Rt-1955-705
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-08-20 |
| Publisert: | Rt-1955-705 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 77 B |
| Parter: | Staten v/Forsvarsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker) mot Halfdan Zahl (høyesterettsadvokat Magne Schjødt). |
| Forfatter: | Helgesen, Bahr, Heiberg, Gundersen, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §48, Skjønnsprosessloven (1917), §53 |
Dommer Helgesen: Ved kgl. res. av 1. august 1952 ble staten v/Forsvarsdepartementet gitt tillatelse til å ekspropriere en rekke eiendommer m.v. I forbindelse med anlegget av Bodø flyplass. Blant de eiendommer som ble tillatt ekspropriert var også g.nr. 34, b.nr. 5 i Bodin, eier Halfdan Zahl (under den påfølgende skjønnsforretning betegnet som takst nr. 52). En del av denne eiendom var blitt ekspropriert i 1951. Men allerede i 1942 hadde Zahl solgt en parsell av eiendommen til Forsvarsdepartementet. Denne parsell - som ifølge skylddelingsforretningen var bestemt for «militæranlegg» - ble fraskilt b.nr. 5, altså alt det som ikke var ekspropriert i 1951 eller ble 24. Ekspropriasjonstillatelsen av 1952 omfattet hele resten av b.nr. 5, altså alt det som ikke var ekspropriert i 1951 eller ble kjøpt i 1942.
Under ekspropriasjonsskjønnet i 1952 påsto Zahl seg «eiendomsberettiget til et areal vest for det areal som ble ekspropriert i 1951». Riktigheten av denne påstand ble bestridt av statens prosessfullmektig ved skjønnet. Staten hevder nemlig at den ble eier av det omstridte grunnstykke ved kjøpet i 1942, og har som begrunnelse for dette vist til grensebeskrivelsen i skylddelingsforretningen av 23. mai 1942 over b.nr. 24. I den tvist om rett til erstatning for grunnstykket som oppsto under ekspropriasjonsskjønnet i 1952 avsa ekspropriasjonsretten (sorenskriveren i Salten med skjønnsmenn) kjennelse den 8. oktober 1952 med denne slutning:
«Halfdan Zahl har ikke krav på erstatning for grunn vest for det areal som ble ekspropriert i 1951.»
Kjennelsen ble påanket til Hålogaland lagmannsrett, som avsa dom 23. januar 1954 med slik domsslutning:
«Salten herredsretts kjennelse av 8. oktober 1952 oppheves.
Staten v/Det Kgl. Forsvarsdepartement betaler til Halfdan Zahl i saksomkostninger for lagmannsretten 400 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen.»
Staten v/Forsvarsdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.
Staten gjør gjeldende at lagmannsretten antas å ha tatt
Side:706
feil når den har funnet at ekspropriasjonsretten ikke hadde kompetanse i tvisten og har nedlagt denne påstand:
«Salten herredsretts kjennelse av 8. oktober 1952 stadfestes.
Halfdan Zahl tilpliktes å betale Staten ved Forsvarsdepartementet prosessens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Ankemotparten Halfdan Zahls påstand er:
«Lagmannsrettens dom stadfestes og Halfdan Zahl tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Om saksforholdet viser jeg til skjønnsrettens kjennelse og lagmannsrettens dom. Som nevnt av lagmannsretten ble det av skjønnet - etterat det hadde avsagt sin kjennelse - avsagt alternativt skjønn med og uten det grunnstykke, som staten hevder at den eier fra før. Om den alternative erstatnings fastsettelse heter det i skjønnsprotokollen under takst nr. 52 g.nr. 34, b.nr. 5 pkt. C: «Dersom rettens kjennelse av 8. oktober 1952 blir påanket og saksøkte ved endelig dom blir kjent eiendomsberettiget til arealet vest for det areal som ble ekspropriert i 1951, settes grunnerstatningen for arealet, inkl. avsavn til kr, 11 105 som i så fall kommer i tillegg til post A. 1.»
Jeg kommer til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse.
Den kompetanse som ekspropriasjonsretten har er fastlagt i skjønnslovens §48, hvor det heter: «Oppstår det under en skjønnsforretning som styres av en dommer tvist om retten til og betingelsene for ekspropriasjon eller om hva der er gjenstand for ekspropriasjon, og tvisten ikke skal avgjøres ved skjønn, avgjøres den under skjønnsforretningen ved kjennelse av skjønnsretten. - En sådan kjennelse er gjenstand for selvstendig anke.»
Den tilsvarende bestemmelse om ekspropriasjonsrettens myndighetsområde fantes tidligere i §2 i loven av 10. mai 1860, «indeholdende nærmere Bestemmelse om Rettergangsmaaden i Sager angaaende tvungen Afstaaelse af Grund». Bestemmelsen om kompetanseområdet hadde praktisk talt samme ordlyd som den någjeldende skjønnlovs §48, og lød slik: «Tvist angaaende Rettigheden til og Betingelserne for Udførelsen af Foretagendet saavelsom om, hvad der er Gjenstand for Afstaaelsen eller for Erstatning og deslige, afgjøres under Taxtforretningen ved Kjendelse af Bestyreren.» Det fremgår helt klart av den foreliggende rettspraksis at loven av 1860 ble forstått derhen at ekspropriasjonsretten ikke hadde myndighet til å avgjøre tvister om eiendomsretten til ekspropriasjonsgjenstanden eller hvem som var berettiget til å kreve erstatningen når det var tvist om eiendomsretten, enten mellom to saksøkte innbyrdes eller mellom saksøkte og eksproprianten, fordi denne hevdet at han selv var eier eller innehaver av den ting eller rettighet tvisten gjaldt. De dommer som for så vidt er avgjørende for
Side:707
forståelsen av loven av 1860 er særlig - som nevnt av lagmannsretten - dommene inntatt i Rt-1902-913, 1923 I side 126 og side 336, samt Rt-1914-433. Når det gjelder det foreliggende tilfelle nevner jeg at staten under skjønnsforretningen ikke krevet avståelse av det grunnstykke den selv mente å eie fra før, og på den annen side ble det heller ikke fremsatt krav fra Zahls side om at stykket skulle eksproprieres. Det forelå - etter min oppfatning - ikke noen tvist mellom sakens parter i og for seg om berettigelsen av selve ekspropriasjonen eller hva som var gjenstand for ekspropriasjon under de forskjellige alternativer; men bare en ren tvist om eiendomsretten til grunnstykket og om Zahl derfor hadde krav på erstatning for dette. Jeg antar at skjønnslovens §48 ikke kan forståes på den måte at ekspropriasjonsretten hadde myndighet til å avgjøre en tvist av denne art - hverken direkte eller prejudisielt i forbindelse med spørsmålet om saksøkte tilkom erstatning. Som jeg har sagt før er teksten i skjønnslovens §48 praktisk talt den samme som §2 i loven av 1860, og jeg kan hverken i forarbeidene til skjønnsloven eller ellers finne noe holdepunkt for å anta at skjønnslovens §48 for så vidt skal forståes annerledes enn den tilsvarende bestemmelse i §2 i loven av 1860. Det foreligger ikke grunnlag for den oppfatning at lovgiverne på dette punkt har hatt til hensikt å gjøre noen endring i den tidligere rettstilstand. Jeg finner etter dette rettspraksis før skjønnsloven avgjørende for vårt tilfelle, og finner for øvrig også støtte for min oppfatning i den av lagmannsretten nevnte dom i Rt-1930-972. Riktignok gjaldt denne avgjørelse en tvist mellom to saksøkte innbyrdes om eiendomsretten til ekspropriasjonsgjenstanden. Jeg antar imidlertid med rettspraksis før skjønnsloven av 1917 at det ikke er grunnlag for å anta at det gjelder en annen regel om skjønnets kompetanse i de tilfelle der det dreier seg om en eiendomstvist mellom eksproprianten og saksøkte. Om dette spørsmål viser jeg blant annet særlig til uttalelsene under voteringen i saken fra 1902 og til dommen i Rt-1914-433. Også i et slikt tilfelle vil den rasjonelle fremgangsmåte være at der gis alternativ takst. Man unngår på den måte å forsinke ekspropriasjonsforretningen og forhale gjennomføringen av formålet med ekspropriasjonen, idet eksproprianten - uten å vente på den endelige avgjørelse av eiendomstvisten - da straks vil kunne disponere også det omtvistede område, eventuelt mot å deponere erstatningsbeløpet, jfr. skjønnslovens §53, siste ledd.
Jeg finner at staten må ilegges saksomkostninger for Høyesterett og stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten ved
Side:708
Forsvarsdepartementet til Halfdan Zahl 1000 - ett tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg, Gundersen og Thrap: Likeså.