RG-1962-654
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1962-01-27 |
| Publisert: | RG-1962-654 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 27. januar 1962 i ankesak nr. 89/1961 |
| Parter: | Staten v/Vassdragsvesenet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/overrettssakfører Hans Th. Knudtzon) mot Forsikringsselskapet Storebrand (overrettssakfører Jens B. Gulbrandsen). |
| Forfatter: | Lagmann Thor Breien, lagdommer R. Dick Henriksen, tilkalt dommer, sorenskriver O. Ulfsby |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Motorvognloven (1926) §30, Bilansvarslova (1961) §8b |
Den 27. juli 1959 inntraff det et uhell ved Røssåga kraftanlegg, som tilhører staten. Lastebil W 10384, som kjørte for anlegget, brakk en aksling og ble stående i åpningen av en tunnel og sperret trafikken. Sjåføren fikk tak i anleggets folk for å få fjernet bilen. Da en av anleggets dumptorer skulle slepe ut bilen og man skulle gjøre slepewiren fast, sprang plutselig bremserørene på dumptoren og denne rullet inn i lastebilen, som ble skadet. Forsikrings selskapet Storebrand, hvor lastebilen var kaskoforsikret, mente at kraftanlegget måtte ha objektivt ansvar for skaden, og reiste sak mot staten ved Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen til inntale av erstatning kr. 4459,60. Oslo byrett avsa dom i saken den 14. desember 1960 med slik domsslutning:
«Staten ved Vassdragsvesenet dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale Forsikringsselskapet Storebrand kr. 4459,60 med 4 prosent rente fra 2 april 1960 til betaling skjer.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Angående sakens sammenheng vises for øvrig til byrettens domsgrunner.
Staten ved Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har påanket dommen og lagt ned slik påstand:
«Staten v/Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»
Forsikringsselskapet Storebrand har i ankesaken lagt ned slik påstand:
«Oslo byretts dom av 14. februar 1960 stadfestes, dog således at Storebrand tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.»
Fra statens side anføres:
Byretten, som til dels har misforstått de anførsler staten gjorde gjeldende, har tatt feil når den har funnet at betingelsene for objektivt ansvar er til stede i dette tilfelle. Byretten synes å ha bygget på at det ved de to høyesterettsdommer inntatt i Rt-1954-739 og 1955 741, er fastslått at det foreligger et generelt objektivt ansvar for kollisjonsskader, som skyldes teknisk svikt hos den skadevoldende motorvogn, med mindre det kan påvises
Side:655
særlige fritaksgrunner. Dette er ikke riktig. Om det foreligger objektivt ansvar må avgjøres ved en samlet vurdering av hva som etter omstendighetene er rimelig og hensiktsmessig i det konkrete tilfelle, og domstolene har vært meget tilbakeholdende med å fastslå slikt ansvar. De nevnte to høyesterettsdommer gjaldt kollisjoner mellom biler i trafikk på offentlig vei, og man fant det der rimelig å konstatere objektivt ansvar for den bil som på grunn av teknisk svikt var årsak til skaden. I denne sak er forholdet et helt annet. Lastebilen var blitt stående i en tunnelåpning og dens fører hadde henvendt seg til anleggets folk for å få den slept vekk. Han hadde dermed innlatt seg med dumptoren, den farlige bedrift, og etter rettspraksis kan det da ikke antas å foreligge objektivt ansvar for kraftanlegget, med mindre særlige forhold skulle gjøre dette rimelig. Slike forhold foreligger ikke. Fra kraftanleggets side har man her vært ute med en hjelpende hånd, frivillig og uten betaling, og det vil virke umiddelbart urimelig om anlegget som takk herfor skulle bli sittende med ansvaret for en skade som er voldt uten noen som helst skyld fra dets side. Det rimelige må her være at skaden blir der den rammer. Det må legges vekt på at selv om også kraftanlegget var interessert i å få bilen fjernet, var det bilføreren som i første rekke hadde interesse herav. Bilen var blitt stående et sted den ikke skulle stå og hvor den sperret trafikken og bilføreren hadde plikt til å få den fjernet. Det må også legges vekt på at lastebileieren hadde påtatt seg arbeidet for kraftanlegget, et arbeid som i og for seg var forbundet med visse faremomenter. Det må videre tas i betraktning at den opprinnelige årsak til uhellet var den tekniske svikt ved lastebilen. Det var denne svikt som satte årsaksrekken i gang.
Forsikringsselskapet Storebrand hevder at byrettens dom er riktig og anfører i det vesentlige det samme som for byretten. Etter selskapets mening var det utelukkende i kraftanleggets interesse at lastebilen ble søkt fjernet fra tunnelåpningen, hvor den sperret trafikken. Lastebilens fører hadde bare interesse av å få den brakt på verksted, mens det for ham var likegyldig om den inntil dette kunne skje sto i tunnelåpningen eller annet sted. Selskapet peker for øvrig på bestemmelsen i den nye bilansvarsloven av 3. februar 1961 §8b, som selskapet mener er i samsvar med gjeldende rettspraksis og klart ville ført til ansvar for kraftanlegget.
Under ankeforhandlingen er som nytt fremlagt ekstraktavskrift av skademeldingen. Det er ikke avhørt parter eller vitner.
Lagmannsretten bemerker:
Partene er som for byretten enige om at det ikke kan bebreides motorvognens eiere eller førere noen uaktsomhet i forbindelse med skaden. De er videre enige om at ansvarsregelen i motorvognlovens §30 første ledd ikke kommer til anvendelse, men at spørsmålet i saken blir om kraftanlegget etter alminnelige erstatningsregler har objektivt ansvar for skaden fordi denne skyldes en teknisk svikt ved dumptoren.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Side:656
At skaden skyldes en teknisk svikt ved dumptoren er på det rene, og under de foreliggende omstendigheter finner man at dette etter alminnelige erstatningsregler bør føre til objektivt ansvar for kraftanlegget. Man legger ikke avgjørende vekt på at kraftanlegget ved anledningen handlet etter anmodning av lastebilens fører for å hjelpe denne til å få fjernet bilen fra tunnelåpningen. At bilen ble fjernet var for det vesentligste i anleggets egen interesse, idet den sperret trafikken i tunnelen. Det at lastebileieren hadde påtatt seg arbeid for kraftanlegget kan etter rettens mening ikke tillegges vesentlig betydning i saken, og heller ikke det at en teknisk svikt ved bilen var den opprinnelige årsak til uhellet.
Byrettens dom vil etter dette bli stadfestet, idet man også er enig i avgjørelsen angående saksomkostningene. Staten bør betale sakens omkostninger for lagmannsretten i samsvar med bestemmelsen i tl. §180 første ledd. De settes til kr. 600.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes.
Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen dømmes til å betale Forsikringsselskapet Storebrand sakens omkostninger for lagmannsretten med 600 - sekshundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Av byrettens dom (dommer Petter Koren):
Saken gjelder krav om erstatning for skade påført ved kollisjon mellom en dumptor og en lastebil.
De faktiske forhold i saken, som er uomtvistet og som retten legger til grunn, er følgende:
Den 27. juli 1959 inntraff det et uhell ved en av Røssåga kraftanleggs tunneler. Anlegget er statens og arbeidet ble utført ved Vassdragsvesenet. Lastebil W. 10384, som kjørte for anlegget, brakk en aksling i tunnelåpningen og sperret denne. Den skulle da slepes ut av tunnelen av en av Vassdragsvesenets dumptorer. Dette er store uregistrerte lastevogner på 10-12 tonn. Da dumptoren skulle kjøre frem for å slepe, røk bremsene og den kjørte inn i lastebilen og påførte den skade for kr. 4459,60.
Det er ikke på det rene hvorvidt lastebileieren ba om assistanse fra dumptorens fører, men retten antar at det er uten betydning hvem som tok initiativet til å få bilen fjernet fra det sted den sto og sperret trafikken.
Skadens størrelse er uomtvistet, og det er også enighet mellom partene om at det ikke er utvist uaktsomhet fra noen av eierne eller førerne av de to vogner.
Lastebilen W. 10384 er kaskoforsikret i Storebrand, som har betalt skaden og krevet erstatning av staten som eier av dumptoren. Staten har avslått å betale og saken har vært behandlet ved hovedforhandling 8. desember 1960. - - -
Saksøkeren har gjort gjeldende at dumptorens eier må være ansvarlig for skade som skyldes teknisk svikt etter de regler for objektivt ansvar
Side:657
som er fastslått ved rettspraksis, senest Høyesteretts dommer referert i Rt-1954-739 og 1955 741.
Som særlig betydningsfullt for vurderingen av hvor risikoen bør ligge, må det i denne sak legges vekt på at det var i Vassdragsvesenets interesse at bilen ble fjernet hurtigst mulig for at ikke anleggsdriften skulle forstyrres.
Selv om det skulle sees som assistanse uten betaling, kan ikke det bevirke at forholdet vurderes annerledes enn om det skulle vært ytet betaling, risikoen for skade som voldes på grunn av teknisk feil, må også i disse tilfelle hvile på eieren av det skadevoldende kjøretøy.
Saksøkte har gjort gjeldende at det objektive ansvar for en teknisk feil som den foreliggende ikke kan gjøres gjeldende av saksøkeren, idet det her ikke dreier seg om skade påført en tilfeldig tredjemann. Skadelidte har her innlatt seg med den farlige bedrift ved å ta arbeid for anlegget.
Det må videre legges til grunn at det er føreren av bilen som har en plikt til å få bilen fjernet, og at uansett hvorledes slepingen er kommet i stand, må det legges til grunn at den er utført etter anmodning av bilføreren.
Den opprinnelige årsak til den oppståtte skade var en teknisk svikt på den skadede bil. Det vil være betenkelig ved en interesseavveiing å legge ansvar, uten at skyld er påvist, på den som i et slikt tilfelle assisterer - enten dette nå skjer etter en uttrykkelig anmodning fra bileieren eller ikke.
Retten vil først behandle saksøktes innsigelse om at det objektive ansvar ikke kan gjøres gjeldende, fordi skadelidte sto i kontraktforhold til den farlige bedrift.
Selv om saksøkeren ved å ta arbeid for anlegget med kjøring i tunnelen skulle tatt risikoen for å rammes av hendelige uhell som følger med anleggsdriften, kan ikke retten se at den skade han er påført er av den art at den skulle falle inn under den risiko han har tatt på seg. Såfremt det anerkjennes at det er et objektivt ansvar for skader ved kollisjon som skyldes teknisk svikt, skulle det ikke være noen forskjell der hvor den skadelidte står i kontraktforhold til eieren av det skadevoldende kjøretøy. Det objektive ansvar som må antas å gjelde også for kollisjoner som inntreffer i en anleggstunnel, kan ikke være avhengig av hvem som er eier av det skadevoldende kjøretøy, slik at ansvaret faller bort hvis det er anleggets eier som også er eier av kjøretøyet.
På dette grunnlag kan ikke retten se at saksøkte kan fritas for ansvar.
Når det gjelder den annen innsigelse, nemlig at skaden oppsto under arbeid med å hjelpe den skadede bil etter anmodning fra dennes fører, vil retten bemerke at den anser det som helt uten betydning hvorvidt det var den skadede bils fører som tok initiativet til å få bilen tauet bort av dumptoren, eller om initiativet kom fra annet hold. Føreren har i hvert fall samtykket i det som skjedde.
Når et biluhell inntreffer som stenger ferdselen og andre trafikanter hjelper til med å rydde opp slik at passasjen igjen kan bli fri, må ikke noen av partenes rettslige stilling være avhengig av hvem som i situasjonen viser initiativ, slik at det kan virke hemmende på viljen til å medvirke til en hurtig løsning.
Side:658
Det er i en slik situasjon i mange parters interesse at den skadede bil hurtigst mulig ryddes til side. Retten kan ikke være enig med saksøkeren i at det ikke er i eieren av den skadede bils interesse. Selv om hans personlige tap allerede er oppstått og ikke blir større om han lar bilen bli stående til den tanes vekk av servicebil som han treffer avtale med, kan han bli holdt ansvarlig for den økonomiske skade som oppstår for andre trafikanter om han ikke snarest fjerner bilen. Det er først og fremst i hans interesse at bilen fjernes.
Men det er også i deres interesse som blir hindret i å komme frem, og i det foreliggende tilfelle var det også i anleggets interesse at ferdselen ble minst mulig oppholdt.
Retten kan ikke se at den bortslepning som var foranledningen til at dumptoren skadet bilen kan sies å være foretatt utelukkende i bileierens interesse, slik som f. eks. ville vært tilfelle om bilen ikke hindret trafikken, men skulle slepes til et mer hensiktsmessig sted.
Retten finner derfor at ansvaret må sees på samme måte som om uhellet var inntruffet under vanlig trafikk, og at det ansvar som eiere av motorkjøretøyer har for at det ikke oppstår noen teknisk svikt, ikke faller bort selv om skaden er oppstått under arbeidet med å bringe et skadet kjøretøy ut av kjørebanen.
Retten er under sterk tvil kommet til dette standpunkt. Objektivt ansvar uten positiv lovhjemmel har domstolene vist stor forsiktighet med å pålegge, og det er all grunn til å se de enkelte avgjørelser i Høyesterett konkret, og ikke pålegge det der hvor ikke alle hensyn taler for at risikoen bør ligge hos skadevolderen.
Retten har imidlertid funnet at de innsigelser som her er gjort mot anvendelsen av det objektive ansvar ikke er tilstrekkelige til å frita saksøkte for ansvaret, og saksøkerens påstand blir tatt til følge. - - -