvert imot stillet seg avvisende overfor forsøk på å oppnå kontakt, som på aksjeselskapenes vegne ble innledet av overrettssakfører Erling Simensen. Byretten har på dette punkt tatt feil.

Byrettens vurdering av de faktiske omstendigheter er for øvrig også feilaktig når den har antatt: (1) at Nilsen jr. hele tiden har opptrådt på selskapenes vegne, (2) at møtet mellom forsikringsselskapenes representanter og Nilsen sen. og jr. 27. august 1955 kan tillegges noen betydning utover den oppnevnelse av skjønnsmenn som fant sted (jfr. §11 i forsikringsvilkårene),(3) at styret i H. Ant. Nilsen A/S i sin helhet har gått god for skadeoppgavene, (4) at Lofterød ved sin holdning kan sies å ha villet støtte opp om skadeoppgavenes riktighet, (5) at det har bestått nære fellesinteresser mellom Eikenes og Nilsen jr. av betydning for bedømmelsen av det foreliggende spørsmål, (6) at Palm og Nilsen sen. i forbindelse med utarbeidelsen av skadeoppgavene ikke har følt seg sikre på Nilsen jr.'s redelighet, og at samtlige styremedlemmer i aksjeselskapene har gitt Nilsen jr. noen «spesialfullmakt» til å representere selskapene under skadeoppgjøret, (7) at styremedlemmene ikke har foretatt seg noe for å kontrollere skadeoppgavene, men tvert imot støttet riktigheten av dem, (8) og videre at det kan bebreides Nilsen sen. og Lofterød som noen uaktsomhet å overlate skadeoppgavene til Nilsen jr. Byretten opererer også (9) med altfor store tall når den går ut fra at det svikaktige forhold innebar en mulighet for urettmessig gevinst på 1 million kroner. Hagens Sportsforretnings konkursbo alene har anslått verdien av det som faktisk gikk tapt ved brannen til ca. kr. 500 000.

Etter de ankende parters mening bygger byretten dessuten på et feilaktig grunnlag når den ikke tillegger hensynet til kreditorene noen særlig vekt og har bemerket at brannforsikring av varelagre neppe inngår som et viktig moment ved kreditorenes vurdering av debitors kredittverdighet.

Subsidiært gjøres det gjeldende at selv om byrettens vurdering av de faktiske forhold skulle være riktig, vil det føre for

Side:678

langt å gi forsikringsselskapene medhold i nektelsen av å betale erstatninger.

Spesielt fra H. Ant. Nilsen A/S' konkursbos side er det gjort gjeldende at bestemmelsen i forsikringsavtalelovens §34 om åpenbart urimelige og med god forsikringspraksis stridende resultater iallfall må ramme forsikringsvilkårenes §15 første ledds 2. punktum, når forsikringsselskapene etter denne bestemmelse også har nektet å utbetale erstatning for tapte maskiner, stanseverktøy m.v. som har vært forsikret etter fellespolise nr. 6014189. Denne polise og skadeoppgjøret etter den korresponderer med tiltalen i straffesaken for lagmannsretten post II litra b og c, og for så vidt ble tiltalen frafalt av statsadvokaten, og Nilsen jr. frifunnet ved lagmannsrettens dom av 22. september 1956.

Prosedyren fra de ankende parters side har inngående beskjeftiget seg med svikbestemmelsens og identifikasjonsspørsmålets stilling etter lovgivningen, i teori og rettspraksis.

Motkravet fra forsikringsselskapenes side er avvist som uberettiget.

Ankemotpartene, Forsikrings-A/S Norvegia m.fl. (i alt 15 selskaper) og Storebrand m.fl. (i alt 19 selskaper) har nedlagt følgende påstand:

«Prinsipalt: Byrettens dom stadfestes.

Subsidjært: Ankemotpartene kjennes berettiget til i oppgjøret med de ankende parter å bringe til fradrag de meromkostninger de er blitt påført som følge av den utviste svik.

I begge tillelle: Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Ankemotpartene støtter seg til byrettens dom, som hevdes å være riktig. Men det gjøres også for lagmannsretten prinsipalt gjeldende at anvendelsen av §15 i forsikringsvilkårene overfor aksjeselskaper er tilstrekkelig begrunnet, når det under skadeoppgjøret foreligger svik fra disponentens side, og han har opptrådt på selskapenes vegne og i deres interesse. Som antatt av byretten må identifikasjon iallfall være på sin plass under omstendigheter som de foreliggende. Fra ankemotpartenes side er det i denne forbindelse bl.a. pekt på at den utviste svik har vært særdeles graverende og ondartet, at sviken foruten av Lund har vært utvist av en person - Nilsen jr. - som ikke bare var selskapenes disponent, men også hadde fremtredende økonomiske interesser i selskapene og faktisk satt inne med ledelsen av dem, og at sviken har vært utvist av den person som opptrådte og av aksjeselskapene var utpekt til å opptre overfor forsikringsselskapene under skadeoppgjøret. Det er også fra denne side inngående blitt gjort rede for svikbestemmelsens og identifikasjonsspørsmålets rettslige stilling i sin alminnelighet.

Under ankeforhandlingen har overrettssakfører Trygve Rom (bestyrer i Hagens Sportsforretning A/S' konkursbo) og disponent Bjørn Sjong (medlem av kreditorutvalget i konkursboet) gitt forklaring, og ankemotpartene har vært representert ved skadesjef Finn K. Reid, ass. direktør Gustav Schibbye og

Side:679

avdelingssjef Karsten Arnesen som har gitt forklaring for retten. Det er avhørt 8 vitner hvorav 6 nye for lagmannsretten: Disponent Hans A. Nilsen sen., disponent Odd R. Lofterød, overrettssakfører Kaare Eikenes, overrettssakfører Erling Simensen, statsaut. revisor Leiv Lie og disponent Erling O. Engebretsen. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

Etter den omfattende bevisføring som har funnet sted for lagmannsretten med forklaringer bl.a. av Nilsen sen., Lofterød og Eikenes, savner retten grunnlag for å rette vesentlige bebreidelser mot andre interessenter og styremedlemmer i de to aksjeselskapene enn Nilsen jr. og Lund. Nilsen sen., Lofterød, Palm og Eikenes synes alle å ha hatt full tillit til Nilsen jr. og Lund, som så vidt skjønnes med rette ble betraktet som de eneste innen firmaenes ledelse med fullt kjennskap til lagerbeholdningene da skadeoppgavene skulle utarbeides. De tidligere branner og den omstendighet at det iallfall ved en leilighet hadde oppstått kluss med erstatningsoppgjøret, har nok kunnet gi forsikringsselskapene en oppfordring til å være «på vakt», men disse omstendigheter er etter lagmannsrettens mening ikke tilstrekkelig ved vurderingen av styremedlemmenes forhold. Retten savner i det hele holdepunkter for å bygge sin avgjørelse på at f.eks. Nilsen sen. eller Lofterød kunne ha noen mistanke om at Nilsen jr. ville innlate seg på et forsikringsbedrageri. Heller ikke da det ble noenlunde klart at forsikringsselskapene stillet seg tvilende til holdbarheten av det fremlagte materiale for skadeoppgjøret, synes tilliten til Nilsen jr. og Lund å ha blitt vesentlig rokket. Men heller ikke dette forhold kan med rimelighet danne grunnlag for nevneverdig kritikk. At det etter initiativ av Lofterød ble søkt kontakt med ingeniør Bruff, må lagmannsretten oppfatte som et forsøk på å oppnå balanse overfor forsikringsselskapene i anledning av de undersøkelser som var satt i verk. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge noe mer i dette enn at f.eks. Lofterød søkte å finne støtte for sine og familiens interesser hos en objektivt innstillet ekspert. Det foreligger i det hele ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at Lofterød eller andre interessenter og styremedlemmer som f.eks. Nilsen sen. og Eikenes har gått inn for å støtte opp om riktigheten av de innleverte skadeoppgavene. Etter opplysningene for lagmannsretten er det for øvrig på det rene at overrettssakfører Simensen på vegne av styrene i de to aksjeselskapene forgjeves har søkt å komme i nærmere kontakt med forsikringsselskapene, i første rekke for å drøfte mulighetene for å oppnå forskudd på utbetaling av erstatninger, men også for å få nærmere rede på begrunnelsen for forsikringsselskapenes skeptiske og avvisende holdning.

Alt tatt i betraktning ligger omstendighetene likevel slik an, at lagmannsretten finner det berettiget av forsikringsselskapene å påberope §15 i forsikringsvilkårene:

Retten må ta sitt utgangspunkt i at det her har vært utvist en form for svik, som av preventive grunner i utpreget grad

Side:680

aktualiserer behovet for reaksjon fra forsikringsselskapenes side. Bestemmelsen i vilkårenes §15 kan nok generelt virke hård i sine konsekvenser, men den er prinsipielt godtatt av våre lovgivende myndigheter, uten at det overensstemmende med de delegertes utkast av 1925 (§23) eller som f.eks. i Danmark (den danske FAL §23) er git plass for lempninger fra domstolenes side, jfr. Ot.prp. nr. 25/1930 5. Utøvet av en person som uten videre kunne identifiseres med «sikrede» selv, måtte et bedragersk forhold av en så omfattende art som det foreliggende utvilsomt være fullt tilstrekkelig til å utløse bestemmelsen i §15. Hensynet til kreditorene ville i så fall være uten noen som helst vekt.

Lagmannsretten finner videre å måtte legge til grunn at bestemmelsen i §15, slik den generelt er blitt legalisert hos oss, er anvendelig overfor juridiske personer som f.eks. aksjeselskaper. Hvis bestemmelsen skal være egnet til fullt ut å virke preventivt overensstemmende med forutsetningene (jfr. Ot.prp. nr. 25/1930 5), kan det ikke oppstilles som noe vilkår at samtlige interessenter eller medlemmer av styret i et selskap blir overført bedragerske forhold. Bevismessige og rettstekniske grunner taler for dette standpunkt. Hensynet til kreditorene kan etter lagmannsrettens mening prinsipielt ikke tillegges større eller selvstendig betydning fordi om forsikringsbedrageren ikke helt ut er identisk med «sikrede».

Lagmannsretten finner ikke grunn til å innlate seg på noen vurdering av hvordan spørsmålet om identifikasjon kan stille seg under forskjellige omstendigheter. Det er tilstrekkelig for rettens standpunkt å fastslå at §15 kan være anvendelig, og at det iallfall i dette tilfelle foreligger omstendigheter som alt tatt i betraktning gjør en identifikasjon berettiget. Drivkraften i forsikringsbedrageriet, Nilsen jr., hadde som aksjonær betydelige økonomiske interesser i så vel Hagens Sportsforretning A/S som H. Ant. Nilsen A/S. Han var disponent i begge selskapene og også den faktiske leder. Spesielt med hensyn til H. Ant. Nilsen A/S må lagmannsretten gå ut fra at Nilsen sen. da brannen fant sted, spillet en tilbaketrukken rolle. Etter brannen var det Nilsen jr. som sammen med Lund av samtlige styremedlemmer og hovedinteressenter ble ansett som kyndige til å utarbeide skadeoppgavene. Dette er erkjent av så vel Nilsen sen. som Lofterød, Palm og Eikenes. Samtlige har faktisk godtatt at grunnlaget for skadeoppgjøret ble lagt til rette av Nilsen jr. og Lund, de synes overhodet ikke å ha blandet seg opp i dette spørsmål, og også etterat forsikringsselskapene hadde lagt for dagen en skeptisk holdning, har de øvrige styremedlemmer og hovedinteressenter iallfall inntatt en temmelig passiv holdning, selv om det som nevnt ikke synes rimelig å bygge på at de har støttet opp om riktigheten av de svikaktige skadeoppgavene.

Innvendingen fra de ankende parters side om at selskapene har gått uformelt frem, og at Nilsen jr. savnet fullmakt til å opptre med bindende virkning for selskapene under skadeoppgjøret, kan ikke tillegges noen vekt. Når forsikringsselskapene har slått

Side:681

seg til ro med Nilsen jr.s underskrift på skadeoppgavene, har de faktisk hatt rett i sin forutsetning om at det var den kompetente person som opptrådte på vegne av selskapene. Lagmannsretten må gå ut fra at forsikringsselskapene (reguleringskomiteen) på forlangende uten vanskelighet ville oppnådd fullmakter, samtykker eller underskrifter fra samtlige styremedlemmer og hovedinteressenter om at det var disponenten, Nilsen jr., som sto for skadeoppgavene. Noen annen medvirkning til eller ordning av skadeoppgjøret enn innlevering av skadeoppgaver trengtes ikke fra de to selskapenes side, når det var på det rene at erstatningene skulle fastsettes ved bindende skjønn overensstemmende med forsikringsvilkårenes §11. Nilsen sen. har tydeligvis gitt sitt samtykke til at Nilsen jr. ga sin underskrift under møtet 27. august 1955, og lagmannsretten må likeledes gå ut fra at Nilsen jr. også ved denne leilighet i realiteten opptrådte med tilslutning fra samtlige hovedinteressenter og styremedlemmer i de to selskaper.

Tilbake står en innvending om at styrene i Hagens Sportsforretning A/S og H. Ant. Nilsen A/S ikke ved underskrifter er blitt direkte engasjert til å gå god for skadeoppgavene. Tanken om å kreve underskrifter fra styrene på skadeoppgavene har vært fremmet under et møte 8. september 1955 mellom representanter for forsikringsselskapene og disponent Engebretsen som var oppnevnt som skjønnsmann. Dette fremgår av et fremlagt notat av Reid, datert 10. september, hvor det bl.a. heter: «Videre skulle han (dvs. Engebretsen) sørge for å få undertegnet de oppgaver firmaene hadde overlevert fortrinnsvis av de samlede styrer, slik at aksjeselskapene ikke senere kunne skyte seg inn under at disponent Nilsen ikke var klar over sine handlinger.» Etter Reids forklaring for lagmannsretten må denne bemerkning sees på bakgrunn av erfaringer fra skadeoppgjøret etter en av de tidligere branner hos H. Ant Nilsen A/S, hvor det likeledes var Nilsen jr. som opptrådte på vegne av aksjeselskapet. Det skal da ha vært innvendt fra selskapets side at han manglet full handledyktighet til å treffe bindende disposisjoner, noe som resulterte i at forsikringsselskapet måtte imøtekomme et tilleggskrav. For øvrig har hverken Reid eller Engebretsen noen sikker erindring om forholdet med tanken om å innhente underskrifter av styrene. Mangelen på den slags underskrifter kan lagmannsretten imidlertid ikke tillegge noen avgjørende betydning ved bedømmelsen av det foreliggende identifikasjonsspørsmål. Det står fast at Nilsen jr. handlet med konsens av styrene i begge selskaper da han tok seg av skadeoppgavene, og en skriftlig tilslutning til selve oppgavene fra styremedlemmer som selv regnet seg som inkompetente, ville være en ren formalitet i relasjon til spørsmålet om ansvaret for riktigheten av oppgavene. Det er i det hele plausibelt at tanken om å innhente underskrifter fra andre enn disponenten ikke er blitt realisert. Etter det opplyste er det en helt sedvanlig - og så vidt skjønnes også forsvarlig - fremgangsmåte at forsikringsselskapene under skadeoppgjør med et aksjeselskap innskrenker

Side:682

seg til å holde seg til disponenten og ikke tar initiativ til å blande inn styret.

Noen betydning for identifikasjonsspørsmålet kan det etter lagmannsrettens mening heller ikke få at selskapene stillet seg avvisende overfor overrettssakfører Simensens forsøk på å oppnå nærmere drøftelser om skadetilfelle. Forsikringsselskapene hadde da fått mistanke til de innsendte skadeoppgaver, undersøkelser var satt i gang, og nektelsen av å utbetale forskudd måtte være et varsel om at det kunne være noe galt fatt. Ingen kunne med rimelighet vente at selskapene ville innlate seg på nærmere redegjørelser overfor personer som sto de direkte mistenkte nær og muligens selv kunne komme i søkelyset. Forsikringsselskapene har ut fra berettigede hensyn stillet seg avvisende, og det må naturlig ha vært f.eks. Lofterøds egen sak å søke en klarlegging av forholdet ved undersøkelser i materiale (varefortegnelser, fakturaer, regnskaper m.v.) som forelå hos de sikrede selskaper. Men i likhet med Nilsen sen., Eikenes og Palm har Lofterød som nevnt iallfall forholdt seg temmelig passiv. Lagmannsretten må etter det opplyste legge til grunn at samtlige ansvarlige innen de to selskapene har innskrenket seg til å forelegge forholdet for Nilsen jr. og Lund, og slått seg til ro med forsikringer om at alt var i skjønneste orden.

De ankende parter har for øvrig antydet at forsikringsselskapene i betraktning av de tidligere branner må sies selv å ha innlatt seg på en risiko, dels ved å opprettholde eldre forsikringer og dels ved å tegne nye. Lagmannsretten er enig med forsikringsselskap ene i at dette er et irrelevant moment i saken. Retten peker også på at oppsigelse av brannforsikringer og nektelse av nytegninger kan fremtre som en meget alvorlig og etter omstendighetene direkte kredittskadelig og injurierende forholdsregel.

Lagmannsretten er i det hele blitt stående ved at forsikringsselskapene har opptrådt forsvarlig, og at det fra deres side ikke på noe punkt i forbindelse med skadeoppgjøret er utvist en mangel på aktivitet eller aktsomhet som kan få virkning for adgangen til å påberope §15 i forsikringsvilkårene.

Det er på den annen side ganske visst så at andre hovedinteressenter og styremedlemmer i de to sikrede aksjeselskaper enn Nilsen jr. og Lund er blitt befridd for mistanke i anledning av forsikringsbedrageriet, og at det som nevnt etter lagmannsrettens syn ikke kan rettes noen nevneverdig kritikk mot dem. Men dette kan under omstendigheter som de foreliggende ikke være avgjørende. Lagmannsretten vil oppsummere sin vurdering av forholdet slik:

De øvrige hovedinteressenter og ansvarlige har helt ut overlatt det til disponenten i firmaene å foreta det nødvendige overfor forsikringsselskapene i anledning av skadeoppgjøret. Derved er det blitt mulig for disponenten å iverksette en forbrytersk plan om å oppnå urettmessig gevinst for samtlige interessenter. Også senere - etterat de måtte forstå at graverende forhold kunne foreligge - har de forholdt seg passive og basert seg på

Side:683

disponentens handlinger. Noen egentlig aktivitet for å frita aksjeselkapene for den belastning som Nilsen jr.s og Lunds disposisjoner måtte innebære, har etter det opplyste ikke vært utvist. Sett i sammenheng med de øvrige foreliggende omstendigheter er disse forhold etter lagmannsrettens mening tilstrekkelige til at forsikringsselskapene kan påberope §15 i forsikringsvilkårene. Ellers ville bestemmelsen så vidt skjønnes tape en vesentlig del av sin slagkraft som prevensjon overfor forsøk på forsikringsbedragerier.

Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke er grunn til å gjøre noe unntak for den polise som gjaldt maskiner og stanseverktøy m.v. (polise nr. 6014189) og hvor tiltaleposten i straffesaken ble frafalt. Varelagrene m.v. har vært forsikret ved en komplisert gruppe av poliser som til dels griper over i hverandre, og det later til å ha vært en mer tilfeldig sammenheng mellom det bedragerske forhold og de forskjellige poliser. Under omstendigheter som de foreliggende kan lagmannsretten ikke finne at vilkåret i §15 første ledds 2. punktum fører til resultater som rammes av forsikringsavtalelovens §34.

Motkravet fra forsikringsselskapenes side behøver retten ikke å gå inn på.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. Saken har berørt prinsipielle og uklare rettsspørsmål, og lagmannsretten finner i det hele at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at saksomkostninger ikke tilkjennes for noen av instansene, jfr. tvistemålslovens §172 annet ledd og §180.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (dommer Knut Glad med domsmenn):

- - -

Ved brannen på Ljansbruket den 10. august 1955 brant en stor lagerbygning helt ned. Både Hagens Sportsforretning A/S og H. Ant. Nilsen A/S hadde varer m.v. lagret i leiede lokaler i bygningen, og alt ble ødelagt.

Hagens Sportsforretning A/S var brannforsikret ved en polise nr. N.V. 550.906, som bl.a. dekket kr. 850 000 vedrørende lageret på Ljansbruket. Firmaet fremsatte krav om erstatning under polisen således:

For skadede varer kr. 828 666,74

» skadet inventar » 16 172,50

» skadet stanseverktøy » 16 200,-

kr. 861 039,24

H. Ant. Nilsen A/S var brannforsikret ved:

Polise nr. 602072 kr. 200 000 (varer på Ljansbruket).

» » 6035119 » 100 000 (varer og inventar på Ljansbruket).

Side:684

Polise nr. 6055830 kr. 75 000 (varer på Ljansbruket).

» » 6056412 » 50 000 (egne varer hvor som helst).

» » 6014189 » 950 000 (maskiner, inventar m.v. på Laheim og Ljansbruket).

Firmaet fremsatte følgende erstatningskrav:

1. Varer kr. 362 117,11

2. Varer kjøpt av Hagens Sportsforretning A/S, men ikke uttatt av dette firmas lager) » 48 917,04

3. Inventar » 8 840,-

4. Stanseverktøy og annet verktøy » 208 015,-

5. Maskiner » 70 248,93

kr. 697 737,93

Etter diverse undersøkelser bl.a. på branntomten anmeldte forsikringsselskapene medio oktober 1955 disponent i Hagens Sportsforretning A/S og H. Ant. Nilsen A/S - H. Ant. Nilsen jr. - for assuransesvik. Det var denne som hadde undertegnet skadeoppgavene. Disse var satt opp med bistand av Trygve Lund, som var lagersjef hos H. Ant. Nilsen A/S. Både Nilsen jr. og Lund ble arrestert og straffesaken mot dem endte med at de ved Eidsivating lagmannsretts dom av 22. september 1956 ble dømt til fengselsstraf i henholdsvis 2 år og 1 år. Nilsen jr. ble dømt for forbrytelser mot straffelovens §272 første ledd 2. pkt., §272 annet ledd nr. 2 og §187, 1. pkt. og Lund ble dømt for forbrytelser mot §272 første ledd 2. pkt. og §187, 1. pkt.

I mellomtiden var både Hagens Sportsforrenting A/S og H. Ant. Nilsen A/S tatt under konkursbehandling, vesentlig av den grunn at forsikringsselskapene fortsatt nektet enhver utbetaling av erstatning under henvisning til følgende bestemmelser i §15 i alminnelige brannforsikringsvilkår av 1949:

«Føgene av svik. Den som gjør seg skyldig i svik mot selskapet, taper enhver rett etter forsikringsavtalen. Har han flere forsikringer hos selskapet, ved en eller flere poliser, taper han også sin rett til erstatning ifølge samme skadetilfelle etter de andre forsikringer.

H. Ant. Nilsen A/S ble stiftet i 1925 og fortsatte en av H. Ant. Nilsen sen. drevet sykkelfabrikk og sportsforretning. Aksjeselskapet hadde siden 1954 en aksjekapital på kr. 50 000 med følgende fordeling:

H. Ant. Nilsen sen. 25 aksjer à kr. 1 000

H. Ant. Nilsen jr. 23 » » » 1 000

Odd Lofterød 2 » » » 1 000

Odd Lofterød og H. Ant. Nilsen jr. er brødre, og sønner av H. Ant. Nilsen sen.

På den tid da skadeoppgaven ble innsendt besto styret av 3 personer: H. Ant. Nilsen sen., formann, H. Ant. Nilsen jr. og Trygve Lund.

H. Ant. Nilsen jr. var selskapets disponent og innehadde selskapets prokura.

Hagens Sportsforretning A/S ble stiftet i 1937 og overtok da L. O. Hagens Sportsforretning. Aksjemajoriteten i selskapet ble i mai 1955 overtatt fra disponent Bøckmann som transporterte disse 85 aksjer til følgende personer:

Side:685

O.r.sakfører Kaare Eikenes 27 aksjer.

Disponent Odd Lofterød 27 »

» H. Ant. Nilsen jr. 31 »

Disse tre personer var blitt enige om å kjøpe opp interessene i Hagens Sportsforretning A/S. Sammenhengen med dette var at Nilsen jr. og Lofterød i april 1955 hadde inngått en kontrakt med Eikenes, som bl.a. gikk ut på et omfattende samarbeid i forbindelse med bygging av ny fabrikkbygning i Oppegård og produksjon og omsetning av mopeder. Hagens Sportsforretning A/S hadde lokaler i Karl Johans gate 18 og det var særlig disse lokaler man ville sikre seg.

Nilsen jr. kjøpte ytterligere en del aksjer utover i 1955 og på den tiden da brannen på Ljansbruket oppsto var aksjene i Hagens Sportsforretning A/S fordelt slik:

Kolbjørn Knutsen 14 stk. à kr. 1 000 kr. 14 000Dag Klaveness 1 » à » 1 000 » 1 000Hartog & Co 10 » à » 1 000 » 10 000Nils Werring & Søn 2 » à » 1 000 » 2 000Frantz Rosenbergs dødsbo 1 » à » 1 000 » 1 000Bjarne Kjos 2 » à » 1 000 » 2 000Skipsr. Enersens dødsbo 2 » à » 1 000 » 2 000Eikenes 28 » à » 1 000 » 28 000 Lofterød 27 » à » 1 000 » 27 000Corneliussen & Olsen 1 » à » 1 000 » 1 000Johnny Aarflot 2 » à  » 1 000 » 2 000Fru Hals 2 » à » 1 000 » 2 000H. Ant. Nilsen jr 68 » à » 1 000 » 68 000160 stk. à kr. 1 000 kr. 160 000

Til styre ble på generalforsamling den 3. august 1955 valgt: Disponent H. Ant. Nilsen jr., formann, ingeniør Trygve Palm og disponent Lofterød.

H. Ant. Nilsen jr. var allerede 18. mai 1955 ansatt som disponent og var meddelt selskapets prokura. - - -

Retten skal anføre:

Lov om forsikringsavtaler av 6. juni 1930 bestemmer i §23:

«Foreligger der ikke svik, kan selskapet ikke gjøre gjeldende en avtale om at uriktig opplysning eller unnlatelse av å gi opplysning som foran nevnt skal medføre strengere virkninger enn etter bestemmelsen i §22 (jfr. §21 annet ledd).»

Den komité som utarbeidet utkast til loven hadde i §23 foreslått et 1. ledd således:

«Er det avtalt at den som svikaktig enten gir uriktig opplysning eller lar være å gi opplysning om forhold som er av betydning for oppgjøret med selskapet, skal tape sin rett til erstatning eller forsikringssum han ellers ville hatt krav på, kan retten under hensyntagen til de omstendigheter hvorunder det svikaktige forhold fant sted, bestemme at forsikringsbeløpet eller en del av det allikevel skal utbetales.»

Denne bestemmelsen ble vedtat i den danske og svenske forsikringsavtalelov som ble gitt omtrent samtidig etter nordisk samarbeid. Men i Norge støtte den på atskillig motstand, særlig fra forsikringshold,

Side:686

hvorfor Justisdepartementet lot bestemmelsen gå ut. Departementet sier om dette i Ot.prp. nr. 25 (1930) side 5:

«Brandtarifforeningen uttaler at loven ikke må hindre brandforsikringsselskapene i fremdeles å nekte erstatning hvis en forsikringstager søker å skuffe ved usanne eller forvanskede oppgaver, overdrivelser eller hemmeligholdelser som kan føre til vinning. Såvidt foreningen bekjent har man ikke i andre land noget sidestykke til den regel som er foreslått i denne paragraf. Også fra andre hold er det fremholdt at bestemmelsen må ansees meget farlig, og at der ingen tvil er om at den vil bidra til å svekke ansvarsfølelsen.

Dep.tet er enig i at bestemmelsen i paragrafens første ledd bør gå ut. Bestemmelsen i det gjenstående annet ledd har derefter måttet omredigeres.»

Retten har nevnt disse avsnitt fra lovforarbeidene, fordi de etter rettens mening viser at man har godtatt nødvendigheten av at forsikringsselskapene gjør bruk av en svikbestemmelse i preventivt øyemed, og at man ikke har villet overlate til domstolene å bedømme hvilke følger forsikredes svik bør få i det enkelte tilfelle.

Retten finner å måtte legge til grunn at svikbestemmelsen i forsikringsvilkårenes §15 er en vel begrunnet bestemmelse, som ikke er i strid med forsikringsavtaleloven og som kan anvendes overfor alle forsikringstagere uansett om disse er fysiske personer eller juridiske personer i form av aksjeselskaper, foreninger eller andre selskapsformer.

Et annet spørsmål - og det som er poenget i de foreliggende saker - er hvilke organer, representanter eller hjelpere som kan pådra et aksjeselskap e. lign. ansvar eller berøve selskapet dets rettigheter ved svikaktig opptreden.

Etter rettens mening synes det klart at man ikke uten videre kan anvende i forsikringsforhold de samme regler som i erstatningsretten. Dette må følge av de spesielle hensyn til sikredes trygghet, som gjør seg gjeldende ved forsikring. Loven gir ingen regler om eller anvisning på hvordan identifikasjonsspørsmålet skal løses, bortsett fra to spesielle tilfelle i forsikringsavtalelovens §19 og §51 . Forsikringsselskapene har heller ikke gjort noe forsøk på å besvare spørsmålet ved bestemmelser i forsikringsvilkårene. Retten mener at det ikke er grunn til å bebreide forsikringsselskapene at dette ikke er gjort. For det første ville det vel være en nærmest ugjørlig oppgave, og for det annet ville man ikke ha noen garanti for at regler om identifikasjon i de konkrete tilfelle ville bli godtatt av domstolene.

Rettspraksis av særlig betydning for den foreliggende sak finnes ikke, men av en viss interesse kan være høyesterettsdom i Rt-1939-483. Denne dom viser etter rettens oppfatning at Høyesterett ikke la avgjørende vekt på at et forsikret aksjeselskap var et eget rettssubjekt, men bedømte berettigelsen av forsikringsselskapets nektelse av å utbetale forsikringssummen ut fra de konkrete omstendigheter. Særlig ble det lagt vekt på skadevolderens og hans hustrus reelle interesse i aksjeselskapet, og på at formålet med mannens brannstiftelse var å fremme aksjeselskapets, og derigjennom hans egne og hustruens interesser. I dette aksjeselskap var det ikke andre aksjonærer enn mannen og hustruen.

Side:687

Spørsmålet om identifikasjon ved forsikringer for juridiske personer er behandlet av Th. Grundt i hans Forsikringsrett (utg. 1939) og av Johan Løken i Grenser og Tapsregler (1952).

Grundt mener at identifikasjon i alminnelighet må finne sted når det gjelder feil eller forsømmelser begått av et aksjeselskaps øverste administrerende leder, eller av et styremedlem som tar aktiv del i ledelsen av virksomheten. Men han gjør unntagelse hvor feilen eller forsømmelsen ikke har tilknytning til vedkommende skadevolders stilling.

Løken vil generelt ikke gå så vidt som Grundt når det gjelder identifikasjon i aksjeselskaper.

Ved bedømmelsen av om de to forsikrede aksjeselskaper i nærværende sak bør tape sitt erstatningskrav på grunn av den av Nilsen jr. utviste svik, mener retten at slik som forholdene ligger an, må det ansees berettiget av de saksøkte å gjøre bruk av svikbestemmelsen i forsikringsvilkårenes §15. Det finnes ikke grunn til å gjøre noen forskjell på de to aksjeselskaper og heller ikke til å gjøre noen unntagelse for den polise som gjaldt stanseverktøy og annet verktøy og hvor tiltaleposten ble frafalt. Retten legger særlig vekt på følgende momenter:

1. H. Ant. Nilsen jr. var disponent i selskapene og hadde disses prokura. Det var han som hele tiden opptrådte på selskapenes vegne. Nilsen jr. var styreformann og største aksjonær i Hagens Sportsforretning A/S og han var styremedlem i og hadde nesten halvparten av aksjene i H. Ant. Nilsen A/S.

2. På et møte som de saksøkte hadde innkalt de to aksjeselskaper til den 27. august 1955 for å drøfte skadetilfellet og innsendelse av skadeoppgaver, møtte Nilsen sen. og Nilsen jr. på vegne av begge selskaper. Da det skulle undertegnes noen papirer (ikke skadeoppgavene som ennå ikke var levert) og det ble spørsmålet om hvem som skulle undertegne, ble dette gjort av Nilsen jr. Dette viser at Nilsen sen., som var styreformann i H. Ant. Nilsen A/S, var innforstått med at Nilsen jr. skulle representere selskapet under skadeoppgjøret.

3. Trygve Lund som ble straffedømt sammen med Nilsen jr. var styremedlem i H. Ant. Nilsen A/S. I dette selskap deltok altså to av styrets tre medlemmer aktivt i sviken, mens det tredje medlem, formannen Nilsen sen., som nevnt må ansees å ha godtatt at hans sønn ivaretok selskapets interesser under skadeoppgjøret. Man må kunne si at hele styret her har gått god for skadeoppgavene.

4. Omkring midten av september 1955, da det var tydelig at forsikringsselskapene tvilte på skadeoppgavenes riktighet, oppsøkte Nilsen jr. og hans bror Odd Lofterød rettskjemiker Bruff for å be om hans assistanse. Bruff var imidlertid da allerede engasjert av forsikringsselskapene. Lofterød, som var styremedlem i og betydelig aksjonær i Hagens Sportsforretning A/S, og den tredje aksjonær sammen med sin far og sin bror i H. Ant. Nilsen A/S, må ved sin holdning i dette tilfelle ansees å ha villet støtte opp om skadeoppgavenes riktighet.

5. Nilsen jr. ble bl.a. dømt for å ha bevirket at Kaare Eikenes fremsatte for høyt erstatningskrav for varer som Eikenes for sitt personlige firma hadde lagret på Ljansbruket. Eikenes var en av de større aksjonærer i Hagens Sportsforetning A/S og en av de tre som etter avtale dominerte selskapet. Selv om straffesaken mot Eikenes, som var siktet for

Side:688

assuransesvik, ble henlagt, vitner dette forhold om så nære fellesinteresser mellom Nilsen jr. og Eikenes, at det må tillegges en viss vekt ved totalbedømmelsen av nærværende sak, særlig fordi styremedlem i Hagens Sportsforretning A/S, ingeniør Trygve Palm, ble valgt inn i styret på vegne av Eikenes uten å ha økonomiske interesser i selskapet.

6. Ingeniør Palm har som vitne forklart at han ba Lund og Nilsen jr. om å være forsiktige når de skulle sette opp skadeoppgavene. Lund har som vitne opplyst at Nilsen sen. gjorde det samme. Dette viser etter rettens mening at for det første har både styremedlemmene Palm og Nilsen sen. godtatt at Nilsen jr. ved skadeoppgjøret representerte selkapene, og for det annet gir forholdet grunnlag for å tro at begge de nevnte personer ikke følte seg sikre på Nilsen jr.s redelighet. I og med dette punkt mener retten å ha konstatert at samtlige styremedlemmer i de to aksjeselskaper har gitt Nilsen jr. en spesialfullmakt til å representere selskapene under skadeoppgjøret.

7. Til tross for at samtlige styremedlemmer i de to selskaper på et forholdsvis tidlig tidspunkt måtte forstå at det forelå mistanke om assuransesvik, foretok de seg ikke noe for å kontrollere skadeoppgavene eller for å forhandle med forsikringsselskapene om skadeoppgjøret. Tvert imot støttet de riktigheten av oppgavene under straffesaken mot Nilsen jr.

8. Det må antas at så betydelige interessenter som Nilsen sen. og Lofterød kjente til at Nilsen jr. hadde vært «implisert» i flere branner, og at han i et av tilfellene også var siktet for uetterretteligheter. Under disse omstendigheter må det ansees som uaktsomt av disse å overlate skadeoppgjøret til Nilsen jr., og i hvert fall ikke å gripe inn da de skjønte at det var mistanke om at skadeoppgavene var uriktige.

9. Nilsen jr.s forhold viser ifølge straffedommen en bevisst og freidig gjennomført forsikringssvindel. Den innebar mulighet for urettmessig gevinst på antagelig ca. 1 million kroner, kanskje mer. Det fremsatte erstatningskrav var på vel 1,5 million kroner. Konkursboene mener at verdien av det som brant opp var på ca. 1/2 million kroner, mens forsikringsselskapene antar at verdien ikke oversteg kr. 200 000.

Retten mener at de momenter som er nevnt foran, viser at de vinningsinteresser som Nilsen jr. selv hadde i det svikaktige forhold og de vinningsinteresser som forelå hos de andre styremedlemmer som overlot skadeoppgjøret til ham, var så betydelige at det gjør det rimelig å identifisere Nilsen jr. med de to forsikrede aksjeselskaper. Hvis man ikke gjør det, synes det altfor lettvint og uten særlig risiko for et aksjeselskap å forsøke seg på svindel gjennom betrodd person.

Hensynet til aksjonærene faller etter det som er sagt foran bort når det gjelder H. Ant. Nilsen A/S, hvor de to andre aksjonærer enn Nilsen jr. må antas å ha gått god for ham. Og når det gjelder de ikke «impliserte» aksjonærer i Hagens Sportsforretning A/S, er disse ikke av den betydning at de kan oppveie forsikringsselskapenes, samfunnets og de lojale forsikringstageres interesse i at svikbestemmelsen blir håndhevet i et så alvorlig sviktilfelle som det foreliggende. Hensynet til kreditorene kan heller ikke tillegges særlig vekt. Brannforsikring av varelagre inngår neppe som et viktig moment ved kreditorenes vurdering av debitors kredittverdighet, når det gjelder de alminnelige, ikke pantsikrede,

Side:689

kredittytelser i forretningslivet. Hertil kommer at juridisk sett får et konkursbo ikke større rettigheter enn det konkursskyldneren har.

Retten har overveiet om forsikringsselskapene kan bebreides for at de ikke søkte kontakt med aksjeselskapenes styrer, da de fikk mistanke om at Nilsen jr.s skadeoppgaver var uriktige. Som forholdene lå an, er retten enig med forsikringsselskapene i at det ikke ville vært riktig av dem å gjøre dette. Den svik som man hadde mistanke om, måtte fortone eg som meget grov, og det var en rekke hensyn som tilsa at man trengte til bunns i saken. En henvendelse til styrene kunne lett ført til at bevis ble ødelagt. Dessuten måtte forsikringsselskapene ha fått den forståelse at Nilsen jr. faktisk opptrådte på styrenes vegne, og var den eneste av de ansvarlige som kunne ta seg av skadeoppgjøret. Det kan i denne forbindelse nevnes at forsikringsselskapene gjorde et forsøk på å advare mot uriktige skadeoppgaver, idet selskapenes representant på møtet 27. august 1955 med Nilsen sen. og jr. leste opp for disse herrer bestemmelsen om følgene av svik mot forsikringsselskapet. Dette var noe som det ikke var vanlig å gjøre, og grunnen til at det ble gjort, var at man hadde vært misfornøyet med en skadeoppgave tidligere etter en brann i 1954 hos H. Ant. Nilsen A/S.

Retten finner etter det anførte at de saksøkte må bli å frifinne for erstatningsplikt etter de foreliggende poliser. - - -