Rt-1954-739

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1954-09-07
Publisert:	Rt-1954-739
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 84 B/1954
Parter:	Einar Borgen (overrettssakfører Henrik Hartmann - til prøve) mot Trondhjems Forsikringsselskab A/S v/Damman & Co. A/S (høyesterettsadvokat Jonas Myhre).
Forfatter:	Nygaard, Dæhli, Skau. Mindretall: Gaarder, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §29, §30, §32, Motorvognloven (1926)

Dommer Gaarder: Oslo byrett - dommer Bjarne Didriksen med sakkyndige domsmenn - avsa 7. mai 1951 dom med denne domsslutning:

«Paul Rønsen og Trondhjems Forsikringsselskab A/S dømmes til solidarisk å betale til Norsk Bilforsikring Gjensidig kr. 5453,06 og til Einar Borgen kr. 1584,50 dog således at Trondhjems Forsikringsselskab A/S' ansvar begrenses til kr. 5000,00.

Norske Fortuna dømmes til å betale Norsk Bilforsikring Gjensidig og Einar Borgen kr. 595,00. Av samtlige beløp erlegges 4 prosent rente pr. år fra 23. mars 1950 til betaling skjer. Betalingen skal skje innen 14 dager fra denne doms forkynnelse.»

Byrettsdommen er avsagt under dissens. Den ene av domsmennene stemte for å frifinne de saksøkte. Det fremgår av byrettens domsgrunner at saksomkostninger ikke ble tilkjent, men dette er ikke kommet til uttrykk i domsslutningen.

Trondhjems Forsikringsselskab A/S og Paul Rønsen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten pådømte saken den 12. januar 1953. Trondhjems Forsikringsselskab A/S og Paul Rønsen ble frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Lagmannsretten var satt med to bilkyndige domsmenn. Dommen var enstemmig.

Einar Borgen har påanket dommen til Høyesterett for så vidt Trondhjems Forsikringsselskab A/S angår. Derimot er Paul Rønsen og Norsk Bilforsikring Gjensidig ikke parter for Høyesterett. Den ankende gjør gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er uriktig både med hensyn til sakens faktiske og dens rettslige side. Det er - anføres det - uriktig når lagmannsretten har ansett bevist at årsaken til kollisjonen var en forutgående kraftig punktering av Rønsens bil. Det er - mener den ankende - like sannsynlig at kollisjonen skyldtes at bremsene låste seg fast. Hva rettsanvendelsen angår menes det å

Side:740

være en feil når lagmannsretten ikke har funnet å kunne tilkjenne erstatning på grunnlag av et risikosynspunkt hvoretter den får betale skaden som er nærmest til å bære den uansett den større eller mindre aktsomhet eller uaktsomhet som har kunnet konstateres. Særlig berettiget ville en slik løsning vært fordi den hos ankemotparten forsikrede bil var gammel og ufullkommen, og fordi denne bil helt ensidig fremtrer som skadevolder. Det farekompensasjonsprinsipp som er instituert gjennom motorvognlovens §30 fjerde ledd, er ikke til hinder for å tilkjenne erstatning, hvor de ansvarlige for den ene av de kolliderende biler finnes å burde ha risikoen for den oppståtte skade ut fra et alminnelig risikosynspunkt.

Den ankende har nedlagt slik påstand:

«1. Trondhjems Forsikringsselskab A/S dømmes til å betale til Einar Borgen kr. 1584,50 med 4 % prosessrente fra 23. mars 1950 til betaling skjer.

2. Trondhjems Forsikringsselskab A/S dømmes til å erstatte Einar Borgen hans saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten har påstått:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Trondhjems Forsikringsselskab A/S v/ Dammann & Co. A/S hos Einar Borgen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Eidsvoll herredsrett, der eieren av C-18398 Rønsen, dens fører Nordby, og dens reparatør verkstedeier Heier er avhørt. Ved Oslo byrett er det også holdt et bevisopptak der parten Borgen og 2 vitner er avhørt. Det ene av vitnene var ingeniør, bilkonsulent Møller, som også ble avhørt for lagmannsretten. Saken antas i faktisk henseende å foreligge i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i alt vesentlig dens begrunnelse.

Lagmannsretten har funnet bevist at årsaken til kollisjonen var en tilfeldig forutgående punktering av C-vognens venstre forhjul, og Høyesterett har etter min mening intet grunnlag for å sette denne bevisbedømmelse til side. Det er ikke avgjørende at bilføreren Nordby ifølge politirapporten like etter kollisjonen uttalte at det på ham virket som bremsene hugg seg fast. Denne uttalelse oppfatter jeg som bygget på en slutning som vitnet gjorde, ikke på en umiddelbar iakttagelse. Lagmannsrettens sakkyndige medlemmer har trukket andre slutninger av begivenhetsforløpet, og vitnet Møllers avvikende oppfatning forelå også for dem som en faktor ved deres vurdering. Jeg bemerker uttrykkelig at lagmannsretten nøye har drøftet muligheten for at uhellet skulle skyldes at bremsene har låst seg fast, og har forkastet denne mulighet. Som lagmannsretten legger jeg videre til grunn at gummien, selv om den var velbrukt, dog var i forsvarlig brukbar stand. Bilen var, etter det som er

Side:741

opplyst, ettersett kort før uhellet uten at noen feil var konstatert. Jeg vil for øvrig tilføye at den ankende ikke har hevdet at uhellet faktisk skyldes fastlåsing av bremsene, men at dette er «like sannsynlig» som en punktering. Etter min mening må man imidlertid bygge på «punkteringsteorien», allerede av den grunn at det ikke er ført bevis for noen annen - for C-bilen forutsetningsvis ufordelaktigere - årsak.

Når dette årsaksforhold legges til grunn: at skaden skyldes et tilfeldig uhell som først rammet C-bilen og derpå gjennom den A-bilen, er jeg enig i at de som var ansvarlige for C-bilen, ikke kan dømmes til å betale erstatning på objektivt grunnlag. Jeg tiltrer lagmannsrettens bemerkninger om dette. Men jeg vil reservere meg mot at resultatet med lovens nåværende lydelse ville blitt et annet om kollisjonsårsaken hadde vært en teknisk svikt ved bremser eller styreinnretninger. Dette finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til.

Jeg stemmer for at lagmannsrettens dom stadfestes, men jeg antar at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg kjenner til at jeg er i mindretall.

Dommer Nygaard: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Etter min mening må eieren av varebilen eller nå hans forsikringsselskap være ansvarlig for skaden på personbil A-20872.

Det er ikke fra Einar Borgens side gjort gjeldende for Høyesterett at det foreligger bevis for at det er noe å bebreide varebilens eier eller fører. Ansvaret kan derfor ikke bygges på subjektivt grunnlag.

Spørsmålet blir så om det etter motorvognloven overhodet er adgang til å bygge ansvaret for kollisjonsskade på objektivt grunnlag. Når motorvogner støter sammen, kommer etter motorvognlovens §30, 4 reglene i paragrafens første og annet ledd, ikke til anvendelse for så vidt angår «den skaden vognene gjer kvarandre». Jeg forstår ikke denne bestemmelsen slik at et objektivt ansvar for skade ved sammenstøt i alle tilfelle skal være utelukket. I det forslag til ny motorvognlov som i 1922 ble avgitt av den departementale motorvognlovkomite, var det i §29, 4 tatt inn følgende bestemmelse: «Når to eller flere motorvogner støter sammen, finner de alminnelige erstatningsregler anvendelse for så vidt den skade angår som de ved sammenstøtet tilføyer hverandre.» Denne bestemmelse ble uforandret opptatt i §29, 4 i Ot.prp. nr. 41/1924 og i Ot.prp. nr. 12/1925. I Innst. O.I. - 1926 ble det foretatt en forandring slik at bestemmelsen fikk den ordlyd som den nå har i lovens §30, 4. Om endringen på dette punkt sies det i den nevnte innstilling på 9: «Nemndi vil taka med i 4. leden i paragraffen ogso det tilfelle at motorvogn støyter saman med skeinegangsvogn.» For så vidt angår sammenstøt mellom motorvogner, må jeg etter dette gå ut fra at det ikke var meningen å gjøre noen reelle

Side:742

endringer i det lovforslag som tidligere forelå. Jeg peker i denne forbindelse på reglene i lovens §32: «Fyresegnene i dette kapitel minkar ikkje den skadebotretten som nokon hev etter dei vanlege rettsreglane.» Når det i §32 er brukt uttrykket «dei vanlege rettsreglane» og i forarbeidene til §30 ordene «de alminnelige erstatningsregler», finner jeg at de beste grunner taler for at man med dette har ment andre erstatningsregler enn de som motorvognloven fastsatte slik at man altså ikke bare har hatt for øye reglene om erstatningsansvar på subjektivt grunnlag.

Jeg tolker således motorvognloven slik at den ikke i alle tilfelle utelukker ansvar på objektivt grunnlag for skade på motorvogner ved kollisjon. Spørsmålet blir så om man etter alminnelige erstatningsregler kan bygge ansvaret på dette grunnlag i det foreliggende tilfelle. Jeg finner her først grunn til å fremheve at varebilen i det ytre ensidig fremtrer som skadevolder, idet den plutselig og objektivt sett i klar strid med trafikkreglene skar ut mot venstre, mens personbilens fører i enhver henseende kjørte korrekt. Det er etter min vurdering av bevisene i saken ikke klarlagt hvorfor varebilen skar ut på denne måten. Lagmannsretten med sakkyndige domsmenn har riktignok - som nevnt av førstvoterende - ansett det bevist at årsaken til ulykken var en kraftig punktering på varebilens venstre forhjul. Men for meg står det som en mer sannsynlig forklaring på sammenstøtet at varebilens bremser i det avgjørende øyeblikk har låst seg fast eller at styreinnretningene har sviktet. Jeg peker i denne sammenheng på at varebilens fører Nordby i sin første forklaring blant annet uttalte: «Avh. kan ikke gi noen forklaring på hvordan bilen kunne svinge slik rundt. Han er bekjent med at hans venstre forhjul er punktert, men han merket intet som tydet på at forhjulet var punktert før kollisjonen. På avh. virket det som bremsene hugg seg fast.» Jeg er oppmerksom på at Nordby senere har endret sin oppfatning om årsaken til kollisjonen, men jeg finner likevel grunn til å legge større vekt på den første forklaring som ble avgitt på åstedet kort tid etterat ulykken hadde funnet sted. Det er også grunn til å fremheve at varebilen var forholdsvis gammel - en 1933-modell, - slik at mulighetene for en teknisk feil eller svikt ved bremsene eller styreinnretningene må fremstille seg som ganske nærliggende. Jeg finner også å burde nevne at Einar Borgen under bevisopptaket til bruk for Høyesterett blant annet forklarte: «Begge dekkene, både det venstre forhjulet på varebilen og det venstre hjulet på partens vogn eksploderte ved sammenstøtet.» Allerede i den første politiforklaring som Borgen ga på åstedet heter det: «Avh. mener at varebilens forhjul ikke var punktert før kollisjonen.» Slik som de faktiske forhold i det hele ligger an i denne saken, har jeg etter dette funnet å måtte legge til grunn at årsaken til sammenstøtet var en teknisk svikt ved varebilens bremser eller

Side:743

styreinnretninger. I samsvar med de regler som gjennom rettspraksis - også før motorvognloven - har dannet seg om ansvar for teknisk feil eller svikt ved transportmidler som frembyr særlig risiko, finner jeg at det også i det foreliggende tilfelle må være riktig at eieren av varebilen må ha ansvaret. Jeg viser i denne sammenheng blant annet til Rt-1916-9, Rt-1926-899 og Rt-1937-563. Jeg tilføyer at det etter min mening neppe ville ha blitt spørsmål om å anvende regelen i §30, 4 dersom personbilen hadde stått parkert. Men det står for meg som lite rimelig at resultatet skulle bli et annet i den faktiske situasjon som foreligger i denne saken, hvor det som nevnt er på det rene at sammenstøtet ene og alene skyldtes at varebilen skar ut til venstre og hvor jeg må gå ut fra at dette hadde sin grunn i en teknisk svikt.

Det har etter dette ikke vært nødvendig for meg å ta standpunkt til spørsmålet om objektivt ansvar dersom «punkteringsteorien» skulle legges til grunn.

Da saken har vært særlig tvilsom, finner jeg at saksomkostninger bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Trondhjems Forsikringsselskab A/S dømmes til å betale til Einar Borgen 1584,50 - femten hundre og åtti fire 50/100 - kroner med 4 - fire - prosent rente fra 23. mars 1950 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Dæhli: Jeg er enig med byretten og annenvoterende, dommer Nygaard, i at eieren av varebilen er erstatningspliktig på objektivt grunnlag for den skade som var en følge av varebilens sammenstøt med personbilen.

Det er på det rene i saken at personbilen, som ble kjørt korrekt; og i sin høyre halvdel av kjørebanen, ikke på noen måte har bidratt til faren. Når varebilen objektivt sett har overtrådt trafikkreglene og skadet personbilen, hadde dette sin årsak i en fare eller skade som hadde rammet varebilen alene, og det hva enten ulykken skyldtes en mangel ved varebilens mekaniske utstyr eller dekket på forhjulet. En bileier må regne med muligheten av den slags farer ved bruken av sin vogn, (og det selv om den ikke er så gammel som varebilen var og uten hensyn til om gummidekkene er så gamle og slitte som dekket på forhjulet i det foreliggende tilfelle). Det er da naturlig at bilens eier bærer risikoen for slike farer og derfor blir ansvarlig for den skade som i tilfelle oppstår for andre, det §30 første ledd, i motorvognloven gir uttrykk for. Dette gjelder etter min mening også om skaden er voldt på en annen bil, og det uten

Side:744

hensyn til om den andre bilen sto stille da skaden ble voldt, eller om den var i fart, når det er på det rene at den andre bilen var i sin halvdel av kjørebanen og også for øvrig ble kjørt i samsvar med trafikkreglene og således ikke på noen måte har frembudt noen fare for sammenstøt.

Etter min mening er det prinsipielt sett likegyldig for det erstatningsansvar som varebilens eier har, om skaden var blitt voldt ved at varebilen, da den plutselig kjørte tvers over veien og inn i den andre halvdel av kjørebanen, hadde støtt mot et hestekjøretøy, en speilglassrute i et hus, et dyr, et menneske eller - som i det foreliggene tilfelle - mot en annen motorvogn, og det hva enten denne sto stille eller var i fart i sin halvdel av kjørebanen.

Denne min oppfatning er, så vidt jeg forstår, i fullt samsvar med §32 i motorvognloven, som sier at bestemmelsene i lovens kap. VII om «straff og skadebot», derunder §30 fjerde ledd, ikke innskrenker («minkar») den rett til erstatning som noen har etter de vanlige rettsregler. Jeg er enig med annenvoterende i at §32 ikke har for øye bare de erstatningsregler som hjemler subjektivt ansvar, men andre erstatningsregler enn de som motorvognloven inneholder.

Motorvognlovens §30 fjerde ledd, kan etter min mening ikke antas å utelukke den lovforståelse som jeg mener er den rimelige, naturlige og overensstemmende med våre nåværende alminnelige regler om skadeserstatning for ulykker eller uhell som kommer inn under risiko for typisk eller påregnelig fare, særlig av teknisk art. §30 fjerde ledd, bestemmer visstnok at reglene i første og annet ledd, (dvs. om objektivt erstatningsansvar hvor skadelidende ikke har vist grov uaktsomhet) ikke gjelder for skade som biler eller skinnegangsvogner gjør hverandre når to eller flere motorvogner støter sammen, eller motorvogn støter sammen med skinnegangsvogn. Men denne bestemmelsen kan etter min oppfatning ikke tolkes så vidt som ordlyden synes å gå ut på. I så fall ville nemlig den nevnte §32 få liten betydning. Og det ville lede til helt urimelige resultater om eieren eller brukeren i det tilfelle hvor det er på det rene at hans motorvogn har fulgt trafikkreglene og ikke har frembudt noen spesiell fare, skulle måtte bære det tap som er en følge av en mangel ved en annens skadevoldende bil, som dennes eier naturlig er den nærmeste til å ha risikoen for. - §30 fjerde ledd, tar sikte på de alminnelige tilfelle av sammenstøt, hvor årsaken er mer eller mindre uheldig manøvrering fra begge bilføreres side, eller hvor begge biler har vært utsatt for den samme fare, eller hvor det er vanskelig eller umulig å avgjøre årsaken til sammenstøtet. I disse tilfelle er det også naturlig å ta avgjørende hensyn til den skyld som hver enkelt av bilførerne har vist.

Det er en presumsjon for fare og skadevoldelse ved bruk av motorvogner som ligger til grunn for innføringen ved motorvognloven av 21. juni 1912 av det objektive erstatningsansvar

Side:745

når skadelidende selv ikke har vist grov uaktsomhet. Det samme fremgår av forarbeidene til motorvognloven av 20. februar 1926. Se Innst. O.I. - 1926 9. En slik presumsjon vil i alminnelighet og prinsipielt sett ikke foreligge når to biler har støtt sammen. Og det er dette man har villet gi uttrykk for i §30 fjerde ledd, i motorvognloven av 1926. Men denne bestemmelse bør ikke tolkes slik at det skal kreves subjektiv skyld fra den skadevoldende bils eier eller fører for at den skadelidende bils eier eller fører skal få erstatning, hvis det er på det rene, som det er i den foreliggende sak, at ulykken skyldes utelukkende den skadevoldende bil.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Skau: Jeg er kommet til samme resultat som dommerne Nygaard og Dæhli og kan i alt vesentlig tiltre dommer Nygaards begrunnelse.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overenstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Bjarne Didriksen med sakkyndige domsmenn Rolf Eckblad og Axel Rønning):

Lørdag den 27. august 1949 ved halv femtiden om ettermiddagen inntraff det et ganske voldsomt bilsammenstøt på Trondheimsveien et stykke ovenfor Gjelleråsen. En personbil, A-20872, tilhørende saksøker nr. 2 Einar Borgen, ble påkjørt forfra av en gammel varebil, C-18398. tilhørende saksøkte nr. 2 Paul Rønsen, og umiddelbart deretter bakfra av en personbil A-3070, tilhørende Hans B. Myhre. Sistnevnte hadde sin bil ansvarsforsikret i «Norske Fortuna», mens E. Borgens bil var både kasko- og ansvarsforsikret i «Gjensidig» og P. Rønsens bil var ansvarsforsikret i «Trondhjems Forsikringsselskab». - - -

Under hovedforhandlingen ble det ført et sakkyndig vitne, ingeniør A. D. Møller, som etter saksøkerens anmodning hadde taksert skadene og på grunnlag av politiets opplysninger 23. februar 1950 hadde avgitt bl.a. følgende uttalelser: - - -

«Etter min mening må årsaken til at C-18398 plutselig har skåret tvers over veien til venstre skyldes at venstre forhjulsbremsen har låst seg, samtidig med at venstre forhjulsdekke har hatt for lavt lufttrykk. Hvis tilstanden av denne bil hadde vært i forskriftsmessig stand, ville en hendelse som denne ikke ha inntruffet. Det må bli eieren av C-18398's oppgave å føre bevis for at uhellet skyldes en årsak som kommer inn under begrepet hendelig uhell, og dette kan der etter de opplysninger som foreligger ikke føres bevis for» ...

Retten er kommet til samme resultat som dette sakkyndige vitne med hensyn til begivenhetene under sammenstøtet og dettes årsaker.

Det er mest sannsynlig at sjåfør Nordby, som kjørte Rønsens gamle varebil, ble oppmerksom på at en av de etter Borgen kommende biler, som kjørtes av Myhre og av Bull-Hegge, kom frem i veien, idet kjøreren ville se, om det var plass til å passere Borgens bil. Nordby har da, -

Side:746

som en sjåfør lett ville gjøre - automatisk trådt inn bremsene, for at det ikke skulle bli noe sammenstøt. Han har selv forklart, at han satt ferdig med foten på bremsepedalen, og det skulle ikke noe særlig hårdt trykk til for å få venstre forhjulsbremse til å låse seg fast, idet noe slikt lett vil hende med en av disse gamle Essex Terraplane-bilene.

Objektivt sett er retten derfor av den mening, at det var Rønsens bil som forvoldte skadene, men det spørsmål melder seg da, om Rønsen eller sjåføren på hans vogn kan sies å ha begått noen uaktsomhet ved å bruke denne vognen og ved å kjøre med den som skjedd ved denne anledning. Hvis ingen uaktsomhet kan konstateres, blir det spørsmål om mulig ansvar på rent objektivt grunnlag.

Det er ofte vanskelig å avgjøre, cm det foreligger uaktsomhet. I et foredrag om «Erstatningsretten» i 1948 uttaler professor Kristen Andersen herom bl.a. følgende: «Jeg er klar over, at grensen mellom aktsomhet og uaktsomhet er flytende, og at culpa-begrepet derfor med nødvendighet blir relativt.» Han går - som mange andre nordiske jurister - sterkt inn for risikosynspunktet, hvoretter den får betale skaden, som er nærmest til å bære den - uansett den større eller mindre aktsomhet eller uaktsomhet, som kan konstateres. Det synes å være det naturligste og riktigste også i dette tilfelle.

På Borgens kjøring er det intet å utsette. Hans vogn var i prima stand og ble ved anledningen kjørt prikkfritt. Det var ingen naturkatastrofe som skred eller lynnedslag, som rammet hans vogn. De store skader den ble påført skyldes, at Rønsens gamle ufullkomne vogn klikket og muligens ikke ble kjørt med den aktsomhet som slik gammel redskap krever, og at deretter Myhre ikke klarte å passe sin stoppeplikt. Noen helt hendelig ulykke var dette ikke. Den som vil bruke en bil som Rønsens, får selv ta risikoen for den skade dette kan volde ham selv og andre. Han og hans forsikringsselskap må erstatte Borgen og dennes forsikringsselskap den skade, som ble voldt ved at Rønsens bil påkjørte Borgens. - - -

Domsmann Axel Rønning er kommet til et annet resultat og anfører herom følgende:

Jeg er ikke enig i rettens avgjørelse, som bygger på at det, - om uaktsomhet ikke kan påvises fra noen av partenes side, - allikevel kan oppstå et ansvar på objektivt grunnlag og at dette kan nærmere fikseres og fordeles etter risikosynspunktet - den får betale skaden som er nærmest til å bære den - uansett den større eller mindre aktsomhet eller uaktsomhet fra partenes side som kan konstateres. - - -

Jeg går altså ut fra at skadeoppgjøret må skje etter graden av utvist ansvarsbetingende uaktsomhet hos partene og at det er skadelidte som fører bevis eller i hvert fall sannsynliggjør den påståtte uaktsomhet fra skadevolders side.

Jeg kan ikke se at saksøkerne har kunnet føre slikt bevis. Det er fremført som hypoteser hva årsaken kunne være til at C-18398 plutselig skjenet over veien. Det er imidlertid ikke noe holdepunkt for å kunne si at noen av de antagelser som er gjort for så vidt angår bilgummiens tilstand og vognens bremser er bevist. Jeg må også forkaste den påstand som det sakkyndige vitne, ingeniør A. D. Møller, har

Side:747

fremsatt nemlig at hendelsen ikke vil ha inntruffet hvis C-18398 hadde vært i forskriftsmessig stand. For det første kan det også tenkes andre grunner til det som forefalt, f. eks. et plutselig bevissthetstap hos føreren uten forutgående symptomer, og videre finner jeg å måtte legge vekt på at det under vitneavhøringen ble opplyst av 4. vitne, bilverkstedeier Ludvik Heier, at C-18398 var i god brukbar stand - uten påviselige mangler. Vognen hadde vært på hans verksted noen dager før denne turen. Det hadde ikke tidligere vært noen uregelmessigheter ved bremsenes funksjon, hvilket for øvrig også vognens fører forklarte i retten.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen og Andreas Endresen og sorenskriver Ivan Løvdal med bilsakkyndige domsmenn Andreas M. Hennum og Bjarne Saarheim):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som det dissenterende medlem av byretten. - - -

Ankemotpartene nevner i tilslutning til byretten at årsaken må da være at bremsene har «låst seg». Forutsetningen må være at bremsen har vært innstilt strammere på venstre enn på høyre forhjul og derved har svinget forhjulsstillingen og rattet skarpt over til venstre.

Om dette skal lagmannsretten nevne at bilføreren i sin politiforklaring etter sammenstøtet sier at det på ham virket som bremsene hogg seg fast. På den andre siden stemmer ikke dette godt med at bilføreren etter sin forklaring både for politiet og for lagmannsretten hevder at han ikke brukte bremsen, noe som vel heller ikke skulle være særlig påkrevet her hvor bilen, antagelig med moderat fart, var på vei oppover bakken til Gjelleråsen. Til dette kommer at opplysningen om at forhjulsbremsene var mindre tilstrammet enn bakhjulsbremsene taler mot at forhjulsbremsene skulle låse seg fast på denne måten. Dertil kommer at retten etter de avgitte forklaringer må gå ut fra at bilføreren under de sterkt svingede utforbakker han hadde før oppstigningen til Gjelleråsen begynte, må ha brukt bremsene og at han da intet har merket til at bremsene hadde tendens til å vri bilen til venstre. Det finnes som før nevnt heller ikke noe som tyder på at bilens eier noen gang har merket at bilens bremser hadde tendens til å låse seg fast.

De ankende parter mener at den sannsynlige årsak til sammenstøtet er punktering.

Om dette skal lagmannsretten uttale at det er på det rene at varevognen etter sammenstdtet viste punktering på venstre hjul. Det som er opplyst om flengens plasering, størrelse og utseende (uten flerrede kanter) synes snarere å peke på en punktering forut for sammenstøtet enn på en punktering som følge av dette. At det etter det opplyste ikke er hørt noe smell av punkteringen, er ingen vesentlig innvending, idet luften kan ha gått meget raskt ut av ringen også uten smell, bortsett fra at et smell kan ha vært overhørt på grunn av larmen fra varevognen. Punkteringsteorien passer med det som er fastslått om begivenhetsforløpet og også med bilførerens forklaring om at han ikke bremset, en

Side:748

forklaring som etter stigningsforholdene finnes sannsynlig. Bilføreren mener nå selv at punktering må ha vært årsaken.

Lagmannsretten er kommet til at det etter en sammenfattende vurdering av bevislighetene er så lite sannsynlig at sammenstøtets årsak er at bremsene låste seg fast og så meget mer sannsynlig at årsaken er forutgående kraftig punktering at lagmannsretten må legge det sistnevnte årsaksforhold til grunn som bevist. Det tilføyes for ordens skyld at det ikke er noen grunn til å tro at varevognens fører har hatt noen mulighet for å avverge følgene av punkteringen.

Det blir da spørsmål om det - når lagmannsretten legger til grunn at sammenstøtet skyldes en hendelig punktering av et dekke, som på forhånd må antas å ha vært i forsvarlig brukbar stand, kan bli plass for å tilkjenne skadelidte erstatning på objektivt grunnlag. Ankemotpartene har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at så må være tilfelle.

Etter motorvognlovens §30 fjerde ledd, gjelder ikke de særlige ansvarsregler i samme paragrafs første og annet ledd, den skade to eller flere motorvogner gjør hverandre når de støter sammen. På den andre siden sier §32 at forskriftene i kapitelet ikke minsker den erstatningsrett som noen har etter vanlige rettsregler. Det blir etter dette et særskilt spørsmål om det utenom de spesielle ansvarsbestemmelser i motorvognloven finnes noen hjemmel for å pålegge den ene av de kolliderende biler erstatningsplikt i forhold til den annen i et tilfelle som det det her gjelder.

Så vidt sees har Høyesterett hittil ikke tilkjent erstatning i anledning av kollisjon mellom motorvogner uten at det har vært konstatert skyld. Dette gjaldt alt under den eldre motorvognlov av 1912, som ikke hadde noen bestemmelse som svarte til den nåværende §30 fjerde ledd, Jfr. høyesterettsdom i Rt-1918-222 og 1925 679 og 802. Noe tilfelle hvor den ene av bilene fremtrer så ensidig som skadevolder som i den nærværende sak sees ikke forelagt Høyesterett. Eidsivating lagmannsrett har imidlertid fastholdt kravet på skyld i et slikt utpreget tilfelle, jfr. Autotarifforeningens domssamling II nr. 292, 217.

Lagmannsretten oppfatter lovens ordning slik at det mellom motorvogner skal skje en viss farekompensasjon, slik at den skade motorvogner påfører hverandre ved rent hendelige uhell, som hovedregel skal bli hvor den rammer uten at det i alminnelighet kan være avgjørende om den ene bil fremtrer som skadevolder i større grad enn den andre. Det kan neppe være tvilsomt at dette må gjelde for sammenstøt på grunn av glatt føre eller lignende, og lagmannsretten ser ingen tilstrekkelig grunn til at ikke det samme skulle gjelde hvor årsaken - som lagmannsretten har lagt til grunn i dette tilfelle - er en tilfeldig punktering.

En nevner for fullstendighets skyld at den rettsoppfatning som ligger til grunn for den under prosedyren nevnte høyesterettsdom i Rt-1939-766 («Gesimsdommen») iallfall ikke synes å kunne få konsekvenser i tilfelle hvor biler støter sammen med mindre det har kunnet påvises at skaden har årsak i et særpreget eller ekstraordinært faremoment ved den skadevoldende bil, hvilket kanskje ville kunne sies å bryte forutsetningene for farekompensasjonssystemet. Noe slikt blir det -

Side:749

etter den oppfatning lagmannsretten har av årsakssammenhengen ikke spørsmål om her. Ut fra samme oppfatning blir det overflødig for lagmannsretten å ta stilling til hvordan ansvarsspørsmålet måtte ha vært løst om man hadde lagt til grunn at bremsene hadde låst seg fast. En skal dog nevne at det iallfall synes utvilsomt at et mulig ansvar heller ikke ut fra denne årsaksforutsetning ville kunne utledes av prinsippene for «Gesimsdommen».

Etter det som er sagt må de ankende parter bli frifunnet. - - -