RG-1963-510

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1963-01-17
Publisert:	RG-1963-510
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 17. januar 1963 i ankesak nr. 163/1961
Parter:	A ved hjelpeverge B (overrettssakfører Thor Kluge v/overrettssakfører Egil Husebø) mot C (høyesterettsadvokat Anders Rekve).
Forfatter:	Lagdommerne Kristen Syvertsen, Jonas Madsø, sorenskriver Tage Petersson
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §2, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§25, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§2, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0

Saken gjelder krav på erstatning for tap av forsørger.

D ble den 25. august 1958 påkjørt i Vgate i X av en varebil hvis eier og fører var C. D fikk så store skader ved påkjørselen at han døde dagen etter. Han hadde en datter utenfor ekteskap, A, født xx.xx.1953. Hun reiste ved sin hjelpeverge, morfaren B, sak ved Jæren herredsrett mot C med påstand om å bli tilkjent erstatning begrenset oppad til kr. 30 000 samt saksomkostninger. Ved Jæren herredsretts dom av 30. mai 1961 ble C frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. De nærmere omstendigheter ved saksforholdet vil fremgå av herredsrettens dom.

A ved sin hjelpeverge har påanket denne dom til Gulating lagmannsrett.

Den ankende hevder at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at hun ikke led noe økonomisk tap ved sin fars død.

I denne forbindelse gjør hun gjeldende at man må regne med at faren ville fått rommelige inntekter når han hadde vært ferdig med sin utdannelse. Disse inntekter skulle ha betinget et langt høyere bidrag enn det som var fastsatt av fylkesmannen og også høyere enn de trygder hun nå oppebærer. Herredsretten anfører at det synes som om bidrag til barn født utenfor ekteskap i ganske stor utstrekning blir fastsatt på grunnlag av minstesatsene, og ikke etter en konkret vurdering av farens økonomiske kår, og tar også i noen grad hensyn til dette forhold. Dette er i strid med lov av 21. desember 1956 nr. 10 §2 og §25. Hennes muligheter til å få forhøyet bidraget fra faren var derfor langt bedre enn det er bedømt av herredsretten.

Videre har herredsretten tatt feil når den ikke har tillagt det betydning at hun ved farens død mistet en rekke andre muligheter av økonomisk art, f. eks. muligheten for hjelp til utdannelse, hjelp under sykdom, støtte til konfirmasjon og bryllup, og at hun også mistet muligheten til å bli opptatt i hans familie.

Herredsretten har videre tatt feil når den tar hensyn til den pensjon og forsørgertrygd som hun nå får utbetalt. Det er nok anledning til å ta hensyn til pensjon og trygder, men det bør bare gjøres når den etterlatte på grunn av slike utbetalinger settes i en helt usedvanlig god økonomisk posisjon, og det er ikke tilfelle her.

Side:511

Endelig hevder den ankende at herredsrettens dom strider mot prinsippene om full likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap, idet hennes halvbror E ved herredsrettens dom av 12. april 1960 ble tilkjent kr. 15 000 i erstatning.

Den ankende hevder at hverken den utviste skyld fra motpartens side ved farens død, eller omstendighetene for øvrig tilsier at hun ikke får erstattet hele det tap hun lider.

Justisdepartementet har den 18. september 1961 gitt den ankende fri sakførsel så vel for herredsretten som for lagmannsretten. Den oppnevnte prosessfullmektig for lagmannsretten, overrettssakfører Egil Husebø, har under ankeforhandlingen nedlagt denne påstand:

«1. C dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til A en erstatning efter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 30 000 med 4 % rente p. a. fra den 25. november 1960 til betaling skjer.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsrett og Herredsrett med tillegg av rettssportler som om saken ikke var benefisert.

3. Overrettssakfører Egil Husebøs salær av det offentlige fastsettes av retten.»

Motparten, C, mener herredsrettens resultat er riktig.

Han anfører dog at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at D måtte ansees som forsørger for den ankende part etter straffelovens ikrafttredelseslovs §21.

Derimot har herredsretten riktig kommet til at den ankende ikke har lidt noe tap ved farens død. Motparten har i denne forbindelse gjort gjeldende det samme som for herredsretten.

Subsidiært anfører motparten at selv om retten skulle komme til at den ankende har lidt tap, bør det allikevel ikke tilkjennes noen erstatning. Under henvisning til betingelsene i straffelovens ikrafttredelsesl. §21 hevder motparten at han ikke utviste noe skyld ved påkjørselen av D. Han ble også selv hårdt rammet som følge av ulykken, idet førerkortet ble fratatt ham, og han fikk det først tilbake etter 3 år. Dette hadde til følge at han måtte innskrenke sin blikkenslagerforretning, og hans økonomiske forhold har siden vært meget dårlige. Både skylden og omstendighetene for øvrig tilsier derfor at det ikke blir tilkjent erstatning.

Motparten har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. C tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og herredsretten.»

For lagmannsretten har den ankendes hjelpeverge, B, samt motparten, C, møtt og gitt forklaring. Det er avhørt 1 vitne som er nytt for lagmannsretten. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter, som retten nedenfor kommer tilbake til i den utstrekning de har noen betydning.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Når det gjelder spørsmålet om D var å anse som forsørger for

Side:512

A da han falt bort, er retten enig med herredsretten og tiltrer dens begrunnelse.

D var da han døde 24 år gammel. Han var tatt opp som elev ved sjømannsskolen i Stavanger, hvor han skulle ta 2. og 1. maskinisteksamen under ett. Dette kurs ville vare i 10 måneder. Han hadde tidligere vært i Bergesens rederi, og dette rederi hadde også vært behjelpelig med å skaffe ham verkstedpraksis i land. Det må forutsettes at han ville fortsatt i dette rederi når han hadde fullført sin utdannelse. Etter de opplysninger som er gitt av vitnet forhyringsmann F, finner retten det overveiende sannsynlig at han ville steget til 1. maskinist i løpet av kort tid og at han i dag ville vært maskinsjef. Hans inntekter som maskinsjef ville vært ca. kr. 36 000. Hertil kommer fri kost. Retten legger til grunn at han ville hatt en inntekt av denne størrelsesgrad resten av den tid han pliktet å yte fostringstilskudd til A.

En så høy inntekt burde tilsi at D ville yte et rommelig bidrag til sitt barn utenfor ekteskap. Etter de opplysninger som foreligger må imidlertid retten være enig med herredsretten i at det er lite trolig at han frivillig ville gått med på noen forhøyelse av bidraget.

Spørsmålet blir derfor hvilket bidrag fylkesmannen ville fastsatt, når D kom i fast stilling med en lønn som ovenfor nevnt. Etter lov om born utanom ekteskap av 21. desember 1956 §2 er begge foreldrene skyldige til å sørge for barnet og til å gi det utdannelse. Så langt det er mulig skal barnet fostres opp etter kårene til den av foreldrene som har best råd. Etter samme lovs §25 skal fostringstilskuddet så langt råd er settes slik at byrden blir like stor på hver av foreldrene etter hans eller hennes økonomiske kår. Tilskuddet skal settes høyere enn minstesummen såfremt og så langt farens økonomiske kår gir anledning til det.

Det er for lagmannsretten fremlagt dokumenter for å belyse fylkesmannens praksis når det gjelder fastsettelse av slike bidrag. Det vises til Stavanger underfogdkontors skrivelse til høyesterettsadvokat Rekve av 7. januar 1963 og Rogaland fylkes skriv til advokat- og sakførerfirmaet Kluge av 12. januar 1963. Av disse dokumenter fremgår det at de aller fleste bidrag fastsettes etter minstesatsene. Dette er ikke annet enn hva man måtte vente, idet det må antas at de økonomiske forhold hos de fleste av bidragsyterne vel ikke er særlig gode. Dokumentene kan ikke tillegges noen vekt, idet man savner opplysning om bidragsyternes inntekter og også om hvilke bidrag som er fastsatt når minstesatsene er fraveket.

Etter de klare lovbestemmelser som foreligger, som også er innskjerpet av Sosialdepartementet, jfr. departementets brev til advokat- og sakførerfirmaet Kluge av 9. juni 1961, ville myndighetene etter de inntekter D ville fått, hatt plikt til å forhøye bidraget til A vesentlig. I mangel av bevis for det motsatte går retten ut fra at bidraget ville blitt forhøyet overensstemmende med lovens bestemmelser. Bidraget ville da ligget vesentlig over minstesatsene, og også over den pensjon og forsørgertrygd hun nå

Side:513

mottar. Det må også i noen grad tas hensyn til at D kunne blitt pålagt særtilskudd etter lov av 21. desember 1956 nr. 10, §26, siste ledd. Derimot ser retten bort fra at A ville blitt opptatt i farens familie.

Motparten har anført at det må tas i betraktning at D ville kunne gått over i et utenlandsk rederi for å unndra seg bidraget hvis det ble satt vesentlig opp. Retten kan ikke tillegge denne mulighet noen vekt. Etter de opplysninger som foreligger om D, må retten gå ut fra at han lojalt ville betalt de bidrag som lovlig var fastsatt. Bidraget ville heller ikke blitt så tyngende for ham at det skulle være noen grunn til å forlate det rederiet som han hele tiden hadde vært knyttet til.

Den ankende har reist spørsmålet om det skal tas hensyn til den pensjon og forsørgertrygd som hun har fått etter farens død. Det er i denne forbindelse bl.a. vist til høyesterettsdommer i Rt-1950-573 og 1957 246. Retten finner at disse dommer som gjaldt forsikring og frivillig pensjon, ikke kan være avgjørende for det tilfelle som foreligger i denne sak. I dette tilfelle får A lovbestemt pensjon og trygd som følge av farens død. Retten antar at det må tas hensyn til disse utbetalinger ved fastsettelsen av hvilket tap hun har lidt.

Etter det som er nevnt foran har A lidt et tap ved farens død, og C er erstatningspliktig, jfr. straffelovens ikrafttredelseslov §21.

C har anført at erstatningen må falle bort eller settes betraktelig ned som følge av at det ikke er utvist skyld, og at omstendighetene for øvrig også taler for det. Retten kan ikke være enig i det.

Når det gjelder C's skyld, viser retten til den avsagte straffedom av Jæren herredsrett av 11. desember 1959, og til samme herredsretts dom av 12. april 1960. Retten er enig i det som er uttalt i disse dommer og finner det ikke tvilsomt at C under kjøringen ikke viste den aktsomhet som situasjonen krevet og kjørte med en etter forholdene for stor fart.

Når det gjelder omstendighetene for øvrig, mener C at hans økonomiske stilling som følge av ulykken er blitt meget dårlig, særlig fordi han var uten førerkort i ca. 3 år. Retten skal bemerke at C ikke har kunnet gi noen eksakte opplysninger om sine økonomiske forhold. Han gir heller ikke inn selvangivelse, og er blitt skjønnslignet de siste år. Det retten har fått opplyst, er at han er eier av eget hus, hvor han bor selv med sin familie og dessuten leier ut 1 leilighet og 2 hybler. Pantegjelden skal være ca. kr. 57 000. Huset må representere en formuesverdi for C. Han driver nå vesentlig lakering av biler og sveising og ved siden av som blikkenslager. Foruten ham selv har han en mann på verkstedet. Denne fører også regnskapet. Dette er ikke fremlagt. C har ikke kunnet gi noen nøyaktige opplysninger om sine egne inntekter.

Retten finner at C's økonomiske forhold ikke kan være så dårlige som han gir det utseende av, og finner ikke at hans økonomi tilsier noen nedsettelse av erstatningen.

Side:514

Under henvisning til det som er sagt foran fastsettes erstatningen skjønnsmessig til kr. 8 000. Hertil kommer prosessrenter fra forliksklagens forkynnelse.

C må sies å ha tapt saken. Retten finner dog at saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for ham til å la den komme for retten. Saksomkostninger vil ikke bli tilkjent for herredsretten eller lagmannsretten, jfr. bestemmelsene i tvistemålslovens §172 annet ledd og §180 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

C dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til A kr. 8 000 - åtte tusen kroner - med 4 - fire - prosent årlig rente fra 25. november 1960 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver E. Birketvedt):

Den 25. august 1958 ble maskinist D påkjørt i Vgate i X av varevogn - - -, som ble kjørt av eieren blikkenslager C. Ved påkjørselen ble D påført så store skader at han døde den følgende dag på X sykehus. D var gift og etterlot seg hustru og 1 barn i ekteskapet, sønnen E. Han hadde dessuten et barn utenfor ekteskap, nemlig datteren A.

Fru D og sønnen E ved verge reiste søksmål ved Jæren herredsrett mot bileieren C og Norsk Bilforsikring Gjensidige, som sto som ansvarsforsikrer av vognen, med krav om erstatning for tap av forsørger. Ved herredsrettens dom av 12. april 1960 ble fru D og sønnen tilkjent erstatning med henholdsvis kr. 45 000 og kr. 15 000 med tillegg av prosessrenter.

Avdødes datter utenfor ekteskap, A, var ikke part i nevnte søksmål, og det ble under saken i det hele ikke opplyst noe om at D hadde et barn utenfor ekteskap. Hun er født xx.xx.1953 og har helt siden fødselen hatt tilhold hos sine besteforeldre, kommunearbeider B og hustru, som er bosatt i Stavanger. Hennes mor, G, giftet seg i 1956 og er bosatt på Lillestrøm. Hun er fortsatt verge for datteren, men i forbindelse med søksmålet nå har Stavanger overformynderi den 28. oktober 1960 oppnevnt B som hjelpeverge. - - -

Rettens bemerkninger:

Etter de forklaringer som er gitt av hjelpeverge B og hans hustru, er det på det rene at D var forlovet med deres datter på den tid hun ble besvangret. D hevet imidlertid forlovelsen før barnet ble født. En må videre gå ut fra at han ikke opprettholdt noen forbindelse med sin tidligere forlovede etter fødselen. Opplysningene i saken viser ellers at han heller ikke viste noen interesse for barnet, ved å sende det gaver eller på annen måte. Han giftet seg den 29. mars 1957 med H. Som alt nevnt var det et barn i ekteskapet, sønnen E, som er født xx.xx.1957.

Ved forelegg utferdiget av fylkesmannen i Rogaland den 12. desember 1953 ble D utlagt som far til G's barn. Han vedgikk farskapet. Foruten de vanlige bidrag til moren i forbindelse med fødselen, ble det i forelegget fastsatt oppamningsbidrag med kr. 45 pr. måned til barnet i de

Side:515

første 9 måneder etter fødselen og oppfostringsbidrag med kr. 45 pr. måned i barnets 14 første leveår og kr. 40 pr. måned i de neste 2 år. Ifølge påtegning på forelegget fra Stavanger underfogdkontor av 17. oktober 1955 ble de to sistnevnte bidragssatser forhøyet til henholdsvis kr. 55 og kr. 50 pr. måned med virkning fra 1. oktober s. å. i henhold til Sosialdepartementets rundskriv av 25. august 1955. Av en senere påtegning fra underfogdkontoret av 7. november 1957 fremgår, at oppfostringsbidraget fra 1. oktober s. å. ble satt til kr. 60 pr. måned til barnets fylte 18 år, jfr. Sosialdepartementets rundskriv av 26. juli 1957. Av en fremlagt oppgave fra Stavanger underfogdkontor av 20. oktober 1960 fremgår videre, at det som bidrag til moren og barnet inntil D's død i august 1958 var påløpet i alt kr. 3 572,50. Herav var det innbetalt av D kr. 3 009,26, slik at han sto til rest med kr. 563,24.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt D var å anse som forsørger av A da han falt bort, finner retten det ikke tvilsomt at så må sies å være tilfelle. Etter §2 i loven om born utanom ekteskap er begge foreldre pliktige til å sørge for barnet og gi det utdannelse. I det foreliggende tilfelle har barnet riktignok hatt tilhold hos besteforeldrene helt siden det ble født. Det er også disse som i første rekke har måttet ta på seg de økonomiske byrder ved oppfostringen. Som alt nevnt giftet datteren G seg i 1956 og flyttet da hjemmefra. Hun har et barn i ekteskapet, og etter det som er forklart av foreldrene, er hennes økonomiske forhold slik, at hun ikke har kunnet yte noen støtte til underhold av datteren A. Det underholdsbidrag som ble pålagt D gjennom forelegget og ved de senere endringer av bidragssatsene, var riktignok beskjedent sammenlignet med hva der faktisk må antas å være gått med til oppfostringen av barnet. Dette hindrer imidlertid ikke at han etter rettens oppfatning må ansees å ha vært delvis forsørger av barnet og at vilkåret for å tilkjenne erstatning for tap av forsørger for så vidt er til stede.

Atskillig mer tvilsomt er spørsmålet om saksøkeren kan sies å være påført noe økonomisk tap ved at faren falt fra. Som følge av de gjeldende trygdeordninger, eller nærmere bestemt Pensjonstrygden for sjømenn og forsørgertrygden, ble underholdsbidraget i realiteten betydelig øket etter dødsfallet. Saksøkeren eller hennes forsørgere får nå utbetalt kr. 58 i pensjon og kr. 75 av forsørgertrygden, eller tilsammen kr. 133 pr. måned, mens oppfostringsbidraget på den tid da D døde, som allerede nevnt utgjorde kr. 60 pr. måned. En må regne med at minstesatsen for oppfostring etter barneloven etter hvert vil bli regulert, bl.a. under hensyn til kroneverdien. Det samme må imidlertid også antas for sjømannspensjonens og forsørgertrygdens vedkommende. Spørsmålet blir derfor om det er grunn til å tro at det i den tid som hittil er gått eller i årene fremover ville blitt foretatt noen vesentlig økning av opfostringsbidraget utover de gjeldende minstesatser. Etter de opplysninger som foreligger om D's forhold til sin tidligere forlovede og barnet, anser retten det lite trolig at han på frivillig basis ville ha gått med på noen slik forhøyelse av bidraget. Dette til tross for at han når han ble ferdig med sin maskinistutdannelse etter alt å dømme ville ha oppnådd gode økonomiske kår. Han hadde stiftet familie vel 1 års tid før han døde, og en må gå ut fra at hans interesse og omsorg i første rekke ville gjelde familien. Dette hindrer ikke at spørsmålet om en forhøyelse av bidraget kunne ha blitt

Side:516

tatt opp på annen måte, etter søknad av dem som har omsorgen for barnet, eller på initiativ av vedkommende myndigheter. Loven om born utanom ekteskap forutsetter at barnet så vidt mulig skal fostres opp etter kårene til den av foreldrene som har best råd, jfr. lovens §2. I samsvar hermed bestemmer §25 at det ved fastsettelsen av oppfostringsbidraget skal tas hensyn til vedkommendes økonomiske kår, og bidraget skal settes høyere enn minstesummen i den utstrekning farens økonomiske kår gir høve til det. I realiteten synes forholdet i ganske stor utstrekning å være at det blir fastsatt bidrag på grunnlag av minstesatsene, og ikke etter en konkret vurdering av farens økonomiske kår. Det er ikke rettens mening at man uten videre bør legge denne norm til grunn ved utmålingen av erstatning for tap av forsørger. Ved vurderingen av muligheten for en forhøyelse av bidraget, synes det likevel grunn til i noen grad også å ta hensyn til dette forhold. Etter en samlet vurdering av forholdene anser retten det ikke sannsynlig at oppfostringsbidraget ved en eventuell regulering av dette ville blitt satt høyere enn det beløp som saksøkeren nå får utbetalt som sjømannspensjon og forsørgertrygd, og fremtidig kan regne med å få av disse trygdeordninger. Når det gjelder de spesielle ytelser som i tilfelle kunne ha blitt pålagt D til barnets utdannelse ved sykdom m.v., er forholdene så vidt usikre at heller ikke disse forhold finnes å kunne gi grunnlag for erstatning. En nevner i denne sammenheng at saksøkeren, etter det som er opplyst under hovedforhandlingen, nå er ved god helse. - - -