RG-1963-581
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1963-02-12 |
| Publisert: | RG-1963-581 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 12. februar 1963 i sak nr. 4/1963 B |
| Parter: | Einar Henriksen (overrettssakfører Leiv E. Ellingsæter) mot Nordreisa kommune v/ordføreren (overrettssakfører Bjørn Warhuus). |
| Forfatter: | Lagdommer E. Wessel Holst, byfogd Per Kaas, hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912), Tvistemålsloven (1915) §137, §172, §179, Skjønnsprosessloven (1917) §26, §48 |
Einar Henriksen krevet ved stevning av 13. april 1962 kr. 2000 i erstatning for veigrunn av Nordreisa kommune. Kommunen hevdet at Henriksen ved en «grunneiererklæring» tinglyst 20. desember 1961 hadde gitt gratis veigrunn, og påsto prinsipalt saken avvist fra herredsretten da eventuell erstatning måtte fastsettes ved skjønn. Henriksen, som benektet at han ved omhandlede erklæring hadde ment å avstå grunnen uten erstatning, endret påstanden til et prinsipalt krav om at kommunen skulle pålegges å begjære skjønn, og nedla subsidiært den erstatningspåstand som var nevnt i stevning en. Under hovedforhandlingen nedla han en tredje påstand: prinsipalt at hans grunneiererklæring skulle kjennes «ugyldig», subsidiært at kommunen skulle pålegges å begjære skjønn, atter subsidiært at den skulle dømmes til å betale erstatning som nevnt i stevningen.
Lyngen herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - holdt hovedforhandling 28. september 1962. Her møtte partene (kommunen ved ordføreren) og deres prosessfullmektiger. Partene og 1 vitne ga forklaring. Åstedsbefaring ble foretatt. Herredsretten avsa den 3. oktober s. å. dom med denne domsslutning:
« I. Saken avvises.
II. Einar Henriksen dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale Nordreisa kommune v/ordføreren kr. 900 i saksomkostninger.»
Angående saksforholdet vises for øvrig til domsgrunnene. Det fremgår av disse at herredsretten mente at spørsmålet om Henriksen ved grunneiererklæringen hadde gitt gratis veigrunn, skulle løses ved lensmannsakjønn etter veilovens kapitel 7 og skjønnslovens §26, og at Henriksen hadde anledning til å begjære sådant skjønn.
Einar Henriksen har ved sin prosessfullmektig påanket dommen den 7. desember 1962. Om avvisningsspørsmålet uttaler han her bare at han har gått ut fra at bare kommunen kan be gjære skjønn. Kommunen ved sin prosessfullmektig anfører i tilsvaret bl.a. at saken hører under veiskjønn, og at Henriksen har adgang til å begjære skjønn. Hans anke er derfor hensiktsløs.
Etter rettledning fra lagmannsretten har Henriksens prosessfullmektig erklært kjæremål mot avvisningsdommen, og har ved lagmannsrettens kjennelse av 2. februar 1963 fått oppreisning mot oversittelse av kjæremålsfristen.
Side:582
Angående avvisningsspørsmålet har Nordreisa kommune ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:
Realitetstvisten gjelder spørsmålet om det skal betales for grunnavståelsen eller ikke. At grunn er avstått til veiutvidelsen er på det rene. Det antas at spørsmålet hører under veiskjønn. Tilfellet er ikke analogt med det i Rt-1955-705 omhandlede.
Skulle lagmannsretten likevel oppheve avvisningen og hjemvise saken til herredsretten, bemerker kommunen at spørsmålet om saksomkostninger i anledning av kjæremålet må sees på bakgrunn av den kjærende parts hele saksopplegg. Det vises til hans forskjellige endringer av påstanden, senest under hovedforhandlingen hvor han også påsto grunneiererklæringen kjent ugyldig. Det tør være på det rene at det ikke foreligger noen ugyldighetsgrunn, og Henriksen må trolig i en ny herredsrettssak atter endre påstanden slik at det kan avgjøres om grunneiererklæringen i seg selv åpner mulighet for erstatning eller ikke. Med de rådende uklarheter, forårsaket av Henriksen, mener kommunen at den hadde full grunn til å få prøvet kjæremålet. For øvrig kan det ikke være grunn til å hjemvise saken til herredsretten til prøvelse av Henriksens påstand slik som den forelå under hovedforhandlingen.
Kommunen har nedlagt denne påstand:
«1. Saken avvises fra herredsretten.
2. Den kjærende part tilpliktes å betale motparten saksomkostninger i anledning kjæremålet.»
Einar Henriksen har ved sin prosessfullmektig fastholdt at saken hører hjemme for herredsretten, og har nedlagt denne påstand:
«1. Avvisningsavgjørelsen oppheves og saken hjemvises til realitetsbehandling ved Lyngen herredsrett.
2. Einar Henriksen tilkjennes saksomkostninger.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Som man også har gitt uttrykk for i kjennelsen om oppreisningsspørsmålet, skulle avvisningen etter tvml. §137 ha skjedd i form av kjennelse som er gjenstand for kjæremål til lagmannsretten. Avgjørelsen antas tross den uriktige domsform å være gjenstand for slikt kjæremål, som Henriksen i kraft av oppreisningen har innbrakt for lagmannsretten.
Det gjelder her en tvist mellom Henriksen og kommunen om hvorvidt han ved den tinglyste grunneiererklæring har avstått omhandlede veigrunn gratis til kommunen, hva han hevder ikke har vært hans mening. Tvisten gjelder da så vidt sees et lignende tilfelle som det i Rt-1955-705 refererte, hvor det ble avgjort at ekspropriasjonsretten ikke hadde kompetanse etter skjønnslovens §48 til å avgjøre om eksproprianten allerede var blitt eier av vedkommende grunnstykke ved kjøp før ekspropriasjonen.
I nærværende tilfelle gjelder tvisten, som også påpekt av kommunen, spørsmålet om det skal betales for den grunn Henriksen har avstått ved omhandlede erklæring. Hvis det skal betales, synes begge parter å være på det rene med at det må holdes
Side:583
lensmannsskjønn til fastsettelse av vederlaget, og kommunen me ner at også Henriksen kan begjære et slikt skjønn. Får derimot kommunen medhold i at grunnen er avstått vederlagsfritt, blir et skjønn over grunnens verdi formålsløst og uten rettslig interesse. Det blir således i nærværende sak ikke spørsmål om alternative skjønn slik som i saken i Rt-1955-705, og således enn mindre rasjonelt å henvise tvisten til skjønnsmyndigheten.
Lagmannsretten antar derfor, i motsetning til herredsretten og med støtte i nevnte avgjørelse, at tvisten om hvorvidt kommunen er blitt eier av veigrunnen gjennom vederlagsfri avståelse ved den tinglyste grunneiererklæring fra Henriksen, ikke hører under skjønnsmyndighetene, men må avgjøres av herredsretten for hvilken den er lovlig innbrakt.
Herredsrettens dom blir etter dette opphevet og saken etter påstanden hjemvist til herredsretten.
Angående omkostningsspørsmålet bemerkes, at dette også omfatter omkostningene i forbindelse med oppreisningsspørsmålet, idet avgjørelsen for så vidt i medhold av tvml. §179 ble oppsatt for å bli truffet i nærværende kjennelse. Lagmannsretten har ikke funnet tilstrekkelig grunn til ytterligere å oppsette avgjørelsen til avgjørelsen av realitetstvisten.
Henriksens endringer av påstanden for herredsretten kan ikke skjønnes å ha hatt noen særlig betydning for kompetansespørsmålet. Hans standpunkt er for så vidt klart som han vil ha herredsrettens avgjørelse for at han tross grunneiererklæringen har krav på betaling for grunnen. Kommunens standpunkt til kompetansespørsmålet, som har fått medhold av herredsretten, synes mindre rasjonelt og lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen i tvml. §172. Da avvisningsspørsmålet først ble avgjort etter hovedforhandling i herredsretten, finnes omkostningene passende å kunne settes til i alt kr. 1000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til herredsretten.
2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Nordreisa kommune kr. 1000 - ett tusen - til Einar Henriksen innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Kaare Nerdrum med domsmenn):
Saken gjelder krav på erstatning for avgivelse av veigrunn, og er ved stevning av 13. april 1962 reist av Einar Henriksen mot Nordreisa kommune v/ordføreren.
Saksøkeren fikk i 1945 skjøte fra sin far på eiendommen Røyland, g.nr. 22, b.nr. 2 i Nordreisa. Han flyttet derfra i 1951 og bor nå på Sætermoen. Røyland grenser til en sidevei, som tar opp mot
Side:584
Røyeldalen fra riksvei 875 og som ble anlagt for ca. 40 år siden i henhold til bestemmelse under utskiftningsforretning, tgl. 15. januar 1923. Veibredden var fastsatt til 3,5 m, og gjerdene sto helt inntil veien. Dette var en privatvei for Røyelgårdene, og den endte blindt ca. 2 km fra riksveien. Oppsitterne forsøkte i mange år å få Nordreisa kommune til å bygge en bedre vei til disse gårder, men av budsjettmessige grunner hadde kommunen ikke kunnet ta seg av saken. Etter skriftlig søknad av 27. april 1960 fra «samtlige småbrukere og gårdbrukere i Røyelen» har Nordreisa kommune bevilget de nødvendige midler til utvidelse og forbedring av den tidligere gårdsvei. Veibredden er nå 4 m, og gjerdene på begge sider er flyttet i påbudt avstand fra selve veien. Vedlikeholdet vil bli bekostet av kommunen, som også vil sørge for snebrøyting. I nærmeste fremtid vil bli igangsatt melkerute langs Røyelveien. Tidligere ble, melken levert ved riksvei 875.
Før arbeidet på veien ble påbegynt i 1961 avga samtlige 10 grunn eiere og også Einar Henriksen «grunneiererklæring». Den er skrevet på standardskjema som brukes for veianlegg i Troms og tinglyst 20. desember 1961. Saksøkeren anfører at han underskrev erklæringen under bristende forutsetninger. Han gikk ut fra at det skulle betales erstatning for den grunn som måtte avståes, og at han på forhånd ville få den påtenkte veiutvidelse påvist i marken. Etter opplysninger fra de andre grunneiere regnet han med en fullstendig omlegging av veien, så den, ville gå like inntil bebyggelsen på hans eiendom. Traséen er imidlertid den samme som før, og veiforholdene er derfor ikke blitt bedre for Røyland. Tvert imot har snebrøytingen skapt ekstra vanskeligheter. Ved at gjerdet er blitt flyttet inn på hans grunn har saksøkeren måttet avstå 400 m2 til et veianlegg, som han ikke har interesse av. Han har krevet erstatning av Nordreisa kommune med kr. 2000 beregnet etter kr. 5 pr. m2, og påstand om tilkjennelse av dette beløp var nedlagt i stevningen. -
Retten bygger på at Røyelveien etter utbedringen i 1961 er å regne for en offentlig vei. Det blir unødvendig å ta standpunkt til om saksøkeren er bundet av sin grunneiererklæring eller til innholdet av denne. Heller ikke trenger retten å avgjøre størrelsen av et mulig erstatningskrav. De spørsmål saksøkeren har reist antas i tilfelle å skulle løses ved lensmannsskjønn etter kap. VII i veiloven av 21. juni 1912. Dette gjelder ikke bare selve erstatningsfastsettelsen men også prøvelsen av grunneiererklæringen. Om denne er det mellom partene en realitetstvist, som etter skjønnslovens §26 må avgjøres under skjønnet, og som ikke kan henvises til de alminnelige domstoler. Det er for så vidt likegyldig enten saksøkeren har krevet fullbyrdelsesdom for et pengekrav eller fastsettelsesdom om gyldigheten og forståelsen av grunneiererklæringen. Etter sitt standpunkt har Nordreisa kommune ingen plikt til å begjære skjønn, men da saksøkeren antas selv å kunne ha fremsatt slik begjæring blir saken å avvise. -