Rt-1939-483
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1939-05-20 |
| Publisert: | Rt-1939-483 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 85 |
| Parter: | A/S Flekkefjord Benmølle (advokat C. A. Torstensen) mot A.S Forsikringsselskapet Minerva m.fl. (advokat Annæus Schjødt). |
| Forfatter: | Klæstad, Broch, Larssen, Schjelderup, Solem, sorenskriver Hesselberg, Boye |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1930) §19, Aksjeloven (1910), Skatteloven (1911), Tvistemålsloven (1915) §186, §18, §25, §85 |
Dommer Klæstad: Den 14 mai 1937 avsa Oslo byrett dom med sådan domsslutning: «Under iakttagelse av bestemmelsen i lov om forsikringsavtaler §85 dømmes de saksøkte forsikringsselskaper til å betale til Flekkefjord Benmølle A/S kr. 25.520,95 fordelt således:1. A/S Forsikringsselskapet Minerva 15/80, 2. A/S Norske Alliance 15/80, 3. Brandforsikrings-aktieselskapet Norrland, Hovedkontor for Norge 10/80, 4. A/S Polaris Assuranceselskap 10/80, 5. Nord og Syd Forsikrings-Aktieselskap, Generalagentur for Norge 10/80. 6. Forsikringsaktieselskapet Eidsvold 10/80, 7. Forsikringsaktieselskapet Nye Danske af 1864, Generalagenturet for Norge 10/80, tillikemed sparebankrente av de respektive beløp fra 10 mars 1932 til betaling skjer, alt innen 2 uker fra dommens forkynnelse. Saksomkostninger ilegges ikke.»
Forsikringsselskapene anket til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 30 mars 1938 frifant forsikringsselskapene. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.
A/S Flekkefjord Benmølle har anket til Høiesterett. Det hevdes i ankeerklæringen at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har ansett A/S Flekkefjord Benmølle for et reelt aksjeselskap, men at den reelle eier av Benmøllen den hel tid har vært fru Alma Skalstad enten alene eller sammen med Andreas Skalstad.
Den ankende part har nedlagt påstand som går ut på stadfestelse av byrettens dom med tilkjennelse av saksomkostninger for alle retter.
Motpartene påstår at lagmannsrettens dom stadfestes og at de tilkjennes saksomkostninger for alle retter.
Angående saksforholdet henvises til fremstillingene i de tidligere dommer. Under prosedyren for Høiesterett har den ankende part frafalt den innsigelse at lagmannsrettens dom av 3 juni 1932 i straffesaken mot Andreas Skalstad er uriktig. Høiesterett har således å legge til grunn at brannen er foranlediget påsatt av ham.
Angående de tvistepunkter som foreligger for Høiesterett er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte mig til dens dommsgrunner. Efter prosedyren
Side:484
for Høiesterett er det på det rene at A/S Flekkefjord Benmølle på branntiden hadde to aksjonærer, nemlig Andreas Skalstad og hans hustru, med mannen som enestyre. Det er åpenbart at formålet med Skalstads brannstiftelse var å fremme aksjeselskapets, og derigjennem hans egne og hustruens interesser. Et krav mot forsikreren fra dette aksjeselskap kan under slike forhold efter min mening ikke under noen omstendighet anerkjennes. I et tilfelle som (lette kan aksjeselskapsformen ikke bringe forholdet utenfor bestemmelsene i lov om forsikringsavtaler §18, 1. ledd, og §19, siste ledd. Dette må gjelde selv om man vilde betrakte selskapet som et reelt aksjeselskap.
Jeg finner efter sakens beskaffenhet at den ankende part må tilsvare motpartene saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høiesterett.
Domsslutning:
Lagmannsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høiesterett betaler A/S Flekkefjord Benmølle til A/S Forsikringsselskapet Minerva, A/S Norske Alliance, Brandforsikrings-Aktieselskapet Norrland, Hovedkontor for Norge, A/S Polaris Assuranceselskap, Nord og Syd Forsikrings-aktieselskap, Generalagentur for Norge, Forsikringsaktieselskapet Eidsvold og Forsikringsaktieselskapet Nye Danske af 1864, Generalagenturet for Norge kr. 2.500. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Broch: Enig med førstvoterende.
Dommerne Larssen, Schjelderup, Solem, ekstraordinær dommer, sorenskriver Hesselberg og dommer Boye: Likeså.
Av byrettens dom:
Saken gjelder et aksjeselskaps krav på erstatning for skade og brann, som er foranlediget påsatt av selskapets disponent. Den 7. februar 1932 opstod brann i aksjeselskapet Flekkefjord Benmølles fabrikkanlegg.
De saksøkte forsikringsselskaper har til sin frifinnelse - så vidt skjønnes - gjort gjeldende i det vesentlige følgende innsigelser: a) Flekkefjord Benmølle A/S er intet reelt aksjeselskap, men bare et proformaverk og kan derfor ikke optre som selvstendig rettssubjekt og saksøker. b) Selv om Flekkefjord Benmølle A/S anerkjennes som lovlig aksjeselskap, så har selskapet ikke noengang erhvervet eiendomsretten til det nedbrente anlegg og kan derfor heller ikke bli tilkjent noen erstatning. Eier var - efter de saksøktes opfatning - i realiteten disponent og bakermester Andreas Skalstad eller hans hustru Alma Skalstad - eller begge. c) Hvad enten selskapet eller Skalstad eller fru Skalstad ansees som eier av det nedbrente anlegg må erstatningskravet under enhver omstendighet bortfalle i henhold til lov om forsikringsavtaler §18 og §19, idet den sikrede selv eller i tilfelle den sikredes ektefelle har forsettlig fremkalt forsikringstilfellet. Det henvises i denne forbindelse til at benmøllens daværende disponent A. Skalstad ved Vest-Agder lagmannsretts dom av 3 juni 1932 blev dømt som medskyldig i å ha fremkalt brannen, hvilket siste for øvrig heller ikke er direkte bestridt i nærværende sak. At brannen rettsstridig er foranlediget av selskapets disponent må - efter de saksøktes mening - sidestilles med at en personlig eier selv har fremkalt forsikringstilfellet.
Side:485
Retten skal til disse innsigelser bemerke følgende: ad a: Ifølge utskrift av firmaregistret for Flekkefjord sorenskriveri blev 27 juli 1928 registrert på vanlig måte et selskap som het Flekkefjord Benmølle A/S med bakermester Andreas Skalstad som enestyre. Videre blev 11 juli 1932 registrert at selskapets styre efter valg på ekstraordinær generalforsamling s.d. skulde være fru Alma Skalstad. Det er således på det rene at selskapet formelt er stiftet og registrert overensstemmende med aksjeloven, samt at det - iallfall i formen - består den dag idag. Spørsmålet blir da bare hvorvidt det innad - i forbindelse med selskapets stiftelse eller administrasjon - har foreligget sådanne forsømmelser eller positive ulovligheter, at selskapet - til tross for registreringen - må betegnes som en nullitet. - - -
Avgjørende for å erkjenne selskapet som bestående må være, hvorvidt det - efter forholdene i det hele - kan erkjennes å være således organisert og utstyrt at det kan erhverve rettigheter og overta forpliktelser som eget rettssubjekt. Og herom kan det efter hvad det foreligger og efter rettens syn på saken neppe være synderlig tvil. - - -
At selskapets styre har stelt sig slik at også styret på enkelte områder kan være blitt ansvarlig - strafferettslig eller økonomisk eller begge deler - kan ikke tilegges noen avgjørende betydning for hvorvidt selskapet som sådant består som rettssubjekt. Den av de saksøkte påberopte høiesterettsdom i Rt-1933-437 angår kun et spørsmål om proformaverk vis-à-vis skatteloven og kan formentlig ikke få betydning for det her omhandlede spørsmål om hvorvidt selskapet også kan ha selvstendige rettigheter og plikter. Retten er således kommet til det resultat at de saksøktes innsigelse på dette punkt ikke kan gis medhold og at Flekkefjord Benmølle A/S må bli å anerkjenne som et reelt aksjeselskap. - - -
ad b. Den omstendighet at det ikke er utferdiget noe skjøte kan ikke medføre noen forandring i det faktum at ingen av de tidligere eiere protesterer mot selskapets eiendomsrett, og at det er selskapet som har søkt om og fått forsikringene overført til sig.
ad c. Loven om forsikringsavtaler inneholder intet om at et forsikringsselskap i sin almindelighet er fri for ansvar overfor et aksjeselskap, ifall dettes disponent eller et styremedlem har tendt på for å tjene på brannen. Isåfall må spesiell avtale være truffet i forbindelse med forsikringen. Men forsikringsselskapet må på dette punkt formentlig kunne anvende lovens §25 og derved sikre sig iallfall overfor brannstifteren.
Efter det således anførte må de saksøkte selskaper erstatte brannskaden. I erstatningsbeløpet, kr. 36.405, kommer til fradrag for betaling til panthaver, Flekkefjord Sparebank, et obligasjonsbeløp på kr. 10.000 + renter tilsammen kr. 10.884,05. Rest kr. 25.520,95.
Av lagmannsrettens dom:
- - - Det første spørsmål som foreligger til avgjørelse av lagmannsretten er om det er ført bevis for at Andreas Skalstad har foranlediget brannen i Flekkefjord Benmølle den 7 februar 1932. Saksøkeren har nemlig hevdet at lagmannsrettens dom av 3 juni 1932 ikke er bindende for retten i nærværende sak og har henvist til at den tidligere bestemmelse i Tl.s §186, 3. ledd er ophevet. Det kan ikke kreves, hevder saksøkeren at han skal kunne føre bevis for et nonfactum. Nærværende rett vil hertil bemerke at selv om et sådant bevis ikke kan kreves, måtte det dog være saksøkeren som måtte tilveiebringe oplysninger, som iallfall gjorde det tvilsomt om dommen
Side:486
i straffesaken var riktig. Men i så henseende er ikke en eneste oplysning bragt frem. Andreas Skalstad søkte om å få straffesaken gjenoptatt. Dette blev avslått av lagmannsretten og denne avgjørelse er stadfestet av Høiesteretts kjæremålsutvalg den 12 april 1935. Nærværende rett finner det derfor ubetenkelig å godta lagmannsrettens dom av 3 juni 1932 som bevis for at brannen som ligger til grunn for erstatningskravet er foranlediget av Andreas Skalstad.
De saksøkte forsikringsselskaper bygger sin fritagelse for plikt til å betale forsikringssummen for det første på det grunnlag at - iallfall i relasjon til forsikringsselskapene - eksisterte ikke noe Flekkefjord Benmølle A/S, men derimot var Andreas Skalstad og aksjeselskapets interesser i sådan grad identiske, at det vilde virke urimelig om selskapene skulde tilpliktes å erstatte det av Skalstad fremkalte forsikringstilfelle.
Lagmannsretten er kommet til det resultat at anken må bli å ta til følge. Rent formelt sett foreligger det et lovlig stiftet aksjeselskap. Men reelt sett synes selskapet like fra dets start ikke å ha skilt sig ut fra fru Alma Skalstads øvrige forretningsvirksomhet på annen måte enn at det for denne del av hennes virksomhet er ført særskilt regnskap og at forretningen formentlig har vært styrt av hennes mann Andreas Skalstad. Fru Alma Skalstad drev selv forretning i Flekkefjord under firma A. Skalstad anmeldt til firmaregistret 30 april 1927. Skalstad hadde som nevnt vært konkurs i 1921 og det blev da oprettet særeie mellem ektefellene. Da selskapet blev startet eide Skalstad intet, og forsåvidt aksjekapitalen kr. 1.500 noensinne har vært innbetalt, har den i sin helhet vært innbetalt av fru Alma Skalstad. - - -
Andreas Skalstad eller Johannes Skalstad som var tildelt en aksje har iallfall aldri betalt noe. Aksjekapitalen blev ved stiftelsen fordelt på 15 aksjer à kr. 100, men aksjebrev blev ikke utstedt og aksjeprotokoll er ikke ført. Det har aldri vært holdt generalforsamling og styreprotokoll foreligger ikke. Revisor er aldri valgt, og det er uklart om det noensinne har vært foretatt revisjon. Inn- og utbetalinger i selskapet gikk gjennem fru Alma Skalstads kasse sammen med hennes øvrige midler. Egen kassabok har ikke vært ført, men i hovedboken forefinnes en konto kalt «Skalstad». Denne konto må være fru Alma Skalstads konto og synes å ha vært selskapets kassakonto. Lagmannsretten kan ikke skjønne rettere enn at benmøllen i sin helhet er drevet med fru Skalstads midler.
De 15 aksjer var ved stiftelsen fordelt med 10 på Andreas Skalstad, 4 på fru Skalstad og 1 på Johannes Skalstad, som er Andreas Skalstads brorsønn. Om denne aksje har Johannes Skalstad forklart at han kort tid før brannen «førte den over» på Andreas Skalstad. - - -
Efter det foran anførte er lagmannsretten kommet til det resultat at den reelle eier av benmøllen har den hele tid vært fru Alma Skalstad, enten alene eller sammen med Andreas Skalstad. Og selv om det kan tenkes at det i 1928 stiftede selskap i enkelte henseender vilde bli respektert som en selvstendig juridisk person, er lagmannsretten av den opfatning at i relasjon til den tegnede forsikring og det senere fremkalte forsikringstilfelle kan selskapsforholdet ikke oprettholdes. At et så formløst forhold som det her fremstilte skal være tilstrekkelig til å sette bestemmelsene i Forsikringsavtalelovens §18, 1. ledd og §19 siste ledd ut av virksomhet synes helt uantagelig. Under den rettslige forundersøkelse har Andreas Skalstad også åpent erkjent at «hele dannelsen av aksjeselskap var proformaverk».
Efter det anførte vil de saksøkte bli å frifinne. - - -