RG-1962-338
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1961-09-30 |
| Publisert: | RG-1962-338 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 30. september 1961 i kjæremålssak nr. 24/1961 B |
| Parter: | Kaare Johnsen (overrettssakfører Bjarne N. Bjørshol) mot Troms Fylkes Kraftforsyning v/styrets formann. |
| Forfatter: | Lagdommer E. Wessel Holst, hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth, sorenskriver Kaare Nerdrum |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Foreldelsesloven (1896) §7, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Kjøpsloven (1907), §258, §266 |
Kaare Johnsen driver bakeri på Gibostad. Fra 1929 har bakeriet (bakerovn og maskiner) vært drevet elektrisk på eget abonnement. Fra 1957 har han også hatt et særskilt abonnement for strøm til fryseri.
Troms Fylkes Kraftforsyning sendte den 6. januar 1960 følgende brev til Johnsen:
«Abonnement IV - 40 08 20. Tilleggsregning strømavgift.
Det viser seg at måleren for Deres abonnement til bakerovn m.v. er blitt feil avlest, slik at bare 1/10 av det virkelige forbruk er avregnet. Feilavlesningen har pågått siden 1949, og forlite beregnet avgift utgjør ca. kr. 30 000 ialt.
Etter våre strømleveringsvilkår kan elektrisitetsverket i slike tilfeller kreve etterbetaling. Vi har foretatt etterregning av forlite betalt avgift fra 9. desember 1956 til 17. september 1959 og sender vedlagt tilleggsregning kr. 9 809,94 for dette tidsrom. For lite beregnet avgift før 9. desember 1956 frafalles.
Vi ber om at tilleggsregningen blir betalt.»
Johnsen hevder at brevet kom som en overraskelse, at det ikke var begått noen feil ved måleravlesningen, og at strømmen hele tiden var beregnet og betalt i samsvar med avtalen inngått i 1929. Selv om det skulle være foretatt en feilavlesning, gir dette ikke kraftforsyningen noen hjemmel for etterberegning. Han nektet derfor å betale. Det ble ført forhandlinger mellom partene, uten at de kom til enighet. Kraftforsyningens styre gjorde den 6. februar 1961 dette vedtak:
«Under forutsetning at baker Johnsen innbetaler etterregningen kr. 9 131,94 for 3 år, frafaller Kraftforsyningen resten av beløpet. Godtas ikke dette tilbud, innfordres etterregning for 10 år tilbake, idet styret antar at Johnsen ikke har vært i god tro ved betaling av elektrisitetsregningene. Innbetalingsfrist 1. juli 1961.»
Kraftforsyningen har senere tilbudt å godta et oppgjør på kr. 6000, men dette har Johnsen ikke akseptert. Han har på sin side tilbudt kr. 4000 som fullt oppgjør, hvilket Kraftforsyningen ikke har godtatt.
Da det ikke lyktes å komme til enighet, koblet Kraftforsyningen ut strømmen til bakeriet den 23. august 1961 kl. 12.
Kaare Johnsen begjærte ved skriv av 31. s. md. fra
Side:339
overrettssakfører Bjørshol midlertidig forføyning i medhold av tvangslovens §262 nr. 2, idet han krevet at strømmen skulle tilkobles bakerovnen (abonnement IV -400820). Han fastholdt sine tidligere anførsler, og anførte subsidiært at selv om verket har penger til gode, har det ingen rett til å avstenge strømmen. Bakeriet står nå, hvilket medfører et daglig driftstap på ca. kr. 700.
Tromsø namsrett avsa den 6. september 1961, etter muntlig forhandling, kjennelse med denne slutning:
«1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Saksforholdet fremgår for øvrig av namsrettens premisser.
Kaare Johnsen har ved sin prosessfullmektig i rett tid påkjært avgjørelsen. Han erkjenner at Kraftforsyningen i henhold til strømleveringsvilkårene kan koble ut strømmen hvis han ikke betaler sin strømregning, men bestrider at denne bestemmelse - vilkårenes §10, post 1 nr. 1 - får anvendelse på et så uklart og omtvistet krav som det foreliggende. Dette ikke minst fordi den avkrevede restanse har sitt grunnlag i en feil fra Kraftforsyningens side. Han påføres nå daglig et større driftstap. Han betaler prompte sine løpende strømregninger, og anser seg fullt søkegod for det omtvistede krav. Han makter imidlertid ikke for tiden å reise penger. Han er dog villig til å stille en bankgaranti for kr. 3000.
Når Kraftforsyningen anfører at han ikke har vært i god tro, idet han gjennom årene bare har betalt for 1/10 av den leverte strøm, anfører Johnsen at han aldri har vært klar over at han betalte for lite, idet strømregningene hele tiden har vært av noenlunde samme størrelse. Derimot burde motparten, som kunne sammenligne med alle de andre bakerier, ha oppdaget feilen hvis en sådan var begått.
Johnsen har nedlagt denne påstand:
«Troms fylkes kraftforsyning pålegges å tilkoble strømmen til bakerovnen, abonnement nr. IV - 40 08 20 og tilpliktes å betale sakens omkostninger for begge retter.»
Troms Fylkes Kraftforsyning har gitt følgende tilsvar:
«Troms fylkes kraftforsyning vil for lagmannsretten gjøre gjeldende de samme anførsler som for namsretten. Kraftforsyningen mener å ha til gode ca. kr. 30 000 hos baker Kaare Johnsen. Da Kraftforsyningens styre behandlet saken i møte den 6. februar 1961 ble det gjort slikt vedtak:
«Under forutsetning at baker Johnsen innbetaler etterregningen kr. 9 131,94 for 3 år, frafaller Kraftforsyningen resten av beløpet. Godtas ikke dette tilbud, innfordres etterregning for 10 år tilbake, idet styret antar at Johnsen ikke har vært i god tro ved betaling av elektrisitetsregningene.
Innbetalingsfrist 1. juli 1961.»
Dette ble baker Johnsen gjort kjent med i brev av 11. februar 1961.
Den 3. mars 1959 skrev baker Kaare Johnsen under et brev til Troms fylkes kraftforsyning hvor han sammen med 19 andre
Side:340
bakere i Troms klaget på den høye strømtariff. Johnsen betalte på det tidspunkt ca. 1/10 av hva han etter gjeldende tariff skulle betale.
Bevis: Fotokopi av brevet.
Johnsen kan i hvert fall på det tidspunkt ikke ha vært i god tro. Det har også formodningen mot seg at han tidligere skulle ha vært i god tro, idet kilowattimeprisen alltid har vært anført på regningen med gjeldende tariffsatser, mens bare 1/10 av det faktiske forbruk er tatt med. Bakeren kjenner selv størrelsen av de ovner han bruker, og han pliktet selv å si fra når strømleverandøren på grunn av svikt i avlesnings- og innberetningssystemet tok betaling bare for 1/10 av leveransen.
Kraftforsyningen har fremsatt et tilbud om at baker Johnsen betaler kr. 6000 som endelig oppgjør. Kraftforsyningen mener å ha godtgjort et langt større tilgodehavende, og når beløpet ikke betales kan Kraftforsyningen i henhold til leveringsvilkårene stenge strømmen.
Kraftforsyningen nedlegger slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Johnsens prosessfullmektig, som har fått oversendt tilsvaret, har underhånden meddelt at han ikke har mer å anføre.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det faktiske saksforhold er fremdeles uklart. Det er imidlertid på det rene at Johnsen betaler sine løpende strømregninger, men bestrider å skylde noe av det beløp han er avkrevet ved omhandlede etterberegning («tilleggsregning») nemlig «ca. kr. 30 000.» Det er uklart hvorledes en så vesentlig feil ved måleravlesningen har kunnet passere uoppdaget av Kraftforsyningen gjennom 10 år, og det er omtvistet om kravet etter forholdene er undergitt 3 eller 10 års foreldelse, idet Johnsen påståes å ha vært i ond tro, hva han benekter.
Bakeriet står nå, og dette påfører daglig Johnsen et ganske betydelig tap. Strømutkoblingen benyttes i nærværende tilfelle som et tvangsmiddel til å inndrive en gammel fordring, hvis grunnlag og omfang er uklart og omtvistet. Det er ikke engang klart om Kraftforsyningen fremdeles gjør fordring på kr. 30 000, omfattende 10 års feilavlesning, eller kr. 9 809,94 for tidsrommet 9. desember 1956-17. september 1959 (det er ikke opplyst hva disse datoer refererer seg til), eller kr. 6 000.
Lagmannsretten finner det tvilsomt om de påberopte «Strømleveringsvilkår» for Midtre Troms Elektrisitetsverk gir rett til å stenge strømmen i et tilfelle som det foreliggende. Bestemmelsene i §10 omfatter visse tilfelle av stengning av tekniske hensyn eller på grunn av grove misbruk fra abonnentens side, så som tyveri av strøm. Videre den bestemmelse i §10 punkt 1 som her påberopes. «Elektrisitetsverket kan stenge strømmen: 1) Når en abonnent som har fått skriftlig krav og varsel, ikke betaler forfallen gjeld til elektrisitetsverket, enten det gjelder strømlevering, installasjonsarbeider, materiell- eller apparatleveringer.»
Videre bestemmer §1 under punkt 2:
Side:341
«Hvis et anlegg er stengt på grunn av manglende betaling, vil det som regel ikke bli tilknyttet på ny før:
1. All gjeld til elektrisitetsverket og eventuelle omkostninger er betalt.
2. Abonnenten har betalt utgiftene som følger med stenging og påsetting av strømmen til anlegget.
3. Abonnenten har stilt forsvarlig garanti for framtidig strømforbruk eller deponerer et nærmere fastsatt beløp.»
Den påberopte bestemmelse i §10, 1 nr. 1 må etter lagmannsrettens oppfatning ansees som en tilpasning av kjøpslovens prinsipp: ytelse mot ytelse på det spesielle leveringsforhold ved kjøp av elektrisk kraft. Det gjelder et vilkår som faktisk ensidig er bestemt av selgeren, og hvor det kan være grunn til en viss restriktiv tolkning. Behovet for ved strømavstengning å hindre at det påløper restanser i det løpende kontraktforhold, som må antas å ha diktert bestemmelsen, synes fullt tilgodesett også i nærværende tilfelle hvor det ikke foreligger noen slik misligholdelse. Skulle bestemmelsen derimot kunne anvendes som et tvangsmiddel til inndrivelse av gamle og omtvistede fordringer som den her omhandlede, synes den å gå videre enn rimelighet tilsier.
I nærværende tilfelle er abonnenten avkrevet etterbetaling for 10 år med ca. kr. 30 000. Det fremgår av Kraftforsyningens tilsvar for lagmannsretten at det fortsatt mener å ha krav på dette beløp, og at fordringen ikke er undergitt 3 års foreldelse fordi Johnsen «ikke har vært i god tro». Uansett om det siktes til foreldelseslovens §7, eller til en bestemmelse i straffeloven jfr. ikrl. §28, innebærer Kraftforsyningens anførsler i forbindelse med foreldelsesspørsmålet iallfall en påstand om at det skyldes et meget graverende forhold fra Johnsens side når han gjennom en årrekke bare har betalt for 1/10 av den leverte strøm. Det kunne for så vidt ligge nær å vise til bestemmelsen i §10 nr. 1 punkt 3, som hjemler rett til avstengning «når abonnenten tilvender seg strøm urettmessig», jfr. §10 nr. 2 hvor elektrisitetsverket «forbeholder seg å nytte sin påtalerett i tillegg til avstengningen.» Disse bestemmelser er imidlertid ikke påberopt, og det er som nevnt heller ikke klarlagt hvorledes forholdet har kunnet pågå uoppdaget av kraftlaget gjennom en årrekke. En strømstengning under henvisning til §10 nr. 1 punkt 3 ville for øvrig innebære en så alvorlig siktelse, at den må forutsettes bare å komme til anvendelse i klare tilfelle. Det ville derfor etter lagmannsrettens oppfatning være en høyst betenkelig ordning, om et elektrisitetsverk under trusel om avstengning kunne innkreve som «forfallen gjeld» en fordring basert på en omtvistet etterberegning for 10 år, hvis rettsgyldighet beror på et uredelig forhold som abonnenten benekter. Det synes ikke urimelig å henvise kraftleverandøren til å erverve dom for et krav basert på en så alvorlig siktelse, før han krever betaling under trusel om å bryte en løpende strømleveranse som mottageren betaler som han skal.
For så vidt Kraftlagets stengning skal ansees grunnet alene på misligholdelse av en etterberegnet strømregning for 3 år, savner
Side:342
lagmannsretten også en oppstilling og påvisning av når og hvorledes foreldelsen hevdes å være avbrutt.
Under henvisning til kjennelse i RG-1951-839 antar lagmannsretten, at saksøkerens krav på å få gjenopptatt strømleveransen ved tilkobling er et krav som kan «sikres» ved midlertidig forføyning etter tvangslovens §262. Den i Rt-1960-765 inntatte kjennelse kan ikke antas å være avgjørende i motsatt retning. Saksøkeren mener at så lenge han betaler sine løpende forpliktelser til verket, plikter dette å levere ham strøm. Dersom han skulle henvises til å erverve dom for dette krav, ville det åpenbart være forspilt for den tid som går med til dette, og med de store skadevirkninger som en langvarig driftsstans fører med seg. Den omstendighet at et påbud om midlertidig tilkobling samtidig vil innebære en oppfyllelse av selve kravet, og således går lenger enn til å «sikre et krav», antas ikke å burde være avgjørende.
Selv om det ikke verserer sak om gjeldskravet, foreligger det et omtvistet rettsforhold hvor motpartens atferd - nemlig avstengningen av strømmen i forbindelse med det store krav som gjøres gjeldende - gir grunn til å frykte for at saksøkeren vil bli påført vesentlig skade. Lagmannsretten finner det nødvendig for å avverge slik skade at det etableres en midlertidig ordning, nemlig en midlertidig tilkobling av det avstengte anlegg. Man finner at saksøkeren har sannsynliggjort sitt krav på slik tilkobling uansett hvem som har rett i tvisten om de tidligere leveranser, og finner ikke grunn til å gjøre beslutningen avhengig av sikkerhetsstillelse fra saksøkerens side. En sådan antar lagmannsretten for øvrig - i motsetning til namsretten - bare kunne omfatte mulig tap på grunn av forføyningen (altså tilkoblingen) uten at selve det omtvistede krav kommer i betraktning ( Rt-1960-831).
Motparten vil etter tvangslovens §258 ha anledning til å kreve fastsatt en frist innen hvilken saksøkeren må reise tvist om det underliggende forhold, men vil også selv kunne gå til søksmål om gjeldsforholdet. Lagmannsretten finner i medhold av tvangslovens §266 å burde begrense den påbudte tilkobling til 1. juli 1962, innen hvilken tid tvisten skulle kunne bli rettslig avgjort. En tvangskraftig dom for fordringen vil som nevnt etter lagmannsrettens oppfatning kunne fordres oppfylt under trusel om strømavstengning etter leveringsvilkårenes §10.
Det sier seg selv at pålegget forutsetter prompte betaling av løpende abonnementsforpliktelser.
Saken har budt på slike tvil, at saksomkostninger ikke tilkjennes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Troms Fylkes Kraftforsyning pålegges uten opphold å tilkoble strømmen til Kaare Johnsens bakerovn.
Påbudet har virkning til 1: juli 1962.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.